KAPITTEL TJUETO
Det begynte å komme flekker av blå himmel over borgtårnene, men slike tegn på kommende sommer gjorde ikke Harrys humør lysere. Han hadde mislykkes, ikke bare i forsøket på å finne ut hva Malfang drev med, men også i alle anstrengelser for å få i gang en samtale med Snilehorn, som i sin tur kanskje kunne føre til at Snilehorn ga ham tilgang til dette minnet som han øyensynlig hadde holdt tilbake i årtier.
«For siste gang, glem nå det der med Malfang,» sa Hermine bestemt.
De to og Ronny satt ute i et solfylt hjørne av borggården etter lunsj. Hermine og Ronny satt med hver sin brosjyre fra Magidepartementet i neven: Vanlige immiveringsfeil og hvordan unngå dem, siden begge skulle ta prøven samme ettermiddag, men disse brosjyrene hadde ingen beroligende virkning på nervene. Plutselig skvatt Ronny og prøvde å gjemme seg bakom Hermine idet en jente kom rundt hjørnet.
«Det er ikke Lavendel,» sa Hermine trett.
«Å, flott,» sa Ronny og slappet av igjen.
«Harry Potter?» sa jenta. «Jeg skulle gi deg dette.»
«Takk …»
Harry tok imot den lille pergamentrullen og ble lang i maska. Da jenta var utenfor hørevidde igjen, sa han: «Humlesnurr sa jo at det ikke ble flere ekstratimer før jeg fikk tak i det minnet!»
«Kanskje han vil sjekke hvordan det går med det?» sa Hermine mens Harry rullet ut pergamentet. Men det han så, var ikke Humlesnurrs lange, smale kursivskrift, men derimot en uryddig rabling, som ikke ble lettere å lese ved at det var store flekker hvor blekket hadde løpt utover.
Kjere Harry, Ronny og Hermine
Argarapp døe i nat. Harry og Ronny, dere traf han jo, så dere vet jo vor spesijel han var. Hermine, du ville likt han det vet jeg. Det ville bety myje for meg om dere ville stikke nerom til begravelsen i kvel. Jeg planerer å hole den omtrent i skomringa som var hans ynglingstid. Jeg vet at dere ikke har lov å være ute så seint men, dere kan vell bruke kappa. Skulle ikke spørt men, jeg greijer det ikke aleine.
Gygrid
«Se på dette,» sa Harry og rakte brevet til Hermine.
«Nei, uff da,» sa hun da hun hadde skummet igjennom det og rakt det til Ronny, som fikk et mer og mer vantro uttrykk jo mer han leste.
«Har det rakna for’n, eller?» sa han opphisset. «Det beistet kommanderte kompisene sine til å spise opp Harry og meg! Det var bare å forsyne seg, sa’n! Og så venter Gygrid at vi skal komme ned og bælje over det fæle, hårete liket?»
«Det er ikke bare det,» sa Hermine, «men han ber oss forlate borgen om natta, enda han vet at sikkerheten er en million ganger strengere, og hvor mye bråk vi får hvis vi blir knepet!»
«Vi har jo vært nede hos ham om natta før,» sa Harry.
«Ja, men for noe sånt?» sa Hermine. «Vi har risikert temmelig mye for å hjelpe Gygrid, men Argarapp er jo tross alt død, da. Hadde det dreid seg om å redde ham –»
«– så ville jeg hvertfall ikke,» sa Ronny bestemt. «Du så’n aldri, du, Hermine. Tro du meg, at’n er død har garantert forbedra’n.»
Harry fikk igjen brevet og så ned på de utflytende flekkene over hele pergamentet. Det var tydelig at her hadde tårene falt tett …
«Harry, du tenker vel ikke engang på å gå dit?» sa Hermine. «Noe så totalt bortkastet å få arrest for!»
Harry sukket.
«Vet det,» sa han. «Nei, Gygrid får vel begrave Argarapp uten oss.»
«Det skal være visst,» sa Hermine lettet. «Du, det blir jo nesten tomt i eliksirtimen i dag, så mange av oss som skal ta immiveringsprøven … så prøv å myke opp Snilehorn litt da!»
