KAPITTEL FEM
WILTERSENS WARSTE
Fortere og fortere snurret Harry med albuene presset inn til sida, og peiser flimret forbi til han begynte å bli kvalm og lukket øynene. Omsider merket han at han begynte å saktne farten. Han slo ut med armene og stanset akkurat i tide til ikke å stupe på hodet ut av peisen på familien Wiltersens kjøkken.
«Tok han den?» spurte Fred ivrig og strakte ut hånden for å hjelpe ham på beina.
«Jøss ja,» sa Harry og rettet seg opp. «Hva var det for noe?»
«Tungtungetyggis,» sa Fred fornøyd. «Det er Frank og meg som har finni’n opp, vi har vært på jakt etter noen å prøve’n ut på i hele sommer …»
Det lille kjøkkenet eksploderte av latter. Harry så seg om og oppdaget at Ronny og Frank satt ved det skurte trebordet, sammen med to rødhåringer han aldri hadde sett før, men som han øyeblikkelig skjønte hvem var: Rulle og Kalle, de to eldste Wiltersen-brødrene.
«Hyggelig å hilse på deg, Harry,» sa den nærmeste av dem, smilte og rakte ut en stor neve. Da Harry tok imot den, merket han træler og blemmer mot fingrene. Dette måtte være Kalle, som jobbet med drager i Romania. Kalle hadde samme bygning som tvillingene, kortere og tettere enn Perry og Ronny, som begge var lange og hengslete. Fjeset var bredt, blidt og værbitt, og så fregnet at han nesten så solbrent ut. Armene var muskuløse, og på den ene var det et stort, blankt arr etter brannsår.
Rulle reiste seg smilende og tok også Harry i hånden. Rulle kom som litt av en overraskelse. Harry visste han arbeidet for trollmannsbanken Flirgott, og at han hadde vært topptillitsmann på Galtvort, så han hadde alltid forestilt seg Rulle som en eldre utgave av Perry – glad i å kommandere folk rundt og pinlig opptatt av at regler var til for å overholdes. Men Rulle var jo faktisk – det fantes ikke noe annet ord for det – kul. Han var høy, med langt hår samlet i en hestehale og én dinglende ørering med noe som så ut som en hoggtann i. Klærne han hadde på seg, hadde ikke stukket seg ut på en rockekonsert, bortsett fra at Harry merket seg at støvlene måtte være lagd av, ikke vanlig lær, men dragelær.
Før noen rakk å si noe mer lød et svakt, lite smell, og herr Wiltersen dukket opp av tomme lufta bakom Frank. Han så sintere ut enn Harry noensinne hadde sett ham.
«Det der var ikke morsomt, Fred!» ropte han. «Hva i huleste var det du ga den gompegutten?»
«Jeg ga’n ingenting, jeg,» sa Fred, med nok et smådjevelglis. «Jeg bare mista det … det var hans feil at’n tok og gomla det, jeg sa’ke at’n skulle det, jeg.»
«Du mista det med vilje!» brølte herr Wiltersen. «Du visste han ville spise det, du visste han var på diett …»
«Hvor diger ble tunga hans?» spurte Frank ivrig.
«Den ble nesten halvannen meter før foreldrene hans ville la meg slippe til og krympe den!»
Harry og Wiltersen-guttene satte i et latterbrøl.
«Det er ikke morsomt!» ropte herr Wiltersen. «Den slags oppførsel undergraver grovt forholdet mellom trollmenn og gomper! Her tilbringer jeg halve livet mitt med å motarbeide gompemishandling, og så tar mine egne sønner og –»
«Det var’ke for det han var gomp at vi ga’n til’n!» sa Fred indignert.
«Nei, det var for det han er en svær diger bøllete drittsekk!» sa Frank. «Ikke sant’n er det, Harry?»
«Jo, det er han, herr Wiltersen,» sa Harry oppriktig.
«Det er ikke det som er poenget!» raste herr Wiltersen. «Bare vent til jeg forteller mora deres –»
«Forteller meg hva da?» sa en stemme bak dem.
Fru Wiltersen var akkurat kommet inn på kjøkkenet. Hun var kort og tykk, med et ansikt som utstrålte vennlighet, skjønt akkurat nå var øynene smale sprekker av mistanke.
«Å, hei, vennen min,» sa hun og smilte til Harry da hun fikk øye på ham. Så skjøt blikket tilbake til ektemannen igjen. «Fortelle meg hva, Arthur?»
