KAPITTEL TJUE
Tidligdlig mandag morgen slapp Harry og Ronny ut fra sykestua. Madam Pomfrits strenge hånd hadde gjort dem så friske og rørige at de nå kunne nyte fordelene ved å ha blitt slått ut og forgiftet, og den beste var at Hermine og Ronny ble venner igjen. Hermine fulgte dem til og med ned til frokost og serverte på veien den nyheten at Gulla hadde kranglet med Tommy. Det dormende vesenet i brystet til Harry løftet plutselig på hodet og snuste håpefullt.
«Hva var det de krangla om?» spurte han og prøvde å lyde ubesværet. De rundet akkurat hjørnet til gangen i åttende, som var folketom, bortsett fra en ørliten jente som hadde stått og kikket på et bildeteppe av noen troll i ballettskjørt. Da hun fikk øye på sjetteklassingene som nærmet seg, ble hun vettskremt og mistet den tunge messingvekta hun bar på.
«Ta det med ro!» sa Hermine vennlig og skyndte seg fram for å hjelpe. «Se her …» Hun banket lett på den ødelagte vekta med staven og sa: «Reparo!»
Jenta sa ikke takk, ble bare stående som om hun hadde slått rot der og så etter dem til de var ute av syne, men før det kikket Ronny seg tilbake over skulderen.
«Jeg kan banne på at de blir mindre og mindre,» sa han.
«Gi blaffen i det, da,» sa Harry utålmodig. «Hva var det Gulla og Tommy krangla om, Hermine?»
«Å, Tommy lo av det med McMerk som slo klabben i hodet på deg,» sa Hermine.
«Det må jo ha sett ganske morsomt ut, da,» sa Ronny fornuftig nok.
«Det så ikke det minste morsomt ut!» sa Hermine hissig. «Fælt, så det ut, og hvis ikke Clang og Piggtil hadde fanget opp Harry, kunne han blitt skikkelig alvorlig skadd!»
«Ja, jo, men det var vel ingen grunn til at Gulla og Tommy skulle slå opp,» sa Harry og prøvde fortsatt å lyde likeglad. «Eller er de fremdeles sammen?»
«Ja, de er det – men hvorfor er du så interessert?» spurte Hermine og sendte ham et skarpt blikk.
«Jeg vil bare ikke ha mer ugreie på rumpeldunklaget mitt!» sa han fort, men Hermine fortsatte å se mistenksom ut, og det var en lettelse da en stemme ropte bakfra: «Harry!» så fikk han en unnskyldning til å snu ryggen til henne.
«Å, hei, Lulla.»
«Jeg var på sykestua for å se etter deg, men de sa du var utskrevet,» sa Lulla og begynte å rote i sekken sin.
Ronny fikk stå og holde en grønn løk, en stor, spettet giftsopp og store mengder av noe som liknet på kattesand, men omsider fisket hun fram en nokså skitten pergamentrull som hun rakte Harry.
«Jeg fikk beskjed om å gi deg denne.»
Rullen var ganske liten, og Harry skjønte straks at det var en ny invitasjon til privattime med Humlesnurr.
«I kveld,» sa han til Ronny og Hermine da han hadde rullet den ut.
«Bra kommentar du hadde på den siste kampen!» sa Ronny til Lulla mens hun fikk tilbake løken, soppen og kattesanden. Lulla smilte fraværende.
«Du bare erter meg, ikke sant?» sa hun. «Alle sier jeg var helt grusom.»
«Nei, jeg mener det!» sa Ronny oppriktig. «Jeg kan’ke huske sist jeg hadde sånn moro av en kommentar! Du, forresten,» la han til og holdt opp den løkliknende planten, «hva er det her for noe?»
«Å, det er en guflerot,» sa hun mens hun stappet soppen og kattesanden i veska igjen. «Du kan godt få den hvis du vil, jeg har flere. De er veldig bra å holde gulpiplumpene unna med.»
Og så gikk hun, og Ronny sto klukkleende igjen med guflerota.
«Jeg skal si dere at hun Lulla, hun liker jeg bedre og bedre,» sa han, da de begynte å gå mot Storsalen igjen. «Jeg veit godt at hun ikke er riktig navla, men det er liksom på en triv–»
Så tidde han brått. Lavendel Bruun sto ved foten av marmortrappa og så ut som torden i fjeset.
«Hei,» sa Ronny nervøst.
«Kom igjen,» mumlet Harry til Hermine, og de skyndte seg forbi, men ikke før de hadde hørt Lavendel si: «Hvorfor fortalte du ikke at du slapp ut i dag? Og hvorfor var du sammen med henne?»
Ronny så både sur og ergerlig ut da han dukket opp til frokost en halvtime senere. Riktignok satte han seg sammen med Lavendel, men Harry så ikke at de vekslet et ord under hele måltidet. Hermine oppførte seg som om hun overhodet ikke hadde merket noe som helst, men Harry syntes nok han skimtet et tilfreds, lite smil eller to som kruset munnvikene hennes uten påviselig grunn. Hele resten av dagen virket det som hun var i spesielt godt humør, og på oppholdsrommet om kvelden sa hun seg til og med villig til å kikke gjennom (med andre ord, skrive ferdig) Harrys urtologistil, noe hun hadde vært blankt avvisende til fram til da, siden hun visste at Harry kom til å la Ronny skrive det av etterpå.
«Tusen takk, Hermine,» sa Harry og ga henne et fort klapp på ryggen. Han kikket på klokka og så at den var nesten åtte. «Hei, jeg må skynde meg, ellers kommer jeg for sent til Humlesnurr!»
