KAPITTEL TRETTIÅTTE
BEGYNNELSEN PÅ ANDRE TROLLMANNSKRIG
HAN HVIS NAVN MÅ VÆRE UNEVNT HAR VENDT TILBAKE
I en kort kommentar fredag kveld bekreftet magiminister Kornelius Bloeuf at Han-hvis-navn-må-være-unevnt har vendt tilbake til landet og er aktiv på ny.
«Det er med dyp beklagelse jeg må bekrefte at den trollmannen som kaller seg fyrst – nå ja, dere vet hvem jeg mener – er i live og nok en gang iblant oss,» sa Bloeuf, som virket trett og opprevet da han i går møtte pressen. «Det er med nesten like stor beklagelse at vi må kunngjøre at desperantene i Azkaban har gjort kollektivt opprør og brutt med sin stilling som departementsansatte. Vi antar at desperantene nå har stilt seg til tjeneste for fyrst – han derre.
Vi oppfordrer magibefolkningen til å være på vakt. Departementet utformer nå retningslinjer for grunnleggende selvforsvar av hjem og person og vil utsende disse gratis til samtlige heksiske husstander i løpet av måneden.»
Magisamfunnet har møtt statsrådens erklæring med uro og forferdelse, særlig fordi departementet så sent som sist onsdag forsikret at «de hardnakkede ryktene om at Han-De-vet på ny er i virksomhet blant oss, medfører ingen som helst riktighet.»
Noen detaljer om hva som har ført til departementets endrede syn, foreligger ennå ikke, men ubekreftede meldinger hevder at Han-hvis-navn-må-være-unevnt og en bande nære sammensvorne (kjent under betegnelsen dødsetere) natt til fredag tiltvang seg adgang til selveste Magidepartementet.
Albus Humlesnurr, som nå er gjeninnsatt som rektor ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, gjeninntatt som medlem av Det internasjonale hekseriforbund og gjenutnevnt til overmagiarius ved Heksingating, har hittil ikke vært tilgjengelig for kommentar. Han har hele det siste året hevdet at Han-De-vet ikke var død, som man har håpet og trodd, men i ferd med å rekruttere tilhengere med sikte på nok et forsøk på å gripe makten. Samtidig har ’Gutten som overlevde’ –
«Der kan du se, Harry, jeg visste de kom til å trekke deg også inn på en eller annen måte,» sa Hermine og kikket opp over kanten av avisen.
De var på sykestua. Harry satt på kanten av Ronnys seng, og begge hørte på at Hermine leste fra førstesida i Søndagsprofeten. Gullas ankel hadde det vært en smal sak for madam Pomfrit å lege, og hun krøllet seg nå sammen ved foten av Hermines seng; Nilus’ nese hadde fått tilbake sin vanlige form og størrelse, og eieren satt på en stol mellom de to sengene, mens Lulla, som var kommet innom på visitt medbringende siste utgave av Kleggen, nå leste bladet opp ned og øyensynlig ikke hørte et ord av det Hermine leste.
«Jaså, så han er ’Gutten som overlevde’ igjen nå da, lissom?» sa Ronny mørkt. «Ikke bare en sinnsforvirra skrythals lenger, hm?»
Han forsynte seg med en håndfull sjokoladefrosker fra den enorme haugen på nattbordet, slengte et par til Harry, Gulla og Nilus og rev av papiret på sine egne med tennene. Overarmene hans bar fremdeles dype spor etter hjernetentaklene. Ifølge madam Pomfrit kunne tanker etterlate seg verre arr enn nesten noe annet, men siden hun hadde begynt å smøre ham inn med tykke lag av Dr. Flumses glemserumsalvelse, virket det som det hadde vært en viss bedring.
«Ja, de snakker veldig pent om deg nå, Harry,» sa Hermine og skummet videre i artikkelen. «’Sannhetens ensomme talsmann … oppfattet som ubalansert, men vaklet aldri i sin historie … måtte tåle latterliggjøring og ærekrenkelse …’ Hmm,» sa hun og rynket pannen, «det slår meg at de ikke nevner at det var Profeten selv som sto for all latterliggjøringen og ærekrenkelsen.»
Hun ynket seg litt og holdt hånden mot ribbeina. Forbannelsen Dolohov hadde brukt på henne, ville riktignok virket enda mer effektivt om han hadde kunnet uttale formelen høyt, men som madam Pomfrit uttrykte det, hadde den likevel gjort «mer enn nok skade til at det greide seg». Hermine måtte drikke ti forskjellige eliksirer daglig, men hun kom seg fort og hadde alt begynt å kjede seg på sykestua.
«’Han-De-vets siste forsøk på å ta makten, side to til fire; Hva departementet burde fortalt, side fem; Hvorfor ingen ville høre på Albus Humlesnurr, side seks til åtte; Eksklusivt intervju med Harry Potter, side ni …’ Vel,» sa hun, brettet sammen avisen og kastet den fra seg, «de har iallfall fått nok å skrive om. Og det intervjuet med Harry er ikke så eksklusivt, akkurat, det var det som sto i Kleggen for flere måneder siden …»
«Pappa solgte det til dem,» sa Lulla åndsfraværende og bladde om en side i Kleggen sin. «Og han fikk veldig godt betalt for det, så i sommer skal vi på en ekspedisjon til Sverige for å se om vi kan fange en krøllhornet snørkjuke.»
Hermine førte et øyeblikk en tydelig indre kamp, men alt hun sa, var: «Det høres herlig ut.»
Gulla møtte Harrys blikk og så bort igjen med et bredt glis.
«Men fortell, da,» sa Hermine. Hun satte seg litt opp i senga og stønnet litt igjen. «Hva skjer på skolen?»
«Vel, Pirrevimp har fjernet hele sumpen til Fred og Frank,» sa Gulla, «det tok’n omtrent tre sekunder. Men han har latt en liten flekk under vinduet være igjen og gjerdet den inn –»
«Å, hvorfor det?» sa Hermine forbauset.
«Det var bare så bra magi, sier’n,» sa Gulla og trakk på skuldrene.
«Jeg tror’n har latt’n være igjen som et monument over Fred og Frank,» sa Ronny gjennom en munnfull sjokolade. «Det var de som sendte meg alle disse her, fresten,» la han til til Harry og pekte på det lille berget av sjokoladefrosker. «Så de må vel gjøre det bra med morobutikken sin, da?»
