KAPITTEL FJORTEN
Første time dagen etter var urtologi. Harry hadde ikke fått fortalt Ronny og Hermine om besøket hos Humlesnurr under frokosten, siden noen kunne overhøre det, men de fikk vite alt på vei gjennom grønnsakåkeren til drivhusene. Den bitre vinden i helga hadde omsider stilnet, og den underlige tåka hadde lagt seg igjen, så det tok dem litt lenger tid enn vanlig å finne det rette drivhuset.
«Nææh, nifs tanke, gitt – Han-du-veit som guttunge,» sa Ronny lavt mens de fant seg plasser rundt en av de knortete snaregrumpstubbene som utgjorde denne terminens prosjekt og tok på seg vernehanskene. «Men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor Humlesnurr driver og viser deg alle disse greiene. Jeg mener, visst er det interessant og sånn, men hva er poenget?»
«Vet ikke,» sa Harry og presset på plass en tannbeskytter. «Men det er livsviktig, sier han, det vil hjelpe meg å overleve.»
«Jeg syns det er fascinerende, jeg,» sa Hermine alvorlig. «Det må jo opplagt være fornuftig å vite så mye som mulig om Voldemort. Hvordan skal du ellers finne de svake punktene hans?»
«Åssen var det i det siste selskapet hos Snilehorn?» spurte Harry utydelig gjennom tannbeskytteren.
«Å, det var faktisk riktig morsomt,» sa Hermine mens hun tok på seg vernebrillene. «Altså, han driver jo og gnåler om disse berømte eks-elevene sine, da, og direkte smisker for McMerk fordi han har så fine forbindelser, men vi fikk noe riktig godt å spise, og han presenterte oss for Gwenog Hansen.»
«Gwenog Hansen?» sa Ronny og fikk runde øyne bak sine egne vernebriller. «Den Gwenog Hansen? Kaptein for Holyheadharpyene?»
«Ja da,» sa Hermine. «For min del syns jeg nå hun var litt selvopptatt, men –»
«Takk, det klarer seg der borte!» sa professor Stikling strengt og kom bort til dem. «Dere henger etter, alle andre har kommet i gang, og Nilus har tatt sin første belg alt!»
De snudde seg, og der satt ganske riktig Nilus med sprukken leppe og flere stygge kloremerker nedover kinnet, men i hånden holdt han en ekkelt pulserende grønn tingest omtrent på størrelse med en grapefrukt.
«OK, professor, vi begynner nå!» sa Ronny. Med det samme hun snudde seg bort, la han lavt til: «Vi burde visst brukt surrusorlio, Harry.»
«Nehei, det burde vi aldeles ikke!» sa Hermine straks, med det samme intenst irriterte uttrykket hun alltid fikk så snart det ble snakk om Halvblodsprinsen og formlene hans. «Men altså … det er vel best vi kommer oss i gang, da …»
Hun sendte de andre et nervøst blikk; alle tre trakk pusten dypt, og så kastet de seg over knortestubben mellom dem.
Den bråvåknet øyeblikkelig; lange, stikkende tornestengler spratt ut fra toppen så det hvinte i lufta. En filtret seg inn i Hermines hår; Ronny slo den tilbake med en hekksaks, og Harry greide å fange et par stengler og knytte dem sammen. Det åpnet seg et hull inne mellom tentakkel-stenglene; Hermine stakk modig armen inn, hvorpå hullet smalt igjen om albuen hennes som en felle. Harry og Ronny dro og vred i stenglene og tvang hullet til å åpne seg igjen; Hermine rykket armen til seg, og i hånden knuget hun en belg tilsvarende Nilus’. Straks forsvant stikkestenglene inn i hullet, og knortestubben sto der og så ut som en uskyldig, morken trestubbe.
«Jeg tror neimen ikke jeg skal ha noen av de derre i hagen min, når jeg får en,» sa Ronny. Han skjøv brillene opp på pannen og tørket svetten av fjeset.
«Gi meg en bolle,» sa Hermine og holdt den pulserende belgen på armlengdes avstand. Harry rakte henne en, og hun slapp belgen oppi med alle tegn på avsky.
«Ikke vær så pysete, klem den ut, de er best når de er ferske!» ropte professor Stikling.
«Men altså,» sa Hermine og fortsatte der de slapp, som om de ikke nettopp hadde slått tilbake et angrep fra en trestubbe, «Snilehorn skal ha et juleselskap, Harry, og ikke snakk om at du greier å sno deg unna dette, for han har faktisk bedt meg undersøke når du er ledig, for å være sikker på å holde det en kveld du kan komme.»
Harry stønnet. Imens hadde Ronny prøvd å sprekke belgen i bollen ved å gripe tak i den med begge hender, reise seg og klemme til så hardt han kunne, men nå sa han sint: «Og dette blir vel et nytt selskap for bare gullungene til Snilehorn, det?»
«Bare for Snileklubben, ja,» sa Hermine.
Belgen glapp ut mellom fingrene til Ronny og traff drivhusglasset, rikosjetterte mot bakhodet på professor Stikling og slo av henne den lappede, gamle hatten. Harry gikk og hentet den, og da han kom tilbake, hørte han Hermine si: «Men hør da, det var vel ikke jeg som fant på navnet Snileklubben …»
«Snileklubben,» gjentok Ronny med en geip som Malfang kunne vært bekjent av. «Noe så inni gamperæva dumt. Hmf, får håpe du får det hyggelig i selskapet, da. Du kan jo prøve å kapre McMerk, så kan Snilehorn utnevne dere til kongesnile og dronningsnile –»
«Vi får lov å ta med en gjest,» sa Hermine, som av en eller annen grunn var blitt kokende, lysende rød, «og jeg hadde tenkt å be deg, men når du syns det er så dumt, kan det være det samme!»
