KAPITTEL SEKS
De neste par ukene satte ikke Harry foten utenfor gjerdet til Hiet. Dagene gikk stort sett med til å spille rumpeldunk i eplehagen (to på hvert lag; han og Hermine mot Ronny og Gulla – Hermine var elendig og Gulla god, så lagene ble noenlunde jevne), og kveldene med å spise tre porsjoner av alt fru Wiltersen satte foran ham.
Det ville vært en herlig, fredelig ferie, om det ikke hadde vært for alle historiene om forsvinninger, påfallende ulykker og til og med dødsfall som nå sto å lese i Profeten nesten dagstøtt. Iblant fikk de høre nytt fra Rulle eller herr Wiltersen allerede før det kom i avisen. Fru Wiltersen var lite begeistret da Harrys sekstenårsdag ble formørket av nifse tidender. Den som kom med dem var en mager og bister Remus Lupus, med en hårmanke som var blitt gråere og klær som var mer fillete og lappete enn noensinne.
«Det har vært noen nye desperantangrep,» fortalte han, akkurat da fru Wiltersen rakte ham et stort stykke bursdagskake. «Og de har funnet liket av Igor Karkaroff i et skur nordpå, med Mørkets merke over – men oppriktig talt forbauser det meg at han greide å holde seg i live så mye som et år etter at han deserterte fra dødseterne. Sirius’ bror Regulus klarte seg ikke i mer enn noen dager, etter det jeg kan huske.»
«Ja, jo,» sa fru Wiltersen og rynket brynene, «men kanskje vi heller skulle snakke om noe ann –»
«Hørte du om Florian Funkel, Remus?» spurte Rulle, som ble holdt godt forsynt med vin av Fleur. «Han som drev –»
«– Funkels Isenkrem i Diagonallmenningen?» avbrøt Harry og kjente en ubehagelig, hul fornemmelse nederst i magen. «Det er jo han jeg fikk gratis is av, det. Hva er det med ham?»
«Bortført, antakelig, etter sporene å dømme.»
«Hvorfor da?» spurte Ronny. Fru Wiltersen sendte Rulle et meget spisst blikk.
«Hvem vet? Han må vel ha lagt seg ut med dem på en eller annen måte. Han var en bra kar, Florian.»
«Siden vi snakker om Diagonallmenningen,» sa herr Wiltersen, «så ser det ut som Olivander også er forsvunnet.»
«Tryllestavmakeren?» sa Gulla forskrekket.
«Ja, nettopp. Butikken er forlatt. Ingen tegn til kamp. Ingen vet om han har dratt frivillig eller blitt kidnappet.»
«Men tryllestaver – hvor skal folk få tryllestavene sine fra?»
«De kan jo få fra andre,» sa Lupus. «Men Olivander var den beste, og hvis motparten har ham, er det ikke så bra for oss.»
Dagen etter denne nokså dystre bursdagsmiddagen ankom brevene med boklistene fra Galtvort. Harrys inneholdt dessuten en overraskelse: Han var blitt kaptein på rumpeldunklaget.
«Da får du jo status som en prefekt!» utbrøt Hermine glad. «Du kan bruke vårt spesielle toalett og alt!»
«Jøss, jeg husker da Kalle gikk med et sånt et, jeg,» sa Ronny og gransket merket begeistret. «Kjempekult, Harry, da blir du jo kapteinen min – hvis du tar meg med på laget igjen i år, da, ha ha …»
«Vel, vi kan vel ikke utsette en tur til Diagonallmenningen lenger da, tenker jeg, når dere først har fått disse,» sukket fru Wiltersen og kikket nedover boklista til Ronny. «Vi drar inn på lørdag, hvis ikke pappa må jobbe overtid igjen, da. Ikke tale om at jeg drar inn dit uten ham.»
«Muttern da, du tror vel ikke Han-du-veit gjemmer seg bak bokhyllene på Snirckel & Blæk?» fniste Ronny.
«Dro Funkel og Olivander på ferie, kanskje?» sa fru Wiltersen og tente straks. «Hvis du tror at sikkerhet er noe å le av, kan du bli hjemme, så kan jeg kjøpe det du skal ha alene –»
«Nei, jeg vil være med, jeg vil se butikken til Fred og Frank!» sa Ronny fort.
«Da får du se å skjerpe deg, unge mann, før jeg finner ut at du er for umoden til å være med!» bjeffet fru Wiltersen sint. Hun grep uret, hvor alle ni viserne fremdeles pekte mot Livsfare, og balanserte det øverst på en stabel nyvaskede håndklær. «Og det samme gjelder å dra tilbake til Galtvort!»
Ronny snudde seg og sendte Harry et vantro blikk mens moren hans løftet vaskekurven med uret svaiende på toppen og trampet ut.
«Men jøsses, skal det ikke engang være lov å komme med en spøk her i huset nå …»
Men de neste dagene passet han godt på ikke å si noe bråkjekt om Voldemort, og lørdagen demret uten flere utbrudd fra fru Wiltersen, selv om hun riktignok virket temmelig anspent under frokosten. Rulle, som skulle bli hjemme sammen med Fleur (til stor glede for både Hermine og Gulla), skjøv en full pengepose over bordet til Harry.
Ronny gjorde store øyne. «Hvor er min, da?» sa han.
