KAPITTEL TRE
Jeg er nettopp blitt angrepet av desperanter, og blir kanskje utvist fra Galtvort. Nå vil jeg vite hva som foregår og når jeg kan komme meg vekk herfra.
Ikke før var Harry kommet opp til det mørke rommet sitt og skrivebordet, før han skrev de samme ordene på tre forskjellige pergamentbiter. Den første adresserte han til Sirius, den andre til Ronny og den tredje til Hermine. Ugla hans, Hedvig, var ute på jakt, og buret hennes sto tomt på bordplata. Mens han ventet på at hun skulle komme tilbake, travet han hvileløst rundt i rommet. Hodet hamret, og tankene hadde det for travelt til søvn, enda øynene klødde og stakk av tretthet. Ryggen verket etter all drassingen på Dudleif, og de to kulene i hodet, som han hadde fått av henholdsvis vinduet og Dudleif, verket som besatt.
Fram og tilbake travet han, kokende av sinne og frustrasjon, skar tenner, knyttet nevene og sendte rasende blikk ut mot den tomme, stjernestrødde himmelen hver gang han passerte vinduet. Desperanter utsendt for å jage ham, fru Figg og Mundungus Styrfeder sendt for å passe på ham i all hemmelighet, og siden suspensjon fra Galtvort og en høring i Magidepartementet – og fremdeles var det ingen som fortalte ham hva som foregikk!
Og hva, hva i all verden, var det med den brøleren? Hvis røst var det som hadde gjallet så truende, så skremmende, gjennom kjøkkenet?
Hvorfor satt han fremdeles fast her uten å få vite noe? Hvorfor behandlet alle ham nærmest som en uskikkelig unge? Ikke gjør noe magisk, hold deg i huset …
Han langet ut et spark etter skolekofferten idet han passerte den, men det lettet ikke på sinnet – tvert imot, nå hadde han nivondt i tåa også, i tillegg til alle vondtene i resten av kroppen.
Han hinket forbi vinduet, og akkurat da kom Hedvig glidende inn med en myk rasling av fjær, som et lite spøkelse.
«Det var på tide!» glefset Harry idet hun landet lett oppå buret sitt. «Jeg har jobb til deg!»
De store, runde, ravgule øynene hennes stirret bebreidende på ham over den døde frosken hun holdt i nebbet.
«Kom hit,» sa Harry. Han tok de tre små pergamentrullene og en lærlisse og bandt rullene til den skjellete uglefoten. «Fly rett til Sirius og Ronny og Hermine med disse, og ikke kom tilbake før du får med deg noen skikkelige svar. Hvis du må, så bare hakk på dem til de får skrevet noe ordentlig godt og langt. Forstått?»
Det kom en halvkvalt tutelyd fra Hedvig, fortsatt med nebbet fullt av frosk.
«Så kom deg av gårde, da,» sa Harry.
Hun lettet med det samme. Ikke før var hun borte, før Harry slengte seg over ende på senga uten å kle av seg og lå og stirret i det mørke taket. På toppen av alt annet negativt var han nå også skyldbevisst for å ha vært så irritabel mot Hedvig – hun var den eneste vennen han hadde i Hekkveien 4. Men han skulle nok gjøre det godt igjen når hun kom tilbake med svarene fra Sirius, Ronny og Hermine.
Og nå var de vel pokka nødt til å svare fort; et desperantangrep kunne de umulig overse. I morgen kom han sikkert til å våkne til tre tykke brev, fulle av sympati og planer for umiddelbar Harry-forflytning til Hiet. Og med den trøstende forestillingen kom søvnen rullende over ham og utvisket alle tanker.
*
Men Hedvig kom ikke tilbake morgenen etter. Harry tilbrakte dagen på rommet sitt, og kom ikke ut for annet enn å gå på badet. Tre ganger den dagen skjøv tante Petunia mat inn til ham gjennom katteluka onkel Wiktor hadde montert tre somre før. Hver gang Harry hørte skrittene hennes nærme seg, prøvde han å spørre henne ut om brøleren, men han hadde fått like gode svar om han hadde forhørt dørhåndtaket. For øvrig holdt Dumlingene seg på trygg avstand fra rommet hans. Harry så ikke noe poeng i å påtvinge dem sitt selskap; enda en krangel ville ikke føre til annet enn eventuelt å gjøre ham så sinna at han kom til å utføre enda mer ulovlig magi.