Harry ønsket plutselig at belgen hadde flydd litt lenger, så han hadde sluppet å sitte der sammen med de to. Ingen av dem enset at han grep bollen med belgen og begynte å prøve å åpne den med så mye støy og spetakkel han kunne prestere, men dessverre kunne han fortsatt høre hvert ord de sa.
«Hadde du tenkt å be meg?» spurte Ronny i en helt annen tone.
«Ja,» sa Hermine sint. «Men så klart, hvis du heller vil at jeg skal kapre McMerk, så …»
Det ble en pause. Harry fortsatte å denge løs på den seige belgen med en planteskje.
«Nei, jeg vil ikke det,» sa Ronny med veldig liten stemme.
Harry bommet på belgen og traff bollen, som gikk i knas.
«Reparo!» sa han straks og pirket borti skårene med staven, og bollen var hel igjen. Men rabalderet hadde visst gjort Ronny og Hermine oppmerksom på at han òg var der. Hermine virket oppskjørtet og kastet seg over sitt eksemplar av Verdens kjøttetende trær for å finne den anbefalte måten å presse saften av snaregrumpbelger på. Ronnys uttrykk, derimot, var litt fårete, men faktisk litt selvtilfreds også.
«Rekk meg den, Harry,» sa Hermine fort, «det står her at de skal punkteres med noe skarpt …»
Harry rakte henne belgen i bollen, og så skjøv han og Ronny brillene på plass igjen og kastet seg på ny over trestubben.
Ikke at han egentlig var så veldig overrasket, tenkte Harry mens han sloss med en tornestengel som gjorde sitt ytterste for å kvele ham; han hadde nok hatt en anelse om at dette kunne skje før eller siden. Han var bare ikke sikker på hva han selv syntes om det … han og Cho var blitt så forlegne at de ikke kunne se på hverandre engang, langt mindre snakke sammen, så hva om Ronny og Hermine begynte å være sammen, men siden slo opp igjen? Kunne vennskapet deres overleve det? Harry husket de par månedene i tredje klasse da de ikke hadde vært på talefot; det hadde ikke akkurat vært noen fryd å prøve å slå bro over avgrunnen mellom dem. Og forresten, hva om de ikke slo opp? Hva om de ble som Rulle og Fleur, og det ble så utrolig pinlig å være i nærheten av dem at han ble utestengt for godt?
«Fikk’n!» hylte Ronny og halte ut en belg til fra stubben, i det samme som Hermine greide å sprekke den første, og bollen ble full av knoller som vred seg som lysegrønne makk.
Resten av timen gikk uten ytterligere snakk om Snilehorns selskap. De neste par dagene holdt Harry ekstra godt øye med vennene sine, men Ronny og Hermine virket ikke noe særlig annerledes, utover at de var litt høfligere mot hverandre enn de pleide. Så han ble vel bare nødt til å vente og se, tenkte Harry, hva som skjedde under påvirkning av smørterøl i dempet belysning inne hos Snilehorn når kvelden endelig kom. I mellomtida var det andre bekymringer som var mer påtrengende.
Katti Bull lå fortsatt på St. Mungos hospital uten utsikter til å slippe ut, og det betydde at det lovende Griffing-laget han hadde trent så omhyggelig siden september, manglet en jager. Han utsatte og utsatte å erstatte Katti i håp om at hun skulle komme tilbake, men åpningskampen mot Smygard nærmet seg stygt, og til slutt ble han nødt til å innse at hun ikke kom tilbake i tide til å være med.
Harry orket ikke tanken på enda en uttaksprøve for hele Griffing. Med en synkende følelse i mellomgolvet som hadde lite med rumpeldunk å gjøre, tok han Tommy Ding til side etter transfigurasjonstimen en dag. De fleste av de andre hadde gått ut alt, men rommet var fortsatt fullt av kvitrende, flaksende, gule fugler – Hermines, alle som én; ingen av de andre hadde greid å trylle fram så mye som en fjær.
«Har du fremdeles lyst til å spille jager?»
«Hv –? Ja, så klart!» sa Tommy opphisset. Over skulderen hans så Harry at Jokum Finnimann feide bøkene ergerlig ned i sekken. En av grunnene til at Harry helst ikke ville ha spurt Tommy, var at han visste at Jokum ikke ville like det. På den annen side måtte han gjøre det som var best for laget, og Tommy hadde flydd bedre enn Jokum på prøven.
«OK, da er du med,» sa Harry. «Trening i kveld klokka sju!»
«Greit,» sa Tommy. «Ha det, Harry! Dæven, jeg kan nesten ikke vente til jeg får fortalt det til Gulla!»
Og så sprintet han ut, og Harry og Jokum ble alene igjen – et anspent øyeblikk, som ikke ble noe bedre av at en av Hermines kanarifugler suste over hodet på dem og etterlot seg en lort i hodet på Jokum.
