KAPITTEL SYTTEN
Resten av helga var Harry i bedre humør enn han hadde vært hele den terminen. Han og Ronny brukte det meste av søndagen på et nytt skippertak med leksene, og det kunne jo ikke akkurat kalles moro, men høstens siste solskinn slapp ikke taket, så i stedet for å sitte bøyd over bordene på oppholdsrommet, tok de med seg arbeidet ut og slanget seg i skyggen av et stort bøketre nede ved sjøen. Hermine, som selvsagt for lengst var ferdig med alle sine lekser, tok med seg mer ullgarn ut og forhekset strikkepinnene til å strikke flere luer og skjerf, så der svevde de i lufta og klirret så det gnistret.
Bare å vite at de gjorde noe for å slåss mot Uffert og departementet, og at han selv hadde en nøkkelrolle i det opprøret, var en utrolig tilfredsstillelse, syntes Harry. Om og om igjen gjenopplevde han lørdagens møte – alle disse menneskene som kom til ham for å lære svarteforsvar … og uttrykket deres da de fikk høre om litt av det han hadde gjort … og Cho som snakket pent om ham for det han hadde fått til under Tretrollmannsturneringen – bare å vite at alle disse folkene ikke tok ham for en gærning og løgnhals, men tvert imot en å se opp til – alt dette var en slik oppstiver at han fremdeles var i godt humør mandag morgen, tross at det som sto på timeplanen, var alle de verste fagene han visste.
Han og Ronny kom ned fra sovesalen i ivrig diskusjon om Angelikas idé om å øve inn et nytt trekk som kaltes dovendyrkrengen på treninga den kvelden, og det var ikke før de var kommet halvveis gjennom det sollyse oppholdsrommet at de la merke til nyheten som allerede hadde samlet en liten klynge foran seg.
Det var kommet et stort, nytt oppslag på Griffing-tavla, så stort at det dekket alt det andre – listene over brukte formelbøker til salgs, de vanlige påminnelsene om skolereglementet fra Argus Nask, timeplanen for rumpeldunktreninga, tilbudene om bytting av visse sjokoladefroskkort mot andre, Wiltersen-tvillin-genes siste avertering etter testere, datoene for Galtvang-helger og alle tapt og funnet-notisene. Det nye oppslaget skrek med store, svarte bokstaver, og nederst sto et øyensynlig offisielt stempel og et navnetrekk i prydelig formskrift.
DEKRET FRA STORINKVISITOREN PÅ GALTVORT
Alle elevorganisasjoner, foreninger, lag, grupper og klubber er herved oppløst.
En organisasjon, forening, lag, gruppe eller klubb er herved definert som regelmessige møter mellom tre eller flere elever.
Tillatelse til reorganisering kan søkes hos storinkvisitoren (professor Uffert).
Ingen organisasjon, forening, lag, gruppe eller klubb er tillatt uten storinkvisitorens vitende og godkjennelse.
Enhver elev som tas i å danne eller tilhøre en organisasjon, forening, lag, gruppe eller klubb uten storinkvisitorens godkjennelse, vil bli utvist.
Ovenstående er hjemlet i utdanningsdirektiv nr. 24.
Venke Dolorosa Uffert, storinkvisitor (sign)
Harry og Ronny leste oppslaget over hodene på noen tydelig engstelige andreklassinger.
«Betyr det at de vil forby Klysekuleklubben?» spurte en av dem kameraten sin.
«Jeg tipper klysekulene klarer seg,» sa Ronny mørkt, og andreklassingen skvatt. «Men jeg tror’ke vi er like heldige, eller hva?» sa han til Harry mens de andre skyndte seg vekk.
Harry holdt på å lese igjennom oppslaget på ny. Det gode humøret som hadde fylt ham siden lørdag, var som blåst bort, og det var som om innvollene dirret av raseri.
«Dette er ikke noen tilfeldighet,» sa han med knyttede never. «Hun visste det.»
«Umulig,» sa Ronny.
«Det var folk som hørte oss på den puben. Og det er bare å innse, vi vet ikke hvor mange av dem som var der, som er til å stole på … hvem som helst av dem kunne løpt og sagt fra til Uffert …»
Og han som hadde trodd at de trodde på ham, ja, faktisk så opp til ham …
«Sakarias Smutt!» sa Ronny straks og klasket knyttneven i håndflaten. «Eller – han derre Mikkel Kroken så meg passe mistenkelig ut –»
«Lurer på om Hermine har sett dette ennå?» sa Harry og kikket mot døra til jentesalene.
«Vi går og forteller henne det,» sa Ronny, og dermed la han på sprang og rev opp døra til vindeltrappa.
Han var kommet til det sjette trinnet da det kom et skjærende, sireneaktig hvin, og trinnene smalt sammen til en lang, glatt steinsklie. Et kort sekund prøvde Ronny å fortsette oppover mens armene veivet som vindmøller, men så datt han langflat, rutsjet utfor den nye sklia og landet på ryggen foran føttene til Harry.
«Æh – jeg tror ikke vi får lov å gå opp på jentesovesalene,» sa Harry og prøvde å la være å le mens han hjalp Ronny opp.
To fjerdeklassejenter kom begeistret seilende ned steinsklia.
«Åååå, hvem var det som prøvde å gå opp?» fniste de henrykt og kom seg på beina mens de så fra Harry til Ronny.
«Meg,» sa Ronny, fremdeles synlig rufsete. «Jeg visste ikke at det var sånn. Så urettferdig!» sa han til Harry da jentene hadde gått videre mot portretthullet, like hysterisk fnisende. «Hermine får komme inn på vår sovesal; hvorfor får’ke vi –?»
