KAPITTEL ÉN
Sommerens heteste dag hittil lakket mot kveld, og stillheten ruget søvnig over de store firkanthusene i Hekkveien. Ellers glinsende biler sto og støvet ned i oppkjørslene, og en gang smaragdgrønne plener lå visne og gule – tørken hadde medført fullt forbud mot hagevanning. Avskåret fra alle vante sysler som bilvasking og gressklipping, hadde Hekkveiens innvånere trukket innendørs til skygge og kjølighet og slått alle vinduer på vidt gap, i håp om å lokke til seg en luftning som ikke fantes. Det eneste gjenværende mennesket utendørs var en gutt i tenårene som lå langflat på ryggen i et blomsterbed utenfor nummer fire.
Han var mager og svarthåret, med briller og det litt utsultede, usunne utseendet som iblant følger av å ha vokst for mye for fort. Jeansene var skitne og fillete, T-skjorta vid og falmet, og joggeskosålene tok snart avskjed med overlæret for godt. Harry Potters skikkelse var langt ifra noe pluss i naboenes øyne, for det var folk som mente at det burde vært en lov mot sånt som sjusk, men ettersom han akkurat i kveld hadde gjemt seg bak en svær hortensiabusk, var han usynlig for enhver forbipasserende. De eneste som kunne få øye på ham, var faktisk onkel Wiktor eller tante Petunia, og bare om de stakk hodet ut av stuevinduet og kom til å se rett ned i blomsterbedet.
Alt i alt mente Harry at han fortjente en klapp på skulderen for dette gjemmestedet. OK, spesielt behagelig var det ikke å ligge på den varme, harde bakken, men på den annen side, der var det ingen som glodde på ham, skar tenner så det overdøvde nyhetene eller pepret ham med ekle spørsmål, slik det hadde gått hver gang han hadde prøvd å sette seg i stua og se på TV sammen med tanten og onkelen.
Nesten som om denne tanken hadde flagret inn gjennom det åpne vinduet, lød plutselig stemmen til Wiktor Dumling, Harrys onkel.
«Bra guttungen endelig har gitt opp å prøve å trenge seg på. Hvor er det blitt av ham, forresten?»
«Ikke vet jeg,» sa tante Petunia uinteressert. «Ikke inne, i hvert fall.»
Onkel Wiktor gryntet.
«Se på nyhetene, du liksom,» sa han hånlig. «Jeg skulle likt å vite hva han egentlig har i tankene. Som om en normal gutt bryr seg om hva som er på nyhetene – Dudleif har ikke anelse om hva som skjer i verden; jeg tror neimen ikke han vet hvem som er statsminister engang! For ikke å snakke om at de sender da vel ingenting om den banden hans på våre nyheter –»
«Wiktor da, sssjjj!» sa tante Petunia. «Ser du ikke at vinduet står åpent!»
«Å – jo – om forladels, skatt.»
Dumlingene tidde og ble avløst av en reklamesnutt for en frokostblanding. Mens Harry lå der og lyttet, kom fru Figg stolprende sakte forbi, den sprø gamle kattekjerringa fra Syrinstien i nabolaget. Hun skjelte og mumlet for seg selv, og Harry var ikke lei for at han lå godt gjemt bak busken, for i det siste behøvde fru Figg bare å få øye på ham på gata for å invitere ham inn på en kopp te. Hun hadde rundet hjørnet og forsvunnet før onkel Wiktors stemme på ny kom ut gjennom vinduet.
«Spiser Duddemann borte i dag?»
«Ja, hos Smelkus,» sa tante Petunia hullsalig. «Han har så mange små venner, han er jo så populær …»
Harry greide med vansker å undertrykke et snøft. Dumlingenes blindhet når det gjaldt sønnen Dudleif var virkelig ikke til å tro. I hele sommer hadde de svelget de klossete løgnene hans om at han fikk middag hjemme hos alle i gjengen sin etter tur. Harry visste utmerket godt at Dudleif ikke hadde spist middag hos noen; at han og gjengen tilbrakte hver bidige kveld med å herpe lekeparken, røyke på gatehjørnene og kaste stein etter passerende biler og barn. Han hadde selv sett dem i full aktivitet på kveldsturene sine rundt i Søndre Syting; det var nemlig slik han hadde tilbrakt det meste av sommeren – med å vandre gatelangs og rote i papirkurvene etter aviser.
Åpningstaktene av kjenningsmelodien til kveldsnyhetene nådde ut til Harry, og magen gjorde en kollbøtte. Kanskje det kom i kveld … det han hadde ventet på i en måned.
«Rekordmange feriereisende fyller flyplassene til trengsel mens den spanske bagasjestreiken går inn i sin andre uke –»
«Gi dem siesta resten av livet, det hadde jeg gjort,» snerret onkel Wiktor og overdøvde resten av det TV-oppleseren sa, men det samme kunne det være – i blomsterbedet utenfor kjentes det som om magen foldet seg ut igjen. Hvis noe virkelig hadde skjedd, ville det garantert havnet på førsteplass i overskriftene; død og ulykke var langt viktigere enn noen strandede turister.
