KAPITTEL SEKSTEN
«Sa Slur virkelig at’n ville hjelpe’n? Han tilbød seg faktisk å hjelpe’n?»
«Hvis du spør om det én gang til,» sa Harry, «så stikker jeg denne kålen –»
«Bare for å sjekke!» sa Ronny. De to sto ved kjøkkenbenken i Hiet og rensket et berg av rosenkål for fru Wiltersen. Utenfor vinduet foran dem føyk snøen.
«Ja, Slur tilbød seg å hjelpe ham!» sa Harry. «Han sa han hadde lovet moren til Malfang å beskytte ham, hadde avlagt et ubrytelig løfte eller noe –»
«Et Ubryteløfte?» sa Ronny vantro. «Næh, han kan umulig … er du helt sikker?»
«Ja, jeg er sikker,» sa Harry. «Åssen da, betyr det noe spesielt?»
«Ja, et Ubryteløfte går det ikke an å bryte –»
«Såpass hadde jeg liksom greid å gjette selv, tenk. Hva skjer hvis du bryter det, da?»
«Du dør,» sa Ronny enkelt og greit. «Fred og Frank prøvde å få meg til å avlegge et da jeg var fem, omtrent. Jeg gjorde det nesten òg, jeg sto og holdt Fred i handa da fattern kom over oss. Gjett om han tørna,» sa Ronny med et nostalgisk glimt i øyet. «Eneste gangen jeg har sett fattern like sinna som muttern. Fred mener at den venstre skinka hans aldri har vært helt den samme siden.»
«Jo, OK, men om vi nå et øyeblikk kunne glemme Freds venstre skinke –»
«Hørte jeg riktig?» sa Freds stemme, og tvillingene kom inn på kjøkkenet.
«Nææh, Frank, se på dette her’a – de bruker kniver og alt. De søte små.»
«Jeg fyller sytten om to måneder og litt,» sa Ronny grettent, «og da kan jeg fikse det med magi!»
«Men fram til da,» sa Frank og satte seg og la beina på kjøkkenbordet, «så kan vi altså glede oss over å se deg demonstrere korrekt bruk av – å nei, uff da.»
«Det der var din skyld!» sa Ronny sint og sugde på tommelen der han hadde skåret seg. «Bare vent, når jeg bli sytten –»
«– skal du forbløffe oss alle med hittil uante talenter, ja da,» gjespet Fred.
«Siden vi snakker om uante talenter, Ronald,» sa Frank, «hva er det vi hører fra Gulla om deg og en ung dame som heter – om vi ikke er feil underrettet – Lavendel Bruun?»
Ronny ble litt lyserød, men så ikke aldeles misfornøyd ut da han bøyde seg over kålen igjen.
«Pass dine egne saker,» sa han.
«Jøss, for et vittig svar,» sa Fred. «Fatter ikke åssen du kommer på alle sammen. Nei, det vi ville vite var … åssen skjedde det?»
«Åssen da?»
«Hadde hun vært i en ulykke eller noe?»
«Hæ?»
«Jeg mener, åssen fikk hun den hjerneskaden? – Hei, pass opp!»
Fru Wiltersen kom inn på kjøkkenet akkurat tidsnok til å se Ronny kyle kålkniven etter Fred, som forvandlet den til et papirfly med et dovent kniks med staven.
«Ronny!» sa hun sint. «La meg aldri se deg kaste kniv igjen!»
«Nei vel, da,» sa Ronny. «Ikke når du ser det,» formet han med munnen mens han snudde seg mot kålfjellet igjen.
«Fred og Frank, beklager, gutter, men Remus kommer i kveld, så vi blir nødt til å klemme inn Rulle sammen med dere to.»
«Ikke noe problem,» sa Frank.
«Og siden Kalle ikke kommer hjem, blir det bare Harry og Ronny på loftet, og hvis Fleur deler med Gulla –»
«– god jul, Gulla –» mumlet Fred.
«– skulle alle få det bra. Vel, få en seng, iallfall,» sa fru Wiltersen, hun lød en anelse oppkavet.
«Så det er sikkert at ikke Perry viser det stygge trynet sitt, da?» spurte Fred.
Fru Wiltersen snudde seg bort før hun svarte.
«Nei, han har det vel så travelt i departementet.»
«Eller så er’n verdens største drittsekk,» sa Fred da fru Wiltersen hadde gått ut. «En av delene er det. OK, Frank, skal vi gå, da?»
«Hva er det dere to skal?» spurte Ronny. «Kan dere ikke hjelpe oss med denne kålen? Det er bare å bruke stavene litt, så kan vi også få fri!»
«Nei, det tror jeg ikke vi kan, faktisk,» sa Fred alvorlig. «Det er veldig karakterbyggende, nemlig, å lære å skrelle kål uten å bruke magi. Da skjønner du mye bedre åssen livet arter seg for gomper og futter –»
«– og Ronny, hvis du vil ha folk til å hjelpe deg,» sa Frank og kastet papirflyet på ham, «så ville jeg ikke kasta kniver etter dem. Bare et tips, altså. Vi stikker en tur bort i landsbyen, vi, det er ei skikkelig søt jente i papirbutikken der som syns at kortkunstene mine er noe helt spesielt – rene magien …»
«Sånne svin,» sa Ronny mørkt og så etter Fred og Frank som gikk over den snødekte gårdsplassen. «Hadde ikke tatt dem mer enn ti sekunder, så kunne vi også gått.»
