KAPITTEL NITTEN
«Så alt i alt var det ikke en av Ronnys bedre bursdager, da?» sa Fred.
Det var utpå kvelden, og det var blitt stille på sykestua, gardinene var trukket for og lampene tent. Det var bare Ronnys seng det lå noen i. Rundt ham satt Harry, Hermine og Gulla. De hadde tilbragt hele dagen med å vente utenfor dobbeltdørene og prøve å kikke inn når noen gikk inn eller ut, men klokka ble åtte før madam Pomfrit slapp dem inn. Ti over kom Fred og Frank.
«Det var ikke sånn vi hadde tenkt oss å overlevere presangen,» sa Frank bistert. Han la en stor gavepakke på Ronnys seng og satte seg ved sida av Gulla.
«Nei, vi hadde sett for oss at’n var våken, faktisk,» sa Fred.
«Vi var i Galtvang og gleda oss til å overraske’n –,» sa Frank.
«Var dere i Galtvang?» sa Gulla og så opp.
«Vi lurte på å kjøpe Zonko,» sa Fred dystert. «Få vår egen Galtvang-filial, hva – det tenker jeg vi skulle fått glede av, nå som dere ikke slipper ut i helgene og får kjøpt sakene våre lenger … men alt det kan være det samme nå.»
Han trakk fram en stol ved sida av Harry og så på det bleke ansiktet til Ronny.
«Åssen skjedde det egentlig, Harry?»
Harry gjenfortalte det han allerede hadde fortalt hundre ganger, føltes det som – til Humlesnurr, McSnurp, madam Pomfrit, Hermine og Gulla.
«… og så fikk jeg puttet bezoaren i munnen på ham, og han begynte å puste litt lettere, Snilehorn løp etter hjelp, og så kom McSnurp og madam Pomfrit og tok ham med seg hit. De mener han blir helt bra igjen. Madam Pomfrit sier han må bli liggende her en ukes tid … ta ruta-tinktur hver dag …»
«Jaggu var det flaks at du kom på det med bezoaren,» sa Frank lavt.
«Flaks at det fantes en der,» sa Harry. Han ble helt kald ved tanken på hva som kunne skjedd om han ikke hadde funnet den lille steinen.
Fra Hermine kom det et nesten uhørlig lite snufs. Hun hadde vært uvanlig stille hele dagen. Etter at hun kom styrtende bort til Harry utenfor sykestua og ville vite hva som hadde skjedd, hadde hun nesten ikke tatt del i Harrys og Gullas evinnelige kretsing om hvordan Ronny kunne ha blitt forgiftet, bare stått der ved sida av dem, stram om kjakene og redd i øynene, til de omsider hadde sluppet inn til ham.
«Vet muttern og fattern det?» spurte Fred Gulla.
«De har vært her alt. Kom for en time siden – de er oppe på Humlesnurrs kontor nå, men de kommer snart ned igjen …»
Alle tidde og stirret på Ronny, som mumlet litt i søvne.
«Så gifta var i mjøden, altså?» sa Fred lavt.
«Ja,» svarte Harry straks. Han hadde ikke fått tankene fra det og var glad til for å kunne begynne å snakke om det igjen. «Snilehorn skjenket opp –»
«Kunne han ha putta noe oppi glasset til Ronny uten at du så det?»
«Sikkert,» sa Harry, «men hvorfor skulle Snilehorn forgifte Ronny?»
«Har’ke anelse,» sa Fred og rynket pannen. «Du tror’ke han kunne ha tatt feil og bytta om glassene, da? At det var deg’n var ute etter?»
«Hvorfor skulle Snilehorn forgifte Harry?» spurte Gulla.
«Veit ikke,» sa Fred, «men det må være drøssevis av folk som gjerne vil forgifte Harry, eller hva? ’Den utvalgte’ og alt det der?»
«Så du tror at Snilehorn er dødseter?» sa Gulla.
«Allting er mulig,» sa Fred mørkt.
«Noen kan ha brukt Befaliusforbannelsen på’n,» sa Frank.
«Eller han kan være uskyldig,» sa Gulla. «Hvis giften var i flaska, var det vel Snilehorn selv den var beregna på.»
«Hvorfor skulle noen drepe Snilehorn?»
«Humlesnurr tror at Voldemort ville ha Snilehorn på sin side,» sa Harry. «Snilehorn lå i dekning et helt år før han kom hit til Galtvort. Og …» han kom på minnet til Snilehorn som Humlesnurr ennå ikke hadde greid å få tak i, «og kanskje Voldemort vil rydde ham av veien, kanskje han tror at Humlesnurr kunne få nytte av ham.»
«Men du sa jo at Snilehorn egentlig hadde ment å gi den flaska til Humlesnurr til jul,» minnet Gulla ham på. «Så det kan like godt være at det var Humlesnurr giftblanderen var ute etter.»
«Da kan han ikke ha kjent Snilehorn noe særlig,» sa Hermine. Det var første gang på flere timer hun hadde sagt noe, og nå lød det som hun var sterkt forkjølet. «Alle som kjenner Snilehorn, vet det er nokså sannsynlig at han ville beholdt noe som smakte så godt selv.»
«Ær-mi-ne,» kvekket det uventet fra Ronny i senga.
Alle tidde øyeblikkelig og stirret engstelig på ham, men han mumlet bare noe ubegripelig, og litt etter begynte han å snorke.
