KAPITTEL ATTEN
Dagen etter fortalte Harry Ronny og Hermine om oppgaven Humlesnurr hadde betrodd ham – men hver for seg, siden Hermine fortsatt nektet å oppholde seg i nærheten av Ronny lenger enn det tok å sende ham et foraktelig blikk.
Ronny mente at Harry neppe ville få noen som helst vanskeligheter med Snilehorn.
«Han elsker deg jo,» sa han ved frokosten og veivet faretruende med en gaffel full av speilegg. «Så’n kan vel ikke nekte deg noe? Lille eliksirprinsen sin. Bare bli igjen etter timen i ettermiddag og spør’n, da vel.»
Men Hermine så mørkere på saken.
«Han må jo virkelig ha bestemt seg for å skjule hva som skjedde, når selv ikke Humlesnurr kunne få det ut av ham,» sa hun lavt ute på den folketomme, snødekte borggården i friminuttet. «Malacruxer … Malacruxer? … Jeg har aldri hørt om noe sånt engang.»
«Har du ikke det?»
Dette var skuffende. Harry hadde håpet at Hermine kunne gi ham et vink om hva malacruxer kunne være for noe.
«Det må være noe virkelig avansert svart magi, hvorfor skulle Voldemort ellers ha prøvd å finne ut noe om det? Jeg tror det blir vanskelig å få tak i de opplysningene, Harry. Du må være veldig forsiktig med hvordan du nærmer deg Snilehorn, tenk ut en strategi …»
«Ronny syns bare jeg skulle bli igjen etter eliksirtimen i ettermiddag …»
«Å ja, så klart, hvis Ronne-Ponne syns det, så er det jo bare å gjøre det,» sa hun og bruste opp med det samme. «For når har vel Ronne-Ponne noensinne vist dårlig dømmekraft?»
«Hermine, kan du ikke snart –»
«Nehei!» sa hun sint og forsvant i en fart, og Harry ble stående alene igjen i snø til anklene.
Eliksirtimene var utrivelige nok som det var for tida, ettersom Harry, Ronny og Hermine måtte dele bord. I dag flyttet Hermine kjelen sin rundt på den andre sida av bordet, bort til Ernst, og overså både Harry og Ronny.
«Hva er det du har gjort henne?» mumlet Ronny til Harry og skottet bort på Hermines hovmodige profil.
Men før Harry rakk å svare, forlangte Snilehorn ro framme fra kateteret.
«Fall til ro, takk, fall til ro! Litt kvikt nå, vi har masse vi skal igjennom i ettermiddag. Golpomkapps tredje lov … hvem kan fortelle meg – jo, det kan selvsagt frøken Grang!»
Hermine messet i toppfart: «Golpomkapps-tredje-lov-sier-at-motgiften-til-en-blandet-eliksir-er-lik-mer-enn-summen-av-mot-giftene-til-hver-enkelt-ingrediens.»
«Presis!» strålte Snilehorn. «Ti poeng til Griffing! Og hvis vi nå går ut fra at Golpomkapps tredje lov medfører riktighet …»
Harry var tilbøyelig til å ta Snilehorns ord for at Golpomkapps tredje lov medførte riktighet, for han hadde ikke skjønt et skvatt av den. Bortsett fra Hermine var det visst ingen andre som kunne følge med i det Snilehorn fortsatte med heller.
«… hvilket naturligvis innebærer at vårt primære mål, når vi ved hjelp av Skarpins Demaskerio-formel først har korrekt identifisert samtlige eliksiringredienser, ikke er det relativt enkle, å utvelge motgifter til disse ingrediensene i seg selv alene, men å finne den tilleggskomponent som ved en nær sagt alkymistisk prosess, vil forvandle disse uensartede elementene –»
Ronny satt ved sida av Harry med halvåpen munn og drodlet tanketomt i sitt nye eksemplar av Eliksirer for viderekomne. Han hadde glemt at han ikke lenger kunne regne med at Hermine skulle berge ham ut av alle klemmer når han ikke skjønte hva som foregikk.
«… og dermed vil jeg be alle komme opp til kateteret og hente en av disse flaskene,» avsluttet Snilehorn. «Oppgaven er å brygge en motgift mot giften i den før timen er slutt. Lykke til, og ikke glem beskyttelseshanskene!»
Hermine hadde reist seg fra stolen og var halvveis til kateteret før det gikk opp for resten av klassen at de skulle bevege seg, og innen Harry, Ronny og Ernst kom tilbake til bordet, hadde hun allerede helt innholdet av flaska oppi kjelen sin og var i ferd med å tenne opp under den.
«Så synd at ikke prinsen kan hjelpe deg noe større med denne, Harry,» sa hun søtt og rettet seg opp. «Denne gangen gjelder det å forstå prinsippene bak. Ikke rom for snarveier eller juks!»
Harry åpnet ergerlig giften han hadde hentet på kateteret – den var skingrende lyserød – helte den oppi kjelen og tente opp. Han hadde ikke den fjerneste anelse om hva han deretter skulle gjøre. Han kikket bort på Ronny, som sto der og så nokså tiltaksløs ut etter å ha kopiert det Harry hadde gjort.
«Er du sikker på at ikke prinsen har noen tips?» mumlet han til Harry.
Harry trakk fram sitt trofaste eksemplar av Eliksirer for viderekomne og slo opp på kapitlet om motgifter. Der sto Golpomkapps tredje lov, ord for ord som Hermine hadde sagt, men ikke et eneste opplysende notat med prinsens håndskrift som kunne forklare hva det betydde. Øyensynlig hadde dette falt prinsen like enkelt som Hermine.
«Niks,» sa Harry dystert.
