KAPITTEL SJU

HUMBAG OG KROEK

Harry karet seg fri av Ronny og kom seg på beina. Det så ut til at de hadde landet på en tåkete, øde hei. Foran dem sto et par trollmenn, og trøtte og gretne så de ut. Den ene holdt et stort gullur og den andre en tykk pergamentrull og en fjærpenn. Begge var gompekledd, men nokså mislykket: han med uret hadde tweeddress med vadestøvler opp til låret, mens kollegaen hadde poncho og skottekilt.

«Morn, Basse,» sa herr Wiltersen. Han tok opp støvelen og rakte den til trollmannen i kilt, som slengte den oppi en stor kasse med brukte flyttnøkler. Harry kunne se en gammel avis, en tom brusboks og en punktert fotball.

«Heisan, Arthur,» sa Basse trett. «Ikke på jobb, hva? Enkelte har seg … Vi har vært her i hele natt, vi … Best dere kommer dere av veien, vi venter et større selskap inn fra Schwarzwald med kvart over fem-nøkkelen. Vent litt, så skal jeg slå opp hvor dere skal telte … Wiltersen … Wiltersen …» Han gransket pergamentlista han sto med. «En fire hundre meter ditover, den første enga dere kommer til. Oppsynsmannen heter Robertsen. Djervell … enga bortenfor … spør etter herr Piene.»

«Takk, Basse,» sa herr Wiltersen og ga tegn til at alle skulle følge etter ham.

De vandret bortover den folketomme heia. I tåka var det ikke stort å se, men etter omtrent tjue minutter fikk de øye på en liten steinhytte ved en port. Bortenfor kunne Harry så vidt skjelne de spøkelsesaktige konturene av hundrevis av telt, som strakte seg oppover en lang gressbakke mot et mørkt skogholt i horisonten. De sa adjø til Djervellene og gikk bort til hyttedøra.

Der sto en mann og glodde ut på teltene. Harry så straks at dette var den eneste ekte gompen på kilometers avstand. Da han hørte skrittene, snudde han på hodet og kikket på dem.

«Morning!» sa herr Wiltersen energisk.

«Morning sjøl,» sa gompen.

«Er det De som er herr Robertsen?»

«Skulle så væra, ja,» sa herr Robertsen. «Og å er De for en?»

«Wiltersen – to telt, bestilt for noen dager siden?»

«Joho,» sa herr Robertsen og sjekket mot en liste som var slått opp på døra. «Dere har plass oppe i skaubrynet der. Bare for ei natt?»

«Det stemmer,» sa herr Wiltersen.

«Dere betaler nå, da?»

«Ah – joo – ja visst,» sa herr Wiltersen. Han gikk litt bort fra hytta og vinket Harry til seg. «Hjelp meg litt her, Harry,» mumlet han, mens han trakk en rull gompepenger opp av lomma og begynte å bla opp sedler. «Denne her er en … en tier? Ja? Jo, nå ser jeg det lille tallet, ja … og da er dette en femmer?»

«En tjuer,» korrigerte Harry nesten hviskende; han var ubehagelig klar over at herr Robertsen prøvde å overhøre alt de sa.

«Ja, nettopp, visst er det så … det er så rart med disse små papirlappene …»

«Er De utlending, kanskje?» sa herr Robertsen da herr Wiltersen kom tilbake med de riktige sedlene.

«Utlending?» gjentok herr Wiltersen uforstående.

«De er’nte den første som har tulla med penga her,» sa herr Robertsen med et granskende blikk på herr Wiltersen. «Det var to støkker her for ti minutter sia som prøvde å gjøra opp med noen gullmynter så svære som hjulkapsler.»

«Nei, sier De det?» sa herr Wiltersen nervøst.

Herr Robertsen grov nedi en blikkboks etter vekslepenger.

«Aldri vært så fullt her før,» sa han plutselig og så utover den tåkete enga. «Hundrevis av forhåndsbestillinger. Normalt så dukker folk bare opp …»

«De sier ikke det?» sa herr Wiltersen. Han holdt hånden ut etter vekslepengene, men herr Robertsen ga ham dem ikke.

«Jo da,» sa han tankefullt. «Folk fra alle kanter. Drøssevis av utlendinger. Og ikke bare utlendinger. Sprøinger òg. Det er en type her som går rundt i kilt og poncho.»

«Skulle han ikke det?» sa herr Wiltersen bekymret.

«Det minner lissom om … neiggu om jeg veit … et slags folkemøte,» sa herr Robertsen. «Og alle samma kjenner visst hverandre. Som en slags kjempefest.»

