KAPITTEL NITTEN
De neste to ukene føltes det som om Harry gikk rundt med en slags talisman inni brystet, en gloende hemmelighet som hjalp ham igjennom Ufferts timer og faktisk lot ham smile uberørt mens han så henne rett inn i de ekle, bulende øynene. Han og HL gjorde motstand rett for nesa på henne, gjorde akkurat det hun og departementet var reddest for, og hver gang han skulle ha lest Vilbert Snisk i timene hennes, satt han egentlig og nøt hyggelige minner om de siste møtene, husket hvordan Nilus hadde greid å avvæpne Hermine, hvordan Frodrik Fromm hadde mestret en hindrevåde etter intens innsats over tre møter, eller hvordan Parvati Patil hadde prestert en så sterk Eksplosiusforbannelse at hun hadde eksplodert bordet som snikoskopene sto på, til pinneved.
Det hadde vist seg nesten umulig å avtale en fast ukedag til HL-møtene, ettersom de måtte finne plass til tre forskjellige lags rumpeldunktreninger, som hver især ofte måtte flyttes på grunn av værforholdene. Men det plagde ikke Harry; han hadde en følelse av at det antakelig var best om møtene var uforutsigbare. Hvis noen overvåket dem, ville det bli vanskeligere å finne noe mønster.
Hermine spekulerte snart ut en veldig smart metode til å få gitt alle medlemmene beskjed om tid og sted, når neste møte måtte legges om på kort varsel, siden det ville virke mistenkelig om noen la merke til for mye vandring og prating mellom de ulike husbordene i Storsalen. Det hun gjorde var å utstyre alle HL-medlemmene med hver sin falske galleon (Ronny ble helt på styr da han så kurven første gang; han trodde hun ga bort ekte gull).
«Ser dere de tallene rundt myntkanten?» sa Hermine og viste fram én på slutten av det fjerde møtet. Mynten glimtet tykk og gul i fakkelskjæret. «På ekte galleoner er det tallet et serienummer som forteller hvilken gnom som støpte mynten. Men på disse falske vil tallene forandre seg og vise tid og sted for neste møte. Myntene blir varme når datoen skifter, så dere merker det hvis dere sørger for å ha dem i lomma. Vi tar én hver, og hver gang Harry setter en dato for neste møte, endrer han tallet på sin mynt, og på de andre har jeg brukt en variformel, så de skifter i takt med hans.»
Dette ble møtt med total taushet. Hun så alle de tomme uttrykkene i fjesene som glodde på henne og sa, litt betuttet:
«Jeg tenkte … at det kunne være en god idé, jeg. Altså, selv om Uffert skulle kommandere oss til å tømme lommene, er det vel ikke noe mistenkelig i å ha en galleon der, vel? Men … det er klart, hvis dere ikke vil ha dem, så …»
«Kan du få til en variformel?» sa Tom Blom.
«Ja,» sa Hermine.
«Men det … det er jo på Ø.G.L.E.-nivå, det,» sa han tynt.
«Å,» sa Hermine og prøvde å virke beskjeden. «Å ja … jo … ja, det er vel det.»
«Åssen kan det ha seg at du ikke er i Ravnklo?» sa han og stirret på henne med noe nær ærefrykt. «Med det huet?»
«Vel, da vi ble valgt, tenkte Valghatten faktisk alvorlig på å plassere meg i Ravnklo,» sa Hermine fornøyd, «men til slutt bestemte den seg for Griffing. Vel, betyr det at vi bruker galleonene, da?»
Det ble samtykkende mumling, og alle kom fram og tok en fra kurven. Harry skottet bort på Hermine.
«Vet du hva disse minner meg om?»
«Nei, hva da?»
«Arrene til dødseterne. Voldemort rører ved ett av dem, og så svir det i alle, så alle vet at de har å komme til ham.»
«Ja, jo …» sa Hermine lavt, «det var faktisk det som ga meg ideen … men som du ser, valgte jeg å inngravere datoen på noen metallbiter og ikke i huden til folk.»
«Jeg liker bedre din måte,» sa Harry og flirte mens han stakk galleonen sin i lomma. «Den eneste faren med disse er vel at vi kunne komme til å bruke dem.»
«Det kan du trygt glemme,» sa Ronny, som sto og gransket sin egen galleon med et litt sørgmodig uttrykk. «Jeg har’ke noen ekte å blande’n sammen med.»
Etter som sesongens første rumpeldunkkamp – Griffing mot Smygard – nærmet seg, ble det et opphold i HL-møtene, fordi Angelika insisterte på trening nesten daglig. At det var så lenge siden siste husmesterskap var blitt holdt, skrudde ytterligere opp interessen og spenningen rundt den kommende kampen. Både ravnkloinger og håsblåsinger var levende opptatt av utfallet, siden de skulle spille mot begge lag i løpet av skoleåret; og styrerne i begge de to rivaliserende husene var like opptatt av at deres side skulle vinne, samme hvor mye de prøvde å kamuflere det under dekke av dannet sportslighet. Hvor mye det betydde for McSnurp å slå Smygard, gikk først opp for Harry da hun helt lot være å gi dem hjemmelekser uka forut for kampen.
«Jeg tror dere har nok å stelle med for øyeblikket,» sa hun verdig. Ingen våget helt å tro sine egne ører, før hun så rett på Harry og Ronny og sa barskt: «Jeg har vent meg til å ha rumpeldunkpokalen stående på kontoret mitt, gutter, og jeg vil faktisk nødig overlevere den til professor Slur, så bruk den ledige tida til trening, hva?»
