KAPITTEL TOLV
Hvor var Humlesnurr, og hva var det han drev med? I løpet av de neste par ukene var det bare to ganger Harry så snurten av ham. Det var sjelden han var til stede ved måltidene, og Harry var overbevist om at Hermine hadde rett i at han var borte fra skolen i dagevis om gangen. Hadde han glemt privattimene han skulle gi Harry? Han hadde sagt at disse timene skulle føre fram mot noe som hadde med spådommen å gjøre, og Harry hadde følt seg skjermet og passet på, men nå følte han seg aldri så lite forlatt.
Midt uti oktober kom terminens første utflukt til Galtvang. Harry hadde lurt på om de ville få fortsette med turene dit, når alle sikkerhetstiltak kontinuerlig ble strammet inn, så det var fint å høre at de gikk som planlagt. Det smakte alltid godt å komme vekk fra skoleområdet i noen timer.
På utfluktsdagen stormet det ute. Han våknet tidlig og fordrev tida fram til frokost med å lese i Eliksirer for viderekomne. Det var ikke ofte han lå i senga og leste skolebøker; ifølge Ronny var dette å betrakte som uanstendig oppførsel hos alle andre enn Hermine, som rett og slett var litt sprø på det området. Men etter Harrys mening var Halvblodsprinsens eksemplar av Eliksirer for viderekomne knapt for noen skolebok å regne. Jo mer han fordypet seg i den, jo mer demret det for ham hvor mye den egentlig rommet – ikke bare de nyttige eliksir-hintene og snarveiene som var i ferd med å skaffe ham slikt lysende omdømme hos Snilehorn, men også de oppfinnsomme små vådene og heksingene som sto skriblet i margene. Etter alle overstrykningene og endringene å dømme, hadde prinsen funnet på dem selv.
Harry hadde alt prøvd ut et par av prinsens egenutviklede formler. Én var en heksing som fikk tånegler til å vokse uhyggelig fort (han hadde prøvd den på Krabbe i en av gangene, med riktig morsomme resultater); en annen en våde som limte tunga til ganen (den hadde han brukt to ganger, til almen applaus, på en intetanende Argus Nask); og kanskje den nyttigste av dem alle, Surrusorlio, en besvergelse som fylte ørene på alle i nærheten med et ubestemmelig surr, slik at en kunne føre en lengre samtale i timene uten å bli overhørt. Den eneste som ikke frydet seg over disse formlene, var Hermine, som tviholdt på det stive, misbilligende uttrykket og nektet å si et ord når Harry hadde brukt surrusorlio-formelen på noen i nærheten.
Best som han han satt der i senga, måtte han snu boka på sida for å se nærmere på en håndskrevet formel som prinsen øyensynlig hadde hatt problemer med. Den var full av overstrykninger og forandringer, men aller nederst i hjørnet sto det med gnidrete skrift:
Levitacorpus (i-vb)
Vind og sludd slo nådeløst mot rutene, og Nilus snorket høyt, mens Harry stirret på bokstavene i parentes. I-vb … det måtte bety ikke-verbal. Harry hadde sine tvil om han ville greie akkurat denne heksekunsten, for han hadde fortsatt vansker med å la være å verbalisere formler, noe Slur ikke hadde vært sein om å kommentere i hver svarteforsvarstime. På den annen side hadde prinsen hittil vist seg som en langt mer effektiv lærer enn Slur.
Han pekte med tryllestaven ut i lufta, vippet den lett oppover og sa Levitacorpus! inni seg.
«Aaaaooooaaaii!»
Det kom et blaff av lys, og plutselig var rommet fullt av stemmer – alle hadde bråvåknet da Ronny satte i det skriket. Harry slapp taket i Eliksirer for viderekomne i panikk, for der hang Ronny opp-ned i tomme lufta som om en usynlig fiskekrok hadde huket ham etter ankelen.
«Unnskyld!» skrek Harry mens Tommy og Jokum hylte av latter, og Nilus, som hadde falt ut av senga, karret seg opp fra golvet. «Vent, så skal jeg få deg ned –»
Han famlet etter eliksirboka og bladde febrilsk gjennom den på jakt etter den riktige sida. Omsider fant han den, greide å tyde et ørlite, gnidrete ord som sto nedenfor formelen og ba en bønn om at det måtte være motvåden. Liberacorpus! tenkte han av all kraft.
Det kom et nytt lysblaff, og Ronny smalt ned på madrassen sin i en haug.
«Unnskyld,» gjentok Harry ubehjelpelig mens latterbrølene fra Tommy og Jokum fortsatte.
«I morra syns jeg heller du kan sette på vekkerklokka,» sa Ronny halvkvalt.