Herr Wiltersen nølte. Harry skjønte at samme hvor sint han var på Fred og Frank, hadde han ikke egentlig tenkt å fortelle fru Wiltersen hva som hadde skjedd. Det ble taust, mens herr Wiltersen stirret nervøst på sin kone. Da dukket to jenter opp i kjøkkendøra bak fru Wiltersen. Den ene, med brusende, brunt hår og temmelig store fortenner, var Harrys og Ronnys venn, Hermine Grang. Den andre var liten og rødhåret; det var Ronnys lillesøster Gulla. Begge smilte til Harry, som smilte bredt tilbake, hvorpå Gulla straks ble sprutrød – hun hadde vært svært begeistret for Harry helt siden første gang han var på besøk i Hiet.
«Fortelle meg hva da, Arthur?» gjentok fru Wiltersen i en illevarslende tone.
«Å, det var ingenting, Molly,» mumlet herr Wiltersen. «Det var bare Fred og Frank som – men jeg har snakket med dem om det alt –»
«Hva har de gjort denne gangen?» sa fru Wiltersen. «Hvis det har noe med Wiltersens Wærste å gjøre –»
«Ronny, kan du ikke vise Harry hvor han skal sove?» sa Hermine fra døråpningen.
«Han vet da vel hvor’n skal sove hen!» sa Ronny. «På mitt rom, så klart, han sov jo der sist –»
«Vi kan vise ham det sammen,» sa Hermine med ettertrykk.
«Å,» sa Ronny idet det demret for ham. «Jaha, ja.»
«Vi kan bli med, vi også,» sa Frank –
«Dere to blir her!» snerret fru Wiltersen.
Harry og Ronny smøg seg ut av kjøkkenet, og de, Hermine og Gulla gikk bortover den trange gangen og opp den vaklevorne trappa som strakte seg i siksak opp gjennom huset til etasjene over.
«Hva er Wiltersens Wærste for noe?» spurte Harry mens de trasket oppover.
Både Ronny og Gulla lo, men ikke Hermine.
«Muttern rydda på rommet til Fred og Frank og fant en stabel bestillingsskjemaer,» sa Ronny lavt. «Svære digre prislister over ting de har finni opp. Morosaker og sånn, hva. Falske tryllestaver og lure-godis, massevis av greier. Det var femenalt, jeg ante ikke at de hadde fått til alt det …»
«Vi har hørt eksplosjoner fra rommet deres i lange tider, men vi skjønte ikke at de drev og lagde ting,» sa Gulla, «vi trodde bare de likte alt bråket.»
«Det er bare at det meste av det – vel, OK, alt samma, egentlig – var litt farlig,» sa Ronny, «og vel, de hadde jo tenkt å selge det på Galtvort og tjene litt gryn, ikke sant, og muttern ble helt vill. Hun nekta dem å fortsette og brente opp alle bestillingslappene … og forresten er hun fly forbanna på dem fra før. De gjorde det ikke så bra i UGLEr som hun hadde venta.»
UGLE sto for Undre galdrelaugseksamener, som Galtvort-elever tok det året de ble femten.
«Og så ble det en kjempekrangel,» sa Gulla, «for mamma vil at de skal begynne i Magidepartementet sånn som pappa, og de sa at det eneste de vil, er å åpne sin egen morobutikk.»
I det de passerte tredje etasje, gikk en dør opp og et fjes stakk ut, iført store hornbriller og et sterkt irritert uttrykk.
«Hei, Perry,» sa Harry.
«Å, hallo, er det deg, Harry,» sa Perry. «Jeg lurte på hvem det var som bråkte sånn. Jeg prøver å arbeide her inne, skal jeg si dere – jeg har en rapport å gjøre ferdig til kontoret – og det er ikke lett å konsentrere seg når folk dundrer opp og ned trappene hele tida.»
«Vi dundrer aldeles ikke,» sa Ronny biskt. «Vi går. Beklager hvis vi har forstyrra Magidepartementet i noe topphemmelig.»
«Hva er det du jobber med?» spurte Harry.
«En rapport til Avdelingen for internasjonalt magisamarbeid,» sa Perry viktig. «Vi har en utredning i gang for å få standardisert tykkelsen på heksekjeler. Noen av disse importproduktene er en tanke for tynne – det har vært en økning i lekkasjer på nesten tre prosent per år –»
«Jo, den skal nok forandre verden, tenker jeg, den rapporten,» sa Ronny. «Tipper de slår det opp på førstesida i Aftenprofeten, hva: LEKKE KJELER.»
