KAPITTEL TRETTIFIRE
Harry viklet neven godt inn i manen på den nærmeste dystralen, satte foten på en stubbe og kravlet klossete opp på den silkemyke ryggen. Den protesterte ikke, men vred hodet rundt med hoggtennene blottet og prøvde ivrig å fortsette å slikke kutten hans.
Han oppdaget at hvis han stakk knærne innunder vingeleddene, føltes det som han satt litt tryggere. Så kikket han rundt på de andre. Nilus hadde slengt seg over ryggen på den neste dystralen og prøvde nå å vippe det ene korte beinet etter. Lulla satt allerede på sin, på damevis med begge bein på samme side, rettet på kutten sin og så ut som om dette var noe hun gjorde hver dag. Men Ronny, Hermine og Gulla sto like urørlig og glodde med åpen munn.
«Hva er det?» sa han.
«Åssen skal vi komme oss oppå?» sa Ronny matt. «Vikanjo’kke se dem engang!»
«Å, det er lett,» sa Lulla imøtekommende. Hun gled ned fra dystralen sin og gikk bort til dem. «Kom her …»
Hun dro dem med seg til der de andre dystralene sto, og så hjalp hun dem opp på ryggen av hver sin, den ene etter den andre. Alle tre så meget nervøse ut mens hun viklet hendene deres fast om hestemanen og sa de måtte holde godt fast. Til slutt gikk hun tilbake til sin egen.
«Dette er helt sprøtt,» mumlet Ronny og strøk forsiktig med den frie hånden opp og ned langs halsen på sin. «Sprøtt … om jeg bare kunne sett’n, så …»
«Du får heller håpe den fortsetter å være usynlig,» sa Harry mørkt. «Er alle klare?»
Alle nikket, og han så fem par knær stramme seg under kuttene.
«OK …»
Han så ned på det glinsende svarte bakhodet til dystralen sin og svelget.
«Altså … Magidepartementet, gjesteinngangen, London,» sa han usikkert. «Æhm … hvis dere vet det, da … hvor vi skal …»
Et øyeblikk gjorde ikke dystralen noe som helst, men så, med en feiende bevegelse som nesten fikk ham til å falle av, slo den ut vingene, krøkte seg sammen og skjøt til værs så fort og så bratt at han måtte klamre seg fast med armer og bein for å unngå å skli baklengs over den knoklete baken. Han lukket øynene og presset ansiktet ned i den silkemyke manen, og så braste de gjennom trekronene og svevde opp i en blodrød solnedgang.
Harry trodde ikke han noen gang hadde bevegd seg så fort – dystralen lynte forbi over borgen, nesten uten å røre på de brede vingene, og den kjølige lufta slo ham i ansiktet. Med øyne som små sprekker mot den rivende vinden så han etter de fem andre, og de kom susende på rad og rekke etter ham, alle like krumbøyd mot nakken til dystralene for å beskytte seg mot luftstrømmen etter ham.
De var over Galtvort-parken; de hadde passert Galtvang; under seg kunne Harry se fjell og kløfter. Dagslyset bleknet, og etter hvert så han små klynger av lys når de fløy over flere landsbyer; så fløy de over en buktende vei hvor en enslig bil pilte hjem over åsene …
«Dette er helt sprøtt!» hørte han Ronny hyle bakfra, og jo, han kunne skjønne hvordan det måtte føles å suse av sted i denne høyden uten noe som helst synlig som holdt en oppe.
Det skumret; himmelen ble forvandlet til lys, dunkel fiolett og overstrødd med ørsmå sølvstjerner, og snart var det bare lysene fra gompebyer som fortalte dem hvor høyt oppe de var og hvor fort de fløy. Harry tviholdt om halsen på dystralen og prøvde å ville den til å fly enda fortere. Hvor lang tid hadde gått siden han så Sirius ligge på golvet i Mysterieavdelingen? Hvor mye lenger kunne han motstå Voldemort? Det eneste Harry visste sikkert, var at gudfaren hans hverken hadde gjort som Voldemort ville eller dødd, for da ville han følt enten Voldemorts fryd eller hans raseri strømme gjennom sin egen kropp, mens arret på pannen ville glødet like vondt som den natta herr Wiltersen ble overfalt.
