KAPITTEL TO
Den samme kalde tåka som hadde presset mot statsministerens vinduer, drev også milevis unna, over en møkkete elv som snodde seg mellom overgrodde, søppelstrødde bredder. En svær pipe, restene etter et nedlagt spinneri, raget opp som en illevarslende skygge. Den eneste lyden var hvislingen av det svarte vannet, og det eneste tegnet på liv en utmagret rev som hadde listet seg nedover bredden og snuste forhåpningsfullt på noe gammelt hurtigmatpapir i det høye gresset.
Men brått, med et nesten uhørlig plopp, kom en slank, formummet skikkelse til syne fra tomme lufta nede ved elva. Reven stivnet og betraktet dette underlige, nye fenomenet med vaktsomme øyne. Det så ut som skikkelsen så seg om litt, før den la i vei med lette, forte skritt. Den lange kappen raslet over gresset.
Med et nytt og litt høyere plopp dukket det opp en ny innhyllet skikkelse.
«Vent!»
Det skingrende ropet skremte reven, som klemte seg flat mellom gresstustene. Den smatt opp fra gjemmestedet og pilte oppover bredden. Det kom et blaff av grønt lys, et kvink, og reven falt i bakken og var død.
Skikkelse nummer to vendte på den med skotuppen.
«Nei, bare en rev,» sa en uinteressert kvinnestemme under hetta. «Jeg tenkte kanskje det var en svartspaner – Sissi, vent!»
Men den hun fulgte etter, som hadde stoppet og sett seg tilbake da lysblaffet kom, var allerede på vei oppover den samme skråningen reven nettopp hadde trillet ned.
«Sissi – Narsissa – hør på meg, da –»
Kvinne nummer to tok igjen den første og grep henne i armen, men hun rev armen til seg.
«Gå din vei, Bella!»
«Du må høre på meg!»
«Jeg har hørt på deg. Og jeg har bestemt meg. La meg være i fred!»
Hun som het Narsissa, kom opp på toppen av skråningen, hvor et gammelt jernstakitt dannet skille mellom elva og en smal gate med brustein. Bella, den andre, fulgte etter. Side om side sto de i mørket og så over gata på radene av forfalne mursteinshus med matte, blinde vinduer.
«Bor han her?» spurte Bella i en foraktelig tone. «På en sånn gompisk møkkadynge? Vi må være de første av vårt slag som noen gang har satt sin fot –»
Men Narsissa hørte ikke etter. Hun hadde snodd seg igjennom en åpning mellom de rustne gjerdesprossene og var allerede i full fart over gata.
«Vent, Sissi!»
Bella løp etter så kappen flagret og rakk akkurat å se Narsissa smette fra et smug mellom husene og inn i en ny gate som var nesten helt lik den første. Noen av gatelyktene var knust, så de to kvinnene løp mellom flekker av lys og stummende mørke. Ved et hjørne nådde forfølgeren igjen sitt bytte, og denne gangen greide hun å ta tak i armen hennes og svinge henne rundt så de sto ansikt til ansikt.
«Sissi, du må ikke dette, du kan ikke stole på ham –»
«Stoler ikke Mørkets herre på ham, kanskje?»
«Og jeg tror at Mørkets herre … tar feil,» peste Bella. Det glimtet i de mørke øynene under hetta da hun skottet omkring seg for å være sikker på at de var alene. «Men uansett har vi ordre om ikke å nevne planen for noen. Dette er forræderi mot Mørkets herres –»
«Slipp meg!» snerret Narsissa. Hun trakk tryllestaven fram under kappen og holdt den truende opp foran ansiktet på Bella, som bare lo.
«Sissi, da. Din egen søster? Du ville aldri –»
«Nå kan jeg gjøre hva det skal være!» sa Narsissa åndeløst, og det var en hysterisk klang i stemmen. Hun hogg nedover med staven som med en kniv, det kom et nytt lysblaff, og Bella slapp søsterens arm som om hun hadde brent seg.
«Narsissa!»