«Det er jo en gammeldags regel,» sa Hermine, som i samme øyeblikk hadde sklidd pent på plass på teppet foran dem og nå reiste seg, «Men i Galtvorts historie står det at grunnleggerne mente at gutter var mindre til å stole på enn jenter. Men nok om det – hva var det dere ville der oppe?»
«Snakke med deg – se på dette her!» sa Ronny og trakk henne med bort til oppslagstavla.
Blikket hennes gled fort nedover oppslaget, og ansiktet stivnet.
«Noen må ha sladra til henne!» sa Ronny sint.
«Det er ikke mulig,» sa Hermine lavt.
«Så naiv du er,» sa Ronny; «bare for det du er så ærlig og pålitelig –»
«Nei, det er ikke mulig fordi jeg hadde satt en våde på det pergamentet vi alle skrev under på,» sa Hermine barskt. «Vær du sikker på at hvis noen har flydd og sladret til Uffert, blir det snart tydelig hvem det er, og det kommer de til å angre på.»
«Hva skjer med dem’a?» spurte Ronny nysgjerrig.
«La oss si det sånn at det får kvisene til Elise Knotten til å se ut som et par pene fregner,» sa Hermine. «Kom, så går vi ned til frokost og hører hva de andre syns … Jeg lurer på om det samme oppslaget er satt opp i de andre husene også?»
Og jo, det var tydelig så snart de kom inn i Storsalen at Ufferts oppslag ikke bare var å finne i Griffing-tårnet. Det var noe spesielt intenst over praten og ekstra mye bevegelse i salen mens folk småløp til og fra bordene og snakket om det de hadde lest. Harry, Ronny og Hermine hadde så vidt fått satt seg da Nilus, Tommy, Fred, Frank og Gulla kastet seg over dem.
«Har dere sett det?»
«Tror dere hun veit det?»
«Hva skal vi gjøre?»
Alle sammen så på Harry. Han skottet rundt for å sjekke at det ikke var noen lærere i nærheten.
«Vi fortsetter, så klart,» sa han lavt.
«Det visste jeg du sku’ si,» sa Frank fornøyd og dunket Harry i armen.
«Prefektene òg?» sa Fred og sendte Ronny og Hermine et forskende blikk.
«Selvfølgelig,» sa Hermine uanfektet.
«Her har vi Ernst og Hanna Abom,» sa Ronny; han kikket seg over skulderen. «Pluss de Ravnklo-typene og han Smutt … og ingen av dem ser noe større kvisete ut.»
Hermine så forskrekket ut.
«Glem kviser – de idiotene kan da ikke komme hit bort nå, tenk så mistenkelig det kommer til å virke – sett dere ned!» formet hun med leppene til Ernst og Hanna og gestikulerte vilt for å få dem til å gå tilbake til Håsblås-bordet. «Siden! Vi – snakkes – siden!»
«Jeg skal si fra til Mikkel,» sa Gulla utålmodig og reiste seg fra benken; «tenk å være så dum …!»
Hun skyndte seg bort til Ravnklo-bordet, og Harry så etter henne. Cho satt ikke langt unna og snakket med den samme krølltoppvenninnen hun hadde hatt med seg til Galthodet. Kom Ufferts oppslag til å skremme henne fra å møte opp igjen?
Men de fulle virkningene av oppslaget gikk ikke opp for dem før de skulle ut av Storsalen for å ha magihistorie.
«Harry! Ronny!»
Det var Angelika på rask vei mot dem, og hun så desperat ut.
«Det er OK,» sa Harry lavt da hun kom nær nok til å høre det. «Vi fortsetter allikev –»
«Fatter du’ke at hun tar med rumpeldunk også?» sa Angelika og overdøvde ham. «Vi er nødt til å spørre henne om lov til å starte rumpeldunklaget på nytt!»
«Hva?» sa Harry.
«Det er’ke sant, vel!» sa Ronny forferdet.
«Dere så oppslaget, det står ’lag’ også! Så hør her, Harry … nå sier jeg det for siste gang: Vær så snill, værsåsnill å ikke fly i taket hos Uffert igjen, ellers får vi kanskje ikke spille mer!»
«OK, OK,» sa Harry, for Angelika virket nesten på gråten. «Ikke vær redd, jeg skal oppføre meg pent …»
«Jeg vedder på at Uffert kommer til å være der i magihistorietimen,» sa Ronny mørkt på veien videre dit. «Hun har’ke inspisert Kiste ennå … Jeg vedder hva du vil på at hun er der …»
Men der tok han feil; den eneste læreren de så da de kom inn, var professor Kiste, som svevde noen centimeter over stolen sin som han pleide og gjorde seg klar til den vanlige monotone surringen om jøtulkrigene. I dag gjorde ikke Harry engang noe forsøk på å følge med, bare drodlet åndsfraværende på pergamentet sitt, tross alle Hermines hyppige dulter og stygge blikk, inntil en særlig smertefull albue mellom ribbeina fikk ham til å kikke sint opp.
«Hva er det?»
Hun pekte mot vinduet. Harry så dit. Der satt Hedvig på den smale vindusavsatsen og stirret inn på ham gjennom det tykke glasset. Hun hadde et brev om foten. Harry skjønte ikke dette – de hadde jo nettopp spist frokost, så hvorfor i all verden hadde hun ikke levert brevet da, som vanlig? Mange av klassekameratene satt også og pekte på Hedvig.
«Ååå, jeg har alltid elsket den ugla, hun er så nyyydelig,» hørte Harry Lavendel sukke til Parvati.
Han skottet opp på professor Kiste, som fortsatte å lese opp fra manuset sitt, blidelig uaffisert av at det tiltrakk seg enda mindre av klassens oppmerksomhet enn vanlig. Harry gled lydløst ned av stolen, krøkte seg ned og skyndte seg bortover benkeraden til vinduet, hektet av haspen og åpnet det forsiktig.