Hermine så misbilligende ut. Hun sa: «Er det slutt på alt spetaklet nå da, som Humlesnurr er tilbake?»
«Ja,» sa Nilus, «alt er som før igjen.»
«Da er vel Nask glad, da?» spurte Ronny. Han balanserte et sjokoladefroskkort med Humlesnurr på mot vannmugga.
«Nei da,» sa Gulla. «Han er helt fortvilt, faktisk …» Hun senket stemmen konspiratorisk. «Han sier at Uffert var det beste som har hendt på Galtvort …»
Alle seks snudde seg. I en seng på den andre sida av midtgangen lå professor Uffert og stirret i taket. Humlesnurr hadde marsjert rett ut i Skogen, mutters aleine, og reddet henne fra kentaurene. Hvordan han hadde greid det – hvordan han hadde kommet seg ut av Skogen, halvt bærende på Uffert, uten å ha fått så mye som en skramme – var det ingen som visste, og Uffert sa i hvert fall ingenting. Siden hun kom tilbake til borgen, hadde hun så vidt noen visste ikke sagt et kløyva ord. Og ingen visste egentlig hva som var i veien med henne heller. Det ellers så velstelte, musebrune håret var bustete, og inneholdt fremdeles ikke så få kvister og blad, men ellers så hun helt uskadd ut.
«Madam Pomfrit sier hun bare har fått sjokk,» hvisket Hermine.
«Bare sur, tror jeg nå heller,» sa Gulla.
«Ja, for hun viser livstegn hvis en gjør sånn,» sa Ronny og lagde noen fjerne galopp-lyder med tungespissen. Uffert satte seg brått opp i senga og stirret vilt omkring seg.
«Er det noe i veien, professor?» ropte madam Pomfrit og stakk hodet ut av kontordøra.
«Nei … nei,» sa Uffert og sank tilbake i putene. «Jeg må visst ha drømt …»
Hermine og Gulla kvalte latteren i sengeklærne.
«Forresten, når vi snakker om kentaurer,» sa Hermine, da hun hadde kommet seg litt. «Hvem er clairvoyanselærer nå? Blir Florens her?»
«Det er han pent nødt til,» sa Harry. «De andre kentaurene vil vel ikke ha ham der, vel?»
«Det virker som han og Rummelfiold kommer til å dele på det,» sa Gulla.
«Vedder på at Humlesnurr skulle ønske han kunne blitt kvitt Rummelfiold for godt,» sa Ronny, som nå gomlet på sin fjortende sjokoladefrosk. «Ja, hele faget er bare noe vrøvl, spør dere meg, Florens er’ke så mye bedre, han …»
«Hvordan kan du si noe sånt?» sa Hermine oppbrakt. «Nå som vi nettopp har funnet ut at det fins ekte spådommer?»
Hjertet til Harry satte opp farten. Han hadde ikke fortalt Ronny og Hermine eller noen andre om hva spådommen egentlig handlet om. Nilus hadde fortalt dem at den ble knust mens Harry halte ham oppover trinnene i dødssalen, og Harry hadde ennå ikke sagt noe for å rette på den versjonen. Han var ikke rede til å se uttrykket deres når han fortalte at han enten måtte bli morder eller offer, at noe annet valg fantes ikke …
«Det var leit at den ble knust,» sa Hermine lavt og ristet på hodet.
«Ja,» sa Ronny. «Men da fant hvertfall ikke Han-du-veit ut hva den handla om heller – hvor skal du hen?» sa han og så både overrasket og skuffet ut da Harry reiste seg.
«Æh – til Gygrid,» sa Harry. «Han har jo akkurat kommet igjen, og jeg lovet at jeg skulle gå ned og fortelle ham åssen det sto til med dere to.»
«Å, OK, da,» sa Ronny grettent og kikket ut av vinduet på flekken av lysende blå himmel utenfor. «Sku’ ønske vi kunne blitt med.»
«Hils ham fra oss!» ropte Hermine etter Harry. «Og spør hvordan det går med … med den lille vennen hans!»
Harry vinket med en hånd for å vise at han hadde hørt og forstått det og gikk ut fra sykestua.
Borgen virket veldig stille, selv til søndag å være. Alle var åpenbart ute i parken og nøt slutten på eksamen og et siste par dager av terminen uforstyrret av eksamenspugg eller lekser. Harry trasket langsomt bortover de øde gangene og tittet ut av vinduene han gikk forbi; borte over rumpeldunkbanen så han folk som lekte i lufta, og nede i sjøen svømte et par elever sammen med kjempeblekkspruten.
Han greide ikke å bestemme seg for om han ville være sammen med folk eller ikke. Når han hadde selskap, ville han helst slippe unna; og når han var alene, ville han ha selskap. Men han trodde faktisk han skulle gå ned og hilse på Gygrid, siden han ikke hadde pratet skikkelig med ham siden han kom tilbake …
Harry hadde akkurat kommet ned de siste marmortrinnene til inngangshallen da Malfang, Krabbe og Gurgel kom ut av en dør til høyre som han visste førte til smygardingenes oppholdsrom. Harry bråstoppet; det samme gjorde de. De eneste lydene var ropene, latteren og plaskingen som kom drivende inn gjennom de åpne ytterdørene.
Malfang så seg om – Harry skjønte at han så om det var lærere i nærheten – og så så han rett på Harry og sa lavt: «Du er død, Potter.»
Harry hevet et øyebryn.
«Så rart,» sa han, «da skulle en jo trodd at jeg hadde sluttet å trave rundt …»
Malfang så sintere ut enn Harry kunne huske å ha sett ham. Det ga ham en viss, fjern tilfredsstillelse å se det bleke, spisse fjeset så forvridd av raseri.
«Du skal få betale,» sa Malfang, og stemmen var knapt høyere enn en hvisking. «Jeg skal sørge for at du får betale for det du har gjort mot faren min …»
«Nei, nå ble jeg livredd, gitt,» sa Harry sarkastisk. «Fyrst Voldemort er vel bare oppvarmingsnummeret, han da, mot dere tre – hva er det?» la han til, for både Malfang, Krabbe og Gurgel så vettskremte ut straks han sa navnet. «Han er da en kompis av faren din, er han ikke det? Du er da vel ikke redd for ham?»
