KAPITTEL ÉN
Det nærmet seg midnatt, og den britiske statsministeren satt alene på kontoret og leste i et langt notat, som skled rett gjennom hjernen uten å etterlate seg spor av mening. Han ventet på en telefon fra presidenten i et land langt borte, og når hodet var opptatt med å lure på når den sulliken egentlig hadde tenkt å ringe, og samtidig prøvde å skyve unna ubehagelige minner fra en spesielt lang, slitsom og krevende uke, var det ikke mye plass igjen til andre ting. Jo mer han prøvde å konsentrere seg om bokstavene på arket foran seg, jo klarere så han for seg det skadefro fjeset til en politisk motstander. Akkurat denne motstanderen hadde vært på TV senest i dag, og da hadde han ikke bare regnet opp alle den siste ukas katastrofer (som om noen hadde behøvd å bli minnet på dem), men attpå til gnålt og gnålt på hvordan samtlige skyldtes feil fra den sittende regjering.
Statsministeren kjente pulsen stige bare ved tanken på disse beskyldningene, for de var virkelig både urimelige og usanne. Hvordan i huleste mente de regjeringen skulle ha hindret at den brua raste sammen? Det var skammelig å påstå at det ikke ble bevilget nok penger til bruer. Denne var ikke engang ti år gammel, og selv ikke de fremste eksperter kunne forklare hvorfor den hadde brukket tvert i to så brått at et titalls biler hadde styrtet i elvedypet under. Og hvordan kunne de våge å hevde at to spesielt grufulle og grundig pressedekte mord skyldtes politimangel? Eller at regjeringen liksom skulle ha forutsett, uvisst hvordan, den totalt uventede orkanen i sørvest, som hadde gjort så stor skade på liv og eiendom? Og var det kanskje hans feil at en av statssekretærene, Herbert Fumlie, hadde valgt seg akkurat denne uka til å te seg så påfallende at han fra nå av kom til å tilbringe langt mer tid med familien?
«En dyster atmosfære har lagt seg over landet,» hadde motstanderen avsluttet, med et glis det var så vidt han greide å skjule.
Dessverre hadde han aldeles rett. Statsministeren merket det selv; folk virket faktisk dystrere enn vanlig. Selv været var nitrist – all denne kalde tåka midt i juli – det var ikke normalt, det var ikke riktig riktig …
Han bladde om til side to i notatet, så hvor mye det var igjen og oppga det som håpløst. Han stakk armene i været, strakte seg og kikket seg mismodig om i kontoret. Det var et staselig rom, med en fin marmorpeis og høye heisevinduer, som nå var lukket mot en luft som minnet mer om høst enn om sommer. Han skuttet seg, reiste seg og gikk bort og så ut på den tynne tåka som presset mot vindusglasset. Og det var mens han sto med ryggen mot rommet at han hørte et forsiktig kremt bak seg.
Statsministeren stivnet, nesetipp mot nesetipp med sitt eget skremte speilbilde i den mørke glassruta. Den kremtingen kjente han. Han hadde hørt den før. Han snudde seg – sakte – mot det tomme rommet.
«Hallo?» sa han og håpet han lød modigere enn han følte seg.
Et lite sekund bevilget han seg et fåfengt håp om at han ikke ville få svar. Men det fikk han – av en fyndig, kontant stemme som lød som om den leste opp en ferdigskrevet erklæring. Og stemmen kom, som statsministeren hadde visst siden det første kremtet, fra den lille, froskeaktige mannen iført lang, sølvgrå parykk, som var avbildet på et lite, skittent oljemaleri borterst i hjørnet.
«Til den gompiske statsminister. Presserende med hastemøte. Omgående svar utbes. Ærbødigst, Bloeuf.» Mannen på maleriet så spørrende på statsministeren.
«Øhm,» sa statsministeren, «altså … det passer nokså dårlig … jeg venter en telefon, nemlig … fra presiden–»
«Det kan ordnes,» sa portrettet straks. Statsministeren ble beklemt. Det var det han hadde vært redd for.
«Men jeg ville faktisk gjerne snakke med –»
«Vi skal sørge for at presidenten glemmer å ringe. Han ringer i morgen natt i stedet,» sa den lille mannen. «Herr Bloeuf venter svar omgående.»
