KAPITTEL TI
Harry sov urolig den natta. Foreldrene gled ut og inn av drømmene hans, men alltid uten å si noe, mens fru Wiltersen hulket over liket av Krynkel og Ronny og Hermine sto og så på, begge med krone på hodet – og så merket Harry enda en gang at han gikk bortover en korridor som endte i en låst dør. Han våknet brått av at det prikket i arret og oppdaget at Ronny allerede var påkledd og sa et eller annet.
«… best du får opp farta, muttern er helt på styr, hun sier vi kommer for seint til toget …»
Huset gjenlød av bråk. Mens Harry lynsnart hoppet i klærne, fikk han høre om grunnen: Fred og Frank hadde forhekset koffertene sine så de skulle sveve ned, istedenfor å måtte drasse dem ned selv, med det resultat at de fløy rett på Gulla og slo henne over ende så hun rullet to trapper ned til hallen; og nå hylte både fru Svaart og fru Wiltersen i fistel i munnen på hverandre.
«– KUNNE SKADD HENNE VIRKELIG ALVORLIG – SÅNNE IDIOTER –»
«– SKITNE HALVKASTER, KOMME HER OG BESMITTE MINE FORFEDRES HUS –»
Mens Harry fikk på seg joggeskoene, kom Hermine småløpende inn, tydelig oppskjørtet. Hedvig satt på skulderen hennes, og i armene holdt hun Skeivskank, som vred og vendte seg for å komme løs.
«Mor og far sendte akkurat Hedvig tilbake.» Ugla flakset beredvillig bort og satte seg oppå buret sitt. «Er dere klare?»
«Nesten. Gikk det bra med Gulla?» spurte Harry og fikk på seg brillene.
«Fru Wiltersen fikk lappet henne sammen igjen,» sa Hermine. «Men nå maser Galøye om at vi ikke kan dra før Styrian Pommer er her, ellers blir det en mann for lite på vakt.»
«Vakt?» sa Harry. «Må vi ha vakt når vi drar til stasjonen?»
«Du må ha vakt til stasjonen,» rettet Hermine.
«Hvorfor det?» sa Harry irritert. «Jeg trodde liksom Voldemort lå lavt for øyeblikket, jeg, eller mener du at han vil sprette fram bak nærmeste søppelkasse og prøve å ta meg?»
«Ikke vet jeg, det er Galøye som sier det,» sa Hermine åndsfraværende og kikket på klokka. «Men hvis vi ikke drar snart, kommer vi garantert for sent til toget …»
«VIL HELE BØLINGEN VÆRE SÅ VENNLIG Å KOMME SEG HIT NED, TAKK!» bæljet fru Wiltersen, og Hermine skvatt som om noen hadde sprutet kokende vann på henne og skyndte seg ut. Harry grep Hedvig, stappet henne inn i buret uten dikkedarer og fulgte etter Hermine ned trappene med kofferten på slep.
Portrettet av fru Svaart hylte like rasende, men ingen brydde seg med å trekke for forhenget; med alt det bråket i hallen kom hun utvilsomt bare til å våkne igjen.
«Harry, du blir med meg og Dult,» ropte fru Wiltersen så det overdøvde de ustanselige vrælene om «GRUMSER! AVSKUM! SVINERI!» – «La kofferten og ugla stå igjen, Alastor tar seg av bagasjen … men herregud da, Sirius, Humlesnurr har jo sagt Nei!»
En svart hund på størrelse med en bjørn hadde dukket opp rett ved Harry, som prøvde å nå fram til fru Wiltersen forbi koffertene som fylte hallen.
«Oppriktig talt …» sa fru Wiltersen oppgitt. «Vel, du får ta ansvaret selv!»
Hun rykket opp ytterdøra og marsjerte ut i det svake septembersolskinnet. Harry og hunden fulgte etter. Døra slo igjen bak dem, og vrælene til fru Svaart forstummet øyeblikkelig.
«Hvor er Dult?» sa Harry og så seg om mens de gikk ned trappa til nr. 12, som forsvant med det samme de kom ned på fortauet.
«Hun venter på oss like her borte,» sa fru Wiltersen litt stivt og unngikk å se på den svarte hunden som luntet ved sida av Harry.
På hjørnet ble de hilst av en gammel dame med stramme, grå krøller og en fiolett, rundpullet hatt.
«Heisan, Harry,» sa hun og blunket. «Best vi får opp farten litt, tror du ikke det, Molly?»
«Jeg vet det, jeg vet det,» jamret fru Wiltersen og langet ut, «men Galøye ville absolutt vente på Styrian … om bare Arthur kunne ordnet med departementsbiler igjen … men nå om dagen vil ikke Bloeuf la ham låne så mye som et tomt blekkhus … ikke begriper jeg åssen gomper orker å reise uten magi …»
Men fra den store, svarte hunden kom det et henrykt bjeff, og den danset rundt dem, glefset etter duene og jagde sin egen hale. Harry kunne ikke la være å le – Sirius hadde virkelig sittet innestengt lenge. Fru Wiltersen snurpet munnen sammen og liknet et øyeblikk nesten på tante Petunia.