«Du tror du er noe svært, du, Potter,» sa Malfang og nærmet seg, flankert av Krabbe og Gurgel. «Men bare vent. Jeg skal ta deg. Du kan ikke sende faren min i fengsel –»
«Å, jeg trodde det var det jeg nettopp hadde,» sa Harry.
«Desperantene har dratt fra Azkaban,» sa Malfang lavt. «Pappa og de andre kommer til å være ute igjen når som helst …»
«Det er de sikkert,» sa Harry. «Men nå vet iallfall alle hva slags drittsekker de er –»
Malfangs hånd fór mot tryllestaven, men Harry var snarere; han hadde trukket sin egen før Malfang engang hadde stukket fingrene i kuttelomma.
«Potter!»
Stemmen gjallet gjennom inngangshallen. Slur kom opp trappa fra kontoret sitt, og ved synet av ham kjente Harry en bølge av hat som langt overgikk det han følte for Malfang … samme hva Humlesnurr sa, kom han aldri til å tilgi Slur … aldri …
«Hva er det du gjør, Potter?» sa Slur like kaldt som alltid og kom strenende bort til dem.
«Prøver å bestemme meg for hvilken forbannelse jeg skal bruke på Malfang, professor,» sa Harry innett.
Slur stirret på ham.
«Stikk den staven bort øyeblikkelig,» sa han kort. «Ti minuspoeng til Griff–»
Han kikket bort på det svære timeglasset på veggen, og leppene kruset seg i et hånlig smil.
«Ah. Jeg ser at Griffing ikke har noen poeng igjen å ta. I så fall, Potter, får vi simpelthen –»
«Gi dem noen flere?»
Professor McSnurp kom hinkende opp steintrappa og inn i hallen. I den ene hånden holdt hun en skotskrutet vadsekk, og i den andre en spaserstokk som hun lente seg tungt på, men ellers så hun ut til å være i fin form.
«Professor McSnurp!» sa Slur og kom mot henne. «Ute igjen fra St. Mungo, ser jeg!»
«Ja, professor Slur,» sa professor McSnurp og akslet av seg reisekappen. «Så god som ny. Dere to – Krabbe – Gurgel –»
Hun vinket dem myndig til seg, og de subbet forlegent nærmere og slepte med de digre føttene.
«Her,» sa professor McSnurp og langet vadsekken mot brystet til Krabbe og kappen til Gurgel, «bær disse opp på kontoret mitt for meg.»
De snudde og klampet sin vei opp marmortrappa.
«Vel. Altså,» sa hun så og kikket opp på timeglassene. «Jeg syns Potter og vennene hans fortjener femti poeng hver for å ha varslet verden om at Han-du-vet er tilbake. Hva sier De, professor Slur?»
«Hva?» glefset Slur, enda Harry visste at han utmerket godt hadde hørt det. «Nå – nja – jo vel …»
«Så det blir femti hver på Potter, de to Wiltersenene, Langballe og frøken Grang,» sa professor McSnurp, og i det samme hun sa det, fosset en styrtsjø av rubiner ned i bunnkolben i Griffings timeglass. «Ja – og så femti til frøken Lunekjær, selvsagt,» la hun til, og tilsvarende med safirer falt ned i kolben til Ravnklo. «Og De ville altså gi Potter ti straffepoeng, var det ikke så, professor Slur – så da er den saken ordnet …»
Noen rubiner forsvant opp i overkolben igjen, men det var likevel en temmelig respektabel haug tilbake.
«Vel, Potter, Malfang, på en så strålende dag syns jeg sannelig dere burde være ute,» tilføyde professor McSnurp bestemt.
Det behøvde ikke Harry høre to ganger; han stakk staven i kutten igjen og gikk rett mot ytterdørene uten så mye som et blikk på Slur eller Malfang.
Den hete sola traff ham som et slag, og han satte kursen over plenene ned mot hytta til Gygrid. Rundt om på gresset lå elever og solte seg, pratet, leste Søndagsprofeten og spiste slikkeri; folk kikket opp på ham når han passerte, noen ropte hei eller vinket, for å vise at de, akkurat som Profeten, hadde bestemt seg for at han egentlig var en helt. Harry sa ikke et ord til noen. Han ante ikke hvor mye de visste om det som hadde skjedd tre døgn før, men hittil hadde han unngått å bli utspurt, og slik ville han helst fortsette også.
Da han banket på døra til Gygrid, trodde han først at han var ute, men så kom Hogg byksende rundt hjørnet og veltet ham nesten overende i ren velkomstbegeistring. Det viste seg at Gygrid holdt på med prydbønnene sine i bakhagen.
«Heisan, Harry!» sa han og strålte da Harry nærmet seg gjerdet. «Kom inn, kom inn, så tar vi vårs et krus løvetannsaft …»
«Åssen går’e?» spurte han da de hadde satt seg ved trebordet med hvert sitt glass iskald saft. «Æhm – øhm – føler du deg OK, eller?»
Harry skjønte på det bekymrede uttrykket at det ikke var hans fysiske velvære Gygrid mente.
«Jo da, helt fin,» sa han fort – han orket ikke tanken på å snakke om det han visste at Gygrid tenkte på. «Hvor har du vært, da?»
«Jeg gjømte meg til fjells, jeg,» sa Gygrid. «Oppi ei hule, sånn som Sirius da’n –»
Der bråstoppet han, kremtet voldsomt, kikket på Harry og drakk en stor slurk saft.
«Men nå er jeg hvertfall her igjen,» la han famlende til.
«Du – du ser bedre ut,» sa Harry, like fast besluttet på å styre samtalen unna Sirius.
«Hæ?» sa Gygrid. Han løftet en massiv hånd og strøk seg over fjeset. «Å – jo, sånn ja. Vel, Gnurrgen har blitt mye mer veloppdragen nå, veldig mye. Han virka aldeles glad for å se meg da jeg kom att, det er gussens sanning. ’N er en god gutt, enklig … faksisk så har jeg tenkt litt på om jeg sku’ prøve å finne litt dameselskap til’n …»
En slik idé ville Harry under normale omstendigheter ha prøvd å få Gygrid bort fra øyeblikkelig; tanken på at enda en jøtul skulle slå seg til i skogen, en som kanskje var enda villere og brutalere enn Gnurrg, var direkte nifs, men det var som om Harry ikke kunne mobilisere nok energi til å diskutere det. Han begynte å ønske at han var alene igjen, og for å framskynde avmarsjen tok han noen drabelige slurker og drakk opp halvparten av løvetannsaften.
