KAPITTEL TRE
INVITASJONEN
Da Harry kom ned på kjøkkenet, satt alle tre Dumlingene ved bordet alt. Ingen av dem kikket opp da han kom inn og satte seg. Onkel Wiktors digre, røde fjes var skjult bakom morgenavisen, og tante Petunia konsentrerte seg slik om å partere en grapefrukt i fire at munnen snurpet seg over hestetennene.
Dudleif virket sur og sinna og fylte liksom enda mer opp i rommet enn vanlig. Det skulle litt til, siden han uansett fylte opp hele den ene sida av bordet alene. Nå skulte han stygt da tante Petunia plasserte en båt usøtet grapefrukt på tallerkenen hans og sa med skjelvende røst: «Nammenam, søteste Duddelusk.» Livet hadde tatt en meget ubehagelig vending for Dudleif siden den dagen han kom hjem på sommerferie – med karakterboka.
De dårlige karakterene hadde onkel Wiktor og tante Petunia som vanlig greid å finne unnskyldninger for. Tante Petunia tviholdt alltid på at Dudleif var en meget begavet gutt, det var bare lærerne som ikke forsto ham, mens onkel Wiktor hevdet at «han ønsket seg søren ingen pugghest og pysegutt til sønn». De gled også lett forbi det som sto i karakterboka om bølleoppførsel. «Visst er han en villbasse, men han ville jo aldri gjøre en flue fortred!» sa tante Petunia gråtkvalt.
Men nederst sto et par velvalgte kommentarer fra helsesøsteren som selv ikke onkel Wiktor og tante Petunia kunne bortforklare. Samme hvor mye tante Petunia jamret at Dudleif bare hadde kraftig beinbygning, at overvekta bare var litt hvalpefett, og at han var en gutt i voksealderen som trengte nok mat, var det ikke til å komme bort fra at skoleskredderen ikke lenger kunne skaffe ham nikkers som var store nok. Helsesøsteren hadde sett det tante Petunias blikk – som ellers var så skarpt for fingermerker på hennes gullblanke vegger, eller for hva naboene hadde for seg – rett og slett nektet å se: at det Dudleif trengte, ikke var mer næring, tvert imot – han var alt oppe i omtrent samme omfang og tonnasje som en mindre spekkhogger.
Og dermed – etter adskillige raserianfall, adskillige tårer fra tante Petunia og adskillige krangler som fikk golvet på Harrys rom til å riste – var det nye regimet et faktum. Diettskjemaet som helsesøsteren på Nauthus pensjonatskole hadde vedlagt, ble tapet til døra på kjøleskapet, som ble tømt for alle Dudleifs yndlingsretter – brus og kaker, sjokolade og hamburgere – og i stedet fylt opp med frukt og grønnsaker og sånt, det onkel Wiktor kalte «kaninmat». For at Dudleif skulle finne seg i det, hadde tante Petunia avgjort at hele familien skulle følge den samme dietten, og nå sendte hun en grapefruktbåt til Harry. Han la merke til at den var adskillig mindre enn Dudleifs. Tante Petunia mente visst at den beste måten å styrke Dudleifs moral på, var å sørge for at han iallfall fikk mer å spise enn Harry.
Men det tante Petunia ikke visste, var hva som skjulte seg under den løse golvplanken ovenpå. Hun ante ikke at Harry ikke fulgte dietten i det hele tatt. Ikke før hadde det gått opp for ham at han måtte overleve sommeren på reven gulrot, før han sendte Hedvig av sted til vennene sine med bønner om hjelp, og de hadde stilt storslagent opp. Fra Hermine vendte Hedvig tilbake med en svær eske stappfull av sukkerfrie lekkerbiskener (foreldrene hennes var tannleger). Gygrid, skogvokteren på Galtvort, hadde bidratt med en sekk full av egne, hjemmelagde steinkaker (som Harry ikke hadde rørt, etter lang erfaring med Gygrids kokekunster). Men fru Wiltersen hadde sendt familiens ugle, Ulrik, med en kolossal fruktkake og allverdens bakverk. Det tok fem hele dager før stakkars Ulrik, som var gammel og skrøpelig, kom seg etter turen. Og siden, på Harrys bursdag (som Dumlingene totalt hadde oversett), hadde han fått fire fantastiske bursdagskaker, én hver fra Ronny, Hermine, Gygrid og Sirius. To av dem hadde han fremdeles igjen, og kunne altså se fram til en ordentlig frokost så snart han kom opp på rommet igjen, så han gikk løs på grapefrukten uten å klage.