Det tok dem tjue minutter å komme seg til King’s Cross stasjon til fots, og ingenting av større betydning hendte enn at Sirius underholdt Harry ved å jage et par katter. Inne på stasjonsområdet ble de stående liksom tilfeldig ved sperrebommen mellom spor 9 og spor 10 til kysten var klar, og så lente de seg mot bommen etter tur og falt uten vansker igjennom og ut på perrong 9 3/4, hvor Galtvort-ekspressen sto og spydde sotsvart røyk ut over et mylder av reiseklare elever og familiene deres. Harry trakk inn den velkjente lukta og følte at humøret steg … det var virkelig sant, han var på vei tilbake …
«Jeg håper de andre også rekker det,» sa fru Wiltersen bekymret og så seg tilbake langs perrongen gjennom smijernshvelvingen som nye ankommende måtte passere.
«Fin bikkje, Harry!» ropte en høy gutt med rastafletter.
«Jo takk, Laffen,» smilte Harry, mens Sirius logret som en gal.
«Å, heldigvis,» sa fru Wiltersen lettet, «der har vi Alastor med bagasjen, se …»
Med en bærerlue trukket godt ned over de umake øynene kom Bister humpende ut under hvelvingen bak en tralle fullastet med kofferter.
«Alt i orden,» mumlet han til fru Wiltersen og Dult, «jeg tror ikke noen skygget oss …»
Noen sekunder etter kom herr Wiltersen ut på perrongen sammen med Ronny og Hermine. De var nesten ferdige med å tømme bagasjetralla da Fred, Frank og Gulla ankom i følge med Lupus.
«Ingen problemer?» knurret Bister.
«Ingen ting,» sa Lupus.
«Jeg kommer nå likevel til å gi rapport til Humlesnurr om Styrian,» sa Bister. «Dette er andre gang på en uke at han ikke dukker opp. Han er snart like upålitelig som Mundungus.»
«Vel, pass nå på dere selv,» sa Lupus og tok alle i hånden etter tur. Den siste han kom til, var Harry, som fikk et klapp på skulderen. «Du òg, Harry – vær forsiktig.»
«Ja, hold ørene stive og nesa for deg selv,» sa Bister og tok også Harry i hånden. «Og alle sammen – husk på å være forsiktige med hva dere setter på prent. Er dere i tvil om noe bør nevnes i et brev, så la heller være.»
«Det har vært så hyggelig å treffe dere alle sammen,» sa Dult og ga Hermine og Gulla en klem. «Vi sees sikkert snart igjen!»
De hørte en togfløyte, og de elevene som fremdeles sto ute på perrongen, skyndte seg mot toget.
«Fort, fort,» sa fru Wiltersen distré mens hun klemte dem hun kom til, og Harry to ganger. «Skriv … oppfør dere pent … hvis dere har glemt noe, sender vi det … kom dere om bord nå, fort …»
Et øyeblikk reiste den store, svarte hunden seg på bakbeina og la forlabbene på skuldrene til Harry, men fru Wiltersen skubbet Harry mot togdøra og hveste: «Herregud, Sirius, oppfør deg nå som en hund!»
«Vi sees!» ropte Harry fra det åpne vinduet da toget satte seg i bevegelse, og rundt ham vinket Ronny, Hermine, Fred, Frank og Gulla. Omrissene av Dult, Lupus, Bister og herr og fru Wiltersen ble raskt mindre, men den svarte hunden bykset logrende av gårde utenfor vinduet, mens folk på perrongen lo over å se den følge etter toget. Så rundet de en sving, og Sirius var borte.
«Han burde ikke blitt med,» sa Hermine i en bekymret tone.
«Å, slapp av’a,» sa Ronny. «han har’ke sett dagsens lys på månedsvis, jo, stakkars fyr.»
«Vel,» sa Fred og slo hendene sammen, «vi kan’ke stå her og skravle hele dagen, vi har viktige ting å diskutere med Laffen. Ser dere sia,» og dermed forsvant han og Frank bortover gangen til høyre.
Toget økte stadig farten; husene utenfor vinduet blafret forbi, og de svaiet der de sto.
«Skal vi gå og finne en kupé, da?» sa Harry.
Ronny og Hermine vekslet blikk.
«Æh,» sa Ronny.
«Vi – altså – Ronny og jeg skal liksom sitte i prefektvogna, vi,» sa Hermine brydd.
Ronny så ikke på Harry; det virket som han hadde fått øye på noe usedvanlig interessant på neglene på venstre hånd.
«Å,» sa Harry. «Jaha. OK.»
«Jeg tror ikke vi behøver å bli der hele veien,» sa Hermine fort. «I brevet sto det bare at vi kanskje fikk noen instrukser av topptillitsmannen og -jenta, og at vi måtte patruljere i gangene innimellom.»
«OK,» gjentok Harry. «Vel, da – da sees vi kanskje senere, da.»
«Jøss da,» sa Ronny og sendte ham et unnvikende, beklemt blikk. «Det er noe dritt at vi må dit bort, jeg ville mye heller – men vi er nødt – jeg mener, det er’ke fordi jeg vil, jeg er’ke Perry heller,» avsluttet han famlende.