«Ikke jeg,» sa Harry. «Jeg lovet Humlesnurr at jeg ikke skulle gå noen steder mens jeg var her.»
«Å ja,» sa Ronny. Han rensket noen rosenkål til, og så sa han: «Har du tenkt å fortelle’n det du hørte, det Slur og Malfang snakka om?»
«Jepp,» sa Harry. «Jeg har tenkt å fortelle det til alle som kan sette en stopper for det, og Humlesnurr står øverst på lista. Kanskje jeg prøver å snakke med faren din igjen òg.»
«Men det var synd du ikke fikk høre akkurat hva Malfang gjorde.»
«Jeg kunne jo ikke det, din tulling. Det var jo det som var poenget, han nektet å si det til Slur.»
Det ble stille et øyeblikk. Så sa Ronny: «Men du veit vel hva alle kommer til å si? Fattern og Humlesnurr og hele gjengen? De kommer bare til å si at Slur ikke ville hjelpe Malfang på ordentlig, han bare prøvde å finne ut hva det var han tenkte på.»
«De hørte ham ikke,» sa Harry avgjort. «Ingen kan spille så godt, ikke Slur engang.»
«Mmm … nei, jeg bare nevner det, altså,» sa Ronny.
Harry snudde seg mot ham og rynket pannen.
«Men du tror vel at jeg har rett?»
«Jøss da!» sa Ronny fort. «Så klart! Men alle de andre er jo overbevist om at Slur er med i Ordenen, så …»
Harry svarte ikke. Det hadde for lengst gått opp for ham at dette sannsynligvis kom til å bli hovedinnvendingen mot de nye opplysningene hans. Han kunne liksom høre Hermine alt:
«Men Harry, det er da vel opplagt at han bare later som om han vil hjelpe, for å lure Malfang til å røpe hva han brygger på …»
Men dette var riktignok ren innbilning, siden han ikke hadde fått noen anledning til å fortelle henne hva han hadde overhørt. Hun hadde gått fra Snilehorns selskap før han kom tilbake, det sa i hvert fall en fly forbanna McMerk, og hadde allerede lagt seg da han kom opp på oppholdsrommet. Og tidlig dagen etter reiste han og Ronny til Hiet, så da rakk han ikke mer enn å ønske henne god jul og fortelle at han hadde noe veldig viktig å fortelle når de kom tilbake etter ferien. Han var ikke engang sikker på om hun hadde hørt hva han sa, ettersom Ronny og Lavendel akkurat da var midt i en grundig, ikke-verbal avskjed rett bak ham.
Men selv Hermine kunne ikke nekte for én ting: Det var åpenbart at Malfang var ute på noe, og at Slur visste det, så Harry syntes han var i sin fulle rett til å si: «Hva sa jeg?» Det hadde han da også sagt til Ronny ganske mange ganger allerede.
Harry fikk ingen sjanse til å snakke med herr Wiltersen, som jobbet overtid i departementet, før sent på julekvelden. Wiltersen-familien og gjestene deres satt i stua, som Gulla hadde pyntet så overdådig at det var omtrent som å sitte midt i en eksplosjon av papirlenker. Fred og Frank og Harry og Ronny var de eneste som visste at engelen øverst i treet egentlig var en hagegnom som beit Fred i ankelen da han trakk opp gulrøtter til julemiddagen. Nå glodde den olmt ned på dem, lamsløvet, helforgylt, iført mini-strutteskjørt og små vinger limt på ryggen, og siden den i utgangspunktet hadde flintskallet potethode og temmelig hårete bein, var det alt i alt den styggeste engel Harry hadde sett.
Tanken var at alle skulle høre på en julekonsert med fru Wiltersens yndlingssanger, Celestina Sjamant, og det var hennes stemme som nå lot sine triller høre fra den digre treradioen. Fleur fant visst Celestina temmelig kjedelig, for hun snakket så høyt borte i hjørnet at fru Wiltersen hyttet sint med tryllestaven mot volumknappen og skrudde Celestina høyere og høyere. Under dekke av en spesielt jazzete låt, ’En sjelfull kjelfull med hete kyss’, begynte Fred og Frank å spille Svartespreng med Gulla. Ronny satt og sendte lange blikk mot Rulle og Fleur, muligens for å plukke opp noen tips. Remus Lupus satt ved peisen, tynnere og mer loslitt enn noensinne, og stirret inn i ilden som om han ikke kunne høre Celestinas stemme.
«Å, kom og rør i min kjele!
Ja, rør meg ildfullt og hett,
så får du en munnfull med hete kyss.
Å, gjett om du skal bli mett.»
«Å, Arthur, den danset vi til da vi var atten!» sa fru Wiltersen og tørret øynene på strikketøyet. «Husker du?»
«Mfvaff?» sa herr Wiltersen, som hadde holdt på å duppe av over mandarinen han skrelte. «Ja visst … fabelaktig melodi …»
Med en kraftanstrengelse rettet han seg opp litt og kikket på Harry, som satt ved sida av ham.
«Beklager det der,» sa han og gjorde et kast med hodet mot radioen idet Celestina kastet seg ut i refrenget. «Snart overstått.»
«Helt greit,» sa Harry og flirte. «Har det vært travelt i departementet?»