Innen de hadde kledd på seg, stoppet seg ut med flere av fru Wiltersens håndstrikkede gensere og tatt med kapper, skjerf og votter, hadde sjokket lagt seg, og Ronny var kommet til at Harrys nye besvergelse var skikkelig morsom – faktisk så morsom at han absolutt måtte forlyste Hermine med historien så fort de fikk satt seg til frokostbordet.
«… og så kom det et nytt lysblaff, og så landa jeg på senga igjen!» flirte han og forsynte seg med pølser.
Det kom ikke et smil fra Hermine under hele historien, og da den var over, snudde hun seg mot Harry med et kaldt og irettesettende uttrykk.
«Denne formelen skulle vel ikke tilfeldigvis være enda en fra den eliksirboka, vel?» spurte hun.
Harry rynket pannen.
«Si meg, må du absolutt gå ut fra det verst mulige, eller?»
«Var den derfra?»
«Vel … joo, den var for så vidt det, men … hva så, kanskje?»
«Så du bare bestemte deg for å prøve ut en ukjent, håndskrevet besvergelse og se hva som skjedde?»
«Hva har det å si om den er håndskrevet?» sa Harry, som foretrakk å la resten av spørsmålet ligge.
«At da er den antakelig ikke godkjent av Magidepartementet,» sa Hermine. «Og dessuten,» la hun til da Harry og Ronny himlet med øynene, «at jeg begynner å lure på om ikke denne prinsetypen var litt betenkelig.»
Harry og Ronny prøvde å overdøve henne i munnen på hverandre.
«Det var jo bare for gøy!» sa Ronny mens han tømte en ketsjupflaske over pølsene sine. «Bare moro, jo, Hermine, skjønner du ikke det?»
«Å henge folk opp-ned etter ankelen?» sa Hermine. «Hva slags folk er det som legger tid og krefter i å finne på formler for noe sånt?»
«Fred og Frank,» sa Ronny og trakk på skuldrene. «Det er sånt de driver med. Og – og –»
«Faren min,» sa Harry. Han hadde akkurat kommet på det.
«Hva?» sa Ronny og Hermine i kor.
«Faren min brukte den formelen,» sa Harry. «Jeg – Lupus fortalte det.»
Det siste var ikke sant; Harry hadde selv sett sin far bruke formelen på Slur, men akkurat den opplevelsen i tanketanken hadde han aldri fortalt Ronny og Hermine om. Men nå ble han slått av en utrolig mulighet. Halvblodsprinsen kunne vel ikke være –?
«Jo, kanskje faren din brukte den, Harry,» sa Hermine, «men han er ikke den eneste. I tilfelle du har glemt det, så har vi sett en hel gjeng folk bruke den. Til å henge folk opp-ned i lufta. Og la dem sveve bortover, sovende, hjelpeløse.»
Harry stirret på henne. Med en synkende følelse i magen husket han også hva dødseterne hadde gjort under verdenscupen i rumpeldunk. Ronny kom ham til unnsetning.
«Det var noe annet,» sa han kontant. «De misbrukte’n, de. Harry og faren hans hadde det bare litt gøy. Du liker ikke prinsen, du, Hermine,» la han til og pekte strengt på henne med en pølse, «for det han er flinkere enn deg i eliksirer –»
«Det har slettes ingen ting med det å gjøre!» sa hun og ble rød i kinnene. «Jeg syns bare det er totalt uansvarlig å begynne å bruke formler når en ikke engang vet hva de er til. Og hold opp med å snakke om ’prinsen’ som om det var tittelen hans. Jeg vedder på at det bare er et tullete klengenavn, og jeg syns i hvert fall ikke det virker som han var noen særlig snill person!»
«Jeg skjønner ikke hvor du har det fra,» sa Harry ergerlig. «Om han hadde vært en dødseter-spire, så ville han vel ikke skrytt av å være ’halvblods’, vel?»
I det samme han sa det, kom han på at hans egen far hadde vært fullblods, men han skjøv tanken til side; det fikk han tenke over senere …
«Alle dødsetere kan ikke være fullblods, det fins ikke nok fullblods trollmenn igjen,» sa Hermine sta. «Jeg tipper de fleste av dem er halvblods som bare gir seg ut for fullblods. Det er bare helt gompefødte de hater; deg og Ronny ville de tatt imot når som helst.»
«Meg ville de ikke slept inn som dødseter, nei!» sa Ronny indignert. En pølsebit løsnet fra gaffelen han hyttet mot Hermine med og traff Ernst Maltmann i hodet. «Hele familien min er blodsvikere, jo! For dødseterne er det like ille som å være gompefødt!»
