KAPITTEL TO

ARRET

Harry lå på ryggen med hendene for ansiktet, og hev etter pusten som om han hadde løpt. Han hadde våknet av en livaktig drøm. Det gamle arret på pannen, av form som et siksaklyn, brant under fingrene, som om noen akkurat hadde presset en hvitglødende metalltråd mot huden.

Han satte seg opp, fortsatt med den ene hånden mot arret, mens den andre strakte seg ut i mørket etter brillene på nattbordet. Han fikk dem på seg, og rommet kom straks i klarere fokus, opplyst av det svake, oransje tåkeskjæret som sivet inn gjennom gardinene fra gatelykta utenfor.

Harry følte med en finger på arret igjen. Det gjorde fremdeles vondt. Han slo på nattbordlampen, krabbet ut av senga, gikk over golvet, åpnet klesskapet og kikket i speilet på innsida av døra. En tynn gutt på fjorten stirret tilbake på ham med et forundret uttrykk i de klare, grønne øynene under det strie, svarte håret. Han gransket lyn-arret grundigere i speilet. Det så helt normalt ut, men det svidde ennå.

Han prøvde å huske hva han hadde drømt. Det hadde vært så livaktig … det var to mennesker han kjente, og én han ikke kjente … han konsentrerte seg så pannen slo rynker og prøvde å huske mer.

Det kom for ham et tåket bilde av et tussmørkt rom … en slange på et peisteppe … en liten mann som het Petter, men ble kalt Ormsvans … og en kald, tynn stemme … Voldemorts stemme. Bare tanken var nok til at det føltes som om han hadde svelget en isbit.

Han knep øynene sammen og prøvde å huske hvordan Voldemort hadde sett ut, men nei … Han kom ikke lenger enn til øyeblikket da Voldemorts stol ble snudd, og Harry så hva som satt i den og merket magen vende seg av skrekk, og det var det som hadde vekket ham … eller var det smerten i arret?

Og den gamle mannen, hvem var det? For det hadde bestemt vært en gammel mann der, og Harry hadde sett ham falle overende på golvet. Men alt ble mer og mer utydelig – Harry begravde ansiktet i hendene og stengte soverommet ute, prøvde å holde fast bildet av det halvmørke rommet i drømmen, men det var som å prøve å holde på vann i håndflatene; detaljene sildret bort like fort som han prøvde å tviholde på dem … Voldemort og Ormsvans hadde snakket om noen de hadde drept, men Harry kunne ikke komme på navnet … og de hadde planer om å drepe en annen … ham …

Harry tok hendene vekk fra ansiktet, åpnet øynene og stirret ut i rommet, som om han ventet å se noe uvanlig der. Faktisk var det ikke så få uvanlige ting i det rommet. I en stor amerikakoffert av tre som sto åpen ved fotenden av senga, lå en heksekjel, en sopelime, en svart kutte og diverse bøker med trylleformler. Pergamentruller lå strødd utover den delen av skrivebordet som ikke var opptatt av det store, tomme buret hvor snøugla hans, Hedvig, pleide å vagle seg. På golvet ved senga lå en åpen bok han hadde lest i før han sovnet kvelden før. Bildene i den beveget seg. Menn i skjærende oransje kutter suste ut og inn av bildene på sopelimer mens de kastet en rød ball til hverandre.

Harry gikk bort til boka, tok den opp og kikket på den, akkurat idet en av trollmennene skåret et kjempemål ved å sende ballen gjennom en ring femten meter oppe i lufta. Så slo han boka igjen. Selv rumpeldunk – etter Harrys mening verdens absolutte toppsport – kunne ikke få ham på andre tanker nå. Han la Kanoner i flukt fra seg på nattbordet, gikk bort til vinduet og trakk fra gardinene. Så sto han der og så ut over gata.

Hekkveien så ut akkurat som respektable forstadsgater pleier å se ut tidlig en lørdags morgen. Alle gardiner var trukket for. Så langt Harry kunne se i mørket, var det ikke en levende sjel i sikte, ikke en katt engang.

Og likevel … likevel … Harry gikk rastløst tilbake til senga og satte seg på den, mens han på ny strøk fingeren over arret. Det var ikke smerten som plagde ham; smerter og sår var ikke noe nytt for ham. En gang hadde han mistet alle knoklene i høyre arm og fått dem utvokst igjen i løpet av en natt. Ikke lenge etter hadde samme arm fått et bitt av en kvartmeterlang gifttann. Og så sent som året før hadde han falt femten meter fra en sopelime i fart. Merkelige uhell og skader var han vant til; den slags var ikke til å unngå for en som var elev på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom og hadde en egen evne til å havne i kattepiner.