Onkel Wiktor la avisen fra seg med et forarget snøft og stirret ned på sin egen grapefruktbåt.
«Er det alt?» sa han grettent til tante Petunia.
Tante Petunia sendte ham et strengt blikk og nikket forsiktig i retning Dudleif, som allerede var ferdig med sin egen grapefrukt og nå satt og mønstret Harrys med et pottesurt uttrykk i de små griseøynene.
Onkel Wiktor sukket så tungt at den store buskebarten duvet og grep skjeen.
I det samme ringte det på ytterdøra. Onkel Wiktor husket seg opp fra stolen og forsvant ut i entreen. Fort som et lyn, mens mora var opptatt med vannkjelen, snappet Dudleif resten av onkel Wiktors grapefrukt.
Harry hørte snakk fra ytterdøra. Noen lo, og onkel Wiktor svarte kort og morskt. Så smalt døra igjen, og fra entreen hørte de lyden av papir som ble revet opp.
Tante Petunia kom med tekanna til bordet og så seg spørrende om etter onkel Wiktor. Hun behøvde ikke lure lenge på hvor det var blitt av ham; et minutt etter var han tilbake. Han var blek av raseri.
«Du,» glefset han til Harry. «Stua. Straks.»
Harry reiste seg forvirret og lurte på hva i all verden han hadde gjort nå, mens han fulgte etter onkel Wiktor ut av kjøkkenet og inn i stua. Onkel Wiktor smelte døra igjen bak dem.
«Jaså,» sa han. Han marsjerte bort til peisen og snudde seg mot Harry, som om han var politiet og dette var en arrestasjon. «Jaså.»
Harry skulle gitt mye for å svare: «Nei så,» men det var neppe verdt å utfordre onkel Wiktors temperament så tidlig på dagen, spesielt når det allerede var så tirret av matmangel. Han nøyde seg med å se høflig spørrende ut.
«Dette kom nettopp,» sa onkel Wiktor. Han hyttet med et fiolett papirark mot Harry. «Et brev. Om deg.»
Harry ble enda mer forvirret. Hvem ville falle på å skrive til onkel Wiktor om ham? Hvem kjente han som sendte brev med posten?
Onkel Wiktor glante på Harry. Så kikket han ned på brevet og begynte å lese det høyt.
Kjære herr og fru Dumling
Vi har aldri hilst på hverandre, men Harry har sikkert fortalt mye om min sønn Ronny.
Harry har kanskje nevnt at kommende mandag kveld er det finalen i verdenscupen i rumpeldunk, og min mann Arthur har greid å få tak i fine billetter gjennom sine forbindelser i Avdelingen for magiske idretter og leker.
Jeg håper De synes det er greit om Harry får bli med oss til kampen, for det er virkelig en sjanse som ikke kommer igjen. Det er tretti år siden Storbritannia arrangerte verdenscupen sist, og det er veldig rift om billettene. Vi vil også veldig gjerne at Harry får komme og bo hos oss resten av sommerferien. Vi skal selvsagt sørge for at han kommer seg trygt på toget til skolen.
Det er best om Harry sender svaret Deres direkte til oss på den vanlige måten, for gompepostmannen har aldri levert post hjem til oss, og jeg tror nesten ikke han vet hvor huset er.
Så da håper vi at vi ser Harry snart.
Med vennlig hilsen
PS. Håper vi har satt på nok frimerker.
Da onkel Wiktor hadde lest ferdig, stakk han hånden i brystlomma og trakk fram noe annet.
«Se på dette her,» knurret han.
Han holdt opp konvolutten brevet hadde vært i, og det var så vidt Harry greide å la være å sprute ut i latter. Det var ikke en flekk av den som ikke var dekket av frimerker, unntatt et par kvadratcentimeter på midten. Der hadde fru Wiltersen greid å klore ned Dumlingenes adresse med bitteliten skrift.
