KAPITTEL TJUENI
DRØMMEN
«Uansett hvordan vi snur og vender på det,» sa Hermine og gned seg over pannen, «så ender vi med at enten har herr Kroek overfalt Viktor, eller så har noen andre overfalt begge to mens Viktor ikke så det.»
«Det må være Kroek,» sa Ronny straks. «Det var derfor han var vekk da Harry og Humlesnurr kom dit. Han har stikki av.»
«Jeg tror ikke det,» sa Harry og ristet på hodet. «Han virket fryktelig svak – jeg tror ikke han hadde greid å eksivere eller noe.»
«Ingen kan eksivere i Galtvortparken, har jeg ikke sagt det ofte nok?» sa Hermine.
«OK … hva med denne teorien, da?» sa Ronny opphisset. «Krumm overfalt Kroek – hør på dette – og etterpå lamma’n seg sjøl!»
«Og herr Kroek gikk opp i røyk, da liksom?» sa Hermine kaldt.
«Å, søren, det er sant …»
Det var daggry. Harry, Ronny og Hermine hadde sneket seg ned fra sovesalene grytidlig og skyndt seg opp til ugleriet for å sende en lapp til Sirius, og nå sto de og så utover tåka i parken. Alle tre var småøyde og bleke; de hadde sittet oppe halve natta og snakket om herr Kroek.
«La oss gå gjennom det en gang til, Harry,» sa Hermine. «Hva var det egentlig herr Kroek sa?»
«Jeg har jo sagt at det hang ikke på greip,» sa Harry. «Han sa han måtte advare Humlesnurr om noe. Det er sikkert at han nevnte Berta Flurp, og det virket som han trodde hun var død. Og så sa han om og om igjen at alt var hans feil … han nevnte sønnen sin.»
«Vel, det var da virkelig hans feil,» sa Hermine.
«Han var helt fra vettet,» sa Harry. «Innimellom virket det som han trodde at kona og sønnen hans var i live ennå, men for det meste var det Perry han snakket til og ga instrukser.»
«Og … si en gang til hva’n sa om Han-du-vet,» sa Ronny nølende.
«Det har jeg jo sagt,» sa Harry matt. «Han sa at han blir sterkere.»
Det ble en pause.
Så sa Ronny i en påtatt optimistisk tone: «Men han hadde jo tørna helt, sa du, så halvparten av det var sikkert bare fantasering …»
«Han var mest seg selv når han prøvde å snakke om Voldemort,» sa Harry, uten å la seg merke med at Ronny krympet seg. «Det var ikke lett for ham å få sagt to ord sammenhengende, men det var da det virket som han visste hvor han var, og hva han ville. Han gjentok og gjentok at han måtte snakke med Humlesnurr.»
Han snudde seg bort fra gluggen og kikket opp mot takbjelkene. Halvparten av de mange vaglene var tomme; nå og da kom en ugle dalende inn gjennom en av gluggene med en mus i nebbet etter nattas jakt.
«Hvis ikke Slur hadde forsinket meg, hadde vi kanskje vært der i tide …» sa Harry bittert. «’Rektor er opptatt, Potter … hva er dette for slags sludder, Potter?’ Kunne han ikke bare ha holdt seg av veien?»
«Kanskje han ikke ville at dere skulle gå dit!» sa Ronny fort. «Kanskje – vent litt – hvor fort tror du han kunne kommet seg ned til Skogen? Kunne han kommet før deg og Humlesnurr, tror du?»
«Ikke om han ikke kan forvandle seg til en flaggermus eller noe,» sa Harry.
«Sku’ke forundre meg,» mumlet Ronny.
«Vi er nødt til å snakke med professor Bister,» sa Hermine. «Vi må høre om han fant herr Kroek.»
«Hvis han hadde med seg Ukruttkartet, skulle det være en smal sak,» sa Harry.
«Hvis ikke Kroek alt var utafor skoleområdet, da,» sa Ronny, «for det viser jo bare til grensa, ikke s–»
«Sssjj!» sa Hermine plutselig.
Noen var på vei opp trappa til ugleriet. Harry hørte to stemmer som diskuterte; de kom nærmere og nærmere.