«Du mener at den femtisjuende gangen må jeg vel ha flaks?» sa Harry bittert.
«Flaks!» sa Ronny plutselig. «Men Harry, det er jo akkurat det – få flaks!»
«Hæ? Åssen da?»
«Bruk lykkedrikken!»
«Å, Ronny – ja, nettopp!» sa Hermine og lød halvt i svime. «Selvfølgelig! Hvorfor tenkte ikke jeg på det?»
Harry stirret på dem. «Felixiren?» sa han. «Njææe … jeg vet ikke … Jeg sparte liksom på den …»
«Hva til da?» spurte Ronny vantro.
«Hva i all verden kan være viktigere enn det minnet, Harry?» sa Hermine.
Harry svarte ikke. Tanken på den lille, gylne flaska hadde svevd i utkanten av bevisstheten hans en stund allerede. Langt nede på bunnen av hjernen putret det i vage, uformelige planer, noe om at Gulla slo opp med Tommy, og at Ronny ble glad for å se henne med en ny kjæreste, planer som aldri kom opp til overflaten unntatt i drømmer, eller i skumringstimene mellom søvn og våkenhet …
«Harry? Er du der?» spurte Hermine.
«Hv–? Ja, jo da,» sa han og tok seg sammen. «OK, da. Hvis jeg ikke får Snilehorn til å snakke i ettermiddag, skal jeg drikke litt felixir og prøve om igjen i kveld.»
«Da er den saken avgjort, altså,» sa Hermine kontant. Hun reiste seg og slo en grasiøs piruett. «Destinasjon – definisjon – demonstrasjon …» mumlet hun.
«Å, hold opp’a,» ba Ronny, «jeg er kvalm nok som det er – fort, gjem meg!»
«Det er ikke Lavendel!» sa Hermine utålmodig, idet noen jenter kom ut i borggården og Ronny stupte i skjul bak henne.
«Fint,» sa han, men først etter å ha kikket over skulderen hennes for å være sikker. «Jøsses, de to der ser’ke særlig glade ut, hva?»
«Det er de Mondelin-søstrene, og så klart de ikke ser glade ut, har du ikke hørt hva som skjedde med lillebroren deres?» sa Hermine.
«Jeg har mista oversikten over hva som skjer med slektningene til folk, for å være helt ærlig,» sa Ronny.
«Broren deres ble overfalt av en varulv. Ryktet vil ha det til at moren deres nektet å hjelpe dødseterne. Men i hvert fall, gutten var ikke mer enn fem, og han døde på St. Mungo, de greide ikke å redde ham.»
«Døde han?» sa Harry sjokkert. «Men varulver dreper da ikke? Gjør de ikke bare deg til varulv?»
«Det hender de dreper,» sa Ronny, og nå så han uvanlig alvorlig ut. «Jeg har hørt om at det kan hende når varulven mister kontrollen.»
«Hva het den varulven?» spurte Harry fort.
«Ryktet vil ha det til at det var Fenris Vargar,» sa Hermine.
«Det visste jeg! Han gærningen som liker å overfalle småunger, han Lupus fortalte meg om!» sa Harry sint.
Hermine stirret dystert på ham.
«Harry, du er nødt til å få tak i det minnet,» sa hun. «For nå gjelder det bare å få stoppet Voldemort, ikke sant? Alt dette forferdelige som skjer om dagen, det er på grunn av ham …»
Høyt oppe i borgen ringte det inn, og både Hermine og Ronny spratt opp og så vettskremte ut.
«Dette greier dere fint,» sa Harry mens alle tre satte kursen for inngangshallen, hvor de som skulle ta immiveringsprøven, samlet seg. «Tvi tvi!»
«Og du òg!» sa Hermine og sendte ham et megetsigende blikk da han begynte å gå mot fangekjelleren.
Den ettermiddagen var det ikke mer enn tre av dem der: Harry, Ernst og Draco Malfang.
«Så alle tre er for unge til å immivere?» sa Snilehorn jovialt. «Ikke fylt sytten ennå?»
De ristet på hodet.
«Ja ja,» sa Snilehorn muntert, «siden vi er så få, får vi finne på noe moro. Så brygg noe morsomt til meg!»