Og de fløy og fløy gjennom det tetnende mørket. Ansiktet kjentes stivt og kaldt, og beina nesten numne av å klemme så hardt rundt dystralflankene, men av frykt for å miste taket våget han ikke å skifte stilling … han var nesten døv av den tordnende luftstrømmen i ørene, og munnen var tørr og frossen av den kalde nattevinden. Han hadde ikke lenger anelse om hvor langt de hadde flydd; han måtte bare sette all sin lit til dyret under seg, som fortsatte å suse like målbevisst gjennom natta, videre, videre, nesten uten å røre på vingene.
Om de kom for sent …
Han er fremdeles i live, han slåss fremdeles, jeg kan føle det …
Hvis Voldemort bestemte seg for at Sirius ikke kom til å bøye seg …
… ville jeg merke det.
Så knyttet det seg i magen; plutselig pekte dystralens hode mot bakken, og han skled faktisk litt framover langs halsen. Endelig bar det nedover … han syntes han hørte et skrik bakfra og vred seg farlig rundt, men kunne ikke se tegn til noen fallende kropp … de andre hadde vel fått sjokk av den brå retningsendringen, akkurat som han selv.
Og nå så de oransje lys som vokste seg større og rundere til alle kanter; de kunne skjelne toppen av bygninger, strømmer av billykter som lysende insekter, blekgule rektangler som var vinduer. Og uten forvarsel, virket det som, styrtet de rett mot fortauet – Harry knuget om dystralen med alt han eide av krefter og beredte seg på sammenstøtet, men lett som en skygge landet den på den mørke bakken. Harry gled ned fra hesteryggen og så seg om. Litt borte i gata sto fremdeles den overfylte containeren, og like ved var den vandaliserte telefonboksen, begge tømt for all farge i det flate, oransje skjæret fra gatelysene.
Ronny landet litt bortenfor og falt øyeblikkelig sammen i en haug på fortauet.
«Aldri mer!» sa han da han kjempet seg opp igjen. Han skulle til å gå bort fra dystralen, men siden han ikke kunne se den, støtte han borti bakenden og datt nesten over ende igjen. «Aldri noen gang i hele mitt liv – det var det verste –»
Hermine og Gulla landet på hver sin side av ham, og begge gled ned av dystralene sine med litt større eleganse enn Ronny, men med like stor lettelse over å være tilbake på fast jord. Så kom Nilus og hoppet skjelvende av, mens Lulla gled ned pent og rolig.
«Hvor går vi herfra?» spurte hun Harry i en høflig interessert tone, som om dette var en rimelig interessant turistutflukt.
«Rett her borte,» sa han. Han klappet dystralen sin fort og takknemlig, og så førte han an bort til den ødelagte telefonboksen og åpnet døra. «Kom da!» maste han, da de andre nølte.
Ronny og Gulla gikk lydig inn, og Hermine, Nilus og Lulla klemte seg inn etter dem. Harry kastet et siste blikk på dystralene, som nå lette etter råtnende matrester i containeren, og presset seg inn bak Lulla.
«Den som er nærmest telefonen, slå seks-to-fire-fire tre-tre-sju-åtte!»
Det ble Ronny, med armen i en merkelig vinkel for å nå fram til tallskiva. Tallskiva snurret tilbake på plass, og telefonboksen ble fylt av den saklige damestemmen.
«Velkommen til Magidepartementet. Vennligst oppgi Deres navn og ærend.»
«Harry Potter, Ronny Wiltersen, Hermine Grang,» sa Harry i rasende fart, «Gulla Wiltersen, Lulla Lunekjær, Nilus Langballe … vi er her for å redde noen, hvis ikke departementet gjør det først!»
«Takk,» sa den saklige damestemmen. «Gjestene bes vennligst feste navneskiltet på kuttebrystet.»
Seks navneskilt gled fram fra metallsprekken hvor ubrukte mynter vanligvis ble returnert. Hermine tok dem og rakte dem taust til Harry over hodet på Gulla. Han kikket på den øverste: Harry Potter, redningsoppdrag.