Hun svarte ikke, bare streket over noen av de svakeste setningene hans med et meget trett uttrykk. Harry flirte da han skyndte seg ut gjennom portretthullet og over til rektors kontor. Gurgen hoppet til side så snart han nevnte ordet karamellkaker, og Harry tok to trinn om gangen opp vindeltrappa og banket på akkurat da klokka innenfor slo åtte.
«Kom inn,» ropte Humlesnurr, men idet Harry rakte ut hånden for å skyve døra opp, ble den revet opp innenfra. Der sto professor Rummelfiold.
«Aha!» utbrøt hun, plirte mot Harry bak forstørrelsesglassbrillene og pekte dramatisk på ham. «Så her har vi grunnen til at jeg blir kastet loddrett ut av kontoret ditt, Humlesnurr!»
«Kjære Rakel,» sa Humlesnurr med en antydning til oppgitthet i røsten, «det er ikke snakk om å kaste deg ut hverken herfra eller derfra, men Harry og jeg har altså en avtale, og jeg tror faktisk ikke det er mer å si om –»
«Nei vel, nei,» sa professor Rummelfiold og lød avgrunnsdypt såret. «Vil du ikke forvise denne gampen som tilraner seg min plass, så vil du ikke … Kanskje jeg bør finne meg en skole hvor man setter større pris på mine talenter …»
Hun trengte seg forbi Harry og forsvant nedover vindeltrappa. De hørte at hun holdt på å falle halvveis nede, og Harry gjettet på at det var et av de side sjalene sine hun hadde snublet i.
«Lukk døra og kom og sett deg, Harry,» sa Humlesnurr. Han lød litt trett.
Harry så gjorde, og mens han fant seg den vanlige plassen foran skrivebordet, så han at tanketanken sto mellom dem som sist, og det samme gjorde to små krystallflakonger fulle av duvende minner.
«Så professor Rummelfiold er fremdeles like imot at Florens er lærer her, da?» spurte Harry.
«Akk ja,» sa Humlesnurr. «Det er blitt adskillig mer bry med clairvoyansen enn jeg hadde forutsett – jeg har jo aldri studert faget selv. Jeg kan ikke be Florens gå tilbake til Skogen, hvor han nå er utstøtt, og ikke kan jeg be Rakel Rummelfiold forlate skolen heller. Oss imellom aner hun ikke hvor farlig det ville være for henne utenfor borgen her. Hun vet ikke – og jeg tror neppe det ville være klokt å fortelle henne – at det var hun som kom med spådommen om deg og Voldemort, forstår du.»
Han sukket dypt. Så sa han: «Men nok av mine administrative problemer. Vi har langt viktigere ting å snakke om. For det første – har du greid å løse den oppgaven jeg ga deg til slutt sist?»
«Æhm,» sa Harry, og så sa han ikke mer. Innimellom immiveringstimene og rumpeldunken og Ronny som ble forgiftet og sin egen hjernerystelse og anstrengelsene for å finne ut hva Draco Malfang hadde i sinne, hadde han nesten helt glemt det minnet Humlesnurr hadde bedt ham få tak i fra professor Snilehorn. «… Altså, jeg spurte professor Snilehorn om det etter eliksirtimen, men, øh, men han ville ikke gi meg det.»
Det ble stille litt.
«Jaså,» sa Humlesnurr omsider og myste på ham over kanten av halvmånebrillene, så Harry fikk den vanlige følelsen av å bli tatt røntgenbilde av. «Og dermed mener du at du har ytt ditt ytterste i denne saken, om jeg forstår deg rett? Du har uttømt all din ikke ubetydelige oppfinnsomhet? Ikke latt selv den fjernest tenkelige mulighet være uprøvd i din innsats for å sikre deg dette minnet?»
«Njaæeehnææei …» sa Harry, og mer var det vanskelig å finne på å si. Hans eneste forsøk på å få tak i minnet virket plutselig så lettvint at det var flaut. «Altså, den dagen Ronny svelget en elskovsdrikk ved en feil, så tok jeg ham med til professor Snilehorn, for jeg tenkte at kanskje hvis Snilehorn ble i godt nok humør –»
«Og virket det, da?» spurte Humlesnurr.
«Vel, ikke akkurat, rektor, for Ronny ble forgiftet –»
«– og dermed glemte du naturligvis alt om å finne minnet. Noe annet ville jeg heller ikke ventet, når din beste venn var i fare. Men så snart det ble klart at herr Wiltersen ville bli helt frisk igjen, hadde jeg nok håpet at du ville gått tilbake til oppgaven jeg ga deg. Jeg trodde jeg hadde gjort det klart hvor uhyre viktig det minnet er. Jeg gjorde faktisk mitt beste for å innprente deg at det er det mest sentrale av dem alle, og at uten det vil de øvrige være bortkastet.»
En het, prikkende skamrødme bredde seg fra toppen av Harrys hode og nedover hele kroppen. Humlesnurr hadde ikke hevet stemmen, han lød ikke engang sint, men Harry ville mye heller at han skulle ha brølt, for denne kalde skuffelsen var verre enn noe.
«Rektor,» sa han, litt desperat, «det er ikke at jeg ga blaffen eller noe, det er bare at jeg har hatt – andre ting …»
«Andre ting å tenke på,» avsluttet Humlesnurr setningen for ham. «Ja vel, ja.»
Så falt tausheten over dem igjen, den mest ubehagelige taushet Harry hadde opplevd sammen med Humlesnurr. Det var som om den varte og varte, bare avbrutt av små, gryntende snork fra portrettet av Armando Duppel bak hodet til Humlesnurr. Harry følte seg på en rar måte mindre, som om han hadde krympet litt da han kom inn i rommet.