Han hadde ventet at Hedvig skulle holde fram foten så han fikk tak i brevet og deretter fly opp i ugleriet igjen, men ikke før var vindussprekken blitt stor nok, før hun kom hoppende inn og tutet sørgmodig. Han lukket vinduet etter nok et forsiktig blikk på professor Kiste, krøkte seg ned igjen og skyndte seg tilbake til plassen sin med Hedvig på skulderen. Han satte seg, flyttet Hedvig over på fanget og ville til å løsne brevet fra foten hennes.
Det var først da han la merke til at fjærene hennes var uvanlig rufset til; noen var faktisk bøyd feil vei, og hun holdt en av vingene i en rar vinkel.
«Hun er jo skadd!» hvisket Harry og bøyde seg over henne. Hermine og Ronny lente seg også nærmere; Hermine la til og med fra seg pennen. «Se – det er noe gærnt med vingen –»
Hedvig skalv, og da Harry ville ta på vingen, rykket hun til og spilte ut alle fjærene som om hun blåste seg opp, samtidig som hun sendte ham et bebreidende blikk.
«Professor Kiste,» sa Harry høyt, og alle i klassen snudde seg og så på ham, «jeg føler meg ikke helt bra.»
Kiste løftet blikket fra manuset og virket like forbløffet som alltid over å oppdage at det faktisk var fullt av folk i rommet.
«Ikke bra?» gjentok han svevende.
«Slett ikke bra,» sa Harry bestemt og reiste seg med Hedvig bakom ryggen. «Jeg tror jeg må på sykestua.»
«Jaha,» sa professor Kiste, åpenbart alvorlig forfjamset. «Jaså … ja … sykestua, ja … ja, du får vel gå da, Puddelmann …»
Så snart Harry kom ut, satte han Hedvig på skulderen og skyndte seg bortover gangen, og det var først da han var ute av syne fra klasseromsdøra at han stoppet og tenkte seg om. Hans førstevalg til å kurere Hedvig ville selvsagt vært Gygrid, men siden han ikke hadde anelse om hvor Gygrid var, var det eneste gjenværende alternativet å finne professor Gnureplank og håpe at hun kunne være til hjelp.
Han tittet ut gjennom et vindu på parken og en blåsende, overskyet himmel. Det var ikke tegn til henne i nærheten av Gygrids hytte; og hvis hun ikke hadde time, var hun vel antakelig på lærerværelset. Han la i vei ned trappa, mens Hedvig svaiet på skulderen og tutet lavt.
Døra til lærerværelset var mellom to gurgstatuer. Da Harry nærmet seg, gurglet den ene: «Du skulle vært og hatt time, lillegutt.»
«Det er noe viktig,» sa Harry kort.
«Næææ, viktig, du?» sa den andre gurgen med fistelstemme. «Ja, der tenker jeg vi to ble satt pent på plass!»
Harry banket på. Han hørte skritt; døra gikk opp, og han sto ansikt til ansikt med professor McSnurp.
«Du har vel ikke fått arrest igjen!» sa hun straks, og firkantbrillene gnistret illevarslende.
«Nei da, professor,» sa Harry fort.
«Nå – hvorfor er du ikke i klasserommet, da?»
«Det er visst viktig, forstår vi,» sa gurg nr. 2 spisst.
«Jeg ser etter professor Gnureplank,» forklarte Harry. «Det er ugla mi, hun er skadd.»
«En skadd ugle, sier du?»
Professor Gnureplank dukket opp bak skulderen til McSnurp. I munnen hadde hun en rykende snadde og i hånden Aftenprofeten.
«Ja,» sa Harry og løftet Hedvig forsiktig ned; «hun dukket opp etter alle de andre postuglene, og det er noe rart med vingen hennes, se her –»
Professor Gnureplank satte snadda godt fast mellom tennene og overtok Hedvig. Professor McSnurp så på.
«Tja,» sa Gnureplank. Snadda vippet når hun snakket. «Ser ut som hun er blitt angrepet av et eller annet. Men neimen om jeg er sikker på hva. Dystraler tar jo en fugl iblant, riktignok, men Gygrid har dressert dem vi har her på Galtvort til å la uglene være.»
Harry hverken visste eller brydde seg om hva dystraler var for noe; han ville bare vite om det gikk bra med Hedvig. Men professor McSnurp sendte Harry et skarpt blikk og sa: «Vet du hvor langt borte fra denne ugla kom, Potter?»
«Æh,» sa Harry. «Fra London, tror jeg.»
Han møtte blikket hennes et øyeblikk, og på øyebrynene som hadde møttes på midten, forsto han at hun hadde forstått at ’London’ betydde ’Grimolds plass 12’.
Professor Gnureplank trakk fram en monokkel fra kutten og satte den foran øyet for å granske Hedvigs vinge grundigere. «Hvis du lar henne bli igjen her hos meg, burde jeg kunne få skikk på dette her, Potter,» sa hun så. «Uansett bør hun ikke fly større distanser med det første.»
«Æh – OK – takk!» sa Harry, og akkurat da ringte det ut.
«Å jeg ber,» sa professor Gnureplank og snudde seg for å gå inn på lærerværelset igjen.
«Vent litt, Wilhelmina,» sa professor McSnurp. «Potters brev!»
«Å ja!» sa Harry, som helt hadde glemt pergamentrullen Hedvig hadde rundt foten. Professor Gnureplank rakte ham den og forsvant deretter inn i lærerværelset med ugla, som stirret etter Harry som om hun ikke kunne tro at han ville gi henne fra seg slik. Han følte seg litt skyldbevisst da han snudde seg for å gå, men professor McSnurp ropte ham tilbake.