«– det er utpressing, det kan vi virkelig havne i suppa for –»
«– vi har prøvd å ta det høflig, så nå er det på tide å spille like rått som han. Han vil’ke like om Magidepartementet får vite hva’n har gjort –»
«Men hører du ikke, hvis du skriver noe sånt, så er det utpressing!»
«Ja vel, og har du tenkt å klage hvis vi får en pen klatt penger, kanskje?»
Døra til ugleriet smalt opp. Fred og Frank kom over terskelen – og stivnet ved synet av Harry, Ronny og Hermine.
«Hva gjør dere her?» sa Ronny og Fred i munnen på hverandre.
«Sender et brev,» svarte Harry og Frank i kor.
«Hva, på denne tida?» sa Hermine og Fred.
Fred gliste. «Greit – vi ska’ke spørre hva dere gjør, hvis ikke dere spør oss,» sa han.
Han holdt en forseglet konvolutt. Harry kikket bort på den, men Fred flyttet hånden så ingen kunne se navnet, enten det nå var tilfeldig eller med vilje.
«Vel, ikke la oss oppholde dere,» sa han med et overdrevent bukk og pekte mot døra.
Ronny rørte seg ikke. «Hvem er det dere presser?» sa han.
Gliset ble borte fra fjeset til Fred. Harry så at Frank skottet bort på Fred før han smilte til Ronny.
«Ikke vær dum, det var bare en spøk,» sa han glatt.
«Låt ikke sånn,» sa Ronny.
Fred og Frank så på hverandre.
Så sa Fred brått: «Jeg har sagt det til deg før, Ronny: Hold nesa di for deg sjøl, om du liker’n sånn som’n ser ut nå. Ikke skjønner jeg åssen du kan det, men –»
«Det er min sak hvis dere presser noen for penger,» sa Ronny. «Frank har rett, noe sånt kan dere virkelig få bråk for.»
«Sa jo at jeg spøkte,» sa Frank. Han gikk bort til Fred, snappet brevet ut av hånden på ham og begynte å binde det fast til beinet til den nærmeste tårnugla. «Du byner å låte litt som vår elskede eldre bror, du Ronny. Fortsett sånn, så skal du se du blir prefekt en dag.»
«Ikke søren!» sa Ronny glødende.
Frank bar ugla bort til gluggen, og den fløy av sted.
Han snudde seg og flirte til Ronny. «Vel, så hold opp å kommandere folk, da. Ser dere siden.»
Han og Fred gikk ut. Harry, Ronny og Hermine stirret på hverandre.
«Dere tror ikke de to vet noe om alt dette, vel?» hvisket Hermine. «Om Kroek og sånn?»
«Nei,» sa Harry. «Hadde det vært noe så alvorlig, hadde de sagt fra til noen. Da hadde de sagt det til Humlesnurr.»
Men Ronny så ut som han ikke følte seg helt vel.
«Hva er det?» spurte Hermine.
«Vel …» sa Ronny langsomt. «Jeg vet ikke, jeg, om de hadde gjort det. De … de har vært helt gira på å tjene penger i det siste. Jeg la merke til det når jeg hang sammen med dem – i den tida – vel, altså …»
«Vi ikke var på talefot,» avsluttet Harry setningen for ham. «Jo da, men utpressing …»
«Det er denne morobutikk-ideen de har fått,» sa Ronny. «Jeg trodde bare det var noe de sa for å erte muttern, men de mener det virkelig, de vil prøve å starte en. De har bare et år igjen på Galtvort, og gnåler støtt om at det er på tide å tenke på framtida, og fattern kan’ke hjelpe dem, og de trenger gull for å komme i gang.»
Nå var det Hermine som virket ille til mote. «Jo, men … de ville vel ikke gjøre noe ulovlig for å få tak i gull. Ville de det?»
«Ville de ikke det?» sa Ronny. Han så skeptisk ut. «Nei, jeg vet ikke … de har jo’ke noe imot å bryte regler, akkurat.»
«Jo, men dette er loven,» sa Hermine. Hun så forskrekket ut. «Det er ikke bare en idiotisk skoleregel … for utpressing får de noe adskillig verre enn arrest! Ronny … kanskje det er best du forteller det til Perry …»
«Er du klin kokos?» sa Ronny. «Fortelle det til Perry? Da hadde’n sikkert gjort som Kroek og meldt dem.» Han så mot gluggen hvor ugla til Fred og Frank hadde flydd ut. Så sa han: «Kom igjen, så går vi ned og får oss litt frokost.»