Hermine hadde begynt å vifte oppglødd med tryllestaven over kjelen sin. Uheldigvis kunne de ikke bare kopiere formelen hun brukte, for nå var hun blitt så god med ikke-verbale besvergelser at hun ikke behøvde å si dem høyt lenger. Ernst Maltmann derimot mumlet «Demaskerio specialis!» over heksekjelen sin, så Harry og Ronny skyndte seg å gjøre det samme.
Det tok bare fem minutter før det demret for Harry at hans ry som klassens beste eliksirbrygger var i ferd med å få dødsstøtet. Snilehorn hadde myst forhåpningsfullt ned i kjelen hans på sin første runde i fangehullet, klar til det vanlige begeistrede utbruddet, men hadde i stedet trukket hodet fort til seg og fått et hosteanfall av den gjennomtrengende lukta av råtne egg. Hermines uttrykk kunne umulig vært mer selvtilfreds; det hadde virkelig gått innpå henne å bli overstrålt i hver eneste eliksirtime. Nå holdt hun på å dekantere de gift-ingrediensene hun på mystisk vis hadde greid å separere, oppi ti forskjellige krystallflasker. Mest for å slippe å se på dette irriterende synet bøyde Harry seg over Halvblodsprinsens bok og bladde et par sider videre, med unødvendig kraft.
Og der sto det skriblet tvers over en lang liste over motgifter:
Bare stapp en bezoar i halsen på dem.
Han stirret på ordene et øyeblikk. Hadde han ikke en gang for lenge siden hørt noe om bezoarer? Var det ikke Slur som hadde nevnt noe sånt i den aller første eliksirtimen? «En stein fra en geitemage, som kan redde deg fra de fleste gifter.»
Det var ikke et svar på Golpomkapp-problemet, og hadde de hatt Slur som lærer fremdeles, ville Harry aldri våget det, men dette var stunden for desperate forsøk. Han skyndte seg bort til lagerskapet, rotet rundt der inne og skjøv til side enhjørningshorn og kvaster av tørrede urter, og endelig, aller innerst, fant han en liten pappeske som noen hadde skrevet ett enkelt ord på: ’Bezoarer’.
Han åpnet esken akkurat idet Snilehorn ropte: «To minutter igjen, alle sammen!» Oppi lå fem-seks skrumpne, brune gjenstander, som minnet mer om inntørkede nyrer enn om ordentlige steiner. Han grep en, satte esken tilbake i skapet og fortet seg tilbake til kjelen.
«Og derr … var tida ute,» ropte Snilehorn gemyttlig. «Jaha, skal vi så se hvordan det er gått? Blaise … hva har du å vise meg?»
Langsomt beveget han seg rundt i rommet og gransket hver enkelts motgifter. Ingen var blitt ferdig, selv om Hermine prøvde å få presset noen ingredienser til oppi flaska før Snilehorn nådde fram til henne. Ronny hadde gitt helt opp og prøvde bare å unngå å puste inn den kvalmende stanken som sto opp fra kjelen hans. Harry sto og ventet, med bezoaren klar i en litt svett hånd.
Deres bord var det siste Snilehorn kom til. Han snuste på Ernsts brygg, skar en grimase og fortsatte videre til Ronnys. Der ble han ikke stående lenge, men rykket baklengs fra kjelen og fikk brekninger.
«Og du, da, Harry,» sa han, «hva har du å vise meg?»
Harry rakte ut hånden med bezoaren på håndflaten.
Snilehorn stirret ned på den i minst ti sekunder. Harry lurte på om det var like før han fikk en utskjelling, men så kastet Snilehorn hodet bakover og brølte av latter.
«Jeg skal si du tar sjanser, gutt!» drønnet han, tok bezoaren og holdt den opp så hele klassen skulle se. «Å, du er akkurat som moren din … Vel, det er ingenting å plukke på her, en bezoar ville absolutt virke som motgift mot alle disse giftene!»
Hermine var likblek av sinne, svett i fjeset og hadde en sotflekk på nesa. Den halvferdige motgiften hennes, som inneholdt femtito ingredienser i tillegg til en lokk av hennes eget hår, boblet seigt bak ryggen til Snilehorn, men han hadde ikke øyne for andre enn Harry.
«Nei, kom du virkelig på en bezoar helt av deg selv, Harry?» spurte hun gjennom sammenbitte tenner.
«Det er nettopp en slik individuell tilnærmingsmåte en ekte eliksirbrygger trenger!» sa Snilehorn entusiastisk, før Harry rakk å svare. «Akkurat som sin mor, hun hadde det samme intuitive talentet for eliksirer; det er ingen tvil, det er fra Lilly han har det … Ja, Harry, ja, hvis du har en bezoar for hånden, så er det klart det ville gjøre nytta … skjønt de virker jo ikke mot alt, da, og sjeldne er de òg, så det er absolutt bryet verdt å vite hvordan man brygger motgifter …»
Den eneste i rommet som så sintere ut enn Hermine, var Malfang. Harry så til sin glede at han hadde sølt noe over seg som så ut som kattespy. Men før noen av dem rakk å gi utløp for sitt sinne over at Harry hadde gått til topps uten et arbeidsslag, ringte det ut.
«Så var det bare å pakke sammen!» sa Snilehorn. «Og ti poeng ekstra til Griffing for freidigheten!»
Han klukklo fremdeles mens han vagget fram til kateteret.
Harry somlet og tok all verdens tid på å pakke allting i sekken. Hverken Ronny eller Hermine ønsket ham lykke til da de gikk; begge virket nokså gretne. Omsider var Harry og Snilehorn de to eneste som var igjen.
«Skynd deg nå, Harry, du kommer for sent til neste time,» sa Snilehorn vennlig og klikket gullspennene igjen på drageskinnsveska.
