KAPITTEL ÅTTE
Harry gispet; han kunne ikke for det. Den store fangekjelleren han var kommet inn i, var skremmende velkjent – ikke bare hadde han sett den før, han hadde vært der. Det var hit han hadde kommet via Humlesnurrs tanketank, her han hadde overvært ekteparet DeMons bli idømt livstidsstraff i Azkaban.
Veggene var av mørk stein, svakt opplyst av fakler. På begge sider steg tomme tribunerader, men rett forut, på de høyeste benkeradene, satt en skare utydelige skikkelser. De hadde snakket lavmælt sammen, men da den tunge døra smalt igjen bak Harry, ble det illevarslende stille.
En kald mannsrøst runget gjennom rettssalen.
«Du kommer for sent.»
«Unnskyld,» sa Harry nervøst. «Jeg – jeg visste ikke at tidspunktet var forandret.»
«Det kan ikke Heksingating lastes for,» sa stemmen. «Det ble sendt en ugle til deg i morges. Innta din plass.»
Harry senket blikket og så stolen som sto midt i rommet, med armlenene dekket av lenker. De lenkene hadde han en gang sett få liv og binde fast den som satt mellom dem. Skrittene hans ga gjenlyd da han gikk over steingolvet. Han satte seg forsiktig ytterst på stolkanten, og lenkene klirret truende, men fanget ham ikke. Han følte seg ikke særlig vel da han kikket opp på dem som satt på benkeradene over ham.
Det var omtrent femti av dem. Så vidt han kunne se var alle iført plommefarget kutte med en kunstferdig brodert ’H’ på venstre side av brystet, og alle stirret mørkt ned på ham, noen med streng mine, andre med tydelig nysgjerrighet. Midt på første benk satt Kornelius Bloeuf, magiministeren selv. Den tykkfalne Bloeuf var ofte å se i limegrønn bowlerhatt, men den hadde han lagt av seg i dag; og en annen ting han hadde lagt av seg, var det faderlige smilet han en gang hadde pleid å møte Harry med. Til venstre for Bloeuf satt en firskåren heks med svært kort, grått hår, firkantet hake, monokkel og et meget bistert uttrykk. Til høyre satt nok en heks, men hun satt så langt tilbake på benken at ansiktet var i skygge.
«Nå vel,» sa Bloeuf. «Tiltalte har altså innfunnet seg – omsider – så la oss begynne. Er De klar?» ropte han bortover benken.
«Ja, herr statsråd,» sa en ivrig stemme Harry kjente igjen. Aller ytterst på første benk satt Ronnys bror Perry. Harry så på ham og ventet på et eller annet tegn til gjenkjennelse, men ingenting kom. Perrys blikk bak hornbrillene var festet på pergamentet han satt med og fjærpennen han holdt klar.
«Disiplinærhøring den 12. august,» sa Bloeuf med fulltonende røst, og Perry begynte straks å notere, «angående overtredelser av Forordning om rimelige restriksjoner på mindreåriges magiutøvelse, samt Internasjonale statutter for hemmelighold av magi, begått av Harry Jakob Potter, bosatt i Hekkveien 4, Søndre Syting, Surrey.
Avhørsledere: Kornelius Osvald Bloeuf, magiminister; Amelia Susanne Beining, avdelingsdirektør i Avdelingen for magisk justis; Venke Dolorosa Uffert, førstestatssekretær ved statsrådens kontor; rettsskriver, Perry Ignatius Wiltersen –»
«Forsvarsvitne, Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr,» sa en rolig stemme bak Harry, som snudde så fort på hodet at han fikk kink i nakken.
Humlesnurr kom verdig skridende over golvet, iført lang, midnattsblå kutte og en fullkomment uberørt mine. Det lange, sølvhvite skjegget og håret skinte i fakkelskjæret da han kom opp på sida av Harry og så opp på Bloeuf gjennom halvmånebrillene som hvilte halvveis nede på den meget skjeve nesa.
Det ble mumling blant dommerkollegiet i Heksingating, og alles blikk var festet på Humlesnurr. Noen virket irritert, andre redde; men to aldrende hekser på bakerste rad vinket ham ivrig velkommen.