«Nå veit alle at du snakka sant, Harry,» sa Gygrid lavt og uventet. «Det må da vel væra bedre?»
Harry trakk på skuldrene.
«Du …» Gygrid bøyde seg nærmere. «Jeg kjente Sirius lenger enn deg … han daua i kamp, og det var slik’n ville hatt det –»
«Han ville ikke dødd i det hele tatt!» sa Harry sint.
Gygrid bøyde det svære, bustete hodet.
«Nei, ’n ville vel ikke det,» sa han stillferdig. «Men likavæl, Harry … ’n var’ke en sånn type som kunne sitti på rompa hjemme og latt andre ta seg ta slåssinga. ’N kunne aldri ha levd med seg sjøl hvis at’n ikke hadde dratt for å hjælpe –»
Harry spratt opp.
«Jeg må gå og besøke Ronny og Hermine på sykestua,» sa han mekanisk.
«Å,» sa Gygrid, litt oppskaket. «Vel … OK da, Harry … pass på deg sjøl nå, og stikk innom hvis at du får litt tid …»
«Ja … det skal jeg gjøre …»
Harry kom seg til døra så fort han kunne, trakk den opp og var ute i solskinnet før Gygrid var ferdig med å si ha det. Så trasket han oppover gressbakken igjen, og igjen ropte folk til ham når han passerte, og igjen lukket han øynene og ønsket at alle sammen bare kunne forsvinne, at han kunne åpne øynene og være alene i hele parken …
For bare noen dager siden, før eksamen var over og han hadde sett det synet Voldemort hadde plantet i hodet hans, ville han gitt nesten hva det skulle være for at trollmannsverdenen skulle tro på at han snakket sant, tro på at Voldemort var tilbake, vite at han hverken var en løgner eller en galning. Men nå …
Han gikk litt bortover langs sjøen og satte seg på stranda, skjermet mot forbipasserendes blikk bak et buskas, stirret ut over det glitrende vannet og tenkte …
Kanskje grunnen til at han ville være alene, var at han hadde følt seg så isolert fra alle andre siden den samtalen med Humlesnurr. Det var en usynlig barrière som skilte ham fra resten av verden. Han var – hadde alltid vært – en merket mann. Det var bare at han aldri helt hadde forstått hva det innebar …
Men likevel, her han satt ved vannkanten, med sorgen som en forferdelig, tyngende vekt, med tapet av Sirius så ferskt og blodig inni seg, kunne han ikke kjenne noen større frykt. Det var solskinn, og parken rundt var full av folk som lo, og selv om han følte like stor avstand til dem som om han tilhørte en helt annen art, var det likevel nokså vanskelig å forestille seg at livet hans måtte føre til – eller ende med – drap.
Han ble sittende der lenge og stirre ut over vannet, mens han prøvde å la være å tenke på gudfaren sin, eller huske at det var rett på den andre sida av sjøen Sirius en gang hadde holdt på å bukke under for hundre desperanter …
Sola hadde gått ned før det gikk opp for ham at han frøs. Han reiste seg og gikk tilbake til borgen, og tørret av ansiktet på ermet mens han gikk.
*
Ronny og Hermine kunne forlate sykestua, hele og friske, tre dager før terminslutt. Hermine viste stadig tegn til å ville snakke om Sirius, men Ronny hadde begynt å lage sssjjj-lyder hver gang hun nevnte navnet. Harry var fremdeles ikke sikker på om han ville eller ikke ville snakke om gudfaren sin; det skiftet med humøret. Men én ting visste han: Enda så ulykkelig han følte seg nå, kom han til å savne Galtvort noe gruelig når han om bare noen dager var tilbake i Hekkveien 4. Nå skjønte han riktignok hvorfor han måtte tilbake dit hver sommer, men det føltes ikke noe bedre for det. Tvert imot, han hadde aldri grudd seg mer.
Professor Uffert forlot Galtvort dagen før terminslutt. Hun hadde sneket seg ut fra sykestua under middagen, sikkert i håp om å kunne forsvinne usett, men dessverre for henne møtte hun Gnav underveis. Han grep sin siste sjanse til å følge opp Freds påbud og bokstavelig talt kjeppjagde henne fra borgen – det vil si, han dengte henne skiftevis med en spaserstokk og en strømpe fylt med kritt. Mange elever kom løpende ut i inngangshallen før å se på at hun sprang nedover oppkjørselen, og husstyrerne gjorde ikke særlig energiske forsøk på hindre dem. Professor McSnurp sank bare tilbake i stolen sin etter et par milde bebreidelser, og noen hadde overhørt at hun beklagde at hun ikke kunne løpe etter Uffert og rope hurra selv – det var nemlig hennes spaserstokk Gnav hadde lånt.
Den siste kvelden på skolen opprant. De fleste var ferdige med pakkingen og var alt på vei ned til skolesluttfesten, men Harry hadde ikke engang begynt.
«Gjør det i morra, da vel!» sa Ronny, som ventet i sovesalsdøra. «Kom igjen, før jeg sulter ihjel …»
«Det tar ikke lang tid … gå i forveien, du …»
Men da Ronny hadde lukket døra bak seg, gjorde han ikke noe forsøk på å sette opp farten. Det siste han hadde lyst til, var å være med på avslutningsfesten. Han var redd for at Humlesnurr skulle nevne ham i talen sin. Det var opplagt at han kom til å nevne Voldemorts gjenkomst; det hadde han jo gjort i fjor allerede …
Harry trakk opp noen sammenkrøllete kutter fra bunnen av kofferten for å gjøre plass for noen pent foldede, og i det samme la han merke til en slurvet sammenrasket pakke som lå i et hjørne av den. Han kom ikke på hva det kunne være, så han bøyde seg, trakk den fram fra under joggeskoene og kikket på den.
Det tok bare et sekund, så gikk det opp for ham. Det var den Sirius hadde gitt ham rett før han forlot Grimolds plass tolv. «Bruk det hvis du trenger meg, OK?»
Han sank ned på senga og pakket den opp. Ut falt et lite, kvadratisk speil. Det så gammelt ut; det var iallfall skittent nok. Harry holdt det opp foran ansiktet, og hans eget speilbilde stirret tilbake på ham.