«Professor,» sa Harry og kunne ikke la være å bli minnet om Voldemort, «det var noe jeg ville spørre om.»
«Spør vekk, min venn, bare spør vekk …»
«Jeg lurte på om De visste noe om … malacruxer?»
Snilehorn stivnet. Det var som om det runde fjeset skrumpet. Han slikket seg om leppene og sa hest: «Hva var det du sa?»
«Jeg spurte om De visste noe om malacruxer, professor. De skjønner –»
«Det er Humlesnurr som har fått deg til dette,» hvisket Snilehorn.
Stemmen hans var blitt helt annerledes – ikke forekommende lenger, men sjokkert og skremt. Han famlet i brystlomma, trakk opp et lommetørkle og tørret den svette pannen.
«Humlesnurr har vist deg det – det minnet,» sa han. «Ikke sant?»
«Jo,» sa Harry og bestemte seg på flekken for at det var best ikke å lyve.
«Ja, det er klart,» sa Snilehorn lavt og fortsatte å tørre seg i det hvite ansiktet. «Det er klart … vel, Harry, hvis du har sett det minnet, vet du allerede at jeg ikke vet noe – noe som helst,» gjentok han med ettertrykk, «om malacruxer.»
Han trev drageskinnsveska, stappet lommetørkleet tilbake i lomma og marsjerte mot fangehulldøra.
«Professor,» sa Harry desperat, «jeg tenkte bare at kanskje det minnet kunne være noe mer –»
«Så det gjorde du?» sa Snilehorn. «Men da tok du feil, da, ikke sant? Du tok FEIL!»
Det siste ordet brølte han, og før Harry fikk sagt et ord til, smalt fangehulldøra igjen etter ham.
Hverken Ronny eller Hermine viste den minste medfølelse da Harry fortalte om den katastrofalt mislykte samtalen. Hermine kokte fremdeles over Harrys triumf uten antydning til innsats, mens Ronny var sur for at Harry ikke hadde hentet en bezoar til ham òg.
«Det ville jo sett idiotisk ut om begge hadde gjort det!» sa Harry irritert. «Jeg måtte jo prøve å gjøre ham blid, vel, for søren, så jeg kunne få spurt om det med Voldemort! Å, herregud, ta deg sammen’a!» la han ergerlig til, da Ronny skvatt til straks han hørte navnet.
Harry var omtrent like forbitret over selve fiaskoen som over reaksjonen til Ronny og Hermine, og brukte de neste par dagene på å grunne over hva han nå kunne finne på med Snilehorn. Han bestemte seg for inntil videre å late som han hadde glemt alt om malacruxer; det beste måtte være å lulle Snilehorn inn i falsk trygghet før han gikk til nytt angrep.
Da han ikke kom med flere spørsmål, falt eliksirlæreren tilbake til sin gamle, vennlige tone mot ham, og det virket som han hadde lagt hele saken bak seg. Harry ventet på en ny invitasjon til et av de små kveldsselskapene hans, og denne gangen var han fast bestemt på å møte opp, om han så måtte flytte på rumpeldunktreninga. Men nei, ingen invitasjon kom. Harry sjekket med Hermine og Gulla; ingen av dem hadde fått noen invitasjon, og ingen andre heller, så vidt de visste. Harry kunne ikke la være å undres på om det betydde at Snilehorn ikke var fullt så glemsk som han virket, men bare hadde bestemt seg for ikke å gi Harry flere anledninger til å spørre ham ut.
Det var på denne tida at biblioteket sviktet Hermine for første gang i manns minne. Hun ble så sjokkert at hun glemte at hun var sint på Harry for det med bezoaren.
«Jeg har ikke funnet én eneste forklaring på hva malacruxer er til!» betrodde hun ham. «Ikke én! Jeg har vært igjennom hele Begrenset adgang-seksjonen, men ikke engang i de skrekkeligste bøkene, hvor det står hvordan man kan brygge de avskyeligste gifter – ikke en ting! Absolutt det eneste jeg fant, var dette, i forordet til De Ondeste Sortekonster – bare hør: ’om Malacruxer, det ondeste af Magiens alle Paafund, vilde vi her ey tale ock ey hellere give Anvisninge’ … Altså, hva er vitsen med å nevne den da?» sa hun utålmodig og smelte den gamle boka igjen. Det kom et spøkelsesaktig ul fra den. «Å, hold tåta,» glefset hun og puttet den i sekken igjen.
Det ble februar, og snøen smeltet rundt skolen og ble erstattet av kald, nitrist væte. Gråfiolette skyer hang lavt over borgen, og et konstant, iskaldt pisseregn gjorde plenene glatte og sølete. Resultatet ble at sjetteklassingenes første immiveringstime, som var lagt til lørdag for ikke å miste noe av den vanlige undervisningen, fant sted i Storsalen i stedet for ute i parken.
Da Harry og Hermine kom ned i salen (Ronny gikk ned sammen med Lavendel), så de at bordene var borte. Regnet pisket mot de høye vinduene, og det forheksede taket bølget mørkt over dem mens de stilte opp foran professorene McSnurp, Slur, Pirrevimp og Stikling – alle husstyrerne – pluss en liten trollmann som Harry regnet med måtte være immiveringsinstruktøren fra departementet. Han virket liksom helt fargeløs, med lyse øyevipper, tynt hår og en ubestemmelig framtoning, som om det bare skulle et vindpust til for å blåse ham vekk. Harry lurte på om det var så mange kontinuerlige forsvinninger og oppdukkinger som på en eller annen måte hadde sugd substansen av ham, eller om så spinkel kroppsbygning var det ideelle for enhver som ville forsvinne.