Han pustet ut, langt og sakte, og stirret opp i den skinnende, blå himmelen. Hver dag i hele sommer hadde det vært på samme måten: spenningen, engstelsen, den forbigående lettelsen, og siden spenningen som steg på ny … og alltid, og for hver gang vanskeligere å fortrenge, spørsmålet om hvorfor ingenting ennå hadde skjedd.
Han fortsatte å lytte, i tilfelle det skulle komme et lite hint, et eller annet som gompene ikke skjønte rekkevidden av – en uforklarlig forsvinning, kanskje, eller en merkverdig ulykke … men nei, bagasjestreiken ble fulgt av mer om tørken i Sørøst-England («Jeg håper naboen hører på!» bæljet onkel Wiktor. «Han som slår på hagevanningen klokka tre om natta!»), deretter om et helikopter som hadde vært sekunder fra å krasje på en åker i Surrey, og så om en berømt skuespillerinnes skilsmisse fra sin berømte mann («Som om vi liksom skulle være interessert i de lurvete forholdene til den slags folk,» fnøs tante Petunia, som hadde fulgt saken i detalj i hvert ukeblad hun kunne få knokkelfingrene sine i).
Harry lukket øynene mot den etter hvert gloende kveldshimmelen mens nyhetsoppleseren sa: «– og til slutt, om undulaten Yndi, som har funnet en ny måte å avkjøle seg på. Yndi, som bor hos sin matmor i Barnsley, har lært å stå på vannski! Så vi sendte ut Marte Dørken for å høre mer.»
Harry åpnet øynene. Hvis de var kommet til undulater på vannski, kom det neppe noe mer av betydning. Han rullet seg forsiktig rundt på magen og kom seg opp på hender og knær for å krabbe bort fra vinduet.
Han rakk omtrent fem centimeter før flere ting skjedde i rask rekkefølge.
Et høyt, skrallende krakk! gjenlød i den søvnige stillheten som et pistolskudd – en katt spratt fram fra under en parkert bil og forsvant ut av syne – et hyl, et bannende brøl og lyden av knust porselen kom fra Dumlingenes stuevindu – og som om dette var signalet Harry hadde ventet på, fór han opp, grep seg til beltet og holdt plutselig en tynn trestav som et trukket sverd – men idet han skulle rette seg helt opp, kolliderte bakhodet med Dumlingenes åpne vindu. Det braket fikk tante Petunia til å hyle enda høyere.
Det kjentes som om noen hadde kløvd hodet i to. Harry svaiet og tårene sprutet mens han prøvde å feste blikket på gata for å se hvor smellet kom fra, men han hadde ikke mer enn så vidt fått rettet seg opp før to digre, lilla never stakk ut gjennom det åpne vinduet og lukket seg om halsen hans.
«Få – den – vekk!» snerret onkel Wiktor i øret på ham. «Nå! Før – noen – ser – den!»
«Slipp – meg!» gispet Harry. De neste par sekundene ble det brytekamp, hvor Harry med venstre hånd prøvde å bende opp onkelens pølsefingre, mens den høyre tviholdt på den løftede tryllestaven – men brått slo hamringen i bakhodet til med en ekstra ekkel smell; samtidig kom det et kvink fra onkel Wiktor, og han slapp taket i Harry som om han hadde fått et elektrisk støt. Det var nesten som om en usynlig kraft hadde bølget gjennom nevøen hans og gjort det umulig å beholde grepet.
Harry falt over hortensiabusken og hev etter pusten, men kom seg på beina igjen og så seg om. Ikke tegn til hva det nå var som hadde forårsaket det kraftige smellet, men derimot var det nok av ansikter som glodde ut av diverse vinduer rundt omkring. Harry stappet fort tryllestaven i buksa igjen og prøvde å virke uskyldig.
«Herlig aften, hva?» ropte onkel Wiktor og vinket til fru nr. 7 midt imot, som glante stygt på ham gjennom blondegardinet. «Hørte De smellet fra det eksosanlegget nå nettopp? Skal si Petunia og jeg skvatt!»
Han beholdt det samme frastøtende, sinnssyke gliset helt til alle nysgjerrige naboer var borte fra hvert sitt vindu, og så ble det erstattet av en morderisk grimase, og han vinket Harry til seg.
Harry nærmet seg noen skritt, men passet på å stoppe noen centimeter bortenfor onkel Wiktors utstrakte fingertupper, som fektet etter å fortsette kvelingen.
«Hva i heiteste mener du med noe slikt, gutt?» sa onkel Wiktor halvkvalt med en stemme som skalv av raseri.
«Hva mener jeg med hva da?» sa Harry kaldt og fortsatte å speide til høyre og venstre i håp om å finne ut hvem som sto bak den kraftige lyden.