Døra til sykestua brakte opp, og alle skvatt. Gygrid kom brasende inn så mollskinnsfrakken flagret og satte delfin-store, sølete fotavtrykk over hele golvet. Håret var regnvått, og i hånden hadde han en armbrøst.
«Vært i Skauen hele da’n!» peste han. «Argarapp er dårligere, jeg har vært og lest høyt for’n – kom ikke hjematt til middag før nå nettopp, og professor Stikling fortalte meg om Ronny! Åssen står det tel med’n?»
«Ikke så verst,» sa Harry. «Han blir bra igjen, sier de.»
«Ikke mer enn seks besøk samtidig!» sa madam Pomfrit og kom farende ut fra kontoret sitt.
«Med Gygrid er vi jo seks,» påpekte Frank.
«Å … ja visst, ja,» sa madam Pomfrit, som åpenbart hadde regnet Gygrid som en folkemengde på grunn av størrelsen. For å dekke over forvirringen, skyndte hun seg å vaske bort søleavtrykkene hans med tryllestaven.
«Det er’ke tel å tru,» sa Gygrid hest, mens han så ned på Ronny og ristet på det svære, bustete hodet. «Ikke tel å tru, nei … bare se på’n, der’n ligger … okken sku’ vel ha løst tel å gjøra han no vondt?»
«Det var akkurat det vi satt og snakket om,» sa Harry. «Vi vet ikke.»
«Det kan ikke væra noen som har et horn i sida te Griffing-laget, vel?» sa Gygrid bekymret. «Først Katti, og nå Ronny …»
«Jeg kan liksom ikke se for meg at noen skulle ta kverken på et helt rumpeldunklag,» sa Frank.
«Quist hadde nok kanskje kverka smygardingene, hvis’n trodde at’n ikke ble tatt,» sa Fred i rimelighetens navn.
«Vel, jeg tror ikke det er rumpeldunk, men jeg tror faktisk det er en forbindelse mellom disse angrepene,» sa Hermine lavt.
«Åssen da, mener du?» spurte Fred.
«Jo, én ting er at begge burde vært dødelige, men ingen av dem ble det, selv om det var bare flaks. Og en ting til: Det virker som hverken giften eller halsbåndet rammet den som egentlig skulle dø.» Hun la dystert til: «Det gjør jo på en måte de som står bak, enda farligere, det virker som de gir katten i hvor mange mennesker de tar livet av før de treffer det rette offeret.»
Før noen rakk å reagere på denne illevarslende uttalelsen, gikk døra til sykestua opp igjen, og herr og fru Wiltersen kom fort bortover midtgangen. Sist de hadde vært innom, hadde de bare nådd å forsikre seg om at Ronny virkelig ville bli helt bra igjen, men nå slo fru Wiltersen armene om Harry og klemte ham hardt inntil seg.
«Humlesnurr fortalte åssen du reddet ham med en bezoar,» hikstet hun. «Å, Harry, hva kan vi si? Du reddet Gulla … du reddet Arthur … og nå har du reddet Ronny òg …»
«Å nei … jeg har da ikke …» mumlet Harry brydd.
«Halve familien vår skylder deg visst livet, nå som jeg tenker over det,» sa herr Wiltersen med tykk stemme. «Vel, alt jeg kan si, Harry, er at det var en lykkedag for familien Wiltersen da Ronny kom til å dele kupé med deg på Galtvortekspressen.»
Harry kunne ikke komme på noe svar på dette og ble nesten glad da madam Pomfrit på ny minnet dem på at det ikke fikk være mer enn seks besøkende rundt sykesenga. Han og Hermine reiste seg straks, og Gygrid bestemte seg for å gå sammen med dem og la familien bli igjen hos Ronny.
«Fælt, er det,» knurret Gygrid i skjegget, mens de tre trasket bortover gangen mot marmortrappa. «All denna nye sikringa og greier, og så blir unga skada likavæl … Humlesnurr er kjempebekymra … Ikke at’n sier stort, men jeg ser det på’n …»
«Har han ingen idé om hva han skal gjøre, Gygrid?» spurte Hermine fortvilet.
«Hundrevis av ideer, sikkert, en sånn hjerne som det,» sa Gygrid lojalt. «Men’n veit ikke okken som sendte det halsbåndet, og ikke okken som hadde gift i vinen, eller så hadde dem vel blitt fakka, da, ikke sant? Det som jeg er bekymra for,» fortsatte han, senket stemmen og så seg over skulderen (og Harry sjekket for sikkerhets skyld under taket også etter Gnav), «det er å lenge vi kan holde Galtvort gåendes hvis at det fortsetter med angrep på unga her. Det er reine Mysteriekammeret oppatt att, hæ? Det blir panikk, flere foreldre som tar ut unga sine ta skolen, og så veit du’kke ordet ta det før enn skolestyret –»
Han tidde idet spøkelset av en langhåret kvinne svevde adstadig forbi, før han fortsatte med en hes hvisking: «– skolestyret byner å prate om å stenge hele skolen for godt.»
«Å nei, vel?» sa Hermine bekymret.
«’N må jo se det fra demses synspunkt, da,» sa Gygrid tungt. «Jeg mener, en risk har det støtt vært å sende en unge te Galtvort, ikke sant? Noen uhell må’n jo bare vente når at hundrevis ta mindreårige trollmenn er klemt isammen sånn, men mordforsøk, det er nå noe anna. Neiggu ikke rart at Humlesnurr er sinna på Sl –»
Der bråtidde han, og det kom et velkjent, skyldbevisst uttrykk i det som var synlig av fjeset hans over det svarte flokeskjegget.