«Det skal jeg love deg,» sa herr Wiltersen. «Det hadde ikke vært så farlig hvis vi faktisk kom noen vei, men av de tre pågripelsene vi har foretatt de siste tre månedene, tviler jeg på at en eneste er en ekte dødseter – men det må du for all del ikke si til noen, Harry,» la han fort til og virket plutselig mye våknere.
«De har vel sluppet ut Svinton Slipprush, hvertfall?» spurte Harry.
«De har nok ikke det,» sa herr Wiltersen. «Jeg vet at Humlesnurr har prøvd å gå direkte til Grimst når det gjelder Svinton … jeg mener, enhver som virkelig har snakket med gutten, vet jo at han er omtrent like mye av en dødseter som denne mandarinen her … men de der oppe vil gjerne det skal se ut som de gjør framskritt, og ’tre personer anholdt’ låter bedre enn ’tre urettmessig anholdt og deretter løslatt’ – men som sagt, dette er topphemmelig, altså …»
«Jeg skal ikke si noe,» sa Harry. Han nølte litt og lurte på hvor det var best å begynne med det han hadde å fortelle, og mens han tenkte, begynte Celestina Sjamant på en ballade som het ’Forhekset av deg’.
«Herr Wiltersen, husker du det jeg fortalte på stasjonen før skolestart?»
«Jeg sjekket, Harry,» sa herr Wiltersen med det samme. «Jeg dro og ransakte huset til Malfang. Det var ingenting der, enten det var helt eller ødelagt, som ikke burde vært der.»
«Jeg vet det, jeg leste i Profeten at du hadde vært der … men dette er noe annet … altså, noe mer …»
Og så fortalte han herr Wiltersen alt han hadde hørt Malfang og Slur si. Mens han snakket, så han at hodet til Lupus dreide en tanke mot ham; Lupus hørte hvert ord. Da han var ferdig, ble det taust, bortsett fra Celestina som sang:
«Mitt hjerte slavebandt du fort –
Et blikk, et sukk, så var det gjort …»
«Harry,» sa herr Wiltersen, «har den tanken streifet deg at Slur ganske enkelt lot som –»
«Lot som han ville hjelpe Malfang, bare for å finne ut hva han tenkte på?» sa Harry fort. «Jo, jeg tenkte du kom til å si akkurat det. Men åssen kan vi være sikre på det?»
«Det er ikke opp til oss å være sikre på det,» sa Lupus uventet. Han hadde snudd ryggen til peisen nå og så på Harry fra den andre sida av herr Wiltersen. «Det er Humlesnurrs sak. Humlesnurr har tillit til Severus, og det burde være godt nok for oss andre.»
«Men tenk om –,» sa Harry, «bare tenk om Humlesnurr tar feil av Slur –»
«Det samme har folk sagt mange ganger. Til sjuende og sist er spørsmålet om du stoler på Humlesnurrs dømmekraft. Jeg gjør det; derfor stoler jeg på Severus.»
«Men Humlesnurr kan gjøre feil,» insisterte Harry. «Han sier det selv. Og du –»
Han så Lupus rett i øynene.
«– oppriktig talt, liker du Slur?»
«Jeg hverken liker eller misliker Severus,» sa Lupus. «Nei, Harry, det er faktisk sant,» la han til da han så Harrys skeptiske uttrykk. «Vi blir nok neppe hjertevenner noen gang; etter alt som har skjedd mellom Jakob og Sirius og Severus, er det for mye bitterhet der. Men jeg glemmer ikke at det året jeg underviste på Galtvort, var det Severus som brygget ulvbanedrikken til meg hver måned, brygget den helt perfekt, så jeg slapp å gjennomgå alt jeg ellers må gjennomgå ved hver fullmåne.»
«Men han kom ’tilfeldigvis’ til å la det glippe ut at du var varulv, så du måtte slutte!» sa Harry sint.
Lupus trakk på skuldrene.
«Det ville nok lekket ut uansett. Vi vet begge at han ønsket seg jobben min, men han kunne gjort meg langt større skade ved å tukle med eliksiren min. Han holdt meg frisk. Jeg får være takknemlig for det.»
«Kanskje han ikke torde å tukle med eliksiren når Humlesnurr passet på!» sa Harry.
«Du har bestemt deg for å hate ham, du, Harry,» sa Lupus med et lite smil. «Og det forstår jeg: Med en far som Jakob og en gudfar som Sirius har du arvet en gammel fordom. Jo visst, fortell bare Humlesnurr det du har fortalt Arthur og meg nå, men ikke vent at han skal dele ditt syn på saken. Du bør faktisk ikke vente noen overraskelse engang. Det kan godt ha vært på Humlesnurrs ordre at Severus spurte ut Draco.»
«… Mitt hjerte falt og ble din trell.
Gi meg tilbake til meg selv!»
Celestina avsluttet sangen med en ekstremt høy, lang tone, og så knitret radioen av applaus, som fru Wiltersen deltok begeistret i.
«Er det forbie?» sa Fleur høyt. «Ah, ’erlig, det var det mest ’orrible –»
«Kanskje vi skulle få oss noe å drikke før leggetid?» avbrøt herr Wiltersen enda høyere og spratt opp. «Har noen lyst på et glass eggepunsj?»
«Hva har du holdt på med i det siste?» spurte Harry Lupus, mens herr Wiltersen fortet seg ut for å lage eggepunsj, og alle andre strakte seg og begynte å prate.