«Og jeg tenker de skulle tatt imot meg med glede,» sa Harry sarkastisk. «Vi kunne blitt bestevenner, om det ikke var for at de ustanselig prøvde å kverke meg.»
Ronny begynte å le, og selv Hermine kunne ikke unngå et lite smil. Samtidig fikk de annet å tenke på, for nå kom Gulla.
«Hei, Harry, jeg skulle gi deg denne.»
’Denne’ var en pergamentrull. Utenpå sto Harrys navn med velkjent tynn, skrå håndskrift.
«Takk skal du ha, Gulla … Det er den neste privattimen med Humlesnurr!» sa Harry til Ronny og Hermine mens han fort rullet opp pergamentet og leste det som sto. «Mandag kveld!» Plutselig følte han seg så lett og glad. «Vil du bli med oss til Galtvang, Gulla?» spurte han.
«Jeg skal dit med Tommy – ser dere kanskje siden,» svarte hun, vinket og gikk.
Nask sto som vanlig ved ytterdørene og krysset av navnene på dem som hadde lov til å dra inn til Galtvang. Prosessen tok enda lenger tid enn vanlig, siden han også trippelsjekket samtlige med dølgsensoren.
«Men hva gjør det om vi smugler svartsaker ut?» sa Ronny og så mistroisk på den lange, smale dølgsensoren. «Det er da vel hva vi smugler inn igjen De burde sjekke?»
Den slags frekkhet gjorde ham fortjent til noen ekstra skubb med sensoren, og han ojet seg fremdeles da de kom ut i regnet og sluddet.
Spaserturen inn til Galtvang ble ingen nytelse. Harry svøpte skjerfet om underansiktet, men den delen som var udekket, føltes snart nummen og flådd. Veien til landsbyen var full av elever som gikk krumbøyd mot den bitende vinden. Mer enn én gang tenkte han at de kanskje hadde hatt det vel så bra i den varme Griffingstua, og da de omsider kom til Galtvang og fikk se at Zonkos Morobutikk var stengt og gjenspikret, tok han det som et tegn på at dette neppe ble noen hyggelig tur. Ronny pekte med en tykk votteneve mot Honningslurp. Der var det heldigvis åpent, og Harry og Hermine vaklet inn i den fullstappede butikken etter ham.
«Takk og lov,» sa Ronny med klaprende tenner mens de ble omsluttet av varm, godis-duftende luft. «Her blir vi i hele ettermiddag, hva?»
«Harry, unge venn!» drønnet plutselig en stemme bak dem.
«Å nei,» mumlet Harry. Alle tre snudde seg, og der sto professor Snilehorn, med diger pelslue, frakk med matchende pelskrage og en kjempepose med kandisert ananas, og fylte omtrent en fjerdedel av butikken.
«Harry, nå er det tre av mine små middagsselskaper du har gått glipp av!» sa han og banket Harry skjelmsk i brystet. «Dette går ikke, gutten min, jeg er fast bestemt på å se deg der! Frøken Grang elsker selskapene mine, ikke sant?»
«Jo,» sa Hermine hjelpeløst, «de er veldig –»
«Så hvorfor kommer ikke du også, Harry?» ville Snilehorn vite.
«Æh, det har vært rumpeldunktrening, professor,» sa Harry, og det var for så vidt helt korrekt at han hadde innkalt laget til trening hver gang han hadde fått en av Snilehorns små invitasjoner med fiolett silkebånd om. Denne strategien sørget for at Ronny ikke ble holdt utenfor, og de to og Gulla fikk seg som regel en god latter ved tanken på Hermine innesperret sammen med McMerk og Zabini.
«Ja, etter så mye hardt arbeid venter jeg sannelig en seier i første kamp!» sa Snilehorn. «Men litt rekreasjon har aldri skadet. Så skal vi si mandag kveld, dere kan vel umulig drive med noen trening i dette været …»
«Jeg kan ikke, professor, jeg har … æh, en avtale med rektor Humlesnurr den kvelden.»
«Uhell nå igjen!» utbrøt Snilehorn. «Vel, vel … du kan ikke unnslippe meg hver gang, Harry!»
Med et kongelig vink vagget han ut av butikken. Han hadde tatt omtrent like mye notis av Ronny som om han hadde vært en kakkerlakris.
«Jeg begriper ikke at du greide å sno deg unna enda en,» sa Hermine og ristet på hodet. «Så ille er de da ikke … det hender det er riktig morsomt, faktisk …» Men så la hun merke til fjeset til Ronny. «Æh – nei, se der, de har Sukkerpenner de luxe – de varer jo i timevis!»
Harry var så glad for at hun hadde skiftet samtaleemne at han viste langt større interesse for de nye, kjempestore sukkerpennene enn han ellers ville gjort, men Ronny fortsatte å være muggen og trakk bare på skuldrene da Hermine spurte hvor han hadde lyst til å gå etterpå.