«Det vet jeg vel,» sa Harry og smilte. Men da Hermine og Ronny drasset koffertene, Skeivskank og buret med Tullerusk videre mot lokomotivenden av toget, fikk han en underlig følelse av å ha mistet noe. Han hadde aldri reist med Galtvort-ekspressen uten Ronny.
«Kom da,» sa Gulla. «Hvis vi skynder oss litt, kan vi holde av plasser til dem.»
«Ja,» sa Harry. Han grep Hedvigs bur med den ene hånden og kofferten med den andre, og så kjempet de seg bortover gangen og kikket inn gjennom glassrutene i kupeene de kom forbi, men alle var allerede fulle. Harry kunne ikke la være å merke at temmelig mange stirret tilbake på ham med synlig interesse, og at flere dultet borti naboene og pekte på ham. Først da dette hadde gjentatt seg i fem kupeer på rad, kom han på at Aftenprofeten i hele sommer hadde fortalt sine lesere hvilken skrytepave og løgnhals han var. Han funderte dystert på om de som nå stirret og hvisket, virkelig trodde på de historiene.
I den aller siste vogna fant de Nilus Langballe, Harrys klasse- og Griffing-kamerat. Det runde fjeset skinte av strevet med å drasse på kofferten og samtidig unngå å miste taket om den sprellende padda hans, Tristan.
«Hei, Harry,» peste han. «Hei, Gulla … Det er fullt overalt … Jeg finner ingen plass …»
«Hva er det for noe tull?» sa Gulla, som hadde klemt seg forbi Nilus og kikket inn i kupeen bak ham. «Her inne er det da plass, der sitter jo bare Skrulla Lunekjær –»
Nilus mumlet noe om at han nødig ville forstyrre noen.
«Ikke vær dum’a,» sa Gulla og lo. «Hun er vel OK.»
Hun trakk opp døra og bukserte kofferten sin inn. Harry og Nilus fulgte etter.
«Hei, Lulla,» sa hun, «er det greit om vi tar disse plassene?»
Jenta som satt ved vinduet så opp. Hun hadde pistrete, musefarget hår som rakk henne helt til livet, svært bleke øyebryn og utstående øyne som fikk henne til å virke konstant forbløffet. Harry skjønte straks hvorfor Nilus hadde bestemt seg for å hoppe over denne kupeen: Hun virket faktisk umiddelbart ikke så lite sprø. Det er mulig det var fordi hun holdt orden på tryllestaven ved å ha den bak venstre øre, eller at hun hadde på seg et halsbånd av smørterølkorker, eller at hun holdt bladet hun leste i, opp ned. Blikket hennes feide over Nilus og stanset ved Harry. Hun nikket.
«Takk,» sa Gulla og smilte til henne.
Harry og Nilus fikk plassert de tre koffertene og buret med Hedvig på bagasjehylla og satte seg. Lulla holdt øye med dem over det endevendte bladet, som het Kleggen. Det virket ikke som hun trengte å blunke like ofte som normale mennesker. Hun stirret og fortsatte å stirre på Harry, som hadde satt seg på plassen vis-à-vis henne og nå ønsket at han ikke hadde det.
«Har du hatt en fin sommer, Lulla?» spurte Gulla.
«Ja,» sa Lulla drømmende uten å ta blikket fra Harry. «Jo, den var riktig akseptabel, faktisk. Du er Harry Potter, du,» la hun til.
«Jeg vet det,» sa han.
Nilus klukklo. Lulla vendte det lyse blikket mot ham i stedet.
«Og du vet jeg ikke hvem er.»
«Ingen spesiell,» sa Nilus fort.
«Joho, det er du det, så,» sa Gulla skarpt. «Nilus Langballe – Lulla Lunekjær. Lulla er samtidig med meg, men i Ravnklo.»
«Søk omgang med de vise, og du skal bli vis,» sa Lulla i en messende tone.
Hun løftet det omvendte bladet opp foran ansiktet og ble taus. Harry og Nilus sendte hverandre et blikk med løftede øyebryn. Gulla undertrykte et fnis.
Toget klapret videre og førte dem ut i åpen mark. Det var en pussig, ustadig dag; i det ene øyeblikket var kupeen full av solskinn, i det neste kjørte de under truende skydekke.
«Gjett hva jeg fikk til bursdagen min?» sa Nilus.
«En ny forglemei?» sa Harry; han husket den klinkekuleaktige tingesten bestemoren til Nilus hadde sendt i et forsøk på å bøte på den elendige hukommelsen hans.
«Nei,» sa Nilus. «Ikke at jeg ikke kunne hatt bruk for en, den gamle mista jeg for evigheter siden … nei, se på denne her …»
Med den hånden som ikke holdt Tristan i et sikkert grep, gravde han i skolesekken, og etter litt famling kom den opp igjen med noe som så ut som en liten, grå kaktus i en blomsterpotte, bortsett fra at den var full av – ikke pigger, men noe som minnet mest om kviser.
«Gufsulus gufsletonia,» sa han stolt.