Men Narsissa var allerede på sprang. Forfølgeren gned seg over hånden og sprang etter, men nå holdt hun avstand. Dypere og dypere kom de inn i den tomme labyrinten av mursteinshus med gjenspikrede og knuste vinduer. Omsider løp Narsissa inn i en gate som het Spinnstubben; over den i tåka hang den tårnhøye spinneripipa som en truende pekefinger. Skrittene hennes ga gjenlyd mot brusteinene. I det aller innerste huset glimtet et svakt lys gjennom gardinene i et rom i første etasje.
Hun banket på. Bella bannet lavt, og så var hun også framme. De sto side om side og ventet, hev etter pusten og kjente stanken av det skitne elvevannet som nattebrisen bar fram til dem. Noen sekunder gikk, så hørte de noen bevege seg innenfor døra. Den åpnet seg på klem, og i dørsprekken så de en smal strime av en mann som så ut på dem, en mann med langt, svart hår som hang som gardiner rundt et gustent ansikt med svarte øyne.
Narsissa slo hetta tilbake. Hun var så blek at det var som om hun skinte i mørket. Det lange, blonde håret som flommet nedover ryggen, fikk henne til å minne om en som hadde druknet.
«Narsissa!» sa mannen og åpnet døra litt mer, så lyset falt ut på henne, og søsteren òg. «Det var da en behagelig overraskelse!»
«Severus,» hvisket hun forpint. «Kan jeg få snakke med deg? Det er viktig.»
«Ja visst.»
Han gikk til side for å slippe henne inn. Søsteren fulgte etter uten invitasjon, fremdeles med hetta over hodet.
«Slur,» sa hun kort idet hun passerte ham.
«Bellatrix,» svarte han, og de tynne leppene kruste seg i et litt spottende smil mens han lukket døra bak dem med et knepp.
De var kommet rett inn i en knøttliten stue, omtrent som en mørk, polstret celle. Veggene var helt dekket av bøker, de fleste innbundet i gammelt svart eller brunt lær. En nedslitt sofa, en gammel lenestol og et vaklevorent bord sto i den svake lyskretsen fra talglysene i en lampe under taket. Huset ga inntrykk av å være forlatt, som om ingen bodde der til daglig.
Slur viste Narsissa til sofaen. Hun spente av seg kappen, slengte den fra seg og satte seg, og der satt hun og stirret ned på de hvite, dirrende hendene som knuget hverandre i fanget. Bellatrix var lenger om å slå hetta tilbake. Hun var like mørk som søsteren var lys, med tunge øyelokk og kraftig hake. Hun tok ikke blikket fra Slur mens hun gikk og stilte seg bak Narsissa.
«Nå, hva kan jeg stå til tjeneste med?» spurte Slur og satte seg i stolen midt imot de to søstrene.
«Vi … er alene her, ikke sant?» spurte Narsissa lavt.
«Ja visst. Nå ja, Ormsvans er jo her, men skadedyr teller vel ikke, eller hva?»
Han pekte med tryllestaven på veggen med bøker bak seg. Med et smell fór en skjult dør opp. Utenfor gikk en smal trapp, og der sto en liten mann aldeles stiv.
«Som du åpenbart har oppfattet, Ormsvans, har vi fått gjester,» sa Slur dovent.
Mannen smøg seg krokrygget ned de siste trinnene og kom inn i rommet. Øynene hans var små og vasne, nesa spiss, og smilet var ubehagelig kunstig. Den venstre hånden hans strøk og strøk over den høyre, som så ut som om den var innhyllet i en blank sølvhanske.
«Narsissa!» sa han med pipende stemme. «Og Bellatrix! Så hyggelig –»
«Ormsvans henter gjerne noe å drikke, hvis dere har lyst på,» sa Slur. «Og etterpå går han opp på rommet sitt.»
Ormsvans rykket til som om Slur hadde kastet noe etter ham.
«Jeg er ikke din tjener!» pep han, men uten å møte Slurs blikk.
«Jaså? Jeg forsto det slik at Mørkets herre sendte deg hit for å bistå meg.»
«Bistå deg, ja – men ikke hente drikke til deg og – og rydde og vaske for deg!»
«Du verden, Ormsvans, jeg ante ikke at du higet etter farligere oppgaver,» sa Slur silkebløtt. «Men det kan lett la seg ordne, jeg skal snakke med Mørkets herre –»
«Jeg kan snakke med ham selv, jeg, hvis jeg vil!»