«Å smelle med en startpistol eller noe rett utenfor vårt –»
«Det var ikke meg som lagde det smellet,» sa Harry bestemt.
Nå dukket tante Petunias smale hestefjes opp ved sida av onkel Wiktors brede, fiolette. Hun var likblek av sinne.
«Hvorfor drev du og lurte under vinduet vårt?»
«Ja – ja, akkurat, Petunia, godt poeng. Hva gjorde du under vinduet vårt?»
«Hørte på nyhetene,» sa Harry resignert.
Hans tante og onkel vekslet oppbrakte blikk.
«Hørte på nyhetene? Nå igjen?»
«De skifter hver dag, faktisk,» sa Harry.
«Ikke prøv deg med kvikkheter til meg, gutt! Jeg vil vite hva du egentlig er ute etter – og ikke kom her med mer av det høre på nyheter-tøvet! Du vet utmerket godt at den banden din –»
«Forsiktig, Wiktor!» hvisket tante Petunia, og onkel Wiktor senket stemmen så det var så vidt Harry hørte ham, «– at den banden din ikke kommer på nyhetene våre!»
«Tror du, ja,» sa Harry.
Begge Dumlingene glodde på ham et øyeblikk, og så sa tante Petunia: «En stygg, liten løgnhals er det du er. Hva gjør alle de –», og her senket hun også stemmen til Harry måtte lese det neste ordet på leppene hennes, «– uglene her, om de ikke kommer med nyheter til deg?»
«Aha!» hvisket onkel Wiktor triumferende. «Prøv å vri deg unna den, du, gutt! Som om vi ikke vet at du får alt som er av nytt med de ekle fuglene!»
Harry nølte et øyeblikk. Det kostet ham ikke så lite å si det som det var, enda tanten og onkelen umulig kunne vite hvor vondt det gjorde å innrømme det.
«Uglene … har ikke med nytt til meg,» sa han tonløst.
«Jeg tror deg ikke,» sa tante Petunia straks.
«Samme her!» sa onkel Wiktor med ettertrykk.
«Vi vet du er ute på noe lureri,» sa tante Petunia.
«Vi er ikke dumme, nemlig,» sa onkel Wiktor.
«Å, det var iallfall en nyhet,» sa Harry og tente. Før Dumlingene rakk å rope ham tilbake, hadde han snudd på hælen, marsjert over plenen, skrevd over den lave hagemuren og trampet bortover gata.
Nå satt han virkelig i klisteret, og det visste han. Før eller siden ble han nødt til å møte tanten og onkelen igjen og betale prisen for uforskammetheten sin, men det orket han ikke bry seg om akkurat nå, for det var langt viktigere ting som opptok ham.
Harry var sikker på hva det smellet skyldtes: at noen hadde immivert eller eksivert. Akkurat sånn lød det hver gang husnissen Noldus forsvant i tomme lufta. Noldus kunne vel ikke være her i Hekkveien? Fulgte han etter ham i dette øyeblikk? Ikke før hadde tanken slått ham, før han snurret rundt og stirret bortover Hekkveien. Nei, den lå like forlatt, og Harry var iallfall brennsikker på at Noldus ikke kunne gjøre seg usynlig.
Han gikk videre, nesten uten å ense hvilken vei, for han hadde vandret gatelangs så ofte i det siste at føttene automatisk førte ham dit han ville. Med jevne mellomrom kikket han seg over skulderen. Noen med magiske krefter hadde vært like i nærheten mens han lå mellom tante Petunias visne begoniaer, det var han sikker på. Hvorfor hadde de ikke sagt noe, hvorfor hadde de ikke tatt kontakt, hvorfor gjemte de seg nå?
Frustrasjonen skylte over ham – og plutselig følte han seg ikke så sikker lenger.
Kanskje det slett ikke hadde vært noen magilyd. Kanskje han var så desperat etter det minste tegn til kontakt fra sin egen verden at han simpelthen overreagerte på helt hverdagslige lyder. Kunne han nå være sikker på at det ikke bare var noe som ble knust inne hos en av naboene?
Han kjente en dump, synkende fornemmelse i magen, og før han visste ordet av det, hadde den samme håpløsheten som hadde plagd ham hele sommeren, lagt seg over ham igjen.
I morgen tidlig kom vekkerklokka til å ringe klokka fem, så han kunne betale ugla som kom med Aftenprofeten – men var det noe poeng i å fortsette å kjøpe den? Nå for tida kastet han bare et blikk på forsida før han slengte den fra seg. Når det omsider gikk opp for idiotene som lagde den avisen at Voldemort var tilbake, kom det garantert til å bli forsideoppslag, og det var den eneste slags nyhet Harry var interessert i.
Hvis han var heldig, hadde uglene dessuten med brev fra bestevennene hans, Ronny og Hermine. Men om han hadde håpet på nytt i de brevene, så var det håpet for lengst knust.