Da han ikke holdt ut lenger, sa han: «Rektor, jeg er fryktelig lei for det. Jeg burde gjort mer … Jeg burde skjønt at De ikke ville bedt meg om det hvis det ikke var veldig viktig.»
«Takk for at du sier det, Harry,» sa Humlesnurr stillferdig. «Kan jeg da håpe at du vil prioritere saken høyere fra nå av? Det vil være til liten nytte for oss å fortsette å møtes uten det minnet.»
«Det lover jeg, rektor, jeg skal få tak i det,» sa Harry oppriktig.
«Da snakker vi ikke mer om det akkurat nå,» sa Humlesnurr med mer varme i stemmen, «men fortsetter historien vår der vi slapp. Og du husker hvor det var?»
«Ja,» sa Harry fort. «Voldemort drepte faren sin og besteforeldrene og fikk det til å se ut som det var onkelen hans, Morfus, som hadde gjort det. Etterpå dro han tilbake til Galtvort, hvor han spurte … han spurte professor Snilehorn om malacruxer,» mumlet han, rød i fjeset.
«Godt,» sa Humlesnurr. «Men nå håper jeg du husker at helt i begynnelsen av disse timene våre fortalte jeg deg at vi kom til å bevege oss langt ut på gjettverkets og spekulasjonenes område?»
«Ja, jeg husker det.»
«Og jeg håper du er enig i at det jeg hittil har vist deg, er rimelig solide faktakilder for mine deduksjoner om hva Voldemort foretok seg i årene før han fylte sytten?»
Harry nikket.
«Men herfra, Harry, herfra blir allting stadig mer mysteriøst og ugjennomtrengelig. Om det var vanskelig å finne materiale om gutten Venster, har det vist seg nær sagt umulig å finne noen som var beredt til å minnes mannen Voldemort. Faktisk undres jeg på om det overhodet fins en levende sjel, andre enn han selv, som er fullt ut orientert om livet hans siden han forlot Galtvort. Men jeg har altså likevel disse to, siste minnene jeg gjerne vil dele med deg.» Han viste til de to små krystallflaskene som glimtet ved sida av tanketanken. «Deretter vil jeg gjerne høre din mening om hvorvidt de konklusjonene jeg selv har trukket av dem, virker sannsynlige.»
Tanken på at Humlesnurr verdsatte hans mening så høyt, gjorde Harry enda mer skamfull over at han ikke hadde greid å få tak i malacrux-minnet, og han vred seg skyldbevisst på stolen mens Humlesnurr løftet den første av de to små flaskene mot lyset og mønstret den granskende.
«Jeg håper du ikke er blitt lei av å dykke ned i andre folks minner, for disse to er noen underlige noen,» sa han. «Det første kom fra en svært gammel husnisse som het Hokla. Men før vi ser hva Hokla overvar, må jeg fortelle deg litt om hvordan fyrst Voldemort forlot Galtvort.
I sitt sjuende skoleår fikk han, som man kunne vente, toppkarakter i samtlige fag han tok eksamen i. Alle hans klassekamerater var opptatt med å bestemme seg for hva slags jobb de ville ha etter Galtvort. Tom Venster ventet nesten alle seg noe fantastisk av – prefekten, topptillitsmannen, vinneren av Spesialprisen for særlige tjenester for skolen. Jeg vet at flere lærere, blant dem professor Snilehorn, foreslo at han burde begynne i Magidepartementet, tilbød seg å arrangere intervjuer og hjelpe ham med nyttige forbindelser. Han avslo alle tilbud. Det neste lærerkollegiet fikk høre, var at Voldemort jobbet hos Borgia & Brust.»
«Borgia & Brust?» gjentok Harry måpende.
«Nettopp,» sa Humlesnurr rolig. «Jeg tror nok du vil forstå hvilken tiltrekning det stedet øvde på ham når vi har besøkt Hoklas minne. Men det var likevel ikke Voldemorts førstevalg som jobb. Nesten ingen visste om det den gang – jeg var en av de få rektor betrodde seg til – men Voldemort gikk aller først til daværende rektor Duppel og spurte om han kunne få bli på skolen som lærer.»
«Ville han bli her? Men hvorfor det?» spurte Harry, stadig mer forbløffet.
«Jeg tror han hadde flere grunner, som han riktignok ikke betrodde rektor Duppel,» sa Humlesnurr. «For det første, og meget viktig, tror jeg Voldemort følte langt større tilknytning til skolen enn han noensinne har følt til noe menneske. Det var på Galtvort han hadde vært lykkeligst, det første og eneste stedet han hadde følt seg hjemme.»
Harry følte seg litt ille berørt da han hørte dette, for akkurat slik var det han selv hadde det med Galtvort.
«For det andre er borgen et fokuspunkt for urgammel magi. Voldemort hadde uten tvil utforsket langt flere av dens hemmeligheter enn elever flest som tilbringer noen år her, men han kan ha tenkt at det fortsatt var mysterier igjen å trenge inn i, forråd av magi å forsyne seg av.
Og for det tredje, som lærer ville han få stor makt og innflytelse over unge hekser og trollmenn. Kanskje han hadde fått ideen fra professor Snilehorn, den læreren han sto på best fot med, som hadde demonstrert hvilken innflytelsesrik rolle en lærer kan spille. Jeg tror ikke et øyeblikk at Voldemort hadde tenkt å tilbringe resten av livet på Galtvort, men jo, jeg tror han så skolen som en nyttig rekrutteringsarena for den hæren han aktet å bygge opp.»
«Men han fikk ikke jobben, altså?»
«Det gjorde han ikke, nei. Rektor Duppel sa at som attenåring var han for ung, men han måtte gjerne søke igjen om et par år, hvis han da fortsatt ønsket å bli lærer.»