«Tror dere det er for tidlig å banke på hos professor Bister?» spurte Hermine mens de gikk ned vindeltrappa.
«Ja,» sa Harry. «Hvis vi vekker ham så grytidlig, tror han sikkert det er noen som prøver å ta ham på senga og fyrer av en salve gjennom døra. Nei, vi venter til friminuttet.»
Sjelden hadde en magihistorietime gått så langsomt. Harry sjekket på ny og på ny Ronnys klokke – sin egen hadde han omsider kastet – men den beveget seg så sakte at han kunne sverget på at den også hadde stoppet. Alle tre var så trette at de gladelig kunne lagt hodet på pulten og sovnet; selv Hermine tok ikke de vanlige notatene, men satt med haken i hånden og glodde på professor Kiste med svømmende øyne.
Da det omsider ringte ut, skyndte de seg ut i gangen og videre mot svarteforsvarsrommet. Der fant de professor Bister på vei ut, og han så like trett ut som de følte seg. Øyelokket på det normale øyet hang slapt, så det skjeve ansiktet hadde enda mer slagside enn vanlig.
«Professor Bister?» ropte Harry mens de ålte seg fram mot ham gjennom trengselen.
«Hallo, Potter,» brummet Bister. Det magiske øyet hans fulgte et par passerende førsteklassinger, som straks fikk et nervøst uttrykk og satte farten opp; så rullet det inn i hodet og fulgte dem videre rundt hjørnet før han sa noe mer. «Bli med inn her.»
Han gikk et skritt tilbake og slapp dem forbi inn i det tomme klasserommet, haltet inn etter dem og lukket døra.
«Fant dere ham?» spurte Harry bardus. «Herr Kroek altså?»
«Nei,» sa Bister. Han gikk bort til kateteret, satte seg, strakte ut trebeinet med et lite stønn og trakk fram lommelerka.
«Brukte De kartet?» spurte Harry.
«Ja, selvsagt,» sa Bister og tok en slurk. «Jeg har lært av deg, Potter – jeg apporterte det til meg i Skogen fra kontoret mitt. Men han var ikke der.»
«Så da har han eksivert, altså?» sa Ronny.
«Det er umulig å eksivere på skolens område, Ronny!» sa Hermine. «Men det finnes vel andre måter å forsvinne på, ikke sant, professor?»
Bisters magiske øye dirret litt mens det betraktet Hermine.
«Du er én til som burde tenke på en karriere som svartspaner,» sa han til henne. «Det hodet ditt tenker på rette måten, Grang.»
Hermine ble lyserød av glede.
«Vel, han var ikke usynlig iallfall,» sa Harry, «for kartet viser usynlige òg. Så da må han ha kommet seg utenfor skoleområdet.»
«Men for egen maskin?» sa Hermine ivrig. «Eller fordi noen gjorde det for ham?»
«Ja, noen kunne – kunne dratt’n opp på en lime og flydd av sted med’n, ikke sant?» sa Ronny fort og skottet forhåpningsfullt på Bister, som om han også gjerne ville høre at han egnet seg som svartspaner.
«Kidnapping kan ikke utelukkes,» brummet Bister.
«Tror De han kan være i Galtvang et sted?» sa Ronny.
«Kan være hvor som helst,» sa Bister og ristet på hodet. «Det eneste vi vet, er at han ikke er her.»
Han gjespet med hele fjeset så arrene strakte seg, og den skjeve munnen avslørte flere manglende tenner.
Så sa han: «Humlesnurr har fortalt at dere tre liker dere i rollen som detektiver, men det er ingenting dere kan gjøre for Kroek. Nå kommer departementet til å ta opp letingen etter ham; Humlesnurr har meldt fra til dem. Så, Potter, du får nok heller holde tankene dine på den tredje prøven.»
«Hva?» sa Harry. «Å ja …»
Labyrinten hadde han ikke ofret en tanke siden han og Krumm hadde kommet ut av den kvelden før.
«Skulle være akkurat noe for deg, denne her,» sa Bister. Han kikket opp på Harry og klødde seg på haken mellom arrene og skjeggstubbene. «Etter hva Humlesnurr sier, har du greid deg gjennom liknende ting diverse ganger før. I første klasse kom du deg vel igjennom en serie hindringer som voktet De vises stein, var det ikke så?»