Vi kan ikke si stort om det du vet, det skjønner du vel … Vi har fått beskjed om ikke å si noe viktig, i tilfelle brevene kommer på avveier … Vi er temmelig opptatt, men jeg kan ikke si noe mer om det nå … Det skjer litt av hvert her, vi skal fortelle deg alt når vi sees …
Men når ble egentlig det? Det virket ikke som noen brydde seg om å fastsette noen dato. Hermine hadde skriblet Jeg tenker vi sees ganske snart på bursdagskortet til ham, men hvor snart var snart? Så vidt Harry kunne skjønne på de vage hintene i brevene, befant Hermine og Ronny seg på samme sted, og det måtte vel være hjemme hos Ronny. Han kunne nesten ikke holde ut å tenke på all moroa de to hadde i Hiet mens han selv var begravd i Hekkveien. Så sinna var han på dem at han rett og slett hadde kastet – uåpnet! – de to sjokoladeeskene fra Honningslurp de hadde sendt ham som bursdagsgaver. Etterpå hadde han jo angret, da … etter den visne salaten tante Petunia hadde servert til middag den dagen.
Og hva var det Ronny og Hermine var så opptatt med? Hvorfor var ikke Harry like opptatt? Hadde han ikke for lengst vist at han kunne takle langt mer enn dem? Hadde alle glemt hva han hadde utrettet? Var det kanskje ikke han som hadde gått inn på kirkegården og sett Fredrik bli myrdet og selv blitt bundet til en gravstein og nesten drept?
Ikke tenk på akkurat det, sa han strengt til seg selv for hundrede gang denne sommeren. Ille nok at han igjen og igjen kom til den kirkegården når han hadde mareritt, om han ikke skulle besøke den i våken tilstand også.
Han dreide om hjørnet til Magnoliakroken. Halvveis bortover den passerte han den smale passasjen hvor han første gang hadde sett gudfaren sin. Det virket som Sirius, iallfall, skjønte hvordan Harry hadde det. Ikke at ikke brevene fra ham var like blottet for virkelige nyheter som Ronnys og Hermines, men hans inneholdt da iallfall noen formaninger og trøstende ord og ikke bare frustrerende antydninger: Jeg vet at dette må være vanskelig for deg … Hold deg på matta, så kommer det til å gå bra … Vær forsiktig, ikke gjør noe overilt …
Vel, tenkte Harry mens han gikk fra Magnoliakroken over i Magnoliaveien og bort mot den mørknende lekeparken, han hadde gjort som Sirius sa – stort sett. Iallfall hadde han motstått fristelsen til å surre kofferten til sopelimen og sette kurs for Hiet ubedt. I grunnen syntes Harry at han hadde oppført seg helt upåklagelig, tatt i betraktning hvor frustrerende og irriterende det var å sitte fast i Hekkveien i evigheter og måtte gjøre seg så liten at en måtte gjemme seg i blomsterbed for å ha det minste håp om å snappe opp noe om hva fyrst Voldemort hadde fore. Ikke desto mindre var det temmelig sterkt å bli belært om forsiktighet av en mann som hadde sittet tolv år i Azkaban, trollmannsfengslet, hadde rømt, prøvd å begå det mordet han allerede var blitt dømt for, og til slutt stukket på rømmen igjen på en stjålet hippogriff!
Harry hoppet over den låste parkporten og trasket bortover den visne plenen. Parken lå like tom som gatene rundt. Framme ved huskene satte han seg tungt på den eneste som Dudleif og kameratene hans ennå ikke hadde greid å herpe, viklet den ene armen om kjettingen og glodde dystert i bakken. Nå var det nok slutt på å gjemme seg i Dumlingenes blomsterbed. I morgen måtte han spekulere ut en ny måte å få hørt nyheter på. Og før det var det ikke annet å se fram til enn nok en hvileløs, opprevet natt, for selv de gangene han unngikk marerittene om Fredrik, hadde han nifse drømmer om lange, mørke korridorer som alltid sluttet i blindvegger og låste dører – det hadde sikkert noe å gjøre med følelsen av innestengthet når han var våken. Og ofte stakk det ekkelt i det gamle arret på pannen … men han hadde fint liten tro på at det ville vekke særlig interesse hos Ronny og Hermine mer. Før i tida hadde smerter i arret vært et varselsignal om at Voldemort vokste seg sterkere, men nå som Voldemort var tilbake, kom de sikkert til å gnåle om at slike jevnlige plager bare var å vente … ingenting å bry seg om … gammelt nytt.