«Jeg … men … ja vel,» sa statsministeren matt. «Så får jeg vel møte Bloeuf, da.»
Han skyndte seg tilbake til skrivebordet og rettet på slipset på veien. Han hadde så vidt rukket å sette seg og anlegge noe han håpet var et avslappet og uberørt uttrykk da det flammet opp, grønt og lysende, i den tomme peisen under marmorhylla. Så gjaldt det å unngå enhver trekning av forbauselse eller forskrekkelse da en fyldig herre kom til syne i flammene, hvirvlende som en snurrebass. Få sekunder senere hadde mannen tatt skrittet ut på det ganske fine, antikke golvteppet og børstet aske av ermene på sin lange, nålestripede kappe med den limegrønne bowlerhatten han hadde i hånden.
«Ah … statsminister,» sa Kornelius Bloeuf og kom mot ham med utstrakt hånd. «En fornøyelse å se Dem igjen.»
Statsministeren kunne ikke med hånden på hjertet gjengjelde komplimenten og sa derfor ingenting. Fornøyelse var det fjerneste han forbandt med at Bloeuf fra tid til annen dukket opp, for ikke bare var det nifst nok i seg selv, men oftest betydde det også at han straks ville få høre nyheter han helst ville vært foruten. Dessuten virket Bloeuf nå direkte herjet. Han var tynnere, gråere og mer skallet, og ansiktet så sammenbitt ut. Det uttrykket hadde statsministeren sett hos politikere før, og det var ikke noe godt tegn.
«Hva kan jeg stå til tjeneste med?» sa han og tok så vidt Bloeuf i hånden før han viste ham til den hardeste av stolene foran skrivebordet.
«Ikke lett å vite hvor man skal begynne,» mumlet Bloeuf mens han trakk fram stolen, satte seg og plasserte sin grønne bowlerhatt på knærne. «For en uke, for en uke …»
«Jaså, hatt en fæl en, De òg?» sa statsministeren stivt og håpet han dermed fikk antydet at han hadde mer enn nok å fordøye som det var, uten påfyll fra Bloeuf.
«Ja, selvfølgelig,» sa Bloeuf. Han gned seg trett i øynene og mønstret statsministeren dystert. «Jeg har jo hatt presis den samme uka som Dem, statsminister. Brockdale-brua … Mordene på Beining og Vals … for ikke å snakke om alt rabalderet bortover i sør …»
«De – æh, Deres – altså, noen av Deres folk, var de også, øh … innblandet i … de tingene der, altså?»
Bloeuf sendte statsministeren et nokså bistert blikk.
«Selvsagt var de det,» sa han. «De har da vel skjønt hva som foregår?»
«Ahm …» sa statsministeren nølende.
Det var akkurat den slags oppførsel som gjorde at han hadde fått Bloeufs visitter sånn i vrangstrupen. Han var da vitterlig statsminister og likte dårlig å måtte føle seg som en uvitende skolegutt. Men slik hadde det vært siden Bloeufs aller første besøk på hans aller første kveld som statsminister. Han husket det som om det var i går, og visste at det kom til å spøke for ham til hans dødsdag.
Der hadde han stått, i dette selvsamme kontoret, og nytt sin triumf etter alle årene med drømmer og planer, og så hadde han hørt et kremt bak seg, akkurat som i kveld, og snudd seg, og det stygge, lille portrettet hadde begynt å snakke og sagt at magiministeren var i anmarsj og ville hilse på ham.
Visst hadde han trodd at han bare hadde gått fra forstanden etter den lange valgkampen og alt stresset rundt valget, og visst skremte det vannet av ham å bli tilsnakket av et maleri, men det var ingenting mot hvordan det føltes da en person kom byksende ut av peisen hans, tok ham i hånden og presenterte seg som trollmann. Han lyttet målløst til Bloeufs elskverdige utlegning om at det over hele verden fortsatt fantes hekser og trollmenn som levde i hemmelighet, og til hans forsikringer om at dette var noe statsministeren overhodet ikke behøvde å bry seg om, ettersom Magidepartementet tok seg av hele hekserisamfunnet og passet på at den u-magiske befolkningen ikke fikk nyss om dem. Dette var, ifølge Bloeuf, en krevende oppgave som omfattet alt fra forskrifter for ansvarlig sopelimebruk til å holde dragepopulasjonen under kontroll. Statsministeren mintes at han akkurat da hadde klamret seg til skrivebordet, fortsatt like målløs, hvorpå Bloeuf hadde klappet ham faderlig på skulderen.