«Å, jeg har gått under jorda,» sa Lupus. «Nesten bokstavelig. Det er derfor jeg ikke har kunnet skrive, Harry; det ville vært for farlig å sende brev til deg.»
«Åssen da?»
«Jeg har levd sammen med mine likemenn,» sa Lupus. «Varulver,» la han til da han så Harrys uforstående fjes. «Nesten alle sammen er på Voldemorts side. Humlesnurr trengte en spion, og så hadde han jo meg … fiks ferdig.»
Han lød en anelse bitter, og hørte det vel òg, for det var mer varme i smilet da han fortsatte: «Ikke at jeg klager; noen må gjøre det, og hvem bedre enn jeg? Men det har vært vanskelig å vinne deres tillit. Jeg bærer jo umiskjennelig preg av å ha prøvd å leve i trollmannssamfunnet, ikke sant, mens de har skydd normalsamfunnet og overlevd i ytterkantene ved å stjele – og iblant drepe – for å leve.»
«Hvorfor liker de Voldemort så godt, da?»
«De tror at med ham ved makta, blir det bedre tider for dem,» sa Lupus. «Og der ute er det nokså vanskelig å føre noen diskusjon med Vargar …»
«Vargar? Hvem er det?»
«Har du ikke hørt om ham?» Hendene til Lupus knyttet seg i fanget som i krampe. «Fenris Vargar er kanskje verdens villeste varulv i dag. Han ser det som sin livsoppgave å bite og smitte så mange mennesker som mulig; han vil skape så mange varulver at de kan overmanne trollmennene. Voldemort har lovet ham ofre i bytte for hans støtte. Vargar har spesialisert seg på barn … bit dem når de er små, sier han, og la dem vokse opp borte fra foreldrene, oppdra dem til å hate normale trollmenn. Voldemort har truet folk med å gi ham frie tøyler med sønnene og døtrene deres; det er en trussel som har det med å gi resultater.»
Lupus tidde litt, og så sa han: «Det var Vargar som bet meg.»
«Hva?» sa Harry forbløffet. «Da – da du var barn, altså?»
«Ja. Han mente at min far hadde fornærmet ham. Det gikk svært lenge før jeg fikk vite hvilken varulv som hadde bitt meg, og jeg syntes faktisk synd på ham og tenkte at han hadde mistet kontrollen, for da visste jeg jo selv hvordan forvandlingen føltes. Men Vargar er ikke slik. Ved fullmåne plasserer han seg nærmest mulig et offer for å være sikker på å lykkes. Han planlegger alt. Og dette er den mannen Voldemort bruker for å samle varulvene. Jeg kan ikke påstå at min type fornuftsargumenter har hatt særlig gjennomslag i forhold til Vargars gnål om at vi varulver fortjener blod, at vi burde hevne oss på normale mennesker.»
«Men du er jo normal!» sa Harry heftig. «Det er bare at – at du har et problem –»
Lupus begynte å le.
«Noen ganger minner du meg mye om Jakob. Han omtalte det som mitt ’lille pelsproblem’ når det var andre til stede. Det var ganske mange som trodde jeg hadde en litt uoppdragen kanin.»
Han så litt muntrere ut da han imot et glass eggepunsj fra herr Wiltersen og takket. Men Harry hadde i mellomtida kjent et stikk av opphisselse – da Lupus nevnte faren hans, hadde han kommet på at det var noe han gjerne skulle spurt om.
«Har du hørt om noen som kalles Halvblodsprinsen noen gang?»
«Halvblods – hva for noe?»
«Prinsen,» sa Harry og mønstret ham granskende etter tegn til gjenkjennelse.
«Det fins ingen trollmannsprinser,» sa Lupus smilende. «Du skulle vel ikke ha tenkt på å ta tittelen selv? Å være ’Den utvalgte’ burde vel for så vidt være nok, eller hva?»
«Det har ikkeno’ med meg å gjøre!» sa Harry indignert. «Halvblodsprinsen er en eller annen som har gått på Galtvort, for jeg har den gamle eliksirboka hans. Og der har han skrevet formler overalt, formler han har funnet opp selv. En av dem var Levitacorpus –»
«Å, den, ja, den var veldig populær i min skoletid,» sa Lupus nostalgisk. «Det var noen måneder da jeg gikk i femte du omtrent ikke kunne røre deg før du ble heist opp etter ankelen.»
«Faren min brukte den,» sa Harry. «Jeg så ham i tanketanken. Han brukte den på Slur.»
Han prøvde å få det til å lyde henkastet, som bare en tilfeldig bemerkning uten spesiell betydning, men han var ikke sikker på at han hadde fått til den rette virkningen – smilet til Lupus var litt for forståelsesfullt.
«Jo,» sa han, «men han var ikke den eneste. Som sagt, den var veldig populær … Du vet hvordan slike formler har det med å komme og gå …»
«Men det låter som den ble oppfunnet mens dere gikk på skolen,» vedble Harry.
«Ikke nødvendigvis,» sa Lupus. «Våder er motefenomener, det som alt annet.» Han så Harry inn i øynene, og så sa han stillferdig: «Jakob var fullblods, Harry, og jeg kan forsikre deg at han aldri ville at vi skulle kalle ham ’prins’.»
Harry droppet å late som. «Og det var ikke Sirius? Eller deg?»
«Garantert ikke.»