«Potter!»
«Ja?»
Hun så seg fram og tilbake i gangen; fra begge kanter kom det elever.
«Ikke glem at kommunikasjonskanalene inn og ut av Galtvort kan være under overvåkning,» sa hun fort og lavt og sendte et blikk mot pergamentbiten han sto med i hånden. «Pass på det.»
«Jeg –» sa Harry, men bølgen av elever gjennom gangen hadde nesten nådd dem. Professor McSnurp nikket kort til ham og forsvant inn på lærerværelset igjen, mens Harry ble båret med strømmen ut på gårdsplassen. Der fikk han øye på Ronny og Hermine, som hadde funnet seg en uforstyrret krok hvor de sto med kuttekragene oppslått mot vinden. Harry rev opp rullen mens han småløp mot dem og leste seks ord skrevet med håndskriften til Sirius.
I dag, samme tid og sted.
«Er det bra med Hedvig?» spurte Hermine urolig med det samme han kom nær nok.
«Hvor gikk du med henne?» spurte Ronny.
«Til Gnureplank,» sa Harry. «Og der traff jeg McSnurp, og hør på dette …»
Og han fortalte dem hva professor McSnurp hadde sagt. Merkelig nok ble visst ingen av dem særlig sjokkert. Tvert imot, de vekslet betydningsfulle blikk.
«Hva er det?» sa Harry og så fra den ene til den andre og tilbake igjen.
«Vel, jeg sa nettopp til Ronny at … hva om noen hadde prøvd å avskjære Hedvig? Jeg mener, hun er aldri blitt skadd før, er hun vel?»
«Hvem var brevet fra, forresten?» spurte Ronny og tok det.
«Snøfte,» sa Harry lavt.
«’Samme tid og sted’? Mener’n peisen på oppholdsrommet?»
«Ja, opplagt,» sa Hermine da hun også hadde lest lappen. Hun fikk et bekymret uttrykk. «Jeg håper ingen andre har lest dette …»
«Det var jo forseglet og allting,» sa Harry; men det var like mye seg selv han ville overbevise. «Og ingen ville vel skjønne hva det betydde hvis de ikke visste hvor vi snakket sammen sist, ikke sant?»
«Jeg vet ikke,» sa Hermine urolig og heiste sekken over skulderen da skoleklokka kimte inn igjen. «Det ville jo ikke være så vanskelig å forsegle det magisk igjen … og hvis noen overvåker flumnettet, så … men jeg skjønner ikke hvordan vi skulle få advart ham mot å komme uten at det også kan bli oppsnappet!»
De trasket ned kjellertrappa til eliksirtimen, alle tre fortapt i sine egne tanker. Men nederst i trappa ble de kalt tilbake til virkeligheten av stemmen til Draco Malfang, som sto rett utenfor døra til Slurs klasserom og viftet med et pergament som så svært offisielt ut, samtidig som han snakket mye høyere enn nødvendig, så de kunne høre hvert ord.
«Jo da, Uffert sa med det samme ja til at Smygards rumpeldunklag kunne fortsette å spille – jeg gikk og spurte henne i dag morges. Ja, egentlig gikk det jo helt automatisk – jeg mener, hun kjenner veldig godt faren min, han er stadig innom departementet … Det skal bli interessant å se om Griffing også får fortsette å spille, hva?»
«Ikke la dere erte,» hvisket Hermine anspent til Harry og Ronny; begge to glante på Malfang med sammenbitt fjes og knyttede never. «Det er akkurat det han vil.»
«Jeg mener,» sa Malfang og hevet stemmen enda litt mer, og de grå øynene glitret ondskapsfullt i retning Harry og Ronny, «hvis det er innflytelse i departementet det er snakk om, så har de nok ikke store sjanser … Etter det faren min sier, har de vært på utkikk etter en unnskyldning til å gi Arthur Wiltersen sparken i årevis alt … og hva Potter angår – vel, faren min sier at det bare er et tidsspørsmål før de får lagt ham inn på St. Mungo … de har visst en spesiell avdeling der for folk som har fått grøthjerne av magi.»
Malfang skar en grotesk grimase med åpen munn og rullende øyne. Krabbe og Gurgel utstøtte de vanlige gryntene av latter, og Petrea Parkasen hylte.
Noe kolliderte hardt med skulderen til Harry og slo ham sidelengs. Et halvt sekund etter gikk det opp for ham at det var Nilus som hadde barket forbi med kurs for Malfang.
«Nilus – stopp!»
Harry kastet seg etter ham og fikk tak i kutteryggen; Nilus veivet med nevene og sloss desperat for å kaste seg over Malfang, som et øyeblikk så himmelfallen ut.
«Hjelp meg da!» hikstet Harry til Ronny, samtidig som han greide å få en arm rundt halsen til Nilus og hale ham baklengs vekk fra smygardingene. Krabbe og Gurgel spilte med musklene og stilte kampklart opp foran Malfang. Ronny grep tak om armene til Nilus, og sammen greide han og Harry å få slept ham med inn i Griffing-flokken igjen. Nilus var ildrød i fjeset – Harrys press mot halsen hans gjorde ham usammenhengende, men noen ord fikk han da spyttet fram.
«Ikke … morsomt … Mungo … lære … ham …»
Døra til fangekjelleren gled opp, og der sto Slur. De svarte øynene feide langs Griffing-rekka og stanset der Harry og Ronny kjempet med Nilus.
«Jaså, Potter, Wiltersen, Langballe – slagsmål?» sa Slur i sin vanlige kalde, hånlige tone. «Ti minuspoeng til Griffing. Slipp Langballe, Potter, hvis du ikke vil ha arrest. Inn med dere, alle sammen.»