«Ingenting å bekymre seg for,» sa han, «antakelig ser De meg aldri mer. Jeg kommer bare til å bry Dem dersom det skulle skje noe virkelig alvorlig på vår kant, noe som sannsynligvis får innvirkning også på gompene – hrm, den u-magiske befolkningen, skulle jeg sagt. Ellers blir det å leve og la leve. Og la meg si De tar dette adskillig bedre enn Deres forgjenger. Han prøvde å kaste meg ut av vinduet, han trodde dette var noe lureri som opposisjonen hadde kokt i hop.»
Da fikk statsministeren omsider talens bruk igjen.
«Er det – er det ikke lureri, altså?»
Det hadde vært hans siste, desperate håp.
«Nei,» sa Bloeuf vennlig. «Nei, dessverre, det er nok ikke det. Se her.»
Og dermed hadde han forvandlet statsministerens tekopp til en ørkenrotte.
«Men,» sa statsministeren åndeløst og stirret på tekoppen sin, som gnagde på et hjørne av hans neste tale, «men hvorfor –hvorfor har ingen fortalt meg –?»
«Magiministeren røper seg utelukkende for den sittende statsministeren,» sa Bloeuf og stakk tryllestaven tilbake i innerlomma. «Vi mener det er best slik for å holde på hemmeligheten.»
«Men hvorfor har ingen tidligere statsminister advart meg?» brekte statsministeren.
Da lo faktisk Bloeuf.
«Kjære Dem, statsminister, kommer De til å fortelle det til noen?»
Han fortsatte å humre mens han kastet noe pulver på peisen, tok et skritt inn i de smaragdgrønne flammene og forsvant med et svusj. Og der sto statsministeren urørlig igjen, mens det demret for ham at han aldri, aldri noensinne, ville våge å nevne dette møtet til en levende sjel, for hvem i all verden ville tro ham?
Det hadde tatt en stund før sjokket fortok seg. En stund hadde han prøvd å overbevise seg selv om at Bloeuf virkelig var en hallusinasjon som skyldtes mangel på søvn under den utmattende valgkampen. I et forgjeves forsøk på å kvitte seg med alt som minnet om det ubehagelige møtet, hadde han forært ørkenrotta til en begeistret niese og gitt sin privatsekretær beskjed om å ta ned portrettet av den stygge, lille mannen som hadde annonsert at Bloeuf var i vente. Det gjorde ikke statsministeren mindre urolig at portrettet viste seg umulig å fjerne. Da flere snekkere, en byggmester eller to, en kunsthistoriker pluss finansministeren uten hell hadde prøvd å røske det ned fra veggen, hadde statsministeren oppgitt forsøket og nøyd seg med å håpe at spetaklet ville holde seg stumt og urørlig så lenge hans regjering ble sittende. Han kunne sverget på at han iblant hadde skimtet fra øyekroken at mannen på maleriet gjespet eller klødde seg på nesa – og et par ganger hadde han simpelthen spasert sin vei ut av bildet og etterlatt seg bare et mudderbrunt lerret. Etter hvert hadde han lært seg til å la være å se noe særlig på bildet, og til å si til seg selv at det bare var synet som spilte ham et puss hver gang det skjedde noe slikt.
Men så, tre år før, på en kveld omtrent som denne da statsministeren var alene på kontoret, hadde portrettet på ny annonsert at Bloeuf var i anmarsj, og umiddelbart etter kom han brasende ut av peisen, klissvåt og i noe nær panikk. Før statsministeren rakk å spørre hvorfor han sto der og dryppet ned hele axminsterteppet, hadde Bloeuf øst ut av seg en masse vrøvl om et fengsel statsministeren aldri hadde hørt om, en mann han kalte ’Seriøs’ Svart, noe som lød omtrent som Galtvort og en gutt som het Harry Potter, og statsministeren skjønte ikke et ord av det.