All urettferdigheten vellet opp i ham så han hadde lyst til å hyle av raseri. Hadde det ikke vært for ham, ville ingen engang visst at Voldemort var tilbake! Og så ble belønningen altså å sitte limt fast i Søndre Syting i fire samfulle uker, komplett isolert fra hele magiverdenen, og måtte krype rundt mellom visnende begoniaer bare for å høre om undulater på vannski! Hvordan kunne Humlesnurr ha glemt ham så totalt? Hvorfor hadde Ronny og Hermine kommet sammen uten å invitere ham òg? Hvor mye lenger måtte han tåle at Sirius holdt foredrag om å holde seg i ro og være snill gutt, eller motstå fristelsen til å skrive til den idiotblekka Aftenprofeten og fortelle dem at Voldemort var her igjen? Mens disse illsinte tankene virvlet rundt i hodet, og hele innmaten knyttet seg av raseri, senket natta seg tung og fløyelsmyk om ham; lufta var fylt av angen av varmt, tørt gress, og den eneste lyden var den lave trafikkstøyen fra veien bortenfor parkgjerdet.
Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik i huska før lyden av stemmer brøt inn i funderingene hans, og han så opp. Det disige skjæret fra gatelyktene utenfor var sterkt nok til å skjelne silhuettene av en liten flokk på vei gjennom parken. Den ene skrålte på en grov sang, og de andre lo. Harry kunne høre den myke tikkelyden av de kostbare racersyklene de trillet.
Han visste godt hvem det var. Den forreste skikkelsen var ikke til å ta feil av – det var fetteren hans, Dudleif Dumling, på hjemvei med sin trofaste gjeng.
Dudleif var like diger som før, men det betydde ikke at det ikke hadde skjedd store forandringer med fysikken hans. Det skyldtes ett års beinhard diett, men også oppdagelsen av et nytt talent. Som onkel Wiktor sprekkeferdig fortalte enhver som ville høre, var Dudleif utropt til ny sørøst-engelsk skolejuniormester i tungvektsboksing! «Den edle sport», som onkel Wiktor kalte det, hadde gjort Dudleif enda mer overveldende enn i den tida han brukte Harry som sin første punchingball på barneskolen. Ikke at Harry var det grann redd fetteren sin lenger, men han kunne ikke egentlig se at en Dudleif som hadde lært å slå hardere og vondere, var noe spesielt å feire. Alle ungene i nabolaget var livredde for ham – enda reddere enn for «den Potter-gutten», som etter det de hadde hørt, var en forherdet ungdomsforbryter som var plassert på St. Brutus sikringssenter for uhelbredelig kriminelle gutter.
Harry så etter de mørke omrissene som gikk over plenen og spekulerte på hvem de hadde banket opp i kveld. Se dere om, tenkte han mens han betraktet dem. Gjør det da – se dere om … Her sitter jeg jo helt alene … Kom og prøv dere på meg …
Om vennene til Dudleif hadde fått øye på ham der han satt, ville de garantert gått løs på ham med det samme. Og hva ville Dudleif gjort da? Han ville nødig miste ansikt for gjengen, men samtidig ville han vært livredd for å provosere Harry … det skulle vært skikkelig moro å se Dudleif i den kattepina, drite ham ut og se på at han sto maktesløs og ikke torde svare … og hvis noen av de andre prøvde å dra til Harry, så var han klar for dem – han hadde tryllestaven sin, så de kunne bare prøve … gjett om han gjerne skulle luftet ut litt av frustrasjonen sin på de guttene som en gang hadde gjort livet hans til et helvete.
Men de snudde seg ikke, de så ham ikke, og de var nesten borte ved gjerdet. Harry undertrykte innskytelsen til å rope etter dem. Å presse fram et slagsmål var neppe særlig lurt … han måtte ikke bruke magi … da risikerte han jo utvisning igjen.
Stemmene til Dudleif-gjengen døde bort mens guttene forsvant bortover Magnoliaveien.
Der kan du se, Sirius, tenkte Harry dystert. Ikke noe overilt. Holdt meg på matta. Stikk motsatt av hva du ville gjort.
Han hoppet av huska og strakte seg. Tante Petunia og onkel Wiktor var av den klare oppfatning at samme når det passet Dudleif å komme hjem, var det presis det rette tidspunktet å komme hjem på, og den som kom senere, kom dermed altfor sent. Onkel Wiktor hadde truet med å låse Harry inne i hageskuret hvis han én gang til kom hjem senere enn Dudleif, så med en gjesp, og fremdeles med en sint nyve i pannen, begynte Harry å rusle mot parkporten.
Magnoliaveien var som Hekkveien full av store, firkantede hus med umåtelig velstelte plener, alle bebodd av store, firkantede eiere som samtlige kjørte rundt i like umåtelig rene biler som onkel Wiktor. Harry foretrakk Søndre Syting om natta, når gardinene var trukket for, og vinduene strålte som klare, fargeglade edelsteiner i mørket – og når han ikke risikerte å høre misbilligende mumling om sin ’ungdomsforbryterske’ framtoning hver gang han passerte en av naboene. Han gikk såpass fort at han halvveis bortover Magnoliaveien fikk øye på Dudleif-gjengen igjen, der de hang på hjørnet av Magnoliakroken og avsluttet kvelden. Harry smatt inn i skyggen av en stor syrinbusk og ventet.