Nei, det som plagde Harry, var at sist det hadde gjort vondt i arret, var det fordi Voldemort var like i nærheten … men Voldemort kunne ikke være her nå … tanken på at Voldemort skulle luske rundt i Hekkveien var jo latterlig, umulig …

Han lyttet til stillheten som omga ham. Ventet han halvt å høre en knirking i trappa eller svisjing i en kutte? Og så skvatt han himmelhøyt – men det var bare fetteren hans, Dudleif, som utstøtte et kolossalt snorkegrynt i naborommet.

Harry tok seg selv mentalt i kragen og ristet seg. Dette var bare dumt; det var ikke andre i huset enn onkel Wiktor, tante Petunia og Dudleif, og de lå opplagt fremdeles i sine søteste drømmer.

Det var slik han likte Dumlingene best – sovende. Våkne var de ikke akkurat noen hjelp og støtte for ham. Onkel Wiktor, tante Petunia og Dudleif var Harrys eneste levende slektninger. De var gomper – altså umagiske mennesker – og hatet og avskydde magi i enhver form, hvilket innebar at Harry var omtrent like velkommen der i huset som tørråte. For alle og enhver hadde de bortforklart Harrys lange opphold på Galtvort de siste tre årene med at han var på St. Brutus sikringssenter for uhelbredelig kriminelle gutter. De visste utmerket godt at som mindreårig trollmann hadde Harry ikke lov til å bruke magi utenfor Galtvort, men det hindret ikke at de helst la skylda på ham for alt som gikk galt hjemme. Harry hadde aldri kunnet betro seg til dem eller fortelle dem noe om sitt liv i trollmannsverdenen. Å gå til dem når de våknet og fortelle om det verkende arret og bekymringene om Voldemort –bare tanken var latterlig.

Og likevel var det på grunn av Voldemort at Harry hadde kommet til å bo hos Dumlingene. Hadde det ikke vært for Voldemort, ville han ikke hatt lyn-arret i pannen. Hadde det ikke vært for Voldemort, ville han fremdeles hatt foreldrene sine …

Voldemort – den mektigste svarte trollmannen på hundre år, en trollmann hvis krefter bare hadde vokst og vokst i elleve år. Harry var ett år den natta Voldemort kom til hjemmet hans og drepte moren og faren. Deretter hadde han vendt tryllestaven mot Harry; han hadde brukt den samme forbannelsen som hadde knust en rekke fullvoksne hekser og trollmenn på hans vei mot makten –og utrolig nok hadde den slått feil. Istedenfor å drepe den lille gutten, hadde forbannelsen slått tilbake på Voldemort selv. Harry hadde overlevd uten andre skader enn en siksakformet flenge i pannen, mens Voldemort var blitt redusert til noe som knapt kunne kalles levende lenger. Voldemorts makt var knust, hans liv nesten utblåst, og han hadde flyktet. Frykten som så lenge hadde knuget det hemmelige magisamfunnet, hadde sluppet taket, Voldemorts tilhengerskare hadde gått i oppløsning, og Harry Potter var blitt berømt.

Det hadde vært sjokk nok da Harry på elleveårsdagen sin oppdaget at han var trollmann, men enda mer forvirrende var det at alle i det hemmelige magisamfunnet kjente navnet hans. Da han kom til Galtvort, oppdaget han at blikk og hvisking fulgte ham hvor han sto og gikk. Men det var han blitt vant til. Når sommeren var over, skulle han begynne i fjerde klasse på Galtvort, og han hadde for lengst begynt å telle dagene til han var tilbake i borgen der igjen.

Men det var fremdeles fjorten dager igjen til skolestart. Nok en gang så han seg mismodig om i rommet, og blikket ble hengende ved bursdagskortene han hadde fått fra de to bestevennene sine i slutten av juli. Hva ville de si om han skrev til dem og fortalte om det verkende arret?