Synet av Humlesnurr fikk Harry til å merke en fornemmelse i brystet, en sterk følelse av håp og styrke som liknet opplevelsen av å høre føniksen synge. Han ville fange blikket hans, men Humlesnurr så ikke i hans retning, fortsatte bare å se opp på den åpenbart forfjamsede Bloeuf.
«Ah,» sa Bloeuf, tydelig bestyrtet. «Humlesnurr. Ja. De … æh … fikk altså … øh … meldingen vi sendte … om at tid og sted for høringen … eh … var endret, da altså?»
«Nei, den må ha unngått meg,» sa Humlesnurr elskverdig. «Men takket være en heldig glipp slumpet jeg til å komme til departementet tre timer for tidlig, så ingen skade skjedd.»
«Nehei … vel … ja, da trenger vi vel en stol til … jeg … Wiltersen, vil De –?»
«Kjære da, ikke tenk på det,» sa Humlesnurr imøtekommende. Han tok fram tryllestaven og viftet så vidt med den, hvorpå en nedsittet kretonglenestol plutselig materialiserte seg ved sida av Harry. Humlesnurr satte seg, lagde en pyramide av de lange fingrene og betraktet Bloeuf over spissen med et høflig interessert uttrykk. Heksingatinget fortsatte å mumle og flytte seg rastløst, og det var først da Bloeuf tok ordet igjen at de roet seg.
«Jaha,» sa han og raslet med notatene sine. «Nå vel. Altså. Tiltalen, ja.»
Han plukket fram en pergamentbit fra bunken foran seg, trakk pusten dypt og leste deretter høyt: «Det er framsatt følgende anklage mot tiltalte:
At han med hensikt og overlegg, og fullt vitende om handlingens ulovlighet, da han tidligere hadde mottatt en skriftlig advarsel fra Magidepartementet i en tilsvarende sak, tok i bruk en vergeformel i et gompebebodd område, samt i nærvær av en gomp, den 2. august d.å. klokka 21.23, hvilket innebærer et brudd på Forordning om rimelige restriksjoner på mindreåriges magiutøvelse av 1875, tredje avsnitt, og likeledes på Det internasjonale hekseriforbunds statutter om hemmelighold av magi, seksjon 13.
Du er Harry Jakob Potter, bosatt i Hekkveien 4, Søndre Syting, Surrey?» sa Bloeuf og glodde på Harry over pergamentet.
«Ja,» sa Harry.
«Du mottok for tre år siden en offisiell advarsel fra departementet for å ha brukt magi ulovlig, er det korrekt?»
«Jo, men –»
«Og likevel tryllet du fram en skytsverge om kvelden den 2. august?» sa Bloeuf.
«Ja,» sa Harry, «men –»
«Vel vitende om at du ikke hadde lov til å bruke magi utenfor skolens område før du har fylt sytten år?»
«Ja, men –»
«Og fullstendig klar over at du befant deg i et område som var fullt av gomper?»
«Ja, men –»
«Og fullt på det rene med at du hadde en gomp i umiddelbar nærhet på det aktuelle tidspunkt?»
«Ja,» sa Harry sint, «men jeg brukte den bare fordi vi ble –»
Heksa med monokkelen avbrøt ham med rungende røst:
«Du framkalte en fullbåren skytsverge?»
«Ja,» sa Harry, «fordi –»
«En korporlig skytsverge?»
«En – hva da?» sa Harry.
«Skytsvergen din hadde en klart definert skikkelse? Med det mener jeg at den var tydeligere enn bare damp eller røyk?»
«Ja,» sa Harry, utålmodig og mer og mer desperat, «den er en kronhjort, det er den alltid.»
«Alltid?» drønnet madam Beining. «Vil det si at du har framkalt en skytsverge før?»
«Ja,» sa Harry. «I over et år.»
«Og du er femten år gammel?»
«Ja, og –»
«Dette har du lært på skolen?»
«Ja, professor Lupus lærte meg det i tredje klasse, fordi jeg –»
«Imponerende,» sa madam Beining og stirret ned på ham. «En ekte skytsverge i hans alder … ytterst imponerende, må jeg si.»
Noen av heksene og trollmennene rundt henne hadde begynt å mumle igjen; et par stykker nikket, mens andre rynket pannen og ristet på hodet.