Og slik fortsatte det i tre hele dager. Han var skiftevis fylt av slik rastløs energi at det ble umulig å konsentrere seg om noe, og da travet han rundt på rommet og var rasende på alt og alle for at de lot ham sitte der og steke i sitt eget fett, og skiftevis av en kraftløshet så total at han kunne ligge på senga i en time og bare stirre ut i lufta og grue seg til høringen i Magidepartementet til magen knyttet seg.
Hva om dommen gikk imot ham? Hva om han ble utvist og tryllestaven hans brukket? Han kunne umulig gå tilbake til å bo hos Dumlingene på fulltid, ikke nå som han visste om den andre verdenen, den han egentlig tilhørte. Kunne det tenkes at han kunne flytte inn hos Sirius, slik Sirius hadde foreslått året før, før han ble nødt til å gjemme seg for departementet? Ville Harry få lov til å bo der alene, når han fremdeles var mindreårig? Eller ville spørsmålet om hvor det skulle bli av ham, bli overlatt til andre? Var bruddet hans på de internasjonale statuttene for hemmelighold av magi alvorlig nok til at han kanskje kunne havne i en celle i Azkaban? Hver gang denne tanken dukket opp, ble resultatet det samme: Harry kom seg opp av senga igjen og begynte å trave.
Den fjerde kvelden etter at Hedvig dro, lå Harry og stirret i taket. Han var i en av de apatiske fasene, fullstendig tanketom av utmattelse, da onkelen kom inn til ham. Harry snudde langsomt på hodet og så på ham. Onkel Wiktor var iført sin beste dress og et uhyre selvtilfreds uttrykk.
«Vi skal ut,» sa han.
«Hva?»
«Vi – altså din tante, Dudleif og jeg – skal ut.»
«Ja vel,» sa Harry matt og stirret i taket.
«Du får ikke forlate rommet ditt mens vi er borte.»
«Nei vel.»
«Du får ikke røre TV-en, stereoen eller noe av det vi eier.»
«Nehei.»
«Du får ikke stjele mat i kjøleskapet.»
«Nei vel.»
«Jeg kommer til å låse døra her.»
«Gjør det.»
Onkel Wiktor glante på Harry, tydelig mistenksom over slik mangel på opposisjon, før han trampet ut og lukket døra bak seg. Harry hørte nøkkelen bli vridd om, og deretter onkel Wiktors tunge skritt nedover trappa. Litt etter hørte han slamringen av bildører, brummingen av en motor og den umiskjennelige lyden av bilen som kjørte ut av oppkjørselen.
Harry følte ingenting spesielt ved at Dumlingene dro. Det var det samme for ham om de var i huset eller ikke. Han greide ikke engang å mobilisere krefter til å stå opp og slå på lyset på rommet, og det ble mørkere og mørkere rundt ham der han lå og lyttet til nattelydene gjennom vinduet. Nå sto det åpent hele tida, i påvente av den velsignede stunden da Hedvig kom tilbake.
Det tomme huset knirket rundt ham. Det gurglet i vannrør. Harry lå der i en slags lammelse uten en tanke i hodet, drivende i et hav av mismot.
Det var da han hørte, klart og tydelig, et brak fra kjøkkenet nedenunder.
Han satte seg opp med et rykk og lyttet konsentrert. Det kunne ikke være Dumlingene som var kommet tilbake, det var altfor tidlig, og ikke hadde han hørt bilen heller.
Det var stille et øyeblikk. Så hørte han stemmer.
Innbruddstyver, tenkte han og gled ut av senga – men et sekund etter slo det ham at tyver hadde det med å snakke lavt, og hvem det enn var som gikk rundt på kjøkkenet, så ga de iallfall blaffen i slikt.
Han snappet tryllestaven fra nattbordet, stilte seg foran døra og lyttet av all makt. Øyeblikket etter skvatt han til da det kom et høyt klikk fra låsen og døra svingte opp.
Harry sto urørlig, stirret gjennom døråpningen ut i den mørke trappegangen og spisset ører etter flere lyder, men alt var stille. Han nølte et øyeblikk, og så listet han seg fort og lydløst bort til trappa.
Brått skjøt hjertet opp i halsen. Det sto noen der nede i den halvmørke gangen; han kunne se silhuettene mot skjæret fra gatelyset gjennom ytterdørglasset – åtte–ni stykker, og samtlige, så vidt han kunne se, stirret rett opp på ham.
«Senk staven, gutt, før du stikker ut øyet på noen,» sa en lav, knurrende stemme.