«Hva?» sa Harry fort. «Er Humlesnurr sint på Slur?»
«Har jeg aldri sagt,» sa Gygrid, selv om panikken i ansiktet neppe kunne vært tydeligere. «Nei, jøsses, er klokka så mye alt? Nesten midnatt, jeg må –»
«Gygrid, hvorfor er Humlesnurr sint på Slur?» spurte Harry høyt.
«Sssjjj!» sa Gygrid og var nå ikke bare nervøs, men sint. «Ikke stå og gaul sånn da, Harry, vil du at jeg skal miste jobben? Ikke at det hadde brydd deg, kanskje, nå som du har slutta med stell ta mag –»
«Ikke prøv å gi meg skyldfølelse, det nytter ikke likevel!» sa Harry skarpt. «Hva er det Slur har gjort?»
«Jeg veit ikke, Harry, jeg sku’kke enklig hørt det i hele tatt! Jeg – vel, jeg var på vei ut ta Skauen forleden kveld, og så hørte jeg dem prata – nå ja, krangla, da. Hadde ikke løst tel at dem sku’ merke meg, så jeg gjømte meg litt og prøvde å lavvær å høre etter, men det var – var en ganske oppheta disskusjon, så det var’ke så lett å låkke øra.»
«Ja?» sa Harry, da Gygrid ble stående og skrape nervøst med føttene.
«Ja, så hørte jeg Slur si at kanskje Humlesnurr tok for mye for gitt, kanskje han – Slur, altså – ikke hadde løst tel å fortsette med det mer –»
«’Det’? Hva da?»
«Veit ikke, Harry, det låt som Slur følte seg litt overarbeida, bare – men hvertfall, så fikk’n grei beskjed av Humlesnurr om at’n hadde lovd det, så det var bare å gjøra det. Temmelig bestemt var’n. Og så sa’n noe om at Slur sku’ undersøke noe i Smygard. Ja, ikke at det er noe rart i det!» la han fort til, da Harry og Hermine vekslet et betydningsfullt blikk. «Alle husstyrera fikk beskjed om å sette i gang undersøkelser om de halsbåndgreiene –»
«Jo, men Humlesnurr driver ikke og krangler med resten av dem, vel?» sa Harry.
«Du, Harry,» sa Gygrid og vred nervøst på armbrøsten han holdt; det kom en høy, splintrende lyd, og den brakk i to, «jeg veit jo åssen du har det med Slur, så jeg vil’ke at du skal legga noe mer i detta enn det er.»
«Pass opp,» sa Hermine fort.
De snudde seg og rakk akkurat å se skyggen av Argus Nask tårne seg opp over veggen bak dem, før mannen selv, krokrygget og med dissende kjaker, kom om hjørnet.
«Åhå!» peste han. «Oppe så seint – det blir arrest, det!»
«Nehei, du, Nask,» sa Gygrid kort. «Dem er sammen med meg, er’em ikke det, kanskje?»
«Og hva speller det for noen rolle, kanskje?»
«Jeg er vel for svarte lærer her, er jeg’ke det, kanskje, din luskefutt!» sa Gygrid og tente.
De hørte en ekkel, hvesende lyd mens Nask pustet seg opp i raseri; det var Fru Hansen som hadde nærmet seg usett og nå smøg seg smidig om de knoklete anklene hans.
«Stikk ta nå,» sa Gygrid gjennom munnviken.
Harry lot seg ikke be to ganger; både han og Hermine løp av sted, mens gangen bak dem gjallet av de stadig sintere stemmene til Gygrid og Nask. Like før der de skulle ta av til Griffing-tår-net så de Gnav, men han var i full fart på vei mot opphavet til brølingen og kaklet og sang:
«Er det kiv og krangel – stopp
og tilkall Gnav, få dobbelt opp!»
Den trinne damen dormet og likte dårlig å bli vekket, men svingte surt ut og lot dem kravle inn på oppholdsrommet, som var velsignet fredelig og tomt. Folk hadde visst ikke hørt om det med Ronny ennå, heldigvis; Harry syntes han var blitt utspurt nok den dagen. Hermine sa godnatt og forsvant mot jentesovesalen, men Harry ble værende litt, tok en stol foran peisen og stirret inn i de døende glørne.
Så Humlesnurr hadde altså kranglet med Slur. Tross alt han hadde sagt til Harry, tross all sin insistering på at han hadde full tillit til Slur, hadde han blitt sint på ham … syntes ikke at Slur hadde anstrengt seg nok for å granske smygardingene … eller kanskje, granske én bestemt smygarding: Malfang?
Var det fordi Humlesnurr ikke ville at Harry skulle gjøre noe dumt, ta saken i sine egne hender, at han hadde latt som det ikke var noe i mistankene hans? Det virket sannsynlig. Det kunne også være at Humlesnurr ikke ville at noe skulle avlede oppmerksomheten hans fra privattimene deres, eller fra å få tak i det minnet til Snilehorn. Kanskje Humlesnurr ikke syntes det var riktig å betro seg til sekstenåringer om sine mulige mistanker mot lærerstaben –
«Er det deg, Potter!»