«Spørsmålet er ikke hvor imponerende det var, magisk sett,» sa Bloeuf irritabelt. «Faktisk blir jo saken verre jo mer imponerende det er, skulle jeg mene, tatt i betraktning at gutten gjorde det i fullt påsyn av en gomp!»
De som hadde rynket pannen, nikket nå enig; men det var synet av det lille, skinnhellige nikket til Perry som fikk det til å briste for Harry.
«Det var desperantenes skyld at jeg gjorde det!» sa han høyt, før noen kunne avbryte ham igjen.
Han hadde ventet mer mumling, men i stedet ble det stille – en stillhet som forekom ham enda dypere enn før.
«Desperanter?» sa madam Beining etter et øyeblikks pause. De kraftige øyebrynene løftet seg til monokkelen sto i fare for å ramle ut. «Hva mener du, gutt?»
«Jeg mener at det var to desperanter på stien der, som gikk løs på meg og fetteren min!»
«Ah,» sa Bloeuf på ny. Han så seg om i dommerkollegiet med et tynt, ubehagelig smil, som om han inviterte dem med på spøken. «Jo. Jo, jeg tenkte nok vi ville få høre et eller annet i den dur.»
«Desperanter i Søndre Syting?» sa madam Beining i en meget overrasket tone. «Jeg forstår ikke –»
«Ikke det, Amelia?» sa Bloeuf, med det samme hånlige smilet. «Da skal jeg forklare deg det. Han har tenkt igjennom saken og funnet ut at desperanter kunne brukes som en fin, liten dekkhistorie, faktisk en prima historie. Gomper kan jo ikke se desperanter; kan de vel, gutt? Meget beleilig, meget beleilig … så dermed har vi bare ditt ord for det, og ingen vitner …»
«Jeg lyver ikke!» sa Harry så høyt at det overdøvde et nytt ubrudd av mumling. «Det var to stykker, og de kom fra hver sin ende av stien, allting ble mørkt og kaldt, og fetteren min merket dem og prøvde å stikke av –»
«Det greier seg, det greier seg langt!» sa Bloeuf med et meget overlegent uttrykk. «Beklager å måtte avbryte noe jeg er sikker på ville vært en meget veldreid historie –»
Humlesnurr kremtet. Det ble lydløst i Heksingatinget igjen.
«Vi har faktisk et vitne som kan bekrefte at det var desperanter på stien,» sa han. «I tillegg til Dudleif Dumling, mener jeg.»
Bloeufs fyldige fjes ble liksom slakkere, som om noen hadde sluppet ut lufta av det. Han stirret et øyeblikk ned på Humlesnurr. Så virket det som han tok seg sammen, og han sa: «Vi har dessverre ikke tid til å høre på mer visvas her, Humlesnurr. Nå vil jeg ha dette overstått –»
«Jeg kan naturligvis huske feil,» sa Humlesnurr forekommende, «men jeg er sikker på at ifølge Heksingatingets rettssikkerhetsregler har den tiltalte rett til å innkalle vitner til sitt forsvar? Er ikke det gjeldende prosedyre for Avdelingen for magisk justis, madam Beining?» fortsatte han, henvendt til heksa med monokkelen.
«Jo,» sa madam Beining, «det er helt korrekt.»
«Nå, så ja vel da, ja vel,» bjeffet Bloeuf. «Hvor har vi så denne personen?»
«Jeg kom hit i følge med henne,» sa Humlesnurr. «Hun venter rett utenfor døra. Skal jeg –?»
«Nei – Wiltersen, gjør det, De,» glefset Bloeuf til Perry, som straks spratt opp, løp ned steintrinnene fra dommertribunen og skyndte seg forbi Humlesnurr og Harry uten å se på dem.
Straks etter kom han tilbake med fru Figg i hælene. Hun virket vettskremt, og mer koko enn noensinne. Harry ønsket at hun hadde tenkt på å skifte ut filttøflene med sko.
Humlesnurr reiste seg og overlot henne stolen sin. Etterpå tryllet han fram en ny en til seg selv.
«Deres fulle navn?» sa Bloeuf høyt, da fru Figg hadde vaglet seg nervøst ytterst på setekanten.
«Arabella Dora Figg,» sa fru Figg med bevende stemme.