«Hva mente De om det da, rektor?» spurte Harry forsiktig.
«Jeg var meget bekymret,» sa Humlesnurr. «Jeg hadde rådet Armando fra å gi ham jobben – men jeg ga ikke ham de grunnene jeg har gitt deg, for rektor Duppel satte stor pris på Voldemort og var overbevist om hans anstendighet – men jeg ville ikke ha Voldemort tilbake på skolen, og spesielt ikke i en stilling hvor han fikk makt.»
«Hvilken jobb var det han søkte, da? Hvilket fag ville han være lærer i?»
Han visste jo svaret selv før Humlesnurr sa det.
«Forsvar mot svartekunster. Hun som underviste i faget den gang, het Galatea Muntimunn og hadde vært lærer på Galtvort i nesten femti år.
Så Voldemort forsvant til Borgia & Brust, og alle lærerne som hadde beundret ham, snakket om hvilket tragisk tap det var, at en så lovende ung trollmann skulle ende bak en disk. Men Voldemort var mer enn bare en ekspeditør. Høflig, flink og staselig som han var, ble han snart betrodd oppgaver av en art som bare fins i forretninger som Borgia & Brust, spesialister på gjenstander med uvanlige og påfallende egenskaper – men det vet jo du alt, Harry. Eierne sendte Voldemort ut for å overtale folk til å levere inn sine skatter til salg gjennom butikken, og det var han etter alt å dømme uvanlig flink til.»
«Ja, det skal jeg vedde på han var,» sa Harry, han kunne ikke holde seg.
«Nettopp,» sa Humlesnurr med et lite smil. «Men nå er tida inne til å høre fra husnissen Hokla, som arbeidet for en svært gammel, svært rik heks som het Hespetra Smutt.»
Humlesnurr slo på flaska med staven, proppen spratt opp, og så helte han det dansende minnet oppi tanketanken og sa: «Etter deg, Harry.»
Harry reiste seg, bøyde seg enda en gang over den bølgende sølvoverflaten i steinkaret til ansiktet brøt den og tumlet ned i det svarte tomrommet. Han landet i en stue, foran en usannsynlig feit gammel dame iført en kunstferdig lyserød parykk og sjokkrosa kutte som flommet fritt over hele henne så hun minnet om en kake med smeltende sukkerglasur. Hun satt og så inn i et lite, juvelbesatt speil og klappet rouge på de allerede ildrøde kinnene med en stor pudderkvast, mens den minste og eldste husnisse Harry noen gang hadde sett, snørte de tykke føttene hennes inn i stramme silkesko.
«Men så skynd deg da, Hokla,» sa Hespetra bydende. «Han sa han kom klokka fire, det er bare et par minutter til, og han har ikke kommet for sent ennå!»
Hun la bort pudderkvasten, og husnissen rettet seg opp. Det var så vidt issen hennes nådde opp til herskerinnens stolsete, og den papiraktige huden hang omtrent like løst over kroppen som det nystrøkne linkledet hun hadde drapert som en toga.
«Hvordan tar jeg meg ut?» sa Hespetra og dreide på hodet for å kunne beundre ansiktet i speilet fra alle vinkler.
«Nydelig, frue,» pep Hokla.
Harry kunne bare anta at det sto i kontrakten at Hokla måtte juge seg blå i fjeset når hun fikk det spørsmålet, for etter hans mening var ikke «nydelig» det ordet som beskrev Hespetra best.
Det ringte klingrende på døra, og både husfrue og husnisse skvatt.
«Fort, fort, der er han, Hokla!» utbrøt Hespetra. Nissen pilte ut av rommet, som var så overfylt av ting at det var vanskelig å se hvordan noen kunne navigere gjennom det overhodet uten å velte minst ti ting: Der var skap fulle av små lakkskrin, hyller fulle av gullpregede bøker, hyller med kuler og himmelglober og masse blomstrende planter i messingkrukker – faktisk minnet rommet mest om en krysning mellom en magikvitetsforretning og en vinterhage.
Kort etter kom husnissen tilbake, fulgt av en høy, ung mann som Harry uten vansker dro kjensel på som Voldemort. Han var enkelt kledd i en svart dress, håret var litt lenger enn det hadde vært på skolen, og han var litt hul i kinnene, men alt dette kledde ham; han så flottere ut enn noensinne. Han buktet seg vei gjennom det overfylte rommet med en mine som fortalte at her hadde han vært mange ganger før, bøyde seg dypt over Hespetras fete, lille hånd og berørte den så vidt med leppene.
«Jeg tok med noen blomster,» sa han stillferdig og framkalte en bukett roser fra tomme lufta.
«Din uskikkelige gutt, det skulle du da ikke!» hvinte gamle Hespetra, skjønt Harry la merke til at hun hadde satt en tom vase klar på det nærmeste småbordet. «Tenk som du skjemmer bort en gammel dame, Tom … værsgod sitt, værsgod sitt … hvor ble det av Hokla … der, ja …»
Husnissen kom nettopp farende inn med et fat med småkaker, som hun satte fra seg ved albuen til sin herskerinne.
«Bare forsyn deg, Tom,» sa Hespetra, «jeg vet jo hvor glad du er i kakene mine. Nå, hvordan står det til med deg? Du ser blek ut. De driver deg altfor hardt i den butikken, det har jeg sagt hundrevis av ganger …»
Begge smilte, Voldemort mekanisk og Hespetra kokett.
«Nå, hvilken unnskyldning har du for å besøke meg i dag?» spurte hun og og blafret med øyenvippene.