Harry fór opp med et rykk, med staven parat. Han hadde vært så sikker på at oppholdsrommet var tomt, og aldeles ikke vært forberedt på at en ruvende skikkelse skulle reise seg brått fra en av de borterste stolene. Et nytt blikk viste ham at det var Colon McMerk.
«Jeg har ventet på deg,» sa McMerk og overså den trukne tryllestaven. «Må vel ha sovnet, da. Du, jeg så at de bar Wiltersen bort på sykestua før i dag. Så ikke ut som han kom til å være i noe særlig form til kampen i neste uke.»
Det tok et øyeblikk før Harry skjønte hva han snakket om.
«Å ja … rumpeldunk,» sa han. Han stakk staven i beltet igjen og strøk en trett hånd gjennom håret. «Nei … det kan nok være at han ikke blir det.»
«Vel, da blir det jo meg som målvakt, da?» sa McMerk.
«Joo,» sa Harry. «Det blir vel kanskje det …»
Han kunne ikke komme på noen god grunn som talte imot; McMerk hadde jo faktisk vært den nest beste på prøven.
«Flott,» sa McMerk i en tilfreds tone. «Når er det trening?»
«Hva? Å ja … det blir en i morgen kveld.»
«Bra. Hør her, Potter, vi burde ta en prat på forhånd. Jeg har noen ideer om strategien du kanskje kunne ha nytte av.»
«Mhm,» sa Harry ubegeistret. «OK, du får gi meg dem i morgen, da. Jeg er litt trøtt akkurat nå … vi sees …»
Nyheten om at Ronny var blitt forgiftet, spredde seg fort dagen etter, men vakte ikke fullt så mye oppsikt som det med Katti hadde gjort. Det virket som folk mente det kunne ha vært et uhell, siden det var på kontoret til eliksirlæreren det skjedde, og at ingen egentlig skade var skjedd, siden han straks hadde fått en motgift. Blant griffingene var de fleste i grunnen langt mer interessert i den tilstundende rumpeldunkkampen mot Håsblås, for mange av dem skulle gjerne sett Sakarias Smutt, som spilte jager på Håsblås-laget, få en skikkelig dukkert for den kommenteringen sin under åpningskampen mot Smygard.
Harry for sin del hadde aldri vært mindre interessert i rumpeldunk; derimot var han på god vei til å bli besatt av Draco Malfang. Han fortsatte å sjekke Ukruttkartet hver gang han fikk en sjanse, og det hendte han tok en omvei bortom hvor det nå var Malfang befant seg i øyeblikket, men ennå hadde han aldri grepet ham i noe utenom det vanlige. Men fremdeles skjedde det uforklarlige at Malfang innimellom ganske enkelt forsvant fra kartet …
Ikke at Harry fikk så mye tid til å grunne over det problemet, ikke med rumpeldunktrening, hjemmelekser og nå også Colon McMerk og Lavendel Bruun i hælene hvor han gikk og sto.
Det var umulig å avgjøre hvem av dem som var mest irriterende. Fra McMerk fløt det en konstant strøm av hint om at han ville bli en bedre fast målvakt på laget enn Ronny, og at nå som Harry så ham spille jevnlig, ville opplagt han også snart bli overbevist om det samme. I tillegg var han en klegg til å kritisere de andre spillerne, og til å bombardere Harry med stadig nye detaljerte treningsopplegg, slik at Harry mer enn én gang måtte minne ham på hvem som var lagkaptein.
Innimellom dette hadde Lavendel Bruun fått det med å liksom snuble borti ham for å snakke om Ronny, og det var nesten enda mer slitsomt enn rumpeldunkforedragene til McMerk. I førstningen hadde hun vært potte sur for at ingen hadde kommet på å fortelle henne at Ronny lå på sykestua – «Jeg er jo liksom kjæresten hans, da!» – men dessverre hadde hun etter hvert bestemt seg for å tilgi Harry denne hukommelsesglippen og var oppsatt på flest mulig dype samtaler om Ronnys følelser, en ytterst pinlig opplevelse som Harry gjerne skulle vært foruten.
«Du, kan du ikke heller snakke med Ronny om dette?» spurte han etter en spesielt lang utspørring fra Lavendel, som dekket alt fra nøyaktig hva Ronny hadde sagt om den nye festkutten hennes til hvorvidt Harry trodde at Ronny tok forholdet sitt til henne ’på alvor’.
«Jeg ville jo det,» sa Lavendel grettent, «men alltid når jeg går og besøker ham, så sover han!»
«Å jaså?» sa Harry overrasket, for Ronny hadde vært lys våken hver gang han hadde vært oppe i sykestua, ikke bare kjempeinteressert i å høre om krangelen mellom Humlesnurr og Slur, men opplagt nok til å skjelle McMerk huden full.
«Går Hermine Grang og besøker ham fremdeles?» ville Lavendel vite.
«Ja, jeg tror da det. De er jo venner, da,» sa Harry brydd.
«Venner, hah! Ikke få meg til le,» sa Lavendel hånlig. «Hun ville ikke snakke med ham på ukevis da han ble sammen med meg! Men nå vil hun nok bli ’venner’ igjen, ja, nå som han er så interessant!»
«Er det å bli interessant, det, altså, å bli forgiftet?» spurte Harry. «Men unnskyld, må gå – der kommer McMerk og vil snakke rumpeldunk,» sa han fort og smatt til sida, ut gjennom en dør som hadde forkledd seg som tykke veggen, og løp nedover snarveien til eliksirrommet, hvor gudskjelov hverken Lavendel eller McMerk kunne forfølge ham.