Og Slur var ikke mindre åpenlyst partisk; han hadde bestilt rumpeldunkbanen til trening for Smygard så ofte at griffingene fikk problemer med å komme til og få trent. Dessuten snudde han det døve øret til gjentatte meldinger om smygardingforsøk på å våde Griffing-spillere i gangene. Da Alliken Spunt endte på sykestua med øyebryn som vokste så tett og fort at de hindret utsynet og talens bruk, insisterte Slur på at hun måtte ha prøvd ut en hårtykningsformel på seg selv og nektet å høre på de fjorten øyenvitnene som kunne fortelle at de hadde sett Smygardmålvakta, Malton Blaehr, smelle inn en våde på henne bakfra mens hun satt bøyd over en bok på biblioteket.
Harry så optimistisk på Griffings sjanser; de hadde tross alt aldri tapt for Malfangs lag. Ronny hadde riktignok ikke nådd opp på Qvists nivå ennå, men han jobbet livet av seg for å bli bedre. Hans største svakhet var en tendens til å miste selvtilliten når han hadde gjort en tabbe; hvis han først slapp inn ett mål, ble han forfjamset og dermed troende til å slippe inn flere. På den annen side hadde Harry sett ham prestere noen virkelig spektakulære redninger når han var på topp – i én minneverdig treningsøkt hadde han hengt etter én hånd fra limen og sparket klabben så hardt vekk fra målringen at den suste over hele banen og gjennom midtringen i den andre enden. Resten av laget mente den redningen kunne måle seg med den som Barry Ryan, målmannen på det irske landslaget, nylig hadde prestert mot Polens toppjager Ladislav Zamojski. Selv Fred hadde sagt at han nå så muligheten til at han og Frank kunne oppleve å bli stolte av Ronny, og at de tenkte alvorlig på å innrømme at de var i familie, noe de ellers forsikret ham om at de hadde prøvd å nekte for i fire år.
Det eneste som virkelig bekymret Harry, var at Ronny hadde så lett for å la seg vippe av pinnen av Smygard-lagets taktikk, og det til og med før de kom ut på banen. Han selv hadde jo hatt fire år på seg til å lære å bite i seg hånordene deres, så hviskende kommentarer av typen «Hei, Potta, visste du at Wold har banna på at han skal slå deg av limen på lørdag?» fikk ham ikke til å stivne, men snarere til å le. «Så elendig som Wold er til å sikte, hadde det vært nifsere om han siktet på nestemann,» svarte han; det fikk Ronny og Hermine til å le, og tørket fliret av fjeset på Petrea Parkasen.
Men Ronny hadde ennå ikke gjennomlevd en ubønnhørlig kampanje med fornærmelser, hånord og trusler. Når smygardinger, flere av dem sjuendeklassinger og mye større enn ham, passerte i gangene og mumlet: «Du har vel bestilt seng på sykestua, Wiltersen?» lo han ikke, men ble aldri så lite lysegrønn. Og når Draco Malfang mimet at han var Ronny som fomlet bort sluffen – og det gjorde han så ofte han kom på synshold – begynte ørene til Ronny å flamme, og fingrene å skjelve, slik at han selv fort vekk slapp det han sto med i hendene.
Oktober sluknet i kaskader av piskende regn og hylende vind; november kom så iskald som frossent jern, med rimfrost hver morgen og isnende gufs som bet i bare hender og ansikter. Himmelen og taket i Storsalen ble blekt perlemorsgrå, fjellene rundt Galtvort fikk snø på toppene, og temperaturen inne falt så dypt at mange elever begynte å bruke de tykkeste drageskinnshanskene i gangene i friminuttene.
Morgenen kampdagen opprant klar og kald. Da Harry våknet, kikket han bort på Ronnys seng og så at han satt rett opp og ned i senga med armene rundt knærne og glodde ut i ingenting.
«Er du OK?» sa Harry.
Ronny nikket, men sa ingenting. Harry kom uvilkårlig i tanker om den gangen Ronny kom til å treffe seg selv med en sneglespyvåde – han så akkurat like blek og svett ut nå … og like uvillig til å åpne munnen.
«Du trenger bare litt frokost,» sa Harry for å sette mot i ham. «Kom an.»
De kom ned i Storsalen, som raskt ble fullere; praten var livligere og stemningen høyere enn på lenge. Da de gikk forbi Smygardbordet, steg plutselig lydnivået merkbart. Harry kikket dit og så at samtlige, i tillegg til de vanlige skjerfene og hattene i grønt og sølv, bar et sølvmerke – formet som en kongekrone, så det ut som. Av en eller annen grunn var det mange av dem som vinket til Ronny, samtidig som de skoggerlo. Harry prøvde å skjelne hva som sto på merkene i forbifarten, men han var for opptatt av å få Ronny fort forbi det bordet til å ta seg ordentlig tid.
Ved Griffing-bordet var alle i rødt og gull og ga dem en overstrømmende velkomst. Men i stedet for å sette nytt mot i Ronny, var det som om hurraropene tappet ham for resten av det han hadde; han sank sammen på nærmeste benk og så ut som om han ventet på sitt siste måltid.
«Jeg må jo ha vært idiot som ble med på dette,» sa han med en knirkende hvisking. «Iddiot!»
«Ikke vær så kørka,» sa Harry bestemt og rakte ham en tallerken cornflakes. «Det går helt fint. Det er normalt å være nervøs.»
«Jeg er så dårlig,» jamret Ronny. «Helt elendig. Jeg kan’ke spelle for fem flate fjong. Hva var det jeg innbilte meg?»