«Vi hjalp til,» sa Ronny fort. «Jeg og Hermine hjalp til.»
Bister flirte. «Vel, dere får hjelpe ham å trene til denne, da, og det skal overraske meg stort om han ikke vinner,» sa han. «Men imens … konstant årvåkenhet, Potter. Konstant årvåkenhet.» Han tok en ny, lang støyt av lommelerka, og det magiske øyet snurret mot vinduet. Gjennom det kunne de se det øverste seilet på Durmstrangskipet.
«Og dere to –» det normale øyet stirret på Ronny og Hermine – «dere holder dere kloss innpå Potter, greit? Jeg skal holde et øye med saker og ting, men … en kan aldri ha for mange øyne.»
*
Ugla kom tilbake fra Sirius allerede morgenen etter. Den flakset ned ved sida av Harry i samme øyeblikk som en gul kattugle landet foran Hermine med et eksemplar av Aftenprofeten i nebbet. Hun tok imot avisen, bladde fort igjennom de første sidene og sa: «Ha! Hun har ikke fått snusen i Kroek!» Så bøyde hun seg over mot Harry og Ronny og leste sammen med dem hva Sirius hadde å si om de underlige begivenhetene to kvelder før:
Harry – hva er det du innbiller deg at du gjør når du vaser rundt i Skogen med Viktor Krumm? Jeg vil ha ditt æresord (send det til meg med første ugle) på at du ikke farter rundt med noen andre om natta. Det er en livsfarlig person løs på Galtvort. Jeg er ikke i tvil om at vedkommende ville hindre Kroek i å snakke med Humlesnurr, og du var antakelig bare noen meter fra ham i mørket. Du kunne blitt drept.
Navnet ditt havnet ikke i Ildbegeret ved noe tilfelle. Hvis noen prøver å ramme deg, har han nå sin siste sjanse. Hold deg sammen med Ronny og Hermine, ikke forlat Griffingtårnet om kvelden, og forbered deg til den tredje prøven. Øv deg på formlene for lamming og avvæpning. Det hadde ikke skadd med noen våder òg. Kroek kan du ikke gjøre noe med. Ligg lavt og pass på deg selv. Jeg venter på brev fra deg hvor du gir meg ditt ord på at du ikke forviller deg inn på forbudt område igjen.
«Og han skal liksom belære meg om å være på forbudt område!» sa Harry mildt indignert, mens han brettet sammen brevet fra Sirius og puttet det inn i kutten. «Etter alt det han fant på på skolen!»
«Han er redd for deg!» sa Hermine skarpt. «Akkurat som Bister og Gygrid! Så hør på hva de sier!»
«Ingen har prøvd å gå løs på meg i hele år,» sa Harry. «Ingen har gjort meg det aller minste –»
«Unntatt å legge navnet ditt i Ildbegeret,» sa Hermine. «Og det må de ha hatt sin grunn til, Harry. Snøfte har rett. Kanskje de har ventet på det rette tidspunktet. Kanskje det er under denne prøven de har tenkt å ta deg.»
«Hør her,» sa Harry utålmodig, «la oss si at Snøfte har rett, og at noen lammet Krumm for å få tak i Kroek. Vel, da måtte de jo vært innimellom trærne like ved oss, eller hva? Men de ventet til jeg var av veien før de gjorde det, eller hva? Så det ser ikke ut som det er meg de er ute etter, eller hva?»
«Hvis de hadde myrdet deg i Skogen, kunne de ikke fått det til å se ut som en ulykke!» sa Hermine. «Men hvis du dør under en prøve –»
«De ga blaffen i det da de overfalt Krumm, ikke sant?» sa Harry. «Så hvorfor tok de ikke bare knekken på meg med det samme? De kunne fått det til å se ut som om Krumm og jeg hadde hatt en duell eller noe.»
«Harry, jeg skjønner det ikke, jeg heller,» sa Hermine desperat. «Jeg vet bare at det foregår en masse mystiske ting, og jeg liker det ikke … Bister har rett – Snøfte har rett – du er nødt til å begynne å trene til den tredje prøven, nå med det samme. Og sørg for at du skriver til Snøfte og lover at du ikke sniker deg ut på egen hånd igjen.»