«Det der er jo Harrys alt, din toms,» sa Rulle. «Jeg tok det ut av hvelvet ditt for deg, Harry, for ellers tar det omtrent fem timer å få tatt ut gullet sitt for tida, sånn som gnomene har skrudd opp sikkerheten. For to dager siden måtte Arky Filliputt ta en prektighetsprøve rett opp i – nå ja, bare ta mitt ord for at dette her er enklere.»
«Takk skal du ha, Rulle,» sa Harry og stakk posen i lomma.
«’An er alltid så ometenksom,» kurret Fleur tilbedende og strøk Rulle over nesa. Bak ryggen hennes mimet Gulla at hun spydde oppi cornflakesbollen sin. Harry satte sine i halsen, og Ronny måtte klaske ham i ryggen.
Dagen var grå og overskyet. En av de spesielle bilene fra Magidepartementet – Harry hadde sittet i en av dem før – ventet på dem ute på gårdsplassen mens de kneppet kappene på vei ned trappa. Rulle og Fleur sto igjen i kjøkkenvinduet for å vinke.
«Kult at fattern får bruke disse her igjen,» sa Ronny anerkjennende og strakte seg velbehagelig idet bilen akselererte mykt bort fra Hiet. Det var rikelig plass til både ham, Harry, Hermine og Gulla i det rommelige baksetet.
«Ikke venn deg til det, det er bare på grunn av Harry,» sa herr Wiltersen over skulderen. Han og fru Wiltersen satt foran sammen med departementssjåføren, og passasjersetet hadde følgelig strukket seg ut til noe som minnet om en tosetersofa. «De har gitt ham toppsikringsstatus. Og når vi kommer til Den lekke heksekjel, er det ekstra sikkerhetstiltak der også.»
Harry sa ikke noe, men han likte dårlig tanken på å ordne innkjøpene sine omgitt av en bataljon svartspanere. Han hadde puttet usynlighetskappen i ryggsekken, ut fra den tanken at om den var god nok for Humlesnurr, burde den være god nok for departementet òg. Skjønt nå som han tenkte over det, var han ikke sikker på at departementet visste om kappen.
«Jaha, så var vi der,» sa sjåføren overraskende kort tid etter, da han saktnet farten i Charing Cross Road og stoppet utenfor Den lekke heksekjel, og det var det første han hadde sagt. «Jeg har fått beskjed om å vente på dere her; aner dere hvor lenge dere blir?»
«Et par timer, skulle jeg tro,» sa herr Wiltersen. «Å, der er han jo, det var fint.»
Harry gjorde som herr Wiltersen og tittet ut av bilvinduet, og hjertet hans gjorde et hopp. Det var ingen svartspanere som ventet utenfor puben, men derimot en diger, svartskjegget skikkelse: Rubeus Gygrid, skogvokteren på Galtvort, iført lang mollskinnsfrakk. Han enset ikke alle forbløffede blikk fra passerende gomper, men ved synet av Harrys ansikt strålte han opp.
«Harry!» drønnet han og knuget ham inntil seg i en knokkelknusende klem straks Harry kom ut av bilen. «Bukknebb – Vimmelving, mener jeg – du sku’ sett’n, Harry, han er så glad for å væra ute i friluft igjen –»
«Fint at han er fornøyd,» sa Harry og flirte mens han masserte ribbeina. «Vi visste ikke at ’sikkerhetstiltak’ betydde deg!»
«Jeg veit det, jeg veit det, akkurat som i gamle da’r, hæ? Du skjønner, departementet ville først sendt en gjeng svartspanere, men Humlesnurr sa atte det holdt med meg,» sa Gygrid stolt, skjøt brystet fram og stakk tommelfingrene i lommene. «OK, da går vi – du først, Molly, Arthur –»
I Den lekke heksekjel var det fullstendig tomt, for første gang Harry kunne huske. Den eneste som var igjen av den gamle gjengen, var den inntørkede, tannløse verten, Tom, som tittet håpefullt opp da de kom inn. Men før han rakk å si noe, sa Gygrid viktig: «Bare på gjennomfart i dag, Tom. Galtvortsaker, du skjønner sikkert.»
Tom nikket dystert og konsentrerte seg om å tørke glass igjen. Harry, Hermine, Gygrid og Wiltersenene gikk gjennom puben og ut på den hustrige, lille gårdsplassen bak, hvor søppelkassene sto. Gygrid løftet sin lyserøde paraply og kakket på en bestemt murstein i muren; den gled til side, og der den hadde vært, dannet det seg en hvelvet portal inn mot en svingende, brulagt gate. De gikk inn gjennom porten, og så stanset de et øyeblikk og så seg om.
Diagonallmenningen var forandret. De fargeglade, glitrende vindusutstillingene med formelbøker, eliksiringredienser og heksekjeler var ikke lenger å se, de var overklistret av digre plakater fra Magidepartementet. De fleste av disse plakatene i dystert fiolett inneholdt forstørrede versjoner av sikkerhetstiltakene på flygebladene departementet hadde sendt ut tidligere på sommeren, men på noen var det svart-hvite fotografier av kjente dødsetere på frifot. Fra vinduet i nærmeste apotekarium smilte Bellatrix deMons hånlig. Noen vinduer var spikret for, blant andre i Florian Funkels Isenkrem. På den annen side var det kommet til en del nye, ganske snuskete salgsboder bortover gata. På den nærmeste, som hadde stilt seg til utenfor Snirckel & Blæk under en flekkete, stripet presenning, var det slått opp et slags skilt av papp:
Amuletter: Virker mot varulver, desperanter og inferier
En lurvete liten trollmann sto og klirret med kjeder med sølvsymboler mot forbipasserende.