«Besøkende til departementet må gjennomgå en kroppsvisitasjon samt innlevere tryllestaven til registrering ved sikkerhetsskranken, som er å finne i bortenden av atriet.»
«Greit!» sa Harry høyt. Det sved til i arret. «Kan vi komme i gang snart?»
Golvet i telefonboksen rykket til; fortauet begynte å stige opp forbi glassvinduene, og de fråtsende dystralene forsvant av syne. Så lukket mørket seg om dem, og med en dump, gnurende lyd sank de ned i Magidepartementets dyp.
En strime av gyllent lys traff dem over føttene, ble bredere og steg opp langs kroppen. Harry holdt tryllestaven så klar som mulig i slik trengsel, bøyde knærne og myste gjennom glasset for å se om noen ventet på dem nede i atriet. Det virket tomt. Lyset var svakere enn sist han var der, om dagen; det brant ikke på peisene rundt veggene, men mens heisen saktnet og stanset, så han at oppe i det mørkeblå taket var gullsymbolene i evinnelig, buktende bevegelse.
«Magidepartementet ønsker Dem en behagelig aften,» sa damestemmen.
Døra til telefonboksen fór opp, og Harry veltet ut, fulgt av Nilus og Lulla. Den eneste lyden i atriet kom fra den gylne fontenen, hvor vannstrålene sprutet fra stavtippene til heksa og trollmannen, spissen av kentaurens pil, toppen av gnomens hatt og husnissens ører og falt plaskende i bassenget under.
«Kom an,» sa Harry lavt, og alle seks la på sprang bortover hallen med Harry i teten, forbi fontenen og bort mot skranken hvor vakttrollmannen som hadde veid Harrys stav, hadde sittet. Nå var den tom.
Harry var sikker på at det egentlig skulle vært en sikkerhetsvakt der, og at det var et dårlig tegn at det ikke var noen. De onde anelsene vokste da de kom gjennom den gylne porten til heisene. Han trykket på den nærmeste Ned-knappen, og en heis sank raslende på plass nesten med det samme, de gylne gitterdørene slamret til side med et verre rabalder, og de løp inn – Harry hamret på 9-knappen, dørene smalt igjen, og heisen begynte å synke, skranglende og klaprende. Han hadde ikke lagt merke til at heisene bråkte sånn den dagen han var her med herr Wiltersen; nå var han sikker på at spetakkelet måtte tilkalle hver sikkerhetsvakt i hele bygningen – men da heisen stoppet, sa den saklige damestemmen bare: «Mysterieavdelingen,» og gitterdørene gled opp. De kom ut i gangen hvor ingenting annet rørte seg enn de nærmeste faklene, som blafret i trekken fra heisen.
Harry snudde seg mot den enkle, svarte døra. Etter mange måneders drømmer om den sto han omsider foran den selv.
«Kom,» hvisket han og gikk foran bortover korridoren. Rett bak ham kom Lulla, som så seg om med litt åpen munn.
«Dere, hør her,» sa han og stanset igjen et par meter fra døra. «Kanskje … kanskje et par stykker skulle bli igjen her, for – for å holde vakt, og –»
«Og åssen skulle vi få gitt deg beskjed hvis det kom noen, liksom?» spurte Gulla og hevet øyebrynene. «Du kan jo være milevis unna.»
«Vi blir med deg, Harry,» sa Nilus.
«La oss komme i gang,» sa Ronny besluttsomt.
Harry hadde fortsatt liten lyst til å ta med seg alle sammen, men han hadde visst ikke noe valg. Han snudde seg mot døra og tok noen skritt framover … og akkurat som i drømmene, svingte den opp, og han gikk inn. De andre fulgte etter.
De sto i et stort, sirkelrundt rom. Alt der inne var svart, også golvet og taket. Den krumme, svarte veggen var med jevne mellomrom brutt av helt like, umerkede, svarte dører uten håndtak, og mellom hver sto det kandelabere med vokslys som brant med blå flammer. Det kjølige, skimrende lyset ble reflektert i det skinnende marmorgolvet; det var som å gå på mørkt vann.