Harry slapp Nilus, som hev etter pusten og glante på ham.
«Jeg måtte jo stoppe deg,» gispet Harry og grep sekken sin. «Krabbe og Gurgel hadde revet deg i fillebiter.»
Nilus svarte ikke, bare trev sin egen sekk og marsjerte inn i fangekjelleren.
«Hva i Merlins navn var det der for noe?» sa Ronny langsomt mens de fulgte etter.
Harry svarte ikke. Han visste akkurat hvorfor Nilus ble helt på styr av temaet å ligge på St. Mungo med magiske hjerneskader, men han hadde lovet Humlesnurr dyrt og hellig ikke å røpe Nilus’ hemmelighet for noen – ikke engang Nilus selv visste at Harry visste det.
Harry, Ronny og Hermine satte seg på de vanlige plassene bakerst og fant fram pergament, penn og hvert sitt eksemplar av Tusen magiske urter og sopper. Rundt dem summet det i klassen om det Nilus nettopp hadde gjort, men da Slur smelte igjen kjellerdøra med et gungrende brak, ble det dødsstille øyeblikkelig.
«Dere legger kanskje merke til at vi har en gjest her i dag,» sa Slurs lave, kalde stemme.
Han viftet mot en halvmørk krok av fangekjelleren, og der satt professor Uffert, så Harry, med notatblokken på kneet. Han kikket skrått bort på Ronny og Hermine og hevet øyebrynene. Slur og Uffert – de to lærerne han avskydde mest. Det var ikke lett å bestemme seg for hvem av dem han ønsket skulle triumfere over den andre.
«I dag skal vi fortsette med forstålingsmiksturene våre. Hver enkelt vil finne blandingen sin slik han forlot den sist; hvis den da var korrekt utført, bør den ha modnet passelig i løpet av helga. Instruksjoner –», han viftet med tryllestaven, «– finner dere på tavla. Sett i gang.»
Den første halve timen satt professor Uffert og noterte på blokken sin. Harry skulle gjerne visst hva hun ville spørre Slurom – faktisk så gjerne at han begynte å bli skjødesløs med instruksjonene igjen.
«Salamanderblod, Harry – ikke granateplesaft!» stønnet Hermine og grep ham om håndleddet og hindret at han for tredje gang helte oppi feil ingrediens.
«Akkurat,» sa Harry åndsfraværende. Han satte fra seg flaska og fortsatte å holde øye med kroken, hvor Uffert nettopp hadde reist seg. «Hah,» sa han lavt mens hun marsjerte mellom to pultrekker mot Slur, som sto bøyd over kjelen til Tommy Ding.
«Vel, klassen ser ut til å ha kommet relativt langt for aldersgruppen,» sa hun bryskt til ryggen til Slur. «Skjønt jeg vil sette spørsmålstegn ved om det er på sin plass å lære dem en eliksir som denne forstålingsmiksturen. Jeg tror departementet ville foretrekke at den ble fjernet fra pensum.»
Slur rettet seg opp – langsomt – og snudde seg og mønstret henne.
«Jaha … og hvor lenge har De undervist på Galtvort?» fortsatte hun med pennen parat over notatblokken.
«I fjorten år,» svarte Slur. Uttrykket var ikke til å tolke. Harry fortsatte å følge ham med øynene mens han tilsatte et par dråper i eliksiren sin, som straks hveste truende og forvandlet seg fra turkis til oransje.
«De søkte først stillingen som lærer i forsvar mot svartekunster, om jeg ikke tar feil?» spurte professor Uffert.
«Ja,» sa Slur lavt.
«Men De fikk den ikke?»
Slur trakk på leppene.
«Som De ser.»
Professor Uffert skriblet på blokken.
«Og De har fortsatt å søke den samme stillingen siden De kom til skolen, forstår jeg?»
«Ja,» sa Slur lavt; det var så vidt leppene bevegde seg. Han så svært sint ut.
«Har De noen tanker om hvorfor Humlesnurr konsekvent har avslått å gi Dem den?» spurte Uffert.
«Det foreslår jeg at De spør ham om,» sa Slur støtvis.
«Visst skal jeg det,» sa professor Uffert med et sukkersøtt smil.
«Jeg går ut fra at dette er relevant?» spurte Slur med smale øyne.
«Ja visst,» sa Uffert. «Departementet ønsker en grundig oversikt over lærernes – ahm – bakgrunn.»
Hun snudde seg, gikk bort til Petrea Parkasen og begynte å spørre henne ut om undervisningen. Slur snudde seg også, og blikket hans møtte et sekund Harrys. Harry så fort ned på eliksiren sin, som allerede var i full gang med en ganske ekkel koagulering som medførte en sterk stank av brent gummi.
«Altså null poeng nok en gang, Potter,» sa Slur ondskapsfullt og tømte Harrys kjele med et vift av staven. «Skriv en redegjørelse for korrekt sammensetning av denne eliksiren, inklusive hvor og på hvilken måte du gjorde feil, levering neste time, forstått?»
«Ja,» sa Harry innett. Slur hadde allerede gitt dem lekser, og i tillegg hadde han rumpeldunktrening i kveld, så dette betydde enda noen søvnløse netter. Det var ikke til å tro at han hadde våknet glad og fornøyd samme morgen. Alt han følte nå, var et glødende ønske om at dagen snart måtte være slutt.
«Kanskje jeg skulker clairvoyansen i dag,» sa han dystert ute i borggården etter lunsj, mens vinden rev i kuttefalder og hattebremmer. «Jeg later som jeg er dårlig og skriver oppgaven til Slur isteden, så behøver jeg ikke sitte oppe halve natta.»