«… Jeg kommer nettopp fra Azkaban nå,» peste Bloeuf og tømte store mengder vann fra bowlerhatten over i lomma. «Midt uti Nordsjøen, hva, skrekkelig tur … Desperantene er aldeles på styr –,» han skuttet seg, «de har jo aldri hatt noen som har rømt før. Nå, men altså, statsminister, jeg måtte jo informere Dem. Svaart er en beryktet gompemorder, og det er ikke utenkelig at han akter å slutte seg til Han-De-vet … nå nei, det er klart, De vet jo ikke engang hvem Han-De-vet er!» Han mønstret statsministeren mismodig et øyeblikk, før han sa: «Ja ja, De får vel heller sette Dem. Sitt, sitt, det er best jeg gir Dem litt bakgrunn … Ta Dem en whisky …»
Statsministeren likte dårlig å få beskjed om å sitte ned på sitt eget kontor, for ikke å snakke om å bli budt på sin egen whisky, men sette seg gjorde han. Bloeuf trakk fram tryllestaven, tryllet fram av tomme lufta to store glass med gyllen væske, klasket ett av dem i hånden på statsministeren og fant seg en stol.
Og siden hadde han snakket i over en time. En gang var det et navn han ikke ville si høyt, men i stedet skrev ned på en pergamentbit, som han stakk i den av statsministerens hender som ikke var full av whisky. Da Bloeuf omsider reiste seg for å gå, reiste statsministeren seg også.
«Så De tror at …» han myste ned på lappen i venstre hånd, «denne fyrst Vol –»
«Han-hvis-navn-må-være-unevnt!» glefset Bloeuf.
«Beklager … De tror at Han-hvis-navn-må-være-unevnt fremdeles er i live, da?»
«Vel, det sier iallfall Humlesnurr,» sa Bloeuf og kneppet den nålestripede kappen under haka, «men vi har aldri funnet ham. Spør De meg, er han ufarlig så lenge han ikke finner støtte, så det er Svaart vi bør bekymre oss for. Så da sender De ut den kunngjøringen, da? Utmerket. Ja ja, statsminister, jeg håper vi ikke møtes igjen! God aften.»
Men de hadde møttes igjen. Mindre enn et år etter dukket en herjet Bloeuf opp av tomme lufta i regjeringens møterom for å informere statsministeren om at det hadde vært en antydning til vansker under Verdenscupen i rompegonk (sånn lød det i hvert fall), og at dette hadde «involvert» flere gomper, men statsministeren behøvde slett ikke bekymre seg; at Han-De-vets merke nå var blitt observert igjen, hadde ingenting å si, det var bare en enkeltstående hendelse, ifølge Bloeuf, og Kontoret for gompekontakt var allerede i full sving med alle nødvendige minnemodifiseringer.
«Å, det er sant, det glemte jeg nesten,» la Bloeuf til. «Vi importerer tre utenlandske drager og en sfinks til Tretrollmannsturneringen, ren rutine, men Avdelingen for oppsyn og kontroll med magiske vesener har opplyst meg om at det står i forskriftene at De skal informeres hvis vi bringer inn livsfarlige vesener i landet.»
«Jeg – hva beha – drager?» harket statsministeren.
«Tre stykker, ja,» sa Bloeuf. «Og en sfinks. Ja, adjø da.»
Mot all fornuft hadde statsministeren håpet at drager og sfinkser skulle bli det verste, men nei da. Ikke to år senere kom Bloeuf på ny farende ut av peisen, og nyheten denne gangen var at det hadde vært en masserømming fra Azkaban.
«En masserømming?» gjentok statsministeren hest.
«Ingen grunn til bekymring, ingen grunn til bekymring!» kauket Bloeuf og sto alt med den ene foten i flammene. «Vi får nok huket dem på null niks – syntes bare De skulle vite det!»
Og før statsministeren rakk å rope: «Hei, vent litt!» ble Bloeuf borte i en sky av grønne gnister.