«Vi stikker bort på Tre sopelimer,» foreslo Harry. «Der er det nok varmt.»
De pakket skjerfet om ansiktet igjen og gikk fra godtebutikken. Den iskalde vinden føltes som kniver i fjeset etter den sukkersøte varmen inne i Honningslurp. Det var ikke mange folk på gata, og ingen stanset og pratet, alle skyndte seg dit de skulle. Men rett utenfor Tre sopelimer sto to unntak. Den ene mannen var svært høy og tynn; Harry myste mot ham gjennom de regnflekkete brillene og dro kjensel på barmannen i den andre Galtvangpuben, Galthodet. Da Harry, Ronny og Hermine nærmet seg, trakk barmannen kappen tettere om halsen og gikk, mens den andre, som var kortere, sto igjen og fomlet med noe han holdt i armene. De var bare noen meter borte da det gikk opp for Harry hvem det var.
«Mundungus!»
Den korte, hjulbeinte mannen med det lange, pistrete, røde håret skvatt, mistet taket i den eldgamle kofferten han bar på, den falt ned og gikk opp, og ut raste noe som minnet om hele varebeholdningen i et skraphandlervindu.
«Å, hei, Harry,» sa Mundungus Styrfeder med et helt mislykket forsøk på å virke ubesværet. «Ikke tenk på meg, du har det sikkert travelt.»
Han bøyde seg og krafset rundt på bakken etter tingene som hadde vært i kofferten, og ga på alle måter inntrykk av å være en mann som helst ville vært helt andre steder.
«Er det noen greier du skal selge?» spurte Harry og så på mens Mundungus samlet opp en ladning lurvete gjenstander fra bakken.
«Ja, jo, ’n skal jo leve,» sa Mundungus. «Hei, få den der!»
Ronny hadde bøyd seg og plukket opp noe i sølv.
«Men jøsses,» sa han langsomt, «dette virker da kjent –»
«Ja takk!» sa Mundungus, snappet begeret ut av hånden på Ronny og stappet det i kofferten. «Jaha, vi sees vel – glugg!»
Det var fordi Harry hadde tatt tak om halsen hans, klemt ham til pubveggen og holdt ham fast der mens han trakk tryllestaven.
«Harry!» hvinte Hermine.
«Det har du tatt fra huset til Sirius,» sa Harry; han sto nesten nese mot nese med Mundungus og pustet inn en ubehagelig eim av sprit og gammel tobakk. «Det hadde våpenskjoldet til familien Svaart.»
«Jeg – nei – hæ?» krakset Mundungus og ble sakte fiolett.
«Åssen gjorde du det, dro du tilbake den natta han døde og ribbet hele huset?» snerret Harry.
«Nei –»
«Gi meg det!»
«Harry, du må ikke!» hylte Hermine mens Mundungus gradvis gikk over til blå.
Det kom et smell, og Harry merket at hendene ble revet løs fra halsen til Mundungus, som hikstet og harket, bøyde seg og trev kofferten og – KRAKK! – eksiverte.
Harry bannet så det sang og snurret rundt for å se hvor det var blitt av ham.
«KOM TILBAKE, DIN TJUVERADD –!»
«Det kan du bare glemme, Harry.»
Det var Dult som plutselig dukket opp ingensteds fra. Det musebrune håret var vått av sludd.
«Mundungus er sikkert i London alt. Ingen vits i å stå her og hyle.»
«Han har stjålet sakene til Sirius! Rappa dem!»
«Ja, men det hjelper ikke å stå her ute i kulda,» sa Dult og virket ikke det minste opphisset over denne nyheten.
Hun holdt øye med dem mens de gikk inn på Tre sopelimer. Ikke før var Harry innenfor, før han sprakk igjen: «Han rappa tingene til Sirius!»
«Jeg vet det, Harry, men ikke skrik, er du snill, folk glor sånn,» hvisket Hermine. «Gå og sett deg, så skal jeg hente noe å drikke til deg.»
Harry freste fortsatt da Hermine kom tilbake til bordet noen minutter etter med tre flasker smørterøl.
«Kan ikke Ordenen holde styr på Mundungus?» hvisket han rasende til de to andre. «Kan de ikke iallfall holde ham fra å stjele alt som ikke er spikret fast, når han er i hovedkvarteret?»
«Sjjj!» sa Hermine desperat og så seg om for å sjekke at ingen lyttet. Et par heksemestere som satt i nærheten, stirret interessert på Harry, og ikke langt borte sto Zabini og lente seg mot en søyle. «Jeg hadde også blitt sint, Harry, jeg vet jo at det var dine ting han stjal –»
Harry satte smørterølet i halsen. At det var ham som eide Grimolds plass 12, hadde han helt glemt.