Hjertet til Harry hamret vilt. Den stemmen kjente han. Men han senket ikke staven for det.
«Professor Bister?» sa han usikkert.
«Jeg er nå ikke så sikker på det med ’professor’,» knurret stemmen. «Det ble liksom ikke så mye undervisning på meg, eller hva? Kom ned hit, så vi får sett ordentlig på deg.»
Harry senket staven så vidt, men slakket ikke på grepet. Ikke rørte han seg heller. Han hadde gode grunner til å være mistenksom. Han hadde nylig tilbrakt ni måneder i nært naboskap med Galøye Bister, før det kom fram at det slett ikke var Bister, men en bedrager, og attpåtil en bedrager som hadde prøvd å drepe Harry før han ble avslørt. Men før han rakk å ta noen avgjørelse om hva han nå skulle gjøre, lød en ny, litt hes, stemme nedenfra.
«Det er i orden, Harry. Vi kommer for å ta deg med herfra.»
Harrys hjerte gjorde et hopp. Dette var også en stemme han kjente, enda han ikke hadde hørt den på over et år.
«P-professor Lupus?» sa han vantro. «Er det Dem?»
«Hvorfor står vi her i mørket?» sa en tredje stemme, men denne gangen en helt ukjent en, en kvinnestemme. «Lumos!»
En stavtipp flammet opp og oversvømte gangen med magisk lys. Harry blunket. Folkene rundt trappa der nede stirret granskende opp på ham, noen med hodet på skakke for å se bedre.
Den nærmeste var Remus Lupus. Enda så ung han fremdeles var, så han sliten og litt syk ut, med flere grå hår enn da Harry sa adjø til ham sist, og kutten var mer lappet og slitt enn noensinne. Det forhindret ikke at han smilte bredt til Harry, som prøvde å smile tilbake tross overraskelsen.
«Åååå, han ser ut akkurat som jeg trodde,» sa heksa som holdt den lysende staven sin i været. Hun virket som den yngste der nede. Ansiktet var blekt og hjerteformet, øynene mørke og glitrende, og det korte, strittende håret var i en skrikende nyanse av fiolett. «Heisan, Harry!»
«Jo, jeg ser hva du mener, Remus,» sa en skallet, svart trollmann som sto lengst bak. Han hadde en gullring i øret, og stemmen var dyp og langsom. «Han ser ut akkurat som Jakob.»
«Unntatt øynene,» sa en trollmann med sølvhår og knirkende røst bak i kretsen. «Øynene er Lillys.»
Galøye Bister, som hadde langt, gråsprengt hår og manglet en stor bit av nesa, myste mistenksomt mot Harry med de to umake øynene. Det ene var lite, mørkt og hardt, det andre stort, rundt og lysende blått – det var det magiske øyet som kunne se gjennom vegger, dører, samt gjennom Bisters eget bakhode.
«Er du helt sikker på at det er ham, Lupus?» knurret han. «Det skulle tatt seg fint ut om vi kom tilbake med en dødseter som ga seg ut for ham. Vi burde stille ham et spørsmål som bare den ekte Potter vet svaret på. Om ingen har med seg noe verifiserum, da?»
«Harry, hvilken form tar skytsvergen din?» spurte Lupus.
«En kronhjort,» sa Harry nervøst.
«Jo da, det er ham, Galøye,» sa Lupus.
Harry var pinlig klar over at alle stirret på ham mens han stakk tryllestaven i baklomma og kom ned trappa.
«Ikke stikk staven din der, gutt!» brølte Bister. «Tenk om den selvantente? Bedre trollmenn enn deg har mistet en rompeballe på den måten, skal jeg si deg!»
«Å? Hvem kjenner du som har mistet en rompeballe?» spurte damen med det fiolette håret interessert.
«Det samme kan det være, bare hold staven unna baklomma!» knurret Galøye. «Elementær stavsikkerhet – men sånt gir folk blaffen i nå for tida.» Han haltet bortover mot kjøkkenet. «Og ikke tro at jeg ikke så det der,» la han grettent til da damen himlet med øynene.
Lupus tok Harry i hånden.
«Hvordan har du det?» spurte han og gransket ham grundig.
«Nja … bra …»
Harry kunne nesten ikke tro det var sant. Fire uker med null og niks, ikke den minste lille antydning til en plan for å få ham vekk fra Hekkveien, og plutselig sto en hel trollmannsforsamling der, så dagligdags som om dette var avtalt for lengst. Han skottet på folkene rundt Lupus; alle stirret fortsatt intenst på ham. Han ble plutselig veldig obs på at han ikke hadde gredd håret på fire dager.