«Lukk døra, en eller annen,» mumlet Harry.
Det var en ordre han angret på så snart Nilus hadde utført den. Uten den lange strimen av lys fra den fakkellyse korridoren utenfor, ble rommet så mørkt at det eneste de kunne se, var knippene av dirrende, blå flammer langs veggene og de spøkelsesaktige refleksene i golvet.
I drømmene hadde Harry alltid gått målbevisst rett over golvet til døra vis-à-vis inngangen, gjennom den og videre. Men rundt ham her var det omtrent et dusin dører. Og mens han stirret på dem og prøvde å bestemme seg for hvilken som var den rette, hørtes en kraftig, romlende lyd, og lysestakene gled sidelengs. Hele den krumme veggen roterte.
Hermine grep Harry i armen, som om hun var redd golvet også skulle bevege seg, men det gjorde det ikke. I noen sekunder la de blå flammene seg flatt og uskarpt som striper av neonlys mens veggen gled rundt, og så, like plutselig som den hadde begynt, stoppet romlingen, og alt ble stille igjen.
Det spøkte blå streker for øynene til Harry; det var alt han kunne se.
«Hva var det der for noe?» hvisket Ronny skremt.
«Jeg tror det var for at vi ikke skulle vite hvilken dør vi kom inn gjennom,» sa Gulla lavt.
Harry skjønte straks at hun hadde rett; utgangsdøra ville vært like vanskelig å peke ut som en maur på det kullsvarte golvet. Og den døra de skulle videre gjennom, kunne være hvilken som helst av dusinet som omga dem.
«Hvordan kommer vi oss ut igjen?» sa Nilus nervøst.
«Det spiller iallfall ingen rolle nå,» sa Harry bestemt. Han blunket for å prøve å bli kvitt de blå strekene for øynene og knuget enda hardere om tryllestaven. «Vi skal jo’kke ut igjen før vi har funnet Sirius –»
«Men ikke rop på ham, da!» sa Hermine innstendig. Sjelden hadde Harry hatt mindre bruk for et råd; helt instinktivt ville han være så musestille som mulig.
«Hvor går vi da, Harry?» spurte Ronny.
«Jeg vet ik–» begynte Harry. Han svelget. «I drømmene gikk jeg bortover gangen fra heisen og gjennom døra i enden og inn i et mørkt rom – dette her – og så gjennom en ny dør inn i et rom som … som glitrer, liksom. Vi får bare prøve noen dører,» sa han fort. «Jeg kjenner igjen den rette når jeg ser den. Kom.»
Han gikk rett bort til den døra som nå var den nærmeste, med de andre hakk i hæl, satte den venstre hånden mot den kjølige, glatte overflaten, løftet tryllestaven, klar til å slå til med det samme den gikk opp, og skjøv.
Den svingte opp uten motstand.
Etter mørket i det første rommet skapte lampene som hang lavt i gylne lenker fra taket, inntrykk av at dette lange, rektangulære rommet var mye lysere, men det var ikke det glitrende, skimrende lyset Harry hadde sett i drømme. Dette rommet var helt tomt, bortsett fra noen skrivebord, og, presis midt i rommet, en enorm glasstank med en mørkegrønn væske. Den var stor nok til at alle seks kunne svømt der, men noen perlehvite gjenstander – ganske mange – drev dovent rundt i den.
«Hva er de greiene?» hvisket Ronny.
«Vet ikke,» sa Harry.
«Er det fisker?» sa Gulla åndeløst.
«Akvaviriusmakk!» sa Lulla opphisset. «Pappa fortalte at departementet aler opp –»
«Nei,» sa Hermine. Stemmen lød litt rar. Hun gikk fram og så nærmere etter gjennom glassveggen i tanken. «Det er hjerner.»
«Hjerner?»
«Ja … jeg lurer på hva de gjør med dem?»
Harry kom bort til henne ved tanken. Visst var det hjerner, det kunne ikke være tvil, nå som han så dem på nært hold. Nifst skimrende drev de inn og ut av syne i den grønne væsken og minnet nærmest om slimete blomkålhoder.