«En til småpia, frue?» ropte han til fru Wiltersen og flirte i retning Gulla da de gikk forbi. «Beskytte den pene halsen?»
«Hadde jeg vært på jobb …» sa herr Wiltersen og glante på amulettselgeren.
«Ja da, venn’ min, men ikke arrester noen akkurat nå, er du snill, vi har det travelt,» sa fru Wiltersen og kikket nervøst på en liste. «Jeg tror det er best vi tar Madam Malkin først, Hermine trenger ny festkutte, og skolekutten til Ronny viser hele ankelen, og du trenger sikkert ny, du òg, Harry, sånn som du har vokst – kom igjen, alle sammen –»
«Molly, det kan umulig være noe lurt at alle går til Madam Malkin,» sa herr Wiltersen. «Det må være bedre at de tre går sammen med Gygrid, så kan vi gå til Snirckel & Blæk og kjøpe skolebøker til alle?»
«Neimen om jeg vet,» sa fru Wiltersen bekymret. Det var tydelig at hun var splittet mellom trangen til å bli fort ferdig med handleturen og trangen til å holde alle sammen samlet. «Gygrid, tror du –?»
«Ikke vær redd, Molly, klart jeg passer på dem,» sa Gygrid beroligende og viftet svevende med en hånd på størrelse med et kumlokk. Fru Wiltersen virket ikke aldeles overbevist, men gikk med på at de skulle dele seg. Selv skyndte hun seg i retning Snirckel & Blæk med sin mann og Gulla, mens Harry, Ronny, Hermine og Gygrid la i vei mot Madam Malkin.
Harry la merke til at mange av dem de gikk forbi, hadde det samme plagede, bekymrede uttrykket som fru Wiltersen, og at ingen stoppet og pratet lenger. Folk hadde søkt sammen i tette, små grupper, som gikk målbevisst hver til sitt. Ingen ville visst handle alene lenger.
«Blir kanskje litt trangt der inne med alle vårs,» sa Gygrid da de stanset utenfor Madam Malkin. Han bøyde seg og kikket inn gjennom vinduet. «Jeg holder vakt utafor, greit?»
Så Harry, Ronny og Hermine gikk sammen inn i det lille lokalet. Først virket det tomt, men ikke før hadde døra svingt igjen bak dem, før de hørte en velkjent stemme fra baksida av et stativ med festkutter i paljettprydet grønt og blått.
«… ikke noe barn lenger, om du ikke har lagt merke til det, mor. Jeg er fullkomment i stand til å ordne mine egne innkjøp alene.»
De hørte en lyd som om noen smekket med tunga, og en stemme Harry dro kjensel på som madam Malkins, sa: «Din mor har helt rett, kjære deg, ingen av oss bør vandre rundt på egen hånd lenger, det har ingenting å gjøre med å være barn –»
«Pass på hvor De stikker den nåla, for søren!»
En tenåringsgutt med blekt, spisst ansikt og hvitblondt hår kom fram bak stativet iført en staselig, mørkegrønn kutte, som glitret av knappenåler rundt falden og ermene. Han marsjerte bort og studerte seg selv i speilet, og det tok noen sekunder før han ble vár speilbildet av de tre over skulderen. De lysegrå øynene ble smale.
«Hvis du lurer på hva det er som lukter sånn, mor, så kom det nettopp inn en grums,» sa Draco Malfang.
«Jeg tror vi kan klare oss uten den slags språkbruk!» sa madam Malkin, som akkurat kom pilende ut bak stativet med et målebånd og en tryllestav. «Og jeg vil ikke ha noe av at noen trekker tryllestav her inne heller!» la hun fort til, for et blikk mot døra var nok til å se at både Harry og Ronny sto der med hevet stav som pekte på Malfang.
Hermine, som sto rett bak dem, hvisket: «Nei, ikke gjør det – helt ærlig, det er ikke verdt det –»
«Jaså ja, akkurat som dere ville tørre å bruke magi utenfor skolen,» sa Malfang hånlig. «Hvem har gitt deg den blåveisen, Grang? Jeg vil gjerne sende dem en blomst.»
«Takk, det klarer seg!» sa madam Malkin skarpt. Hun så seg over skulderen etter støtte. «Frue – kunne De …?»
Narsissa Malfang kom seilende fram bakom klesstativet.
«Legg fra dere de der,» sa hun kaldt til Harry og Ronny. «Hvis dere overfaller min sønn en gang til, skal jeg sørge for at det blir det siste dere gjør.»
«Nei jaså?» sa Harry. Han gikk et skritt fram og stirret inn i det glatte, arrogante ansiktet som, enda så blekt det var, liknet slik på søsterens. Nå var han like høy som hun. «Tenkt å få noen dødseter-kompiser til å ta kverken på oss, er det sånn?»
Madam Malkin hvinte og tok seg til hjertet.