I det samme dukket en trollmann i nikkers ut av tomme lufta rett foran herr Robertsens dør.

«Forglemmiarum!» sa han skingrende og rettet tryllestaven mot herr Robertsen.

Straks gled oppsynsmannens blikk ut av fokus, rynkene i pannen glattet seg ut, og ansiktet røpet bare drømmende likegyldighet. Harry dro kjensel på symptomene hos en som nettopp har fått justert hukommelsen.

«Her har De et kart over campingplassen,» sa herr Robertsen fredsommelig. «Og vekslepenga Deres.»

«Mange takk,» sa herr Wiltersen.

Trollmannen i nikkers fulgte dem bort til porten til campingplassen. Han så dødssliten ut; haken var blå av skjeggstubb, og det var dype, fiolette skygger under øynene. Så snart de var utenfor hørevidde for herr Robertsen, mumlet han til herr Wiltersen: «Hatt et svare bryderi med han der. Han trenger en misminnevåde ti ganger daglig for å holde seg i ro. Og Ludo Humbag er ingen hjelp, akkurat. Traver rundt her og gnåler om klabber og sluffer med høy røst, totalt uten tanke for antigompsikring. Jøss, jeg skal være glad når dette er over. Ser deg senere, Arthur.»

Dermed eksiverte han.

«Jeg trodde herr Humbag var sjef for Magiske idretter og leker?» sa Gulla overrasket. «Han skulle da vite bedre enn å snakke om klabber når gomper er i nærheten, eller?»

«Visst skulle han det,» sa herr Wiltersen og smilte, mens han førte an gjennom porten og inn på campingplassen. «Men Ludo har alltid vært litt … nå ja, slepphendt med sikkerheten. Men ingen kunne ønsket seg en mer entusiastisk sjef for Sportsavdelingen. Han har selv spilt på det engelske landslaget, skal jeg si deg. Og han var den beste knakkeren Wimbourne-vepsene noen gang har hatt.»

De travet oppover den tåkete gressbakken mellom lange rader av telt. De fleste virket nesten helt vanlige; det var tydelig at eierne hadde prøvd å få dem til å se så gompete ut som mulig, bare at de hadde bommet på enkelte detaljer og utstyrt dem med skorsteiner, ringeklokker eller værhaner. Men noen var så skrikende magiske at det ikke overrasket Harry at herr Robertsen ble litt mistenksom. Halvveis oppe i bakken sto et oppsiktsvekkende byggverk i stripet silke, det rene miniatyrpalass, med flere levende påfugler i bånd ved inngangen. Litt lenger oppe kom de forbi et telt med tre etasjer og tårn og spir, og straks bortenfor, et telt med egen hage, fuglebad, solur og fontene.

«Alltid det samme,» sa herr Wiltersen smilende, «vi kan ikke la være å vise oss når vi samles. Vel, her er det, dette er vår plass.»

De var framme ved skogbrynet øverst i bakken. Her var det en tom plass, med et lite skilt slått ned i bakken. Det sto «Viltissen» på det.

«Kunne ikke fått et bedre sted!» sa herr Wiltersen fornøyd. «Banen er rett på den andre sida av skogen her, så nærmere kunne vi ikke kommet.» Han slengte av seg sekken. «Se så,» sa han oppspilt, «all magi er selvsagt forbudt her, teknisk sett, når vi er så mange og omgitt av gomper. Så vi må nok sette opp disse teltene for hånd! Skulle ikke bli så vanskelig … gomper gjør slikt ustanselig … hva sier du, Harry, hva syns du vi skulle begynne med?»

Harry hadde aldri vært på telttur i sitt liv; Dumlingene hadde aldri tatt ham med på noen som helst slags ferie og heller etterlatt ham hos fru Figg, en gammel nabokone. Likevel greide han og Hermine å spekulere seg fram til hvor de fleste av teltstengene og pluggene skulle. Herr Wiltersen var mer til bryderi enn til nytte, så begeistret som han ble da han skulle bruke klubba, men omsider greide de da å få reist et par sjanglete tomannstelt.

Alle ble stående og beundret resultatet. Ingen ville iallfall drømme om at disse teltene tilhørte trollmenn, tenkte Harry; problemet var bare at så snart Rulle, Kalle og Perry også kom, ble de en gruppe på ti. Hermine hadde visst også innsett at dette kunne bli vanskelig, for hun sendte Harry et spørrende blikk idet herr Wiltersen gikk ned på alle fire og krabbet inn i det første teltet.