«Ta deg sammen,» sa Harry strengt. «Tenk på den redningen din med foten forleden dag – selv Fred og Frank sa jo at den var helt femenal.»
Ronny snudde et lidende fjes mot ham.
«Det var jo rein flaks,» hvisket han ulykkelig. «Det var’ke meninga – jeg glei av limen mens ingen så det, og da jeg prøvde å komme opp igjen, kom jeg til å sparke til sluffen. »
«Vel,» sa Harry og gjenvant fort fatningen etter denne uvelkomne avsløringen, «bare et par sånne flakser til, så har vi jo alt i boks, ikke sant?»
Hermine og Gulla satte seg rett overfor dem, pyntet med skjerf, hansker og rosetter i rødt og gull.
«Åssen går det?» spurte Gulla Ronny, som nå stirret ned i melkerestene i bunnen av cornflakesbollen som om han alvorlig overveide å drukne seg i den.
«Han er bare nervøs,» sa Harry.
«Vel, det er et godt tegn, det. Etter min mening gjør man det aldri særlig bra til en heksamen hvis man ikke er litt nervøs,» sa Hermine hjertelig.
«Hei,» sa en uklar, drømmende stemme bakfra. Harry kikket opp; det var Lulla Lunekjær som hadde svevd bort til dem fra Ravnklo-bordet. Mange glodde på henne, og noen lo og pekte åpenlyst; i faretruende balanse øverst på hodet hadde hun greid å plassere en hatt formet som et løvehode i naturlig størrelse.
«Jeg holder med Griffing,» meddelte hun og pekte helt unødvendig på hatten. «Se hva den kan …»
Hun løftet tryllestaven og slo lett på hatten. Den åpnet seg på vidt gap og utstøtte et brøl som var så realistisk at alle i nærheten hoppet.
«Flott, ikke sant?» sa Lulla fornøyd. «Egentlig ville jeg få den til å tygge på en slange som liksom skulle være Smygard, men det ble ikke tid. Men i hvert fall … lykke til, Ronald!»
Og så svevde hun videre. De hadde knapt kommet seg etter hattesjokket da Angelika kom småløpende mot dem, fulgt av Katti og Alliken. Sistnevntes øyebryn var heldigvis brakt tilbake til normalen igjen av madam Pomfrit.
«Så snart dere har spist, går vi rett ned til banen, sjekker ut forholdene og skifter,» sa Angelika.
«Vi kommer snart,» forsikret Harry. «Ronny må bare få i seg litt frokost.»
Men ti minutter etter var det tydelig at Ronny ikke var i stand til å få ned en bit til, og Harry tenkte det var best å få ham med ned til garderoben. Da de reiste seg fra bordet, reiste Hermine seg òg, og hun grep Harry i armen og trakk ham litt til side.
«Ikke la Ronny se hva som står på de Smygard-merkene,» hvisket hun innstendig.
Harry så spørrende på henne, men hun ristet advarende på hodet – Ronny hadde nettopp kommet traskende bort til dem med et desperat og fortapt uttrykk.
«Tvi tvi, Ronny,» sa Hermine, og hun gikk opp på tå og kysset ham på kinnet. «Og du òg, Harry –»
Det virket som Ronny kom litt til seg selv igjen på veien ut av Storsalen. Med et undrende uttrykk tok han seg til det stedet hvor Hermine hadde kysset ham, som om han ikke var helt sikker på hva som hadde skjedd. Han virket for åndsfraværende til å legge merke til stort av det som foregikk rundt ham, men Harry kikket nysgjerrig bort på kronemerkene idet de passerte Smygard-bordet. Og denne gangen skjelnet han ordene som var preget inn:
Vi syns Wiltersen er topp!
Med en ubehagelig følelse av at dette neppe kunne bety noe godt, drasset han Ronny med seg ut gjennom inngangshallen, ned steintrappa og ut i den iskalde lufta.
Det frosne gresset knaste under føttene mens de skyndte seg nedover skråningen mot stadion. Det var helt vindstille, og himmelen var jevnt perlehvit; det kom altså til å bli bra sikt uten risiko for direkte motlys. Harry påpekte disse oppmuntrende faktorene for Ronny mens de gikk, men han var ikke sikker på at han hørte etter.
Angelika hadde skiftet alt og sto og snakket til resten av laget da de kom til. Harry og Ronny trakk på seg kuttene – Ronny balte med sin bak fram i flere minutter, før Alliken forbarmet seg over ham og hjalp til – og så satt de og hørte på oppflammingstalen hennes, mens folk kom i stadig større klumper nedover fra borgen og summingen av stemmer utenfra ble stadig høyere.
«Hør på dette, jeg har nettopp fått rede på den endelige lagoppstillingen til Smygard,» sa Angelika og kikket ned på et pergament. «Fjorårets knakkere, Drønne og Bang, har slutta, men det ser ut til at Røsli har erstattet dem med de vanlige gorillaene, og ikke med noen som er spesielt flinke til å fly. Det er to typer som heter Krabbe og Gurgel, jeg vet ikke stort om dem –»
«Det gjør vi,» sa Harry og Ronny i kor.
«Vel, de ser iallfall ikke ut som de har vett nok til å se fram eller bak på en sopelime,» sa Angelika og stakk pergamentet i lomma igjen, «men men, jeg trodde aldri Drønne og Bang skulle finne veien til banen uten veiskilt heller.»
«Krabbe og Gurgel er to alen av akkurat det samme stykket,» forsikret Harry.