«Å.» Harry stirret inn i flammene. «Jeg tenkte bare – vel, han har hjulpet meg utrolig godt i eliksirtimene, den prinsen.»
«Hvor gammel er denne boka, Harry?»
«Aner ikke, jeg har ikke undersøkt.»
«Vel, det kunne kanskje gi deg en pekepinn om når denne prinsen gikk på Galtvort,» sa Lupus.
Det var like etter dette at Fleur fant ut at hun skulle imitere Celestina i ’En sjelfull kjelfull med hete kyss’, og det ble i grunnen signalet for alle som så fru Wiltersens uttrykk, til å gå til sengs. Harry og Ronny trasket hele veien opp til Ronnys rom på loftet, hvor det var satt fram en feltseng til Harry.
Ronny sovnet nesten med det samme, men Harry gravde i kofferten sin og fant fram eksemplaret av Eliksirer for viderekomne før han la seg. Der lå han og bladde, til han fant, helt foran, årstallet den ble trykt. Det var for nesten femti år siden. Hverken faren hans eller vennene til faren hadde gått på Galtvort for femti år siden. Skuffet slengte han boka tilbake i kofferten, slo av lampa og rullet rundt på sida. Han tenkte på varulver og Slur, på Svinton Slipprush og på Halvblodsprinsen, og falt omsider i en urolig søvn full av snikende skygger og skrik fra barn som ble bitt …
«Hun kan’ke mene alvor …»
Harry våknet med et rykk og oppdaget en svulmende julestrømpe over hele fotenden av senga. Han fikk på seg brillene og så seg om. Det lille vinduet var nesten helt tilsnødd, og foran det satt Ronny oppreist i senga og glodde på noe som så ut som en tykk gullenke.
«Hva er det der?» spurte Harry.
«Det er fra Lavendel,» sa Ronny med kvalme i røsten. «Hun kan da’kke for alvor tro at jeg ville gå rundt med …»
Harry så nærmere etter, og så hoiet han av latter. Ned fra lenka hang det med store gullbokstaver: ’Kjæresten min.’
«Søtt,» sa han. «Virkelig klasse. Den der bør du passe på å gå med når du er sammen med Fred og Frank.»
«Hvis du forteller dem det, så – så – så …!» sa Ronny og dyttet halskjedet ut av syne under puta.
«Hva gjør du da, stammer til meg?» flirte Harry. «Gi deg’a, tror du jeg ville det?»
«Men åssen kunne hun drømme om at jeg ville like noe sånt, hæ?» sa Ronny ut i tomme lufta, aldeles sjokkert.
«Tenk deg om,» sa Harry. «Du kan’ke ha kommet i skade for å innrømme at du virkelig ville likt å gå rundt offentlig med ordene ’Kjæresten min’ om halsen?»
«Vel … vi snakker jo ikke så mye, egentlig,» sa Ronny. «Det blir mest …»
«Klining,» sa Harry.
«Ja, jo,» sa Ronny. Han nølte litt, og så sa han: «Er Hermine virkelig sammen med McMerk?»
«Vet ikke,» sa Harry. «De var i selskapet til Snilehorn sammen, men jeg tror ikke det var helklaff.»
Ronny så litt blidere ut da han dykket dypere ned i strømpa.
Blant Harrys presanger var en genser med en diger gullsnopp på brystet, håndstrikket av fru Wiltersen, en stor eske med Wiltersens Wærste-produkter fra tvillingene, samt en litt fuktig, muggluktende pakke med en merkelapp hvor det sto: «Til herren fra Krynkel.»
Harry stirret på den. «Tror du det er trygt å åpne den?» sa han.
«Kan’ke være noe farlig, all posten blir jo sjekka i departementet,» svarte Ronny, som riktignok glante nokså mistenksomt på pakken.
«Jeg tenkte ikke på noe til Krynkel! Pleier folk å gi husnissene sine julegaver?» spurte Harry og dyttet forsiktig borti pakken.
«Hermine ville gjort det,» sa Ronny. «Men vent og se hva det er, før du begynner å få skyldfølelse.»
Et øyeblikk etter hadde Harry utstøtt et vræl og jumpet ut av feltsenga. Pakken inneholdt en pen samling likmakk.
«Heldiggrisen,» sa Ronny og brølte av latter. «Veldig omtenksomt.»
«Heller de enn det halsbåndet,» sa Harry, og da stilnet latteren brått.
Alle hadde på seg nye gensere da de satte seg til julelunsjen – alle unntatt Fleur (som fru Wiltersen øyensynlig ikke hadde villet kaste bort en på) og fru Wiltersen selv, som var prydet med en splitter ny, midnattsblå heksehatt med ørsmå diamanter (eller noe liknende) som glitret som stjerner, for ikke å snakke om et grandiost gullhalsbånd.
«Se hva jeg fikk av Fred og Frank! Er de ikke nydelige?»
«Vel, vi merker at vi setter større og større pris på deg, muttern, nå som vi må vaske våre egne sokker,» sa Frank og viftet det bort. «En pastinakk, Remus?»
«Harry, du har en makk i håret,» sa Gulla muntert og bøyde seg fram og fisket den opp. Harry merket at gåsehuden marsjerte oppover nakken, og det hadde ingenting med makken å gjøre.
«Ouff, så ækelte,» sa Fleur med en affektert liten frysning.
«Ja, ikke sant?» sa Ronny. «Litt saus, Fleur?»