*
Galtvortparken så aldri mer innbydende ut enn når Harry måtte holde seg innendørs. De neste par dagene tilbragte han all sin fritid sammen med Hermine og Ronny, enten på biblioteket med å slå opp våder eller i tomme klasserom hvor de snek seg inn for å øve på dem. Harry konsentrerte seg om lammeformelen, som han aldri hadde brukt før. Problemet var bare at å trene på den medførte visse ofre fra Ronnys og Hermines side.
«Kan vi ikke kidnappe Fru Hansen?» foreslo Ronny i lunsjpausen mandag. Da lå han på ryggen midt på golvet i Formelrommet, etter at Harry nettopp hadde lammet og deretter gjenopplivet ham for femte gang på rad. «Så kan vi lamme den en stund? Eller du kunne bruke Noldus, Harry, jeg vedder på at han ville gjøre alt for å hjelpe deg. Ikke at jeg klager eller noe, altså –» han kom seg forsiktig opp og gned seg på skinka – «men nå verker jeg over hele …»
«Det er jo fordi du bommer på putene hver gang, jo!» sa Hermine utålmodig. Hun rettet på putestabelen de hadde brukt til deportformelen som Pirrevimp hadde latt ligge igjen i et skap. «Bare prøv å falle bakover!»
«Når du først er lamma, er det ikke så forbaska lett å sikte, Hermine!» sa Ronny sint. «Prøv en omgang sjøl, da vel!»
«Men jeg tror Harry har fått taket på det nå,» sa Hermine fort. «Og avvæpning trenger vi ikke bry oss om, for det har han greid i evigheter alt … Jeg tror vi burde begynne med noen av disse vådene i kveld.»
Hun kikket ned på lista de hadde satt opp i biblioteket.
«Denne her ser bra ut,» sa hun, «denne hindrevåden. Den skulle sinke alt som prøver å angripe deg, Harry. Vi begynner med den.»
Det ringte inn, og de stappet fort putene inn i Pirrevimps skap igjen og forsvant ut av klasserommet.
«Ser dere til middag!» sa Hermine. Hun satte kursen for aritmantikken, mens Harry og Ronny gikk mot Nordtårnet og clairvoyansetimen. Brede solstrimer av skinnende gull falt tvers over gangen fra de høye vinduene. Himmelen utenfor var så lysende blå at det så ut som om den var emaljert.
«Det er sikkert helt kokhett oppe hos Rummelfiold, hun lar jo aldri det bålet gå ut,» sa Ronny idet de begynte på trappa opp til sølvstigen og fallemmen.
Han hadde helt rett. Det tussmørke rommet var kvelende hett, og dampene fra det parfymerte bålet var tyngre enn noensinne. Det gikk rundt for Harry mens han bante seg vei bort til et av vinduene bak gardinene. Mens professor Rummelfiold løsnet sjalet sitt som hadde satt seg fast i en lampeskjerm og så en annen vei, åpnet han det noen centimeter på gløtt og lente seg tilbake i kretongstolen, så en liten bris fikk leke seg over ansiktet hans. Det var utrolig behagelig.
«Søte dere,» sa professor Rummelfiold. Hun satte seg i ørelappstolen med front mot klassen og myste mot dem med de merkelig forstørrede øynene. «Vi har nesten gjort oss ferdige med pensum i astrologi. Men i dag har vi en glimrende anledning til å observere virkningen av Mars, for han står i en ytterst interessant posisjon for øyeblikket. Om alle vil se denne veien, skal jeg dempe lyset …»
Hun viftet med tryllestaven, og lampene sluknet. Nå var peisilden den eneste belysningen. Professor Rummelfiold bøyde seg og hentet fram under stolen sin en miniatyrmodell av solsystemet inni en glasskuppel, som hun løftet opp. Den var aldeles nydelig; alle månene skimret på sin rette plass rundt de ni planetene og den glødende sola; alle hang fritt i den tynne lufta under glasset. Harry fulgte dovent med mens professor Rummelfiold ga seg til å peke og forklare hvilken interessant vinkel Mars hadde i forhold til Neptun. De tunge parfymeduftene bølget over ham, og brisen fra vinduet spilte mot ansiktet. Han kunne høre et insekt summe lavt bak gardinet etsteds. Øyelokkene begynte å bli tunge …
Han red på ryggen av en hubro, suste under den klare, blå himmelen mot et gammelt, eføykledd hus høyt oppe på en bakkekam. Lavere og lavere fløy de, og vinden blåste deilig mot ansiktet, til de kom til et mørkt, knust vindu i den øverste etasjen og fløy inn. Nå fløy de langs en mørk gang, til et rom helt i enden … og inn gjennom døra, inn i et mørkt rom med gjenspikrete vinduer …
Harry satt ikke lenger på hubroryggen … nå så han på hubroen mens den flakset gjennom rommet og ned i en stol som sto med ryggen til … på golvet ved stolen lå to mørke omriss … begge rørte på seg …
Det ene var en kolossal slange … det andre var en mann … en kort, halvskallet mann med vasne øyne og spiss nese … han hikstet og hulket der på peisteppet …
«Du er heldig, Ormsvans,» sa en kald, tynn stemme fra dypet av lenestolen som ugla hadde landet i. «Du er meget heldig. Din blunder har ikke ødelagt alt. Han er død.»