Harry så på den. Den pulserte svakt og minnet mer om et sykelig indre organ enn om en plante.
«Den er kjempesjelden,» sa Nilus sprekkeferdig. «Jeg vet ikke om de har en i drivhuset på Galtvort engang. Gjett om jeg gleder meg til å vise den til professor Stikling. Det var min grandonkel Albert som fant den til meg i Assyria, og jeg skal se om jeg klarer å få avleggere av den.»
Harry visste at urtologi var Nilus’ yndlingsfag, men akkurat hva han skulle med denne forkrøplede lille veksten, var mer enn han kunne begripe.
«Æh – gjør den noe spesielt?» spurte han.
«Massevis!» sa Nilus stolt. «Den har en helt utrolig forsvarsmekanisme – her, hold Tristan for meg litt …»
Han dumpet padda i fanget på Harry og tok opp en fjærpenn av skolesekken. Kuleøynene til Lulla Lunekjær kom til syne igjen over det omvendte bladet for å følge med på hva Nilus foretok seg. Med tungespissen mellom tennene holdt han Gufsulus gufsletonia opp til øynene, så seg ut det rette stedet og ga den et hardt, lite støt med pennespissen.
Og fra hver kvise på hele planten sprutet det væske – tykke stinkende, mørkegrønne stråler som traff tak og vinduer og oversprøytet forsida av bladet til Lulla Lunekjær. Gulla, som så vidt hadde rukket å slå armene for ansiktet, så bare ut som om hun hadde fått en hatt av grønt slim, men Harry, som hadde hatt hendene opptatt med å hindre at Tristan fikk rømt, fikk salutten midt i planeten. Den luktet som gjødsel som hadde gjæret.
Nilus var også dynket over hele fjeset og overkroppen. Han ristet på hodet for å få det verste ut av øynene.
«Om … omforladels!» gispet han. «Jeg hadde ikke prøvd det før … visste ikke at det var såpass, æh … men ikke vær redd, stinksaften er ikke giftig,» la han nervøst til mens Harry spyttet en munnfull på golvet.
I akkurat det øyeblikket gikk kupédøra opp.
«Å … hei, Harry,» sa en nervøs stemme. «Æh … passer det dårlig?»
Harry tørket av brilleglassene med den hånden som var Tristan-fri. En veldig pen pike med langt, skinnende, svart hår sto i døråpningen og smilte til ham. Det var Cho Chang, speideren på rumpeldunklaget i Ravnklo.
«Å … hei,» sa Harry matt.
«Øhm,» sa Cho. «Altså … jeg tenkte bare jeg skulle si hei … ha det, da.»
Det var ikke fritt for at hun var litt lyserød i ansiktet da hun lukket døra og forsvant. Harry sank tilbake i setet og stønnet. Han ville mye heller at Cho skulle sett ham midt i en klynge superkule folk som holdt på å le seg i hjel av en vits han nettopp hadde fortalt; han ville ikke valgt å sitte sammen med Nilus og Lulla Lunekjær, med en padde på fanget og dryppende av stinksaft.
«Ikke bry deg om det,» sa Gulla trøstende. «Og dette her blir vi lett kvitt.» Hun trakk fram tryllestaven: «Skrubberunt!»
Stinksaften var borte.
«Omfladels,» sa Nilus igjen med tynn stemme.
Ronny og Hermine dukket ikke opp på nesten en time, og da hadde serveringsvogna allerede passert. Harry, Gulla og Nilus var ferdige med kraniekakene sine og opptatt med å bytte sjokoladefroskkort da kupédøra gled opp og de to kom inn, fulgt av Skeivskank og en Tullerusk som tutet skingrende fra buret sitt.
«Jeg holder på å dø av sult,» sa Ronny, satte fra seg Tullerusk inntil Hedvig, snappet en sjokoladefrosk fra Harry og slengte seg ned på plassen inntil ham. Han rev av papiret, bet hodet av frosken og lente seg tilbake med lukkede øyne, som om han hadde hatt en uhyre slitsom formiddag.
«Vel, det er altså to femteklasseprefekter fra hvert hus,» sa Hermine med et meget misfornøyd uttrykk og satte seg. «En gutt og en jente.»
«Og gjett hvem som har blitt prefekt i Smygard?» sa Ronny, fortsatt med lukkede øyne.
«Malfang,» sa Harry straks, sikker på at hans verste anelser ville bli bekreftet.
«Så klart,» sa Ronny bittert. Han stappet resten av frosken i munnen og tok en til.
«Og så den merra Petrea Parkasen,» sa Hermine sint. «Hvordan hun kunne bli prefekt, når hun er tjukkere i huet enn et troll med hjernerystelse …»
«Hvem ble fra Håsblås?» spurte Harry.
«Ernst Maltmann og Hanna Abom,» sa Ronny utydelig.
«Og Antonius Goldstein og Padma Patil fra Ravnklo,» sa Hermine.
«Padma Patil var din dame på juleballet,» sa en svevende stemme.
Alle snudde seg mot Lulla Lunekjær, som mønstret Ronny over kanten av Kleggen uten å blunke. Han svelget ned munnfullen med frosk.