«Visst kan du det,» sa Slur hånlig. «Men i mellomtida kan du hente drikke til oss. Litt av den nissevinen kunne passe.»
Ormsvans nølte et øyeblikk, og det så nesten ut som han ville ta til motmæle, men så snudde han og forsvant ut av en annen hemmelig dør. De hørte smell og klirring av glass. Noen sekunder etter var han tilbake med et brett med en støvete flaske og tre glass, som han smelte ned på det skrøpelige bordet, smatt ut igjen og smelte bokhylle-døra igjen etter seg.
Slur skjenket opp tre glass blodrød vin og rakte to av dem til søstrene. Narsissa mumlet en takk. Bellatrix sa ikke et ord, men fortsatte bare å skule på Slur. Det så ikke ut til at dette gikk innpå ham; tvert imot virket det som han moret seg.
«Mørkets herre,» sa han og løftet glasset og tømte det.
Søstrene gjorde det samme, og Slur fylte opp glassene igjen.
Narsissa nippet til sitt andre glass. Så sa hun fort: «Unnskyld at jeg kommer hit på denne måten, Severus, men jeg måtte bare snakke med deg. Du er nok den eneste som kan hjelpe meg –»
Slur holdt en hånd i været for å avbryte henne, og så pekte han igjen med tryllestaven mot døra til den skjulte trappa. De hørte et høyt smell og et kvink, etterfulgt av lyden av Ormsvans som forsvant pilende opp trappa.
«Beklager,» sa Slur. «Han har fått det med å lytte ved dørene i det siste, sannelig om jeg vet hva han mener med det … Ja, Narsissa, du ville si?»
Hun trakk pusten dypt og skjelvende og begynte på ny.
«Severus, jeg vet jeg ikke burde kommet, jeg har ordre om ikke å si noe til noen, men –»
«Da burde du holde munn!» glefset Bellatrix. «Spesielt i slikt selskap!»
«’Slikt selskap’?» gjentok Slur sardonisk. «Og hvordan skal det forstås, Bella?»
«At jeg ikke stoler på deg, Slur, og det vet du godt!»
Det kom en lyd fra Narsissa, kanskje et tørt hikst, og hun gjemte ansiktet i hendene. Slur satte glasset sitt fra seg på bordet, la hendene på stollenene og lente seg bakover igjen. Han møtte det sinte blikket til Bellatrix med et smil.
«Narsissa, jeg tror vi burde høre hva Bellatrix er sprekkeferdig etter å si, så slipper vi noen kjedsommelige avbrytelser. Nå vel, Bellatrix; fortsett,» sa Slur. «Fortell hvorfor du ikke stoler på meg?»
«Av hundre grunner!» sa hun høyt. Hun marsjerte fram fra bak sofaen og klasket glasset i bordet. «Hvor skal jeg begynne? Hvor var du da Mørkets herre falt? Hvorfor gjorde du aldri noe forsøk på å finne ham da han forsvant? Hva har du drevet med i alle disse årene du har levd i lomma på Humlesnurr? Hvorfor hindret du Mørkets herre i å få tak i De vises stein? Hvorfor vendte du ikke tilbake med det samme Mørkets herre ble gjenfødt? Hvor var du for noen uker siden, da vi kjempet for å sikre oss spådommen? Og hvorfor, Slur, hvorfor er Harry Potter fremdeles i live, når du har hatt fritt spillerom med ham i fem år?»
Der tidde hun, rød i kinnene, mens brystet steg og sank fort. Bak henne satt Narsissa uten å røre seg, fremdeles med ansiktet i hendene.
Slur smilte.
«Før jeg svarer deg – å ja da, Bellatrix, du skal nok få svar! Så ta med deg det du får høre, tilbake til de andre som tisker bak min rygg og bærer falskt vitnesbyrd til Mørkets herre om mitt svik! Men før jeg svarer, sier jeg, så la meg stille deg et spørsmål. Tror du virkelig at Mørkets herre ikke har stilt meg de samme spørsmålene – hvert eneste et? Og tror du virkelig jeg hadde sittet her og snakket med deg om han ikke hadde vært fornøyd med svarene?»
Hun nølte.