«Nei, alvorlig talt, du skulle ikke beskylde – farlig å si sånt – legg nå bort de tryllestavene!»
Men Harry senket ikke staven sin. Narsissa Malfang smilte ekkelt.
«Jeg ser det har gitt deg en falsk trygghetsfølelse å være Humlesnurrs yndling, Harry Potter. Men Humlesnurr kommer ikke bestandig til å være der og beskytte deg.»
Harry så seg spottende om i butikken.
«Nei, jøss, har du sett … tenk, han er ikke her nå! Så da er det vel bare å prøve seg? Kanskje de kan finne en dobbeltcelle til dere i Azkaban, Dem og den taperen av en mann De har!»
Malfang gjorde en sint bevegelse mot Harry, men snublet i den for lange kutten. Ronny lo høyt.
«Du våger ikke snakke til min mor på den måten, Potter!» snerret Malfang.
«Det er i orden, Draco,» sa Narsissa. Hun la en hånd med tynne, hvite fingre på skulderen hans og holdt ham tilbake. «Jeg gjetter på at Potter blir forent med sin kjære Sirius før jeg blir gjenforent med Lucifus.»
Harry løftet tryllestaven høyere.
«Harry, nei!» stønnet Hermine, og grep armen hans og prøvde å skyve den ned. «Tenk deg om … du må ikke … gjett om du får trøbbel …»
Madam Malkin sto et øyeblikk i villrede, men bestemte seg for å opptre som om ingenting foregikk, i håp om da ville det ikke gjøre det. Hun bøyde seg mot Malfang, som fortsatt sto og glante på Harry.
«Jeg tror det venstre ermet her godt kunne vært litt kortere, vennen min, så la meg bare –»
«Auuvv!» bæljet Malfang og fiket hånden hennes unna, «pass på hvor De setter nålene Deres, menneske! Mor, jeg tror ikke jeg vil ha denne her likevel –»
Han trakk kutten over hodet og slengte den i golvet for føttene til madam Malkin.
«Du har rett, Draco,» sa Narsissa og sendte Hermine et foraktelig blikk. «Nå som jeg vet hva slags oppsop som handler her … Vi finner nok noe bedre hos Skomring & Schram.»
Og så spankulerte begge to ut av butikken. På veien passet Malfang på å skompe så hardt han kunne borti Ronny.
«Det må jeg virkelig si!» sa madam Malkin. Hun snappet kutten opp fra golvet og renset den med stavtippen som støvsuger.
Det så ut som hun hadde tankene helt andre steder mens hun tilpasset skolekutter til Harry og Ronny, og til Hermine prøvde hun å selge en trollmannskutte istedenfor en til en heks. Da hun omsider bukket dem ut av butikken, virket det som hun var glad for å se ryggen på dem.
«Fikk dere allting?» spurte Gygrid blidt da de kom ut til ham igjen.
«Sånn omtrent,» sa Harry. «Så du Malfangene?»
«Ja da,» sa Gygrid uanfektet. «Men aldri om dem hadde tørt å finne på no’ midt i Diagonallmenningen, Harry, så dem b’øver du ikke tenke på.»
Harry, Ronny og Hermine vekslet blikk, men før de rakk å bringe ham ut av denne behagelige villfarelsen, møtte de herr og fru Wiltersen og Gulla, alle tre tunglastet med bokpakker.
«Alt i orden?» sa fru Wiltersen. «Alle fått kuttene de skulle ha? Fint, da kan vi stikke innom apotekariet og Blingsau på veien til Fred og Frank – hold dere godt sammen nå …»
Hverken Harry eller Ronny kjøpte noen ingredienser i apotekariet, siden de ikke skulle ha eliksirer lenger, men på Blingsaus Uglestormarked kjøpte begge hver sin store eske med uglenøtter til Hedvig og Tullerusk. Og så, mens fru Wiltersen kikket på klokka annethvert minutt, satte de kursen bortover gata mot Wiltersens Wærste, morobutikken til Fred og Frank.
«Vi har slett ikke god tid,» sa fru Wiltersen. «Så vi kan bare ta en rask titt inn, og så er det tilbake til bilen. Det må være like ved nå, dette er nummer nittito … nittifire …»
«Næmen i jøsse!» sa Ronny og bråstoppet.
Med så mange triste, plakat-kjøvde butikkvinduer som bakgrunn, slo vinduene til Fred og Frank folk rett i synet som det rene fyrverkeri. Forbipasserende fortsatte å glo på dem over skulderen, og noen ble faktisk stående som fjetret, naglet til stedet. Vinduet til venstre var forvirrende fullt av en hærskare av ting som snurret, smalt, glimtet, hoppet og hylte – Harry ble blank i blikket bare ved synet. Vinduet til høyre var dekket av en eneste, gigantisk plakat, like fiolett som den fra departementet, men denne skrek med blinkende, gule bokstaver:
Fælt betenkt for Han-du-veit?
Tenk heller mest på Sist-du-dreit!
«SKITTSLUTT»
–obstipasjon: en propp-sensasjon for en hel nasjon!
Harry begynte å le. Ved sida av seg hørte han et svakt stønn, og da han så etter, var det fru Wiltersen som stirret lamslått på plakaten. Leppene hennes formet stumt ordene ’Sist-du-dreit’.