I iveren etter å stå til tjeneste kom han til å sende sausenebbet veggimellom, men Rulle viftet med staven, og all sausen svevde til værs og vendte pent tilbake til nebbet.
«Dy er like illé som den Dylte,» sa Fleur til Ronny, da hun var ferdig med å nikysse Rulle til takk. «Alltid ’yn væltér –»
«Jeg inviterte søte Dult til å komme til oss i dag,» sa fru Wiltersen og satte fra seg gulrøttene unødig hardt med et stygt blikk på Fleur. «Men hun ville ikke. Har du snakket med henne i det siste, Remus?»
«Nei, jeg har ikke vært i noe større kontakt med noen,» sa Lupus. «Men Dult har da sin egen familie å være hos, har hun ikke det?»
«Hmmm,» sa fru Wiltersen. «Kanskje. Jeg fikk ellers inntrykk av at hun hadde tenkt å tilbringe jula alene.»
Hun sendte Lupus et ergerlig blikk, som om det var helt hans feil at hun var på vei til å få Fleur som svigerdatter istedenfor Dult, men Harry kikket bort på Fleur, som akkurat nå matet Rulle med kalkunbiter fra sin egen gaffel, og tenkte at der kjempet nok fru Wiltersen en allerede tapt kamp. Men så ble han minnet på et spørsmål han hadde tenkt på om Dult, og hvem bedre til å svare enn Lupus, som visste alt om skytsverger?
«Skytsvergen til Dult har forandret form,» sa han. «Det sa iallfall Slur. Jeg visste ikke at de kunne det. Hvorfor skulle skytsvergen ens forandre seg?»
Lupus tok sin tid på å tygge og svelge kalkunbiten sin før han svarte. «Det kan hende … et sterkt sjokk … en følelsesmessig omveltning …»
«Den så stor ut, og hadde fire bein,» sa Harry. Han kom plutselig på noe og senket stemmen. «Hei … det kan vel ikke være –?»
«Arthur!» sa fru Wiltersen brått. Hun hadde reist seg fra stolen, presset hånden mot hjertet og stirret ut gjennom kjøkkenvinduet. «Det er Perry, Arthur!»
«Hva?»
Herr Wiltersen så opp. Alle andre så også fort mot vinduet, og Gulla reiste seg for å se bedre. Og jo da, der ute kom Perry Wiltersen marsjerende over den snødekte gårdsplassen så hornbrillene glitret i sola. Men han var ikke alene.
«Arthur, se – han har med seg statsråden!»
Og ganske riktig, mannen Harry hadde sett i Aftenprofeten, kom gående like bak Perry. Han haltet svakt, og den grånende hårmanken og den svarte kappen var spettet av snø. Før noen rakk å si noe, før herr og fru Wiltersen fikk gjort mer enn å veksle et overrumplet blikk, gikk kjøkkendøra opp, og der sto Perry.
Det ble stille et pinlig øyeblikk. Så sa Perry nokså stivt: «Gledelig jul, mor.»
«Å, Perry!» sa fru Wiltersen og kastet seg i armene på ham.
Rufus Grimst stanset i døråpningen, støttet seg til spaserstokken og betraktet smilende den rørende scenen.
«Unnskyld at vi trenger oss på,» sa han da fru Wiltersen så opp med strålende fjes og tørret øynene. «Perry og jeg var i nærheten – i embeds medfør – og han kunne simpelthen ikke la være å komme innom og hilse på dere alle sammen.»
Det var bare at Perry ikke gjorde mine til å hilse på resten av familien. Han sto, brysk og rett som en ildrake og glante rett over hodene på alle de andre. Herr Wiltersen, Fred og Frank stirret på ham med steinansikt.
«Kom inn, kom inn, statsråd!» vimset fru Wiltersen og rettet på hatten. «Vil De ikke ha litt pulkan, eller kanskje litt kudding – jeg mener –»
«Nei da, nei da, kjære Molly,» sa Grimst. Harry gjettet på at han hadde sjekket navnet med Perry straks før de kom inn. «Jeg vil da ikke trenge meg på, ville ikke vært her overhodet om ikke Perry hadde vært så oppsatt på å hilse på dere …»
«Å, Perremann!» sa fru Wiltersen gråtkvalt, strakte seg på tå og kysset ham.
«… vi ville bare stikke nesa innom i fem minutter, så jeg rusler en tur på gårdsplassen, jeg, mens dere snakker løst og fast med Perry. Nei da, nei da, langt ifra, jeg vil da ikke være til bry! Vel, hvis en eller annen kunne tenke seg å vise meg den sjarmerende hagen her … ah, den unge mannen der har visst spist ferdig, han kunne jo kanskje spasere en liten tur med meg?»
Atmosfæren rundt bordet forandret seg brått. Alle så fra Grimst til Harry. Ingen fant det visst særlig overbevisende når Grimst prøvde å gi skinn av at han ikke visste hvem Harry var, eller naturlig at nettopp han skulle bli utvalgt til å følge statsråden rundt i hagen, når både Gulla, Fleur og Frank også hadde tomme tallerkener.
«Ja, OK,» sa Harry og brøt tausheten.
Han hadde ikke latt seg lure av alt Grimst hadde sagt om at de bare tilfeldigvis var i nabolaget, og at Perry ville hilse på familien – nei, den egentlige grunnen til at de kom, måtte være nettopp dette: at Grimst skulle kunne snakke med Harry alene.