Pressen og opposisjonen fikk si hva de ville, men statsministeren var faktisk ingen dum mann. Det hadde ikke unngått hans oppmerksomhet at tross Bloeufs forsikringer i det første møtet møttes de etter hvert nokså ofte, og heller ikke at Bloeuf virket mer oppkavet for hvert besøk. Enda så lite han likte å tenke på magiministeren (eller, som han alltid kalte ham inni seg, den andre ministeren), likte han enda mindre tanken på at neste gang han dukket opp, ble det med enda dårligere nyheter. Så synet av Bloeuf som nok en gang kom skrevende ut av peisen, forblåst, irritabel og strengt irettesettende for at statsministeren ikke allerede visste hvorfor han var kommet, var omtrent det verste som hadde skjedd til nå i en ytterst nedslående uke.
«Hvordan skulle jeg vite hva som foregår i – i, æh – hekseri-samfunnet?» glefset han. «Jeg har et land å styre og bekymringer nok akkurat nå uten –»
«De bekymringene gjelder like mye oss,» avbrøt Bloeuf. «Det var ikke materialtretthet som knekket Brockdale-brua. Det sørpå var faktisk ingen orkan. De mordene ble ikke begått av gomper. Og Herbert Fumlies familie ville vært tryggere uten ham. Vi er nå i ferd med å ordne en overflytting til St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader; han blir innlagt der i natt alt.»
«Hva er det De … jeg er redd jeg … Hvaffornoe!?» remjet statsministeren.
Bloeuf trakk pusten dypt og sa: «Statsminister, jeg beklager å måtte fortelle Dem at han er tilbake. Han-hvis-navn-må-være-unevnt er tilbake.»
«Tilbake? Når De sier ’tilbake’ … lever han? Jeg mener –»
Statsministeren famlet i hukommelsen etter detaljer fra den fryktelige samtalen tre år før, da Bloeuf hadde fortalt ham om trollmannen som var mer fryktet enn alle, trollmannen som hadde begått tusen avskyelige forbrytelser før han på uklart vis hadde forsvunnet femten år før.
«Han lever, ja,» sa Bloeuf. «Det vil si – hva vet jeg – kan en mann ingen kan drepe, kalles levende? Neimen om jeg skjønner meg på det, og Humlesnurr vil aldri forklare det skikkelig – men altså, han har en kropp og kan snakke og gå og drepe, så for meg kan vi godt si at han lever, ja.»
Statsministeren visste ikke hva han skulle si til dette, men en inngrodd vane med å ville virke velinformert om ethvert tema noen berørte, fikk ham til å famle etter alle brokker han kunne huske fra tidligere samtaler de hadde hatt.
«Er Seriøs Svart også sammen med – æh – Han-hvis-navn-må-være-unevnt?»
«Svart? Svart?» sa Bloeuf distré og dreide bowlerhatten fort mellom fingrene. «Å, De mener Sirius Svaart? Nei, ved Merlins skjegg, da. Svaart er død, han. Det viste seg at, æh … at vi tok feil av Svaart. Han var faktisk uskyldig allikevel. Ikke var han i ledtog med Han-hvis-navn-må-være-unevnt heller. Altså,» la han unnskyldende til, mens bowleren snurret fortere og fortere, «bevisene pekte jo klart … over femti øyenvitner, og … men altså, som jeg sier, han er død. Myrdet, for å være nøyaktig. I Magidepartementets egne lokaler. Det blir iverksatt en granskning, faktisk …»
Til sin forbløffelse merket statsministeren et blaff av medfølelse med Bloeuf, som riktignok nesten straks ble overstrålt av en glød av selvtilfredshet. Det fikk så være at han selv hadde enkelte mangler når det gjaldt å materialisere seg i peiser, men på den annen side hadde det aldri forekommet mord i noe departement han hadde ansvar for … hittil, da.
Mens statsministeren i smug banket i bordet, fortsatte Bloeuf: «Men Svaart er gammelt nytt nå. Saken er at vi er i krig, statsminister, og det gjelder å treffe tiltak.»
«I krig?» gjentok statsministeren nervøst. «Det må da være en overdrivelse?»