«Så gøy, professor,» sa Ernst innsmigrende og gned seg i hendene. Malfang derimot smilte ikke engang.
«Hva mener De med ’noe morsomt’?» sa han surt.
«Å, finn på noe overraskende,» svarte Snilehorn vagt.
Malfang så like gretten ut da han åpnet sin Eliksirer for viderekomne. Hele holdningen utbasunerte at han betraktet denne timen som bortkastet tid. Harry, som holdt øye med ham over kanten av sin egen bok, var ikke i tvil om at han mye heller ville brukt den tida på Nødvendeligrommet.
Var det bare noe han innbilte seg, eller så Malfang tynnere ut, akkurat som Dult? Blekere var han i hvert fall; huden hadde fremdeles det gråskjæret, sikkert fordi han så sjelden så dagslys for tida. Men det var ingen spor av selvtilfredshet, oppspilthet eller overlegenhet, ingenting av arrogansen fra Galtvortekspressen, da han skrøt åpenlyst av oppdraget Voldemort hadde gitt ham … Det kunne bare være én mulig forklaring, tenkte Harry: Hva enn det oppdraget var, så gikk det dårlig med det.
Det var en tanke som virket meget oppmuntrende mens Harry bladde gjennom sin egen Eliksirer for viderekomne. Han fant en sterkt bearbeidet Halvblodsprins-versjon av En euforiserende eliksir, som ikke bare så ut til å fylle Snilehorns krav, men kanskje attpå til (hjertet hans gjorde et byks ved tanken) kunne sette ham i så godt humør at han ble villig til å gi fra seg minnet – om Harry bare fikk overtalt ham til å drikke den …
«Ser man det, ja, dette ser jo aldeles fabelaktig ut,» sa Snilehorn og klappet i hendene halvannen time senere, mens han stirret ned i det solgule innholdet i Harrys heksekjel. «Euforia, ikke sant? Og hva er det jeg lukter? Mmmm … du har hatt oppi en aldri så liten myntekvist, hva? Uortodokst, mjo, men det er jo den rene inspirasjon, Harry. Det vil langt på vei motvirke visse bivirkninger man stundom møter, så som utilbørlig synging og neseklyping … Neimen om jeg vet hvor du tar disse genistrekene dine fra, gutten min … om da ikke –»
Harry skubbet Halvblodsprinsens bok dypere ned i sekken med foten.
«– rett og slett din mors gener skulle ha kommet igjen i deg!»
«Å … jo, kanskje det …» sa Harry lettet.
Ernst så ganske muggen ut. Han hadde tenkt for en gangs skyld å overstråle Harry og oppfunnet sin helt egen eliksir, nokså forhastet, ettersom den hadde koagulert og lagt seg som en slags fiolett pudding nederst i kjelen. Malfang var alt i ferd med å pakke sammen, potte sur; Snilehorn hadde bedømt Hikketinkturen hans som ikke mer enn «nå ja».
Det ringte ut, og både Ernst og Malfang forsvant sporenstreks.
«Professor,» begynte Harry, men ikke før hadde han sagt det, så kikket Snilehorn seg over skulderen, så at rommet var tomt for alle andre enn ham selv og Harry, og skyndte seg ut det forteste han vant.
«Professor – professor, vil De ikke smake på eliks –?» ropte Harry desperat.
Men Snilehorn var borte. Skuffet tømte Harry kjelen, pakket sammen sakene sine, forlot fangekjelleren og trasket sakte opp alle trappene til Griffing-stua.
Langt utpå ettermiddagen kom Ronny og Hermine tilbake.
«Harry!» ropte Hermine i det samme hun kom inn gjennom portretthullet. «Jeg sto, Harry!»
«Supert!» sa han. «Og Ronny, da?»
«Han – han strøk så vidt,» hvisket Hermine, idet Ronny kom diltende dystert inn. «Det var kjempeuflaks, bare noe småtteri, sensoren måtte absolutt legge merke til at han hadde mistet et halvt øyebryn … Hvordan gikk det med Snilehorn?»
«Helbom,» sa Harry mens Ronny kom bort til dem. «Skikkelig uflaks, kamerat, men neste gang står du – vi kan ta den sammen.»