«Herr Brust vil gjerne gi Dem et bedre tilbud på den gnomsmidde rustningen,» sa Voldemort. «Fem hundre galleoner, som han mener er et meget generø –»
«Så, så, saktere i svingene, ellers kunne jeg tro at du bare er ute etter tingene mine!» sa Hespetra og satte trutmunn.
«Det er på grunn av dem jeg blir sendt hit,» sa Voldemort lavmælt. «Jeg er jo bare en stakkars medhjelper, frue, som må gjøre som han får beskjed om. Herr Brust ber meg undersøke –»
«Brust meg her og Brust meg der!» sa Hespetra og viftet litt med hånden. «Jeg har noe å vise deg som herr Brust aldri har fått se! Kan du holde på en hemmelighet, Tom? Lover du at du ikke forteller herr Brust at jeg har den? Hvis han visste at jeg hadde vist deg den, ville jeg aldri få fred, og jeg selger den ikke, ikke til Brust, ikke til noen! Men du, Tom, du vil sette pris på den på grunn av historien bak, ikke for hvor mange galleoner du kan få for den …»
«Det ville være meg en glede å se alt frøken Hespetra ønsker å vise meg,» sa Voldemort rolig, og Hespetra fniste jentete igjen.
«Jeg fikk Hokla til å ta det ut for meg … Hokla, hvor er du? Jeg vil vise herr Venster vår største skatt … nei, forresten, hent begge, du, når du først er i gang …»
«Vær så god, frue,» knirket husnissen, og så svevde to læresker bortover rommet, den ene oppå den andre, som av egen drift, men Harry skjønte jo at det var den ørlille nissen som holdt dem over hodet mens hun tråklet seg forbi bord, puffer og skamler.
«Se så,» sa Hespetra fornøyd og tok imot eskene, la dem i fanget og begynte å åpne den øverste. «Denne tror jeg du vil like, Tom … Tenk om familien visste at jeg viste deg den … De kan nesten ikke vente på å få fingrene i den!»
Hun åpnet lokket. Harry gikk litt fram for å se bedre, og så noe som minnet om et lite gullkrus med to nydelig svungne håndtak.
«Jeg undres på om du vet hva dette er, Tom? Ta det opp og se godt på det!» hvisket Hespetra. Voldemort strakte ut en hånd med lange fingre og løftet kruset opp fra det lune silkeleiet i det ene håndtaket. Harry syntes han skimtet et rødt glimt i de mørke øynene. Det begjærlige uttrykket hadde et underlig speilbilde i ansiktet til Hespetra, bare at det hun så på, var Voldemorts vakre trekk.
«En grevling,» mumlet Voldemort mens han studerte graveringen på kruset. «Så dette har …»
«Tilhørt Helga Håsblås, ja, som du utmerket godt vet, gløgge gutten!» sa Hespetra, og så lente hun seg faktisk fram så det knirket høyt i korsettene og kløp Voldemort i de hule kinnene. «Fortalte jeg ikke at jeg var en fjern ætling? Dette er nedarvet i slekta gjennom alle år. Nydelig, ikke sant? Og så skal det jo ha alle mulige skjulte egenskaper også, da, men dem har jeg ikke undersøkt så nøye. Jeg oppbevarer det bare trygt og sikkert her …»
Hun hektet kruset løs av Voldemorts lange pekefinger og la det forsiktig i esken sin igjen. Hun var for oppslukt av å legge det pent tilbake på plass til å legge merke til skyggen som gled over ansiktet hans idet hun tok det fra ham.
«Jaha,» sa hun fornøyd, «og hvor har vi Hokla? Nå, der er du – ta med deg dette og legg det bort, Hokla –»
Nissen tok lydig imot kruset i esken, og Hespetra ble i stedet opptatt av den mye flatere esken hun hadde igjen i fanget.
«Men dette, Tom, dette tror jeg du vil like enda bedre,» hvisket hun. «Bøy deg litt nærmere, kjære deg, så du ser bedre … dette vet jo Brust at jeg har, da, det var ham jeg kjøpte det av, og han vil nok gjerne få fingrene i det igjen når jeg er borte …»
Hun skjøv fra haken på den fine filigranslåsen og åpnet lokket. På den glatte, blodrøde fløyelen lå en tung gullmedaljong.
Voldemort rakte ut hånden, denne gangen uten å vente på å bli bedt, holdt den opp mot lyset og stirret på den.
«Smygards merke,» sa han lavt, og lyset glimtet i en kunstferdig, slangeaktig S.
«Nettopp!» sa Hespetra, som tydelig frydet seg ved synet av Voldemort som stirret som trollbundet på medaljongen. «Jeg måtte jo betale det hvite ut av øyet for den, da, men jeg kunne simpelthen ikke la den gå fra meg, ikke en virkelig skatt som det, jeg bare måtte ha den til samlingen min. Brust kjøpte den visst av et fillete fruentimmer som sikkert hadde stjålet den, men ikke ante hva den egentlig var verdt –»
Denne gangen var det ikke til å ta feil av: Voldemorts øyne glimtet rødt da hun sa dette, og knokene hvitnet om medaljongkjedet.
«– Brust betalte henne sikkert bare en slant for den, men sånn er det … Nydelig, ikke sant? Og denne skal også ha alskens skjulte krefter, da, men jeg for min del holder den jo bare i trygg forvaring …»
Hun strakte ut hånden for å få tilbake medaljongen. Et øyeblikk trodde Harry at Voldemort ikke ville slippe den, men så gled den gjennom fingrene hans og havnet på den røde fløyelen igjen.
«Så det var det, kjære Tom, og jeg håper at du likte det du så!»
Hun så ham rett inn i ansiktet, og Harry så at for første gang ble det tåpelige smilet usikkert.