Jokum var heller ikke den eneste som ble sur over valget av Katti-erstatning. Det ble mye mumling i korridorene om at Harry nå hadde plukket ut to av sine egne kullkamerater til laget. Han hadde utholdt adskillig verre mumling enn det i løpet av skoletida, så det plagde ham ikke så veldig, men like fullt økte presset for å skaffe huset en seier i den tilstundende kampen mot Smygard. Han visste at hvis Griffing vant, ville alle glemme at de hadde kritisert ham og banne på at de alltid hadde visst at det var et kjempelag. Hvis de tapte … ja, ja, tenkte han med et skjevt smil, selv da hadde han vel overlevd verre mumling …
Han hadde ingen grunn til å angre på valget da han så Tommy fly den kvelden; han jobbet bra sammen med Gulla og Distel. Og knakkerne, Piggtil og Clang, ble bare bedre og bedre. Det eneste problemet var Ronny.
Han hadde alltid visst at Ronny var en ujevn spiller som var plagd med nerver og manglende selvtillit, og det virket dessverre som bevisstheten om den stadig nærmere åpningskampen hadde forsterket alle hans gamle usikkerheter. Da han hadde sluppet inn et halvt dusin mål, de fleste skåret av Gulla, ble teknikken hans bare villere og villere, og det endte med at han dro til Distel Robertson midt i fleisen da hun fløy innpå ham.
«Det var et uhell, omforladels, Distel, omforladels!» ropte han etter henne mens hun skjente i sikksakk nedover mot bakken og dryppet blod overalt. «Jeg bare –»
«Fikk panikk, ja,» sa Gulla sint da hun hadde landet nede hos Distel og sett på den sprukne leppa hennes. «Ronny, din tulling, se åssen hun ser ut!»
«Det kan jeg fikse,» sa Harry og landet inntil de to jentene. Han pekte med staven på Distels munn og sa: «Restitutio! Og ikke kall Ronny en tulling, Gulla, det er ikke du som er kaptein på laget –»
«Vel, det virka som du var for opptatt til å kalle’n det, og jeg tenkte at noen fikk jo gjøre det –»
Harry måtte tvinge seg til å la være å le.
«Til værs, alle, sett i gang …»
I det store og hele var det en av de verste treningene de hadde hatt hele terminen, men Harry tenkte at om ærlighet varer lengst, så var det neppe det beste så like før kampen.
«Godt jobba, alle sammen, jeg tenker vi skal knuse Smygard,» sa han oppmuntrende, og jagerne og knakkerne kunne forlate spillergarderoben med noenlunde fornøyde fjes.
«Jeg spilte som en sekk med dragemøkk,» sa Ronny hult da døra hadde smelt igjen bakom Gulla.
«Nei da, det gjorde du aldeles ikke,» sa Harry bestemt. «Du er den beste av alle målvaktene jeg prøvde, Ronny. Det eneste problemet ditt er nervene.»
Han pumpet ut en konstant strøm av oppmuntring hele veien opp til borgen, og innen de var kommet opp i tredje, virket Ronny faktisk bitte lite grann blidere. Men da Harry skjøv til side gobelinet for å ta den vanlige snarveien opp i Griffing-tårnet, hvem andre skulle de se enn Tommy og Gulla, midt i en omfavnelse og et så sugende kyss at det så ut som de var limt sammen.
Det var som om noe stort og skjellete våknet til live i magen på Harry og rispet i den på innsida, som om hjernen ble oversvømmet av hett blod som druknet all tankevirksomhet og erstattet den med en avsindig trang til å våde Tommy til gelé. Mens han kjempet mot dette plutselige vanviddet, hørte han stemmen til Ronny liksom langt borte fra.
«Hoi!»
Tommy og Gulla slapp hverandre og snudde seg.
«Hva er det?» sa Gulla.
«Tror du jeg vil se min egen søster gå rundt og kline offentlig!»
«Dette var en folketom gang til dere kom og blanda dere!» sa Gulla.
Tommy så brydd ut. Han sendte Harry et halvhjertet smil som Harry ikke gjengjeldte, mens det nyfødte monsteret inni ham brølte og krevde at Tommy måtte sparkes fra laget øyeblikkelig.
«Æh … kom’a, Gulla,» sa Tommy, «så går vi opp på oppholdsrommet igjen …»
«Bare gå!» sa Gulla. «Jeg vil ha et ord med kjære brorsan!»
Tommy gikk, og så ikke ut som han var lei for det.
«OK,» sa Gulla, ristet det lange, røde håret vekk fra ansiktet og glante på Ronny, «la oss få én ting aldeles klart her. Du har ingen ting med hvem jeg er sammen med eller hva jeg gjør med dem, Ronny –»
«Så klart jeg har!» sa Ronny, akkurat like sint. «Tror du jeg vil høre at folk sier at søstera mi er ei –»
«Ei hva da?» ropte Gulla og trakk staven. «Si meg hva da?»
«Han mente ingenting, Gulla –,» sa Harry automatisk, selv om monsteret brølte anerkjennende til det Ronny hadde sagt.
«Å jo da, det gjør han, det!» sa hun og vendte sinnet mot Harry. «Bare for det han aldri har klint med noen, bare for det det beste kysset han har fått i sitt liv, er fra tante Murre –»
«Nå holder du snavla!» bæljet Ronny, som passerte rødt og gikk rett over i burgunder.
«Nehei, nei!» hylte Gulla, hun var helt fra seg. «Jeg har nok sett deg med Fløte, åssen du håper på et kyss på kinnet hver gang hun går forbi, patetisk er det! Hvis du gikk ut og fikk klint litt sjøl, så hadde det ikke plagd deg sånn at alle andre gjør det!»
Nå hadde Ronny også trukket staven, og Harry gikk fort imellom dem.