«… peip som en grisunge, hva?» sa nettopp Marlon, og alle de andre flirte.
«Finfin høyre hook, Store-D,» sa Simion.
«Samma tid i morra?» sa Dudleif.
«Borte hos meg, folka mine skal ut,» sa Gordon.
«Ser dere,» sa Dudleif.
«Ha det, Dud!»
«Ser’ei, Store-D!»
Harry ventet på at resten av gjengen skulle forsvinne før han kom fram. Da stemmene på ny var dødd bort, gikk han rundt hjørnet til Magnoliakroken og satte opp farten så pass at han snart kom på praiehold av Dudleif, som ruslet av sted og nynnet tonløst for seg selv.
«Hei, Store-D!»
Dudleif snudde seg.
«Å,» gryntet han, «er’e deg.»
«Hvor lenge har du vært Store-D, da liksom?»
«Snavla,» snerret Dudleif og snudde seg bort igjen.
«Fett navn,» sa Harry smilende og holdt tritt med fetteren. «Men for meg kommer du nå alltid til å være ’Lille Dussepuss’, da.»
«SNAVLA, sa jeg!» sa Dudleif. Skinkehendene var blitt knyttnever.
«Vet ikke gutta at det er det moren din kaller deg?»
«Nå holder du kjeften!»
«Henne sier du aldri ’Hold kjeften’ til. Hva med ’Putte’ og ’Dutte Duddiputt’, kan jeg bruke dem, da?»
Dudleif sa ingenting. Det virket som anstrengelsen for å la være å dra til Harry kostet all den selvkontroll han hadde.
«Og hvem er det du har dengt opp i kveld, da?» spurte Harry, og smilet ble borte. «Enda en tiåring? Jeg vet at du banka Markus Eving i forgårs kveld –»
«’N ba om det,» snerret Dudleif.
«Å ja?»
«’N var frekk.»
«Nei vel? Sa han at du så ut som en gris som har lært å gå på bakbeina? For det er ikke frekt, Dud, det er sant, det.»
En muskel hoppet langs kjaken til Dudleif. Det ga Harry en enorm tilfredsstillelse å merke hvor rasende han kunne gjøre Dudleif; det føltes som om han fikk lesset noe av sin egen frustrasjon over på fetteren – noe annet utløp hadde han ikke.
De tok til høyre og bort den samme trange passasjen hvor Harry første gang hadde sett Sirius, en snarvei mellom Magnoliakroken og Syrinstien. Den lå øde og mye mørkere enn gatene på begge sider, siden det ikke var gatelykter der. Lyden av skrittene deres ble dempet mellom garasjevegger på den ene sida og et høyt gjerde på den andre.
«Du trur visst du er noe, du, så lenge du går rundt med den greia,» sa Dudleif om litt.
«Hvilken greie?»
«Den – den greia du går og gjømmer på.»
Harry smilte.
«Ikke så dum som du ser ut, du, Dud? Men så klart, hadde du vært det, hadde du ikke greid å gå og snakke samtidig.»
Harry trakk fram tryllestaven. Han så hvordan Dudleif skottet sidelengs på den.
«Du har’ke lov,» sa Dudleif straks. «Det veit jeg du’kke har. Du blir utvist fra den mongoskolen du går på.»
«Åssen vet du at de ikke har gjort om reglene, Store-D?»
«Dem har’ke det,» sa Dudleif, men han lød ikke helt overbevist.
Harry lo lavt.
«Du tør’ke prøve deg på meg uten den greia, så,» snerret Dudleif.
«Mens du, derimot, du trenger bare fire kompiser før du tør denge opp en tiåring. Den derre boksetittelen du skryter sånn av? Hvor gammel var motstanderen din? Sju? Åtte?»
«Seksten, at du veit det,» glefset Dudleif, «og han lå i koma i tjue minutter da jeg var ferdig med’n, og enda var’n dobbelt så tung som deg. Bare vent til jeg sier til fattern at du har vifta med den greia –»
«Å nei, skal vi løpe til pappa, nå? Er lille nusse-bokse-dussen redd for slemme Harry sin tryllestav?»
«Du er’ke like modig når det blir mørkt, hæ?» sa Dudleif hånlig.
«Dette er mørkt, Dussepuss. Det er det vi kaller det når lyset blir borte.»
«Jeg mener når du ligger i senga,» snerret Dudleif.
Han hadde stanset. Harry stanset også og stirret på fetteren. Av det lille han kunne skjelne av det svære fjeset, hadde det et merkelig triumferende uttrykk.
«Hva mener du med det – at jeg ikke er modig i senga?» spurte han, helt i villrede. «Hva er det jeg skulle være redd for – putene eller noe?»