«Du kan ikke skulke clairvoyansen,» sa Hermine strengt.
«Hør hvem som snakker – du droppa jo ut helt av clairvoyansen, du hater jo Rummelfiold!» sa Ronny indignert.
«Jeg hater henne ikke,» sa Hermine overlegent. «Jeg syns bare hun er en totalt udugelig lærer og en ordentlig bløffmaker. Men Harry har allerede droppet magihistorien, og jeg tror ikke han burde hoppe over mer i dag!»
Det var for mye sant i dette til at det lot seg overse, så en halv time senere var Harry på plass i den hete, overparfymerte lufta i clairvoyanserommet, hvor professor Rummelfiold nok en gang delte ut Drømmeoraklet. Han var sint på alle og enhver. Han kunne mye heller brukt tida på å skrive den straffeoppgaven til Slur, tenkte han, enn på å sitte her og prøve å finne mening i en masse oppdiktede drømmer.
Det viste seg at han ikke var den eneste i clairvoyansetimen som var i dårlig humør. Professor Rummelfiold deiset Drømmeoraklet hardt i bordet foran Harry og Ronny, feide videre med munn som en strek, kylte neste Orakel mot Jokum og Tommy – og bommet så vidt på hodet til Jokum – og endte med å skubbe det siste eksemplaret så hardt i brystet på Nilus at han datt av puffen han satt på.
«Bare fortsett!» sa professoren med høy, tynn og en smule hysterisk stemme. «Dere vet hva dere har å gjøre! Eller er jeg så under pari som lærer at dere ikke har lært å åpne en bok?»
Klassen glodde bestyrtet, først på henne og så på hverandre. Men Harry trodde nok han skjønte hva som var i veien. Mens professor Rummelfiold stolpret tilbake til sin høyryggede lærerstol, med tinntallerkenøynene svømmende av sinte tårer, bøyde han seg seg mot Ronny og mumlet: «Jeg tror hun har fått inspeksjonsresultatet sitt.»
«Professor?» sa Parvati Patil forknytt (hun og Lavendel hadde alltid sett opp til professor Rummelfiold). «Professor, er det noe i veien?»
«I veien!» utbrøt Rummelfiold med en stemme som skaket av sinnsbevegelse. «Langt ifra! Jeg er blitt fornærmet, jo da … utsatt for insinuasjoner … uberettigede beskyldninger … men noe i veien? Langt, langt ifra!»
Hun trakk pusten høyt og hikstende og så bort fra Parvati mens raseritårer begynte å trille ned under brillene.
«Bare glem alt om seksten års tro tjeneste …» sa hun halvkvalt. «Det er visst bare til å overse … men å bli fornærmet på toppen – nei, det er for meget!»
«Men professor, hvem er det som har fornærmet Dem?» spurte Parvati forsiktig.
«Samfunnet!» sa professor Rummelfiold med dyp, dramatisk, men litt dirrende røst. «Alle dem med øyne som er for sløret av det timelige til å Se slik jeg Ser, Vite slik jeg Vet … jo, vi Seere er alltid blitt fryktet og forfulgt, det er – akk! – vår skjebne.»
Hun svelget, tørret seg over de våte kinnene med sjalsnippen, trakk fram et lite, brodert lommetørkle fra ermet og pusset nesa ettertrykkelig. Det minnet sterkt om når Gnav lagde prompelyder.
Ronny flirte. Lavendel sendte ham et ondt blikk.
«Professor,» sa Parvati, «mener De at … er det noe professor Uffert –?»
«Nevn ikke den kvinnen i mitt nærvær!» utbrøt professor Rummelfiold og fór opp med raslende perler og lynende briller. «Vær så vennlig å fortsette arbeidet!»
Resten av timen marsjerte hun mellom dem, fremdeles med u tårene sildrende bakom brillene, og mumlet noe som lød som forbannelser for seg selv.
«… kan si opp, nemlig … noe så nedverdigende … på prøve … men vi skal nok se … hvordan våger hun …»
«Du og Uffert har noe felles,» sa Harry lavt til Hermine da de møttes igjen i svarteforsvarstimen. «Hun mener opplagt også at Rummelfiold er en bløffmaker … har gitt henne prøvetid, ser det ut som.»
Uffert kom inn i rommet i det samme han sa det, iført sin svarte fløyelssløyfe og et uhyre selvtilfreds uttrykk.
«God dag, alle sammen.»
«God dag, professor Uffert,» messet de monotont.
«Legg bort tryllestavene, takk.»
Men denne gangen ble ikke beskjeden fulgt opp av en bølge av bevegelser; ingen hadde brydd seg med å ta dem fram.
«Bla opp på side trettifire i Defensiv magiteori og les kapittel tre, det som har tittelen Argumenter for ikke-offensiv respons på magiske angrep. Det skal ikke –»
«– være nødvendig å snakke,» sa Harry, Ronny og Hermine i kor, men meget lavt.
*
«Niks rumpeldunktrening,» sa Angelika hult da Harry, Ronny og Hermine kom inn på oppholdsrommet etter middag den kvelden.
«Men jeg holdt meg jo på matta!» sa Harry forferdet. «Jeg sa ikke et ord til henne, Angelika, det er helt sant –»
«Jeg vet det,» sa Angelika mismodig. «Hun sa bare at hun trengte mer tid til å tenke over saken.»
«Tenke over hva da?» sa Ronny sint. «Smygardingene fikk jo lov, så hvorfor ikke vi?»
Men Harry kunne godt forestille seg Ufferts fryd over å holde trusselen om rumpeldunkforbud for Griffing over hodet på dem, og det var lett å skjønne hvorfor hun ikke så lett ville gi slipp på det våpenet.