De kunne høre hundrevis av skritt oppover benkeradene på tribunene. Noen sang der ute, men Harry kunne ikke skjelne ordene. Han begynte å kjenne nervøsiteten, men visste at hans sommerfugler ikke var i nærheten av så store som Ronnys; han satt og holdt seg for magen og stirret sammenbitt rett framfor seg igjen, og hudfargen nærmet seg lysegrå.
«Tida er inne,» sa Angelika med dempet stemme og så på klokka. «Kom igjen, alle sammen … og tvi tvi.»
Laget reiste seg, la limene over skulderen og marsjerte på rekke fra garderoben. De møtte den blendende himmelen og et brøl av lyd, hvor Harry fremdeles kunne høre sang, skjønt den nesten druknet i hurraropene og plystringen.
Smygard-laget sto allerede og ventet på dem. De hadde også disse kronemerkene i sølv. Den nye kapteinen, Røsli, var bygd etter omtrent samme lest som Dudleif Dumling, med massive underarmer som minnet om hårete skinker. Bak ham lurte Krabbe og Gurgel, som var nesten like svære; de blunket dumt og svingte med sine nye knakkerkøller. Til sida for dem sto Malfang; solskinnet glimtet i det hvitblonde håret. Han møtte Harrys blikk, smilte og tok seg til kronemerket på brystet.
«Kapteiner, ta hverandre i hånden,» kommanderte dommeren, madam Hopp, da Angelika og Røsli møttes. Harry kunne se at Røsli prøvde å knuse hånden til Angelika, selv om hun ikke fortrakk en mine. «Bestig limene …»
Madam Hopp satte fløyta for munnen og blåste.
Ballene ble sluppet, og de fjorten spillerne skjøt til værs. Fra øyekroken så Harry Ronny lyne av sted mot målringene. Selv suste han videre oppover, unnvek en klabb og la deretter ut på en slak omkretsing av banen mens han speidet etter et glimt av gull. På den andre sida av stadion gjorde Draco Malfang nøyaktig det samme.
«Og det er Johnson, ja – Johnson har sluffen, den jenta er litt av en spiller, det har jeg sagt i årevis, og likevel vil hun ikke gå ut med meg –»
«STYX!» brølte professor McSnurp.
«– bare en artig liten opplysning, professor, litt lokalkoloritt – og hun har dukket unna Wold, har passert Røsli, hun – au da! – der fikk hun seg én bakfra av en klabb fra Krabbe … Røsli får sluffen, Røsli vender og tar fart bortover banen og – en pen klabb der fra Frank Wiltersen, det var altså en klabb i huet på Røsli, som mister sluffen, Katti Bull overtar den, Griffings Katti Bull revers-passer til Alliken Spunt, og Spunt er i farta –»
Stemmen til Laffen Styx runget gjennom stadion, og Harry lyttet så godt han kunne gjennom vinden som hvislet i ørene og drønnet fra mengden, som hylte og buet og sang.
«– unnviker Wold, unngår en klabb – det var nære på der, Alliken – og dette er noe for publikum, bare hør på dem, hva er det de synger?»
Og mens Laffen tidde og lyttet, steg sangen høyt og klart fra havet av grønt og sølv på Smygard-tribunen:
«Wiltersen er en knopp
Fiser rundt på en gammal mopp
Med ham kan Griffing godt gi opp
Vi syns Wiltersen er topp!
Wiltersen er en flopp
Ser’ke forskjell på ned og opp
Smygard synger i samlet tropp:
Vi syns Wiltersen er topp!»
«– Og Alliken sentrer tilbake til Angelika!» brølte Laffen idet Harry la brått over; det kokte i ham over det han nettopp hadde hørt, og han skjønte at Laffen prøvde å overdøve ordene i sangen. «Kom an, Angelika – ser ut som hun bare skal forbi målvakta nå! – hun SKYTER, HUN – ååååh …»
Blaehr, Smygard-keeperen, hadde reddet; han kastet sluffen til Wold, som fór av gårde med den i siksak mellom Alliken og Katti, og sangen nedenfra ble sterkere og sterkere jo nærmere han kom Ronny:
«Wiltersen er en knopp
Wiltersen er en flopp
Fomler foruten stopp –
Vi syns Wiltersen er topp!»
Harry kunne ikke for det; han ga opp å speide etter snoppen, vendte Lynkilen sin og stirret på Ronny, den ensomme skikkelsen bortest på banen som svevde foran de tre målringene mens den massive Wold kom farende mot ham.
«– det er Wold som har sluffen, Wold har kurs rett for målet, han er utenfor klabbvidde, nå er det bare han og målvakta –»
En bølge av sang steg opp fra Smygard-tribunen under dem:
«Wiltersen er en knopp
Fomler foruten stopp …»
«– så dette blir den første ildprøven for Griffings nye målvakt Wiltersen, bror av knakkerne Fred og Frank og et lovende nytt talent innen sporten – kom an, Ronny!»
Men frydeskrikene kom fra Smygard-sida: Ronny hadde dykket i blinde med utstrakte armer; sluffen hadde skutt rett igjennom dem – og gjennom midtringen hans.
«Mål til Smygard!» hørtes Laffens stemme gjennom hurraropene og buingen fra mengden der nede. «Stillingen er altså ti–null til Smygard – uflaks, det der, Ronny.»
Smygardingene sang enda høyere:
«WILTERSEN ER EN FLOPP
FISER RUNDT PÅ EN GAMMAL MOPP …»
«– og Griffing har overtatt sluffen igjen, og det er Katti Bull i farta bortover banen –» skrek Laffen heltemodig, men sangen var nå så øredøvende at det var så vidt det gikk an å høre ham.