«Jeg – dere hadde virkelig flaks, Dumlingene er ute …» mumlet han.
«Flaks, du! Hah!» sa damen med det fiolette håret. «Det var meg som fikk lurt dem av veien. Jeg sendte et brev med gompepost med melding om at de var tatt ut til den all-engelske finalen i Mest velholdt forstadsplen. De er på vei til prisutdelingen nå … eller det tror de i hvert fall.»
Harry så i et glimt for seg onkel Wiktors fjes når det gikk opp for ham at det ikke fantes noen all-engelsk finale i Mest velholdt forstadsplen.
«Vi skal vel dra herfra?» spurte han. «Snart?»
«Nesten straks,» svarte Lupus. «Vi venter bare på klarsignal.»
«Hvor skal vi? Til Hiet?» sa Harry forhåpningsfullt.
«Nei, ikke til Hiet,» sa Lupus. Han gjorde tegn til at Harry skulle bli med ut på kjøkkenet. Hele den lille klyngen av trollmenn fulgte etter, mens de fortsatte å kikke nysgjerrig på Harry. «For risikabelt. Vi har etablert et hovedkvarter et sted ingen kan finne. Det har tatt en stund …»
Galøye Bister satt ved kjøkkenbordet og tok seg en hivert av en lommelerke. Imens snurret det magiske øyet til alle kanter og sugde inn alle Dumlingenes arbeidsbesparende innretninger.
«Dette er Alastor Bister, Harry,» fortsatte Lupus og pekte på Bister.
«Jeg vet det,» sa Harry beklemt. Det føltes litt underlig å bli presentert for noen han hadde trodd han kjente et helt år.
«Og dette er Nymfadora –»
«Ikke kall meg Nymfadora, Remus,» sa den unge heksa og grøsset. «Jeg heter Dult.»
«Nymfadora Dult, som foretrekker at man bruker bare etternavnet,» sa Lupus.
«Det ville du også gjort, om moren din hadde vært en sånn idiot at hun kalte deg Nymfadora,» mumlet Dult.
«Og dette er Nestor Bindebolt.» Han viste til den høye, svarte trollmannen, som bukket. «Elifas Dogger.» Trollmannen med den knirkende stemmen nikket. «Dedalus Dølg –»
«Vi har truffet hverandre før,» pep Dølg oppspilt og mistet sin lilla flosshatt.
«Emmelin Vals.» En statelig dame med smaragdgrønt sjal nikket nådig. «Styrian Pommer.» En trollmann med kraftig hake og halmgult hår blunket. «Og Hestia Hansen.» En svarthåret, rødkinnet heks borte ved brødristeren vinket.
Harry nikket stivt til samtlige etter som de ble presentert. Han ønsket de kunne glo på noe annet enn ham; det var som om han plutselig var blitt drasset inn på en scene. Dessuten lurte han på hvorfor det var så mange av dem her.
«Overraskende mange meldte seg frivillig til å dra og hente deg,» sa Lupus, som om han hadde lest Harrys tanker. Det rykket en anelse i munnvikene hans.
«Vel, jo flere, jo bedre,» sa Bister mørkt. «Vi er livgarden din, Potter.»
«Vi venter bare på signalet om at det er trygt å dra,» sa Lupus. Han kikket ut av vinduet. «Vi har omtrent et kvarter på oss.»
«Utrolig renslige, disse gompene, hva?» sa heksa som kalte seg Dult og så seg meget interessert om i kjøkkenet. «Faren min er gompefødt, og han er en skikkelig slurvepetter. Men det varierer vel, akkurat som med trollmenn?»
«Æh – jo,» sa Harry. «Men –» han snudde seg til Lupus igjen, «Hva er det egentlig som skjer, jeg har ikke hørt noe fra noen, hva gjør Vol–?»
Fra flere av heksene og trollmennene kom det rare, hvesende lyder. Dedalus Dølg mistet hatten, og Bister knurret: «Ti still!»
«Hva?» sa Harry.
«Vi snakker ikke om noe her, det er for risikabelt,» sa Bister og vendte det normale øyet mot Harry. Det magiske var fortsatt rettet mot taket. «Pokker òg,» la han sint til og tok seg til det, «det har fått det med å gå i stå – helt siden det svinet brukte det.»
Og med en frastøtende ploppelyd, omtrent som når en tar opp proppen i en vask, nappet han ut øyet.