«Jo’a,» sa Ronny grettent. «Men et halvt øyebryn! Som det spiller noen som helst rolle!»
«Nei, ikke sant,» sa Hermine beroligende, «det virker veldig strengt …»
De tilbragte det meste av middagen med å skjelle ut sensoren, og Ronny virket faktisk en anelse muntrere da de gikk opp til oppholdsrommet igjen. Nå var det det evinnelige problemet med Snilehorn og minnet hans de diskuterte.
«Ålreit, Harry, har du tenkt å bruke felixiren, eller?» ville Ronny vite.
«Joo, jeg må vel det, da,» sa Harry. «Men jeg tror ikke jeg trenger å ta alt, ikke nok til tolv timer, det kan vel ikke ta hele natta … Jeg tar bare en munnfull. To-tre timer skulle holde.»
«Det føles utrolig deilig når du har tatt det,» sa Ronny nostalgisk. «Som om det er plent umulig å gjøre noe feil.»
«Hva er det du vrøvler om» sa Hermine og lo. «Du har da aldri smakt noe sånt.»
«Nei, men jeg trodde jeg hadde, ikke sant?» sa Ronny, som om dette vel var helt opplagt. «Det er akkurat samme forskjellen.»
De hadde nettopp hadde sett Snilehorn gå inn i Storsalen, og visste at han likte å bruke tid på maten, så de ble sittende en stund i stua, siden planen var at Harry skulle gå til Snilehorns kontor når læreren kunne ventes tilbake dit. Da sola hadde sunket ned mot tretoppene i Den forbudte skogen, bestemte de seg for at tida var inne, sjekket at både Nilus, Tommy og Jokum var på oppholdsrommet og snek seg opp til guttesovesalen.
Harry fant de sammenrullede sokkene på bunnen av kofferten og trakk fram den lille, glinsende flakongen.
«Ja, skål da,» sa han, løftet den lille flaska og tok en akkurat passe stor munnfull.
«Hvordan føles det?» hvisket Hermine.
Harry svarte ikke på et øyeblikk. Så, sakte men sikkert, bredde det seg gjennom ham en salig følelse av uendelige muligheter – det føltes som om han kunne klare alt, absolutt alt … og å få tak i minnet fra Snilehorn virket plutselig ikke bare mulig, men direkte lett …
Han reiste seg smilende, breddfull av selvtillit.
«Flott,» sa han. «Skikkelig flott. OK … da går jeg ned til Gygrid.»
«Hva?» sa Ronny og Hermine i kor med forskrekkelse over hele fjeset.
«Nei, Harry – det er Snilehorn du må gå og snakke med, du husker vel det?» sa Hermine.
«Nei,» sa Harry trygt. «Jeg går til Gygrid, det føles riktig å gå til Gygrid.»
«Føles det riktig å gå og begrave en diger edderkopp?» sa Ronny vantro.
«Ja,» sa Harry og trakk opp usynlighetskappen av sekken. «Det føles som det er der jeg bør være i natt, skjønner dere hva jeg mener?»
«Nehei,» sa Ronny og Hermine samtidig; begge så like forskrekket ut.
«Det er felixir, vel?» sa Hermine bekymret og holdt flaska opp mot lyset. «Du har ikke en annen liten flaske med – ja, hva da –?»
«Vanviddsessens?» foreslo Ronny idet Harry slengte kappen over skuldrene.
Harry lo, og da ble Ronny og Hermine enda mer forskrekket.
«Stol på meg,» sa han. «Jeg vet hva jeg gjør …» og han gikk rolig mot døra, «eller, Felix vet det i hvert fall.»
Så trakk han usynlighetskappen over hodet, satte kursen nedover trappa, med Ronny og Hermine hakk i hæl, og smatt ut gjennom den åpne døra til oppholdsrommet.
«Hva hadde du der oppe å gjøre sammen med henne!» hylte Lavendel Bruun og glante rett gjennom Harry på Ronny og Hermine, som dukket opp fra trappa til guttesovesalen. Harry hørte stammingen til Ronny bak seg mens han løp over golvet bort til portretthullet.