«Visst er det mine ting!» sa han. «Ikke rart han ikke var glad for å se meg! Men jeg skal nok fortelle Humlesnurr hva som foregår, han er den eneste Mundungus er redd for.»
«God idé,» hvisket Hermine og var tydelig glad for at Harry begynte å roe seg. «Ronny, hva er det du glor sånn på?»
«Ingenting,» sa Ronny og så fort vekk fra bardisken, men Harry visste at han hadde prøvd å få blikkontakt med den barmfagre og tiltrekkende bardamen, madam Rosmerta, som han lenge hadde hatt et godt øye til.
«Jeg tror ’ingenting’ er ute på bakrommet og henter mer ildwhisky,» sa Hermine spisst.
Den stikkpillen overhørte Ronny og nippet til flaska i noe han antakelig mente var verdig taushet. Harry tenkte på Sirius, som hadde avskydd de sølvbegrene uansett. Hermine trommet med fingrene på bordet og blikket flakkende mellom Ronny og bardisken.
Med det samme Harry hadde drukket opp det som var igjen på flaska, sa hun: «Skal vi si vi har fått nok og gå tilbake til skolen, da?»
De to andre nikket. Det hadde ikke vært noen trivelig tur, og været ble dårligere jo senere det ble. Nok en gang trakk de kappene tett om seg, strammet skjerfene, trakk på seg vottene, og så fulgte de etter Katti Bull og en venninne ut av puben og tilbake bortover Storgata. Harry kom til å tenke på Gulla mens de trasket gjennom frossen issørpe oppover bakkene mot Galtvort. De hadde ikke sett noe til henne – sikkert fordi hun og Tommy satt og hadde det koselig i madam Putlefots tesalong, favorittstedet for lykkelige par. Han rynket pannen, bøyde hodet mot det hvirvlende sluddet og trasket videre.
Det varte litt før han la merke til at stemmene til Katti Bull og venninnen hennes, som vinden førte med seg bakover mot dem, var blitt høye og skingrende. Han myste forover mot de utydelige skikkelsene. De to jentene var midt i en krangel om et eller annet som Katti holdt i hånden.
«Det er ikke din sak, Leanna!» hørte han Katti si.
De kom rundt i en sving i veien. Det sluddet verre enn noensinne, og brillene til Harry var nesten ugjennomsiktige. Akkurat idet han løftet en vottehånd for å tørke av dem litt, prøvde Leanna å få tak i pakken Katti holdt; Katti rykket den til seg igjen, og så falt den i bakken.
I det samme steg Katti til værs – ikke slik Ronny hadde gjort, hengende komisk etter ankelen, men grasiøst, med utstrakte armer, som om hun virkelig skulle fly. Men likevel var det noe galt, noe nifst … håret flagret bak henne i den stive vinden, men øynene var lukket, og ansiktet helt uttrykksløst. Både Harry, Ronny, Hermine og Leanna hadde bråstanset og sto bare og glodde.
Og så, et par meter over bakken, satte Katti i et grufullt skrik. Øynene fløy opp, men hva det enn var hun så, eller kanskje følte, var det tydelig at det ga henne den skrekkeligste pine. Hun skrek og skrek, og Leanna begynte også å skrike, og grep tak i anklene til Katti og prøvde å hale henne ned på bakken igjen. Harry, Ronny og Hermine kom løpende for å hjelpe, men ikke før hadde de fått tak i beina hennes, så falt hun oppå dem. Harry og Ronny klarte å få tatt imot, men hun vred seg slik at de nesten ikke greide å holde henne. I stedet la de henne overende på bakken, og der ble hun liggende og rykke og riste. Det var tydelig at hun ikke kjente igjen noen av dem.
Harry så seg om, men området virket helt folketomt.
«Bli der!» ropte han til de andre gjennom den skjærende vinden. «Jeg løper etter hjelp!»
Han la på sprang mot skolen. Han hadde aldri sett noen oppføre seg slik som Katti og hadde ikke peiling på hva årsaken kunne være. Han fór rundt en sving og kolliderte med noe som kunne vært en kjempebjørn som gikk på bakbeina.
«Gygrid!» peste han mens han viklet seg ut av hekkbuskene han hadde falt i.
«Harry!» sa Gygrid, som hadde på seg den rufsete mollskinnsfrakken; øyebrynene og håret var hvite av sludd. «Jeg har akkerat vært oppe og hilst på Gnurrg, ’n gjør sånne framskritt at du sku’kke trudd –»
«Gygrid, det er en som er skadd rett borti her, eller forbannet, eller hva det er –»
«Hæ?» sa Gygrid, og måtte bøye seg ned for å høre hva Harry sa i den bitende vinden.