«Galøye, du vet godt at det der er aldeles motbydelig,» sa Dult i en hverdagslig tone.
«Hent et glass vann til meg, er du snill, Harry,» ba Bister.
Harry gikk bort til oppvaskmaskinen, tok ut et rent glass og fylte det med vann fra springen, stadig mens hele trollmannsflokken voktet på hver bevegelse. Denne evinnelige stirringen begynte å gjøre ham temmelig irritert.
«Skål,» sa Bister, da Harry rakte ham glasset. Han slapp det magiske øyet oppi og dyttet det under med fingeren; det magiske øyet duvet opp og ned og rundt og stirret på hver av dem etter tur. «Jeg trenger tre hundre og seksti graders synsfelt på tilbakeveien.»
«Hvordan kommer vi oss – dit vi skal?» spurte Harry.
«På limer,» sa Lupus. «Det er den eneste måten. Du er for ung til å immivere; flumnettet holder de øye med, og å sette opp en uautorisert flyttnøkkel er rene selvmordet.»
«Remus sier du er god til å fly,» sa Nestor Bindebolt med den dype stemmen.
«Han er ypperlig,» sa Lupus og kikket på klokka. «Det er best du går og pakker, Harry – vi skal helst være klare til avspark så snart vi får signalet.»
«Jeg skal bli med og hjelpe deg,» sa Dult muntert.
Hun fulgte Harry ut i gangen og opp trappa, mens hun gransket alt hun så med nysgjerrig interesse.
«Pussig sted,» sa hun. «Liksom litt for rent, om du skjønner hva jeg mener? Nesten unaturlig. Å, dette var bedre,» la hun til da de kom inn på Harrys rom, og han hadde slått på lyset.
Og visst var rommet hans atskillig mer rotete enn resten av huset. Siden han hadde vært innestengt der i fire dager, og det i helsvart humør, hadde han gitt blaffen i å rydde opp etter seg. De fleste av bøkene hans lå strødd utover golvet, der han hadde slengt dem i tur og orden når ingen av dem kunne få ham på andre tanker. Hedvigs bur hadde begynt å lukte og kunne trenge rengjøring, og kofferten hans sto åpen og avslørte en broket blanding av gompeklær og trollmannskutter som til dels hadde funnet veien ut på golvet utenfor.
Harry begynte i en fart å plukke opp bøker og kaste dem oppi kofferten. Dult stanset foran garderobeskapet og studerte kritisk sitt eget speilbilde på innsida av skapdøra.
«Vet du hva, jeg tror neimen ikke fiolett riktig kler meg,» sa hun tenksomt og nappet seg i en stri hårtust. «Syns du ikke det får meg til å virke litt usunn?»
«Æh –» sa Harry og skottet opp på henne over et eksemplar av Britiske og irske rumpeldunklag.
«Visst gjør det det,» sa Dult og bestemte seg. Hun knep øynene sammen og fikk et anspent uttrykk, som om det var noe hun prøvde å komme på. Sekundet etter var håret hennes blitt tyggegummirosa.
«Åssen greide De det?» sa Harry måpende da hun åpnet øynene igjen.
«Jeg er metamorf-magus,» sa hun, mens hun betraktet speilbildet og snudde på hodet for å se håret fra alle kanter. «Det vil si at jeg kan forandre utseende som jeg vil,» la hun til, da hun så Harrys spørrende uttrykk i speilet. «Jeg er født sånn. På svartspanerstudiet fikk jeg toppkarakter i Skjul og kamuflasje uten å behøve å lese i det hele tatt, ikke verst, hva?»
«Er De svartspaner?» sa Harry imponert. Å bli en av dem som fakket svarte trollmenn – det var det eneste yrket han kunne tenke seg etter Galtvort.
«Jo da,» sa Dult med et stolt uttrykk. «Nestor også; men han er jo litt høyere på strå enn meg, da. Det er bare et år siden jeg tok prøven. Og jeg dumpet nesten i Smyg og sporing. Jeg er skrekkelig klønete – hørte du at jeg knuste den tallerkenen i første da vi kom?»
«Kan man lære å bli metamorfmagus?» spurte Harry og rettet seg opp; pakkingen hadde han helt glemt.
Dult klukklo.
«Vedder på at du ikke skulle hatt noe imot å skjule det arret en gang iblant, hva?»
Blikket hennes stanset ved det siksakformede arret på pannen hans.