«Og hvem er nå De?» sa Bloeuf i en overlegen tone, som om dette kjedet ham.
«Jeg bor i Søndre Syting, like ved der Harry Potter bor,» sa fru Figg.
«Vi har ingen informasjon om noen heks eller trollmann bosatt i Søndre Syting, andre enn Harry Potter,» sa madam Beining straks. «Forholdene der har alltid vært under nøye overvåkning, på grunn av … tidligere begivenheter.»
«Jeg er en futt,» sa fru Figg. «Så det er vel derfor dere ikke har meg i papira.»
«Futt, hah?» sa Bloeuf og gransket henne mistenksomt. «Dette kommer vi til å sjekke. De kan meddele alle detaljer om Deres avstamning til min assistent, Wiltersen. Forresten, kan futter se desperanter?» la han til og så seg til høyre og venstre langs benken.
«Klart vi kan!» sa fru Figg indignert.
Bloeuf kikket ned på henne igjen med hevede øyebryn. «Jaha,» sa han kjølig, «og hva er så Deres historie?»
«Jeg hadde gått ut for å kjøpe kattemat i butikken på hjørnet av Syrinstien, det var ved ni-tida om kvelden den andre august,» begynte fru Figg i rivende fart, som om hun hadde lært det hun sa utenat, «da jeg ble oppmerksom på spetakkel fra stien mellom Magnoliakroken og Syrinstien. Da jeg nærma meg begynnelsen på stien, så jeg desperanter som løp –»
«Løp?» sa madam Beining skarpt. «Desperanter løper ikke, de glir.»
«Det var det jeg mente,» sa fru Figg fort og fikk rosa flekker på de innfalne kinnene. «Som glei bortover stien mot noe som så ut som to gutter.»
«Hvordan så de ut?» sa madam Beining, og øynene smalnet så innfatningen på monokkelen nesten forsvant bak hudfoldene.
«Vel, den ene var diger og den andre temmelig tynn –»
«Nei, nei,» sa madam Beining utålmodig. «Desperantene … beskriv dem.»
«Å,» sa fru Figg, mens det lyserøde spredde seg over halsen. «De var svære. Svære, og kledd i kapper.»
Harry kjente en ekkel, synkende fornemmelse i magen. Samme hva fru Figg sa, så syntes han det lød som hun aldri hadde sett en desperant annet enn på bilder, og et bilde kunne aldri formidle hvordan det virkelig var å oppleve disse vesenene – de nifse bevegelsene der de svevde flere centimeter over bakken, eller stanken av råttenskap rundt dem, eller den motbydelige, rallende lyden som kom når de sugde inn luft …
En undersetsig trollmann på andre rad med stor, svart bart bøyde seg og hvisket i øret på sin nabo, en heks med krushår, som smilte spisst og nikket.
«Store og iført kapper,» gjentok madam Beining saklig, mens Bloeuf snøftet foraktelig. «Ja vel. Noe mer?»
«Ja,» sa fru Figg. «Jeg merka dem. Allting ble kaldt – og dette var altså en brennheit sommerkveld, skal jeg bare ha sagt – og det føltes som … som alt som var av lykke i verden var vekke … og jeg huska … skrekkelige ting …»
Stemmen skalv og døde bort.
Øynene til madam Beining ble litt rundere. Harry kunne se et rødt merke under øyebrynet der monokkelen hadde gravd seg inn.
«Hva gjorde desperantene, da?» spurte hun, og Harry kjente et glimt av håp.
«De kasta seg over guttene,» sa fru Figg, og nå var stemmen sterkere og sikrere, og den lyserøde rødmen var på retur. «En av dem hadde falt overende. Den andre rygga unna mens’n prøvde å jage vekk desperanten. Det var Harry. Han prøvde først to ganger og fikk ikke til mer enn litt sølvaktig damp. Men tredje gangen fikk’n til en skytsverge, som gikk til angrep på først den ene desperanten, og så, på oppfordring fra han, jagde bort den andre fra fetteren hans. Og sånn … sånn var det det var,» avsluttet fru Figg litt tamt.
Madam Beining stirret taust ned på fru Figg. Bloeuf så ikke på henne overhodet og fortsatte å fingre med papirene sine. Men omsider løftet han hodet og sa, i en litt aggressiv tone: «Så De hevder altså at det var det De så?»