Om morgenen foran rumpeldunkkampen mot Håsblås stakk Harry innom sykestua på vei ned til banen. Ronny var opphisset over at madam Pomfrit ville ikke la ham gå ned og se på kampen, siden han kunne bli opphisset av det.
«Åssen fikser McMerk det?» spurte han nervøst og hadde åpenbart glemt at han alt hadde spurt om det samme to ganger før.
«Det har jeg jo sagt,» sa Harry tålmodig, «og om han så var av verdensklasse, ville jeg ikke beholdt ham likevel. Han skal støtt fortelle folk åssen de skal gjøre, han tror han kunne spilt samtlige posisjoner bedre enn alle andre – jeg kan nesten ikke vente på å bli kvitt ham. Forresten, siden vi snakker om å bli kvitt folk,» la han til, mens han reiste seg og tok opp Lynkilen sin, «kan du værsåsnill å gi deg med å late som du sover når Lavendel kommer på besøk? Hun òg driver meg til vanvidd.»
«Å,» sa Ronny fårete. «Jaa … jo, OK.»
«Hvis du ikke vil være sammen med henne mer, så si det til henne, da vel,» sa Harry.
«Joo, men … det er jo ikke så lett, da, liksom,» sa Ronny. Han tidde litt. «Stikker Hermine innom før kampen?» la han liksom tilfeldig til.
«Nei, hun og Gulla har gått ned til banen alt.»
«Å,» sa Ronny og så nokså dyster ut. «Da så. Vel, tvi tvi, da. Håper du får skikkelig most McMe – Smutt, mener jeg.»
«Skal prøve,» sa Harry og tok limen på skulderen. «Ser deg etter kampen.»
Han skyndte seg ned gjennom de folketomme gangene. Hele skolen var ute alt, enten allerede på plass rundt stadion eller på vei dit ned. Han kikket ut av vinduene han passerte og prøvde å få en idé om vindstyrken, da en lyd forfra fikk ham til å se opp, og der kom Malfang gående mot ham i følge med to jenter, som begge så sure og motvillige ut.
Malfang bråstoppet da han fikk øye på Harry. Så lo han, kort og humørløst, og begynte å gå igjen.
«Hvor har du tenkt deg?» sa Harry.
«Tenk, det skal jeg sannelig fortelle deg, Potter, for det har du jo virkelig noe med,» geipet Malfang. «Best du får opp farten, de venter nok på Den utvalgte kapteinen – Gutten som skåret – eller hva det er de kaller deg for tida.»
Fra en av jentene kom det et motstrebende fnis. Harry stirret på henne, og hun rødmet. Malfang trengte seg forbi ham, og hun og venninnen travet etter og forsvant om hjørnet.
Harry sto naglet til stedet og så etter dem. Noe så sinnssykt irriterende; han var allerede i seneste laget til kampen, men der gikk altså Malfang og snek seg unna mens resten av skolen var borte – den beste sjansen hittil til å finne ut hva han hadde fore. Sekundene gled lydløst forbi, og Harry ble stående urørlig og stirret mot hjørnet hvor Malfang hadde forsvunnet …
«Hvor har du vært?» sa Gulla da Harry kom halsende inn i garderoben. Hele laget hadde skiftet og var klare; Clang og Piggtil, knakkerne, sto og dasket nervøst med køllene mot beina.
«Jeg traff Malfang,» fortalte Harry henne lavt mens han trakk den røde kutten over hodet.
«Og så?»
«Jo, så ville jeg vite hvorfor han er oppe i borgen med et par venninner når alle andre er her nede …»
«Spiller det noen rolle akkurat nå?»
«Vel, det får jeg jo aldri vite, da, eller hva?» sa Harry. Så trev han Lynkilen og skjøv brillene bedre på plass. «Kom igjen!»
Og uten et ord til marsjerte han ut på banen, til øredøvende heing og buing. Det var lite vind, og skydekket var ikke tett; her og der ble det gjennombrutt av blendende glimt av solskinn.
«Vanskelige forhold!» sa McMerk oppmuntrende til resten av laget. «Clang, Piggtil, dere bør ha sola i ryggen, så de ikke ser dere komme –»
«Det er meg som er kaptein, McMerk, så gi blaffen i å gi dem instrukser!» sa Harry sint. «Bare kom deg opp til målstengene, du!»
Da McMerk vel hadde marsjert sin vei, snudde han seg mot Clang og Piggtil.
«Men pass på at dere har sola i ryggen …» sa han motstrebende.
Han håndhilste på Håsblås-kapteinen; madam Hopp blåste i fløyta, og han sparket fra og fløy opp fra bakken, høyere enn resten av laget, og suste banen rundt på utkikk etter snoppen. Hvis han kunne snappe den fort, var det kanskje en sjanse for å komme seg opp i borgen igjen, hente Ukruttkartet og finne ut hva Malfang drev på med …
«Og det er Smutt fra Håsblås som har sluffen,» sa en drømmende stemme som ga ekkoer over hele banen. «Det var jo han som hadde kommentaren her sist, og Gulla Wiltersen fløy rett på ham, med vilje, sikkert – det så sånn ut. Smutt var nokså stygg mot Griffing, det angrer han sikkert på nå som han spiller mot dem – nei, se, der mistet han sluffen, Gulla tok den fra ham, henne liker jeg virkelig, hun er veldig grei …»
Harry glodde ned på kommentatortribunen. Ingen ved sine fulle fem kunne vel slippe Lulla Lunekjær til som kommentator? Men selv så langt oppe fra var det umulig å ta feil av det lange, mørkeblonde håret og halsbåndet av smørterølkorker … Ved sida av henne sto professor McSnurp og så litt betenkt ut, som om hun hadde begynt å lure på om Lulla virkelig var den rette for oppgaven.