«God morgen,» sa departementstrollmannen da alle elevene var kommet og husstyrerne hadde kalt til orden. «Mitt navn er Wilfram Tvikrok, og jeg er utsendt av departementet for å være immiveringsinstruktør her de neste tolv ukene. I løpet av den tida håper jeg å ha forberedt dere tilstrekkelig til immiveringsprøven –»
«Malfang, vær stille og følg med her!» bjeffet professor McSnurp.
Alle så ditover. Malfang var blitt mørkerød og så rasende ut mens han flyttet seg litt bort fra Krabbe, som han tydeligvis hadde hatt en hviskende krangel med. Harry kikket fort på Slur, som også virket ergerlig, men Harry hadde en sterk mistanke om at det ikke så mye skyldtes Malfangs uhøflighet som at McSnurp hadde irettesatt en fra hans hus.
«– som mange av dere da vil være klare til å avlegge,» fortsatte Tvikrok, som om det ikke hadde vært noen avbrytelse.
«Som dere kanskje vet, er det vanligvis umulig å immivere eller eksivere innenfor Galtvort. Rektor har hevet denne heksingen i én time, kun her inne i Storsalen, for at dere skal kunne øve dere. La meg understreke at dere ikke vil kunne eksivere ut av salen her, og at det ville være høyst uklokt å forsøke.
Kan alle nå stille seg opp slik at de har fri bane halvannen meter foran seg.»
Det ble en verre trengsel og knuffing mens folk gikk bort fra hverandre, støtte borti hverandre og kommanderte hverandre bort fra sitt eget område. Husstyrerne gikk rundt blant elevene, ordnet dem i stilling og brøt opp disputter.
«Harry, hvor har du tenkt deg?» sa Hermine.
Men Harry svarte ikke. Han gikk fort gjennom mengden, forbi der professor Pirrevimp gjorde pipende forsøk på oppstilling av noen ravnkloinger, som samtlige ville stå først; forbi professor Stikling, som bukserte håsblåsingene inn på rekke; han smatt bakom Ernst Maltmann og fikk stilt seg opp aller bakerst i flokken – rett bak Malfang, som hadde utnyttet den alminnelige forvirringen til å fortsette krangelen med en øyensynlig opprørsk Krabbe, halvannen meter bortenfor.
«Jeg vet ikke hvor mye lenger, er det greit, eller?» freste Malfang uten å ane at Harry sto rett bak ham. «Det tar lenger tid enn jeg trodde.»
Krabbe åpnet munnen, men Malfang hadde visst gjettet hva han ville si.
«Hør her, Krabbe, det er ikke din sak hva jeg driver med. Du og Gurgel kan bare gjøre som dere får beskjed om og holde utkikk!»
«Jeg pleier å fortelle vennene mine hva jeg driver med, hvis jeg vil ha dem til å holde utkikk for meg,» sa Harry, akkurat høyt nok til at Malfang hørte ham.
Malfang snurret rundt på stedet, og hånden hans skjøt etter staven, men i samme øyeblikk ropte fire husstyrere i kor: «Stille!» og stille ble det. Malfang snudde seg langsomt framover igjen.
«Takk,» sa Tvikrok. «Altså …»
Han viftet med tryllestaven, og straks lå det et gammeldags tønnebånd av tre på golvet foran hver elev.
«Når dere skal immivere, gjelder det å huske de tre D-ene!» sa Tvikrok. «Destinasjon, Definisjon, Demonstrasjon!
Første skritt er å se klart for seg den ønskede destinasjonen, eller målet,» sa Tvikrok. «I dette tilfellet, midten av ringen foran dere. Konsentrer dere om dette målet nå.»
Alle skottet først fordektig rundt seg for å sjekke at alle andre stirret ned i ringen sin, og flyttet deretter fort blikket dit de skulle. Harry så på den runde flekken av støvete golv innenfor ringen og prøvde intenst å la være å tenke på alt annet. Dette viste seg umulig, ettersom han ikke kunne la være å lure på hva Malfang var ute på som krevde utkikker.
«Skritt to,» sa Tvikrok. «Definisjon. Fokusér helt og fullt på stedet dere har visualisert, gjør dere klart hva som skiller og avgrenser det fra alle andre steder!»
Harry kikket seg forsiktig om. Litt til venstre for ham kontemplerte Ernst Maltmann ringen sin så intenst at han ble ildrød i fjeset; det så ut som om han presset og prøvde å legge et egg på størrelse med en klabb. Harry bet latteren i seg og vendte fort blikket mot sin egen ring.
«Skritt tre, men først når jeg sier fra … Demonstrasjon,» ropte Tvikrok. «Det er nå mål og avgrensninger skal omsettes i praksis. Her må hver bevegelse være bevisst og målrettet! Drei rundt! Føl dere inn i intetheten! Når jeg har telt til tre … en –»
Harry så opp igjen; mange virket direkte engstelige for å skulle prøve å immivere allerede nå.
«– to –»
Han prøvde å konsentrere seg om ringen sin igjen, men nå hadde han alt glemt hva de tre D-ene sto for.
«– TRE!»
Harry snurret rundt på stedet, mistet balansen og datt nesten overende. Han var ikke den eneste. Hele salen var plutselig full av sjanglende elever; Nilus lå langflat på ryggen, mens Ernst Maltmann derimot hadde tatt et slags piruett-sprang inn i ringen sin og et øyeblikk så helt begeistret ut, til han fikk øye på Tommy Ding som så på og brølte av latter.
«Ta det med ro, ta det med ro,» sa Tvikrok tørt. Det virket ikke som han hadde ventet seg noe bedre. «Rett på ringene deres nå, og gå tilbake til der dere sto …»
Det andre forsøket gikk ikke bedre enn det første. Og det tredje var like ille. Det var ikke før i fjerde forsøk at noe mer spennende hendte. Det kom et fryktelig skrik av smerte, og alle så forferdet opp; der sto Susanne Beining i Håsblås i ringen sin og vaklet på ett bein – det venstre sto igjen halvannen meter bortenfor.