«Så hun satte på nok frimerker, da,» sa Harry og prøvde å få det til å låte som om dette var en feil enhver kunne gjort. Onkelens øyne skjøt gnister.
«Og det la postmannen merke til, ja,» sa han mellom sammenbitte tenner. «Og lurte fælt på hvor brevet kom fra. Det var derfor han ringte på. Morsomt, syntes han visst det var.»
Harry sa ikke noe. Andre folk ville kanskje ikke riktig skjønt hvorfor onkel Wiktor gjorde sånt nummer av litt for mange frimerker, men Harry hadde bodd lenge nok hos Dumlingene til å vite at de var livredde for alt som skilte seg det minste fra det som var vanlig. Og det de var aller reddest for, var at noen skulle oppdage at de hadde noen som helst forbindelse med folk som fru Wiltersen.
Onkel Wiktor sto og glante på Harry, som gjorde sitt beste for å holde ansiktet helt rolig. Bare han ikke gjorde eller sa noe dumt nå, kunne han ha sitt livs sjanse. Han ventet på at onkel Wiktor skulle si noe, men han bare fortsatte å glo. Harry bestemte seg for å våge å åpne munnen.
«Æh – kan jeg få dra, da?» spurte han.
Det fór en trekning over onkel Wiktors svære, fiolette fjes. Barten strittet. Harry trodde nesten han skjønte hva som foregikk bakom barten: en kamp på liv og død mellom to av onkel Wiktors mest grunnleggende instinkter. Å la Harry få dra, betydde å gi ham en glede, noe onkel Wiktor hadde kjempet innbitt mot i tretten år. På den annen side, å la Harry dra sin kos til Wiltersen-familien resten av sommeren, betydde å bli kvitt ham to hele uker før noen kunne håpet på det, og onkel Wiktor avskydde å ha Harry i huset. Han kikket ned på fru Wiltersens brev igjen, antakelig for å vinne tid til å tenke.
«Hva er det for et kvinnemenneske?» sa han og stirret med vemmelse på underskriften.
«Du har sett henne,» sa Harry. «Hun er moren til kameraten min, Ronny. Hun møtte ham på Galt– på skoletoget etter siste termin.»
Han hadde nesten sagt «Galtvortekspressen», og det var et sikkert middel til å få onkelen til å fly i flint. Ingen uttalte noensinne navnet på Harrys skole i det Dumlingske hjem.
Onkel Wiktor rynket hele det svære fjeset, som om han prøvde å komme på noe ubehagelig.
«Klumpete kvinnfolk?» knurret han til slutt. «Drøssevis av rødhårete unger?»
Harry rynket pannen. Det var ganske sterkt av onkel Wiktor, syntes han, å kalle noen «klumpet», når hans egen sønn Dudleif omsider hadde greid det han hadde truet med siden han var tre, nemlig å bli bredere enn han var høy.
Onkel Wiktor begravde seg i brevet igjen.
«Rumpeldunk,» mumlet han for seg selv. «Rumpeldunk – hva er det for slags vås?»
Harry kjente et nytt stikk av irritasjon.
«Det er en sport,» sa han kort. «Den spilles på sopel–»
«Ja vel, ja vel!» sa onkel Wiktor høyt. Det gledet Harry å se at onkelen virket en anelse panisk. Nervene hans tålte visst ikke lyden av ordet «sopelime» uttalt i hans egen stue. Han tok tilflukt i brevet igjen. Harry så at leppene formet ordene «sender svaret Deres direkte til oss på den vanlige måten». Han skulte.
«Hva mener hun med ’den vanlige måten’?» freste han.
«Den vanlige for oss,» sa Harry, og før onkelen rakk å stoppe ham, la han til: «Uglepost, vet du? Det er det trollmenn vanligvis bruker.»
Onkel Wiktor så dypt sjokkert ut, som om Harry nettopp hadde sagt et virkelig motbydelig banneord. Dirrende av sinne kastet han et nervøst blikk ut av vinduet, som om han ventet å se naboene stå med øret klint mot glasset.
«Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke får nevne den slags unaturligheter under mitt tak?» hveste han. Ansiktet hadde fått en fin, dyp plommefarge. «Der står du, i de klærne Petunia og jeg har skaffet den utakknemlige kroppen din –»
«Etter at Dudleif vokste fra dem, ja,» sa Harry kaldt. Og det var riktig nok; genseren han hadde på seg, var så stor at han måtte brette opp ermene femdobbelt for å få hendene fri, for ikke å snakke om at den nådde til knærne på de utrolig vide jeansene.
«Jeg nekter å bli snakket til på den måten!» sa onkel Wiktor og skalv av raseri.
Men nå var det nok for Harry. Det var slutt på de tider da han bare pent fikk finne seg i alle Dumlingenes idiotiske regler. Ikke fulgte han Dudleifs diett, og ikke søren om han ville la onkel Wiktor hindre ham i å se verdenscupen i rumpeldunk, ikke så sant han kunne gjøre noe med det.
Han trakk pusten dypt for å roe seg, og så sa han: «Vel vel, da får jeg ikke bli med på verdenscupen da, altså. Kan jeg få gå nå? Jeg har et brev jeg må bli ferdig med. Til Sirius. Gudfaren min, du vet.»
Se så, da var det sagt. Trylleordene. Nå kunne han stå og se på at den fiolette fargen forsvant flekkvis fra fjeset til onkel Wiktor, til det så ut som dårlig blandet solbæris.
«Æh, så du – du skriver brev til ham, er det så?» sa onkel Wiktor med en stemme som prøvde å virke rolig. Men Harry hadde sett pupillene i de små øynene trekke seg sammen i brå frykt.
«Ja,» sa Harry lett. «Det er en stund siden han har hørt fra meg – og hvis han ikke hører noe, ja, da kunne han jo tro at det var noe i veien, ikke sant?»
Der tidde han for å nyte virkningen av ordene. Det var nesten så han kunne se tannhjulene svirre under den snorrette skillen i onkel Wiktors tette, mørke hår. Hvis han prøvde å hindre at Harry skrev til Sirius, kunne Sirius tro at Harry ble vanskjøttet. Hvis han nektet Harry å dra til verdenscupen, kom Harry til å skrive og fortelle det til Sirius, som dermed kunne være sikker på at Harry ble vanskjøttet. Bare én mulighet sto åpen for onkel Wiktor. Harry kunne se ham komme til denne konklusjonen, som om det store bartefjeset var gjennomsiktig. Han prøvde å la være å smile, prøvde å holde ansiktet så uttrykksløst som mulig. Og så –
«Hrm. Nåh. Vel vel, da. Så får du vel dra på denne pokkers … denne idiotiske … denne verdenscup-greia. Men pass på at du skriver og sier til disse – disse Wiltersens at de kommer og henter deg. Jeg har i hvert fall ikke tid til å kjøre deg land og strand rundt. Og bare bli der resten av sommeren. Og den – den gudfaren din … fortell ham … fortell ham endelig at du drar.»
«Greit,» sa Harry muntert.
Han snudde og gikk mot stuedøra, men måtte ta seg sammen for ikke å bykse til værs og utstøte krigshyl. Han skulle få dra … han skulle hjem til familien Wiltersen, han skulle få være med på verdenscupfinalen i rumpeldunk!
Ute i entreen snublet han nesten over Dudleif, som hadde lusket ved døra i håp om å høre at Harry fikk en overhøvling. Det ble et sjokk for ham å se Harrys brede smil.
«Det var virkelig en deilig frokost vi fikk, hva?» sa Harry. «Godt å føle seg skikkelig mett, syns ikke du òg?»
Han måtte le av uttrykket i Dudleifs fjes. Og så tok han trappa i tre trinns byks og forsvant inn på rommet sitt.
Det første han la merke til var at Hedvig var kommet igjen. Hun satt i buret sitt, stirret på ham med de svære, ravgule øynene og klikket med nebbet på den måten som viste at hun var gretten for noe. Og hva det var hun var gretten for, ble klart nesten umiddelbart.
«AU!» sa Harry.