«Jeg hørte deg nok i natt,» sa Dudleif hest. «Du snakka i søvne. Stønna.»
«Hva mener du,» gjentok Harry, men nå med en kald, synkende fornemmelse i magen. Sist natt hadde han på ny drømt at han var på kirkegården.
Det kom et bjeff av latter fra Dudleif, og straks etter, i en tilgjort klynkende tone:
«’Ikke drep Fredrik! Ikke drep Fredrik!’ Hvem er Fredrik – kjæresten din, eller?»
«Jeg – du ljuger!» sa Harry automatisk. Men han var blitt tørr i munnen. Visst forsto han at Dudleif ikke løy – hvordan kunne han ellers vite om Fredrik?
«’Far! Hjelp meg, far! Han vil drepe meg, far! U huu!’»
«Hold kjeft,» sa Harry lavt. «Hold kjeften din, Dudleif, jeg bare sier det.»
«’Kom og hjelp meg, far! Mamma, hjelp meg! Han har drept Fredrik! Hjelp meg, far! Han vil –’ Ikke pek på meg med den greia!»
Dudleif rygget inn mot muren. Harrys tryllestav pekte rett mot hjertet hans. Harry kunne kjenne fjorten års hat mot Dudleif hamre i årene – hva ville han ikke gitt for å ta ham nå, våde Dudleif så ettertrykkelig at han måtte krype hjem som et insekt, vifte med følehorna, aldeles stum …
«Ikke snakk om det der igjen,» snerret Harry. «Aldri. Skjønner du hva jeg sier?»
«Ikke pek på meg med den!»
«Skjønner du, sa jeg?»
«Ikke pek på meg!»
«HAR DU SKJØNT HVA JEG SA?»
«FÅ DEN GREIA VEKK FRA –»
Men Dudleifs stemme gikk brått over i et rart, skjelvende hikst, som om noen hadde dynket ham med isvann.
Noe hadde skjedd med kvelden. Den mørkeblå, stjernestrødde himmelen var plutselig svart og uten et lys – stjernene, månen, de uskarpe gatelysene i begge ender av snarveien var borte. Den fjerne romlingen av biler og hviskingen i trærne – borte. Den varme kveldslufta var plutselig bitende, skjærende kald. De var omgitt av totalt, ugjennomtrengelig, lydløst mørke, som om en kjempehånd hadde kastet en tykk, iskald kappe over hele snarveien og blindet dem.
I brøkdelen av et sekund trodde Harry at han hadde tryllet uten å mene det, enda så intenst han hadde strittet imot. Så ble følelsene innhentet av forstanden – det sto ikke i hans makt å slå av stjernene. Han snudde og dreide på hodet, prøvde å se noe, men mørket presset mot øyeeplene som et vektløst slør.
Så hørte han Dudleifs vettskremte stemme.
«H-hva er’e du gjør? Hold opp!»
«Det er ikke meg som gjør det! Ti still og ikke rør deg!»
«Jeg k-kan’ke se! Jeg har blitt b-b-blind! Jeg –»
«Ti stille, sa jeg!»
Harry sto musestille og flakket med det blinde blikket til alle sider. Kulda var så intens at han skalv over det hele; han hadde gåsehud oppover armene, og hårene i nakken strittet – han sperret øynene så vidt opp han fikk dem, stirret blindt omkring seg … ingen ting …
Det var umulig … de kunne ikke være her, ikke i Søndre Syting … han anspente ørene – han kom til å høre dem før han så dem …
«Jeg s-sier det til fattern!» klynket Dudleif. «H-hvor er du? H-hva er’e du gj –»
«Kan du ti helt stille!» hveste Harry. «Jeg prøver å hø –»
Men der tidde han. Nå hadde han hørt det han var reddest for.
Det var noe på snarveien, noe annet enn dem selv, noe som pustet i lange, hese, rallende hikst. Harry kjente et stikk av avskyelig redsel der han sto og skalv i den isnende lufta.
«G-gi deg’a! Hold opp! Jeg d-drar til deg, at du veit det!»
«Dudleif, nå holder du –»
BAM!
En neve rammet Harry i tinningen med slik kraft at han lettet. Små, hvite blitzer gikk av foran øynene. For andre gang på en time føltes det som om hodet var blitt kløvd i to. I neste øyeblikk landet han på bakken så hardt at tryllestaven skjøt ut av hånden på ham.
«Dudleif, din tulling!» hylte Harry. Øynene løp i vann av smerte mens han karret seg opp på hender og knær og famlet febrilsk rundt seg i mørket. Han hørte Dudleif sjangle bortover, støte borti hagemuren, snuble av sted.
«DUDLEIF, KOM TILBAKE! DU LØPER RETT MOT DEN!»
Han hørte et motbydelig, hvinende hyl, og Dudleifs skritt bråstoppet. I samme øyeblikk merket han en smygende kulde bak seg som bare kunne bety én ting. Det var flere av dem.