«Litt trangt blir det kanskje,» ropte han ut, «men jeg tror nok vi klarer å klemme oss sammen. Kom inn og se.»

Harry bøyde seg ned, dukket inn under dørfliken og merket at haken datt ned. Han var kommet inn i noe som så ut som en gammeldags treroms leilighet, komplett med bad og kjøkken. Pussig nok var den møblert nesten akkurat som fru Figgs: full av en masse umake stoler med hekletrekk, og det luktet sterkt av katt.

«Nå ja, vi skal jo ikke bli her lenge,» sa herr Wiltersen og tørret seg over den blanke isseflekken med et lommetørkle mens han tittet inn på de fire køyesengene på soverommet. «Jeg lånte det av Puddelmann på kontoret. Han camper ikke stort lenger, stakkars fyr, han har lumbago.»

Han tok opp den støvete vannkjelen og kikket oppi. «Vi trenger vann …»

«Det står merka av ei kran på kartet vi fikk av gompen,» sa Ronny, som hadde fulgt etter Harry inn i teltet og virket totalt uberørt av dets påfallende indre mål. «Den er i den andre enden av enga.»

«Da kan jo du og Harry og Hermine gå og hente litt vann til oss, da, ikke sant –» herr Wiltersen rakte dem kjelen og et par kasseroller, «så går vi andre og finner litt ved til bålet.»

«Men vi har jo komfyr,» sa Ronny, «kan vi ikke bare –»

«Antigompsikring, Ronny!» sa herr Wiltersen, og ansiktet skinte av forventning. «Når ordentlige gomper camper, lager de mat på bål utendørs, jeg har selv sett det!»

Etter en rask befaring i jenteteltet, som var litt mindre enn guttenes, men uten kattelukta, la Harry, Ronny og Hermine i vei gjennom leirplassen med kjelen og kasserollene.

Nå som sola hadde stått opp og tåka lettet litt, så de en by av telt som strakte seg i alle retninger. De ruslet langsomt bortover radene og så seg ivrig om. Det begynte å demre for Harry hvor mange hekser og trollmenn det egentlig måtte være i verden; han hadde aldri tenkt noe større over dem som bodde i andre land.

Deres medcampere var i ferd med å våkne. De første som kom i bevegelse var de med små barn; Harry hadde aldri før sett så unge hekser og trollmenn. En ørliten gutt, neppe mer enn to, satt på huk utenfor et stort, pyramideformet telt. Han hadde en tryllestav i hånden og dyttet fornøyd borti en snegle i gresset, som sakte svulmet opp til den ble på størrelse med en salamipølse. Idet de passerte forbi, kom moren hans ut av teltet i en fart.

«Hvor mange ganger har jeg sagt det, Kurt? Du – får – ikke –lov – å – røre – pappas – tryllestav – uææhh!»

Hun hadde tråkket på kjempesneglen, som sprakk. De hørte kjeftingen hennes lenge etter gjennom den stille lufta, blandet med hylene fra smågutten: «Du sprekte snegl! Du sprekte snegl!»

Litt lenger borte så de to små hekser, knapt eldre enn Kurt, som red på lekelimer som løftet seg akkurat så høyt at de gikk klar av gresset. En departementstrollmann hadde allerede lagt merke til dem, og da han skyndte seg forbi Harry, Ronny og Hermine, hørte de at han mumlet for seg selv: «Og så midt på lyse dagen! Foreldrene ligger vel og drar seg, tenker jeg –»

Her og der kom voksne hekser og trollmenn ut av teltene og begynte å stelle til frokost. Noen kastet et stjålent blikk rundt seg før de tryllet fram ild med stavene; andre rev av fyrstikker med et tvilende uttrykk, som om de var overbevist om at dette neppe kunne virke. Tre afrikanske trollmenn satt i alvorlig samtale, samtlige iført lange, hvite kutter, og stekte noe som kunne være en kanin på spidd over en lysende fiolett ild. En klynge middelaldrende amerikanske hekser satt og skravlet begeistret under et stjernebanner med teksten «Salems Hekseinstitutt» som hang utspent mellom teltene. Harry overhørte brokker av samtaler på merkelige språk inne fra teltene de passerte, og selv om han ikke skjønte et ord av det, var tonefallet oppspilt hos samtlige.

«Æh – er det øya mine det er noe gærnt med, eller har allting blitt grønt?» sa Ronny.