«… men nå har han svære Håsblås-spilleren tatt sluffen fra henne igjen, hva er det han heter, det er noe som likner på Biffel – nei, Bøfsle –»
«Han heter Cantarell!» kom det høyt fra professor McSnurp like ved. Mengden lo.
Harry så seg om etter snoppen, men det var ikke tegn til den. Øyeblikket etter skåret Cantarell. McMerk hadde vært opptatt med å rope kritikk til Gulla for at hun hadde sluppet fra seg sluffen, med det resultat at han ikke hadde lagt merke til den store, røde ballen som freste forbi det høyre øret hans.
«McMerk, vil du konsentrere deg om ditt, og la andre være i fred!» brølte Harry og snurret rundt så han så rett på målvakta.
«Du er ikke noe kroneksempel selv, akkurat!» ropte McMerk tilbake, rød og rasende.
«Og nå har Harry Potter havnet i krangel med målvakta på sitt eget lag,» sa Lulla med den største sinnsro, mens både håsblåsingene og smygardingene blant publikum heiet og pep. «Jeg tror ikke det kan være noen hjelp til å finne snoppen, men kanskje det er en lur krigslist …»
Harry bannet, dreide rundt igjen og la ut på en ny kretsing rundt banen, mens han speidet i alle retninger etter et glimt av den ørlille, vingede gullballen.
Gulla og Distel skåret et mål hver, dermed fikk supporterne i rødt og gull der nede noe å heie for. Så skåret Cantarell en gang til og utliknet, men det la visst ikke Lulla merke til; hverdagsligheter som poengstillingen var hun opplagt aldeles likeglad med, og prøvde i stedet å henlede mengdens oppmerksomhet på skyer av spesielt interessant form, samt muligheten for at Sakarias Smutt, som hittil ikke hadde greid å beholde sluffen i mer enn et minutt, led av syndromet ’taper-tusling’.
«Sytti-førti til Håsblås!» bjeffet professor McSnurp inn i magifonen hennes.
«Nei, er det blitt så mye alt?» sa Lulla distré. «Å, se! Griffings målvakt har tatt kølla til en av knakkerne deres!»
Harry snurret rundt i lufta – og ganske riktig, McMerk hadde, av grunner bare han selv kjente, snappet kølla fra Piggtil, øyensynlig for å demonstrere hvordan han skulle slå en klabb mot Cantarell, som kom susende i full fart.
«Gi’n igjen kølla og kom deg tilbake til målstengene!» bæljet Harry og kastet seg i retning McMerk, i det samme som McMerk langet ut et drabelig slag mot klabben – og traff skeivt.
En blind, kvalmende smerte … et blaff av lys … skrik langt borte fra … følelsen av å falle ned en dyp sjakt …
Og så visste ikke Harry noe mer, før han merket at han lå i en utrolig varm og behagelig seng og glodde opp på en lampe som kastet en sirkel av gyllent lys opp i et skyggefullt tak. Han løftet møysommelig på hodet. Til venstre for seg så han et fregnet, rødhåret menneske han dro kjensel på.
«Hyggelig av deg å stikke innom,» sa Ronny og flirte.
Harry blunket og så seg om. Selvsagt, det var sykestua. Himmelen utenfor var indigo med blodrøde strimer. Kampen måtte være over for mange timer siden … og det samme var alt håp om å ta Malfang på fersken. Hodet føltes merkelig tungt. Han løftet en hånd og kjente en stiv turban av bandasjer.
«Hva var det som hendte?»
«Brist på hjerneskallen,» sa madam Pomfrit, som øyeblikkelig kom settende og skjøv ham tilbake mot putene. «Ingenting å være redd for, jeg helet det jo med det samme, men jeg vil ha deg her over natta. Du bør ikke overanstrenge deg de første timene.»
«Men jeg vil ikke bli her i natt,» sa Harry sint, slengte dyna til side og satte seg opp, «jeg vil finne McMerk og kverke ham!»
«Jeg er redd det må regnes som ’overanstrengelse’,» sa madam Pomfrit, skubbet ham bestemt tilbake på plass og løftet staven truende. «Her blir du til jeg sier du kan gå, Potter, ellers tilkaller jeg rektor.»
Hun marsjerte inn på kontoret sitt igjen, og Harry sank skummende tilbake i putene.
«Vet du hvor mye vi tapte med?» spurte han Ronny gjennom sammenbitte tenner.
«Ja, jo, jeg gjør jo det,» sa Ronny unnskyldende. «Sluttskåren ble tre hundre og tjue mot seksti.»
«Toppers,» sa Harry innbitt. «Tipp toppers! Vent til jeg får kloa i McMerk –»
«Han bør du helst ikke få kloa i, han er jo på størrelse med et troll,» sa Ronny fornuftig. «Jeg for min del syns det er mye som taler for å forhekse’n med det tånegl-trikset til prinsen. Forresten kan det godt være resten av laget har tatt seg av’n alt når du slipper ut herfra, de var’ke mye blide …»
Det var en undertone av slett skjult fryd i stemmen, og Harry skjønte at han var bent fram begeistret for at McMerk hadde driti seg så loddrett ut. Han lå der og stirret opp på lysflekken i taket. Den ny-helede skallen gjorde ikke vondt, akkurat, men føltes litt øm under alle bandasjene.