«Deres nåde!» gispet mannen på golvet. «Deres nåde, jeg … jeg er så glad … og så lei for det …»
«Nagini,» sa den kalde stemmen, «du er ikke heldig. Du får ikke spise Ormsvans allikevel … men det gjør ikke noe, det gjør ikke noe … vi har fremdeles Harry Potter …»
Slangen hvislet. Harry kunne se den spillende tunga.
«Nå, Ormsvans,» sa den kalde stemmen, «tror jeg det kan være på sin plass med en ny, liten påminnelse om at jeg ikke vil tolerere enda en blunder fra deg …»
«Deres nåde … å nei … jeg ber så pent …»
Tippen av en tryllestav stakk fram fra stoldypet. Den pekte på Ormsvans. «Martyrio!» sa stemmen.
Ormsvans skrek, skrek som om hver nerve i kroppen var i brann. Skrikene fylte ørene til Harry, og samtidig merket han en skjærende smerte i arret på pannen; han selv skrek også … Voldemort måtte høre det, han ville få vite at han var der …
«Harry! Harry!»
Harry åpnet øynene. Han lå på golvet hos professor Rummelfiold med hendene for ansiktet. Arret brant fremdeles, og det var så vondt at han fikk tårer i øynene. Smerten hadde vært virkelig. Hele klassen sto i ring omkring ham; og Ronny knelte ved sida av ham. Han så vettskremt ut.
«Er du OK?» sa han.
«Naturligvis er han ikke det!» sa professor Rummelfiold, som derimot så riktig entusiastisk ut. De svære øynene hang over Harry og gransket ham. «Hva var det, Potter? En forutanelse? En manifestasjon? Hva så du?»
«Ingenting,» løy Harry og satte seg opp. Han merket at han skalv. Han kunne ikke la være; han måtte se seg om, inn i skyggene bakenfor … Voldemorts stemme hadde virket så nær …
«Du holdt deg for arret!» sa professor Rummelfiold. «Du rullet rundt på golvet og holdt deg for arret! Oppriktig talt, Potter, jeg har en viss erfaring i slike ting!»
Harry så opp på henne.
«Jeg tror jeg må på sykestua,» sa han. «Grusom hodepine.»
«Søte deg, du ble utvilsomt overstimulert av de usedvanlige clairvoyante vibrasjonene her oppe hos meg!» sa professor Rummelfiold. «Hvis du går herfra nå, kan du gå glipp av anledningen til å skue dypere enn du noensinne –»
«Jeg vil ikke skue noe annet enn en hodepinekur,» sa Harry.
Han reiste seg. Klassen rygget unna. Alle så redde ut.
«Ser deg siden,» mumlet Harry til Ronny. Han grep sekken og gikk mot fallemmen uten å se på professor Rummelfiold, som så ytterst frustrert ut, som om hun nettopp hadde gått glipp av en virkelig godbit.