«Er du ikke helt bra, vennen min?»
«Å jo da,» sa Voldemort lavt. «Jo, jeg er helt bra …»
«Jeg syntes – men det var nok bare lyset som spilte meg et puss –,» sa Hespetra, men hun så nesten redd ut, og Harry tenkte at hun hadde nok sett det forte, røde glimtet i Voldemorts øyne, hun òg. «Her, Hokla, ta disse og lås dem inn igjen … med de vanlige trylleformularene …»
«På tide å gå, Harry,» sa Humlesnurr stillferdig, og mens den lille nissen humpet bort med eskene, tok han det vante grepet om albuen til Harry, og sammen svevde de opp gjennom tomheten og tilbake til rektors kontor.
«Hespetra Smutt døde to dager etter den lille scenen vi nettopp så,» sa Humlesnurr. Han satte seg og gjorde tegn til at Harry skulle gjøre det samme. «Magidepartementet fant husnissen Hokla skyldig i å ha forgiftet sin husfrues kakao ved et uhell.»
«Ikke snakk om!» sa Harry sint.
«Våre tanker går i samme retning, forstår jeg,» sa Humlesnurr. «Det er absolutt mange likhetstrekk mellom dette dødsfallet og det som rammet Venster-familien. I begge tilfeller fikk en annen skylda, en som selv hadde et klart minne om å ha forårsaket dødsfallet –»
«Tilsto Hokla?»
«Hun husket at hun hadde tatt noe oppi fruens kakao som viste seg ikke å ha vært sukker, men en dødelig og lite kjent gift,» sa Humlesnurr. «Konklusjonen ble at hun ikke hadde ment å gjøre det, men siden hun var så gammel og forvirret –»
«Voldemort modifiserte minnet hennes, akkurat som han gjorde med Morfus!»
«Det samme tror jeg,» sa Humlesnurr. «Og akkurat som med Morfus, var departementet sterkt tilbøyelig til å mistenke Hokla –»
«– fordi hun var en husnisse,» sa Harry. Sjelden hadde han sympatisert mer med organisasjonen H.I.K.K. som Hermine hadde startet.
«Nettopp,» sa Humlesnurr. «Hun var gammel, hun innrømmet å ha hatt fingrene borti kakaoen, og ingen i departementet brydde seg med å gjøre flere undersøkelser. Som i Morfus’ tilfelle, var livet hennes nesten til ende innen jeg fikk oppsporet henne og fikk tak i dette minnet – men minnet beviser selvsagt ikke annet enn at Voldemort visste at kruset og medaljongen fantes.
Før Hokla ble dømt, hadde det gått opp for Hespetras familie at to av de største skattene hennes manglet. Det tok en stund før de var sikre, for hun hadde mange gjemmesteder og hadde alltid ruget vaktsomt over samlingen sin. Men innen de var aldeles sikre på at både kruset og medaljongen var borte, hadde medhjelperen hos Borgia & Brust, den unge mannen som hadde besøkt henne så regelmessig og sjarmert henne slik, sagt opp stillingen sin og forsvunnet. Arbeidsgiverne hans ante ikke hvor det var blitt av ham, og ble like overrasket av forsvinningsnummeret som alle andre. Og det var det siste noen så eller hørte til Tom Venster på lenge, lenge.
Vel, Harry,» fortsatte Humlesnurr, «hvis du ikke har noe imot det, vil jeg stanse litt her og henlede din oppmerksomhet på visse punkter i historien vår. Voldemort hadde begått nok et mord. Hvorvidt det var hans første etter at han drepte familien Venster, vet jeg ikke, men jeg er tilbøyelig til å tro det. Men denne gangen, som du sikkert har lagt merke til, var det ikke hevn som drev ham, men vinning. Han ville ha de to fantastiske trofeene den stakkars forgapte, gamle damen viste ham. Og slik han tidligere hadde bestjålet de andre barna på barnehjemmet, slik han hadde stjålet sin onkel Morfus’ ring, slik stakk han nå av med Hespetras krus og medaljong.»
«Men det virker jo helt sinnssvakt …» sa Harry og rynket pannen. «Å risikere alt, gi opp jobben, bare for de der …»
«Sinnssvakt i dine øyne, kanskje, men ikke i Voldemorts,» sa Humlesnurr. «Jeg håper det med tida vil bli klart for deg hva disse tingene faktisk betydde for ham, Harry, men du må medgi at det ikke er vanskelig å forestille seg at han så iallfall medaljongen som rettmessig sin.»
«Jo, medaljongen kanskje,» sa Harry, «men hvorfor ta kruset òg?»
«Det hadde tilhørt en annen av Galtvorts grunnleggere,» sa Humlesnurr. «Jeg tror han fremdeles følte en sterk dragning til skolen, og ikke kunne motstå en gjenstand som var så ladet med Galtvort-historie. Det var også andre grunner, tror jeg … som jeg håper å kunne demonstrere for deg når tida er inne.
Men nå gjenstår det siste minnet jeg har å vise deg, iallfall inntil du greier å skaffe oss professor Snilehorns minne. Ti år ligger mellom Hoklas minne og dette, ti år da vi bare kan gjette hva fyrst Voldemort foretok seg …»
Harry reiste seg igjen mens Humlesnurr tømte det siste minnet oppi tanketanken.
«Hvem sitt minne er det?» spurte han.
«Mitt,» sa Humlesnurr.