Perry ble en anelse lyserød.
«Bare gjør narr du, Ronny,» sa han hissig, «men om ikke denne bransjen kommer under en form for internasjonal regulering, kan vi risikere å bli oversvømmet av usolide, tynnbunnede produkter som kan bli en alvorlig trussel mot –»
«Jaddada, jaddada,» sa Ronny og fortsatte videre opp trappa. Perry slamret døra igjen bak seg. Mens Harry, Hermine og Gulla fulgte etter Ronny opp tre trapper til, hørte de fjerne rop og skrik fra kjøkkenet nedenfor. Det lød som om herr Wiltersen hadde fortalt fru Wiltersen om tyggisene allikevel.
Det var rommet øverst oppe som var Ronnys, og det så ut omtrent som det hadde gjort sist Harry hadde vært på besøk der: de samme plakatene av Ronnys favorittlag i rumpeldunk, Chudley-kanonene, seilte rundt på veggene og skråtaket og vinket, og i akvariet i vinduskarmen, som før hadde inneholdt rumpetroll, bodde nå én usannsynlig stor frosk. Ronnys gamle rotte, Skorpus, var borte, men i stedet hadde han fått den ørlille grå ugla som hadde levert brevet til Harry i Hekkveien. Den hoppet opp og ned i et lite bur og kvitret som en gal.
«Ti nå still, Rusken,» sa Ronny og ålte seg mellom to av de fire sengene som var blitt klemt inn i rommet. «Fred og Frank har blitt dytta inn her, de òg, for Rulle og Kalle har deres rom,» forklarte han Harry. «Perry får beholde rommet sitt helt aleine for det han må arbeide.»
«Æh – hvorfor kaller du den ugla for Rusken?» spurte Harry.
«Fordi han er dum,» sa Gulla. «Egentlig heter’n Tullerusk.»
«Og det er lissom ikke noe dumt navn, det, hva?» sa Ronny sarkastisk. «Det var Gulla som kalte’n det,» sa han til Harry. «Hun syns lissom det var søtt. Og jeg prøvde å gi’n et annet navn, men da var det for seint, han ville ikke høre på noe annet. Så nå er’n Rusken. Jeg er nødt til å ha’n her oppe, for han irriterer fletta av Ulrik og Hermes. Han irriterer meg òg, det er’ke det.»
Tullerusk flakset fornøyd rundt i buret sitt og tutet gjennomtrengende. Harry kjente Ronny for godt til å ta det han sa alvorlig. Den gamle rotta si, Skorpus, klagde han ustanselig over, men gjett om han ble ute av seg da det så ut som Hermines katt, Skeivskank, hadde spist den.
«Hvor er Skeivskank?» spurte han henne nå.
«Å, ute i hagen, tenker jeg,» sa hun. «Han liker å jage hagegnomer, sånne har han ikke sett før.»
«Så Perry liker seg på den nye jobben da?» spurte Harry. Han dumpet ned på en av sengene og kikket på Chudley-kanonene som suste ut og inn av plakatene i taket.
«Liker seg?» sa Ronny dystert. «Jeg tror søren ikke han hadde kommet hjemom i det hele tatt om ikke fattern hadde tvingi’n. Han er helt besatt. For all del, ikke få’n til å begynne å snakke om sjefen sin. Ifølge herr Kroek … som jeg sa til herr Kroek … herr Kroek mener … som herr Kroek sa … Jeg tror søren meg det er straks før de forteller at de er forlova.»
«Har du hatt en bra sommer, Harry?» spurte Hermine. «Fikk du matpakkene våre og sånn?»
«Ja, tusen takk,» sa Harry. «De reddet livet mitt, de kakene.»
«Og har du hørt fra –?» begynte Ronny, men et blikk fra Hermine var nok til at han tidde. Harry visste at det var Sirius han ville ha spurt om. Ronny og Hermine hadde vært så aktivt med på å hjelpe Sirius å rømme fra Magidepartementet at de siden hadde vært nesten like opptatt av Harrys gudfar som han selv. Men det ville ikke vært særlig lurt å snakke om det mens Gulla var der. Ingen andre enn de selv og rektor Humlesnurr visste hvordan Sirius hadde unnsluppet, eller trodde på at han var uskyldig.