«De blir myrdet i sengene sine!» hvisket hun.
«Ikke snakk om!» sa Ronny, som lo, han også. «Dette er jo femenalt!»
Og med ham og Harry i spissen gikk de inn i butikken. Den var så stappfull av kunder at Harry ikke kom i nærheten av hyllene, men måtte nøye seg med å se seg om. En stabel kasser som rakk helt til taket, inneholdt Skulkesnaskene som tvillingene hadde uteksperimentert det siste, ufullførte året sitt på Galtvort (han la merke til at de mest populære var Neseblodnugatene – det sto én eneste, medtatt eske igjen på hylla). Det var binger med lurestaver (de billigste forvandlet seg bare til gummikyllinger eller truser når du viftet med dem, mens de dyreste dengte en uforberedt bruker i hodet og nakken), og det var esker med fjærpenner av forskjellige typer, både selvblekkende, stavesjekkende og svarklekkende. Det åpnet seg en luke i mylderet, og Harry trengte seg fram til disken, hvor en sverm tiåringer fulgte frydefullt med mens en ørliten tremann sakte klatret opp trappa til en ekte galge, som var plassert oppå en eske hvor det sto: Hengtmann (gjenbrukssett) – Stav det, eller se ham dingle!
«Patenterte dagdrømformler …»
Hermine hadde greid å trenge seg fram til en stor utstillingsmonter i nærheten av disken og sto og leste teksten bakpå en eske prydet med et meget fargerikt bilde av en flott ung mann og en dånende ung dame på dekket av et sjørøverskip.
«’Én enkel formel er alt som skal til for å befinne deg i en halvtimelang, super-realistisk, toppkvalitets dagdrøm. Tilpasset en vanlig skoletime, nesten umulig å avsløre. (Mulige bivirkninger: tomt ansiktsuttrykk og noe sikling.) Ikke for salg til mindreårige.’ Vet du hva,» sa Hermine og så opp på Harry, «det der er faktisk magi av virkelig toppklasse!»
«For dem orda skal du få én gratis, Hermine,» sa en stemme bak dem.
Der sto en smørblid Fred, kledd i en magentarød kutte som sto i fantastisk kontrast til det flammende håret.
«Står til, Harry?» De vekslet håndtrykk. «Næmen Hermine, hva er det som har hendt med øyet ditt?»
«Den klabbekikkerten deres,» sa Hermine med et skjevt smil.
«Å dæven, de der hadde jeg helt glemt,» sa Fred. «Her –»
Han trakk opp en krukke fra lomma og rakte henne den, og hun skrudde vaktsomt av lokket. Den inneholdt en tykk, gul krem.
«Bare smør’n på, så forsvinner blåmerket på under en time,» sa Fred. «Vi var nødt til å lage en skikkelig blåveisfjerner; vi tester jo de fleste av varene på oss selv.»
Hermine så nervøs ut. «Det er vel helt trygt?»
«Trygt, ja?» sa Fred beroligende. «Kom, Harry, så skal jeg gi deg en omvisning.»
Harry lot Hermine stå igjen og smøre krem på blåveisen sin, og selv fulgte han etter Fred innover i butikken. Innerst var det en monter med kort- og taukunster.
«Gompiske tryllekunster!» sa Fred fornøyd og pekte på dem. «For gærninger som fattern, ikke sant, som elsker gompegreier. Det er ikke det vi tjener mest på, akkurat, men det renner nå inn jevnt og trutt – det er jo noe helt nytt i moroartikler … å, der har vi Frank …»
Tvillingen hans ristet Harrys hånd energisk.
«Nå, gir’n deg en omvisning, Harry? Kom og bli med på bakrommet, det er der vi gjør de store penga – Bare prøv å stjæl noe, du der, så skal du få betale med mer enn galleoner!» Det siste advarende til en liten gutt som lynfort trakk til seg hånden fra en binge merket: Spiselige Mørkets merker – Gjør hvem som helst kvalm!
Frank skjøv til side et forheng inne ved gompekunstene, og der så Harry et mørkere og ikke så stappfullt rom. Selv innpakningen på varene på hyllene her var mindre skrikende.
«Vi har akkurat introdusert dette mer seriøse sortimentet,» sa Fred. «Men det var nå moro åssen det gikk til, da …»
«Du aner ikke hvor mange det er, selv folk i departementet, som ikke fikser en skikkelig skjoldformel,» sa Frank. «Men så klart, de har jo ikke hatt deg som lærer, da, Harry.»
«Akkurat … og så tenkte vi at det kunne være gøy med noen skjoldhatter. Bare tenk deg, du tar’n på deg og utfordrer en kompis til å våde deg, og så er det bare å se trynet på’n når våden preller av. Men departementet kjøpte fem hundre stykker til hele støttestaben, og ennå raser det inn med bestillinger!»
«Så vi har utvida til en hel kolleksjon med skjoldkapper, skjoldhansker …»
«… Jeg mener, klart de hjelper jo ikke mot Utilgivelige forbannelser, men mot mindre til moderate heksinger og våder …»
«… Og så tenkte vi at hvorfor ikke gå inn på hele feltet svarteforsvar, det er jo rene pengemaskinen!» fortsatte Frank begeistret. «Dette her er ganske fikst – vi kaller det Vips! mørkepulver, det er noe vi importerer fra Peru. Greit hvis det gjelds å komme seg unna litt kvikt.»