Og Harry dykket etter Humlesnurr gjennom den duvende sølvmassen og landet på det kontoret han akkurat hadde forlatt. Der satt Vulcan og slumret søtelig på vaglet sitt, og der, bak skrivebordet, satt Humlesnurr og liknet svært på den Humlesnurr som sto ved sida av Harry, bare at begge hendene var hele og uskadde, og ansiktet var kanskje litt mindre furet. Den eneste forskjellen mellom nåtidskontoret og dette var at i fortida snødde det; blålige prikker danset forbi vinduet i mørket og la seg høyere og høyere på vindusgesimsen utenfor.
Det virket som den yngre Humlesnurr ventet på noe – og ganske riktig, et øyeblikk etter banket det på døra, og han sa: «Kom inn.»
Harry gispet, og bet det i seg like fort. Det var Voldemort som kom inn. Ansiktstrekkene var ikke dem Harry hadde sett stige opp av den svære steinkjelen to år før, de var ikke så slangeaktige, ansiktet var ennå ikke som en maske, men han var heller ikke lenger den staselige Tom Venster. Trekkene virket forbrent og utvisket, de var voksaktige og underlig forvridde, og det hvite i øynene var blitt permanent blodskutt, men ennå ikke helt røde og pupillene ennå ikke de spaltene Harry visste ville komme. Han hadde på seg en lang, svart kappe, og ansiktet var like blekt som snøen som glitret på skuldrene.
Humlesnurr bak skrivebordet viste ingen tegn til overraskelse. Det var tydelig at dette var et avtalt møte.
«God aften, Tom,» sa Humlesnurr elskverdig. «Vil du ikke sitte?»
«Takk,» sa Voldemort og satte seg i den stolen Humlesnurr hadde vist til – så vidt Harry kunne se, den samme stolen han selv nettopp hadde reist seg fra i nåtida. «Jeg hørte De var blitt rektor,» sa han; stemmen var litt lysere og kaldere enn den hadde vært. «Et meget passende valg.»
«Det gleder meg at du bifaller det,» sa Humlesnurr og smilte. «Kan jeg by deg på noe å drikke?»
«Det ville smake godt,» sa Voldemort. «Jeg kommer langveis fra.»
Humlesnurr reiste seg og gikk bort til skapet hvor han nå oppbevarte tanketanken, men da var det fullt av flasker. Han fylte et beger med vin og rakte det til Voldemort, fylte et til seg selv og gikk tilbake til plassen sin bak skrivebordet.
«Vel, Tom … hva skylder jeg denne fornøyelsen?»
Voldemort svarte ikke straks, bare nippet til vinen.
«Man kaller meg ikke ’Tom’ lenger,» sa han. «Nå til dags er jeg kjent som –»
«Jeg vet hva du er kjent som,» sa Humlesnurr med et forekommende smil. «Men for meg vil du nok alltid forbli Tom Venster, dessverre. Det er et av de irriterende trekkene ved gamle lærere, det, at de aldri helt glemmer tidligere elevers spede begynnelse.»
Han hevet glasset som om han skålte med Voldemort, som satt med uttrykksløst ansikt. Likevel kunne Harry merke at atmosfæren i rommet endret seg en anelse. Når Humlesnurr ikke ville bruke Voldemorts selvvalgte navn, innebar det at han ikke ville la Voldemort diktere vilkårene for møtet, og Harry skjønte at slik oppfattet Voldemort det også.
«Det overrasker meg at De har blitt værende her så lenge,» sa Voldemort etter en kort pause. «Jeg har alltid lurt på hvorfor en trollmann som Dem aldri har villet slutte på skolen.»
«Tja,» sa Humlesnurr og smilte fortsatt, «for en trollmann som meg kan det ikke tenkes noe viktigere enn å viderebringe eldgamle kunster og bidra til å skjerpe unge sinn. Om jeg ikke husker feil, fant du også selv en gang noe tiltrekkende ved læreryrket.»
«Det gjør jeg fremdeles,» sa Voldemort. «Jeg lurte bare på hvorfor De – som departementet så ofte spør til råds, og som to ganger, visstnok, er blitt tilbudt statsrådposten selv –»
«Tre, faktisk, ved siste telling,» sa Humlesnurr. «Men departementet har aldri virket særlig forlokkende på meg. Og der har vi visst også noe felles, vi to, tror jeg.»
Voldemort nikket, men uten å smile, og tok en ny slurk vin. Humlesnurr brøt ikke tausheten som nå strakte seg mellom dem, men satt bare med en vennlig forventningsfull mine og ventet på at Voldemort skulle snakke først.
«Jeg er kommet tilbake,» sa han etter en stund, «en del senere enn rektor Duppel forestilte seg, sikkert … men jeg kommer altså tilbake for nok en gang å be om det han en gang sa til meg at jeg var for ung til å få. Jeg kommer for å be om Deres tillatelse til å komme tilbake til borgen her, som lærer. Jeg regner med De vet at jeg har sett og gjort mangt og meget siden jeg forlot skolen. Jeg kunne vise og fortelle elevene her ting ingen andre kunne lære dem.»
Humlesnurr betraktet Voldemort en stund over kanten av sitt eget beger før han svarte.
«Ja, du har helt rett i at jeg vet at du har sett og gjort mye siden du forlot skolen,» sa han stillferdig. «Ryktene om dine gjøremål har også nådd din gamle skole, Tom, og det ville smerte meg å måtte tro på halvparten av dem.»
Voldemorts ansikt var like uttrykksløst da han sa: «Storhet vekker misunnelse, misunnelse skaper nag, nag avler løgner. Dette vet De, Humlesnurr.»
«Du kaller det altså ’storhet’, det du har bedrevet, er det så?» sa Humlesnurr høflig.