«Du har’ke peiling på hva du snakker om!» brølte Ronny og prøvde å komme på skuddhold rundt Harry, som hadde stilt seg foran Gulla med armene utstrakt. «Bare for det jeg ikke gjør sånt offentlig –!»
Gulla skrek av hånlatter og prøvde å dytte Harry unna.
«Å jaså, har du kyssa Tullerusk, kanskje? Eller har du et bilde av tante Murre under hodeputa?»
«Du, din –»
En strime av oransje lys skjøt under armen på Harry og bommet med et par centimeter på Gulla. Harry grep tak i Ronny og skubbet ham opp mot veggen.
«Ikke vær iddiot –»
«Harry har klint med Cho Chang!» ropte Gulla og lød nesten på gråten. «Og Hermine klinte med Viktor Krumm, det er bare deg som oppfører deg som det er noe ekkelt noe, Ronny, og det er for det du har omtrent like mye erfaring som en tolvåring!»
Og dermed stormet hun sin vei. Harry slapp fort taket i Ronny; uttrykket i ansiktet hans var morderisk. De ble stående og puste tungt, begge, til Fru Hansen, katta til Nask, dukket opp rundt hjørnet. Det brøt spenningen.
«Kom,» sa Harry, da de også hørte subbingen av føttene til Nask.
De skyndte seg opp trappene og bortover en gang i åttende. «Hoi, unna der!» bjeffet Ronny til en småjente, som skvatt livredd unna og mistet en flaske rumpetroll.
Harry merket nesten ikke lyden av glass som ble knust; han følte seg svimmel, omtåket – omtrent sånn måtte det føles å bli truffet av et lynnedslag. Det er bare fordi hun er søsteren til Ronny, sa han til seg selv. Du likte bare ikke å se henne kysse Tommy fordi hun er søsteren til Ronny …
Men uten at han ville det, kom det for ham et bilde av den samme folketomme korridoren, bare at nå var det han som kysset Gulla – monsteret i brystet malte som en katt – men så så han Ronny rive gobelinet til side, trekke staven mot ham og skrike sånne ting som «tillitsbrudd» … «skulle liksom være min beste venn» …
«Tror du Hermine virkelig klinte med Krumm?» spurte Ronny plutselig da de nærmet seg den trinne damen. Harry skvatt skyldbevisst og tvang fantasien bort fra en korridor uten noen forstyrrende Ronny, en korridor hvor han og Gulla var helt alene …
«Hva?» sa han forvirret. «Å … øhm …»
Det ærlige svaret var «Jo,» men det ville han nødig gi. Imidlertid virket det som Ronny ante det verste på ansiktsuttrykket hans.
«Rømmegraut,» sa han dystert til den trinne damen, og så klatret de gjennom portretthullet og inn på oppholdsrommet.
Ingen av dem nevnte Gulla eller Hermine mer; faktisk var det så vidt de sa noe resten av kvelden, og da de la seg, var det i taushet, hver i sine egne tanker.
Harry lå våken lenge, stirret opp i himlingen i himmelsenga og prøvde å overbevise seg selv om at følelsene hans for Gulla ene og alene var eldre-broderlige. Hadde de kanskje ikke levd som bror og søster hele sommeren, spilt rumpeldunk, ertet Ronny, ledd av Rulle og Fløte? Han hadde jo kjent Gulla i årevis … det var helt naturlig at han skulle føle seg som beskytter … naturlig at han skulle passe på henne … ha lyst til å rive armer og bein av Tommy for at han kysset henne – nei, akkurat den broderlige følelsen fikk han visst heller prøve å kontrollere …
Fra Ronny kom det et digert, gryntende snork.
Hun er søsteren til Ronny, sa Harry bestemt til seg selv. Ronnys søster. Adgang forbudt. Han ville ikke risikere vennskapet med Ronny for noe. Han dengte puta i en form som virket mer behagelig og gjorde sitt ytterste for å hindre tankene i å forville seg nærmere Gulla.
Neste morgen våknet han litt svimete og fortumlet etter en serie drømmer hvor Ronny hadde løpt etter ham med en knakkerkølle, men innen middag ville han med glede ha tatt drømmens Ronny i bytte for den virkelige, som ikke bare behandlet Gulla og Tommy som luft, men en såret og uforstående Hermine med iskald, hånlig overlegenhet. Hva mer var, det virket som Ronny over natta var blitt like irritabel og glefseklar som en middels sprengstjertskrutt. Harry tilbragte dagen med å prøve å skape fred mellom Ronny og Hermine, helt uten hell, og til slutt gikk Hermine forbitret og la seg, mens Ronny avmarsjerte til guttesovesalen etter å ha bannet stygt til noen vettskremte førsteklassinger som hadde sett på ham.
Urovekkende nok ble ikke denne nye aggressiviteten noe særlig mildnet de neste dagene. Og enda verre, den sammenfalt med et vel så dypt fall i hans prestasjoner som målvakt, hvilket gjorde ham enda mer aggressiv. Under den siste rumpeldunktreningen før kampen på lørdag greide han ikke å redde et eneste av de skuddene jagerne satte inn, bare brølte sånn til folk at Distel Robertson begynte å tute.
«Hold kjeft og la henne være i fred!» ropte Piggtil, som var omtrent to tredjedeler så høy som Ronny, men riktignok fløy rundt med en kraftig kølle.