«Jeg vet at han tror deg, men –»
«Du tror han tar feil? Eller at jeg på en eller annen måte har lurt ham? Lurt Mørkets herre, den mektigste trollmann, den dyktigste psykomantiker verden har sett?»
Bella svarte ikke, men så for første gang litt forfjamset ut. Slur lot være å gni det inn. Han tok glasset sitt igjen og nippet til det før han fortsatte: «Du spør hvor jeg var da Mørkets herre falt. Jeg var der han hadde befalt meg å være, på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, fordi han ville ha meg til å spionere på Albus Humlesnurr. Jeg går ut fra du vet at det var på Mørkets herres ordre at jeg tok jobben der?»
Hun nikket nesten umerkelig. Så åpnet hun munnen, men Slur kom henne i forkjøpet.
«Du spør hvorfor jeg ikke prøvde å finne ham da han forsvant. Av samme grunn som Averson, Jugullus, begge Misfallene, Vargar, Lucifus,» han nikket lett mot Narsissa, «og mange andre ikke prøvde å finne ham: Jeg trodde han var ferdig. Jeg tok feil, og jeg er ikke stolt av det, men slik var det altså … Hadde han ikke tilgitt dem av oss som var svake i troen den gangen, ville han ikke hatt mange tilhengere igjen.»
«Han ville hatt meg!» sa Bellatrix hett. «Som satt i Azkaban i år etter år for hans skyld!»
«Jo da, uhyre beundringsverdig,» sa Slur som om han kjedet seg. «Nå var du jo ikke til særlig nytte for ham der i Azkaban, naturligvis, men en fin gest, absolutt –»
«Gest!» hylte hun, så rasende at hun virket nesten vanvittig. «Mens jeg måtte utholde desperantene, ble du trygt sittende på Galtvort som Humlesnurrs kjæledegge!»
«Ikke helt,» sa Slur rolig. «Svarteforsvarsjobben ville han ikke gi meg. Nesten som om han trodde det kunne, ah, føre til et tilbakefall … friste meg tilbake til gamle synder.»
«Så det var ditt offer for Mørkets herre – at du ikke fikk bli lærer i yndlingsfaget ditt?» sa hun hånlig. «Hvorfor ble du værende der så lenge, Slur? Skulle du fortsette å spionere på Humlesnurr for en herre du trodde var død?»
«Neppe det,» sa Slur, «selv om Mørkets herre riktignok setter pris på at jeg ikke forlot min post: Da han vendte tilbake, hadde jeg seksten års informasjon om Humlesnurr å gi ham, en kanskje noe nyttigere velkomstgave enn endeløs mimring om hvor utrivelig det er i Azkaban …»
«Men du ble værende –»
«Ja, Bellatrix, jeg ble værende,» sa Slur og viste for første gang tegn til utålmodighet. «Der hadde jeg en behagelig jobb som var langt å foretrekke framfor et opphold i Azkaban. De var i god gang med å sirkle inn dødseterne, som du vet. Med Humlesnurrs beskyttende hånd over meg slapp jeg fengsel, beleilig nok, og det benyttet jeg meg av. Jeg gjentar: Mørkets herre har ingen innvendinger mot at jeg ble der, så hvorfor du skulle ha det, begriper ikke jeg.
Det neste du ville vite,» fortsatte han med litt høyere røst, ettersom Bella visste alle tegn til å ville avbryte, «var hvorfor jeg ikke hjalp Mørkets herre å få tak i De vises stein. Svaret er enkelt. Han visste ikke om han kunne stole på meg. Han trodde, akkurat som du, at jeg hadde gått fra å være trofast dødseter til å bli Humlesnurrs lakei. Han var i en ynkverdig tilstand, nesten kraftløs, og måtte dele kropp med en middelmådig trollmann. Han våget ikke røpe seg for en forhenværende alliert, av frykt for at samme allierte skulle overgi ham til Humlesnurr eller departementet. Det smerter meg dypt at han ikke stolte på meg. Da ville han ha gjenvunnet sin makt tre år før. Men som situasjonen var, forsto jeg ikke annet enn at en grådig og uverdig Krengle prøvde å stjele Steinen, og jeg innrømmer at jeg gjorde hva jeg kunne for å hindre det.»
Leppene til Bellatrix vred seg som om hun hadde tatt en slurk motbydelig medisin.