«Nei, jeg skulle ikke hatt noe imot det,» mumlet Harry og snudde seg bort. Han likte ikke at folk glodde på arret.
«Vel, du blir nok nødt til å lære fra bunnen av, dessverre,» sa Dult. «Metamorf-magere er veldig sjeldne – det er noe man blir født som, ikke leser seg til. Trollmenn flest er nødt til å bruke en tryllestav eller en eliksir for å endre utseende. Men nå må vi få fart på oss, Harry, vi skulle liksom pakke,» la hun skyldbevisst til, med et blikk på alt rotet på golvet.
«Å – ja visst,» sa Harry og snappet noen bøker til.
«Ikke vær dum, det går da mye fortere å bare si – Pakk!» utbrøt Dult, og viftet med tryllestaven sin i en lang, feiende bevegelse som dekket hele golvet.
Bøker, klær, teleskop og vekt – alt fór til værs og forsvant i en mølje ned i kofferten.
«Særlig ordentlig er det jo ikke,» sa Dult; hun gikk bort til kofferten og kastet et blikk på kaoset oppi. «Moren min har en finfin teknikk med å få alt til å legge seg pent til – får til og med sokkene til å folde seg – men jeg har aldri skjønt hvordan hun gjør det … det er et slags vrikk –» Hun vrikket håpefullt med tryllestaven.
En av sokkene til Harry flagret svakt, før den falt slapt ned på resten av rotet i kofferten.
«Nei, nei,» sa Dult og smelte koffertlokket igjen, «alt er da oppi, iallfall. Det der kunne også trengt en omgang.» Hun pekte på Hedvigs bur med staven. «Skrubberunt!» Noen lorter og et par fjær forsvant. «Ja ja, litt bedre ble det da – jeg har aldri riktig fått dreisen på sånne husholdningsformler. Vel – har vi fått med alt? Heksekjel? Lime? Men jøss – en Lynkile!»
Øynene hennes ble store da blikket falt på sopelimen Harry holdt i høyre hånd. Den var hans stolthet – en gave fra Sirius, en lime av internasjonal klasse.
«Og jeg som fremdeles rir rundt på en Komet 260,» sa Dult misunnelig. «Vel vel … Tryllestaven har du fortsatt i beltet? Begge rompeballer i behold? OK, da er vi ferdige. Locomotor koffert!»
Harrys koffert løftet seg noen centimeter opp i lufta. Med tryllestaven i høyre hånd som taktstokken til en dirigent, førte Dult den svevende kofferten over golvet og ut av døra. I den venstre bar hun buret til Hedvig. Harry tok selv sopelimen og fulgte etter ned trappa.
Nede på kjøkkenet hadde Bister satt øyet på plass igjen, og nå snurret det så fort at Harry nesten ble kvalm av å se på. Nestor Bindebolt og Styrian Pommer var opptatt med å undersøke mikrobølgeovnen, mens Hestia Hansen sto og lo av en potetskreller hun hadde funnet ved å rote i skuffene. Lupus forseglet akkurat et brev til Dumlingene.
«Glimrende,» sa Lupus og så opp da Dult og Harry kom inn. «Vi har omtrent et minutt igjen, tror jeg. Vi bør antakelig gå ut i hagen og gjøre oss klare. Harry, jeg la igjen et brev til din onkel og tante, hvor jeg skriver at de ikke må være redde for deg –»
«De blir ikke det,» sa Harry.
«– at du er i god behold –»
«Da blir de bare lei seg.»
«– og at dere sees neste sommer.»
«Må jeg virkelig det?»
Lupus smilte, men svarte ikke.
«Kom hit, gutt,» sa Bister barskt og vinket Harry til seg med tryllestaven. «Jeg må forvrenge deg.»
«Åssen da?» sa Harry nervøst.
«Bare en forvrengningsformel,» sa Bister og løftet staven. «Lupus sier du har en usynlighetskappe, men den får du ikke til å sitte når vi flyr; dette gir bedre dekning. Se så –»
Dermed ga han Harry et skarpt rapp over issen. Det var en merkelig fornemmelse – nesten som om Bister hadde knust et egg der; det kjentes som om det sildret kalde bekker nedover kroppen fra det stedet staven traff.
«Ikke dårlig, Galøye,» sa Dult anerkjennende, med blikket på mellomgolvet til Harry.
Harry kikket ned på kroppen sin – eller snarere, det som hadde vært kroppen hans, for den minnet ikke lenger det minste om den. Ikke at den var blitt usynlig; den hadde bare antatt samme farge og tekstur som kjøkkeninnredningen bak ham. Han var nærmest blitt en menneskelig kameleon.