«Ja visst,» sa Voldemort, og det så ut som det flammet rødt i øynene. «Jeg har eksperimentert, jeg har utvidet magiens grenser, kanskje mer enn de noensinne før er blitt utvidet –»
«Grensene for noen former for magi,» rettet Humlesnurr rolig. «Bare noen. Andre er du like – tilgi at jeg sier det – like sørgelig uvitende om.»
For først gang smilte Voldemort. Det var et stramt, hånlig smil, ondt, og mer truende enn noe åpent raseri.
«Det gamle argumentet,» sa han lavt. «Men ingenting jeg har sett ute i verden, har underbygd Deres berømmelige påstand om at kjærligheten er mektigere enn min form for magi, Humlesnurr.»
«Kanskje du har sett på feil sted,» sa Humlesnurr.
«Vel, men i så fall, hvilket bedre sted å begynne en ny forskningsinnsats enn her, på Galtvort?» sa Voldemort. «Vil De la meg komme tilbake? Vil De la meg dele mine kunnskaper med elevene Deres? Jeg stiller meg selv og mine talenter til Deres disposisjon. De har bare å befale.»
Humlesnurr hevet et øyebryn.
«Og hva da med dem som du befaler over? Hva vil skje med dem som kaller seg – sier iallfall ryktene – dødsetere?»
Harry kunne se det kom uventet på Voldemort at Humlesnurr kjente det navnet; øynene hans glimtet rødt igjen, og neseborspaltene utvidet seg.
«Mine venner vil sikkert fortsette uten meg,» sa han etter et øyeblikks pause.
«Det gleder meg at du anser dem som venner,» sa Humlesnurr. «Mitt inntrykk var at de snarere var å betrakte som dine tjenere.»
«De tar feil,» sa Voldemort.
«Så hvis jeg tilfeldigvis skulle gå innom Galthodet i kveld, ville jeg altså ikke få se en flokk av dem – Nokk, Rosinius, Multiplom, Dolohov – sitte der og vente på deg? I sannhet trofaste venner, som vil reise så langt med deg på en slik snøkveld, bare for å ønske deg lykke til i forsøket på å få deg en lærerpost.»
Det var ingen tvil om at Voldemort ble enda mindre glad for Humlesnurrs detaljkunnskaper om hvem han reiste i følge med, men han fattet seg nesten med det samme.
«De er allvitende som alltid, Humlesnurr.»
«Nei da, nei da, bare på vennskapelig fot med de lokale vertshusholderne,» sa Humlesnurr lett. «Men, Tom …»
Han satte fra seg det tomme glasset, rettet seg opp på stolen og satte fingertuppene mot hverandre i en meget karakteristisk gest.
«… la oss nå snakke åpent ut. Hvorfor er du kommet hit i kveld, omgitt av lakeier, for å be om en jobb vi begge vet at du ikke vil ha?»
Voldemort virket kjølig overrasket.
«En jobb jeg ikke vil ha? Tvert imot, Humlesnurr, jeg er meget oppsatt på å få den.»
«Jo visst, du vil gjerne tilbake til Galtvort, men du vil ikke være lærer, nå like lite som da du var atten. Hva er det du er ute etter, Tom? Hvorfor ikke prøve å spørre rett fram for en gangs skyld?»
Voldemort geipet.
«Hvis De ikke vil gi meg noen jobb, så –»
«Naturligvis vil jeg ikke det,» sa Humlesnurr. «Og jeg tror ikke et øyeblikk at du hadde ventet det heller. Ikke desto mindre kom du hit og spurte, så du må jo ha en grunn.»
Voldemort reiste seg. Nå, oppblåst av sinne, liknet han mindre enn noensinne på Tom Venster.
«Er det Deres siste ord?»
«Det er det,» sa Humlesnurr og reiste seg også.
«Da har vi ikke mer å si hverandre.»
«Nei, ingen ting,» sa Humlesnurr, og plutselig var ansiktet hans bedrøvet. «Den tid er for lengst forbi da jeg kunne skremme deg med et brennende garderobeskap og tvinge deg til å bøte for dine forbrytelser. Men jeg skulle ønske jeg kunne, Tom, jeg skulle ønske jeg kunne …»
Et sekund skulle Harry til å skrike en helt bortkastet advarsel; han var sikker på at Voldemorts hånd hadde rykket til mot lomma og tryllestaven. Men så var øyeblikket over, Voldemort hadde snudd seg, døra ble lukket, og så var han borte.
Harry kjente at Humlesnurrs hånd klemte til rundt armen hans igjen, og straks etter sto de fortsatt på nesten samme sted, men det lå ikke lenger en snødrive utenfor vinduet, og Humlesnurrs hånd var på ny svart og vissen.
«Men hvorfor?» sa Harry og så opp i ansiktet hans. «Hvorfor kom han tilbake? Fant De ut det noen gang?»
«Jeg har gjort meg mine tanker,» sa Humlesnurr, «men ikke mer enn det.»
«Hvilke tanker da?»
«Det skal jeg fortelle deg, Harry, når du kommer tilbake med det minnet fra professor Snilehorn,» sa Humlesnurr. «Når du har sikret deg den siste biten i puslespillet, håper jeg at allting skal klarne – for oss begge.»
Harry brant av nysgjerrighet fremdeles, og selv om Humlesnurr hadde gått bort til døra og holdt den åpen for ham, rørte han seg ikke med det samme.
«Var det svarteforsvar-jobben han var ute etter igjen, rektor? Det sa han ikke noe om …»
«Å, det er ingen tvil om at det var forsvar mot svartekunster han ville ha, ja,» sa Humlesnurr. «Det som skjedde etter vårt lille møte, beviste det. Vi har jo aldri greid å beholde en lærer i forsvar mot svartekunster i mer enn et år, helt siden jeg nektet Voldemort jobben.»