«Nå tror jeg de er ferdige med å krangle,» sa Hermine for å dekke over den pinlige pausen, for Gulla skottet nysgjerrig fra Ronny til Harry. «Skal vi gå ned og hjelpe moren deres med middagen?»
«OK,» sa Ronny. Alle fire gikk ut av rommet hans og ned på kjøkkenet, hvor de fant fru Wiltersen alene og tydeligvis i meget olmt humør.
«Vi skal spise ute i hagen,» sa hun da de kom inn. «Her inne er det rett og slett ikke plass til elleve stykker. Kan dere bære ut tallerkenene, jenter? Rulle og Kalle holder på å sette opp bordene. Og dere to tar med bestikk,» sa hun til Ronny og Harry. Hun pekte med tryllestaven på en haug poteter i vasken, med litt mer ettertrykk enn hun hadde tenkt, så potetene skjøt ut av sitt gode skinn med slik fart at de spratt tilbake fra tak og vegger.
«Å, herregud da!» glefset hun og fektet med tryllestaven mot et feiebrett, som øyeblikkelig hoppet ned fra veggen, skled fram og tilbake over golvet og skyflet opp potetene. «De to der!» brast det innett ut av henne mens hun snappet kopper og kar ut av skapet, og Harry skjønte at hun mente Fred og Frank. «Neimen om jeg vet åssen det skal gå med dem. Nei, ikke på vilkår. Null ærgjerrighet, om en ikke regner med for å lage så mye spetakkel som det går an …»
Hun smelte en stor kopperkjele fra seg på kjøkkenbordet og begynte å vifte med tryllestaven oppi den. Mens hun rørte, rant det en fyldig saus fra stavtippen.
«Hadde de enda vært dumme,» fortsatte hun sint, mens hun bar sausekjelen bort til komfyren og tente den med nok et vift med staven. «Nei da, men de kaster bort det vettet de har! Hvis de ikke tar seg sammen, får de virkelig bråk snart. Galtvort har sendt flere ugler om de to enn om resten til sammen. Hvis de fortsetter som de stevner, ender det med forhør på Kontoret for ureglementert magiutøvelse en dag!»
Fru Wiltersen hyttet med staven mot knivskuffen, som sprang opp. Harry og Ronny hoppet av veien idet diverse kniver suste ut av den, fløy tvers over kjøkkenet og satte i gang med å kutte opp potetene som feiebrettet nettopp hadde helt ut i vasken.
«Neimen om jeg vet hva vi har gjort feil med dem,» sa fru Wiltersen. Hun la fra seg tryllestaven og begynte å trekke fram enda flere kjeler. «Sånn har det vært i årevis, bare den ene tingen etter den andre, og de nekter å høre på – Å NEI, IKKE NÅ IGJEN!»
Hun hadde snappet tryllestaven fra bordet, hvorpå den hadde utstøtt et høyt hvin og forvandlet seg til en svær gummimus.
«Enda en av de lure-tryllestavene deres!» ropte hun. «Hvor mange ganger har jeg sagt at de ikke skal la dem ligge og flyte?»
Hun grep den ekte staven, og da hun snudde seg igjen, hadde sausen på komfyren brent seg.
«Kom,» sa Ronny fort til Harry og trev en håndfull bestikk fra den åpne skuffen, «vi går og hjelper Kalle og Rulle.»
De forlot fru Wiltersen og skyndte seg ut gjennom bakdøra.
De hadde ikke gått mer enn noen meter da Hermines hjulbeinte, oransje katt, Skeivskank, kom settende mot dem fra hagen med børstehalen rett til værs, i fullt firsprang etter noe som så ut som en kvartmeterlang, skitten potet med bein. Harry så straks at det var en hagegnom. De små hornhudføttene gikk som trommestikker der den sprintet over gårdsplassen og kastet seg hodestups ned i en av gummistøvlene som lå hulter til bulter rundt døra. Han kunne høre den sinnssvake gnomfnisingen da Skeivskank stakk en pote nedi og prøvde å fiske den opp. Samtidig hørte de noen veldige brak fra den andre sida av huset. Da de kom ut i hagen, viste rabalderet seg å skyldes Rulle og Kalle, som sto der med hver sin tryllestav og dirigerte to medtatte gamle spisebord, som flakset rundt høyt over plenen og nå og da brakte sammen, mens begge prøvde å slå den andres i bakken. Fred og Frank sto rundt og heiet, Gulla lo, og Hermine holdt seg borte ved hekken, øyensynlig midt imellom latter og bekymring.