«MED HAM KAN GRIFFING GODT GI OPP
VI SYNS WILTERSEN ER TOPP …»
«Harry, HVA ER DET DU SOSER MED?» hylte Angelika idet hun fór forbi ham i kjølvannet på Katti. «FÅ OPP FARTA!»
Det gikk brått opp for ham at han hadde hengt stille i lufta i over et minutt og bare fulgt med i kampen uten å ofre en tanke på hvor snoppen kunne være. Forferdet kastet han seg ut i et stup og begynte kretsingen rundt banen igjen, speidet omkring seg og prøvde å unngå å høre refrenget som tordnet gjennom stadion:
«VI SYNS WILTERSEN ER TOPP
VI SYNS WILTERSEN ER TOPP …»
Det var ikke tegn til snoppen, samme hvor han så, og Malfang kretset fortsatt rundt stadion akkurat som han selv. De passerte hverandre omtrent midt på i hver sin retning, og Harry hørte Malfang synge med høy røst:
«WILTERSEN ER EN FLOPP …»
«– og det er Wold igjen,» bæljet Laffen, «han sentrer til Plom, Plom er alt forbi Spunk, kom igjen nå, Angelika, du kan ta’n – næhei, det kunne du ikke – men en pen klabb der fra Fred Wiltersen, nei, Frank Wiltersen, nei – å, samma det, én av dem – og Wold mister sluffen og Katti Bull ta – æh, hun mister’n òg – så nå er det Røsli som har’n, Smygard-kaptein Røsli har sluffen og er på vei bortover banen, kom an nå, Griffing, har dere ikke tenkt å blokkere?»
Harry hvinte rundt svingen bak Smygard-målet og tvang seg til ikke å se hva som skjedde i Ronnys ende av banen. Idet han passerte Smygard-keeperen, hørte han Blaehr synge i kor med mengden der nede:
«SER’KE FORSKJELL PÅ NED OG OPP …»
«– og Plom greide seg unna Alliken igjen og flyr rett mot mål – men så stopp’n da, Ronny!»
Harry behøvde ikke se for å skjønne hva som skjedde: Det kom et kjempestønn fra Griffing-enden, sammen med nye hyl og applaus fra smygardingene. Han kikket ned, og der sto bulldog-fjeset selv, Petrea Parkasen, med ryggen mot banen og front mot tribunen og dirigerte Smygard-supporterne, som dundret:
«MED HAM KAN GRIFFING GODT GI OPP
VI SYNS WILTERSEN ER TOPP …»
Men tjue-null var ingenting, Griffing hadde masser av tid til å innhente forspranget eller sikre seg snoppen. Bare noen mål nå, så kunne de ha ledelsen, som vanlig, beroliget Harry seg selv og duvet og snirklet seg mellom de andre spillerne på jakt etter noe skinnende – som viste seg å være urlenka til Røsli.
Men Ronny slapp inn to nye mål, og Harrys trang til å finne snoppen begynte å få litt blanding av panikk. Om han bare kunne få tak i den snart og gjøre en ende på denne kampen –
«– og Griffings Katti Bull unngår Plom, dukker under Røsli – pen manøver, Katti – og hun kaster til Johnson, Angelika Johnson tar sluffen, hun er forbi Wold, hun flyr mot målet, kom an. Angelika! – GRIFFING SKÅRER! Stillingen er førti–ti, førti–ti til Smygard, og Plom har sluffen …»
Midt oppi hurraropene fra Griffing kunne han høre brølet fra den latterlige hatten til Lulla og fikk litt mot igjen – bare tretti poeng som skilte, det var vel ingenting, det kunne de innhente så lett som fy … Han dukket unna en klabb Krabbe smelte av sted etter ham og gjenopptok den intense speidingen etter snoppen rundt hele banen, samtidig som han holdt et øye med Malfang i tilfelle han oppdaget den, men Malfang fortsatte å kretse rundt stadion, han som Harry, speidet og speidet …
«– Plom kaster til Wold, Wold til Røsli, Røsli tilbake til Plom – men Johnson til angrep der, Johnson tar sluffen, Johnson sentrer til Bull, dette ser lovende ut – ille ut, mener jeg – Bull får seg en av en klabb fra Smygards Gurgel, og det er Plom som får sluffen igjen …»
«WILTERSEN ER EN FLOPP
SER’KE FORSKJELL PÅ NED OG OPP
VI SYNS WILTERSEN ER TOPP …»
Men Harry hadde omsider sett den – den ørlille, dirrende gullsnoppen svevde bare noen centimeter over bakken i Smygardenden av banen.
Han dykket …
Sekunder etter kom Malfang susende ned fra himmelen til venstre for Harry, noe utydelig i grønt og sølv som lå flatt langs limen …
Snoppen gikk klar av foten av en av målstengene og satte farten opp mot tribunen på motsatt side. Kursendringen passet for Malfang, som var nærmere, og Harry vred Lynkilen sin rundt; han og Malfang lå side om side nå …
Centimetre over bakken løftet Harry høyre hånd fra limen, strakte den etter snoppen … til høyre for ham gjorde Malfang det samme, strakte seg, famlet …
Og på to åndeløse, desperate, susende sekunder var det over. Harrys fingre lukket seg om den ørlille, kjempende ballen – neglene til Malfang klorte håpløst mot håndbaken hans – Harry tvang limen til værs og holdt den buktende ballen over hodet, og Griffing-supporterne vrælte av begeistring …
De var reddet, det spilte ingen rolle at Ronny hadde sluppet inn de målene, ingen kom til å huske det så lenge bare Griffing vant –
KLANGGG!