«Ja, det veit jeg vel,» sa han, men lød en anelse overrasket.
«Hun likte det ikke noe særlig,» opplyste Lulla. «Hun syns ikke du behandlet henne særlig pent, for du ville ikke danse med henne. Det tror jeg ikke jeg ville hatt noe imot,» la hun tankefullt til. «Jeg er ikke noe særlig glad i å danse, nemlig.»
Dermed dukket hun ned bakom Kleggen igjen. Ronny stirret på omslaget med åpen munn et sekund eller to, og deretter på Gulla som for å få en forklaring, men hun hadde stappet knokene i munnen for å kvele fnisingen. Ronny ristet forfjamset på hodet. Så kikket han på klokka.
«Vi skal visst patruljere i gangene innimellom,» sa han til Harry og Nilus, «og så kan vi gi folk straffer hvis de gjør noe gærnt. Jeg gleder meg til å ta Krabbe og Gurgel på fersken i et eller annet –»
«Det er ikke meningen at vi skal misbruke stillingen vår, Ronny!» sa Hermine skarpt.
«Næhei, akkurat, for Malfang kommer vel hvertfall ikke til å misbruke’n,» sa Ronny sarkastisk.
«Har du tenkt å nedverdige deg til hans nivå, kanskje?»
«Nei, jeg har bare tenkt å sørge for at jeg får tatt kompisene hans før han får tatt mine.»
«Men herregud, Ronny –»
«Gurgel skal få skrive straffelinjer; det kommer til å ta drepen på’n, han hater jo å skrive,» sa Ronny henført. Han senket stemmen og etterliknet Gurgels dype grynt, skar en grimase som om det gjorde vondt å tenke og mimet i lufta at han skrev: «Jeg … … må … slutte … å … se … ut … som … en ba-vi-an-rom-pe.»
Alle lo, men ingen lo verre enn Lulla Lunekjær. Hun utstøtte et hyl av latter som fikk Hedvig til å våkne og baske indignert med vingene, og Skeivskank til å bykse fresende opp på bagasjehylla. Lulla lo så voldsomt at hun mistet taket i bladet sitt, som gled ned langs beina hennes og havnet på golvet.
«Å, det var morsomt!»
Hun stirret på Ronny, hikstet etter pusten, og de utstående øynene svømte. Han ble helt betuttet og så bort på de andre, som nå lo av uttrykket hans og av den latterlige latteren til Lulla Lunekjær, og den bare fortsatte og fortsatte; hun slo armene om seg selv og rugget fram og tilbake.
«Prøver du å drite meg ut, eller?» sa Ronny med rynket panne.
«Bavian … rompe!» fikk hun halvkvalt fram og holdt seg for brystet.
Alle de andre stirret på den leende Lulla, men Harry kom til å kaste et blikk på bladet på golvet og la merke til noe som fikk ham til å kaste seg fram etter det. Så lenge det hadde vært opp ned, hadde det ikke vært så lett å skjelne hva forsidebildet forestilte, men nå gikk det opp for Harry at det var en temmelig dårlig karikatur av Kornelius Bloeuf – egentlig var det bare den limegrønne bowlerhatten Harry kjente ham igjen på. I en av hendene knuget han en pose gull; med den andre holdt han på å kvele en gnom. Teksten var: Hvor langt vil Bloeuf gå for å overta Flirgott?
Nedenfor var det listet opp overskriftene på de andre artiklene i bladet:
Korrupsjon i rumpeldunkligaen:
Hvordan Tornadoene skaffer seg kontroll
Oldrunenes hemmelighet avslørt
Sirius Svaart: Skurk eller offer?
«Kan jeg få kikke på dette?» spurte Harry ivrig.
Lulla nikket, andpusten av latter, men sluttet ikke å stirre på Ronny.
Harry åpnet bladet og kikket på innholdsfortegnelsen. Til i dette øyeblikk hadde han glemt bladet Nestor hadde gitt til herr Wiltersen for at han skulle gi det videre til Sirius, men det måtte opplagt være nettopp denne utgaven av Kleggen.
Han fant sida og begravde seg i artikkelen.
Denne var også illustrert med en nokså dårlig karikatur – Harry ville overhodet ikke skjønt at den skulle forestille Sirius, om det ikke hadde stått under. Tegningen viste Sirius stående på en knokkelhaug med tryllestaven i hånden. Artikkeloverskriften var:
SIRIUS – LIKE SVAART SOM HAN BLIR FRAMSTILT?
Beryktet massemorder eller uskyldig sanger-sensasjon?
Harry måtte lese den første setningen flere ganger før han var sikker på at han ikke hadde misforstått den. Sanger-sensasjon – når hadde Sirius noensinne vært det?
I fjorten år har man trodd at Sirius Svaart var skyldig i massemord på tolv uskyldige gomper og en trollmann. Svaarts dristige flukt fra Azkaban for to år siden har resultert i den største menneskejakt som Magidepartementet noensinne har iverksatt. Ingen har hittil satt spørsmålstegn ved om han virkelig fortjener å bli pågrepet og ført tilbake til desperantene.