Straks hørte han Hermine Grangs stemme i hodet, skingrende og redd:

« Verker det i arret? Å Harry, det er virkelig skummelt …Skriv til rektor Humlesnurr! Så skal jeg slå opp i Vanlige magiske piner og plager imens … Kanskje det står noe der om forbannelsesarr …»

Jo, det ville garantert vært Hermines råd: å gå rett til rektoren på Galtvort, og i mellomtida, slå opp i en bok. Harry stirret ut av vinduet på himmelen, som var mørkeblå som blekk. Han hadde liten tro på at noen bok kunne hjelpe ham nå. Så vidt han visste, var han den eneste som noensinne hadde overlevd en forbannelse som den til Voldemort, så det var nokså usannsynlig at symptomene sto listet opp i Vanlige magiske piner og plager. Og det med å si fra til rektor – vel, hvordan skulle Harry vite hvor Humlesnurr gjorde av seg i feriene? Han moret seg et øyeblikk med å forestille seg Humlesnurr, med langt sølvhvitt skjegg, ankellang trollmannskutte og spiss hatt, ligge langflat på en strand etsteds og gni inn den lange kroknesa med solkrem. Ikke for det, samme hvor Humlesnurr var, var Harry sikker på at Hedvig kunne finne ham, for ugla hans hadde hittil aldri mislykkes i å levere et brev, selv om det manglet adresse. Men hva kunne han skrive?

Kjære rektor Humlesnurr, beklager å bry Dem, men det gjorde vondt i arret mitt i morges. Vennlig hilsen Harry Potter.

Selv inni hans eget hode lød det komplett idiotisk.

Så prøvde han å tenke seg sin andre bestevenns reaksjon, og et øyeblikk etter var det som om Ronny Wiltersens langnesede fregnefjes svevde foran ham, iført et forvirret uttrykk.

«Gjorde det vondt i arret, sier du? Men … men Han-du-vet kan da vel ikke være i nærheten nå, eller? Jeg mener, da ville du vel visst det? For da ville han vel prøvd å ta rotta på deg igjen, ikke sant? Neimen om jeg vet, Harry, kanskje forbannelsesarr pleier å gjøre litt vondt … Jeg skal spørre fattern …»

Herr Wiltersen var riktignok en fullkvalifisert trollmann og ansatt på Kontoret for magisk misbruk av gompegjenstander i Magidepartementet, men han hadde ingen spesiell ekspertise på forbannelser, etter det Harry visste. Og uansett likte han ikke tanken på at hele Wiltersen-familien skulle vite at han, Harry, ble nervøs for et øyeblikks vondt. Fru Wiltersen kom til å engste seg enda verre enn Hermine, og Fred og Frank, Ronnys tvillingbrødre på seksten, kunne rett og slett tro at Harry holdt på å bli en pyse. Wiltersens var Harrys absolutte yndlingsfamilie i verden. Han håpet at de når som helst nå skulle invitere ham til å besøke dem (Ronny hadde nevnt noe om verdenscupfinalen i rumpeldunk), og han hadde liten lyst til å få besøket forstyrret av bekymrede spørsmål om arret hans.

Harry knadde seg i pannen med knokene. Det han aller mest ønsket seg (og det føltes nesten som en skam å innrømme det, om så bare for seg selv) var noen som – som kunne vært som foreldre, en voksen trollmann å spørre til råds uten å føle seg som en idiot, noen som var glad i ham, noen som hadde erfaring med svart magi …

Og med ett slo løsningen ham. Det var jo så enkelt og så opplagt at han ikke kunne begripe at han ikke hadde tenkt på det før – Sirius!

Harry spratt opp fra senga, skyndte seg over golvet og satte seg ved skrivebordet, trakk til seg en pergamentbit, dyppet ørnefjær-pennen i blekk og skrev Kjære Sirius, før han stoppet og grublet over hvordan problemet best skulle beskrives. Fremdeles kunne han ikke fatte at han ikke hadde kommet på Sirius med det samme. Skjønt, kanskje det ikke var så rart – det var jo faktisk ikke mer enn to måneder siden han hadde oppdaget at Sirius var gudfaren hans.

Det hadde sin meget enkle grunn at Sirius hadde vært totalt fraværende fra Harrys liv til da – Sirius hadde sittet i Azkaban, det nifse trollmannsfengslet som ble voktet av desperanter, avskyelige, blinde vesener som sugde sjelen ut av folk. Da Sirius rømte, kom de til Galtvort for å lete etter ham, enda han var uskyldig – mordene han var blitt dømt for, var begått av Ormsvans, Voldemorts tilhenger, som nesten alle trodde var død. Men Harry, Ronny og Hermine visste bedre, for de hadde møtt Ormsvans ansikt til ansikt forrige skoleår, selv om rektor Humlesnurr var den eneste som hadde trodd på dem.