«Kom igjen,» sa Bister og låste opp bakdøra med tryllestaven.
Alle gikk ut og sto på onkel Wiktors plettfrie gressplen.
«Klar kveld,» gryntet Bister og gransket himmelhvelvet med det magiske øyet. «Kunne godt vært litt mer skydekke. Vel. Du,» bjeffet han til Harry, «vi skal altså fly i tett formasjon. Dult ligger rett foran deg, så bare hold deg kloss oppi halen på henne. Lupus dekker deg nedenfra. Jeg følger bak. Resten kommer til å kretse rundt. Og vi bryter ikke formasjonen for noen pris, er det klart? Dersom en av oss skulle bli drept –»
«Er det sannsynlig?» spurte Harry nervøst, men Bister hørte ikke etter.
«– fortsetter resten videre, ingen stopper, ingen bryter formasjonen. Hvis de får tatt knekken på samtlige og bare du overlever, Harry, står baktroppen klar til å ta over. Bare fortsett østover, så møter de deg.»
«Hold opp å være så sprudlende, Galøye; han kommer til å tro at vi ikke tar dette på alvor,» sa Dult, samtidig som hun spente fast Harrys koffert og Hedvigs bur i et stroppesystem under sopelimen sin.
«Jeg forteller bare gutten hva som er planen,» knurret Bister. «Det er vår jobb å avlevere ham frisk og sunn til hovedkvarteret, og om vi skulle dø i forsøket –»
«Ingen kommer til å dø,» sa Nestor Bindebolt med sin dype, beroligende stemme.
«Opp på limene, der har vi det første signalet!» sa Lupus skarpt og pekte opp på himmelen.
Høyt, høyt over dem hadde en kaskade av blanke, røde gnister flammet opp mellom stjernene, og Harry dro straks kjensel på dem som tryllestavgnister. Han svingte høyre bein over Lynkilen sin, knuget hardt om skaftet og merket at det vibrerte lett, som om det var like ivrig som ham etter å fare til værs igjen.
«Andre signal – av sted!» sa Lupus høyt, idet flere gnister – denne gangen grønne – eksploderte høyt over dem.
Harry sparket hardt fra mot bakken. Den kjølige kveldslufta strømmet gjennom håret mens Hekkveiens prydelige firkanthager svant under ham til et lappeteppe i mørkegrønt og svart, og alle tanker på Magidepartementets høring ble blåst bort, som om vinden hadde feid hele hodet tomt. Det føltes som om han skulle sprenges av fryd – han fløy igjen, fløy vekk fra Hekkveien som han hadde fantasert om i hele sommer, han fløy hjem … i noen få glitrende minutter var det som om alle hans problemer svant inn til ingenting og ble totalt ubetydelige mot den veldige stjernehimmelen.
«Skarpt venstre, skarpt venstre – det er en gomp som kikker opp!» ropte Bister bakfra. Dult la over, og da Harry fulgte etter, kunne han se kofferten sin svinge vilt under limen hennes. «Vi må vinne mer høyde … opp en halv kilometer!»
Kulda fikk øynene hans til å løpe i vann etter som de kom høyere. Nå kunne ikke Harry skjelne annet der nede enn de ørsmå knappenålstikkene av lys som var billykter og gatelys. Kanskje to av de lysene satt på onkel Wiktors bil … Dumlingene var nok på vei hjem til sitt tomme hus i dette øyeblikk, illsinte over den falske plenkonkurransen … og tanken fikk Harry til å le høyt, selv om lyden druknet i blafringen av de andres kutter, knirkingen i stroppene som bar kofferten og buret og bruset av vind der de suste gjennom lufta. Så levende hadde han ikke følt seg på en måned – ikke så lykkelig heller.
«Legg om sørover!» ropte Galøye. «By forut!»
De tok en brå høyresving for å unngå å fly rett over edderkoppspinnet av glitrende lys under seg.
«Legg om til sørøst og stig, det er lavt skydekke forut som vi kan gjemme oss i!» ropte Bister.
«Vi vil da ikke fly i skyer!» ropte Dult ergerlig. «Vi blir jo klissvåte, Galøye!»
Det var en lettelse at hun sa det, syntes Harry; hendene hans begynte å føles numne om Lynkile-skaftet. Han ønsket at han hadde tenkt på å ta på seg en jakke, for nå frøs han så han skalv.