«Det er greit,» sa han lavt idet han gikk forbi Lupus, som hadde reist seg halvt fra stolen. «Helt greit,» sa han da herr Wiltersen åpnet munnen for å si noe.
«Glimrende!» sa Grimst og gikk et skritt tilbake for å slippe Harry forbi seg ut av døra. «Vi tar bare et lite slag rundt i hagen, og så må nok Perry og jeg dra videre. Bare fortsett, alle sammen!»
Harry gikk over gårdsplassen mot Wiltersen-familiens overgrodde, snødekte hage, ved sida av den småhaltende Grimst. Harry visste at han hadde vært sjef for Svartspanerkontoret; han virket som en hardfør gammel kriger, noe ganske annet enn den lubne Bloeuf i bowlerhatten sin.
«Sjarmerende,» sa Grimst, da han stanset ved hagegjerdet og så utover snøen som skjulte plenen og plantene. «Riktig sjarmerende.»
Harry sa ikke noe. Han merket at Grimst betraktet ham.
«Jeg har lenge ønsket å møte deg,» sa Grimst etter en stund. «Var du klar over det?»
«Nei,» sa Harry, som sant var.
«Å jo da, svært lenge. Men Humlesnurr har vært svært beskyttende,» sa Grimst. «Naturlig nok, selvsagt, i betraktning av alt du har vært igjennom … særlig det som skjedde i departementet …»
Han ventet på at Harry skulle si noe, men Harry tok ikke imot invitten, så han fortsatte: «Jeg har håpet på en anledning til å snakke med deg siden jeg overtok denne stillingen, men Humlesnurr har altså – meget forståelig, som sagt – hindret det.»
Harry sa fremdeles ikke noe, bare ventet.
«Alle ryktene som har flydd!» sa Grimst. «Ja ja, vi vet jo begge hvordan slike historier blir forvridd … all denne tiskingen om en spådom … om at du skulle være ’Den utvalgte’ …»
Her kommer det, tenkte Harry, nå kom de til grunnen til at Grimst var kommet.
«… Jeg går ut fra at Humlesnurr har snakket med deg om disse tingene?»
Harry tenkte seg om og grunnet på om han burde lyve eller ikke. Han så på de små gnom-avtrykkene rundt alle blomsterbedene, og den opptråkkede flekken hvor Fred hadde fanget den gnomen som nå hang i strutteskjørt øverst i juletreet. Omsider bestemte han seg for å si sannheten … iallfall litt av den.
«Ja, vi har snakket om det.»
«Har dere det, ja, har dere det …» sa Grimst. Fra øyekroken kunne Harry se at Grimst myste ned på ham, så han lot som han var dypt interessert i en gnom som nettopp hadde stukket hodet fram under en frossen rhododendron. «Og hva har Humlesnurr sagt til deg da, Harry?»
«Beklager, men det er mellom oss,» sa Harry.
Han holdt stemmen så elskverdig han kunne, og Grimsts tone var også lett og vennlig da han sa: «Nei, hvis det er spørsmål om ting sagt i fortrolighet, vil jeg jo selvsagt ikke at du skal røpe noe … langt ifra, langt ifra … og spiller det for øvrig noen rolle om du er Den utvalgte eller ei?»
Den der måtte Harry tenke litt over, før han svarte.
«Nå skjønner jeg visst ikke helt hva De mener, herr statsråd.»
«For deg spiller det jo naturligvis enorm rolle,» sa Grimst med en latter. «Men for hekserisamfunnet i det store og hele … det er jo alt etter som man ser det, ikke sant? Det er hva folk tror som er det viktige.»
Harry sa ikke noe. Han trodde kanskje han hadde en anelse om hvorhen dette var på vei, men han hadde ikke tenkt å gi Grimst noen hjelp til å komme dit. Nå hadde gnomen under rhododendronbusken gitt seg til å grave etter mark mellom røttene, og Harry holdt blikket festet på den.
«Folk tror at du er Den utvalgte, forstår du,» sa Grimst. «De tror du er litt av en helt – og visst er du det, Harry, utvalgt eller ei! Hvor mange ganger er det nå du har møtt Han-hvis-navn-må-være-unevnt? Nå, men i hvert fall,» fortsatte han uten å vente på svar, «poenget er at for mange er du et symbol på håp, Harry. Den tanken at det fins noen som kan være i stand til, ja, som kan være skjebnebestemt til, å knuse Han-hvis-navn-må-være-unevnt – det er klart dette gir folk et løft. Og jeg kan ikke la være å føle at du, når dette går opp for deg, vil se det som din – ja, nær sagt din plikt, å stille deg solidarisk med departementet og gi alle dem der ute det løftet.»
Gnomen hadde akkurat fått tak i en mark, og nå halte og dro den i den og prøvde å få den løs fra den frosne bakken. Harry var taus så lenge at Grimst kikket fra ham til gnomen, og så sa han: «Pussige små krek, hva? Men hva sier du, Harry?»
«Jeg skjønner ikke ordentlig hva De vil,» sa Harry langsomt. «’Stille meg solidarisk med departementet’ … hva betyr det?»