En klabb traff Harry midt i korsryggen, og han ble kastet rett av limen. Heldigvis var han bare et par meter over bakken, siden han hadde måttet gå så lavt for å få tak i snoppen, men likevel slo det lufta ut av ham å lande pladask på ryggen på den frosne bakken. Han hørte det skingre i madam Hopps fløyte, hørte det dumpe brølet fra tribunene – ukvemsord, raseribrøl og skjellsord – og så et dunk, og Angelikas livredde stemme:
«Gikk det bra?»
«Klart,» sa Harry barskt, tok imot hånden hennes og lot henne hjelpe ham opp. Madam Hopp kom skytende mot en av Smygardspillerne der oppe, men fra denne vinkelen kunne han ikke se hvem det var.
«Det var den bølla Krabbe,» sa Angelika sint; «han dengte den klabben mot deg med en gang han så du hadde fått snoppen – men vi vant, Harry, vi vant!»
Harry hørte et snøft bak seg og snudde, fremdeles med et jerngrep om snoppen. Draco Malfang hadde landet like ved, hvit i ansiktet av raseri, men å glefse greide han likevel.
«Så du fikk reddet pelsen på Wiltersen, hva?» sa han til Harry. «Aldri har jeg sett en verre målvakt … men så er han jo en flopp … likte du sangtekstene mine, Potter?»
Harry svarte ikke. Han snudde seg for å ta imot resten av laget, som nå landet hylende og boksende i lufta, den ene etter den andre – alle unntatt Ronny, som hadde gått av limen borte ved målstengene og trasket langsomt og alene tilbake mot garderoben.
«Vi hadde tenkt å skrive et par vers til!» ropte Malfang idet Katti og Alliken kastet seg over Harry og klemte ham. «Men vi kunne ikke finne noe som rimte på feit og dum – vi ville synge om moren hans, nemlig –»
«Snakk om dårlige tapere,» sa Angelika og sendte Malfang et avskyblikk.
«– vi fikk ikke med jævla taper heller – om faren hans altså –»
Det hadde brått gått opp for Fred og Frank hva Malfang snakket om. Midtveis i håndtrykket med Harry stivnet de, snudde hodet og så på Malfang.
«Dropp det!» kommanderte Angelika straks og grep Fred i armen. «Bare dropp det, Fred, la’n skrike, han er bare sinna for at de tapte, den innbilske lille –»
«– men du liker jo Wiltersener, du, Potter, ikke sant?» sa Malfang med en geip. «Tilbringer feriene der og allting? Ikke begriper jeg hvordan du orker stanken, men når du blir opp-slept blant gomper, lukter vel selv rønna til Wiltersen bra nok –»
Harry grep tak i Frank, mens det måtte både Angelika, Alliken og Katti til for å holde Fred fra å gå løs på Malfang, som lo åpenlyst. Harry speidet etter madam Hopp, men hun holdt fortsatt på å skjelle ut Krabbe for det ulovlige klabbangrepet.
«Eller,» sa Malfang og flirte mens han rygget unna, «kanskje du husker stanken i huset til din egen mor, Potter, og grisehuset til Wiltersen bare minner deg om den –»
Harry ante ikke at han slapp Frank, alt han visste, var at sekundet etter var de begge i fullt firsprang etter Malfang. Han hadde totalt glemt at alle lærerne så på; han ville bare én ting, og det var å tilføre Malfang så mye smerte som overhodet mulig – det var ikke tid til å trekke tryllestaven; han nøyde seg med neven som tviholdt om snoppen og begravde den så hardt han maktet i magen på Malfang –
«Harry! HARRY! FRANK! NEI!»
Han kunne høre jentestemmer som hylte, vræl fra Malfang, banningen til Frank, en fløyte som skingret og brølene fra mengden rundt seg, men alt det ga han blaffen i. Det var ikke før en i nærheten hylte «Hindrio!», og heksingekraften traff ham og slo ham over ende, at han oppga forsøket på å slå hver centimeter av Malfang han kunne nå, til plukkfisk.
«Hva er det du innbiller deg!» skrek madam Hopp idet Harry karret seg på beina. Det var visst hun som hadde truffet ham med den hindrevåden; hun hadde fløyta i den ene hånden og tryllestaven i den andre, og limen lå igjen et stykke bortenfor. Malfang lå sammenkrøllet på bakken og klynket og jamret seg, og det rant blod fra nesa hans; Frank hadde en sprukken leppe, og Fred ble fremdeles holdt igjen med makt av de tre jagerne, mens Krabbe sto og kaklet i bakgrunnen. «Aldri har jeg sett maken til oppførsel – opp til borgen med dere, nå straks, og meld dere på husstyrerens kontor! Sett i gang! Nå!»
Harry og Frank marsjerte ut av banen. Ingen av dem sa et ord. Ropene og hånordene fra tribunene ble svakere og svakere til de kom inn i inngangshallen, hvor det ikke var annet å høre enn lyden av deres egne skritt. Harry ble var at et eller annet fortsatt vred seg inni høyreneven, den han hadde skrapt opp knokene på mot kjaken til Malfang. Han kikket ned og så sølvvingene til snoppen stikke ut mellom fingrene og kjempe for å komme fri.
De var ikke mer enn så vidt kommet til døra til professor McSnurps kontor da hun kom marsjerende bortover gangen etter dem. Hun hadde på seg et Griffing-skjerf, men det rev hun av seg med en dirrende hånd mens hun nærmet seg, hvit av sinne.
«Inn!» sa hun innbitt og pekte på døra. Harry og Frank gikk inn. Hun marsjerte rundt skrivebordet og stilte seg opp med front mot dem, og skjelvende av sinne slengte hun Griffing-skjerfet fra seg på golvet.