«Men du kom ikke tilbake da han vendte hjem, du kom ikke løpende straks du kjente det svi i Mørkets merke –»
«Det stemmer. Jeg kom to timer senere. Og det var på Humlesnurrs ordre jeg gjorde det.»
«På Humlesnurrs –?» begynte hun, sint og sjokkert.
«Men så tenk, da!» sa Slur, på ny utålmodig. «Tenk! Ved å vente i to timer, bare to timer, kunne jeg sikre at jeg kunne bli værende på Galtvort og spionere! Ved å la Humlesnurr tro at det bare var fordi jeg fikk ordre om det at jeg gikk tilbake til Mørkets herre, har jeg siden kunnet skaffe ham alle opplysninger om Humlesnurr og Føniksordenen! Tenk deg om, Bellatrix: Mørkets merke hadde vokst seg sterkere i månedsvis, jeg visste det måtte være like før han vendte tilbake, alle dødsetere visste det! Jeg hadde masser av tid til å tenke over hva jeg ville, planlegge mitt neste trekk. Hvis jeg ville, kunne jeg rømt min vei som Karkaroff, ikke sant?
Først var Mørkets herre misfornøyd med at jeg meldte meg så sent. Men jeg kan forsikre deg om at hans misnøye forsvant da jeg fikk forklart at jeg var like trofast, selv om Humlesnurr trodde jeg var hans mann. Jo, Mørkets herre trodde jeg hadde forlatt ham for alltid, men der tok han feil.»
«Men hvilken nytte har du gjort?» sa Bellatrix hånlig. «Hva slags nyttige opplysninger har vi fått av deg?»
«Mine opplysninger har gått direkte til Mørkets herre,» sa Slur. «Hvis han foretrekker ikke å dele dem med deg –»
«Han deler alt med meg!» sa Bellatrix og tente straks. «Han kaller meg sin mest lojale, mest trofaste –»
«Jaså, gjør han det?» sa Slur, med et tonefall som uttrykte høflig vantro. «Fremdeles, etter den fiaskoen i departementet?»
«Det var ikke min feil!» sa Bellatrix og ble rød. «Mørkets herre har mange ganger betrodd meg sine kosteligste – hvis ikke Lucifus hadde –»
«Du våger ikke – våger ikke å skylde på min mann!» sa Narsissa med lav, livsfarlig stemme og så opp på søsteren.
«Det er ingen vits i å fordele skyld,» sa Slur glatt. «Gjort er gjort.»
«Men ikke av deg!» sa Bellatrix innett. «Nei da, du var ikke der denne gangen heller, var du vel, Slur, mens vi andre tok all risikoen!»
«Mine ordrer var å bli på min plass,» sa Slur. «Kanskje du er uenig med Mørkets herre, du mener kanskje at Humlesnurr ikke ville lagt merke til om jeg hadde sluttet meg til dødseterne og slåss mot Føniksordenen? Og – ha meg unnskyldt, men … du snakker om risiko, men var det ikke seks tenåringer du sto overfor?»
«Du vet utmerket godt at de snart fikk selskap av halve Ordenen!» snerret Bellatrix. «Og siden vi snakker om Ordenen, så påstår du fremdeles at du ikke kan si hvor hovedkvarteret deres er, stemmer ikke det?»
«Jeg er ikke lønndomsholderen deres, jeg kan ikke si navnet på det stedet. Du vet hvordan trylleformelen fungerer, går jeg ut fra? Mørkets herre er fornøyd med den informasjonen jeg har gitt ham om Ordenen. Som du muligens har gjettet, har den ført til at vi nylig kunne fange og myrde Emmelin Vals, og den bidro så visst til å gjøre ende på Sirius Svaart, selv om du skal ha all ære av selve dødsstøtet.»
Han nikket lett og skålte mot henne. Utrykket hennes ble ikke mildere for det.
«Du unngår det siste spørsmålet mitt, Slur. Harry Potter. Du kunne drept ham når som helst de siste fem årene. Det har du ikke gjort. Hvorfor ikke?»
«Har du diskutert det spørsmålet med Mørkets herre?» spurte Slur.
«Han … i det siste har vi ikke … Slur, det er deg jeg spør!»