Noe som minnet om en liten grå, fjærkledd tennisball hadde akkurat kollidert med tinningen hans. Han masserte seg hardt i hodet og så opp for å finne ut hva som hadde truffet ham. Det var en ørliten ugle, ikke større enn at den kunne få plass i en håndflate, som suste opphisset rundt i rommet som en utskutt rakett. Så gikk det opp for Harry at ugla hadde sluppet et brev foran føttene på ham. Han bøyde seg, dro kjensel på Ronnys håndskrift og rev opp konvolutten. Inni lå en fort nedrablet brevlapp:
Harry – FATTERN HAR FIKSA BILLETTER – Irland mot Bulgaria mandag natt. Muttern skriver til gompene og spør om du kan komme og være hos oss. Kan være de har fått brevet alt, jeg vet ikke hvor fort sånt går med gompepost. Tenkte det var best å sende denne lappen med Rusken for sikkerhets skyld.
Harry stirret på ordet «Rusken», og deretter opp på den ørlille ugla som nå svirret rundt taklampeskjermen. Han hadde aldri sett noe som liknet mindre på en rusk. Kanskje det var håndskriften til Ronny han ikke skjønte. Han leste videre.
Vi kommer og henter deg enten gompene liker det eller ikke, det går ikke an å gå glipp av verdenscupen. Det er bare at muttern og fattern mener det er best om vi later som vi spør dem først. Hvis de sier ja, så send svar tilbake med Rusken litt kvikt, så kommer vi og henter deg klokka fem søndag ettermiddag. Hvis de sier nei, så si fra med Rusken litt kvikt, så kommer vi og henter deg klokka fem søndag uansett. Hermine kommer seinere i dag. Perry har fått jobb – i Avdelinga for internasjonalt magisamarbeid. Best å ikke si et ord om noe utenlandsk når du kommer hit, ellers kommer han til å kakle vettet av deg.
Ser deg snart –
«Ta det rolig!» sa Harry til den lille ugla, som stupdykket over hodet på ham og pep som en gærning – sikkert av stolthet over at den hadde levert brevet til rette person, tenkte Harry. «Kom hit, du må ta med svaret mitt tilbake!»
Ugla flakset ned og satte seg på buret til Hedvig. Hedvig kikket kaldt opp, som om den bare kunne våge å komme nærmere.
Harry grep ørnefjærpennen igjen, snappet en ny bit pergament og skrev:
Ronny
Det er greit, gompene sier jeg får lov. Ser deg klokka fem i morgen. Kan omtrent ikke vente.
Han brettet sammen lappen til en ørliten klump og greide å få bundet den fast til det bitte lille beinet til ugla – med store vansker, ettersom den hoppet opp og ned av opphisselse. Ikke før var beskjeden på plass, før ugla var på vingene igjen, zoomet ut av vinduet og forsvant.
Harry snudde seg til Hedvig.
«Tror du du kan klare en ordentlig langtur?» spurte han.
Hedvig tutet med stor verdighet.
«Kan du fly med dette til Sirius for meg?» sa han og holdt fram brevet. «Bare vent litt … jeg må bli helt ferdig først.»
Han brettet ut pergamentet igjen og la i all hast til et PS:
Hvis du vil ha tak i meg, blir jeg hos Ronny Wiltersen, kameraten min, resten av sommeren. Faren hans har skaffet billetter til verdenscupen i rumpeldunk!
Dermed var brevet ferdig, og han festet det til Hedvigs bein. Hun satt uvanlig stille imens, som om hun var fast bestemt på å vise ham hvordan en skikkelig postugle oppførte seg.
«Når du kommer igjen, finner du meg hos Ronny. Greit?» sa Harry.
Hun hakket ham kjærlig i fingeren, og så, med en bløt, svusjende lyd, spredde hun de svære vingene og seilte ut av det åpne vinduet.
Harry så etter henne til hun var ute av syne. Så krabbet han under senga, bendte opp den løse golvplanken og listet fram et digert stykke bursdagskake. Mens han satt der på golvet og spiste det, nøt han lykkefølelsen som strømmet gjennom ham. Han hadde kake, og Dudleif hadde ikke annet enn grapefrukt; det var en deilig sommerdag, i morgen skulle han reise fra Hekkveien, arret kjentes helt som vanlig igjen, og han skulle være med og se verdenscupen i rumpeldunk. Her han satt, var det ikke lett å bekymre seg for noe som helst – ikke engang for Voldemort den store.