«Og Bløffbombene våre går omtrent av seg selv, se,» sa Fred og pekte på en rad rare, svarte greier som minnet litt om signalhorn, og som ganske riktig prøvde å pile ut av syne. «Det er bare å slippe’n uten at noen ser det, så stikker’n av og setter i et skikkelig smell så snart’n er ute av syne, så dermed har du en fiks ferdig avledningsmanøver når du har bruk for det.»
«Den var ikke dum,» sa Harry imponert.
«Her,» sa Frank, fanget et par og kastet dem til ham.
En ung heks stakk det blonde, kortklipte hodet inn gjennom forhenget. Hun hadde også den samme magentarøde betjeningskutten, så Harry.
«Vi har en kunde her ute som spør etter en lure-heksekjel, herr Wiltersen og herr Wiltersen,» sa hun.
Harry syntes det lød nokså rart å høre Fred og Frank tiltalt som ’herr Wiltersen’, men det tok de visst på strak arm.
«Greit, Verita, jeg kommer,» sa Frank straks. «Harry, bare forsyn deg med det du har lyst på, OK? Det koster ingenting.»
«Det går vel ikke an!» sa Harry, som alt hadde tatt opp pengeposen sin for å betale for Bløffbombene.
«Her hos oss blir det niks betaling på deg,» sa Fred bestemt og viftet gullet til side.
«Men –»
«Det var deg som ga oss oppstartlånet, ikke tro vi har glemt det,» sa Frank strengt. «Ta hva som helst du vil, bare husk å fortelle folk hvor du fikk det, hvis de spør.»
Dermed forsvant Frank ut gjennom forhenget for å hjelpe til med kundene, og Fred gikk sammen med Harry ut i hovedlokalet og fant Hermine og Gulla, som fremdeles var opptatt av den patenterte Dagdrømformelen.
«Har ikke dere jenter oppdaget vår spesielle HerligHeks-serie ennå?» spurte Fred. «Om damene vil følge meg …?»
I nærheten av vinduet var det en disk full av sjokkrosa produkter, omgitt av en skokk oppspilte jenter som kniste henrykt. Både Hermine og Gulla var på vakt og holdt seg litt tilbake.
«Værsgod,» sa Fred stolt. «Den beste serien med elskovsprodukter på markedet.»
Gulla hevet et skeptisk øyebryn. «Og virker de også?»
«Visst virker de – i opptil et døgn i strekk, avhengig av hvor tung gutten er –»
«– og hvor tiltrekkende jenta er,» sa Frank og dukket plutselig opp ved sida av dem. «Men vi selger ikke sånt til søstera vår,» la han strengt til, «ikke når hun alt har fem gutter på kroken, etter det vi –»
«Samme hva dere har hørt av Ronny, så er det reinspikka løgn,» sa Gulla rolig. Hun bøyde seg fram og tok ned en liten, rosa krukke fra en hylle. «Hva er dette for noe?»
«Vår garanterte ti-sekunders kvisefordufter,» sa Fred. «Ypperlig for alt fra byller til hudormer. Men ikke prøv å skifte samtaleemne. Har du eller har du ikke følge med en gutt som heter Tommy Ding?»
«Jo, det har jeg,» sa Gulla. «Og han er én gutt, ikke fem; det var’n hvertfall sist jeg så etter. Hva er de der?»
Hun pekte på en bråte runde dunballer i varierende sjatteringer av rosa og fiolett som rullet rundt på bunnen av et bur og utstøtte tynne pip.
«Miniblær,» sa Frank. «Pygméutgaven av blærballer, vi kan’ke få klekka dem ut fort nok. Hva med Mikkel Kroken, da?»
«Han dumpa jeg, han var sånn dårlig taper,» sa Gulla. Hun stakk en finger inn i buret og så miniblærene trenge seg sammen rundt den. «Så søte de er!»
«Skikkelige kjæledyr, ja,» medga Fred. «Du skifter kjærester litt vel kvikt, eller?»
Gulla snudde seg og mønstret ham med hendene i hoftene. Blikket i øynene hennes var så fru Wiltersensk at Harry ble helt overrasket over at Fred ikke skvatt baklengs.
«Det har du ingen tingen med. Og du,» la hun sint til til Ronny, som akkurat dukket opp bak Frank med armene fulle av varer, «kan gi blanke i å spre rykter om meg til disse to her!»
«Det blir tre galleoner, ni sigder og én fjong,» sa Fred, som hadde telt eskene Ronny hadde i armene. «Pung ut.»
«Jeg er broren deres, jo!»
«Og det der er våre varer. Tre galleoner og ni sigder, fjongen slår vi en strek over.»
«Men jeg har ikke tre galleoner og ni sigder!»
«Best du legger alt sammen tilbake, da, og pass på at du legger det på riktig plass.»
Ronny mistet flere esker, bannet og gjorde en meget uhøflig håndbevegelse mot Fred. Uheldigvis ble den iakttatt av fru Wiltersen, som hadde valgt seg akkurat dette tidspunktet til å dukke opp.
«Hvis jeg ser deg gjøre det der en gang til, våder jeg fingrene dine til å vokse sammen!» sa hun skarpt.