«Hvis jeg hadde myrdet Harry Potter, kunne ikke Mørkets herre ha brukt hans blod til å gjenfødes og gjøre seg usårlig –»
«Du påstår altså at du forutså hva han ville bruke gutten til?» sa hun hånlig.
«Langt ifra, jeg hadde ingen anelse om planene hans. Jeg har jo allerede innrømmet at jeg trodde Mørkets herre var død. Jeg prøver bare å forklare hvorfor han ikke er misfornøyd med at Potter overlevde, iallfall til for et år siden …»
«Men hvorfor holdt du ham i live?»
«Har du ikke forstått hva jeg sa? Det var utelukkende Humlesnurrs beskyttelse som holdt meg utenfor Azkaban! Tror du ikke at å myrde hans yndlingselev muligens kunne gjort ham litt uvennligere stemt? Men det var mer enn som så. Jeg får kanskje minne deg om at da Potter kom til Galtvort første gang, gikk det fremdeles alskens historier om ham, rykter om at han selv var en mektig svart trollmann, og at det var derfor han hadde overlevd angrepet fra Mørkets herre. Det var faktisk ikke så få av Mørkets herres gamle tilhengere som trodde at Potter kunne bli et nytt samlingsmerke for oss en gang i framtida. Jeg var nysgjerrig, det innrømmer jeg, og slett ikke innstilt på å myrde ham så snart han satte foten innenfor borgen.
Nå gikk det jo snart nok opp for meg at han aldeles ikke hadde noe usedvanlig talent. Når han har klart seg ut av en del kniper, er det ved en enkel kombinasjon av ren flaks og mer talentfulle venner. Han er til de grader middelmådig, men like ufordragelig og selvtilfreds som faren var. Jeg har gjort mitt ytterste for å få ham utvist fra Galtvort, hvor han slett ikke hører hjemme, spør du meg – men å drepe ham, eller la ham bli drept i mitt påsyn? Jeg ville vært en tosk om jeg risikerte noe slikt, med Humlesnurr rett i nærheten.»
«Og trass i alt dette mener du altså vi skal tro på at Humlesnurr aldri har hatt mistanke til deg?» sa Bellatrix. «Han aner ingenting om din egentlige lojalitet, han stoler fortsatt like blindt på deg?»
«Jeg har spilt min rolle godt,» sa Slur. «Og du overser Humlesnurrs største svakhet: at han absolutt vil tro det beste om folk. Da jeg ble en av lærerkollegiet, fersk fra dødseter-rekkene, serverte jeg ham en skrøne om min dypeste anger, og han tok imot meg med åpne armer – selv om han riktignok, som jeg sa, ikke slapp meg nærmere svartekunstene enn han var nødt til. Humlesnurr har vært en stor trollmann – å ja da, det har han,» for det kom en foraktelig lyd fra Bellatrix, «Mørkets herre erkjenner det fullt ut. Men det gleder meg å kunne si at han er i ferd med å bli gammel. Duellen med Mørkets herre forleden måned skaket ham. Og etter det har han fått en større skade, siden han er tregere i reaksjonene enn han var. Men gjennom alle disse årene har han aldri opphørt å stole på Severus Slur, og deri ligger min store verdi for Mørkets herre.»
Bellatrix virket ikke overbevist, men var tydeligvis usikker på hva hun skulle angripe ham med nå. Slur benyttet seg av tausheten hennes og snudde seg mot søsteren.
«Men du, Narsissa … du kommer altså for å be meg om hjelp?»
«Ja, Severus. Jeg – jeg tror du er den eneste som kan hjelpe meg. Jeg har ingen annen å gå til. Lucifus er i fengsel, og …»
Hun lukket øynene, og to store tårer samlet seg under øyelokkene.
«Mørkets herre har forbudt meg å snakke om det,» fortsatte hun, fremdeles med lukkede øyne. «Han vil ikke at noen skal få vite om planen. Den er … veldig hemmelig. Men –»
«Hvis han har forbudt det, må du ikke si noe,» sa Slur straks. «Mørkets herres ord er lov.»
Narsissa gispet som om han hadde dynket henne med kaldt vann. Bellatrix så fornøyd ut for første gang siden hun kom.