Husstyrerne løp bort til henne; det kom et høyt smell og en sky av fiolett røyk, og da røyken klarnet, så de Susanne, gjenforent med beinet sitt, men hikstende og vettskremt.
«Splutsjing, eller frafall av ulike kroppsdeler, inntreffer når man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på definisjonen,» sa Wilfram Tvikrok kaldblodig. «Derfor gjelder det til enhver tid å holde maksimal konsentrasjon om destinasjonen, og derigjennom de målrettede bevegelsene som kulminerer i demonstrasjonen, altså selve gjennomføringen … slik.»
Tvikrok tok et skritt fram, snudde seg elegant på stedet med utstrakte armer, forsvant i en hvirvel av kutteskjøter og dukket like snart opp igjen i den andre enden av Storsalen.
«Tenk på de tre D-ene,» sa han, «og prøv igjen: en – to – tre –»
En time senere var splutsjingen til Susanne fortsatt det mest spennende som hadde skjedd, men det virket ikke som dette affiserte Tvikrok. Mens han spente kappen om halsen, sa han bare: «Altså neste lørdag, alle sammen, og husk nå på: Destinasjon. Definisjon. Demonstrasjon.»
Dermed viftet han med staven, forsvant tønnebåndene og spaserte ut av Storsalen i følge med professor McSnurp. Med det samme begynte praten å gå mens folk beveget seg mot inngangshallen.
«Åssen gikk det med deg?» spurte Ronny og kom fort bortover mot Harry. «Jeg syns jeg kjente noe den siste gangen jeg prøvde – lissom en kribling i føttene.»
«Det er vel joggeskoene dine som er for små, Ronne-Ponne,» sa en stemme bak dem, og Hermine seilte forbi med et flir.
«Jeg kjente ikke noe, jeg,» sa Harry og overhørte avbrytelsen. «Men det kan være det samme akkurat nå –»
«Kan være det samme? Hva er det du snakker om? Vil du ikke lære å immivere?» sa Ronny vantro.
«Jeg er ikke så oppsatt på det, egentlig, jeg liker bedre å fly,» sa Harry. Han kikket seg over skulderen etter Malfang og satte opp farten idet de kom ut i inngangshallen. «Men få opp farta litt’a, jeg kom på noe …»
Ronny fulgte undrende etter, og de nærmest løp opp i Griffingtårnet. På veien ble de oppholdt litt av Gnav, som hadde kilt fast en dør i femte og nektet å la noen passere før de hadde satt fyr på sine egne bukser, men Harry og Ronny snudde bare og tok en av sine faste snarveier. Fem minutter etter klatret de inn av portretthullet.
«Har du tenkt å fortelle meg hva vi skal, eller?» spurte Ronny, og det var ikke fritt for at han var andpusten.
«Herover,» sa Harry. Han gikk tvers gjennom oppholdsrommet og ut døra til guttetrappa.
Sovesalen var tom, som han hadde håpet. Han slengte opp lokket på kofferten sin og romsterte rundt oppi, mens Ronny så utålmodig på.
«Harry …»
«Malfang bruker Krabbe og Gurgel som vaktposter. Han krangla med Krabbe der nede. Jeg vil bare vite … aha.»
Han hadde funnet det – en sammenbrettet firkant av tilsynelatende ubeskrevet pergament, som han nå glattet ut og slo lett på med stavtippen.
«Jeg sverger på tro og ære at jeg er ute på revestreker … eller i hvert fall at Malfang er det.»
Straks kom Ukruttkartet til syne på pergamentet. Det var en detaljert plantegning av samtlige etasjer i borgen, hvor ørsmå svarte prikker merket med navn beveget seg rundt og viste alle som oppholdt seg i den.
«Hjelp meg å finne Malfang,» sa Harry fort.
Han la kartet utover senga, og han og Ronny bøyde seg over det og lette.
«Der!» sa Ronny litt etter. «Han er på oppholdsrommet i Smygard, se … sammen med Parkasen og Zabini og Krabbe og Gurgel …»
Harry så ned på kartet. Han var skuffet, men kom seg fort.
«Vel, fra nå av har jeg tenkt å holde øye med ham,» sa han bestemt. «Og så snart jeg ser at han sniker rundt etsteds, og Krabbe og Gurgel holder vakt utenfor, så er det på med usynlighetskappen og ut for å se hva han –»
Han tidde brått da Nilus kom inn på sovesalen, i følge med en sterk lukt av svidd tøy, og begynte å lete i kofferten sin etter ny bukse.
Men tross beslutningen om å ta Malfang på fersken, hadde Harry ikke antydning til hell med seg de neste par ukene. Han sjekket på kartet så ofte han kom til, og tok iblant unødvendige doturer i friminuttene for å se etter, men ikke en eneste gang grep han Malfang i å befinne seg på noe mistenkelig sted. Riktignok la han merke til at Krabbe og Gurgel tuslet rundt på egen hånd i borgen oftere enn de pleide, og det hendte de ble stående stille i folketomme korridorer, men disse gangene var Malfang ikke bare ikke i nærheten, han var faktisk ikke å finne på kartet i det hele tatt. Dette var meget mystisk. Harry lekte med tanken på om han kanskje forsvant ut fra hele skoleområdet, men det var vanskelig å tenke seg hvordan han kunne få til det, med alle de sikkerhetstiltakene som var satt i verk rundt borgen. Nei, det sannsynligste var vel bare at Harry ikke hadde funnet ham blant de hundrevis av små, svarte prikker på kartet. Og så var det riktignok det at Malfang, Krabbe og Gurgel øyensynlig hadde fått det med å gå hver for seg, de som hadde vært så uadskillelige, men slikt skjedde jo etter som folk ble eldre – Ronny og Hermine var et levende bevis på det, tenkte Harry trist.