«Vel?» sa hun. «Aldri har jeg sett en så skandaløs forestilling. To mot én! Forklar dere!»
«Malfang provoserte oss,» sa Harry stivt.
«Provoserte dere!» utbrøt professor McSnurp og slo så hardt i bordet at den skotskrutede esken spratt sidelengs, datt i golvet og sprutet ingefærøgler over det hele. «Han hadde nettopp tapt, ikke sant? Selvfølgelig ville han provosere dere! Men hva i himmelens navn han kan ha sagt som kunne rettferdiggjøre det dere to –»
«Han fornærma foreldra mine,» snerret Frank. «Og mora til Harry.»
«Men i stedet for å overlate til madam Hopp å ordne opp, bestemte dere dere for å holde en oppvisning i gompeduell, eller hva?» bæljet professor McSnurp. «Har dere noen som helst anelse om hva dere –»
«Hym, hym.»
Både Harry og Frank bråsnudde. I døra sto Dolorosa Uffert, innhyllet i en grønn tweedkappe som sterkt framhevet likheten hennes med en forvokst padde, og hun smilte på den avskyelige, kvalme, illevarslende måten som Harry hadde lært å forbinde med snarlige lidelser.
«Kan jeg være til hjelp, professor McSnurp?» spurte professor Uffert med sin giftigste sødme.
Professor McSnurp ble ildrød i ansiktet.
«Hjelp?» gjentok hun halvkvalt. «Hva for slags ’hjelp’?»
Professor Uffert kom helt inn på kontoret, og det kvalme smilet rikket seg ikke.
«Jo, jeg tenkte De kanskje ville være glad for litt ekstra myndighet.»
Det ville ikke forbauset Harry å se det fly gnister fra neseborene til McSnurp.
«Da tenkte du feil,» sa hun og snudde ryggen til Uffert. «Nå bør dere to helst høre godt etter. Jeg er uinteressert i hva slags provokasjoner Malfang har utsatt dere for. Det interesserer meg ikke om han har fornærmet samtlige familiemedlemmer dere har – deres oppførsel var under enhver kritikk, og jeg gir herved begge to en ukes arrest! Ikke se på meg med det uttrykket, Potter, det har du vel fortjent! Og hvis noen av dere noensinne –»
«Hym, hym.»
Professor McSnurp lukket øynene, som om hun ba om tålmodighet, før hun snudde seg mot professor Uffert igjen.
«Ja?»
«Jeg syns de har fortjent mer enn arrest,» sa Uffert og smilte enda bredere.
Professor McSnurp sperret øynene opp.
«Men dessverre,» sa hun med et forsøk på å gjengjelde smilet som fikk henne til å se ut som et stygt tilfelle av stivkrampe, «dessverre er det hva jeg syns som teller, Dolorosa, ettersom de er i mitt hus.»
«Vel, faktisk, Minerva,» kvitret professor Uffert, «så tror jeg du vil finne at hva jeg syns, nok teller allikevel. Hvor var det nå jeg gjorde av det? Kornelius har akkurat … uff,» sa hun med en falsk liten latter mens hun fortsatte å romstere i veska, «jeg mener, statsråden har akkurat sendt meg det … å ja, her …»
Hun rullet ut pergamentet hun hadde funnet og kremtet viktig før hun begynte å lese det opp.
«Hym, hym … ’Utdanningsdirektiv nummer tjuefem’.»
«Ikke enda ett!» glapp det ut av professor McSnurp.
«Jo, faktisk,» sa Uffert og fortsatte å smile. «Og faktisk var det deg, Minerva, som fikk meg til å innse at vi hadde behov for ytterligere en endring … Du husker sikkert at du tilsidesatte meg da jeg ikke ville la rumpeldunklaget i Griffing gjenoppta virksomheten? At du gikk til Humlesnurr, som insisterte på at laget skulle få spille? Vel, du forstår vel at slik kunne jeg ikke ha det. Så jeg kontaktet statsråden, og han var helt enig med meg i at storinkvisitoren må ha makt til å frata elever privilegier, ellers ville hun jo – altså jeg – ha mindre myndighet enn en vanlig lærer! Og nå ser du jo – ikke sant, Minerva? – hvor rett jeg hadde i at Griffing-laget ikke burde ha fått tillatelse? Et slikt skrekkelig temperament … nå, men jeg skulle jo lese opp direktivet … hym, hym … ’Storinkvisitoren vil fra nå av ha den endelige bestemmelsesmyndighet over alle straffer, sanksjoner og inndragelse av privilegier vedrørende elever på Galtvort, inklusive myndighet til å endre slike straffer, sanksjoner og privilegieinndragelser som måtte være ilagt av andre medlemmer av lærerstaben.’ Undertegnet av Kornelius Bloeuf, magiminister, innehaver av Merlinordenen av 1. klasse, osv. osv.»
Hun rullet sammen pergamentet og la det tilbake i veska – fremdeles med det samme smilet.
«Så … jeg tror faktisk jeg blir nødt til å nekte disse to noensinne å spille rumpeldunk igjen,» sa hun og så fra Harry til Frank og tilbake igjen.
Harry kjente snoppen flakse som en gal i hånden.
«Nekte oss?» sa han. Stemmen lød underlig fjern. «Å spille … noen gang?»