«Mamma, kan jeg få en miniblær?» sa Gulla fort.
«En hvafforno?» sa fru Wiltersen vaktsomt.
«Se, se så søte de er …»
Fru Wiltersen gikk litt til side for å se på miniblærene, og et øyeblikk hadde Harry, Ronny og Hermine fri utsikt ut gjennom vinduet. Draco Malfang kom gående fort bortover gata, alene. Idet han passerte Wiltersens Wærste, kikket han seg tilbake over skulderen. Øyeblikket etter var han forbi vinduet, og de kunne ikke se ham mer.
«Lurer på hvor han har gjort av mamma?» sa Harry og rynket pannen.
«Stikki av fra henne, ser det ut som,» sa Ronny.
«Lurer på hvorfor?» sa Hermine.
Harry sa ikke mer, han var for opptatt med å tenke. Aldri om Narsissa Malfang ville ha sluppet den dyrebare sønnen sin ut av syne frivillig. Malfang måtte ha gjort noe aktivt for å slippe ut av klørne på henne. Harry kjente ham – og avskydde ham – så grundig at han var brennsikker på at det måtte ha mer enn uskyldige grunner.
Han så seg om. Fru Wiltersen og Gulla sto bøyd over miniblærene. En henrykt herr Wiltersen var oppslukt av en gompekortstokk. Både Fred og Frank var opptatt med kunder. Utenfor glassruta sto Gygrid med ryggen til og kikket fram og tilbake langs gata.
«Fort, kom dere under her,» sa Harry idet han trakk usynlighetskappen opp av sekken.
«Æ … jeg vet ikke riktig, jeg, Harry,» sa Hermine og skottet usikkert mot fru Wiltersen.
«Kom an!» sa Ronny.
Hun nølte et øyeblikk til, men så dukket hun under kappen sammen med Harry og Ronny. Ingen så dem forsvinne; alle var for opptatt med varene til Fred og Frank. Harry, Ronny og Hermine trengte seg fram til døra og ut så fort de kunne, men innen de var ute på gata, hadde Malfang forsvunnet, like totalt som dem selv.
«Han gikk i den retningen,» mumlet Harry så lavt han kunne så Gygrid ikke skulle høre det, der han sto og nynnet. «Kom igjen.»
De småløp bortover og tittet til høyre og venstre, inn i butikkvinduer og dører, helt til Hermine pekte framover.
«Er ikke det ham?» hvisket hun. «Som tar til venstre der?»
«Nei, for en overraskelse,» hvisket Ronny.
For Malfang hadde sett seg om, og deretter forsvunnet inn i Spindelsmuget.
«Fort, ellers blir han borte for oss,» sa Harry og satte opp farten.
«Noen kan se føttene våre!» sa Hermine bestyrtet da kappen begynte å flagre rundt anklene på dem. Det var blitt mye vanskeligere nå å gjemme seg under den for alle tre samtidig.
«Spiller ingen rolle,» sa Harry utålmodig, «bare vi skynder oss!»
Men Spindelsmuget, sidegata som tjente svartekunstenes behov, virket mennesketom. De kikket inn i vinduene de passerte, men det så ikke ut som det fantes en eneste kunde i noen av butikkene. Det var vel et litt for tydelig tegn å kjøpe svarte varer i disse farlige og mistenksomme tider, tenkte Harry – iallfall om noen så en kjøpe dem.
Hermine kløp ham hardt i armen.
«Auu!»
«Sssjj! Se! Der inne er han!» pustet hun i øret på ham.
De var kommet fram til den eneste butikken i Spindelsmuget som Harry faktisk hadde vært inne i: Borgia & Brust, som solgte et vidt spektrum av skumle saker. Og der inne, omgitt av montre fulle av kranier og gamle flasker, sto Draco Malfang med ryggen til. Det var så vidt de kunne se ham, han sto like bortenfor det selvsamme svarte skapet som Harry en gang hadde gjemt seg i for å unngå Malfang og faren hans. Etter håndbevegelsene å dømme snakket han ivrig. Innehaveren av butikken, herr Borgia, en krumbøyd mann med fett hår, sto vendt mot ham, og ansiktsuttrykket hans var en pussig blanding av motvilje og frykt.
«Om vi bare kunne hørt hva de sa!» sa Hermine.
«Det kan vi!» sa Ronny opphisset. «Vent litt – å, fanken –»
Han mistet enda noen av eskene han fremdeles bar på mens han fiklet med den største av dem.
«Langører! Se!»
«Fantastisk!» sa Hermine, mens Ronny viklet ut de lange, kjøttfargede ledningene og begynte å mate dem inn i sprekken under butikkdøra. «Å, bare ikke døra er blitt uforstyrrisert!»
«Nei!» sa Ronny frydefullt. «Bare hør!»
De stakk hodene sammen og lyttet konsentrert til enden av hver sin ledning, og med det samme hørte de Malfangs stemme, like høyt og tydelig som om noen hadde slått på en radio.
« … De hvordan man reparerer det?»
«Muligens,» sa Borgia, i en tone som tydet på at han nødig ville forplikte seg. «Men jeg må se det først. Kan du ikke ta det med hit til butikken?»