«NÅ ER DET NOK!» bæljet Harry, som hadde sett Gullas olme blikk mot Ronny. Han hadde ikke glemt at hun var viden kjent for sine flaggerbusvåder, så han suste bort for å gå imellom før ting tok av for alvor. «Piggtil, fly og pakk sammen klabbene. Distel, ta deg sammen, du spilte virkelig bra i dag. Ronny …» han ventet til resten av laget var utenfor hørevidde før han sa dette, «du er bestekompisen min, men hvis du fortsetter å behandle de andre sånn som nå, så sparker jeg deg fra laget.»
Han trodde faktisk et sekund at Ronny skulle dra til ham, men i stedet skjedde noe mye verre: Det var som om Ronny sank sammen på limen sin, alt sinnet rant ut av ham, og han sa: «Jeg slutter. Jeg er helt patetisk.»
«Du er ikke patetisk, og du slutter ikke!» sa Harry innett og trev Ronny i kuttebrystet. «Du kan redde hva det skal være når du er i form, det er et mentalt problem, det du har!»
«Kaller du meg mental, eller?»
«Ja, kanskje jeg gjør det, ja!»
De glodde på hverandre et øyeblikk, men så ristet Ronny trett på hodet.
«Jeg veit jo at du ikke har tid til å finne en ny målvakt, så jeg skal spille i morra, men hvis vi taper, og det gjør vi, så trekker jeg meg fra laget.»
Ingenting Harry sa, gjorde noen forskjell. Gjennom hele middagen prøvde han å bygge opp under Ronnys selvtillit, men Ronny var for opptatt med å være gretten og grinete mot Hermine til å merke det. Han fortsatte på oppholdsrommet om kvelden, men påstanden hans om at hele laget ville bli sønderknust hvis Ronny sluttet, ble en smule undergravd av at de andre hadde rottet seg sammen i hjørnet lengst borte, hvor de åpenbart knurret om Ronny og sendte ham stygge blikk. Til slutt prøvde Harry å bli sinna igjen, i håp om å provosere ham til trass og dermed et mer målreddende humør, men den strategien fungerte visst ikke bedre enn oppmuntringer; Ronny gikk til sengs like mismodig og mistrøstig som før.
Harry lå lenge våken i mørket. Ikke snakk om at han ville tape denne kampen; ikke bare var det hans første som kaptein, men han var fast bestemt på iallfall å slå Malfang i rumpeldunk, selv om han ikke kunne bevise mistankene sine mot ham. Men hvis Ronny spilte slik han hadde gjort under de siste øvelsene, var vinnersjansene små …
Om det bare hadde vært noe han kunne gjøre for å få Ronny til å ta seg sammen … få ham i topp spilleform … noe som kunne sikre at Ronny fikk en virkelig god dag …
Og svaret kom til ham i ett brått, glitrende øyeblikks inspirasjon.
Alle var som vanlig oppspilte under frokosten neste morgen. Smygardingene pep og buet til hvert medlem av Griffing-laget som kom inn i Storsalen. Harry kikket opp i taket og så klar, blekblå himmel – et godt varsel.
Griffing-bordet, en kompakt masse av rødt og gull, heiet da Harry og Ronny nærmet seg. Harry gliste og vinket; Ronny skar en grimase og ristet på hodet.
«Opp med hodet, Ronny!» ropte Lavendel. «Du greier det helt flott!»
Ronny overhørte henne.
«Te?» tilbød Harry. «Kaffe? Gresskarsaft?»
«Hva som helst,» sa Ronny mørkt og gumlet mistrøstig på en bit ristet brød.
Noen minutter etter stanset Hermine på vei bortover langs bordet. Hun var blitt så lei av Ronnys oppførsel i det siste at hun ikke hadde gått ned til frokost sammen med dem.
«Hvordan har dere det i dag, begge to?» spurte hun nølende, med blikket på bakhodet til Ronny.
«Fint,» sa Harry og konsentrerte seg om å rekke Ronny et glass gresskarsaft. «Her, Ronny. Drikk dette.»
Ronny hadde akkurat løftet glasset til munnen da Hermine sa skarpt:
«Ikke drikk det, Ronny!»
Både Harry og Ronny så opp på henne.
«Hvorfor ikke det?» sa Ronny.
Men Hermine stirret på Harry som om hun ikke kunne tro sine egne øyne.
«Du puttet noe oppi det glasset.»
«Hvafforno?» sa Harry.
«Du hørte hva jeg sa. Jeg så det. Du helte noe oppi saften til Ronny. Du har jo flaska i hånden nå!»
«Jeg aner ikke hva du snakker om,» sa Harry og puttet fort den lille flaska i lomma.
«Jeg advarer deg, Ronny – ikke drikk det!» sa Hermine igjen, engstelig nå, men Ronny tok glasset, tømte det i én slurk og sa: «Slutt å mase, Hermine.»
Fortørnet bøyde hun seg, så dypt at bare Harry kunne høre det, og hveste: «Det der burde du blitt utvist for. Det hadde jeg aldri trodd om deg, Harry!»
«Nei, hør hvem som snakker,» hvisket han tilbake. «Du har ikke forfloket noen i det siste, vel?»
Da stormet hun sin vei. Harry så etter henne bortover langs bordet og beklagde ingenting. Hermine hadde aldri forstått alvoret i rumpeldunk. Så kikket han bort på Ronny, som satt og smattet.
«Nå er det like før,» sa Harry fornøyd.
Det frosne gresset knaste under føttene da de travet ned til stadion.