MEN GJØR HAN DET?
Overraskende nytt bevismateriale har nylig kommet for dagen som tyder på at Sirius Svaart kanskje likevel ikke begikk den forbrytelsen han havnet i Azkaban for. Ifølge Doris Pirk, Akantusvn. 19, Tuslerud, er det mulig Svaart ikke engang befant seg på åstedet.
«Det folk ikke vet, er at Sirius Svaart er et falskt navn,» sier fru Pirk. «Den mannen folk tror er Sirius Svaart, er i virkeligheten Knotten Borkmann, vokalisten i den populære sanggruppa Busnissene, som trakk seg tilbake fra offentligheten etter å ha blitt truffet av en turnips i øret under en konsert i Tuslerud menighetshus for nesten femten år siden. Jeg kjente ham igjen med det samme jeg så bildet i avisen. Poenget er at Knotten umulig kan ha begått disse forbrytelsene, for på morddagen spiste han og jeg nemlig en romantisk middag sammen med levende lys og alt. Jeg har skrevet til magiministeren og venter nå at Knotten, eller Sirius, skal bli benådet hva dag det skal være.»
Da Harry var ferdig med artikkelen, stirret han vantro ned på sida. Kunne det være ment som en spøk? undret han. Kanskje bladet hadde det med å slå opp fiktive nyheter. Han bladde noen sider tilbake og fant artikkelen om Bloeuf.
Magiminister Kornelius Bloeuf benekter at han hadde planer om å overta trollmannsbanken Flirgott da han ble utnevnt til statsråd for fem år siden. Bloeuf har alltid hevdet at han ikke ønsker annet enn «fredelig samarbeid» med gullets voktere.
MEN VIL HAN DET?
Kilder som står statsråden nær, har nylig røpet at Bloeufs største ambisjon er å få kontroll med den gnomiske gullbeholdningen, og at han om nødvendig ikke vil nøle med å bruke makt.
«Og det ville i så fall ikke være første gang,» uttaler en departementskilde. «Kornelius ’Gnomknuser’ Bloeuf kalles han venner imellom. Om dere hadde hørt ham når han tror ingen hører det – støtt og stadig snakker han om alle gnomene han har har fått likvidert … druknet, kastet ut fra tak, forgiftet, stekt som paifyll …»
Lenger leste ikke Harry. Bloeuf hadde nok visse feil, men Harry fant det temmelig vanskelig å forestille seg ham gi ordre om å putte gnomer i paier og steke dem. Han bladde igjennom resten av bladet og stanset her og der ved følgende oppslag: en beskyldning om at Tutshill-tornadoene var i ferd med å vinne rumpeldunkcupen gjennom en kombinasjon av utpresning, ulovlig limetrimming og tortur; et intervju med en trollmann som hevdet å ha flydd til månen på en Feifort 6 og hadde tatt med seg en pose månefrosker tilbake som bevis; samt en artikkel om oldruner, som iallfall kunne forklare hvorfor Lulla hadde lest bladet opp ned. Ifølge bladet var det nemlig bare å vende runene på hodet, så framkom det en trylleformel som forvandlet ørene til ens fiender til appelsiner. Sammenliknet med resten av artiklene i Kleggen var faktisk den som påsto at Sirius egentlig var vokalisten i Busnissene, ganske forstandig.
«Står det noe bra der?» spurte Ronny da Harry brettet sammen bladet.
«Så klart ikke,» sa Hermine bitende, før Harry rakk å svare. «Kleggen er bare sprøyt, det vet da alle.»
«Nei, unnskyld,» sa Lulla, og stemmen var plutselig ikke drømmende lenger. «Det er faren min som er redaktøren.»
«Jeg – å ja,» sa Hermine med et brydd uttrykk. «Vel … det har jo noen interessante … og selvsagt, det er jo …»
«Jeg kan få det igjen, takk,» sa Lulla kaldt. Hun bøyde seg fram og snappet det ut av hånden på Harry, bladde fort fram til side 57, snudde det resolutt opp ned og begravde seg bak det igjen, akkurat idet kupédøra gikk opp for tredje gang.
Harry så opp. Han hadde ventet det, men det gjorde det ikke morsommere å se Draco Malfang glise mellom sine to kompiser, Krabbe og Gurgel.
«Hva vil du?» sa han aggressivt, før Malfang fikk åpnet munnen.
«Så, så, Potter, oppfør deg pent, ellers blir jeg nødt til å gi deg arrest,» sa Malfang slepende. Det glatte, blonde håret og den spisse haken liknet akkurat på farens. «I motsetning til deg er nemlig jeg blitt prefekt, og det betyr at i motsetning til deg har jeg makt til å gi folk straffer.»
«Jaha,» sa Harry, «men i motsetning til meg er nemlig du en tufs, så kom deg ut og la oss være i fred.»
Ronny, Hermine, Gulla og Nilus lo. Malfang trakk på leppene.
«Si meg, hvordan føles det å være nest best etter Wiltersen, Potter?» spurte han.
«Ti stille, Malfang,» sa Hermine skarpt.