«Det var sånn det var,» gjentok fru Figg.
«Vel,» sa Bloeuf. «De kan gå.»
Fru Figg så skremt fra Bloeuf til Humlesnurr, og så reiste hun seg og tøflet mot døra. Harry hørte at den smalt igjen etter henne.
«Ikke noe særlig overbevisende vitne,» sa Bloeuf overlegent.
«Å, jeg vet ikke det,» sa madam Beining med sin rungende stemme. «Hun beskrev da meget presist hvordan et desperantangrep virker. Og jeg kan ikke forestille meg hvorfor hun skulle si de var der, dersom de ikke var det.»
«Desperanter som forviller seg ut i en gompeforstad og tilfeldigvis snubler over en trollmann?» snøftet Bloeuf. «Oddsene mot noe slikt må være astronomiske. Selv Humbag ville ikke veddet –»
«Å, jeg tror neppe noen av oss tror det var noen tilfeldighet at desperantene var der,» sa Humlesnurr lett.
Heksa som satt til høyre for Bloeuf, hun med ansiktet i skygge, rørte litt på seg, men alle andre satt der urørlig og uten en lyd.
«Og hva skal det bety?» spurte Bloeuf iskaldt.
«Det betyr at jeg tror de ble sendt dit,» sa Humlesnurr.
«Jeg tror faktisk det ville vært loggført dersom noen hadde gitt et par desperanter ordre om ta en spasertur gjennom Søndre Syting!» glefset Bloeuf.
«Ikke dersom desperantene nå om stunder tar sine ordrer fra andre enn Magidepartementet,» sa Humlesnurr rolig. «Jeg har allerede meddelt deg min mening om den saken, Kornelius.»
«Det har De, ja,» sa Bloeuf med ettertrykk, «og jeg har ingen grunn til å tro at Deres mening er noe annet enn erkevrøvl, Humlesnurr. Desperantene er på sin plass i Azkaban og gjør alt departementet ber dem om.»
«Da,» sa Humlesnurr, lavmælt men tydelig, «må vi stille oss spørsmålet hvorfor noen i departementet beordret to desperanter til den stien den 2. august.»
I den totale stillheten som fulgte disse ordene, bøyde heksa til høyre for Bloeuf seg så langt fram at Harry for første gang kunne se henne.
Han syntes hun så ut som en stor, blek padde. Hun var temmelig undersetsig, med et bredt, kvapsete fjes, like lite hals som onkel Wiktor og en uvanlig bred, dvask munn. Øynene var store, runde og litt utstående. Selv den lille, svarte fløyelssløyfa som tronet øverst i det korte, krøllete håret, minnet ham om en stor flue som bare ventet på å bli snappet av en lang, klebrig tunge.
«Retten gir ordet til Venke Dolorosa Uffert, førstestatssekretær ved statsrådens kontor,» sa Bloeuf.
Heksa snakket med en lys, kvitrende småpikestemme som kom helt uventet på Harry, som hadde ventet en kvekking.
«Jeg må sikkert ha misforstått Dem, rektor Humlesnurr,» sa hun, med et kokett smil som ikke gjorde øynene et grann mindre kalde. «Så dumt av meg. Men et lite, bitte øyeblikk lød det nesten som om De antydet at det var Magidepartementet som hadde beordret et overfall på denne gutten!»
Hun lo en trillende, liten latter som fikk hårene i nakken til Harry til å stritte. Et par av de andre Heksingatingdommerne lo med henne, men det kunne vanskelig vært tydeligere at ingen av dem virkelig moret seg.
«Dersom det stemmer at desperantene bare lyder ordrer fra Magidepartementet, og dersom det også stemmer at to desperanter overfalt Harry og fetteren hans for en uke siden, da følger det logisk at noen i departementet kan ha gitt ordre om overfallet,» sa Humlesnurr høflig. «Men det er naturligvis mulig at akkurat disse to desperantene har unndratt seg departementets kontroll –»
«Det fins ingen desperanter som departementet ikke har kontroll over!» glefset Bloeuf, som var blitt mørkerød.
Humlesnurr bøyde hodet i et lite bukk.