«Han-hvis-navn-må-være-unevnt har fått følge av de av sine støttespillere som rømte fra Azkaban i januar,» sa Bloeuf, som snakket fortere og fortere og nå snurret bowleren sin så raskt at den ble nærmest en limegrønn flekk. «Og siden de trådte åpent fram, har de herjet stygt. Brockdale-brua – det var han som gjorde det, statsminister, han truet med et massedrap på gomper om jeg ikke gikk av og overlot plassen min til ham og –»
«Du godeste, så det er Deres feil at de menneskene ble drept, og at jeg må svare på spørsmål om rust i bærekonstruksjoner og korrosjon i ekspansjonsbolter og jeg vet ikke hva!» sa statsministeren rasende.
«Min feil!» utbrøt Bloeuf og ble rød. «Mener De at De ville gitt etter for den slags utpressing?»
«Nja, nei, kanskje ikke,» sa statsministeren. Han reiste seg og gikk fram og tilbake på golvet. «Men jeg ville satt alt inn på å fakke utpresseren før han begikk noen slik ugjerning!»
«Tror De virkelig at jeg ikke gjorde alt som sto i min makt?» sa Bloeuf opphisset. «Samtlige av departementets svartspanere har prøvd – og prøver – å finne ham og fakke medløperne hans, men det er altså en av tidenes mektigste trollmenn vi snakker om, som har unngått pågripelse i nesten tre årtier!»
«Og nå vil De vel fortelle meg at det var han som sto bak den orkanen sørpå òg?» sa statsministeren, som ble hissigere for hvert skritt. Det var til å bli gal av, å få vite bakgrunnen for alle disse forferdelige katastrofene, og så ikke kunne fortelle det til velgerne! Det var nesten verre enn om det hadde vært regjeringens feil allikevel.
«Det var nok ingen orkan,» sa Bloeuf mismodig.
«Nei, unnskyld!» bjeffet statsministeren, som nå nesten trampet fram og tilbake. «Trær revet opp med rota, tak flerret av, bøyde lyktestolper, fryktelige personskader …»
«Det var dødseterne,» sa Bloeuf. «Medløperne til Han-hvis-navn-må-være-unevnt. Og … vi har mistanke om jøtulmedvirkning også.»
Statsministeren bråstoppet som om han hadde gått rett på en usynlig vegg.
«Hva slags medvirkning?»
Bloeuf skar en grimase. «Han brukte jøtuler sist, når det var det mer grandiose han var ute etter. Misinformasjonskontoret har vært på saken tjuefire timer i døgnet, vi har hatt forglemmikergrupper i felten for å modifisere hukommelsen til alle gomper som så hva som faktisk skjedde, mesteparten av Avdelingen for oppsyn og kontroll med magiske vesener traver Somerset opp og ned, men ikke snakk om at vi finner jøtulen – det er en ren katastrofe.»
«De sier ikke det!» sa statsministeren sammenbitt.
«Jeg skal ikke benekte at moralen i departementet er temmelig lav,» sa Bloeuf. «Først alt dette, og så å miste Amelia Beining på toppen.»
«Miste hvem, sa De?»
«Amelia Beining. Sjef for Avdelingen for magisk justis. Vi tror det kan være Han-hvis-navn-må-være-unevnt personlig som har myrdet henne, for hun var en høyt begavet heks – og alle spor tyder på at hun forsvarte seg intenst.»
Bloeuf kremtet og greide – med en kraftanstrengelse, så det ut som – å slutte å snurre med bowlerhatten.
«Men det mordet sto det jo om i avisene,» sa statsministeren og glemte et øyeblikk at han var sint. «Altså våre aviser. Amelia Beining … alt som sto, var at det var en middelaldrende kvinne som bodde alene. Det var et – et stygt mord, var det ikke det? Det ble slått ganske stort opp. Politiet klør seg i hodet, visstnok.»
Bloeuf sukket. «Selvfølgelig gjør de det. Rommet hun ble drept i, var jo låst fra innsida, ikke sant? Vi, derimot, vet presis hvem som gjorde det – ikke at det bringer oss stort nærmere å fakke ham. Og så var det Emmelin Vals, da, henne har De kanskje ikke fått med Dem –»
«Å jo da!» glefset statsministeren. «Det skjedde faktisk rett om hjørnet her. Gjett om avisene koste seg med den der: Sammenbrudd i lov og orden i statsministerens bakgård –»
«Og som om ikke det var nok,» fortsatte Bloeuf og hørte nesten ikke etter, «har vi svermer av desperanter på frifot som angriper folk høyt og lavt …»
Det var en gang en lykkeligere tid da statsministeren ville funnet denne setningen komplett uforståelig, men han var blitt en klokere mann.