«Uff, jeg pirket visst borti en nerve,» sa Malfang og smilte. «Vel, bare pass deg, Potter, for jeg kommer til å være etter deg som en hund, om du skulle gå over streken.»
«Forsvinn!» sa Hermine og reiste seg.
Malfang sendte Harry et siste, ondskapsfullt blikk og gikk flirende ut, med Krabbe og Gurgel luntende etter. Hermine smelte kupédøra igjen etter dem; så snudde hun seg og stirret på Harry, som straks forsto at hun, akkurat som han selv, hadde merket seg det Malfang hadde sagt, og at det hadde gjort henne akkurat like urolig.
«Sleng over en frosk til’a,» sa Ronny, som åpenbart ikke hadde merket noe.
Harry kunne ikke snakke fritt med Nilus og Lulla til stede, så han nøyde seg med å veksle nok et nervøst blikk med Hermine før han satte seg til å glo ut av vinduet.
Han hadde syntes det var litt gøy, det at Sirius fulgte ham til stasjonen, men nå forekom det ham plutselig overmodig, for ikke å si direkte farlig … Hermine hadde hatt helt rett – Sirius burde ikke blitt med. Hva om herr Malfang hadde lagt merke til den svarte hunden og nevnt det for Draco? Hva om han hadde sluttet seg til at Wiltersens, Lupus, Dult og Bister visste hvor det var blitt av Sirius? Eller hadde det bare vært en tilfeldighet at Malfang hadde brukt ordet hund?
Været fortsatte å være like skiftende mens de kom stadig lenger nordover. Regnet slo nokså halvhjertet mot rutene, og siden hadde sola en blek gjesteopptreden, før skyene på ny kom drivende. Da det mørknet, og lysene ble tent i vognene, rullet Lulla sammen Kleggen, stakk bladet omhyggelig i sekken og ga seg i stedet til å glo på samtlige i kupeen etter tur.
Harry satt med pannen presset mot togvinduet og prøvde å få sitt første, lille glimt av Galtvort, men det var ingen måne, og de regnstrimede vinduene var ugjennomsiktige.
«Best vi får skiftet,» sa Hermine omsider. Hun og Ronny festet omhyggelig prefektskiltene på brystet. Harry la merke til at Ronny sjekket speilbildet sitt i vinduet.
Endelig begynte toget å saktne farten, og de hørte det vanlige oppstyret bortover gangen mens alle samlet sammen bagasje og kjæledyr og gjorde seg klare til avstigning. Ettersom det var Ronnys og Hermines oppgave å overvåke alt dette, forsvant de fra kupeen igjen og overlot til Harry og de andre å ta seg av Skeivskank og Tullerusk.
«Jeg kan godt bære den ugla, hvis du vil,» sa Lulla til Harry og strakte hånden ut etter Tullerusk, mens Nilus forsiktig plasserte Tristan i en innerlomme.
«Å – æh, takk,» sa Harry. Han rakte henne buret og tok et bedre grep om Hedvigs.
Straks de hadde kommet ut av kupeen og inn i massen av folk i gangen, kjente de det første bittet av kveldslufta. Sakte seg de mot utgangene. Harry kunne kjenne lukta av furutrærne langs stien ned til sjøen. Han skrevde ned på perrongen, så seg om og ventet på det velkjente ropet: «Førsteklassinger herover … førsteklassinger …»
Men det kom ikke. I stedet kom en ganske annen stemme, en fyndig kvinnerøst, som ropte: «Førsteklassinger, still opp på rekke her! Alle førsteklassinger, hitover!»
En lykt kom svingende mot Harry, og i skjæret fra den så han den kraftige haken og strenge frisyren til professor Gnureplank, heksa som en stund året før hadde overtatt Gygrids timer i stell av magiske vesener.
«Hvor er Gygrid?» sa han høyt.
«Vet ikke,» sa Gulla, «men vi må i hvert fall komme oss av veien; vi sperrer døra.»
«Å ja, det er sant …»
Harry og Gulla kom fra hverandre på veien bortover perrongen og ut fra stasjonen. I trengselen lette Harry gjennom mørket etter et glimt av Gygrid; han måtte jo være her, det hadde Harry gått ut fra som gitt – å se Gygrid igjen var noe av det han hadde gledet seg mest til. Men det var ikke tegn til ham.
Han kan ikke ha sluttet, sa han til seg selv mens han og resten av mengden langsomt sildret ut gjennom en smal dør og ut på veien utenfor. Han er vel forkjølet eller noe …
Han så seg om etter Ronny og Hermine, ivrig etter å høre hva de syntes om å se professor Gnureplank dukke opp igjen, men ingen av dem var i nærheten, så han fant seg i å bli skjøvet framover og ut på den mørke, regnvåte veien utenfor Galtvang stasjon.
Der sto de rundt hundre hesteløse vognene som alltid kjørte alle andre enn førsteklassingene opp til borgen. Harry kastet et blikk på dem, snudde seg for å se etter Ronny og Hermine en gang til – og bråsnudde igjen.