«Noen er blitt forbannet!» skrek Harry.
«Forbanna? Okken da – er det Ronny? Hermine?»
«Nei, det er ikke dem, det er Katti Bull – bli med her …»
De løp sammen bortover veien, og det varte ikke mange minuttene før de fant den lille klyngen rundt Katti, som fremdeles lå på bakken og skrek og vred seg, mens Ronny og Hermine og Leanna prøvde å roe henne.
«Gå til sides!» ropte Gygrid. «Så jeg får sett på’a!»
«Det skjedde noe med henne,» hikstet Leanna. «Jeg vet ikke hva –»
Gygrid stirret et øyeblikk ned på Katti. Så, uten et ord, bøyde han seg, løftet henne opp og la på sprang mot borgen med henne i armene. Det varte bare noen sekunder, så døde de skjærende skrikene bort, og den eneste lyden var vinden som brølte.
Hermine skyndte seg bort til Kattis tutende venninne og la armen om henne.
«Du heter Leanna, ikke sant?»
Jenta nikket.
«Skjedde det helt plutselig, eller –?»
«Det var da innpakningen gikk opp på den pakka,» hulket Leanna og pekte ned på bakken. I en revne i det nå gjennomvåte gråpapiret kunne de se noe grønnaktig glitrende. Ronny bøyde seg og strakte ut hånden, men Harry trev tak i armen hans og rykket ham unna.
«Ikke rør den!»
Han gikk ned på kne. Et overdådig forsiret halsbånd besatt med opaler stakk litt ut av pakken.
«Det der har jeg sett før,» sa Harry og stirret på det. «Det var utstilt hos Borgia & Brust for kjempelenge siden. Det sto på merkelappen at det hvilte en forbannelse over det. Katti må ha tatt på det.» Han så opp på Leanna, som hadde begynt å skjelve så hun ristet. «Hvor fikk Katti tak i dette?»
«Jo, det var jo derfor vi kranglet, da. Hun hadde med seg pakken da hun kom tilbake fra Damer på Tre sopelimer, hun sa det var en overraskelse til noen på Galtvort som hun måtte levere. Og hun så så rar ut da hun sa det … å nei, å nei, jeg vedder på at noen hadde brukt en Befalius på henne, og så skjønte jeg det ikke!»
Leanna ristet av nye hikst, og Hermine klappet henne varsomt på skulderen.
«Sa hun ingenting om hvem hun hadde fått det av?»
«Nei … hun ville ikke ut med det … og jeg sa at hun oppførte seg dumt, hun måtte ikke ta den med opp til skolen, men hun nektet å høre, og … og så prøvde jeg å ta den fra henne, og – og –» Setningen endte i et fortvilet ul.
«Det er best vi kommer oss opp til skolen,» sa Hermine, fremdeles med armen om Leanna. «Der kan vi finne ut hvordan det går med henne. Kom igjen …»
Harry nølte et øyeblikk. Så løsnet han skjerfet fra ansiktet og bøyde seg, lot som han ikke hørte at Ronny hev etter pusten, dekket halsbåndet omhyggelig med skjerfet og tok det opp.
«Vi må vise det til madam Pomfrit,» sa han.
Mens de fulgte etter Hermine og Leanna oppover bakken, tenkte Harry så det knakte. De var så vidt kommet inn i skoleparken da han ikke kunne holde tankene for seg selv lenger.
«Malfang vet om dette halsbåndet. Det lå i et etui hos Borgia & Brust for fire år siden, og jeg så at han kikket lenge på det den gangen jeg gjemte meg for ham og faren hans. Det var dette han kjøpte den dagen vi fulgte etter ham! Han husket det og gikk tilbake dit etter det!»
«Jeg – jeg veit ikke, jeg, Harry,» sa Ronny nølende. «Det er massevis av folk som handler hos Borgia & Brust … og sa ikke hun jenta at Katti fikk det på jentedoen?»
«Hun sa hun kom tilbake derfra med det, det er ikke sikkert det var akkurat der hun fikk det –»
«McSnurp!» sa Ronny advarende.
Harry så opp. Og ganske riktig, professor McSnurp kom travende ned steintrappa mot dem i drivende sludd.
«Gygrid sier dere fire vet hva som skjedde med Katti Bull – kom opp på mitt kontor straks, takk! Hva er det du holder der, Potter?»
«Det er det hun tok på,» sa Harry.