«Der kan du se!» sa hun triumferende til søsteren. «Selv Slur sier det. Du fikk ordre om ikke å si noe, så ti stille!»
Men Slur hadde reist seg og gikk bort til det lille vinduet, tittet ut mellom gardinene på den øde gata og trakk dem til igjen med et rykk. Så snudde han seg mot Narsissa med rynket panne.
«Men nå har det seg slik at jeg kjenner til planen,» sa han lavt. «Jeg er en av de få Mørkets herre har betrodd den til. Men, Narsissa, hadde jeg ikke vært det, ville du gjort deg skyldig i et grovt forræderi mot Mørkets herre.»
«Jeg var sikker på du måtte vite om det!» sa Narsissa og pustet lettere. «Slik som han stoler på deg, Severus …»
«Vet du om planen?» sa Bellatrix, og det fornøyde uttrykket ble fort erstattet av forurettethet. «Du?»
«Ja visst,» sa Slur. «Men hva slags hjelp er det du trenger, Narsissa? Hvis du forestiller deg at jeg kan overtale Mørkets herre til å forandre mening, er jeg redd det ikke er håp, ikke det ringeste.»
«Severus,» hvisket hun mens tårene silte nedover de bleke kinnene. «Min sønn … min eneste sønn …»
«Draco burde være stolt,» sa Bellatrix likegyldig. «Det er en stor ære Mørkets herre gjør ham. Og så pass vil jeg si til Dracos fordel, at han ikke prøver å unnvike sin plikt, nei, han virker glad for en slik sjanse til å vise hva han duger til, oppspilt ved tanken –»
Da begynte Narsissa å gråte for alvor, og hele tida stirret hun bedende på Slur.
«Det er fordi han er seksten og ikke aner hva det innebærer! Hvorfor, Severus? Hvorfor min sønn? Det er for farlig! Dette er en hevn for det Lucifus gjorde feil, jeg vet det!»
Slur sa ikke noe. Han så bort fra tårene hennes som om synet var noe uanstendig, men han kunne ikke late som han ikke hørte henne.
«Det er derfor han har valgt Draco, ikke sant?» gjentok hun. «For å straffe Lucifus?»
«Hvis Draco lykkes, vil han bli æret over alle,» sa Slur, fortsatt uten å se på henne.
«Men han kommer ikke til å lykkes!» hikstet Narsissa. «Hvordan kan han det, når ikke engang Mørkets herre selv –?»
Bellatrix gispet, og det virket som Narsissa mistet motet.
«Jeg mente bare … at ingen til nå har lykkes … Severus, vær så snill … Du er, du har alltid vært, Dracos yndlingslærer … Du er Lucifus’ gamle venn … Jeg ber deg … Du er Mørkets herres yndling, hans mest betrodde rådgiver … Vil du ikke snakke med ham, overtale ham –?»
«Mørkets herre lar seg ikke overtale, og jeg er ikke så dum at jeg prøver på det,» sa Slur kontant. «Jeg kan ikke late som Mørkets herre ikke er sint på Lucifus. Det var Lucifus som skulle ha ledelsen. Han presterte å la seg ta til fange, sammen med hvem vet hvor mange andre, og til overmål greide han ikke å få tak i spådommen. Ja, Mørkets herre er sint, Narsissa, meget, meget sint.»
«Da har jeg rett, han har valgt Draco som hevn!» sa Narsissa halvkvalt. «Det er ikke meningen at han skal lykkes, meningen er at han skal bli drept i forsøket!»
Da Slur ikke svarte, var det som Narsissa mistet den lille selvbeherskelsen hun hadde igjen. Hun reiste seg, vaklet fram til Slur og grep ham i kuttebrystet. Med ansiktet så tett mot hans at tårene hennes falt på brystet hans, hikstet hun: «Du kunne gjøre det. Du kunne gjøre det istedenfor Draco, Severus. Du ville lykkes, det er klart du ville, og bli belønnet hinsides alle –»
Slur grep henne om håndleddene og løsnet de klamrende hendene. Han så ned i det tårevåte ansiktet og sa langsomt: «Jeg tror det er hans mening at det til sjuende og sist skal bli meg som gjør det. Men han er fast bestemt på at Draco skal prøve først. Om det uventede skulle skje at Draco greide det, forstår du, så kunne jeg bli værende på Galtvort enda en stund i min nyttige rolle som spion.»