Det viste seg lett nok å komme seg gjennom hullet, for i det samme han nærmet seg, kom Gulla og Tommy inn, og dermed kunne Harry smyge seg imellom. På veien kom han til å dulte borti Gulla.
«Ikke dytt meg, Tommy,» sa hun, og lød irritert. «Det der gjør du alltid, og tenk, jeg greier å komme meg inn aldeles selv …»
Portrettet svingte igjen bak Harry, men ikke før han hadde hørt begynnelsen på et sint svar fra Tommy. Dette gjorde ikke Harry mindre oppstemt på veien ned gjennom borgen. Han behøvde ikke smyge, for han traff ingen, men det var ikke det ringeste overraskende; i kveld var han det heldigste mennesket på Galtvort.
Hvorfor han visste at det var det helt riktige å gå ned til Gygrid, ante han ikke. Det var som om lykkedrikken lyste opp bare de første par skrittene om gangen; han kunne ikke se hvor veien endte, og ikke hvor Snilehorn kom inn, men han visste at han var på rett vei til å få tak i det minnet. Da han kom ned i inngangshallen, så han at Nask hadde glemt å låse ytterdørene. Med et bredt smil slo Harry døra opp og trakk et øyeblikk inn duftene av gress og ren luft, før han gikk ned trappa og ut i tussmørket.
Ved foten av trappa slo det ham at det måtte da være veldig trivelig å legge veien om grønnsakåkeren. Den lå jo ikke direkte på veien ned til Gygrid, men det var liksom så innlysende at dette var et innfall det bare var å følge, så han dreide straks i den retningen. Og i grønnsakåkeren var det en glede, men ingen direkte overraskelse, å oppdage professorene Stikling og Snilehorn i samtale. Harry stanset på den andre sida av den lave steinmuren, følte seg i dyp fordragelighet med hele verden og hørte på de to som snakket.
«… Jeg må virkelig takke for at du har tatt deg tid, Pomona,» sa Snilehorn elskverdig. «De fleste autoritative kilder er samstemte om at virkningen blir best om de plukkes rundt midnatt.»
«Ja visst, jeg er helt enig,» sa professor Stikling med varme. «Har du mange nok, tror du?»
«Å, mer enn nok, mer enn nok,» sa Snilehorn. Harry så at han hadde armene fulle av bladrike planter. «Da kan tredjeklassingene få et par blader hver, og enda har jeg noen igjen hvis noen lar dem trekke for lenge … ja ja, god aften, da, og nok en gang, mange takk!»
Professor Stikling forsvant mot drivhusene sine i det tetnende mørket, mens Snilehorn satte kursen rett på der den usynlige Harry sto.
Brått ble Harry grepet av en uimotståelig trang til å bli synlig igjen, og med en feiende gest rev han kappen av seg.
«God kveld, professor.»
«Ved Merlins skjegg, Harry, som jeg skvatt!» sa Snilehorn. Han bråstoppet og fikk et vaktsomt uttrykk. «Hvordan har du kommet ut av borgen?»
«Jeg tror Nask må ha glemt å låse,» sa Harry muntert, og det var en fornøyelse å se Snilehorns ergerlige uttrykk.
«Jeg skal melde den mannen, han bryr seg mer om søppel enn om sikkerhet, spør du meg … men Harry, hvorfor er du her ute?»
«Jo, det er Gygrid,» sa Harry; han visste at akkurat nå var sannheten det helt riktige. «Han er helt ute av seg … men De må ikke si det til noen, professor? Jeg vil ikke at han skal få trøbbel.»
Dette kilte åpenbart Snilehorns nysgjerrighet.
«Vel, det kan jeg jo ikke love,» sa han barskt. «Men jeg vet jo at Humlesnurr har total tillit til Gygrid, så det kan sikkert ikke være noe så gruelig galt han har gjort …»
«De skjønner, det er denne kjempe-edderkoppen som han har hatt i årevis … Den bodde i Skogen … Den kunne snakke og allting …»
«Jeg hørte rykter om at det var akromantuler i Skogen, ja,» sa Snilehorn lavt og kikket bort på den svarte massen av trær. «Så det er sant, da?»