«Du godeste,» sa professor McSnurp forskrekket og overtok halsbåndet. «Nei, nei, Nask, de er med meg!» la hun fort til, da Nask ivrig kom subbende bortover inngangshallen og viftet med dølgsensoren sin. «Ta med dette halsbåndet til professor Slur straks, men pass godt på at De ikke rører det, hold det innpakket i skjerfet!»
Harry og de andre fulgte etter professor McSnurp opp trappa og inn på kontoret hennes. De sluddstrimete vinduene skranglet i karmene, og det var kaldt i rommet, enda det brant lystig på peisen. Professor McSnurp lukket døra, gikk rundt på den andre sida av skrivebordet og snudde seg mot Harry, Ronny, Hermine og Leanna, som ikke kunne holde opp å gråte.
«Vel?» sa hun skarpt. «Hva var det som skjedde?»
Haltende, og med mange pauser mens hun prøvde å beherske gråten, fortalte Leanna at Katti hadde gått på damedoen på Tre sopelimer og kommet ut igjen med den uadresserte pakken, at hun hadde virket litt rar, og at de hadde kranglet om hvor lurt det var å gå med på å overbringe ukjente gjenstander, og at krangelen hadde kulminert med knuffingen om pakken, som endte med at den revnet. Her ble Leanna så overmannet av gråt at det ikke var mer å få ut av henne.
«Vel, vel,» sa professor McSnurp, ikke uvennlig, «gå over på sykestua du, Leanna, og få madam Pomfrit til å gi deg noe mot sjokk.»
Da Leanna var ute av rommet, snudde McSnurp seg mot Harry, Ronny og Hermine igjen.
«Hva skjedde da Katti tok på halsbåndet?»
«Hun svevde opp i lufta,» sa Harry, før Ronny eller Hermine rakk å svare. «Og så begynte hun å skrike, og så kollapset hun. Professor, kan jeg få snakke med rektor Humlesnurr, vær så snill?»
«Rektor er borte til mandag, Potter,» sa professor McSnurp med et overrasket uttrykk.
«Borte?» gjentok Harry sint.
«Nettopp, Potter – borte!» sa McSnurp spisst. «Men alt du har å fortelle om denne skrekkelige affæren, tror jeg trygt du kan si til meg!»
Et sekund nølte han. Professor McSnurp innbød ikke akkurat til betroelser. Humlesnurr var riktignok på mange måter mer fryktinngytende, men kanskje mindre tilbøyelig til bare å avvise en teori blankt, samme hvor sprø den kunne virke. Men dette var et spørsmål om liv eller død, og ikke stunden til å engste seg for om en ble ledd ut eller ikke.
«Jeg tror det var Draco Malfang som ga Katti det halsbåndet, professor.»
På den ene sida av ham sto Ronny og gned seg på nesa av bare forlegenhet; på den andre skrapte Hermine med føttene, som om hun helst ville legge så lang avstand mellom seg og Harry som mulig.
«Det er en meget alvorlig anklage, Potter,» sa professor McSnurp etter en sjokkert pause. «Har du noen beviser?»
«Nei,» sa Harry, «men …» og så fortalte han om da de fulgte etter Malfang til Borgia & Brust, og samtalen de hadde overhørt mellom ham og Borgia.
Da han var ferdig, så professor McSnurp lettere forvirret ut.
«Hadde Malfang med seg noe til Borgia & Brust som skulle repareres, altså?»
«Nei, professor, han ville at Borgia skulle fortelle ham hvordan han kunne reparere det, han hadde det ikke med seg. Men det er ikke det som er poenget, det er at han kjøpte noe mens han var der, og jeg tror det var det halsbåndet –»
«Så du Malfang forlate butikken med en slik pakke?»
«Nei, han ba Borgia oppbevare den for ham –»
«Men Harry,» avbrøt Hermine, «Borgia spurte jo om han ville ha det med seg, og Malfang sa nei –»
«Fordi han ikke ville røre det, så klart!» sa Harry sint.
«Det han faktisk sa, var: ’Hvordan tror De det skulle tatt seg ut om jeg skulle bære det der bortover gata?’,» sa Hermine.
«Vel, han ville jo sett ut som litt av en tulling med halsbånd på seg,» innskjøt Ronny.