Rulles bord traff Kalles med et øredøvende brak og slo av det ene beinet. Det lød en klapring ovenfra, og da de så opp, var det Perry som hadde stukket hodet ut av et vindu i tredje.
«Kan dere ta det litt rolig der nede?» brølte han.
«’Fladels, Perremann,» sa Rulle og gliste. «Åssen går det med kjelebunnene?»
«Meget dårlig,» sa Perry grettent og slamret vinduet igjen. Rulle og Kalle klukklo mens de fikk bordene trygt ned på gresset igjen, ende mot ende. Med et vift av tryllestaven fikk Rulle bordbeinet på plass igjen og tryllet fram duker ingensteds fra.
Da klokka slo sju, sto begge bordene og knakte under en overflod av fru Wiltersens lekreste kokkekunst, og ni blad Wiltersen, Hermine og Harry satte seg til bords under en klar, dypblå himmel. For en som hele sommeren igjennom hadde levd av stadig tørrere kake, var dette himmerike, så til å begynne med tok Harry mest del i samtalen med ørene og tok for seg av kylling-og-skinke-pai, kokte poteter og salat.
Ved bordenden satt Perry og fortalte sin far alt om kjelebunn-rapporten sin.
«Jeg har sagt til herr Kroek at jeg skulle ha den ferdig til tirsdag,» sa han viktig. «Det var før han hadde ventet, men jeg liker å være tidlig ute. Jeg tenker han blir glad for at jeg gjør det så fort. Jeg mener, vi har det jo forrykende travelt i avdelingen for tida, med alt som må ordnes før rumpeldunkcupen. Det er bare synd vi ikke får den støtten vi trenger fra Avdelingen for magiske idretter og leker. Ludo Humbag –»
«Jeg liker Ludo, jeg,» sa herr Wiltersen fredsommelig. «Det var han som skaffet oss de gode billettene til cupen. Jeg gjorde ham en liten tjeneste en gang: Broren hans, Otto, havnet i litt problemer – en gressklipper med overnaturlige evner – men jeg fikk glattet over det.»
«Jo da, Humbag er hyggelig nok, det er ikke det,» sa Perry avfeiende, «men hvordan han noensinne kunne bli avdelingsleder … når jeg sammenlikner med herr Kroek! Jeg kan ikke forestille meg at herr Kroek skulle miste en ansatt i sin avdeling og ikke prøve å finne ut hva som hadde skjedd med dem. Er du klar over at Berta Flurp har vært savnet i over en måned nå? Dro på ferie til Albania, og siden har ingen sett henne?»
«Ja, jeg spurte nettopp Ludo om det,» sa herr Wiltersen og rynket pannen. «Han sier at Berta har rotet seg bort utallige ganger før – skjønt jeg må si at hadde det vært noen i min avdeling, hadde jeg nok blitt litt bekymret …»
«Å, Berta er håpløs, hun, hvis det er det det er snakk om,» sa Perry. «Etter det jeg hører er hun blitt overflyttet fra avdeling til avdeling i årevis, fordi det er så mye styr med henne … men likevel burde da Humbag prøve å finne henne. Herr Kroek har personlig engasjert seg i saken – hun var i vår avdeling en gang, nemlig, og jeg tror herr Kroek likte henne godt – men Humbag bare ler og sier at hun sikkert har lest feil på kartet og endt opp i Australia, ikke Albania. Nå ja,» Perry sukket dypt og viktig og tok en stor slurk av hyllebærvinen, «vi har mer enn nok å bestille i Avdelingen for internasjonalt magisamarbeid, om vi ikke skal prøve å finne andre avdelingers bortkomne ansatte òg. Som du vet, har vi en ny storbegivenhet å organisere rett etter verdenscupen.»
Han kremtet betydningsfullt og kikket bortover til den andre bordenden, hvor Harry, Ronny og Hermine satt. «Du vet hva jeg mener, far.» Han hevet stemmen litt. «Det topphemmelige, du vet.»
Ronny himlet med øynene og mumlet til Harry og Hermine: «Han har prøvd å få oss til å spørre hva det er siden han begynte i den jobben. En utstilling av tjukkbånna kjeler, kan jeg tenke meg.»