«Vi får komme oss ut herfra,» sa han. «Dette er ikke det rette, vi må prøve en ny dør.»
«Det er dører her òg,» sa Ronny og pekte rundt på veggene. Da sank hjertet i Harry – hvor svært var egentlig dette stedet?
«I drømmen min gikk jeg gjennom det mørke rommet og videre til det neste,» sa han. «Jeg syns vi skal gå tilbake og prøve igjen derfra.»
Så de skyndte seg tilbake til det mørke, runde rommet; men nå var det spøkelsesbildene av hjerner som svømte for øynene til Harry, ikke de blå flammene.
«Vent!» sa Hermine skarpt idet Lulla skulle til å lukke døra til hjernerommet bak dem. «Blussio!»
Hun viftet med staven i lufta, og på døra kom en glødende X til syne. Ikke før gikk døra igjen, før de hørte den romlende lyden, og på ny begynte veggen å rotere fort – men nå var det en rødgyllen strek mellom de svake, blå, og da alt ble stille igjen, brant ildkorset fremdeles der og avmerket den døra de allerede hadde prøvd.
«Smart tenkt,» sa Harry. «OK, da prøver vi denne –»
Igjen gikk han rett bort til nærmeste dør og skjøv den opp, igjen med staven parat og de andre i hælene.
Dette rommet var større enn det forrige, svakt opplyst og rektangulært, men her var midten nedsenket og dannet en stor steinkrypt, omtrent seks meter dyp. De sto ved den øverste raden av en serie steinbenker som løp rundt hele rommet, et hakk dypere for hver rad, som et amfiteater, eller som rettssalen hvor Harry var blitt forhørt av Heksingatinget. Nederst i midten her var det ingen stol med lenker, men en hevet steinplatting, og oppå den sto en dørhvelving av stein som virket så eldgammel, sprukken og smuldrende at det var merkverdig at den ikke hadde rast sammen for lengst. Det var bare hvelvingen, ingen støttende murvegg rundt. Foran den hang et fillete, svart forheng eller slør; og selv om lufta der inne var kald og stille, bølget det svakt i det, som om noen nettopp hadde rørt ved det.
«Er det noen der?» sa Harry og hoppet ned på benken nedenfor. Det kom ikke noe svar, men sløret fortsatte å blafre og duve svakt.
«Forsiktig!» hvisket Hermine.
Harry karret seg nedover benkeradene, en etter en, til han kom ned til steingolvet i krypten. Skrittene ga gjenlyd da han sakte gikk mot plattingen. Den spisse hvelvingen virket mye høyere herfra enn da han så på den ovenfra. Og fremdeles viftet sløret svakt, som om noen nettopp hadde passert forbi det.
«Sirius?» sa Harry, men lavere nå som han var nærmere.
Han hadde en forunderlig fornemmelse av at noen sto rett bak sløret på den andre sida. Han tviholdt om tryllestaven og listet seg rundt plattingen – men det var ingen der. Alt som var å se, var baksida av det slitte, svarte sløret.
«Kom, vi går,» ropte Hermine halvveis oppe i amfiet. «Dette er ikke riktig, Harry – kom nå, kan vi ikke gå?»
Hun lød redd, mye reddere nå enn i rommet med de svømmende hjernene. Men Harry syntes denne hvelvingen hadde en slags skjønnhet, enda så gammel den var. Det blafrende sløret fengslet ham … han ville gjerne gå opp på plattingen, gå igjennom …
«Harry, vær så snill, kom da!» sa Hermine mer inntrengende.
«Ja,» sa han, men rørte seg ikke. Han hadde akkurat hørt noe – svake, hviskende, mumlende lyder fra den andre sida av sløret.
«Hva sier dere?» sa han med så høy stemme at ordene kastet gjenlyd fra steinbenkeradene.
«Det er ingen som sier noe, Harry!» sa Hermine og kom nedover mot ham.
«Det er noen som hvisker der bak,» sa han. Han gikk et stykke bort fra henne og fortsatte å stirre på sløret med rynket panne. «Er det deg, Ronny?»