Han snudde det og så på baksida. Der sto en skriblet beskjed fra Sirius:
Dette er et toveisspeil – ett av et par. Jeg har det andre. Hvis du må snakke med meg, bare si navnet mitt inntil det, så dukker du opp i mitt speil, og jeg i ditt. Jakob og jeg pleide å bruke dem når vi fikk arrest hver for oss.
Hjertet hans begynte å hamre. Han husket da han så foreldrene sine i Speilet Mørd for fire år siden. Han kunne få snakke med Sirius igjen, nå med det samme, han visste det –
Han kikket rundt seg for å sjekke at han var alene – jo, sovesalen var tom. Han så ned på speilet igjen, løftet det opp foran ansiktet med skjelvende hender og sa, høyt og klart: «Sirius.»
Pusten dugget på glasset. Han holdt det enda nærmere mens opphisselsen steg – men øynene som møtte hans, var definitivt hans egne.
Han tørret av speilet igjen og sa, så hver stavelse gjallet gjennom rommet: «Sirius Svaart!»
Ingenting skjedde. Det frustrerte fjeset som glodde tilbake, var like tydelig hans eget …
Sirius hadde ikke speilet på seg da han falt gjennom hvelvingen, sa en liten stemme i hodet hans. Det er derfor det ikke virker …
Han ble sittende musestille et øyeblikk, og så kylte han speilet ned i kofferten igjen, hvor det gikk i knas. Han hadde vært så sikker – et helt, skinnende minutt – på at han skulle få se Sirius og snakke med ham igjen …
Skuffelsen sved i halsen. Han reiste seg og begynte å slenge sakene sine hulter til bulter oppå det knuste speilet –
Men så fikk han en idé … en bedre idé enn speilet … en mye større, mye viktigere idé … hvordan kunne han ha unngått å komme på den før? Hvorfor hadde han aldri spurt?
Han la på sprang ut fra sovesalen, ned vindeltrappa, skrenset borti veggene på veien og enset det ikke – han fór gjennom det tomme oppholdsrommet, gjennom portretthullet, sprintet bortover gangen og overhørte totalt at den trinne damen ropte etter ham: «Det er like før festen begynner, skal jeg si deg; nå ligger du tynt an!»
Men Harry hadde ikke tenkt seg på noen fest …
Hvordan kunne det ha seg at borgen var full av spøkelser når en slett ikke hadde bruk for dem, men nå …?
Han løp nedover trapper og bortover ganger og møtte ingen, hverken levende eller død. Alle var tydeligvis i Storsalen. Utenfor formelrommet stanset han endelig, hev etter pusten og tenkte mismodig at han ble nødt til å vente til senere, når festen var over …
Men akkurat idet han hadde oppgitt håpet, så han det – en gjennomsiktig person som svevde tvers over enden av gangen.
«Hei – hei der! Nikk! NIKK!»
Spøkelset stakk hodet fram fra veggen igjen – det farlig løse hodet og den overdådig fjærprydede hatten til sir Nicholas Mimsy-Toppington.
«God aften,» sa han, og resten av kroppen kom også ut fra veggen mens han smilte til Harry. «Så jeg er altså ikke alene om å komme for sent til middag? Skjønt i mitt tilfelle er det jo middagen som kommer for sent – noen hundre år,» sukket han.
«Nikk, kan jeg spørre deg om noe?»
Nesten hodeløse Nikk fikk et meget merkelig uttrykk i ansiktet. Han stakk en finger ned bak den stive pipekragen og rettet litt på den, øyensynlig for å vinne tid til å tenke seg om, og holdt først opp da det nesten halshogde hodet begynte å vippe faretruende.
«Æh – akkurat nå, Harry?» sa han brydd. «Kan det ikke vente til etter festen?»
«Nei – Nikk, vær så snill,» sa Harry. «Det er veldig viktig for meg. Kan vi gå inn her?»
Harry åpnet døra til det nærmeste klasserommet, og Nesten hodeløse Nikk sukket.
«Vel, vel, da,» sa han resignert. «Jeg kan ikke påstå at jeg ikke ventet det.»
Harry holdt døra åpen for ham, men Nikk gikk heller gjennom veggen.
«Ventet hva da?» spurte Harry mens han lukket døra.
«At du skulle komme og spørre,» sa Nikk. Han gled bort til vinduet og stirret ut over den mørknende parken. «Det skjer iblant … når noen har lidd et … tap.»
«Vel,» sa Harry og unngikk å la seg avlede. «Du hadde rett, jeg kommer for … for å spørre deg.»
Nikk sa ikke noe.
«Det –» sa Harry. Dette var vanskeligere enn han hadde trodd. «Det er bare … at du er død. Men du er jo her fremdeles.»
Nikk sukket og fortsatte å se utover parken.
«For det stemmer jo, ikke sant?» sa Harry alvorlig. «Du døde, men her står jeg og snakker med deg … du kan gå rundt på Galtvort og allting, ikke sant?»
«Jo,» sa Nesten hodeløse Nikk stillferdig, «jeg kan gå og jeg kan snakke, det stemmer.»
«Så du kom tilbake, ikke sant?» sa Harry. «Folk kan komme tilbake, altså? Som spøkelser. De behøver ikke bli helt, helt borte. Eller?» sa han utålmodig, da Nikk fortsatt ikke sa noe.
Nesten hodeløse Nikk nølte, og så sa han: «Ikke alle kan komme tilbake som spøkelser.»
«Hva mener du?» sa Harry fort.
«Bare … trollmenn.»
«Å,» sa Harry og måtte nesten le av lettelse. «Vel, da er iallfall det greit, for den jeg spør om, er en trollmann. Så han kan komme tilbake, da?»
Nikk snudde seg bort fra vinduet og betraktet Harry sørgmodig.
«Han kommer ikke tilbake.»
«Hvem?»
«Sirius Svaart,» sa Nikk.
«Men du gjorde det jo!» sa Harry sint. «Du kom tilbake – du er død, men du forsvant ikke –»
«Trollmenn kan etterlate et falmet avtrykk av seg selv, som kan gli henover den jord de en gang betrådte,» sa Nikk ulykkelig. «Men svært få trollmenn velger den veien.»