«Med andre ord, det spiller ingen rolle for ham om Draco blir drept!»
«Mørkets herre er svært sint,» gjentok Slur lavmælt. «Han fikk ikke hørt spådommen. Du vet like godt som jeg, Narsissa, at han ikke er den som lett tilgir.»
Hun falt sammen, sank sammen for føttene hans, lå på golvet og hulket og jamret.
«Min sønn … min eneste sønn …»
«Du skulle være stolt!» sa Bellatrix nådeløst. «Om jeg hadde noen sønner, ville jeg med glede gitt avkall på dem i Mørkets herres tjeneste!»
Det unnslapp Narsissa et lite, fortvilet skrik, og hendene rev i det lange, blonde håret. Slur bøyde seg, grep henne i armene, løftet henne på beina og ledet henne tilbake til sofaen. Der skjenket han opp mer vin og tvang glasset i hånden på henne.
«Narsissa, nå klarer det seg. Drikk dette. Hør på meg.»
Hun roet seg litt, men sølte vin utover seg da hun skjelvende prøvde å ta en slurk.
«Kanskje … kanskje det er mulig at jeg kan hjelpe Draco.»
Hun satte seg opp. Ansiktet var hvitt som papir, øynene svære.
«Severus – å, Severus – vil du virkelig hjelpe ham? Vil du passe på ham og sørge for at det ikke skjer ham noe på Galtvort?»
«Jeg kan prøve.»
Hun slengte fra seg glasset, som skjente over bordet, mens hun selv gled ned fra sofaen og havnet knelende for føttene til Slur, grep hendene hans og presset leppene mot dem.
«Hvis du er der og beskytter ham … Severus, vil du sverge på det? Vil du avlegge Ubryteløftet?»
«Ubryteløftet?» Slurs ansikt var uttrykksløst, uleselig, men fra Bellatrix kom det en kaklende, triumferende latter.
«Hørte du ikke etter, Narsissa? Å jo, prøve vil han sikkert … de vanlige, tomme frasene, den vanlige smygingen unna all handling … men alt på ordre fra Mørkets herre, det er klart!»
Slur så ikke på Bellatrix. De svarte øynene hans slapp ikke Narsissas tårevåte blå, og hun fortsatte å knuge hendene hans.
«Ja, Narsissa, jeg vil avlegge Ubryteløftet,» sa han stille. «Kanskje din søster vil gå med på å være spleiser for oss.»
Bellatrix gapte. Slur sank ned på kne ansikt til ansikt med Narsissa. Mens Bellatrix glodde forbløffet, grep de hverandres høyre hånd.
«Du trenger staven din, Bellatrix,» sa Slur kaldt.
Hun trakk den, stadig med et like himmelfallent uttrykk.
«Og du må komme litt nærmere,» sa han.
Hun kom bort, stilte seg over dem og la tryllestavtippen på de to hendene som knuget hverandre.
Narsissa begynte.
«Vil du, Severus, vokte over min sønn Draco mens han prøver å oppfylle Mørkets herres ønsker?»
«Det vil jeg,» sa Slur.
En tynn stråle av glitrende lys kom fra stavtippen og strakte seg rundt hendene deres som en rødglødende ståltråd.
«Og vil du, så langt det er deg mulig, beskytte ham mot all skade?»
«Det vil jeg,» sa Slur.
En ny flammestråle skjøt ut fra staven og viklet seg sammen med den første til en tynn, glødende lenke.
«Og om nødvendig … om det skulle synes som Draco vil mislykkes …» hvisket Narsissa, og det rykket litt i Slurs hånd i hennes, men han trakk den ikke til seg, «vil du selv utføre den gjerningen som Mørkets herre har pålagt Draco?»
Det ble et øyeblikk stille. Bellatrix så storøyd på dem mens tryllestaven hennes hvilte på de to hendene.
«Det vil jeg,» sa Slur.
Bellatrix’ forbløffede ansikt fikk en rød glød av det tredje flammende blaffet som skjøt fra staven, viklet seg om de andre og bandt seg tett om de to sammenknyttede hendene som et tau, som en slange.