«Da vil departementet ganske sikkert iverksette en grundig granskning av hvorfor to desperanter befant seg så langt unna Azkaban, og hvorfor de gikk til helt uautorisert angrep.»
«Det er ikke opp til deg, Humlesnurr, å bestemme hva Magidepartementet skal eller ikke skal foreta seg!» bjeffet Bloeuf, som nå hadde nådd en nyanse av cyklamen som selv onkel Wiktor kunne vært stolt av.
«Naturligvis ikke,» sa Humlesnurr fredsommelig. «Jeg uttrykte bare min forvissning om at saken vil bli gjennomgått.»
Han kikket på madam Beining, som rettet på monokkelen og stirret igjen med rynket panne.
«Jeg vil minne alle om at disse desperantenes oppførsel – om de da overhodet finnes utenfor denne guttens fantasi – ikke er emne for dagens høring!» sa Bloeuf. «Vi er her for å granske Harry Potters brudd på Forordningen om rimelige restriksjoner på mindreåriges magiutøvelse!»
«Visst er vi det,» sa Humlesnurr, «men derfor er også tilstedeværelsen av desperanter på den stien ytterst relevant. Ifølge paragraf sju kan man under spesielle omstendigheter bruke magi i gompers nærvær; og slike spesielle omstendigheter er blant annet når det er fare for livet til en heks eller trollmann selv, eller andre hekser, trollmenn eller gomper som er til stede ved –»
«Vi er fullt på det rene med innholdet i paragraf sju, takk!» snerret Bloeuf.
«Selvsagt er du det,» sa Humlesnurr høflig. «Da er vi altså enige om at Harrys bruk av vergeformelen under de rådende omstendigheter faller nettopp innenfor den gruppen spesielle omstendigheter som paragrafen omtaler?»
«Hvis det var noen desperanter der, hvilket jeg tviler på!»
«Du har hørt det av et øyenvitne,» avbrøt Humlesnurr. «Om du fremdeles er i tvil om at hun snakker sant, så innkall henne og avhør henne igjen. Hun vil sikkert ikke ha noe imot det.»
«Jeg – det – men –» hakket Bloeuf og raslet med papirene foran seg. «Det – jeg vil ha dette overstått i dag, Humlesnurr!»
«Men du ville naturligvis ikke tenke på hvor mange ganger det ble nødvendig å innkalle et vitne, dersom alternativet var et alvorlig justismord,» sa Humlesnurr.
«Alvorlig justismord, pøh!» nesten ropte Bloeuf. «Har De noen gang brydd Dem med å legge sammen hvor mange eventyrhistorier denne gutten har kommet med, Humlesnurr, i forsøket på å skjule sin flagrante misbruk av magi utenfor skolen? De har kanskje glemt den sveveformelen han brukte for tre år siden –»
«Det var ikke meg, det var en husnisse!» sa Harry.
«DER KAN DERE SE!» brølte Bloeuf og viftet overdrevent i retning Harry. «En husnisse! Hjemme hos en gomp! Hva mer behøver jeg å si?»
«Vedkommende husnisse er nå ansatt på Galtvort skole,» sa Humlesnurr. «Jeg kan kalle ham hit på et blunk for å vitne, om du vil.»
«Jeg – nei – jeg har da vel ikke tid til å høre på husnisser! Og for øvrig er det langt fra den eneste – gutten blåste jo sin egen tante til himmels, for pokker!» skrek Bloeuf og hamret så hardt i dommerbenken at et blekkhus veltet.
«Og ved den anledningen var du så vennlig å la være å reise noen tiltale, formodentlig fordi du godtok at selv den beste trollmann ikke alltid kan holde sine følelser under kontroll,» sa Humlesnurr rolig mens Bloeuf prøvde å skrubbe blekket av notatene sine.
«Og da har jeg ikke engang begynt på hva han har drevet med på skolen.»
«Men ettersom departementet ikke har myndighet til å straffe Galtvort-elever for hva de gjør på skolen, er Harrys oppførsel der irrelevant for denne høringen,» sa Humlesnur – like høflig som alltid, men nå var det en anelse is bak ordene.
«Åhå!» sa Bloeuf. «Så det er ikke vår sak hva han driver med på skolen, hva? Så det tror De?»