«Hvorfor det?» sa Harry. «Nei forresten, det kan være det samme – Sirius bryr seg ikke om det er uvanlig, han kommer igjen, det vet jeg han vil!»
Og så sterk var den troen at han et øyeblikk snudde seg mot døra, for et kort sekund var han sikker på at han ville få se Sirius, perlehvit og gjennomsiktig, men smilende, komme mot ham gjennom den.
«Han kommer ikke tilbake,» gjentok Nikk. «Han har nok … gått videre.»
«Gått videre? Hva mener du med det?» sa Harry fort. «Gått videre hvor da? Ja – hva er det egentlig som skjer når du dør? Hvor blir det av en? Hvorfor kommer ikke alle tilbake? Hvorfor er ikke hele borgen her full av spøkelser? Hvorfor –?»
«Jeg kan ikke svare deg,» sa Nikk.
«Du er da vel død, ikke sant!» sa Harry ergerlig. «Hvem skulle kunne svare, om ikke du?»
«Jeg var redd for døden,» sa Nikk lavt. «Jeg valgte å bli igjen. Det hender jeg grubler på om jeg ikke burde ha … nå, det kan være det samme … og det er det jeg også er – evig den samme …» Han klukket kort og sørgmodig. «Om dødens hemmeligheter har jeg intet lært, Harry, for jeg valgte i stedet denne bleke imitasjonen av liv. Lærde trollmenn studerer visstnok den slags i Mysterieavdelingen –»
«Ikke snakk om det stedet!» sa Harry innbitt.
«Jeg lei for at jeg ikke kunne være til større hjelp,» sa Nikk varsomt. «Men … vel, du må virkelig unnskylde, men … festen, ikke sant …»
Og dermed var han borte, og Harry sto alene igjen og stirret på den flekken på veggen hvor han forsvant.
Det føltes nesten som om han hadde mistet gudfaren sin enda en gang, nå som han hadde mistet håpet om å få se ham og snakke med ham på ny. Han trasket sakte og mismodig opp igjen gjennom den tomme borgen og tenkte på om han noen gang kom til å bli glad mer.
Han kom akkurat rundt hjørnet til gangen mot den trinne damen da han så noen som satte opp en notis på en oppslagstavle forut. Det var Lulla, så han da han kom nærmere. Det var ingen gode gjemmesteder i nærheten; dessuten hadde hun sikkert hørt skrittene hans – og uansett kunne han ikke mønstre såpass til energi at han greide å unngå noen.
«Hei,» sa Lulla fraværende og kastet bare et blikk på ham idet hun tok et skritt tilbake fra oppslaget.
«Hvorfor er du ikke på festen?» spurte han.
«Vel, jeg har mistet de fleste av tingene mine,» sa hun med den største sinnsro. «Folk tar dem og gjemmer dem, nemlig. Men nå som det er siste kvelden, trenger jeg dem igjen, så jeg har satt opp oppslag.»
Hun viftet mot tavla, og der hadde hun ganske riktig satt opp en liste over alle sine manglende klær og bøker, med en bønn om at de ble levert tilbake.
Harry merket en rar følelse – noe helt annet enn sinnet og sorgen som hadde fylt ham siden Sirius døde. Det tok et øyeblikk før det gikk opp for ham hva det var: Han syntes synd på Lulla.
«Hvorfor driver folk og gjemmer sakene dine?» sa han og rynket pannen.
«Å … vel …» hun trakk på skuldrene, «de syns vel jeg er litt rar, da. Noen kaller meg ’Skrulla’ Lunekjær, faktisk.»
Harry stirret på henne, og medfølelsen føltes plutselig nesten vond.
«For det behøver de vel ikke ta sakene dine,» sa han tonløst. «Vil du ha hjelp til å finne dem?»
«Å, nei da,» sa hun og smilte til ham. «De kommer nok tilbake, det gjør de alltid til slutt. Det var bare at jeg helst ville pakket i kveld. Men … hvorfor er ikke du på festen?»
Harry trakk på skuldrene. «Hadde ikke lyst, bare.»
«Nei,» sa Lulla og gransket ham med de merkelig tåkete, utstående øynene. «Du hadde vel ikke det. Den mannen som dødseterne drepte, var gudfaren din, var han ikke det? Gulla fortalte det.»
Harry nikket kort, men av en eller annen grunn gjorde det ham ikke noe at Lulla snakket om Sirius. Han hadde akkurat kommet på at hun også kunne se dystralene.
«Har du …» Han begynte om igjen. «Jeg mener, hvem … var det noen du kjente som døde?»
«Ja,» sa Lulla enkelt, «moren min. Hun var en helt spesiell heks, skal jeg si deg, men hun likte litt for godt å eksperimentere, og en dag gikk det aldeles galt med en av formlene hennes. Jeg var ni.»
«Leit å høre,» mumlet Harry.
«Ja, det var nokså forferdelig,» sa Lulla nøkternt. «Det gjør meg fremdeles nokså trist iblant. Men jeg har jo pappa. Og en gang skal jeg jo møte mamma igjen også, ikke sant?»
«Æh – skal du det?» sa Harry usikkert.
«Gi deg, da. Du hørte dem vel bakom sløret, gjorde du ikke det?»
«Mener du …»
«I det rommet med hvelvingen. De holdt seg bare ute av syne. Du hørte dem jo.»
De så på hverandre. Lulla smilte litt. Harry visste ikke hva han skulle si eller tro; Lulla trodde på så mange merkelige ting … men han hadde også vært sikker på at han hørte stemmer bak sløret …
«Er det sikkert at du ikke vil ha hjelp til å lete etter sakene dine?» sa han.
«Ja da,» sa Lulla. «Nei, jeg tror bare jeg går ned og får litt dessert og venter på at alt sammen dukker opp igjen … det gjør det alltid … vel, ha det hyggelig i ferien da, Harry!»
«Ja … jo – du òg!»
Hun gikk sin vei, og han så etter henne, og det kjentes som om den fryktelige tyngden i magen var blitt bitte lite grann lettere.