«Ja ja, men tenk på den lyse sida,» sa Hermine. «Nå får dere iallfall tid til å skrive den oppgaven til Slur.»
«Skulle det være en lys side, liksom?» glefset Harry, mens Ronny bare stirret vantro på henne. «Ingen rumpeldunk, men ekstra eliksirer?»
Harry sank ned i en stol, dro eliksirbøkene motvillig opp av sekken og tok fatt på arbeidet. Det var veldig vanskelig å konsentrere seg – enda han visste at Sirius ikke kom til å dukke opp i peisen på lenge ennå, kunne han ikke la være å titte inn i ilden annethvert minutt, bare i tilfelle. For ikke å snakke om så mye bråk som det var i rommet. Fred og Frank hadde åpenbart endelig ferdigtestet én type av Skulkesnaskene, som de nå demonstrerte på skift for en heiende og huiende forsamling.
Først kunne for eksempel Fred ta en bit av den oransje enden av et drops, og umiddelbart etterpå spy spektakulært oppi en bøtte de hadde plassert foran seg. Deretter tvang han i seg den lilla enden, hvorpå spyingen brått holdt opp. Laffen Styx bisto jevnlig under demonstrasjonen med å forsvinne spyet med en doven bevegelse og den samme forsvinningsformelen som Slur hadde brukt på eliksirene til Harry.
Akkompagnert av lydene av regelmessige brekninger, hurrarop og Fred og Frank som tok imot forhåndsbestillinger, fant Harry det uvanlig vanskelig å fokusere på korrekt framgangsmåte for forstålingsmiksturer. Og Hermine var heller ingen hjelp, for heiingen og lydene av spy som traff bunnen i bøtta ble stadig avbrutt av hennes høye, misbilligende snufs, som etter Harrys mening virket vel så distraherende.
«Men så gå og stopp dem, da vel,» sa han irritert etter å ha strøket over feil mengde griffklopulver for fjerde gang.
«Kan ikke, for formelt sett gjør de ikke noe galt!» sa Hermine sammenbitt. «De er i sin fulle rett til å spise de ekle greiene sine selv, og jeg finner ingen regel som sier at ikke de andre idiotene har lov å kjøpe dem, om de da ikke kan bevises å være farlige på en eller annen måte, og det virker det ikke som de er.»
Hun, Harry og Ronny var tilskuere til at Frank siktet inn en stråle av spy mot bøtta, tvang i seg resten av dropset, rettet seg smørblidt opp igjen og sto med armene høyt over hodet og tok imot langvarig applaus.
«Jeg skjønner ikke egentlig hvorfor Fred og Frank bare fikk tre U.G.L.E.-r hver,» sa Harry, mens han så på at Fred og Frank og Laffen samlet inn gull fra den ivrige mengden. «De kan jo sakene sine.»
«Pøh, sånne markskrikerske saker, ja, som ikke er til nytte for noen,» sa Hermine nedsettende.
«Ikke til nytte for noen?» sa Ronny halvkvalt. «Hermine, de har karra til seg omtrent tjueseks galleoner alt!»
Det tok lang tid før mylderet rundt Wiltersen-tvillingene oppløste seg, og siden satt Fred og Frank og Laffen oppe og telte fortjenesten enda lenger, så det var blitt godt over midnatt før Harry, Ronny og Hermine omsider fikk oppholdsrommet for seg selv. Men endelig lukket nå Fred døra til guttesalene bak seg – og raslet påfallende med galleonesken underveis, så Hermine skulte. Harry hadde gjort svært små framskritt med eliksiroppgaven sin og bestemte seg for å pakke sammen for kvelden. Mens han ryddet sammen bøkene sine, kom det et lite grynt fra Ronny, som hadde sittet og duppet litt i en lenestol; nå våknet han helt og så inn i peisen.
«Sirius!» sa han.
Harry bråsnudde seg. Det mørke bustehodet til Sirius hang midt i ilden igjen.
«Hei,» sa han og smilte bredt.
«Hei,» svarte Harry, Ronny og Hermine i kor, og alle tre knelte ned foran peisen. Skeivskank malte høyt og prøvde, tross heten, å stikke hodet inn til Sirius.
«Hvordan går det?» sa Sirius.
«Ikke så veldig bra,» sa Harry. Hermine trakk Skeivskank unna så han ikke skulle svi værhårene. «Departementet har trumfet igjennom et nytt direktiv, som betyr at vi ikke får drive med rumpeldunktrening mer –»
«Eller hemmelige grupper i forsvar mot svartekunster?» sa Sirius.
Det ble en kort pause.
«Hvordan visste du det?» ville Harry vite.
«Dere burde være litt mer forsiktige i valg av møtesteder,» sa Sirius og gliste enda bredere. «Galthodet? Nei, oppriktig talt.»
«Det var bedre enn Tre sopelimer, iallfall!» sa Hermine til sitt forsvar. «Der er det alltid så fullt – »
«Så der ville det altså vært vanskeligere å overhøre dere,» sa Sirius. «Du har mye å lære, Hermine.»
«Hvem var det som hørte oss?» spurte Harry.
«Mundungus, selvfølgelig,» sa Sirius. Da alle så like spørrende ut, lo han. «Det var han som var den tilslørte heksa.»
«Var det Mundungus?» sa Harry himmelfallen. «Hva hadde han på Galthodet å gjøre?»
«Hva tror du?» sa Sirius utålmodig. «Holdt et øye med deg, selvsagt.»
«Følger de etter meg fremdeles?» sa Harry sint.
«Ja, det gjør de,» sa Sirius, «og det er vel ikke så dumt, viser det seg, når det første du finner på i frihelga, er å organisere en illegal forsvarsgruppe.»