Det var ikke øynene hans. De hadde kommet inn mellom en klynge telt som var fullstendig overgrodd med et tykt teppe av kløverblad, så de så ut som små, pussige hauger som skjøt opp av bakken. Der dørflikene hang åpne, kunne de se smilende fjes innenfor. Bak dem ropte plutselig noen navnet deres.

«Harry! Ronny! Hermine!»

Det var Jokum Finnimann, en av de andre fjerdeklassingene i Griffing. Han satt foran sitt eget kløverdekkede telt, sammen med en dame med lysebrunt hår som måtte være moren hans, og bestevennen sin, Tommy Ding, også i Griffing.

De gikk bort for å hilse på. «Liker dere pynten?» sa Jokum og gliste. «Departementet er itte overbegeistra akkurat.»

«Å, åffer sku’ vi itte flagge litt?» sa fru Finnimann. «Dere sku’ sett å dom bulgarera har hængendes over telta sine. Og dere har vel tenkt å heie på Irland, vel?» la hun til og satte øynene i Harry, Ronny og Hermine.

De forsikret henne at visst hadde de tenkt det, før de gikk videre. Men som Ronny sa: «Som om vi hadde sagt noe annet midt oppi de folka der.»

«Jeg lurer på hva bulgarerne har hengende over teltene sine?» sa Hermine.

«Kom, så går vi og ser,» sa Harry. Han pekte mot en stor klynge telt lenger oppe, hvor det bulgarske flagget flagret i vinden i rødt, grønt og hvitt.

Her var ikke teltene dekket av planteliv, men hvert eneste ett var utstyrt med den samme plakaten – et bilde av et nokså grettent fjes med tette, svarte øyebryn. Bildet beveget seg selvsagt, men det gjorde ikke annet enn å blunke og skule.

«Krumm,» sa Ronny lavt.

«Hva?» sa Hermine.

«Krumm!» gjentok Ronny. «Viktor Krumm, den bulgarske speideren!»

«Han ser skrekkelig sur ut,» sa Hermine og så rundt på alle Krumm’ene som omga dem.

«Skrekkelig sur?» Ronny himlet med øynene. «Hvem i huleste bryr seg om åssen han ser ut? Han spiller bare helt utrolig. Og veldig ung er’n òg. Så vidt atten eller noe sånt. Et geni er’n; bare vent til i kveld, så får du se.»

Det var en liten kø alt foran vannkrana i hjørnet av leirplassen. Harry, Ronny og Hermine stilte seg bakerst, bak et par menn som var midt i en opphetet disputt. Den ene var en utgammel trollmann, iført en lang, blomstret nattkjole. Den andre var opplagt en departementstrollmann. Han sto og holdt fram et par nålestripete bukser og gråt nesten av frustrasjon.

«Bare ta dem på, Arkibald, vær så snill – du kan ikke gå rundt sånn, gompen ved porten har mistanke alt –»

«Jeg kjøpte denne i en gompebutikk,» sa den gamle trollmannen stedig. «Gomper går med sånne.»

«Gompekvinner går med dem, ja, ikke mennene, Arkibald; de går med slike,» sa departementstrollmannen og viftet med de stripete buksene.

«Ikke snakk om at jeg tar på meg noe slikt,» sa gamle Arkibald indignert. «Jeg liker litt luftning rundt mine edlere deler, takk.»

Her fikk Hermine et så kraftig kniseanfall at hun måtte løpe ut av køen, og kom først tilbake da gamle Arkibald hadde hentet vannet sitt og forsvunnet.

Så begynte de å rusle tilbake gjennom campingplassen, saktere nå som de måtte bære på alt vannet. Her og der så de kjente fjes. Oliver Qvist, den tidligere kapteinen på Harrys rumpeldunklag, som nettopp var ferdig på Galtvort, drasset ham med seg bort til teltet sitt for å presentere ham for foreldrene sine og betrodde ham opphisset at han nettopp hadde tegnet kontrakt som reserve på laget Puddlemere United. Den neste som ropte på dem var Ernst Maltmann, en fjerdeklassing i Håsblås, og litt lenger borte så de Cho Chang, en nydelig jente som spilte speider på Ravnklolaget. Hun vinket og smilte til Harry, som sølte en god del vann nedover brystet da han vinket tilbake. Mest for å tørke av Ronny det brede fliret, pekte han på en gruppe tenåringer han aldri hadde sett før.

«Hvem tror dere de der er?» sa han. «De går da ikke på Galtvort?»