«Her er jeg, kamerat,» sa Ronny og kom fram bak hvelvingen.
«Er det ingen andre som hører det?» spurte Harry, for hviskingen og mumlingen steg i styrke. Uten at han egentlig hadde tenkt det, merket han at han hadde satt foten på plattingen.
«Jeg hører dem òg,» åndet Lulla og kom bort til dem fra hvelvingen, med blikket på det duvende sløret. «Det er folk der inne!»
«Hva mener du med ’der inne’?» sa Hermine bryskt. Hun lød mye sintere enn det skulle være noen grunn til da hun hoppet ned fra den nederste benken. «Det er ikke noe ’der inne’, det er bare en dørhvelving, det er ikke plass til noen inni den. Gi deg nå, Harry, kom –»
Hun grep ham i armen og halte i ham, men han strittet imot.
«Harry, husk det er Sirius vi er her for!» sa hun med tynn, stram stemme.
«Sirius,» gjentok Harry og fortsatte å stirre hypnotisert på det svaiende, duvende sløret. «Ja …»
Noe gled langt om lenge på plass langt inni ham … Sirius, bundet og pint, og her sto han og stirret på denne hvelvingen …
Han tok flere skritt baklengs og tvang seg til å rive blikket bort fra sløret.
«Vi går,» sa han.
«Det er jo det jeg har prøvd å – vel, så kom igjen, da!» sa Hermine og førte an rundt plattingen. På den andre sida sto Gulla og Nilus og stirret også som forhekset på sløret. Uten å si noe tok Hermine Gulla i armen, mens Ronny grep Nilus og geleidet dem bestemt bort til den nederste steinbenken, og derfra klatret de opp til døra igjen.
«Hva tror du den hvelvingen var for noe?» spurte Harry Hermine da de kom ut i det mørke, runde rommet igjen.
«Jeg vet ikke, men farlig var det iallfall,» sa hun bestemt og tegnet et nytt ildkors på døra.
På ny snurret veggen rundt og sto stille igjen. Harry valgte på måfå en ny dør og dyttet. Den rørte seg ikke.
«Hva er det?» sa Hermine.
«Den er … låst …» sa Harry og kastet seg med hele sin tyngde mot døra. Den rikket seg ikke.
«Da er det vel den, da, tror du’kke?» sa Ronny opphisset og prøvde å hjelpe Harry å bryte opp døra. «Det må det vel være!»
«Gå unna, begge to!» sa Hermine skarpt. Hun pekte med tryllestaven på det stedet hvor låsen ville sittet på en vanlig dør og sa: «Alohomora!»
Ingenting skjedde.
«Sirius-kniven!» sa Harry. Han fant den fram og stakk den inn i dørsprekken. Alle de andre fulgte spent med mens han strøk spissen nedover sprekken fra øverst til nederst, tok den ut igjen og deretter la seg mot døra på ny. Nei, den satt like fast. Og hva verre var, da Harry kikket ned på kniven, så han at bladet var smeltet.
«Vel, det rommet dropper vi iallfall!» sa Hermine bestemt.
«Men om det er det, da?» sa Ronny og stirret på døra med en blanding av engstelse og lengsel.
«Det kan det ikke være – Harry kunne jo gå igjennom alle dørene i drømmen,» sa Hermine. Hun merket døra med enda et ildkors, mens Harry stakk skaftet på den nå ubrukelige Siriuskniven i lomma.
«Vet dere hva som kan være der inne?» sa Lulla ivrig, idet veggen begynte å dreie rundt igjen.
«Sikkert noe som jatrer, iallfall,» sa Hermine lavt, og Nilus lo nervøst.
Veggen stanset, og med en følelse av voksende desperasjon skjøv Harry døra opp.
«Her er det!»
Det var det nydelige, dansende, diamantgnistrende lyset som gjorde at han kjente det igjen med det samme. Da øynene begynte å venne seg til det, så han at det glinset i ur overalt – store ur og små ur, bestefarsur og reiseur, enten de hang i mellomrommene mellom bokhyller eller sto på pultradene som strakte seg bortover, slik at hele rommet var fylt av en evinnelig, ubønnhørlig tikking, som tusenvis av ørsmå marsjerende skritt. Kilden til det dansende, diamantklare lyset var en svær krystallklokke som sto i bortenden.