Men han så hverken sint eller bekymret ut – tvert imot var det tydelig stolthet i blikket da han så på Harry.
«Men hvorfor viste’n seg ikke for oss?» spurte Ronny: han lød skuffet. «Det hadde vært hyggelig å se Dyng.»
«Han ble nektet adgang på Galthodet for tjue år siden,» sa Sirius, «og den barmannen har god hukommelse. Vi mistet reserveusynlighetskappen til Bister da Styrian ble arrestert, så Dyng har kledd seg ut som heks nokså ofte i det siste … men altså. Ronny, først var det deg – jeg lovet å gi deg en beskjed fra moren din.»
«Å ja?» sa Ronny nervøst.
«Hun sier at du ikke under noen omstendighet får være med i noen illegal svarteforsvarsgruppe. Hun sier at du bare kommer til å bli utvist og få hele framtida ødelagt. Hun sier du får massevis av tid siden til å lære å forsvare deg, og at du er for ung til å bekymre deg for sånt nå. Dessuten,» sa Sirius og snudde seg mot de to andre, «råder hun Harry og Hermine fra å fortsette med gruppa, selv om hun innser at hun ikke har noen myndighet over dem, og bare ber dem godta at hun tenker på deres eget beste. Hun ville ha skrevet alt dette i et brev, men hvis noen hadde snappet opp ugla underveis, ville dere virkelig sittet stygt i det, og ikke kan hun si det personlig heller, fordi hun er på vakt i kveld.»
«På vakt med hva da?» spurte Ronny fort.
«Det kan være det samme – noe for Ordenen, bare,» sa Sirius. «Så det ble min jobb å være sendebud, og sørg nå for å fortelle henne at jeg har overbrakt alt sammen, for jeg er ikke sikker på at hun stoler på at jeg gjør det.»
Det ble en ny pause, mens Skeivskank mjauet og prøvde å ta på hodet til Sirius med poten, og Ronny fiklet med et hull i golvteppet.
«Så du vil jeg skal si at jeg ikke blir med i svarteforsvarsgruppa, da altså?» mumlet han til slutt.
«Jeg? Langt ifra,» sa Sirius med et overrasket uttrykk. «Jeg syns det er en ypperlig idé.»
«Gjør du det?» sa Harry og ble straks lettere om hjertet.
«Ja visst gjør jeg det!» sa Sirius. «Tror du faren din og jeg ville lagt oss på rygg og tatt imot ordrer fra en kjerring som Uffert?»
«Men – men i fjor gjorde du jo ikke annet enn å si jeg måtte være forsiktig og ikke ta noen risker –»
«I fjor tydet alt på at noen inne på Galtvort prøvde å drepe deg, Harry,» sa Sirius utålmodig. «I år vet vi at noen utenfor Galtvort prøver å drepe oss alle, så derfor syns jeg det er en glimrende idé å lære å forsvare seg skikkelig!»
«Men hvis vi blir utvist, da?» spurte Hermine, og uttrykket var like spørrende som tonen.
«Hermine da, hele greia var jo din idé!» sa Harry og stirret på henne.
«Det vet jeg vel. Jeg lurte bare på hva Sirius syntes,» sa hun med et skuldertrekk.
«Vel, bedre å bli utvist, men vite å forsvare seg, enn å sitte trygt igjen på skolen uten peiling,» sa Sirius.
«Hør, hør,» utbrøt Harry og Ronny enig.
«Men hvordan organiserer dere egentlig gruppa?» spurte Sirius. «Hvor møtes dere?»
«Vel, det blir jo litt av et problem nå,» sa Harry. «Neimen om jeg vet hvor vi kan være.»
«Hva med Hylehuset?» sa Sirius.
«Hei, det var en idé!» sa Ronny ivrig, men fra Hermine kom det en skeptisk liten lyd, og alle tre snudde hodet og så på henne, Sirius inne fra flammene.
«Vel, det er det med Hylehuset at da du gikk på skolen, Sirius, var dere bare fire stykker som møttes der,» sa Hermine, «og alle fire kunne forvandle seg til dyr, og dessuten kunne dere vel sikkert trengt dere sammen under en usynlighetskappe om nødvendig. Men vi er tjueåtte stykker, vi, og ingen av oss er animagere, så vi kunne trengt ikke så mye en usynlighetskappe som et usynlighetstelt –»
«Godt poeng,» sa Sirius litt slukkøret. «Vel, dere finner sikkert et sted. Det var en ganske rommelig hemmelig gang bak det store speilet i femte, husker jeg; kanskje det er plass nok der til å øve på våder.»
«Fred og Frank fortalte at den var stengt,» sa Harry og ristet på hodet. «Styrtet sammen eller noe.»
«Å …» sa Sirius og rynket pannen. «Vel, jeg skal tenke på det og komme tilb –»
Han tidde, og ansiktet var plutselig anspent og litt skremt. Han snudde seg til sida, og det så ut som om han så inn i mursteinsveggen i peisen.
«Sirius?» sa Harry engstelig.
Men han var borte. Harry glodde et øyeblikk på flammene med åpen munn, før han snudde seg og så på Ronny og Hermine.
«Hvorfor gjorde han –»
Fra Hermine kom det et forferdet hikst, og hun sprang opp og stirret inn i ilden.
En hånd var kommet til syne inne i flammene, og famlet som om den prøvde å få tak i noe – en butt hånd med korte fingre som var fulle av stygge, gammeldagse ringer.
Alle tre la på sprang. Ved døra til guttesalene så Harry seg tilbake. Hånden til Uffert fortsatte gripebevegelsene mellom flammene, som om hun visste presis hvor håret til Sirius hadde vært øyeblikket før, og var fast bestemt på å få tak i det.