«De går vel på en eller annen utenlandsk skole, da,» sa Ronny. «Jeg vet det finnes sånne, men jeg har aldri møtt noen som har gått på en. Rulle hadde en pennevenn som gikk på skole i Brasil … ja, det er årevis sia nå, da … og han ville gjerne vært utvekslingsstudent, men muttern og fattern hadde ikke råd. Pennevennen ble fornærma da’n sa at’n ikke kom og sendte’n en forheksa hatt. Dere skulle sett åssen øra hans krympa.»

Harry lo, men røpet ikke sin forbløffelse over å høre at det fantes andre trollmannsskoler. Nå som han så folk av så mange nasjonaliteter på leirplassen, var det jo opplagt idiotisk at det aldri hadde gått opp for ham at Galtvort ikke kunne være den eneste. Han skottet på Hermine, som virket helt uforbløffet. Hun hadde nok sikkert oppdaget at det fantes andre trollmannsskoler i en eller annen bok hun hadde lest.

«Jøss, dere har jo vært vekke i timevis,» sa Frank da de endelig kom tilbake til Wiltersen-teltene.

«Vi traff noen kjente,» sa Ronny og satte fra seg vannet. «Har dere ikke fått fyr på det bålet ennå?»

«Fattern morer seg med fyrstikker,» sa Fred.

Herr Wiltersen hadde ingen suksess med å tenne bål, men det var ikke fordi han ikke hadde prøvd. Bakken rundt ham var strødd med splintrede fyrstikker, men han så ut som han koste seg glugg i hjel.

«Oppsan!» sa han idet han plutselig greide å tenne en fyrstikk, og like plutselig slapp den i overraskelsen.

«Se her, herr Wiltersen,» sa Hermine vennlig. Hun overtok fyrstikkesken og viste ham hvordan det skulle gjøres.

Omsider fikk de tent bålet, skjønt det tok minst en time før det ble varmt nok til å tilberede noe over det. Men det var nok å se på mens de ventet. Det virket som de hadde slått opp teltene sine rett inntil en hovedtrafikkåre til rumpeldunkbanen, hvor departementsfolk skyndte seg til og fra og nikket vennlig til herr Wiltersen i forbifarten. Herr Wiltersen bidro med løpende kommentarer, hovedsakelig av hensyn til Harry og Hermine, for hans egne barn visste for mye om departementet til å være særlig interessert.

«Det der var Herbert Hildering, kontorsjefen i Gnomkontaktkontoret … der kommer Gilbert Vimpel, han jobber i Komiteen for eksperimentalformler, de horna har han hatt en stund nå … hei, Arnold … Arnold Pesegod, han er forglemmiker – jobber i Magiannulleringspatruljen … de to der, det er Omen og Kverker – de er Unevnelige …»

«Hva var det de var, sa du?»

«I Mysterieavdelingen, topphemmelige saker, ingen aner hva de driver med der …»

Endelig var ilden varm nok, og de hadde akkurat begynt å steke egg og pølser da Rulle, Kalle og Perry kom spaserende mot dem fra skogen.

«Vi har akkurat immivert, far,» sa Perry høyt. «Å, flott – lunsj!»

De var kommet halvveis gjennom eggene og pølsene da herr Wiltersen spratt opp og vinket og smilte stort til en mann som kom gående raskt mot dem. «Aha!» sa han. «Her har vi dagens mann! Ludo!»

Ludo Humbag måtte være den mest påfallende personen Harry hadde sett hittil, selv inkludert gamle Arkibald i den blomstrede nattkjolen. Han var iført lang rumpeldunkkutte med brede vannrette striper i svart og skrikende gult, med et digert bilde av en veps over hele brystet. Han så ut som en kraftkar som hadde begynt å slappe av, for kutten satt stramt over en svær mage som han neppe hadde hatt da han spilte på det engelske landslaget. Nesa var flatklemt (sikkert av en løpsk klabb, tenkte Harry), men de runde, blå øynene, det korte, blonde håret og den lyserøde ansiktsfargen fikk ham til å minne om en forvokst skolegutt.

«Ohoi der!» ropte Humbag jovialt. Han gikk som om han hadde springfjær under tåballene, og det var tydelig at han var meget oppspilt.

«Heisan, Arthur,» peste han da han nådde fram til leirbålet. «Litt av en dag, hva? Litt av en dag? Kunne vi bedt om flottere vær? En skyfri natt i vente … omtrent ikke en klikk i forberedelsene … det er jo ikke en ting som behøver å gjøres!»