«Jeg kunne høre kamp-kommentaren herifra,» sa Ronny, og nå skalv stemmen av latter. «Jeg håper Lulla får kommentere fast fra nå av … Taper-tusling …»
Men Harry var fortsatt for rasende til å se det morsomme i situasjonen, og etter en stund stilnet også snøftene fra Ronny.
«Gulla kom og besøkte deg mens du var bevisstløs,» sa han etter en lang pause. Harrys fantasi slo øyeblikkelig over i overgir og hadde på null tid konstruert en scene hvor Gulla hulket over hans livløse legeme og tilsto hvor dypt tiltrukket hun var av ham, mens Ronny ga dem sin velsignelse … «Hun sier det var så vidt du kom tidsnok til kampen. Hvorfor da? Du hadde god tid da du gikk herifra.»
«Å …» sa Harry, og scenen for hans indre øye punkterte brått. «Jo, jeg så Malfang snike seg vekk sammen med et par jenter som så ut som de helst ikke ville vært der, og det er andre gangen han har passet på å ikke være nede på rumpeldunkbanen med resten av skolen. Han snek seg unna kampen sist òg, husker du?» Harry sukket. «Nå skulle jeg ønske jeg hadde fulgt etter ham, kampen ble jo total fiasko …»
«Ikke vær iddiot,» sa Ronny skarpt. «Du kunne vel ikke droppa en rumpeldunkkamp bare for å følge etter Malfang, du er jo kapteinen!»
«Jeg vil vite hva han er ute på,» sa Harry. «Og ikke si at det bare er noe jeg innbiller meg, ikke etter det jeg hørte mellom ham og Slur –»
«Jeg har aldri sagt at det var noe du innbilte deg,» sa Ronny. Han støttet seg opp på en albue og rynket pannen mot Harry. «Men det er vel ingen lov som sier at bare én person om gangen kan drive med skurkestreker her! Jeg tror du holder på å bli helt besatt av Malfang, jeg, Harry. Alvorlig talt, å i det hele tatt tenke på å droppe en kamp, bare for å skygge’n …»
«Jeg vil ta ham på fersken!» sa Harry i frustrasjon. «Hvor blir det av ham når han forsvinner fra kartet?»
«Ikke veit jeg … Galtvang, kanskje?» foreslo Ronny og gjespet.
«Jeg har aldri sett ham bruke noen av de hemmelige gangene på kartet. Og forresten trodde jeg det var vakter der nå?»
«Ja, da veit ikke jeg,» sa Ronny.
Det ble stille mellom dem. Harry lå og stirret opp på lyssirkelen i taket og tenkte …
Hadde han bare hatt slik makt som Rufus Grimst, kunne han fått Malfang skygget – men dessverre hadde han ikke noe kontor fullt av svartspanere som adlød hans minste vink. Han tenkte et øyeblikk på å organisere noe med HL, men der kom det samme problemet, det ville merkes at folk ble borte fra skoletimene; de fleste hadde jo timeplanen full …
Fra Ronnys seng kom det lave, romlende snorkelyder. En stund etter kom madam Pomfrit ut fra kontoret sitt, denne gangen iført tykk morgenkåpe. Det letteste var å late som en sov, så Harry rullet seg rundt på sida og lyttet mens hun viftet med tryllestaven og alle gardinene trakk seg for. Lampene ble dimmet, og så gikk hun tilbake til kontoret. Han hørte døra klikke igjen etter henne og visste at hun var på vei i seng.
Dette var tredje gang han lå på sykestua for en rumpeldunkskade, reflekterte han i mørket. Forrige gang hadde han falt av sopelimen fordi det var desperanter rundt banen, og gangen før det hadde den uhelbredelig udugelige professor Gulmedal klart å fjerne samtlige knokler i armen hans … det var den aller, aller vondeste skaden han hadde fått … han husket hvor vondt det hadde gjort når alle armknoklene skulle vokse ut igjen på en eneste natt, og plagene ble ikke akkurat mindre av det uventede besøket han hadde fått midt på na –
Brått satte Harry seg opp i senga med dunkende hjerte og bandasje-turbanen på snei. Omsider hadde han funnet løsningen: Det var en måte å få Malfang skygget på – hvordan kunne han ha glemt det, hvorfor hadde han ikke tenkt på det før?
Men spørsmålet var: hvordan kalle på ham? Hva skulle en egentlig gjøre?
Lavt og prøvende sa Harry ut i mørket:
«Krynkel?»
Det kom et rungende krakk! og brått gjenlød det stille rommet av slåssing og kvinking. Ronny våknet med et hyl.
«Hva er’e –?»
Harry pekte fort med staven mot døra til madam Pomfrits kontor og mumlet «Surrusorlio!» så hun ikke skulle komme løpende. Så kravlet han bort til fotenden av senga for å se bedre hva som foregikk.
To husnisser rullet rundt på golvet i midtgangen, den ene iført en krympet, rødbrun genser og diverse ulluer, den andre i en møkkete, gammel fille som satt om hoftene på ham som et lendeklede. Plutselig lød et nytt, høyt smell, og poltergeisten Gnav kom til syne i lufta over de slåssende nissene.