Men da Harry var kommet ned stigen fra rommet hennes, satte han ikke kursen for sykestua. Det var slett ikke dit han hadde tenkt seg. Sirius hadde sagt hva han skulle gjøre hvis arret gjorde vondt igjen, og Harry aktet å følge rådet: Han skulle gå strake veien til Humlesnurrs kontor. Han marsjerte bortover gangene mens han tenkte over det han hadde sett i drømmen. Den hadde vært like livaktig som den som hadde vekket ham i Hekkveien. Han gjennomgikk detaljene i tankene for å være sikker på å huske dem … han hadde hørt Voldemort beskylde Ormsvans for å ha gjort en blunder … men ugla hadde kommet med godt nytt, blunderen var rettet opp igjen, noen var død … så Ormsvans slapp å bli slangemat … men det skulle i stedet han selv bli …
Harry hadde gått rett forbi steinuhyret som voktet inngangen til Humlesnurrs kontor uten å merke det. Han blunket, så seg om, skjønte hva han hadde gjort og gikk tilbake og stanset foran uhyret. Så først kom han på at han ikke kunne passordet.
«Sitronsutt?» sa han prøvende.
Uhyret rørte seg ikke.
«OK,» sa Harry og glodde på det. «Pæredrops. Æhm – lakrisstav. Vrimleveps. Sutles beste Ballongtyggummi. Bertram Butts Allsmakbønner … å nei, han liker jo ikke dem, han … Å, kan du ikke bare lukke opp?» sa han sint. «Jeg er helt nødt til å snakke med ham, det er viktig!»
Steinuhyret sto like urørlig.
Harry ga det et spark. Alt han oppnådde, var å få vederstyggelig vondt i stortåa.
«Sjokoladefrosk!» ropte han sint mens han hoppet på ett bein. «Sukkerpenn! Kakerlakris!»
Da kom det liv i uhyret. Det hoppet til side, og Harry blunket.
«Kakerlakris?» sa han forbløffet. «Jeg bare spøkte, jeg …»
Han skyndte seg gjennom hullet i veggen og gikk opp på det første steintrinnet i vindeltrappa innenfor. Mens døra gikk igjen bak ham, begynte trappa langsomt å snurre oppover, til han sto utenfor en polert eikedør med en dørhammer i messing.
Han kunne høre stemmer innenfra. Han forlot snurretrappa, men nølte og ble stående og lytte.
«Humlesnurr, jeg er redd jeg ikke ser noen forbindelse, ingen forbindelse overhodet!» Stemmen tilhørte magiminister Kornelius Bloeuf. «Ifølge Ludo er Berta fullt i stand til å gå seg bort på egen hånd. Jeg er enig i at vi burde ha funnet henne for lengst, men likevel, det er ingenting som tyder på at noe forbrytersk har skjedd, Humlesnurr, ingen verdens ting. Og hennes forsvinningsnummer er nå én ting, men å koble det til Kroeks!»
«Og hva tror De har skjedd med Bart Kroek, herr statsråd?» sa Bisters brummende stemme.
«Jeg ser to muligheter, Alastor,» sa Bloeuf. «Enten har det endelig raknet for Kroek – og det er mer enn sannsynlig, tror jeg dere vil gi meg rett i, når en tenker på hans personlige bakgrunn – han har gått fra forstanden og forvillet seg gud vet hvor –»
«Han forvillet seg i så fall utrolig fort, Kornelius, om det er slik det henger sammen,» sa Humlesnurr rolig.
«Eller også – vel …» Bloeuf lød litt forlegen. «Jeg vil naturligvis vente med å dømme til jeg har sett stedet hvor han ble funnet, men … du sier det var like bortenfor Beauxbatonsvogna? Humlesnurr, vet du hva det kvinnemennesket egentlig er?»
«Jeg betrakter henne som en meget dyktig rektor – og en ypperlig danser,» sa Humlesnurr stillferdig.
«Alvorlig talt, Humlesnurr!» sa Bloeuf sint. «Tror du ikke dette kan være en fordom du har – altså til hennes fordel – på grunn av Gygrid? De er jo ikke harmløse, alle sammen – om man kan kalle Gygrid harmløs, da, med den monstrum-fikseringen han har –»
«Jeg mistenker ikke madame Maxime mer enn jeg mistenker Gygrid,» sa Humlesnurr like rolig. «Jeg tror kanskje det er du som har dine fordommer, Kornelius.»
«Kan vi gjøre oss ferdige med denne diskusjonen?» brummet Bister.
«Ja, ja, så la oss gå ned i parken, da,» sa Bloeuf utålmodig.
«Nei, det var ikke det,» sa Bister. «Det er bare at Potter vil ha et ord med deg, Humlesnurr. Han står rett utenfor døra.»