Bak ham styrtet en flokk utslitte departementstrollmenn nettopp forbi og pekte mot noe i det fjerne, øyensynlig en magisk ildebrann som sendte lilla gnister seks meter til værs.

Perry skyndte seg fram med utstrakt hånd. Hans kritikk mot måten Ludo Humbag styrte avdelingen sin på, hindret ham visst ikke i å ville gjøre et godt inntrykk.

«Ah, jo –» sa herr Wiltersen og smilte, «dette er min sønn Perry – han har nettopp fått jobb i departementet … og dette er Fred – nei, unnskyld, Frank – dette er Fred – Rulle, Kalle, Ronny –min datter Gulla … og Ronnys venner, Hermine Grang og Harry Potter.»

Humbag skvatt aldri så lite da han hørte det siste navnet, og blikket gjorde det vanlige hoppet opp mot arret på Harrys panne.

«Alle sammen,» fortsatte herr Wiltersen, «dette er Ludo Humbag, dere vet hvem han er – det er takket være ham vi fikk disse gode billettene –»

Humbag strålte og viftet, som om dette var da ingenting.

«Lyst på et aldri så lite veddemål om kampen, Arthur?» sa han ivrig og klirret med noe som måtte være en lomme full av gull i den gule og svarte kutten. «Rundolf Styr vedder på at Bulgaria skårer først – jeg ga ham temmelig pene odds, når en tenker på at den irske angrepsrekka er den sterkeste jeg har sett på årevis – mens lille Agatha Timm har satset halvparten av aksjene i ålefarmen sin på at kampen varer en uke.»

«Å … vel vel, da,» sa herr Wiltersen. «Skal vi se … en galleon på at Irland vinner?»

«Én galleon?» Ludo Humbag så litt skuffet ut, men tok seg i det. «Ja vel, ja vel … noen andre som vil vedde her?»

«De er litt unge til å spille om penger,» sa herr Wiltersen. «Molly ville ikke like –»

«Vi vedder trettisju galleoner, femten sigder og tre fjong,» sa Fred, da han og Frank hadde skillinget sammen alt de eide, «på at Irland vinner – men at Viktor Krumm tar snoppen. Forresten, vi slenger med en lure-tryllestav på toppen.»

«Dere vil da ikke vise herr Humbag sånt tull –» freste Perry, men det virket slett ikke som Humbag syntes det var tull; tvert imot, det guttaktige fjeset skinte av begeistring da Fred rakte ham den, og da staven utstøtte et høyt kvakk og forvandlet seg til en gummikylling, brølte han av latter.

«Ypperlig! En så naturtro en har jeg ikke sett på årevis! Jeg hadde gladelig betalt fem galleoner for den!»

Perrys fjes stivnet i lamslått misbilligelse.

«Gutter,» sa herr Wiltersen lavt, «jeg vil ikke at dere skal vedde … det er alle sparepengene deres … tenk på mor –»

«Ikke vær sånn gledesdreper, Arthur!» drønnet Ludo Humbag og raslet oppspilt med lommene. «De er da gamle nok til å vite hva de vil! Så dere tror Irland vinner, men at Krumm tar snoppen? Ikke kjangs, gutter, ikke kjangs … Den der skal jeg gi dere topp-odds på … og så plusser vi på fem galleoner for morostaven, hva?»

Herr Wiltersen måtte være et hjelpeløst vitne til at Ludo Humbag trakk fram en notisbok og begynte å skrive ned tvillingenes navn.

«Avtale,» sa Frank idet han tok imot pergamentbiten Humbag rakte ham og stakk den inn under kuttebrystet.

Humbag snudde seg muntert til herr Wiltersen igjen. «Du har ikke en slurk te til overs, vel? Jeg er på utkikk etter Bart Kroek. Min bulgarske kollega lager en masse kludder, og jeg begriper ikke et ord han sier. Men Bart fikser det sikkert. Han snakker omtrent hundre og femti språk.»

«Herr Kroek?» sa Perry, som brått oppga det misbilligende steinansiktet og nærmest vred seg av opphisselse. «Han snakker over to hundre! Havsk og kaudervelsk og trolsk og –»

«Alle kan vel snakke trolsk,» innskjøt Fred overlegent, «det eneste som trengs, er å peke og grynte.»

Perry sendte Fred et meget stygt blikk og begynte energisk å ruske opp i bålet for å få fart på vannkjelen igjen.

«Noe nytt om Berta Flurp ennå, Ludo?» spurte herr Wiltersen, da Humbag hadde satt seg på gresset hos dem.