Vognene var ikke lenger hesteløse. Det sto noen – vesener – mellom skjækene. Om han absolutt måtte sette navn på dem, ville han vel kanskje kalt dem hester, men det var noe reptilaktig ved dem samtidig. De var helt ribbet for kjøtt, så det svarte skinnet satt stramt over skjelettet, og hver knokkel var synlig. Hodene minnet mest om drager; øynene var uten pupiller, hvite og stirrende. Fra flankene stakk det ut vinger – noen svære, svarte, læraktige vinger som hadde passet bedre til kjempeflaggermus. Vesenene sto stille og stumme i mørket og så nifse og illevarslende ut. Harry kunne ikke begripe hvorfor vognene skulle trekkes av disse frastøtende hestene, når de var fullt i stand til å bevege seg av seg selv.
«Hvor er Rusken?» sa stemmen til Ronny rett bak Harry.
«Hun derre Lulla bar ham,» sa Harry. Han snudde seg fort, ivrig etter å spørre Ronny til råds om Gygrid. «Hvor tror du –»
«– Gygrid er? Har’ke peiling,» sa Ronny; han lød bekymret. «Han bør jaggu helst være i orden …»
Litt bortenfor var Draco Malfang og en liten gjeng kompiser, blant dem Krabbe, Gurgel og Petrea Parkasen, i gang med å skubbe unna noen forskremte andreklassinger for å få en vogn for seg selv. Noen sekunder etter dukket Hermine fram fra mengden.
«Malfang var skikkelig vemmelig mot en førsteklassing baki der. Jeg skal melde ham, det banner jeg på – her har han hatt skiltet sitt i tre minutter, og så bruker han det til å herse med folk verre enn noensinne … hvor er Skeivskank?»
«Gulla har ham,» sa Harry. «Der har vi henne …»
Gulla hadde akkurat dukket fram av trengselen med en sprellende Skeivskank i armene.
«Takk,» sa Hermine og overtok katten. «Kom, så finner vi en vogn sammen før alle blir fulle …»
«Jeg har’ke finni Rusk ennå!» sa Ronny, men Hermine var allerede på vei mot den nærmeste ledige vogna. Harry ble hengende etter sammen med Ronny.
«Hva er de der for slags vesener, tror du?» spurte han og nikket mot de ekle hestene, mens elevflokken veltet forbi dem.
«Hvilke vesener?»
«De hestene –»
Lulla kom til syne med Tullerusk-buret i armene. Den ørlille ugla pep vilt, som vanlig.
«Værsgod,» sa hun. «Han er så søt at!»
«Æh … jo … han er vel OK, han,» sa Ronny brydd. «Vel, kom igjen’a, la oss komme oss inn … Hva var det du snakka om, Harry?»
«De hestevesenene, sa jeg – hva er det for slags?» sa Harry, mens han og Ronny og Lulla satte kursen for vogna hvor Hermine og Gulla alt satt.
«Hvilke hestevesener?»
«De hestevesenene som trekker vognene, vel!» sa Harry utålmodig. De var tross alt ikke mer enn én meter fra den nærmeste av dem, som betraktet dem med tomme, hvite øyne. Men Ronny sendte Harry et forvirret blikk.
«Hva er det du prater om?»
«Hva jeg pr … men så se, da!»
Harry grep Ronny i armen og snurret ham rundt, så han sto ansikt til ansikt med vingehesten. Ronny glodde rett på den et øyeblikk, før han snudde seg mot Harry.
«Hva er det du mener jeg skal se på da, lissom?»
«På – der, vel, mellom skjækene! Spent for vogna! Den står jo der rett foran –»
Men da Ronny fortsatte å se like uforstående ut, ble Harry slått av en underlig tanke.
«Du kan vel … kan du ikke se den?»
«Se hva da?»
«Kan du ikke se hva det er som trekker vogna?»
Nå så Ronny direkte engstelig ut.
«Føler du deg helt OK, Harry?»
«Jeg … jo …»
Nei, Harry følte seg totalt fortumlet. Der sto hesten rett foran ham og glinset i halvlyset fra stasjonsvinduene lenger bak, så fysisk som bare det, det dampet fra neseborene dens i den kjølige nattelufta. Og likevel, hvis ikke Ronny drev ap med ham – og det var verdens dårligste spøk om han gjorde det – kunne han rett og slett ikke se den!
«Skal vi komme oss inn, da?» sa Ronny usikkert og stirret på Harry som om han var bekymret for ham.
«Ja,» sa Harry, «jo da, kjør i vei …»
«Det er i orden,» sa en drømmende stemme bak ham, mens Ronny forsvant inn i mørket i vogna. «Du holder ikke på å bli sprø eller noe. Jeg ser dem, jeg òg.»
«Gjør du?» sa Harry desperat og snudde seg mot Lulla. I de runde, sølvblanke øynene hennes så han speilbildet av hestene med flaggermusvingene.
«Ja da,» sa Lulla. «Jeg har sett dem helt siden jeg kom hit, jeg. De har alltid trukket disse vognene. Så ikke vær redd. Du er ikke noe mer sprø enn meg.»
Hun smilte så vidt og fulgte etter Ronny opp i den innestengte vogna. Harry følte seg ikke aldeles beroliget da han klatret etter.