Med jevne mellomrom la de om kursen etter Galøyes instrukser. Harry knep øynene sammen mot strømmen av isnende vind, som begynte å merkes i ørene også. Den eneste gangen han kunne huske å ha frosset så grundig på en sopelime, var under rumpeldunkkampen mot Håsblås i tredje klasse, for da hadde det vært storm. Rundt ham kretset vaktene kontinuerlig, lik svære rovfugler. Harry hadde mistet alt begrep om tid. Han lurte på hvor lenge de hadde flydd – det føltes som minst en time.
«Drei sørvestover!» skrek Bister. «Så unngår vi motorveien!»
Nå var Harry så forfrossen at han tenkte med lengsel på den varme, tørre innsida av alle bilene som kjørte under dem, og enda mer lengselsfullt på å reise med flumpulver – visst kunne det være ukomfortabelt å snurre rundt i peiser og sånn, men i flammene var det iallfall varmt … Nestor Bindebolt kom susende rundt ham; den blanke issen og øreringen glimtet svakt i måneskinnet … nå var det Emmelin Vals han hadde til høyre, med tryllestaven parat og øyne som speidet hvileløst til høyre, til venstre … så fór hun også over ham og ble erstattet av Styrian Pommer …
«Vi burde fly bakover et stykke, bare for å være sikre på at ingen følger etter!» ropte Bister.
«ER DU SPENNA GÆRN, GALØYE?» skrek Dult forfra. «Vi har frosset fast til limene som det er! Hvis vi fortsetter å skifte kurs sånn, er vi ikke framme før i neste uke! Og forresten er vi nesten framme nå!»
«Vi starter innflygingen!» hørte de stemmen til Lupus. «Følg etter Dult, Harry!»
Harry fulgte Dult i et stupdykk, med kurs for den største samlingen av lys han hadde sett til nå – en kolossal, formløs masse av glitrende linjer og mønstre på kryss og tvers, med dypsvarte flekker innimellom. Lenger og lenger ned kom de, til han begynte å skjelne billys og gatelykter, skorsteiner og TV-antenner. Det var få ting han heller ville enn å komme ned på bakken, selv om han var sikker på at noen måtte tine ham opp før han kunne komme av sopelimen.
«Her er vi!» ropte Dult, og noen sekunder etter hadde hun landet.
Harry nådde bakken like bak henne og skrevde av limen på en ustelt gressflekk midt på en liten plass. Dult holdt allerede på å spenne løs bagasjen hans. Hutrende så Harry seg om. De grimete fasadene på husene rundt virket ikke særlig lokkende; i noen glimtet knuste vinduer matt i lyset fra gatelyktene, på mange av dørene flasset malingen av, og utenfor mer enn én ytterdør lå søppelet i dynger.
«Hvor er vi hen?» spurte Harry, men Lupus svarte lavt: «Vent litt, Harry.»
Bister romsterte inni kutten sin; hendene var blitt klossete av kulda.
«Se så,» mumlet han og tok fram noe som så ut som en sigarettenner i sølv, holdt den opp og klikket med den.
Nærmeste gatelykt sluknet med et plopp. Han klikket med slukkeren en gang til, og neste lykt ble mørk; og slik fortsatte han å klikke til samtlige lykter på plassen var sluknet, og det eneste lyset kom gjennom trukne gardiner og fra månesigden over dem.
«Lånte den av Humlesnurr,» gryntet Bister og stakk slukkeren i lomma. «For å sikre oss mot gomper som kunne kikke ut, forstår du vel? Fort nå, kom igjen.»
Han grep Harry i armen og geleidet ham over plenen, over gata og opp på fortauet. Bak dem kom Lupus og Dult, som bar Harrys koffert mellom seg, og på begge sider var de flankert av resten av troppen med tryllestavene i beredskap.
Gjennom et åpent vindu i det nærmeste huset lød dump dundring fra et stereoanlegg. En gjennomtrengende stank av råtnende avfall steg opp fra haugen av stappfulle søppelsekker rett utenfor den ødelagte porten.
«Her,» mumlet Bister og viftet med en pergamentbit mot Harrys forvrengte hånd, samtidig som han holdt den tente tryllestaven over den, så Harry kunne lese hva som sto. «Les det fort og lær det utenat.»
Harry kikket ned på lappen. Den smale håndskriften virket kjent. Det sto:
«Føniksordenens hovedkvarter er å finne i Grimolds plass 12, London.»