«Ikke et kvidder,» svarte Humbag uanfektet. «Men hun dukker nok opp. Stakkars gamle Berta … hukommelse som en lekk heksekjel og null retningssans. Hun har gått seg bort, det kan du banne på. Hun kommer nok svimende inn på kontoret en dag i oktober og tror det fremdeles er juli.»

«Du tror ikke det er på tide å sende ut noen for å lete etter henne da?» antydet herr Wiltersen forsiktig, mens Perry rakte Humbag teen hans.

«Det samme sier Bart Kroek,» sa Humbag, og de runde øynene ble enda rundere og uskyldigere, «men vi har ingen å avse for øyeblikket – hei, snakk om sola, så skinner den! Bart!»

En trollmann hadde nettopp immivert til leirbålet deres, og kontrasten kunne ikke vært større til Ludo Humbag, som lå der makelig henslengt i sin gamle vepsekutte. Bart Kroek var en stiv, strunk, aldrende mann iført prikkfri, nypresset dress og slips. Skillen i det korte, grå håret var nesten overnaturlig rett, og den smale tannbørstebarten så ut som om han brukte linjal når han stusset den. Skoene var blankpusset. Harry skjønte straks hvorfor Perry forgudet ham. Perry var en sterk tilhenger av å holde seg strengt til alle regler, og herr Kroek hadde holdt seg så ettertrykkelig til regelen om gompekostyme at han kunne gått for å være bankdirektør. Harry tvilte på om selv onkel Wiktor kunne gjettet hva han egentlig var.

«Finn deg en gresstust og slå deg ned, Bart,» sa Humbag og klappet på gresset ved sida av seg.

«Nei takk, Ludo,» sa Kroek, og det var en anelse utålmodighet i tonen. «Jeg har lett etter deg overalt. Bulgarerne insisterer på at vi setter inn flere seter i topplosjen.»

«Å, var det det de ville?» sa Humbag. «Jeg trodde det var asjetter fyren ville ha. Temmelig stiv aksent.»

«Herr Kroek!» sa Perry åndeløst, midtveis i et slags halvt bukk som fikk ham til å se ut som om han var pukkelrygget. «Vil De ha en kopp te?»

«Å,» sa Kroek og kikket mildt overrasket bort på Perry. «Ja takk, gjerne det, Wilmersum.»

Fred og Frank satte teen i halsen. Perry ble lyserød rundt ørene og konsentrerte seg helt om vannkjelen.

«Forresten, jeg skulle snakket litt med deg også, Arthur,» sa herr Kroek og vendte det skarpe blikket mot herr Wiltersen. «Ali Bashir er på krigsstien. Han vil ha et ord med deg om det importforbudet mot flyende tepper.»

Herr Wiltersen sukket dypt. «Jeg sendte ham en ugle om det så sent som i forrige uke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forklart ham det: Registret for forbudte forheksbariteter har definert tepper som gompegjenstander. Men tror du mannen vil høre?»

«Sikkert ikke,» sa herr Kroek og tok imot kruset Perry rakte ham. «Han er desperat etter å få eksportere hit.»

«Vel,» sa Humbag, «de kommer vel neppe til å fortrenge sopelimer her i Storbritannia.»

«Ali tror det er en markedsnisje for familietransport,» sa herr Kroek. «Jeg husker min farfar hadde en Axminster med plass til tolv – men det var jo før tepper ble forbudt, naturligvis.»

Han snakket som om han nødig ville at noen skulle være i tvil om at samtlige av hans forfedre hadde holdt seg strengt til lovens bokstav.

«Nå, Bart, travelt om dagen?» sa Humbag henkastet.

«Nokså,» sa herr Kroek tørt. «Å organisere flyttnøkler over fem kontinenter er ingen enkel affære, Ludo.»

«Jeg tenker dere begge skal være glade når dette er over?» sa herr Wiltersen.

Ludo Humbag så helt sjokkert ut. «Glad! Kan ikke huske når jeg hadde det så moro sist … men vi har jo litt å se fram til likevel da, eller hva, Bart? Hm? Nok igjen å organisere, hm?»

Herr Kroek hevet et øyebryn mot Humbag. «Vi var enige om ikke å gå ut med noen kunngjøring før alle detaljer –»

«Detaljer – pisj!» sa Humbag og viftet ordet bort som om det var en knottsverm. «De har undertegnet, ikke sant? De har gått med på det, ikke sant? Jeg vedder hva du vil på at disse ungdommene får høre det snart uansett. Jeg mener, det er jo på Galtvort det skjer –»

«Ludo, vi er nødt til å snakke med bulgarerne, vet du,» sa herr Kroek skarpt og avbrøt det Humbag holdt på å si. «Takk for teen, Wilmersum.»