«Denne veien!»
Hjertet hans pumpet vilt nå som han visste at de var på rett spor. Han førte an bortover den smale passasjen mellom pultrekkene, nå som i drømmene rett mot lyskilden, glassklokka, som var minst like høy som ham og sto oppå en av pultene. Den var fylt av noe som minnet om bølgende, glitrende vind.
«Næ, se!» sa Gulla da de kom nærmere. Hun pekte inn mot midten av klokka.
Der, duvende i den gnistrende strømmen, var et ørlite, edelsteinsglitrende egg. Når det steg opp, åpnet det seg, og en kolibri kom ut og svevde opp til toppen av klokka, men når den sank med strømmen, ble fjærene pjuskete og fuktige, og før fuglen var kommet helt til bunns i klokka, var den på ny blitt omsluttet av egget.
«Fortsett videre!» sa Harry skarpt, for det så ut som Gulla ville bli stående og se på at egget enda en gang forvandlet seg til en fugl.
«Du somla da lenge nok ved den derre gamle hvelvingen!» sa hun surt, men fulgte etter forbi glassklokka og fram til den eneste døra bak den.
«Her er det,» sa Harry igjen, og nå pumpet hjertet så fort og hardt at han syntes det måtte gjøre det vanskelig å skjønne hva han sa. «Gjennom her –»
Han så seg om; alle hadde tryllestavene klare og så plutselig alvorlige og engstelige ut. Han så på døra, ga den et skubb, og den gikk opp.
De var der; de hadde funnet stedet – høyt som en kirke, og fylt av en eneste ting: tårnhøye hyllerader dekket med små, støvete glasskuler, som glimtet matt i skjæret fra nye vokslys i kandelabere på hyllegavlene. Også disse flammene var blå, som de i det runde rommet bak dem, og det var svært kaldt.
Harry listet seg fram og tittet bortover en av de tussmørke passasjene mellom to hyllerader. Han kunne ikke høre noe, og ikke se det minste tegn til bevegelse.
«Du sa det var rad nittisju,» hvisket Hermine.
«Ja,» pustet Harry. Han kikket opp på gavlen til den nærmeste raden. Under armene med blå lys som stakk ut fra den, glimtet det i sølvblanke tall: 53.
«Vi må til høyre, tror jeg,» hvisket Hermine og myste mot neste rad. «Ja … det står femtifire der …»
«Ha stavene klare,» sa Harry lavt.
De så seg ofte tilbake mens de listet seg videre langs gatenettet av hyller, hvor bortenden av hver enkelt lå i nesten stummende mørke. Noen av glasskulene på hyllene var fylt av noe væskeaktig som glødet spøkelsesaktig, mens andre var like døde og mørke som gamle lyspærer. Under hver lå en liten, gulnet merkelapp.
De passerte rad åttifire … åttifem … Harry voktet intenst på den minste lyd, den minste bevegelse, men Sirius kunne være kneblet nå, eller bevisstløs … eller allerede død, sa en uønsket stemme i hodet.
Da hadde jeg følt det, sa han til seg selv, mens hjertet hamret mot adamseplet, jeg hadde visst det alt …
«Nittisju!» hvisket Hermine.
De stimlet sammen i en klynge ved gavlen og stirret bortover passasjen langs hylleraden. Det var ingen der.
«Han er helt borte i den andre enden,» hvisket Harry. Han var blitt litt tørr i munnen. «Dere ser det ikke så tydelig herfra.»
Og han førte dem mellom de tårnhøye radene av glasskuler, og noen av dem lyste svakt der de gikk forbi …
«I nærheten her,» hvisket Harry. Nå kunne hvert skritt vise dem Sirius’ mishandlede skikkelse på det mørke golvet. «Når som helst nå … vi er like ved …»
«Harry?» sa Hermine nølende, men han ville ikke svare. Han var fryktelig tørr i munnen.