«Skikkelig flaks at det er så bra vær, hæ?» sa Harry til Ronny.
«Jo’a,» sa Ronny, som var blek og så ut som han var kvalm.
Gulla og Distel hadde alt kommet i rumpeldunkkuttene og ventet i garderoben.
«Helt ideelle forhold,» sa Gulla og overså Ronny. «Og gjett hva? Han Smygard-jageren, Valken – han fikk en klabb i huet på treninga i går og har for vondt til å spille! Og enda bedre – Malfang er også dårlig og har trekt seg!»
«Hva?» sa Harry, og han snurret rundt og stirret på henne. «Er han syk? Hva er det som feiler’n?»
«Har’ke peiling, men det er flott for oss,» sa Gulla fornøyd. «De setter inn Harpun isteden, han er i mitt kull og en ordentlig idiot.»
Harry smilte distré tilbake, men tankene hans var langt fra rumpeldunk mens han trakk på seg den skarlagensrøde kutten. Det hadde hendt en gang før at Malfang hadde påstått at han var skadd og ikke kunne spille, men den gangen hadde han sørget for at hele kampen ble omberammet til et tidspunkt som passet smygardingene bedre. Hvorfor var det nå greit å spille med en erstatter? Var han virkelig syk, eller spilte han bare?
«Det stinker, gjør det ikke det?» sa han lavt til Ronny. «At Malfang ikke skal spille?»
«Flaks, sier nå jeg,» sa Ronny og virket plutselig litt livligere. «Og så at Valken også er ute, han er den beste målskåreren de har, jeg gleda meg ikke akkurat til – hei!» utbrøt han plutselig og stivnet, midtveis i å trekke på seg en av målvakthanskene, og stirret på Harry.
«Hva er det?»
«Jeg … du …» Ronny senket stemmen og så plutselig både skremt og oppspilt ut. «Glasset mitt … den gresskarsafta … du tok ikke …?»
Harry hevet et øyebryn, men sa ikke annet enn: «Det er fem minutter til vi begynner; best du får på deg støvlene.»
De marsjerte ut på banen til stormende applaus og buing. Den ene enden av stadion var kompakt i rødt og gull, den andre et hav av grønt og sølv. Mange håsblåsinger og ravnkloinger hadde også valgt side; gjennom all hylingen og klappingen kunne Harry tydelig høre brølet fra Lulla Lunekjærs berømte løvehatt.
Harry gikk bort til madam Hopp, dommeren, som sto klar til å slippe løs ballene fra kassa.
«Vil kapteinene ta hverandre i hånden,» sa hun, og Harry fikk halvveis knust hånden sin av den nye Smygard-kapteinen, Urkebart. «Bestig limene. Når dere hører fløyta … tre … to … en …»
Hun blåste i fløyta, Harry og de andre sparket hardt fra mot den frosne bakken, og så var de i gang.
Harry suste rundt omkretsen av banen og speidet etter snoppen, men med det ene øyet på Harpun, som fløy i sikksakk langt under ham. Så hørte han en stemme som var skjærende annerledes enn rumpeldunkkommentatorer flest.
«Ja, så er de i gang, og jeg skulle tro alle her er overrasket over hva slags lag Potter har satt sammen i år. Med tanke på Ronny Wiltersens temmelig varierende innsats som målvakt i fjor, har vel mange trodd han var ferdig på laget, men det hjelper så klart å være bestevenn med lagkapteinen …»
Dette ble hilst med hånlatter og klapping fra Smygard-enden av banen. Harry steilet på limen for å se bort på kommentatortribunen. Der sto en høy, mager gutt med oppstoppernese og snakket i magifonen som en gang hadde tilhørt Laffen Styx, og Harry dro kjensel på Sakarias Smutt, en Håsblås-spiller han mislikte av et godt hjerte.
«Se så, her kommer Smygards første målsjanse, det er Urkebart som skyter bortover banen, og –»
Magen til Harry slo kollbøtte.
«– Wiltersen redder, ja ja, han må vel ha flaks iblant, han òg …»
«Akkurat, Smutt, det er nettopp det han må,» mumlet Harry og flirte for seg selv, og så dykket han ned mellom jagerne og speidet det han var god for etter et glimt av den ustadige snoppen.
Da det var gått en halvtime av kampen, ledet Griffing seksti mot null, for Ronny hadde prestert noen spektakulære redninger, enkelte av dem med fingertuppene, og Gulla hadde skåret fire av Griffings seks mål. Dette satte en effektiv stopper for Smutts høylytte spekulasjoner om at de to Wiltersenene kanskje bare var med på laget fordi Harry likte dem, så han begynte på Piggtil og Clang i stedet.
«Clang har jo ikke akkurat den vanlige kroppsbygningen hos jagere,» sa Sakarias overlegent, «de har som regel mer muskler –»
«Slå en klabb mot ham!» ropte Harry til Clang idet han fór forbi, men Clang sendte ham bare et bredt smil og siktet i stedet inn den neste klabben på Harpun, som akkurat passerte Harry i motsatt retning. Det var en glede å høre den dumpe tjokk-lyden som betydde at klabben hadde truffet.
Det var som om Griffing ikke kunne gjøre noe som helst galt. På ny og på ny skåret de, og på ny og på ny reddet Ronny i den andre enden av banen, tilsynelatende ubesværet. Nå smilte han faktisk, og da mengden hilste en spesielt god redning med et begeistret refreng fra den gamle slageren Wiltersen er topp, mimet han at han selv dirigerte dem der oppe fra.