«DUDLEIF, IKKE LUKK OPP MUNNEN! SAMME HVA DU GJØR, SÅ IKKE LUKK OPP MUNNEN! Tryllestav!» mumlet Harry febrilsk, mens hendene yrte rundt på bakken som edderkopper. «Hvor er – staven – kom da – lumos!»
Det var rent automatisk at han sa trylleordet, i desperasjonen etter lys til å hjelpe ham å lete – og til hans vantro lettelse flammet det opp et lys bare noen centimeter fra den høyre hånden hans … stavtippen hadde tent! Harry snappet staven, kom seg på beina og virvlet rundt.
Og magen hans vrengte seg.
En kjempehøy, innhyllet skikkelse kom glidende mot ham – som om den svevde over bakken, som om den slurpet natta i seg der den kom. Ikke et glimt av føtter eller ansikt var å se under gevantene.
Harry vaklet baklengs og løftet staven.
«Forvento vergum!»
En flik av sølvskimrende dis skjøt ut fra stavtippen, og desperanten saktnet farten, men trylleformelen hadde ikke virket ordentlig. Harry snublet i sine egne føtter mens han trakk seg baklengs og desperanten fortsatte framover. Panikken sløret hjernen – konsentrer deg! –
Et par grå, slimete hender fulle av sår og skorper gled fram av desperantens kutte og strakte seg etter ham. Ørene ble fylt av en brusende lyd.
«Forvento vergum!»
Stemmen lød flat og fjern. Nok en kveil av sølvaktig røyk kom sivende fra tryllestaven, men svakere enn den forrige – han greide ikke mer, han maktet ikke å fylle formelen med kraft …
Han hørte latter inni hodet, høy, skingrende, tynn latter … han luktet desperantens råtne, dødskalde pust som fylte lungene hans, druknet ham – tenk … på noe lykkelig …
Men det fantes ingen lykke i ham … desperantens iskalde fingre lukket seg om strupen – den tynne latteren lød høyere og høyere, og en stemme sa inni hodet hans: «Bøy deg for døden, Harry … hvem vet, kanskje den er smertefri … jeg vet ikke … jeg har aldri dødd …»
Han skulle aldri få se Ronny og Hermine igjen –
Og mens han kjempet etter pusten, sto brått begge ansiktene tydelig for ham.
«FORVENTO VERGUM!»
En veldig sølvhjort skjøt fram av spissen på tryllestaven. Geviret traff desperanten der hjertet skulle vært, og den ble kastet baklengs, vektløs som selve mørket, og da bukken sprang til angrep, flakset desperanten og forsvant som en fordrevet flaggermus.
«HEROVER!» skrek Harry til bukken, snudde og pilte bortover stien med den tente staven over hodet. «DUDLEIF? DUDLEIF!»
Han hadde bare løpt ti–tolv skritt før han så dem – Dudleif sammenkrøket på bakken med armene om hodet, og en annen desperant bøyd over ham. Med slimete hender holdt den ham om håndleddene og tvang dem sakte, nesten kjærlig, fra hverandre, samtidig som den senket det formummede hodet ned mot Dudleifs, som til et kyss.
«TA DEN!» brølte Harry, og med et fossebrøl av lyd kom bukken han hadde framtryllet, galopperende forbi. Desperantens blinde fjes var bare noen centimeter fra Dudleifs da sølvhorna rev tak i skikkelsen og slynget den opp i lufta; og som den andre flakset den vekk og ble oppløst i mørket. Bukken travet ut til enden av snarveien og oppløste seg i en sølvskimrende dis.
Måne, stjerner og gatelykter kom til live igjen. En varm bris feide gjennom snarveien, trærne raslet i nabohagene, og den hverdagslige romlingen av biler i Magnoliakroken fylte lufta på ny. Harry sto aldeles stille med dirrende sanser og sugde inn den brå tilbakevendingen til det normale. Det tok en stund før han merket at T-skjorta satt limt til kroppen; han var dyvåt av svette.
Han kunne ikke fatte det som nettopp hadde skjedd. Desperanter her, i Søndre Syting!
Dudleif lå sammenkrøllet på bakken og klynket og skalv. Harry bøyde seg for å se om han var i stand til å reise seg, men bakfra hørte han plutselig tunge, løpende skritt. Instinktivt holdt han tryllestaven høyt da han snurret rundt for å møte den som kom.
Og den som kom pesende til syne, var fru Figg, den sprø, gamle nabokjerringa. De grå hårtustene stakk rett ut fra hårnettet, et skranglende handlenett svingte fra håndleddet, og føttene var bare halvveis inni de skotskrutede tøflene. Harry prøvde fort å stikke tryllestaven unna, men –
«Ikke gjem den, din valp!» ropte hun. «Hva om det er flere av dem i nabolaget? Å, gjett om jeg skal kverke den Mundungus Styrfeder!»