«Departementet har ikke myndighet til å utvise elever fra Galtvort, Kornelius, slik jeg minnet deg om om kvelden den 2. august,» sa Humlesnurr. «Heller ikke har det rett til å konfiskere tryllestaver før det er ført ugjendrivelig bevis for tiltalen, hvilket jeg også minnet deg om ved samme anledning. I din beundringsverdige iver etter å påse at loven blir overholdt, ser det ut til at du – uforvarende, ganske sikkert – er kommet i skade for å overse en lov eller to selv.»
«Lover kan endres,» sa Bloeuf innett.
«Visst kan de det,» sa Humlesnurr og nikket. «Og jeg må sannelig si det ser ut til at du gjennomfører mange endringer, Kornelius. På bare de par korte ukene siden jeg ble anmodet om å forlate Heksingating, er det visst blitt ny praksis å kjøre et enkelt tilfelle av mindreårig magi som en full kriminalsak!»
Et par av trollmennene over dem flyttet brydd på seg på benkene. Bloeuf ble enda litt dypere cyklamen. Den paddeaktige heksa til høyre for ham, derimot, fortsatte bare å stirre uttrykksløst på Humlesnurr.
«Så vidt meg bekjent,» fortsatte Humlesnurr, «er det ennå ikke vedtatt noen lov som pålegger denne rett å straffe Harry for hver minste bit magi han noensinne har brukt. Han er anklagd for en spesifikk lovovertredelse og har framlagt sitt forsvar. Alt han og jeg nå kan gjøre, er å avvente rettens dom.»
Humlesnurr satte fingerspissene mot hverandre igjen og tidde. Bloeuf glante på ham, synlig rasende. Harry skottet bort på Humlesnurr i håp om å bli beroliget, for han var slett ikke sikker på at det var lurt av Humlesnurr å si til dommerkollegiet mer eller mindre i klartekst at det var på tide de traff en avgjørelse. Men nok en gang virket det som Humlesnurr var blind for alle Harrys forsøk på å fange blikket hans. Han fortsatte å se opp på benkeradene, hvor hele Heksingatinget hadde henfalt til hissig, hviskende diskusjon.
Harry så ned på føttene sine. Det kjentes som om hjertet hadde svellet opp til helt unaturlig størrelse og nå dunket hardt mot ribbbeina. Han hadde ventet at høringen skulle vare lenger enn dette. Han var slett ikke sikker på at han hadde gjort noe godt inntrykk. Ikke at han egentlig hadde sagt stort – han burde forklart mer utførlig om det med desperantene, beskrevet hvordan han hadde falt overende, at både han og Dudleif nesten hadde fått kysset …
To ganger kikket han opp på Bloeuf og åpnet munnen for å si noe, men nå hadde hjertet svulmet enda mer og stengte for luftveiene, så begge gangene pustet han bare dypt inn og så ned på skoene sine igjen.
Så var det slutt på hviskingen. Harry ville se opp på dommerkollegiet, men fant ut at det var mye, mye lettere å fortsette å granske skolissene.
«De som stemmer for å frifinne tiltalte for alle anklager?» sa den rungende røsten til madam Beining.
Da rykket hodet hans opp. Det var hender i lufta, mange hender … mer enn halvparten! Han pustet svært fort mens han prøvde å telle, men før han rakk å bli ferdig, hadde madam Beining sagt: «Og hvor mange stemmer for domfellelse?»
Bloeuf rakte hånden i været, og det samme gjorde kanskje et halvt dusin andre, blant dem heksa til høyre for ham, trollmannen med den store barten og heksa med krushåret på andre benkerad.
Bloeuf sendte et langt blikk rundt i rommet med et uttrykk som om han hadde satt noe altfor stort i halsen, og så tok han ned hånden. Han pustet dypt to ganger før han sa, med en stemme som var fordreid av undertrykt raseri: «Ja vel, ja vel … frifunnet for alle anklager.»
«Glimrende,» sa Humlesnurr muntert. Han reiste seg fort, trakk fram tryllestaven og dematerialiserte begge kretongstolene. «Jaha, jeg får vel komme meg av gårde. Morn, morn, alle sammen.»
Og uten et blikk på Harry forsvant han ut av fangekjelleren.