«Jeg satt akkurat og så på det der, Potta!» sa han indignert til Harry og pekte på slagsmålet under seg. Så kaklet han høyt: «Se bitte-beista slåsse, slite-bite, klunke-dunke –»
«Krynkel får ikke fornærme Harry Potter så Noldus hører det, nehei nei, da skal Noldus ta og lukke Krynkel-kjeften for ham!» skrek Noldus med pipende stemme.
«– krafse, klore!» hylte Gnav frydefullt og pælmet krittbiter på nissene for å oppflamme dem ytterligere. «Hugge, lugge!»
«Krynkel snakker som han vil om herren sin, hå ja, og litt av en herre, ja, sånn skitten grumsevenn, å, hva ville Krynkels stakkars frue ha sagt –?»
Akkurat hva Krynkels frue ville sagt ble ikke klart, for nettopp da smelte Noldus den knoklete lille neven sin i kjeften på ham og slo ut halvparten av tennene. Både Harry og Ronny bykset ut av sengene og vrengte de to nissene fra hverandre, enda de fortsatte å prøve å komme til med spark og slag, og Gnav fortsatte å hisse dem videre, flakset fram og tilbake rundt lampa og hvinte: «Oppsi med finga si langt inn i nesa si, risp’n og krafs’n, spark’n og slafs’n –»
Harry siktet inn staven på Gnav og sa: «Talenixio totalis!» Gnav grep seg til strupen, gulpet, gjorde noen obskøne geberder og forsvant. Si noe kunne han ikke, siden tunga nettopp hadde limt seg fast til ganen.
«Ikke verst,» sa Ronny anerkjennende og løftet opp Noldus så de fektende lemmene ikke lenger kunne nå Krynkel. «Det der var også en prinseformel, var det ikke det?»
«Jo,» sa Harry, mens han vred Krynkels innskrumpede arm om på ryggen. «OK – jeg forbyr dere å slåss med hverandre! Altså … du, Krynkel, har forbud mot å slåss med Noldus. Noldus, jeg vet at jeg ikke har noe med å gi deg ordrer –»
«Noldus er en fri husnisse og kan adlyde hvem han vil, og Noldus vil gjøre hva som helst som Harry Potter vil at han skal gjøre!» sa Noldus mens tårene trillet nedover det magre, lille fjeset og dryppet ned på genseren.
«Ja vel,» sa Harry, og han og Ronny slapp hver sin husnisse. Begge falt på golvet, men de fortsatte ikke å slåss.
«Herren kalte på meg?» knirket Krynkel og bøyde seg i et bukk, samtidig som han sendte Harry et blikk med et tydelig ønske om en pinefull død.
«Jeg gjorde det, ja,» sa Harry. Han skottet bort på madam Pomfrits dør for å sjekke at surrusorlio-heksingen fremdeles virket, og det var ikke tegn til at hun hadde hørt noe til alt spetakkelet. «Jeg har en jobb til deg.»
«Krynkel skal gjøre alt herren ønsker,» sa Krynkel og bøyde seg så dypt at leppene nesten rørte ved knortetærne, «for Krynkel har ikke noe valg, men Krynkel skammer seg over å ha en slik herre, hå ja –»
«Noldus vil gjøre det, Harry Potter!» pep Noldus; tennisballøynene glinset fremdeles av tårer. «Det er en ære for Noldus å hjelpe Harry Potter!»
«Når jeg tenker over det, så hadde det vært bra å ha dere begge to,» sa Harry. «Så OK … jeg vil at dere skal skygge Draco Malfang.»
Han lot seg ikke merke med uttrykket i fjeset til Ronny – en blanding av overraskelse, oppgitthet og irritasjon – og fortsatte: «Jeg vil vite hvor han går, hvem han møter og hva han gjør. Jeg vil at dere skal følge ham døgnet rundt.»
«Ja, Harry Potter!» sa Noldus straks, og de svære øynene skinte oppspilt. «Og hvis Noldus gjør det feil, skal Noldus kaste seg ut fra det høyeste tårnet, Harry Potter!»
«Det blir slettes ikke nødvendig,» sa Harry fort.
«Vil herren at jeg skal følge etter den yngste av slekta Malfang?» kvekket Krynkel. «Herren vil at jeg skal spionere på den fullblods grandnevøen til min gamle frue?»
«Nettopp han, ja,» sa Harry. Han forutså en stor risiko og bestemte seg for å avskjære den straks. «Og du får ikke lov til å advare ham, Krynkel, eller la ham se hva du gjør, eller snakke til ham i det hele tatt, eller skrive noen melding til ham, eller … eller kontakte ham på noen som helst måte. Er det forstått?»
Han kunne formelig se Krynkel lete etter et smutthull i instruksen han nettopp hadde fått, og ventet. Etter en stund, og til Harrys store tilfredshet, bukket Krynkel dypt igjen og sa, med bitter motvilje i stemmen: «Herren tenker på alt, og Krynkel må adlyde ham, enda Krynkel mye heller ville vært tjeneren til Malfang-gutten, hå ja …»
«Da er den saken avgjort,» sa Harry. «Jeg vil ha regelmessige rapporter, men pass på at det ikke er andre i nærheten når dere dukker opp. Det er greit med Ronny og Hermine. Og ikke si til noen hva dere driver med. Bare lim dere til Malfang som et par vorteplastere.»