Hjemreisen med Galtvort-ekspressen neste dag ble begivenhetsrik på flere måter. Først var det Malfang, Krabbe og Gurgel, som åpenbart hadde ventet hele uka på en anledning uten lærere til stede, og prøvde å overrumple Harry midt i toget da han var på vei tilbake fra do. Bakholdet kunne blitt vellykket også, bare at de neppe var klar over at stedet de hadde valgt, var rett utenfor en kupé full av HL-medlemmer, som så hva som skjedde gjennom glasset og kom Harry til unnsetning i samlet tropp. Da Ernst Maltmann, Hanna Abom, Susanne Beining, Justus Finkenfjær, Antonius Goldstein og Tom Blom var ferdige med det repertoaret av heksinger og våder som Harry hadde lært dem, minnet Malfang, Krabbe og Gurgel mest om tre kjempesnegler noen hadde stappet inn i Galtvort-uniformer. Harry, Ernst og Justus lempet dem opp på bagasjehylla og lot dem ligge der og dryppe.
«Jeg må si jeg gleder meg til å se fjeset på moren til Malfang når han går av toget,» sa Ernst med en viss tilfredshet og så opp på ham som lå og vred seg over dem. Ernst hadde aldri helt kommet over ydmykelsen ved å få straffepoeng av Malfang i hans korte karriere som medlem av Inkvisitorialtroppen.
«Men muttern til Gurgel blir sikkert bare glad,» sa Ronny, som var kommet for å finne ut hva alt oppstyret skyldtes. «Han ser mye bedre ut nå … Forresten, Harry, trillevogna har nettopp kommet, hvis det er noe du vil ha …»
Harry takket de andre og ble med Ronny tilbake til kupeen deres, hvor han kjøpte en diger haug heksekjeks og kraniekaker. Hermine leste Aftenprofeten igjen, Gulla løste en spørreoppgave i Kleggen, og Nilus satt og kjærtegnet sin Gufsulus gufsletonia, som hadde vokst enormt det siste året og nå ga fra seg noen pussige nynnelyder når den ble klappet.
Harry og Ronny fordrev det meste av reisetida med å spille trollmannssjakk mens Hermine leste opp smakebiter fra Profeten. Avisen var full av artikler om hvordan slå tilbake desperantangrep, departementets forsøk på å oppspore dødsetere og hysteriske leserbrev om hvordan vedkommende hadde sett fyrst Voldemort spasere forbi huset sitt selvsamme morgen …
«Det har ikke startet ordentlig ennå,» sa Hermine dystert og brettet sammen avisen igjen. «Men det er like før …»
«Harry, se der,» sa Ronny lavt og nikket mot glassvinduet til gangen.
Harry kikket opp. Cho kom akkurat forbi sammen med Marietta Eggelkam, den siste iført finlandshette. Cho møtte blikket hans et øyeblikk, så rødmet hun og så vekk. Harry så ned på sjakkbrettet igjen, tidsnok til å se en av bøndene sine bli jagd av brettet av springeren til Ronny.
«Hva, æh – hva skjer med deg og henne nå’a?» spurte Ronny lavt.
«Ingenting,» sa Harry sannferdig nok.
«Jeg – øh – har hørt at hun er sammen med en annen nå,» sa Hermine nølende.
Det overrasket Harry å merke at det ikke gjorde det minste vondt å høre dette. Behovet for å gjøre inntrykk på Cho tilhørte en fortid som ikke lenger hadde noe større med ham å gjøre; slik var det med så mye av det som hadde opptatt ham før Sirius døde … Den uka som var gått siden han så Sirius siste gang, hadde liksom vart så utrolig lenge; den strakte seg over to universer, det med Sirius i, og det uten.
«Det der skal du bare være glad du er kvitt, kamerat,» sa Ronny bestemt. «Jeg mener, hun ser helt OK ut og sånn, det er’ke det, men prøv heller og finn deg en som kan le litt.»
«Hun kan sikkert le, hun òg, med en annen,» sa Harry med et skuldertrekk.
«Hvem er det hun er sammen med nå, da?» spurte Ronny. Det var Hermine han spurte, men det var Gulla som svarte.
«Mikkel Kroken,» sa hun.
«Mikkel – men –» sa Ronny og vred seg rundt og glodde på henne. «Men han var jo sammen med deg!»
«Ikke nå lenger,» sa Gulla nøkternt. «Han likte ikke at Griffing slo Ravnklo i rumpeldunk og ble så sur at jeg slo opp, og så fløy’n bort og trøstet Cho isteden.» Hun klødde seg tankefullt på nesa med enden av fjærpennen, snudde Kleggen opp ned og begynte å fylle ut svarene. Ronny så riktig henrykt ut.
«Ja, jeg for min del syns nå alltid at’n var litt av en tulling,» sa han og sendte dronningen sin fram mot Harrys skjelvende tårn. «Så det gjorde du rett i. Bare sørg for at du velger en som er – bedre – neste gang.»
Han sendte Harry et underlig unnvikende blikk da han sa det.
«Vel, jeg har valgt meg Tommy Ding, syns du han er bedre?» spurte Gulla åndsfraværende.
«HVA?» utbrøt Ronny og veltet sjakkbrettet. Skeivskank bykset etter brikkene, og Tullerusk kvitret og tutet sint ovenfra.
Mens toget saktnet farten på vei inn mot King’s Cross stasjon, tenkte Harry at aldri hadde han hatt mindre lyst til å forlate det. Et sekund lurte han til og med på hva som ville skje hvis han rett og slett nektet å gå av – hvis han bare ble trassig sittende på samme plass til den første september, og ble med opp til Galtvort igjen da? Men da toget omsider prustet og peste og stoppet, løftet han ned buret med Hedvig og gjorde seg klar til å slepe kofferten ut fra toget, som vanlig.
Men da konduktøren signaliserte at det var trygt å gå gjennom den magiske bommen mellom spor ni og spor ti, ventet det ham en overraskelse på den andre sida: Der sto en gruppe mennesker som han aldeles ikke hadde ventet å finne der.
Der sto Galøye Bister og så minst like skummel ut med bowlerhatten trukket ned over det magiske øyet som han ville gjort uten, innhyllet i en omfangsrik reisekappe og med en lang knortekjepp i de magre hendene. Dult sto like bak ham, med tyggegummirosa hår som skinte i sola som sildret ned gjennom det skitne glasstaket i stasjonen, jeans med utallige lapper og en gnistrende fiolett T-skjorte med bandnavnet Skumle søstre. Ved sida av Dult sto Lupus, med sitt bleke fjes og sitt grå hår og en lang, loslitt frakk over den slitte genseren og buksene. Og forrest i flokken sto herr og fru Wiltersen, iført sitt fineste gompeantrekk, pluss Fred og Frank, begge iført nye jakker i et skrikende grønt, skjellete stoff.