«Ja, herr Potter. Jeg tror et livslangt forbud kanskje kan gjøre nytten,» sa Uffert, og smilet vokste seg enda bredere mens hun så ham kjempe for å fatte innholdet i det hun hadde sagt. «Du og herr Wiltersen her. Og for å være på den sikre siden tror jeg det bør gjelde denne unge mannens tvilling også – om ikke lagkameratene hadde holdt ham tilbake, er jeg sikker på at han også ville overfalt unge Malfang. Og naturligvis vil jeg ha sopelimene deres konfiskert. Jeg skal sørge for å oppbevare dem trygt på mitt kontor, for å sikre at forbudet ikke blir overtrådt. Men jeg er jo ikke urimelig, professor McSnurp,» fortsatte hun og snudde seg igjen mot McSnurp, som sto så urørlig og stirret på henne som om hun var skåret ut av en isklump. «Resten av laget kan få fortsette å spille, siden jeg ikke så tegn til vold fra noen av dem. Vel … adjø så lenge.»
Og med et umåtelig tilfreds uttrykk forsvant Uffert ut og etterlot seg en taushet mettet med forferdelse.
*
«Nekta,» sa Angelika med hul røst sent den kvelden på oppholdsrommet. «Nekta. Ingen speider, ingen knakkere … Hva i huleste skal vi gjøre?»
Det føltes slett ikke som de hadde vunnet noen kamp. Overalt Harry så, så han sinte og mismodige fjes. Hele laget hadde sunket sammen i stolene rundt peisen, unntatt Ronny, som ingen hadde sett siden kampen.
«Det er bare så utrolig urettferdig,» sa Alliken numment. «Jeg mener, hva med Krabbe og den klabben han slo etter at fløyta hadde gått? Har hun nektet ham?»
«Nei,» sa Gulla ulykkelig; hun og Hermine satt på hver sin side av Harry. «Han fikk bare straffelinjer, han. Jeg hørte Røsli le av det ved bordet.»
«Og så å nekte Fred, som ikke gjorde noe som helst!» sa Alliken innett og dunket knyttneven i kneet.
«Det var’ke min feil at jeg ikke gjorde det,» sa Fred. Uttrykket i fjeset hans var ikke pent. «Jeg hadde banka den lille drittsekken til grøt om ikke dere tre hadde holdt meg igjen.»
Harry stirret nedslått mot det mørke vinduet. Der ute snødde det. Snoppen han hadde fanget, suste nå rundt og rundt på oppholdsrommet, og folk fulgte den hypnotisert med øynene, mens Skeivskank bykset fra stol til stol og prøvde å fange den.
«Jeg går og legger meg,» sa Angelika og kom seg langsomt på beina. «Kanskje alt dette bare er et mareritt … kanskje jeg våkner i morra og oppdager at vi ikke har spilt ennå …»
Snart fulgte Alliken og Katti etter. Fred og Frank tuslet også i seng litt senere og skulte på alle de så underveis, og litt etter var det Gullas tur. Bare Harry og Hermine ble sittende igjen foran peisen.
«Har du sett Ronny?» spurte hun lavmælt.
Harry ristet på hodet.
«Jeg tror han unngår oss,» sa Hermine. «Hvor tror du han –?»
Men i samme øyeblikk hørte de en knirkelyd bakfra; den trinne damen svingte opp, og Ronny kom krabbende inn gjennom portretthullet. Han var svært blek og hadde snø i håret. Da han fikk øye på Harry og Hermine, bråstoppet han.
«Hvor har du vært?» sa Hermine bekymret og reiste seg fort.
«Ute og gått,» mumlet Ronny. Han hadde fremdeles på seg rumpeldunkutstyret.
«Du ser gjennomfrossen ut,» sa Hermine. «Kom hit og sett deg.»
Ronny kom bort til peisen og sank ned i den stolen som sto lengst unna Harrys, uten å se på ham. Den stjålne snoppen freste forbi over hodet på dem.
«’Fladels,» mumlet Ronny og glodde på føttene sine.
«For hva da?» sa Harry.
«For at jeg trodde jeg kunne spille rumpeldunk,» sa Ronny. «I morra tidlig trekker jeg meg fra laget.»
«Hvis du trekker deg, blir det bare tre spillere igjen på laget,» sa Harry utålmodig. Da Ronny så uforstående ut, sa han: «Jeg er blitt nekta på livstid. Fred og Frank òg.»
«Hæ?» kvakk det ut av Ronny.
Hermine fortalte hele historien – Harry orket ikke å gå igjennom den en gang til. Da hun var ferdig, så Ronny enda mer ulykkelig ut.
«Alt dette er min skyld –»
«Du tvang meg ikke til å dra til Malfang,» sa Harry sint.
«– hvis jeg ikke hadde vært så drit dårlig til å spille rumpeldunk –»
«– det har ingenting med det å gjøre.»
«– det var den sangen som gikk innpå meg –»
«– den ville gått innpå hvem som helst.»
Hermine reiste seg og gikk bort til vinduet, bort fra ordvekslingen, og stirret ut på snøen som virvlet mot glasset.
«Du, hør her, dropp det, hva?» utbrøt Harry. «Alt er da vel ille nok, om ikke du skal gi deg selv skylda for allting!»
Ronny svarte ikke, satt bare og stirret mismodig ned på den våte kuttekanten. En stund etter sa han med matt stemme: «Dette er den verste dagen i mitt liv.»
«Velkommen i klubben,» sa Harry bittert.
«Vel,» sa Hermine med en skjelving i stemmen. «Jeg vet om én ting som kanskje kan muntre dere opp litt.»
«Å ja?» sa Harry skeptisk.
«Ja,» sa Hermine. Hun snudde seg vekk fra det kullsvarte, snøflekkede vinduet, og det bredde seg et smil over ansiktet hennes. «Gygrid er kommet igjen.»