«Syns visst at han er noe spesielt i dag, hva?» sa en spydig stemme, og Harry ble nesten slått av limen idet Harpun kolliderte med ham, hardt og med hensikt. «Den blodsvikerkompisen din …»
Madam Hopp hadde ryggen til, og selv om griffingene under ropte sint, var Harpun alt langt vekk da hun fikk snudd seg. Med verkende skulder suste Harry etter, fast bestemt på å ta igjen …
«Og nå tror jeg Smygards Harpun har fått øye på snoppen!» sa Sakarias Smutt i magifonen. «Hå ja, det er tydelig at han har sett noe Potter ikke har sett!»
Han Smutt var virkelig et kålhue, tenkte Harry; hadde han virkelig ikke sett kollisjonen? Men i neste øyeblikk var det som magen datt rett ned – for Smutt hadde rett, og Harry tok feil, det var ikke på måfå Harpun hadde flydd til værs, han hadde sett det Harry hadde oversett: snoppen i susende fart høyt over dem, glitrende gyllen mot den klare, blå himmelen.
Harry akselererte, og vinden hvislet i ørene og overdøvet helt Smutts kommentarer og alle lyder fra mengden, men fremdeles lå Harpun foran ham, og Griffing ledet ikke med mer enn hundre poeng, så hvis Harpun kom først, hadde Griffing tapt … og nå var Harpun bare noen meter fra den, han strakte ut hånden …
«Hoi, Harpun!» hylte Harry i desperasjon. «Hvor mye betalte Malfang deg for å hoppe inn istedenfor ham?»
Han visste ikke hvorfor han sa det, men Harpun rykket til; snoppen glapp mellom fingrene på ham, og sekundet etter hadde han skutt forbi, og Harry kastet seg etter den lille, flagrende ballen og grep den.
«JESS!» hylte han, snurret rundt i lufta, og stupdykket ned mot bakken med snoppen høyt løftet. Da det gikk opp for mengden hva som hadde skjedd, steg det et brøl som nesten overdøvet fløyta som signaliserte slutten på kampen.
«Gulla, hvor skal du?» ropte Harry, som var blitt fanget midt i en masseklem i lufta med resten av laget, men Gulla bare suste rett forbi og kolliderte med kommentatorplattformen med et kjempekrasj. Publikum hylte av latter mens Griffing-laget landet ved vrakrestene; under dem lå Smutt, halvt i svime. Harry hørte en harmdirrende professor McSnurp, og Gulla som svarte blidt: «Om forladels, professor, glemte å bremse.»
Harry frigjorde seg leende fra resten av laget og ga Gulla en klem, men slapp fort taket og unngikk blikket hennes mens han klasket en hoiende Ronny på ryggen i stedet. Og alt agg var glemt da Griffing-laget forlot banen arm i arm, slo knyttneven i været eller vinket til supporterne.
I garderoben var det full jubel.
«Fest på oppholdsrommet, sa Jokum!» hylte Tommy begeistret. «Kom igjen, Gulla og Distel!»
Ronny og Harry var de siste som ble igjen i garderoben, og de var akkurat på vei ut da Hermine kom inn. Hun vred Griffingskjerfet i hendene, og uttrykket var ulykkelig, men besluttsomt.
«Jeg må snakke med deg, Harry.» Hun trakk pusten dypt. «Du skulle ikke gjort det. Du hørte hva Snilehorn sa, det er ulovlig.»
«Hva har du tenkt å gjøre med det, tyste på oss?» sa Ronny.
«Hva er det dere to snakker om?» sa Harry. Han snudde seg og hengte opp kutten sin, så de ikke skulle se gliset hans.
«Du vet utmerket godt hva vi snakker om!» sa Hermine skingrende. «Du tok lykkedrikk oppi saften til Ronny under frokosten! Felixir!»
«Nehei,» sa Harry og snudde seg mot dem igjen.
«Joho, det gjorde du, Harry, og det var derfor allting gikk så bra, at Smygard-spillere var borte, og at Ronny reddet alt!»
«Jeg tok den ikke oppi!» sa Harry, og nå flirte han over hele ansiktet. Han stakk hånden i innerlomma og hentet opp den bitte lille flaska som Hermine hadde sett i hånden hans den morgenen. Den var full av gyllen eliksir, og korken var fremdeles tett forseglet med voks. «Jeg ville at Ronny skulle tro jeg hadde gjort det, så jeg lot som, da jeg var sikker på at du så det.» Han så på Ronny. «Du reddet alt fordi du følte at du hadde hell med deg. Du greide alt sammen selv.»
Så stakk han eliksiren i lomma igjen.
«Mener du at det ikke var noe i gresskarsafta mi?» sa Ronny forbløffet. «Men været er fint … og Valken kunne ikke spille … Banna bein, du ga meg ikke lykkedrikk?»
Harry ristet på hodet. Ronny måpte et øyeblikk, men så snurret han rundt mot Hermine og hermet etter hennes tone:
«Du tok felixir oppi safta til Ronny i morges, det var derfor han redda alt! Der ser du, jeg kan få til å redde uten hjelp, nemlig, Hermine!»
«Jeg har aldri sagt at du ikke kunne – men Ronny, du trodde jo også du hadde fått det!»
Men Ronny hadde allerede spankulert forbi henne og forsvunnet ut døra med sopelimen over skulderen.
«Æhm,» sa Harry i den plutselige stillheten; han hadde ikke ventet at planen hans skulle sparke bakut sånn. «Skal … skal vi gå opp på festen, da?»