I én vidunderlig time hadde Harry trodd han endelig skulle få flytte fra Dumlingene, for Sirius hadde invitert ham til å bo hos seg så snart det ble kjent at han var uskyldig. Men den sjansen gikk skeis – Ormsvans hadde greid å unnslippe før de fikk framstilt ham for Magidepartementet, og Sirius måtte rømme for å redde livet. Harry hadde hjulpet ham til å flykte på ryggen til en hippogriff som het Bukknebb, og siden da hadde Sirius vært på rømmen. Hjemmet Harry kunne hatt, om ikke Ormsvans hadde stukket av, hadde spøkt for ham hele sommeren. Det hadde vært dobbelt ille å komme tilbake til Dumlingene og vite at han hadde vært så nær å slippe fra dem for alltid.

Likevel hadde Sirius vært til en viss hjelp for Harry, selv om de ikke kunne være sammen. Det var takket være Sirius at Harry nå fikk ha alle skolesakene på rommet sitt; det hadde Dumlingene aldri tillatt før. Rent prinsipielt ville de helst gjøre Harrys liv så ubehagelig som mulig, og i tillegg var de redde for evnene hans, så derfor hadde de låst skolekofferten hans inne i kottet under trappa hver sommer til nå. Men det hadde brått forandret seg da de oppdaget at Harry hadde en gudfar som var en beryktet morder – Harry hadde dessverre glemt å nevne at Sirius var uskyldig.

Han hadde fått to brev fra Sirius siden han kom tilbake til Hekkveien. Begge ble levert, ikke av ugler (som vanlig var blant trollmenn), men av store, mangefargede tropiske fugler. Hedvig hadde ikke hatt noen sans for disse glorete inntrengerne, og det var høyst motvillig hun lot dem drikke av vannskålen sin før de fløy av sted igjen. Men Harry derimot hadde likt dem; de minnet ham om palmetrær og hvit sand, og han håpet at Sirius hadde det fint, hvor han nå måtte være (for det skrev han aldri, i tilfelle brevene ble åpnet av andre). Harry hadde vanskelig for å tro at desperanter kunne overleve lenge i strålende solskinn, så det var vel kanskje derfor Sirius hadde reist sørover. Brevene fra ham, som nå lå gjemt under det meget nyttige, løse golvbordet under senga, lød iallfall muntre, og i begge to hadde han gjentatt at Harry bare måtte kontakte ham hvis han hadde behov for det. Og det syntes han jammen han hadde nå …

Det kalde, grå lyset som går forut for soloppgangen begynte å fylle rommet, og det var som om lampen lyste svakere. Da sola hadde stått helt opp og gjorde veggene gylne, kunne Harry høre bevegelse inne på onkel Wiktor og tante Petunias rom. Han ryddet skrivebordet for sammenkrøllede pergamentrester og leste gjennom det ferdige brevet en siste gang.

Kjære Sirius

Takk for det siste brevet ditt. Den fuglen var jammen diger, det var så vidt den kom inn gjennom vinduet.

Her er alt som vanlig. Dudleifs slankekur går ikke særlig bra. Tante oppdaget at han smuglet inn smultringer på rommet sitt i går. De sa at hvis han fortsatte med det, måtte de skjære ned på ukepengene hans, så han ble skikkelig sint og slengte Playstationen sin ut av vinduet. Det er en slags computergreie som man kan spille spill på. Temmelig dumt egentlig, for nå har han ikke engang Mega-Mishandling del III å trøste seg med.

Grunnen til at det går ganske bra, er at Dumlingene er livredde for at du kan dukke opp og forvandle alle tre til flaggermus hvis jeg ber om det.

Men i morges hendte det noe litt nifst. Arret mitt verket igjen. Sist det skjedde var det fordi Voldemort var på Galtvort. Men jeg tror ikke han kan være i nærheten nå, eller hva? Vet du om det er sånn at forbannelsesarr kan verke i årevis etterpå?

Jeg sender dette med Hedvig når hun kommer igjen, hun er ute på jakt akkurat nå. Hils Bukknebb fra meg.

Jo, mente Harry, det så greit nok ut. Ingen vits i å ta med noe om drømmen – han ville ikke det skulle se ut som han var kjempenervøs. Han brettet sammen pergamentet og la det til side på skrivebordet, klart til Hedvig når hun kom igjen. Så reiste han seg, strakte seg og åpnet klesskapet igjen. Han så ikke på speilbildet mens han kledde på seg til frokost.