«Ronny, Gulla!» ropte fru Wiltersen. Hun skyndte seg fram og ga begge barna sine en ordentlig klem. «Og Harry, søte vennen – åssen er det med deg?»
«Fint,» løy han, mens han også fikk klemmen sin. Over skulderen hennes så han Ronny stirre storøyd på tvillingenes nye klær.
«Hva skal det der liksom være for no?» sa han og pekte på jakkene.
«Fineste drageskinn, lillebrutter,» sa Fred og trakk litt ekstra i glidelåsen. «Forretningene går strykende, så vi tenkte vi skulle slå oss løs litt.»
«Hallo, Harry,» sa Lupus, da fru Wiltersen slapp taket i ham og snudde seg mot Hermine.
«Hei,» sa Harry. «Jeg hadde ikke ventet … Hva gjør alle dere her?»
«Vel,» sa Lupus med et lite smil, «vi tenkte vi kunne ta en liten prat med din tante og onkel før vi lot dem kjøre hjem med deg.»
«Jeg vet ikke om det er en så veldig god idé,» sa Harry straks.
«Mjo, det tror faktisk jeg,» knurret Bister, som hadde hinket litt nærmere. «Det er de der borte, stemmer ikke det, Potter?»
Han hyttet med tommelen over skulderen; det magiske øyet hadde tydeligvis kikket gjennom både bakhodet og bowlerhatten. Harry lente seg noen centimeter til venstre for å se hvor han pekte, og der sto ganske riktig tre blad Dumling, som så nærmest skrekkslagne ut ved synet av Harrys velkomstkomité.
«Ah, Harry!» sa herr Wiltersen og snudde seg fra Hermines foreldre, som han nettopp hadde snakket begeistret med, og som nå i tur og orden klemte Hermine. «Vel – skal vi sette i gang, da?»
«Ja, jeg tror det, jeg, Arthur,» sa Bister.
Han og herr Wiltersen førte an gjennom stasjonen mot Dumlingene, som tilsynelatende hadde slått rot i golvet. Hermine rev seg varsomt løs fra moren sin og ble med dem.
«God dag,» sa herr Wiltersen høflig til onkel Wiktor og stanset foran ham. «De husker meg kanskje, mitt navn er Arthur Wiltersen.»
Ettersom herr Wiltersen egenhendig hadde rasert det meste av Dumlingenes stue to år før, ville det forbauset Harry svært om onkel Wiktor ikke husket ham. Jo da, onkel Wiktor ble enda litt dypere lilla i fjeset og glante stygt på herr Wiltersen, men uten å si noe – muligens fordi overmakten var to mot en. Tante Petunia virket på samme tid skremt og brydd og skottet kontinuerlig til alle kanter, som om hun var livredd for at noen hun kjente, skulle se henne i slikt selskap. Dudleif på sin side gjorde sitt beste for å virke liten og uanselig, men mislyktes til de grader.
«Vi tenkte bare vi skulle ta en liten prat med dere om Harry,» sa herr Wiltersen. Han smilte fremdeles.
«Ja,» knurret Bister. «Om behandlingen han får hjemme hos dere.»
Onkel Wiktors bart formelig strittet av indignasjon. Det kan ha vært at bowlerhatten ga ham et fullstendig feilaktig inntrykk av å ha med en åndsfrende å gjøre; iallfall var det Bister han henvendte seg til.
«Jeg kan ikke innse at De har det ringeste med mitt hjem å gjøre –»
«Jeg tipper at det De ikke innser, kunne fylt ikke så få bøker, Dumling,» gryntet Bister.
«Men det er ikke poenget,» innskjøt Dult – og det virket som det lyserøde håret hennes falt tante Petunia tyngre for brystet enn samtlige av de andre til sammen, for hun lukket øynene for å slippe å se på henne. «Poenget er at hvis vi oppdager at dere har vært ekle mot Harry –»
«Og tro endelig ikke at vi ikke oppdager det,» la Lupus høflig til.
«Ja,» sa herr Wiltersen, «selv om dere ikke lar Harry få bruke feletonen –»
«Telefonen,» hvisket Hermine.
«– Ja, hvis vi får det minste hint om at Potter får dårlig behandling på noen måte, får dere oss på nakken,» sa Bister.
Onkel Wiktor blåste seg truende opp. Krenkelsen veide visst til og med tyngre enn skrekken for en gjeng utskudd og raringer.
«Truer De meg, min herre?» sa han, så høyt at noen forbipasserende faktisk snudde seg og glodde.
«Ja, nettopp,» sa Bister og virket ganske fornøyd med at onkel Wiktor hadde fattet poenget så fort.
«Syns De jeg ser ut som en mann som lar seg true?» bjeffet onkel Wiktor.
«Vel …» sa Bister og skjøv bowlerhatten tilbake, så det nifst roterende magiske øyet kom til syne. Onkel Wiktor spratt forferdet baklengs og kolliderte smertefullt med en bagasjetralle. «Mjo, jeg må si at det gjør De, Dumling.»
Han snudde seg mot Harry.
«Vel, så det er bare å skrike hvis du får bruk for oss, Potter. Hvis vi ikke hører fra deg på tre dager i trekk, sender vi noen bortom …»
Tante Petunia jamret ynkelig. Det var tydelig at hun tenkte på hva naboene ville si hvis de fikk se disse menneskene komme marsjerende opp hagegangen.
«Ha det, Potter,» sa Bister og grep Harry om skulderen et øyeblikk med en knudret hånd.
«Pass på deg selv, Harry,» sa Lupus stillferdig. «Hold kontakten …»
«Vi henter deg så snart vi kan, Harry,» hvisket fru Wiltersen og ga ham en klem til.
«Ser deg snart, kamerat,» sa Ronny bekymret og tok ham i hånden.
«Veldig snart, Harry,» sa Hermine alvorlig. «Det lover vi.»
Harry nikket. Han fant ikke ord som kunne fortelle dem hva det betydde for ham å se dem alle sammen på rad og rekke her – på hans side. I stedet smilte han, løftet en hånd og vinket, snudde og gikk foran ut mot den sollyse gata mens onkel Wiktor, tante Petunia og Dudleif skyndte seg etter.