«Nå, nei, ingenting som krever noe større,» sa Grimst. «Om folk nå så deg stikke innom departementet fra tid til annen, for eksempel – det ville skape det rette inntrykket. Og mens du var der, ville du få rikelig anledning til å snakke med Groff Rovart, min etterfølger som sjef for Svartspanerkontoret. Dolorosa Uffert har fortalt meg at du har ambisjoner om å bli svartspaner. Vel, det kunne nok lett la seg gjøre …»
Harry merket at det begynte å boble av sinne nederst i magen. Jaså, så Dolorosa Uffert var fremdeles i departementet?
«Så egentlig,» sa han, som om det bare gjaldt å få klarhet på et par punkter, «vil De gi inntrykk av at jeg jobber for departementet?»
«Det ville gi alle et løft å vite at du involverte deg mer, Harry,» sa Grimst. Han lød lettet over at Harry hadde skjønt tegningen så fort. «’Den utvalgte’, ikke sant … alt dreier seg om å gi folk håp, følelsen av at det skjer spennende ting …»
«Men hvis jeg driver og renner ut og inn i departementet,» sa Harry og strevde fortsatt for å holde stemmen vennlig, «vil ikke det virke som jeg støtter det departementet gjør?»
«Vel,» sa Grimst og rynket pannen litt, «Ja, jo, det er jo delvis derfor vi gjerne –»
«Nei, jeg tror ikke det går,» sa Harry elskverdig. «De skjønner, det er en del av det departementet gjør, som jeg ikke liker. Å bure inn Svinton Slipprush, for eksempel.»
Grimst sa ikke noe først, men uttrykket hans ble straks hardere.
«Jeg kunne jo ikke vente at du skulle forstå dette,» sa han, og han var ikke like flink til å skjule sinnet sitt som Harry hadde vært. «Det er farlige tider, og det krever visse forholdsregler. Du er seksten år gammel –»
«Humlesnurr er mye eldre enn seksten, og han syns heller ikke at Svinton skulle sitte i Azkaban,» sa Harry. «Dere bruker Svinton som syndebukk, akkurat som dere vil bruke meg som maskot.»
De stirret på hverandre, lenge og hardt. Omsider sa Grimst, og nå var det ingen forsøk på å få varme i stemmen: «Jeg forstår. Du foretrekker altså – som din helt Humlesnurr – å markere avstand til departementet?»
«Jeg liker ikke å bli brukt,» sa Harry.
«Enkelte ville si det var din plikt å la deg bruke av departementet!»
«Ja da, og andre ville si at det er Deres plikt å sjekke at folk virkelig er dødsetere før De putter dem i fengsel,» sa Harry, som kjente at det begynte å ulme. «De gjør akkurat det samme som Bart Kroek gjorde. Dere greier visst aldri å lære, sånne som dere, hva? Enten får vi sånne som Bloeuf, som later som allting er fryd og gammen mens folk blir myrdet rett for nesa på ham, eller så får vi Dem, som putter feil folk i fengsel og prøver å få det til å se ut som De har med Den utvalgte på laget!»
«Så du er ikke Den utvalgte, da?» sa Grimst.
«Jeg syns De sa det ikke spilte noen rolle om jeg var det eller ikke?» sa Harry med en bitter latter. «Ikke for Dem, iallfall.»
«Jeg skulle ikke sagt det,» sa Grimst fort. «Det var taktløst –»
«Nei, det var ærlig,» sa Harry. «En av de få ærlige tingene De har sagt til meg. De gir blaffen i om jeg lever eller dør, det De bryr Dem om, er at jeg skal overbevise folk om at De vinner kampen mot Voldemort. Jeg har ikke glemt det, herr statsråd …»
Han løftet den høyre neven. Der, skinnende hvitt mot håndbaken på den frosne hånden, var arrene etter det Dolorosa Uffert hadde tvunget ham til å skjære inn i sitt eget eget kjøtt: Jeg må ikke lyve.
«Jeg kan ikke huske at De kom løpende for å støtte meg da jeg prøvde å si til alle at Voldemort var kommet tilbake. Departementet var ikke fullt så oppsatt på å være venner i fjor.»
De sto i en taushet som var like iskald som bakken under føttene. Gnomen hadde endelig klart å trekke løs marken sin og sto nå glad og fornøyd lent mot de nederste rhododendrongrenene og sugde på den.
«Hva er det Humlesnurr er ute på?» sa Grimst bryskt. «Hvor drar han når han ikke er på Galtvort?»
«Aner ikke,» sa Harry.
«Og om du visste det, ville du ikke fortalt meg det, ville du vel?» sa Grimst.
«Nei, det ville jeg ikke,» sa Harry.
«Vel vel, da får jeg se om jeg ikke kan finne det ut på andre måter, da.»
«De kan jo prøve,» sa Harry likegyldig. «Men De virker gløggere enn Bloeuf, så jeg ville nesten trodd at De hadde lært av hans feil. Han prøvde å blande seg inn på Galtvort. De har sikkert lagt merke til at han ikke er statsråd lenger. Men Humlesnurr er fortsatt rektor. Så jeg ville latt Humlesnurr være i fred, om jeg hadde vært Dem.»
Det ble stille lenge.
«Ja, det synes i hvert fall klart at han har gjort en svært god jobb med deg,» sa Grimst, og øynene hans var kalde og harde bak de metallinnfattede brillene. «Du er visst Humlesnurrs mann tvers igjennom, du, Potter?»
«Ja, det er jeg,» sa Harry. «Fint at vi ble enige om det.»
Dermed snudde han ryggen til magiministeren og gikk fort tilbake til huset.