Midtveis ved bordet satt fru Wiltersen. Hun kjeftet på Rulle for øreringen, som åpenbart var en nyanskaffelse.
«… en diger, ekkel hoggtann og alt – alvorlig talt, Rulle, hva sier de til sånt i banken?»
«Mutter, i banken gir de blaffen i hva jeg har på meg, så lenge jeg bringer inn skatter nok,» sa Rulle tålmodig.
«Og håret ditt begynner å se riktig latterlig ut, vennen min,» sa moren og fingret velbehagelig med tryllestaven. «Jeg skulle ønske du ville la meg stusse det litt for deg …»
«Jeg liker det, jeg,» sa Gulla, som satt ved sida av Rulle. «Du er så gammeldags, mamma. Og forresten så er det ikke halvparten så langt som rektor Humlesnurr sitt …»
På den andre sida satt Fred og Frank og Kalle og diskuterte ivrig verdenscupen.
«Det bare må bli Irland,» sa Kalle utydelig gjennom en munnfull potet. «De overkjørte Peru totalt i semifinalen.»
«Men Bulgaria har jo Viktor Krumm, da,» sa Fred.
«Krumm er én brukbar spiller; Irland har sju,» sa Kalle kort. «Men jeg skulle ønske England hadde greid seg. Jeg må si det var temmelig pinlige greier.»
«Hva skjedde?» spurte Harry ivrig. Aldri hadde han så tydelig følt hvor isolert fra trollmannsverdenen han var når han satt innestengt i Hekkveien. Rumpeldunk var noe Harry tok på alvor. Han hadde selv spilt speider på Griffings huslag helt siden det første året på Galtvort og eide en Lynkile, en av verdens beste racerlimer.
«Tapte mot Transylvania, tre hundre og nitti mot ti,» sa Kalle dystert. «Spilte så dårlig at det var en skam. Og Wales tapte mot Uganda, og Skottland ble aldeles utradert av Luxembourg.»
Det mørknet i hagen, så herr Wiltersen tryllet fram levende lys før desserten (hjemmelagd jordbæris), og før de var ferdige flagret nattsvermerne lavt over bordet, og den varme lufta var parfymert med duftene av gress og kaprifol. Harry følte seg herlig mett og i harmoni med allverden mens han betraktet hagegnomene som sprintet gjennom rosebuskene, kaklende av latter, med Skeivskank hakk i hæl.
Ronny skottet forsiktig bortover bordet for å forsikre seg om at alle snakket om sitt, før han sa meget lavt til Harry: «Vel, åssen er det – har du hørt noe fra Sirius i det siste?»
Hermine snudde hodet mot dem og lyttet interessert.
«Ja,» sa Harry like lavt, «to ganger. Det låter som han har det OK. Jeg skrev til ham i forgårs. Kanskje han svarer mens jeg er her.»
Han kom plutselig på hvorfor han hadde skrevet til Sirius. Et øyeblikk lurte han på om han skulle fortelle Ronny og Hermine om arret som verket igjen og drømmen som hadde vekket ham … men nei. Han hadde ikke lyst til å gi dem noen bekymringer, ikke nå som han selv hadde det så deilig og avslappet.
«Nei, se så mye klokka er blitt,» sa fru Wiltersen plutselig etter en titt på armbåndsuret. «Dere skulle jammen ha vært i seng, hele bølingen, dere må jo opp grytidlig for å rekke cupen. Harry, hvis du lar skolelista di ligge igjen, skal jeg få tak i det du trenger i Diagonallmenningen i morgen. Jeg må hente til de andre uansett. Det er ikke sikkert det blir tid etter verdenscupen – sist varte den i fem dager.»
«Å jøss! Det håper jeg den gjør denne gangen også!» sa Harry begeistret.
«Vel, det gjør sannelig ikke jeg,» sa Perry skinnhellig. «Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye som ville ligge i inn-kurven min hvis jeg ble borte fra jobben i fem dager.»
«Ja, tenk om noen putter dragemøkk i’n igjen, eller hva sier du, Perregutt?» sa Fred.
«Det var en vareprøve på norsk kunstgjødsel!» sa Perry og ble ildrød i fjeset. «Det var slett ikke noe personlig ved det!»
«Å jo da,» hvisket Fred til Harry mens de reiste seg fra bordet. «Det var vi som sendte’n, nemlig.»