Februar nærmet seg mars, uten annen endring i været enn at det begynte å blåse i tillegg til regnet. Til almen indignasjon kom det et oppslag på alle oppholdsromtavlene om at den neste utflukten til Galtvang var kansellert. Ronny ble rasende.
«Det var jo på bursdagen min!» sa han. «Jeg hadde gleda meg skikkelig!»
«Ikke noen overraskelse, akkurat, vel?» sa Harry. «Husk hva som hendte med Katti.»
Hun var fremdeles ikke kommet tilbake fra St. Mungo. Hva mer var, i Aftenprofeten hadde det stått om flere som var forsvunnet, blant dem flere slektninger av elever på skolen.
«Men nå har jeg ikke annet enn noen dumme immiveringer å se fram til,» sa Ronny grettent. «Litt av en bursdagsgave …»
Etter tre immiveringstimer var alt like vanskelig som før, skjønt noen flere hadde prestert å splutsje seg. Frustrasjonen bredde seg, og det var en viss misstemning med Wilfram Tvikrok og hans tre D-er, som hadde inspirert til en god del klengenavn på ham. De peneste var Dilten og Dritkrok.
«Grattis med da’n, Ronny,» sa Harry, da de den første mars ble vekket av at Jokum og Tommy gikk larmende ned til frokost. «Værsgod – ta imot.»
Han kastet pakken bort på senga til Ronny, hvor den ble én i en liten haug – som husnissene sikkert hadde kommet med i løpet av natta, tenkte Harry.
«Takk,» sa Ronny søvnig. Mens han rev av papiret, hoppet Harry ut av senga, åpnet kofferten og lette etter Ukruttkartet, som han gjemte for hver gang han hadde brukt det. Denne gangen måtte han lempe ut omtrent halve innholdet før han fant det, under det sammenrullede sokkeparet hvor han fremdeles hadde flaska med lykkedrikken, felixiren.
«OK,» mumlet han, tok det med tilbake til senga, slo stillferdig på det og mumlet: «Jeg sverger på tro og ære at jeg er ute på revestreker,» lavt, så Nilus, som akkurat gikk forbi fotenden av senga, ikke skulle høre det.
«Kjempeflott, Harry!» sa Ronny begeistret og veivet med de nye målvakthanskene Harry hadde gitt ham.
«Slit dem med helsa,» sa Harry åndsfraværende, mens han gransket Smygard-sovesalen for å finne Malfang. «Hei … han er visst ikke i senga si …»
Ronny svarte ikke; han var for opptatt med å åpne presanger, og innimellom kom det et fornøyd utbrudd.
«Skikkelig bra fangst i år!» erklærte han og holdt opp et tungt gullur med rare symboler rundt urskiva og ørsmå, bevegelige stjerner istedenfor visere. «Se her’a, hva jeg fikk av muttern og fattern! Jøsses, og neste år tror jeg jaggu jeg blir myndig òg …»
«Kult,» mumlet Harry og kastet et fort blikk på uret før han bøyde seg for å se nærmere etter på kartet. Hvor var Malfang? Det virket ikke som han var ved Smygard-bordet i Storsalen og spiste frokost … han var ikke i nærheten av Slur, som satt på kontoret sitt … ikke på noen av badene, ikke på sykestua …
«Lyst på en?» sa Ronny utydelig og holdt fram en eske sjokoladekjeler.
«Nei takk,» sa Harry. Han så opp. «Nå er Malfang vekk igjen!»
«Er’ke mulig,» sa Ronny og stappet en ny sjokoladekjel i munnen, før han skled ut av senga for å kle på seg. «Skynd deg litt’a, hvis ikke blir du nødt til å immivere på tom mage … ja ja, det hadde kanskje gått bedre, det …»
Han kikket tankefullt på sjokoladeesken, trakk på skuldrene og forsynte seg med en tredje.
Harry slo på kartet med staven, mumlet: «Ugagn utført,» enda det var det jo ikke, og tenkte hardt mens han kledde på seg. Disse periodiske forsvinningsnumrene til Malfang måtte ha en grunn, han var bare ikke kar om å begripe hva den kunne være. Den beste måten å finne det ut på, ville være å skygge ham, men selv med usynlighetskappen var dette neppe noen praktisk gjennomførlig idé; han hadde skoletimer, rumpeldunktrening, hjemmelekser og immivering, det var rett og slett ikke mulig å følge etter Malfang skolen rundt og dagen lang uten at noen la merke til at han ikke var til stede.
«Klar?» sa han til Ronny.
Han var kommet halvveis til sovesalsdøra før det gikk opp for ham at Ronny ikke hadde rørt seg, men sto lent til sengestolpen og stirret ut av det regnvåte vinduet med et underlig ufokusert uttrykk.
«Ronny? Frokost.»
«Jeg er ikke sulten.»
Harry stirret på ham.
«Jeg syns nettopp du sa –?»
«OK, da, jeg kan vel bli med deg ned,» sukket Ronny, «men jeg vil ikke ha noe å spise, altså.»
Harry gransket ham mistenksomt.
«Du har akkurat spist en halv eske sjokoladekjeler, er det sånn?»
«Det er’ke det,» sa Ronny med et nytt sukk. «Du … hadde ikke forstått det.»
«Greit,» sa Harry, forundret som han var, og snudde seg for å åpne døra.
«Harry!» sa Ronny plutselig.
«Hm?»
«Harry, jeg holder ikke ut mer!»