«Jeg trodde desperanter var de som voktet fangene i Azkaban?» sa han forsiktig.
«De var det,» sa Bloeuf tungt. «Men ikke nå lenger. De har desertert fra fengslet og sluttet seg til Han-hvis-navn-må-være-unevnt. Jeg skal ikke legge skjul på at det var et hardt slag.»
«Men,» sa statsministeren med stigende forferdelse, «fortalte De meg ikke at dette var noen vesener som suger folk tomme for all lykke, alt håp?»
«Det stemmer. Og nå formerer de seg. Det er det som skaper all denne tåka.»
Statsministeren ble mo i knærne og sank ned i nærmeste stol. Tanken på usynlige vesener som slo ned over bygd og by og spredde fortvilelse og håpløshet blant hans velgere, fikk det nesten til å svimle for ham.
«Men alvorlig talt, Bloeuf, De må jo gjøre noe! Dette er Deres ansvar som magiminister!»
«Kjære Dem, statsminister, De kan da ikke for alvor tro at jeg fremdeles er magiminister etter alt dette? Jeg fikk sparken for tre dager siden! Hele det magiske samfunnet har samstemmig hylt på min avgang i ukevis. Jeg har ikke opplevd slik enighet i hele min ministertid!» sa Bloeuf med et tappert forsøk på et smil.
Statsministeren ble et øyeblikk stum. Tross all indignasjon over situasjonen han var blitt satt i, følte han likevel en viss sympati med den sammensunkne skikkelsen vis-à-vis.
«Det var leit å høre,» sa han omsider. «Er det noe jeg kan gjøre?»
«Det er snilt av Dem, statsminister, men nei, ingen ting. Jeg ble sendt hit i kveld for å bringe Dem à jour med den siste tidas begivenheter, og for å presentere min etterfølger. Jeg hadde faktisk trodd han ville vært her alt, men han har det jo svært travelt for øyeblikket, selvfølgelig, så mye som foregår nå.»
Bloeuf snudde seg og kikket på portrettet av den stygge, lille mannen med den lange, sølvgrå krølleparykken, som akkurat holdt på å grave seg i øret med en fjærpenn.
Mannen på portrettet møtte Bloeufs blikk og sa: «Han er her om et øyeblikk, han skulle bare bli ferdig med et brev til Humlesnurr.»
«Jo, lykke til,» sa Bloeuf og lød for første gang bitter. «Jeg har skrevet til Humlesnurr to ganger daglig de siste to ukene, men han er ikke til å rikke. Om han bare hadde vært villig til å overtale guttungen, hadde jeg kanskje fremdeles vært … Nå ja, det er jo mulig at Grimst har mer hell med seg.»
Bloeuf hensank i forbitret taushet, men den ble nesten straks brutt av portrettet, som sa i en effektiv, offisiell tone:
«Til den gompiske statsminister. Ønsker møte snarest. Omgående svar utbes. Rufus Grimst, magiminister.»
«Ja da, ja da,» sa statsministeren med tankene helt andre steder, og skvatt nesten ikke engang da flammene i peisen på ny ble smaragdgrønne, slo til værs og innerst avdekket en ny, hvirvlende trollmann, som straks etter ble spydd ut på det antikke teppet. Bloeuf reiste seg, og etter et øyeblikks nøling gjorde statsministeren det samme, mens den nyankomne rettet seg opp, børstet støvet av den lange, svarte kutten og så seg om.
Statsministerens første, idiotiske tanke var at Rufus Grimst minnet om en gammel løve. Det var grå strimer i den gylne manken og de buskete øyebrynene, øynene var skarpe og nesten gule bak metallbrillene, og enda han haltet svakt, beveget han seg med en slags langbeint, duvende gratie. Hele framtoningen bar bud om noe årvåkent og hardført, og statsministeren syntes han kunne skjønne hvorfor hekserisamfunnet heller ville ha Grimst enn Bloeuf som sin leder i slike farlige tider.
«Gleder meg,» sa statsministeren høflig og rakte fram hånden.