«Gå, du!» sa Hermine og blunket for å holde tårene tilbake. «Akkurat nå er jeg drittlei av Ronny, jeg vet ikke hva det er jeg liksom skal ha gjort …»
Og så stormet hun også ut av garderoben.
Harry trasket sakte oppover bakken mot borgen, gjennom mengder av folk som ropte gratulasjoner, men alt han følte, var en stor tomhet. Han hadde vært så sikker på at hvis bare Ronny kunne vinne kampen, kom han og Hermine til å bli venner igjen med det samme. Han trodde ikke det var mulig å forklare Hermine at det hun hadde gjort mot Ronny, var å kysse Viktor Krumm, ikke når forbrytelsen lå så langt tilbake.
Harry kunne ikke se Hermine noe sted på seiersfesten, som var i full gang i Griffing-stua da han kom dit. Han ble hilst med fornyet klapping og hurrarop, og snart omgitt av en skokk av folk som ville gratulere. Så var det å riste av seg Fromm-brødrene, som ønsket en detaljert analyse av hele kampen, og så var det den svære jenteflokken som omringet ham, flagret med øyenvippene og lo av hans minst morsomme morsomheter, så det tok sin tid før han kunne gå og finne Ronny. Omsider greide han å riste av seg Romilda Vamm, som kom med ikke særlige diskrete antydninger om at hun gjerne ville være med ham i Snilehorns juleselskap. Idet han smatt mot drikkebordet, braste han rett inn i Gulla, med miniblæren Arnold på skulderen og Skeivskank håpefullt mjauende i hælene.
«Er det Ronny du ser etter?» spurte hun og flirte. «Han er der borte, den stygge hykleren.»
Harry kikket bort i kroken hun pekte mot. Der, fullt synlig for hele rommet, sto Ronny så tett omviklet med Lavendel Bruun at det var vanskelig å vite hvilke hender som tilhørte hvem.
«Det ser ut som han prøver å spise opp fjeset hennes, ikke sant?» sa Gulla nøkternt. «Men han er jo bare pent nødt til å jobbe med den teknikken sin. Bra kamp, Harry.»
Hun klappet ham på armen. Harry fikk en fallende fornemmelse i magen, men så gikk hun fra ham og forsynte seg med mer smørterøl. Skeivskank travet etter, med det gule blikket festet på Arnold.
Harry snudde seg bort fra Ronny, siden det ikke virket som han hadde tenkt å komme opp til overflaten med det første, akkurat tidsnok til å se portretthullet gli igjen. Hjertet sank i brystet da han syntes han så en brun bustemanke forsvinne ut.
Han gikk fort ditover, greide å omgå Romilda Vamm igjen og skjøv opp portrettet av den trinne damen. Gangen utenfor virket folketom.
«Hermine?»
Han fant henne i det første tomme klasserommet han prøvde. Hun satt på kateteret, alene, bortsett fra en ring av kvitrende, gule fugler som kretset om hodet hennes; det var tydelig at hun nettopp hadde tryllet dem fram av tomme lufta. Harry kunne ikke la være å beundre slik formelsikkerhet i en slik situasjon.
«Å, hei, Harry,» sa hun med spinkel stemme. «Jeg bare øver litt.»
«Ja … de er, æh … veldig bra …» sa Harry.
Han ante ikke hva han skulle si til henne. Han lurte akkurat på om det kunne være en sjanse for at hun ikke hadde lagt merke til Ronny, at hun bare hadde gått ut fordi festen ble litt for bråkete, da hun sa med unaturlig lys stemme: «Det virker som Ronny hygger seg på festen.»
«Æh … gjør han det?» sa Harry.
«Ikke lat som du ikke så ham,» sa Hermine. «Han gjemte seg ikke, akkurat, gjorde han v –»
Døra bak dem slo opp. Til Harrys forferdelse var det Ronny som kom leende inn, med Lavendel på slep.
«Å,» sa han og bråstoppet ved synet av Harry og Hermine.
«Oppsann!» sa Lavendel og rygget fnisende ut igjen. Døra gled igjen etter henne.
Det ble en avskyelig, esende, bølgende stillhet. Hermine stirret på Ronny, som ikke ville se på henne, men sa med en pussig blanding av trossighet og forlegenhet: «Hei, Harry! Lurte på hvor det var blitt av deg!»
Hermine akte seg ned av kateteret. Den lille flokken av gylne fugler fortsatte å kvitre og kretse rundt hodet hennes, så hun minnet om en rar, fjærkledd modell av solsystemet.
«Du burde ikke la Lavendel stå og vente utenfor,» sa hun stillferdig. «Hun lurer nok på hvor det blir av deg.»
Hun gikk mot døra, meget rakrygget og meget langsomt. Harry skottet bort på Ronny, som virket lettet over at ingenting verre hadde skjedd.
«Tarotta!» lød plutselig et vræl fra døra.
Harry snurret rundt. Hermine sto og pekte på Ronny med tryllestaven, vill i fjeset. Den lille fugleflokken skjøt som et hagl av store, gylne kuler mot Ronny, som skrek til og slo hendene for ansiktet, men fuglene angrep, hakket og klorte på hver centimeter hud de kunne komme til.
«Fåremvekk!» hylte Ronny, men med et siste rasende, hevngjerrig blikk rev Hermine opp døra og forsvant ut. Harry syntes han hørte et hikst før den slo igjen.