«Holder ikke ut mer hva?» spurte Harry og begynte å bli alvorlig bekymret. Ronny var nokså blek og så ut som det var sekundet før han måtte spy.
«Jeg kan’ke holde opp å tenke på henne!» sa han hest.
Harry måpte. Dette hadde han ikke ventet, og var ikke sikker på at han ville høre det heller. Venner var de, men hvis Ronny begynte å kalle Lavendel for Lavve-Vavve, da var det på tide å si fra.
«Hva har det med å spise frokost å gjøre?» spurte han og prøvde å bringe et element av sunn fornuft inn i saken.
«Jeg tror’ke hun aner at jeg fins engang,» sa Ronny med en desperat håndbevegelse.
«Aner at du fins?» sa Harry forvirret. «Hun driver jo ustanselig og kliner med deg, jo.»
Ronny blunket.
«Hvem er det du snakker om?»
«Hvem er det du snakker om?» sa Harry med en voksende følelse av at fornuften hadde tatt farvel med samtalen for godt.
«Romilda Vamm,» sa Ronny lavt, og det var som om hele ansiktet ble opplyst da han sa det, som om en stråle av det pureste solskinn hadde falt på det.
De stirret på hverandre i nesten et helt minutt, før Harry sa: «Dette er en spøk, ikke sant? Du bare tuller?»
«Jeg tror … Harry, jeg tror jeg elsker henne,» sa Ronny med tykk stemme.
«OK,» sa Harry og gikk for å se nærmere på det glassaktige blikket og den bleke huden. «OK, si det én gang til uten å flire.»
«Jeg elsker henne,» sa Ronny åndeløst. «Har du sett det håret hennes, det er aldeles svart og skinnende og silkebløtt og … og øya hennes? De svære, svarte øya? Og –»
«Dette er så klart kjempemorsomt og sånn,» sa Harry utålmodig, «men kutt ut spøken nå, OK? Bare dropp det.»
Han snudde seg for å gå og var kommet to skritt mot døra da en dundrende lusing traff ham på høyre øre. Sjanglende fikk han snudd seg. Ronnys ansikt var fortrukket av raseri, han hadde trukket knyttneven helt bakover og var klar til et nytt slag.
Harry reagerte instinktivt og fikk staven fri av lomma og formelen klar i hodet uten en bevisst tanke: Levitacorpus!
Ronny hylte til idet hælen hans ble rykket til værs, og der hang han nok en gang hjelpeløst opp-ned med dinglende kutteskjøter.
«Hva gjorde du det for?» brølte Harry.
«Du fornærma henne, Harry! Du sa det var en spøk!» ropte Ronny og ble gradvis fiolett i fjeset etter som blodet strømmet til hodet.
«Dette er jo sinnssvakt!» sa Harry. «Hva er det som har stukket –?»
I det samme la han merke til esken som lå åpnet på Ronnys seng, og sannheten slo ham med samme kraft som et troll i panikk.
«Hvor fikk du de sjokoladekjelene fra?»
«Det var en bursdagspresang!» ropte Ronny og snurret sakte rundt mens han kjempet for å komme fri. «Jeg spurte om du ville ha en, ikke sant?»
«Du tok den opp fra golvet, gjorde du ikke det?»
«Den hadde falt ned fra senga mi, OK? Slipp meg ned!»
«Den falt ikke ned fra senga di, din tufs, skjønner du ingen ting? Den var min, det var jeg som lempa den ut av kofferten min mens jeg lette etter kartet. Det er de sjokoladekjelene Romilda ga meg før jul, og de er stappfulle av elskovsdrikk!»
Men av alt dette var det visst bare ett ord som hadde trengt inn til Ronny.
«Romilda?» gjentok han. «Sa du Romilda? Harry – kjenner du henne? Kan du ordne så jeg får hilse på henne?»
Harry stirret på den dinglende Ronny, som plutselig så vanvittig håpefull ut, og kjempet med en sterk trang til å le. En del av ham – den delen som lå nærmest det hamrende øret – likte godt tanken på å slippe Ronny ned og se ham løpe amok til virkningen av eliksiren fortok seg … men på den annen side skulle de liksom være venner, da. Ronny hadde ikke vært seg selv da han gikk til angrep, og Harry tenkte at hvis han lot ham erklære Romilda Vamm sin udødelige kjærlighet, ville han, Harry, ha fortjent en omgang juling til.
«Ja da, jeg skal ordne det,» sa han og tenkte fort. «Nå slipper jeg deg ned, greit?»
Han lot Ronny smelle i golvet (øret gjorde faktisk temmelig vondt), men Ronny spratt bare opp igjen med et kjempeglis.
«Hun er nok på Snilehorns kontor,» sa Harry med overbevisning og gikk foran mot døra.
«Hva gjør hun der?» spurte Ronny bekymret og skyndte seg etter.
«Hun … hun har ekstra eliksirtimer med ham,» sa Harry og fabulerte vilt.
«Kanskje jeg kan spørre om å få timer sammen med henne?» sa Ronny ivrig.
«Kjempeidé,» sa Harry.
Ved portretthullet ventet Lavendel, en komplikasjon Harry ikke hadde forutsett.
«Så sen du er, Ronne-Ponne!» sa hun og satte trutmunn. «Jeg har en bursdags–»
«Ikke plag meg,» sa Ronny utålmodig. «Harry skal presentere meg for Romilda Vamm.»
Og uten et ord til, trengte han seg forbi henne og ut gjennom portretthullet. Harry prøvde å vise Lavendel et unnskyldende fjes, men det kan ha sett ut som han rett og slett moret seg, for hun så enda mer fornærmet ut da den trinne damen svingte igjen bak dem.