Han stakk den urørte teen i hånden på Perry og ventet på at Ludo skulle reise seg. Humbag kom seg møysommelig på beina igjen mens han skylte ned resten av teen sin, og det klirret muntert fra lommene hans.

«Ser dere siden, alle sammen!» sa han. «Dere sitter oppe i topplosjen sammen med meg – det er meg som er kommentator!» Han viftet med hånden, Bart Kroek nikket kort, og begge eksiverte.

«Hva er det som skal skje på Galtvort, fatter?» spurte Fred straks. «Hva var det de snakka om?»

«Det oppdager du snart nok,» sa faren smilende.

«Det er hemmeligstemplet inntil departementet beslutter å offentliggjøre det,» sa Perry stivt. «Herr Kroek gjorde helt rett i ikke å røpe noe.»

«Å, hold snavla, Wilmersum,» sa Fred.

Etter som ettermiddagen led på, vokste en sky av spenning som var nesten til å ta og føle på over hele campingplassen. Da det skumret, var det som om selve den stille sommerlufta skalv av forventning, og mens mørket spredde seg som et forheng over de tusener av ventende trollmenn, forduftet de siste rester av forstillelse. Departementet så ut til å ha bøyd seg for det uunngåelige og oppga å bekjempe alle tegnene på åpenbar magi som nå brøt ut overalt.

Annenhver meter bortover dukket immiverende selgere fram med trillevogner fulle av de underligste tilbud. Det var lysende rosetter – grønne for Irland, røde for Bulgaria – som hvinte navnene på spillerne, det var spisse grønne hatter dekket av dansende kløvere og bulgarske skjerf prydet med løver som virkelig brølte, det var flagg fra begge land som spilte nasjonalsangen når en viftet med dem, det var ørsmå modeller av Lynkile-limer som faktisk fløy og samlefigurer av berømte spillere som kunne spasere rundt på en håndflate og ta imot applaus.

«Dette har jeg spart opp til av lommepenga i hele sommer,» sa Ronny til Harry, mens de og Hermine ruslet bortover mellom selgerne og kjøpte suvenirer. Ronny kjøpte riktignok en hatt med dansende kløvere og en stor grønn rosett, men han kjøpte også en liten figur av Viktor Krumm, den bulgarske speideren. Miniatyr-Krummen vandret fram og tilbake på Ronnys hånd og skulte opp på den digre grønne rosetten over seg.

«Jøss, se på disse!» sa Harry og skyndte seg bort til en vogn med en kolossal haug av noe som så ut som messingkikkerter, bortsett fra at de var utstyrt med alskens merkelige knotter og tallskiver.

«Det er totaliskoper,» sa kramtrollkaren ivrig. «Du kan spole tilbake og se hva som skjedde … kjøre det i sakte film … og hvis du vil, kan du stykke opp kampen trekk for trekk. Rene gavepakken – ti galleoner stykket.»

«Nå skulle jeg ønske jeg ikke hadde kjøpt denne,» sa Ronny og pekte på hatten med de dansende kløverne. Han stirret lengselsfullt på totaliskopene.

«Tre stykker,» sa Harry bestemt til trollmannen.

«Nei – gi deg’a,» sa Ronny og ble rød. Det var alltid et sårt punkt for ham at Harry, som hadde arvet en liten formue etter foreldrene sine, hadde så mye mer å rutte med enn han.

«Så får du ikke noe til jul,» sa Harry og dyttet et totaliskop i hendene på hver av dem. «I ti år omtrent, altså.»

«Da er det greit,» sa Ronny og flirte.

«Åååå, tusen takk, Harry,» sa Hermine. «Så kan jeg kjøpe programmer til oss, se der –»

Pengeposene var adskillig lettere da de gikk tilbake til teltene. Rulle, Kalle og Gulla hadde også kjøpt grønne rosetter, og herr Wiltersen var utstyrt med et irsk flagg. Fred og Frank hadde ingen suvenirer, for de hadde gitt alt gullet sitt til Humbag.

Og så klang en dyp, drønnende gongong etsteds på den andre sida av skogen, og straks flammet grønne og røde lykter opp mellom trærne og opplyste stien til rumpeldunkbanen.

«Tida er inne!» sa herr Wiltersen og så like spent ut som noen av de andre. «Kom, så går vi!»