«Nei,» sa Malfang. «Det må bli der det er. De må bare fortelle meg hvordan jeg skal gjøre det.»
Harry så at Borgia slikket seg nervøst over leppene.
«Jeg må si det blir uhyre vanskelig uten å se det selv, kanskje umulig. Jeg kan ikke garantere noe.»
«Å nei?» sa Malfang, og bare på tonefallet kunne Harry se for seg den hånlige geipen. «Kanskje dette kan gi Dem litt større pågangsmot.»
Han nærmet seg Borgia, og skapet skjulte ham for dem. Harry, Ronny og Hermine subbet sidelengs for å prøve å holde ham i sikte, men alt de kunne se, var Borgia, og han så livredd ut.
«Fortell dette til noen, så vil De angre det,» sa Malfang, «Kjenner De Fenris Vargar? Han er en venn av familien. Han kommer til å stikke innom fra tid til annen, bare for å være sikker på at De ofrer problemet vårt nok oppmerksomhet.»
«Det er slett ikke nødvendig å –»
«Det avgjør jeg,» sa Malfang. «Vel, jeg får vel gå. Og ikke glem å passe godt på det der; jeg kommer til å få bruk for det.»
«Kanskje De vil ha det med Dem nå med det samme?»
«Nei, selvsagt vil jeg ikke det, dumme, lille mann; hvordan tror De det skulle tatt seg ut om jeg skulle bære det der bortover gata? Bare pass på at De ikke selger det.»
«Nei, selvfølgelig ikke … herr Malfang.»
Borgia bukket like dypt som Harry en gang hadde sett ham bukke for Lucifus Malfang.
«Ikke et ord til noen, Borgia. Og det gjelder min mor òg, forstått?»
«Naturligvis, naturligvis,» mumlet Borgia og bukket påny.
I neste øyeblikk klingret det høyt i bjella over døra, og Malfang kom strenende ut av butikken. Han så uvanlig selvtilfreds ut da han passerte så kloss forbi Harry, Ronny og Hermine at de kjente kappen flagre rundt knærne igjen. Inne i butikken sto Borgia fortsatt som stivnet. Det salvelsesfulle smilet var borte; han så bekymret ut.
«Hva var alt det derre for noe?» hvisket Ronny mens han rullet inn Langørene.
«Vet ikke,» sa Harry. «Det er noe han vil ha reparert … og så er det noe der inne han vil ha lagt av til seg … kunne dere se hva det var han pekte på da han sa ’det der’?»
«Nei, han var bak skapet –»
«Bli her, begge to,» hvisket Hermine.
«Hva er det du –?»
Men Hermine hadde alt dukket fram fra kappen. Hun sjekket håret sitt med speilbildet i glassruta før hun marsjerte inn i butikken, og bjella klingret påny. Ronny stakk fort Langørene gjennom dørsprekken igjen og rakte en av endene til Harry.
«Morn, morn. Skrekkelig dag, hva?» sa Hermine muntert. Borgia svarte ikke, bare sendte henne et mistenksomt blikk. Hun ruslet innover og kikket på rotet av gjenstander som lå utstilt, mens hun nynnet fornøyd.
«Er dette halsbåndet til salgs?» spurte hun og stanset foran et skap med glassdør.
«Hvis du har halvannet tusen galleoner, så,» sa Borgia kaldt.
«Å – æh – nei, fullt så mye har jeg ikke,» sa Hermine og fortsatte videre. «Og … hva med denne … dette nydelige, øh, kraniet?»
«Seksten galleoner.»
«Så det er til salgs, altså? Det er ikke … lagt til side til noen?»
Borgia myste mot henne. Harry hadde en ekkel følelse av at han visste nøyaktig hva hun var ute etter. Hermine følte visst også at hun var avslørt, for plutselig ga hun all tilbakeholdenhet på båten.
«Saken er at – at den gutten som var her inne nå nettopp, Draco Malfang, altså, han er en venn av meg, og jeg er ute etter en bursdagspresang til ham, men hvis det er noe han allerede har lagt av, så vil jeg jo så klart ikke kjøpe akkurat det samme til ham, så … æh …»
Det var en temmelig hjernedød historie, etter Harrys mening, og det samme mente åpenbart Borgia.
«Ut!» sa han skarpt. «Kom deg ut!»
Hermine ventet ikke på å bli bedt to ganger, hun skyndte seg til døra med Borgia i hælene. Idet bjella klingret igjen, smelte han døra igjen etter henne og hengte opp ’Stengt’-skiltet.
«Ja ja,» sa Ronny og slapp Hermine inn under usynlighetskappen igjen. «Det var jo et forsøk verdt, men du var litt for opplagt –»
«Det er greit, herr mesterdetektiv, neste gang kan jo du vise meg hvordan det skal gjøres!» glefset hun.
Ronny og Hermine kjeklet hele veien tilbake til Wiltersens Wærste. Der måtte de ti stille for å kunne snike seg rundt Gygrid og fru Wiltersen, som så meget bekymret ut og åpenbart hadde lagt merke til at de var borte. Vel inne i butikken snappet Harry av dem usynlighetskappen, gjemte den i sekken og gjorde deretter som de to andre: besvarte fru Wiltersens anklager med å insistere på at de hadde vært på bakrommet hele tida, de, og at hun umulig kunne ha sett ordentlig etter.