Harry hadde vært litt bekymret for at Snilehorn skulle ha gått ned til frokost, men han åpnet kontordøra så fort de banket på, iført grønn fløyelsslåbrok med matchende nattlue og et nokså uutsovet fjes.
«Harry,» mumlet han. «Det var litt vel tidlig for et besøk … Jeg pleier å sove lenge på lørdager …»
«Fryktelig lei for å forstyrre, professor,» sa Harry så lavt han kunne, mens Ronny sto på tå og prøvde å se forbi Snilehorn inn på kontoret hans, «men kameraten min, Ronny, har fått i seg en elskovsdrikk ved en feil. De kunne ikke lage en motgift til ham, vel? Jeg kunne tatt ham med til madam Pomfrit, men vi har jo ikke lov til å ha noe fra Wiltersens Wærste, og De vet … pinlige spørsmål og sånn …»
«Jeg ville da trodd du kunne rørt sammen et botemiddel i en fart, Harry, en avansert eliksiriker som deg?» sa Snilehorn.
«Æhm,» sa Harry, som ble litt distrahert av at Ronny nå satte albuen i sida på ham i et forsøk på trenge seg forbi, «altså, jeg har aldri blandet en motgift mot en elskovsdrikk før, og tenk om Ronny fant på noe alvorlig før jeg ble ferdig –»
Hjelpsomt nok fant Ronny ut at dette var tidspunktet til å stønne: «Jeg ser henne ikke, Harry – tror du’n har gjemt henne?»
«Denne elskovsdrikken, den var vel ikke gått ut på dato?» spurte Snilehorn og kikket på Ronny med mer profesjonell interesse. «De kan øke i styrke, nemlig, jo lenger de blir liggende.»
«Det hadde forklart en masse,» peste Harry, som nå nærmest måtte ta brytetak med Ronny for å hindre at han veltet Snilehorn over ende. «Det er bursdagen hans, professor,» la han bedende til.
«Ja ja, kom inn, da, kom inn,» sa Snilehorn og ga etter. «Jeg har det som trengs her i veska, det er jo ingen vanskelig motgift …»
Ronny braste inn på Snilehorns overopphetede, overfylte kontor, snublet over en duskeskammel, fikk balansen igjen ved å trive tak om halsen til Harry og mumlet: «Hun så det vel ikke, vel?»
«Hun er ikke kommet ennå,» sa Harry. Han så at Snilehorn åpnet eliksirsettet og puttet noen klyper med ditt og datt oppi en krystallflakong.
«Flott,» sa Ronny med følelse. «Åssen tar jeg meg ut?»
«Meget tiltrekkende,» sa Snilehorn glatt og rakte ham et glass med klar væske. «Drikk dette, du, det er for nervene, så beholder du roen når hun kommer.»
«Femenalt,» sa Ronny ivrig og gulpet motgiften i seg så det hørtes.
Harry og Snilehorn holdt øye med ham. Et øyeblikk sto Ronny og strålte til dem. Så, sakte, sakte, sank gliset sammen, forsvant og ble erstattet av den dypeste forferdelse.
«Tilbake til normalen igjen, altså?» sa Harry og flirte. Snilehorn klukklo. «Tusen takk, professor.»
«Ingen årsak, unge venn, ingen årsak,» sa Snilehorn. Ronny kollapset i en lenestol, aldeles knust. «En oppkvikker, det er det han trenger,» fortsatte Snilehorn og tasset bort til et bord med alskens drikkevarer. «Jeg har smørterøl, jeg har vin, jeg har én flaske igjen av denne eike-modnede mjøden … hmm … den tenkte jeg faktisk å gi til Humlesnurr til jul … nå ja …» han trakk på skuldrene, «han kan vel ikke savne noe han aldri har hatt! Så skal vi ikke åpne den og feire unge Wiltersens fødselsdag? Intet er som edel drikke til å jage skuffet kjærlighet på flukt …»
Han klukklo igjen, og Harry lo med. Dette var første gang han hadde vært nesten alene med Snilehorn siden det katastrofale første forsøket på å få det ekte minnet fra ham. Kanskje … hvis han bare kunne holde ham i godt humør … kanskje hvis de fikk i seg nok av den eike-modnede mjøden …
«Værsgod,» sa Snilehorn og rakte Harry og Ronny hvert sitt glass mjød før han hevet sitt eget. «Vel, må jeg få ønske deg en riktig gledelig fødselsdag, Rolf –»
«– Ronny –,» hvisket Harry.
Men Ronny hørte visst ikke etter skåltalen, han tømte bare hele glasset i munnen og svelget.
Det gikk et sekund, knapt mer enn et hjerteslag, og så visste Harry at noe var forferdelig galt, men det gjorde øyensynlig ikke Snilehorn.
«– og måtte du få mange, mange –»
«Ronny!»
Ronny hadde sluppet glasset og halvt reist seg fra stolen, så falt han sammen, og armer og bein rykket ukontrollert; fråden drev fra munnen, og øynene bulte ut av hodet.
«Professor!» bæljet Harry. «Gjør noe!»
Men det så ut som Snilehorn var lammet av sjokket. Ronny rykket og hikstet, huden var i ferd med å bli blå.
«Hva – men –,» stammet Snilehorn.
Harry bykset over et lavt bord og løp mot Snilehorns åpne eliksirsett, nappet ut krukker og punger mens den skrekkelige lyden av Ronnys gurglende pust fylte rommet. Og så fant han den – den skrumpne nyresteinen Snilehorn hadde tatt imot av ham i eliksirtimen.
Han sprang tilbake til Ronny, vrengte opp gapet hans og stakk bezoaren langt inn. Ronny rykket til, ga fra seg et rallende gisp, og så ble kroppen hans slapp og stille.