«Ronny, da,» sa Hermine oppgitt, «det ville jo vært innpakket for at han ikke skulle komme borti det, og lett å stikke innenfor kappen – ingen ville vel sett det! Jeg tror at det han fikk lagt til side hos Borgia & Brust, var noe som var enten for bråkete eller for stort, noe han visste ville tiltrekke seg oppmerksomhet hvis han selv bar det bortover gata – og uansett,» fortsatte hun og hevet stemmen før Harry rakk å bryte inn, «så spurte jeg jo Borgia om det halshåndet, husker du ikke det? Da jeg gikk inn og prøvde å finne ut hva Malfang hadde bedt ham oppbevare, så jeg det der. Og Borgia sa bare prisen, han sa ikke at det alt var solgt eller noe –»
«Du var jo temmelig gjennomsiktig, da, det tok ikke fem sekunder før han skjønte hva du var ute etter, så klart han ikke ville fortelle deg noe – og forresten så kan Malfang ha fått det levert siden –»
«Det klarer seg!» sa professor McSnurp idet Hermine sint åpnet munnen for å svare. «Potter, jeg er glad for at du har fortalt meg alt dette, men vi kan ikke anklage herr Malfang simpelthen fordi han har besøkt den forretningen hvor dette halsbåndet muligens kan være kjøpt. Det samme gjelder formodentlig hundrevis av mennesker –»
«Det var det jeg òg sa –,» mumlet Ronny.
«– og for øvrig har vi i år innført så strenge sikkerhetsforanstaltninger at det halsbåndet neppe på noen som helst måte kunne befinne seg her på skolen uten at vi var klar over det –»
«– men –»
«– og hva mer er,» sa professor McSnurp i en illevarslende definitiv tone, «var ikke herr Malfang i Galtvang i dag.»
Harry måpte og mistet piffen helt.
«Åssen vet De det, professor?»
«Fordi han hadde arrest hos meg. Han har nå to ganger på rad unnlatt å levere transfigurasjonsleksene. Så takk for at du har betrodd meg dine mistanker, Potter,» sa hun og marsjerte forbi dem, «men nå må jeg bort i sykestua og høre hvordan det er gått med Katti Bull. Adjø med dere.»
Hun åpnet kontordøra. De hadde ikke noe annet valg enn å traske forbi henne uten et ord.
Harry var sint på de to andre for at de hadde støttet McSnurp, men da de begynte å diskutere det som hadde skjedd, greide han ikke å la være å være med.
«Hvem tror dere Katti skulle levere halsbåndet til, egentlig?» sa Ronny mens de var på vei opp trappene til Griffing-stua.
«Nei, gudene vet,» sa Hermine. «Men hvem det enn var – så hadde vedkommende utrolig flaks. Ingen kunne ha åpnet den pakken uten å røre halsbåndet.»
«Det kan være drøssevis av folk,» sa Harry. «Humlesnurr – han skulle nok dødseterne gjerne blitt kvitt, han må jo være et av toppmålene deres. Eller Snilehorn – Humlesnurr tror at Voldemort gjerne skulle hatt tak i ham, så de kan ikke være særlig glad for at han havnet på Humlesnurrs side. Eller –»
«Eller deg,» sa Hermine bekymret.
«Det går ikke,» sa Harry, «da kunne jo Katti bare snudd seg og gitt meg den. Jeg gikk bak henne hele veien ut fra Tre sopelimer, ikke sant. Det hadde vært mye enklere å levere pakken utenfor Galtvort, nå som Nask ransaker alle som går ut og inn. Lurer på hvorfor Malfang sa hun skulle ta den med til borgen?»
«Harry, Malfang var jo ikke i Galtvang!» sa Hermine og trampet faktisk i golvet av ren frustrasjon.
«Han må vel ha hatt en medskyldig, da,» sa Harry. «Krabbe eller Gurgel – eller forresten, nå som jeg tenker over det, en annen dødseter, han må jo ha drøssevis av bedre kompiser enn Krabbe og Gurgel, nå som han er blitt en av dem –»
Ronny og Hermine vekslet blikk som tydelig sa: Han der er det ingen vits i å diskutere med.
«Rømmegraut,» sa Hermine med fast røst da de kom fram til den trinne damen.
Portrettet svingte opp og ga dem adgang til oppholdsrommet. Der inne var det temmelig fullt og luktet av vått tøy; det var åpenbart ikke få som var kommet tidlig hjem fra Galtvang på grunn av det dårlige været. Men det summet ikke av frykt eller spekulasjoner, så nyheten om det som hadde skjedd Katti, hadde tydeligvis ikke spredd seg ennå.
«Egentlig, når en tenker over det, så var jo ikke det angrepet så fryktelig smart lagt opp, da,» sa Ronny og tuppet i forbifarten en førsteklassing ut av en av godstolene ved peisen, så han selv fikk plass. «Forbannelsen kom jo ikke inn i borgen engang. Ikke idiotsikkert, akkurat.»
«Det har du rett i,» sa Hermine. Hun skubbet Ronny opp av stolen med foten og tilbød den til førsteklassingen igjen. «Det var ikke særlig gjennomtenkt i det hele tatt.»
«Men når ble Malfang et av verdens lyseste hoder?» spurte Harry.
Hverken Ronny eller Hermine svarte.