Grimst trykket den fort, men fortsatte å saumfare rommet med blikket. Så trakk han fram en tryllestav under kutten.
«Har Bloeuf fortalt Dem alt?» spurte han. Imens marsjerte han bort til døra og kakket lett på låsen med tryllestaven. Statsministeren hørte den klikke i lås.
«Æh – ja,» sa han. «Og jeg vil faktisk helst ha den døra ulåst.»
«Og jeg vil helst unngå å bli avbrutt,» sa Grimst kort. «Eller overvåket,» tilføyde han og pekte med staven på vinduene. Gardinene smalt på plass. «Se så. Vel, jeg er en opptatt mann, så la oss komme til saken. Det første vi trenger å diskutere, er Deres sikkerhet.»
Statsministeren ranket seg til sin fulle høyde og svarte: «Takk, men jeg er fullt fornøyd med de sikkerhetstiltakene vi allerede har –»
«Det er ikke vi,» avbrøt Grimst. «Det blir dårlige utsikter for gompene dersom statsministeren deres blir rammet av Befaliusforbannelsen. Den nye sekretæren på forværelset Deres –»
«Ikke tale om at jeg vil kvitte meg med Nestor Bindebolt, hvis det er det De sikter til!» sa statsministeren hissig. «Det er en uhyre effektiv mann, som får unna dobbelt så mye som noen andre her –»
«Det er fordi han er en trollmann,» sa Grimst uten antydning av et smil. «En topptrent svartspaner, som vi har plassert her for å beskytte Dem.»
«Nei, stopp nå litt!» utbrøt statsministeren. «De kan ikke bare gå rundt og plassere folkene Deres på mitt kontor, det er jeg som bestemmer hvem som jobber for meg –»
«Jeg forsto det slik at De var fornøyd med Bindebolt?» sa Grimst kaldt.
«Jeg er det – jeg mener, jeg var det –»
«Men da er det jo ikke noe problem, er det vel?» sa Grimst.
«Jeg … vel, så lenge Bindebolt fortsetter å … gjøre så godt arbeid, så …» sa statsministeren matt, men det var bare så vidt Grimst hørte etter.
«Og så var det Herbert Fumlie, statssekretæren Deres,» fortsatte han. «Han som har underholdt offentligheten med å late som han er en and.»
«Hva med ham?» sa statsministeren.
«Det er åpenbart resultatet av en slurvete utført Befaliusforbannelse,» sa Grimst. «At mannen er blitt skrullete, betyr ikke at han ikke kan være farlig.»
«Han kvekker jo bare!» sa statsministeren tynt. «Litt hvile må da sikkert … og kanskje kutte litt ned på drikkingen …»
«For øyeblikket gjennomgår han en undersøkelse av et helt team helere på St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader. Hittil har han prøvd å kvele tre av dem,» sa Grimst. «Jeg tror det er best vi fjerner ham fra gompesamfunnet en tid framover.»
«Jeg … men … han blir vel bra igjen?» sa statsministeren bekymret. Grimst trakk bare på skuldrene og var allerede på vei tilbake til peisen.
«Nå vel, det var egentlig alt jeg kom for å si. Jeg skal holde Dem à jour med hva som skjer, statsminister – eller, jeg får det antakelig for travelt til å komme selv, men i så fall sender jeg Bloeuf. Han har samtykket i å bli værende i en rådgiverstilling.»
Bloeuf prøvde på et smil, men fikk det ikke til, og så mest ut som om han hadde tannpine. Grimst romsterte allerede i lommene etter det merkelige pulveret som fikk ilden til å bli grønn. Statsministeren stirret et øyeblikk fortvilet på dem begge, men så, omsider, brast de ut av ham, de ordene han hadde kjempet hele kvelden for å la være si:
«Men herregud, dere er jo trollmenn! Dere kan jo magi! Dere må da kunne ordne opp med – vel, med hva som helst!»
Grimst snudde seg langsomt og vekslet et vantro blikk med Bloeuf. Og denne gangen greide Bloeuf å prestere et smil. Han sa vennlig: «Problemet er at motparten også kan magi, statsminister.»
Og så skrittet de to trollmennene etter tur inn i den lysende grønne ilden og forsvant.