«Like … her i … nærheten …» sa han.
De var kommet til enden av raden og kom ut i mer halvskumt vokslysskjær. Det var ingen der. Alt var bare støv og gungrende stillhet.
«Kanskje han er …» hvisket Harry hest og tittet bortover neste passasje. «Eller kanskje …» Han skyndte seg og tittet i den bortenfor.
«Harry?» sa Hermine igjen.
«Hva er det?» snerret han.
«Jeg … jeg tror ikke Sirius er her.»
Ingen sa noe. Harry ville ikke se på noen av dem. Han følte seg kvalm. Han kunne ikke begripe hvorfor ikke Sirius var her. Han måtte være her. Det var jo her han hadde sett ham …
Han løp bortover hele gangen langs denne enden av hylleradene og kikket inn. Den ene tomme passasjen etter den andre flimret forbi. Han snudde og løp den andre veien, forbi de stirrende kameratene. Ingen steder var det tegn til Sirius, ingen steder var det spor av noen kamp.
«Harry?» ropte Ronny.
«Hva?»
Han ville ikke høre hva Ronny ville, ville ikke høre ham si at han hadde vært en idiot eller foreslå at de skulle dra tilbake til Galtvort, men heten begynte å stige opp i fjeset, og det føltes som om han helst ville gjemme seg her nede i mørket lenge, lenge – heller det enn å møte det skjærende lyset i atriet over dem og de anklagende blikkene til de andre …
«Har du sett dette?» sa Ronny.
«Hva?» sa Harry igjen, men denne gangen ivrig – det måtte være et tegn på at Sirius hadde vært der, et spor. Han gikk fort tilbake dit de andre sto, et lite stykke inne i passasjen ved rad nittisju, men der fant han ikke annet enn Ronny som stirret på en av glasskulene på en hylle.
«Hva er det?» spurte han mismodig.
«Det – det står navnet ditt på denne,» sa Ronny.
Harry gikk litt nærmere. Ronny pekte på en av de små glasskulene som glødet med et matt skjær, selv om den var nokså støvete og øyensynlig ikke var blitt rørt på mange år.
«Navnet mitt?» sa Harry uforstående.
Han gikk enda nærmere. Siden han ikke var så høy som Ronny, måtte han legge hodet bakover for å lese den gulnede lappen på hylla rett under den støvete kula. Med snirklet håndskrift sto det skrevet en dato fra omtrent seksten år før, og under den:
R.P.R. til A.P.U.B.H.
Mørkets herre
og (?) Harry Potter
Harry glodde på den.
«Hva er det?» spurte Ronny; han lød nervøs. «Hva gjør navnet ditt her nede?»
Han tittet på de andre lappene bortover den samme hylla.
«Jeg står ikke her,» sa han forbløffet. «Ingen av oss andre står her.»
«Harry, jeg tror ikke du burde røre den,» sa Hermine skarpt idet han strakte ut hånden.
«Hvorfor ikke?» sa han. «Den har jo noe med meg å gjøre, ikke sant?»
«Ikke gjør det, Harry,» sa Nilus plutselig. Harry så på ham – det runde ansiktet glinset litt av svette. Han så ut som han ikke tålte stort mer spenning.
«Det står mitt navn på den,» sa Harry.
Og med en følelse av at det fikk gå som det ville, lukket han neven om den støvete glasskula. Han hadde ventet at den skulle være kald, men det var den ikke. Tvert imot føltes det som om den hadde ligget i solsteika i timevis, som om den ble varmet av gløden innenfra. Det var med en forventning, ja, et håp om at noe dramatisk skulle skje, noe spennende som kunne gjøre den lange og farlige reisen bryet verdt tross alt, at Harry løftet kula ned fra hylla og stirret på den.
Det skjedde absolutt ingenting. De andre trengte seg tettere sammen om ham og stirret også ned på kula mens han pusset den fri for det tette støvlaget.
Og så, rett bak ryggen på dem, lød en slepende stemme.
«Utmerket, Potter. Snu deg nå, pent og rolig, og gi den til meg.»