«Ja,» sa Harry. «Men denne her, Argarapp, den aller første som Gygrid fikk, den døde i går natt. Han er helt knust. Han vil ha selskap når han begraver den, og jeg sa jeg skulle komme.»
«Rørende, rørende,» sa Snilehorn åndsfraværende, og de store, posete øynene dreide mot de fjerne lysene i Gygrids hytte. «Men akromantula-gift er svært verdifull … Hvis dyret nettopp har dødd, har den kanskje ikke tørket inn helt ennå … Altså, naturligvis, hvis Gygrid er ute av seg, vil jeg jo for all del ikke opptre ufølsomt … Men om det hadde latt seg gjøre å få tak i litt … jeg mener, det er jo nesten umulig å få tak i giften så lenge de er levende …»
Det virket som han snakket mer til seg selv enn til Harry nå.
«… Det ville jo være et skrekkelig sløseri ikke å tappe den … Sikkert hundre galleoner for literen … Gasjen her er jo ikke særlig høy, da, for å si det som det er …»
Og nå sto det klart for Harry hva han hadde å gjøre.
«Vel,» sa han etter en overbevisende nøling, «altså, hvis De ville bli med, professor, så ville Gygrid sikkert bli veldig glad … det blir liksom Argarapp får et skikkeligere gravøl …»
«Ja visst!» sa Snilehorn, og øynene skinte av begeistring. «Hør her, Harry, jeg kommer ned til dere med en flaske eller to, så drikker vi på det stakkars dyrets – nåøh, ikke helse, da – men vi skal sørge for en fin avskjed, iallfall, når det er kommet vel i jorda. Og jeg skal ta på meg et annet slips, dette er nok litt for humørfylt for anledningen …»
Han skyndte seg opp mot borgen, og Harry løp videre ned mot Gygrids hytte, meget tilfreds med seg selv.
«Næmen, kom dere, da?» kvekket Gygrid da han åpnet døra og så Harry komme til syne fra usynlighetskappen på trammen.
«Ja – men Ronny og Hermine kunne ikke, altså,» sa Harry. «De er veldig lei for det.»
«Det – det gjør’ke noe … Han hadde blitt så rørt om’n visste atte du var her, Harry …»
Og så kom det et digert hikst. Han hadde lagd seg et svart sørgebånd av noe som så ut som en golvklut dyppet i svart skokrem, og øynene var røde, hovne og forgråtte. Harry klappet ham trøstende på albuen, som var det høyeste punktet på Gygrid han lett kunne nå.
«Hvor skal vi begrave ham?» spurte han. «I Skogen?»
«Jøsses, nei,» sa Gygrid. «Dem andre edderkoppene slepper meg ikke i nærheta ta spinna sine nå som at Argarapp er dau. Veit du hva, det var visst bare Argarapp sjøl som fikk dem fra å eta meg! Kan du fatte og begripe noe slikt, Harry?»
Det oppriktige svaret var ’Ja’. Harry husket med all uønsket tydelighet den gangen Ronny og han hadde kommet ansikt til ansikt med akromantulene, og de hadde gjort det pinlig klart at Argarapp var det eneste som holdt dem fra å spise Gygrid.
«Har aldri vært no område i Skauen her før som at jeg ikke kunne gå!» sa Gygrid og ristet på hodet. «Det var’ke lett å få kroppen tel Argarapp ut derifra, skal jeg si deg – dem plar å eta dem som dør, nemlig – men jeg ville lissom gi’n en skikkelig begravelse … en orntlig avskjed …»
Der brast han i hulkegråt igjen, og Harry gjenopptok albueklappingen og sa (siden han følte på felixiren at det var det rette): «Jeg traff professor Snilehorn på veien hit ned, Gygrid.»
«Du er’ke i trøbbel, vel, Harry?» sa Gygrid og så forskrekket opp. «Du sku’ jo’kke vært utafor borgen om natta, jeg veit da vel det, det er min feil –»
«Nei da, nei, da han hørte hva jeg skulle, sa han at han òg gjerne ville komme og gi Argarapp sin siste hilsen,» sa Harry. «Han gikk bare for å skifte til noe mer passende, tror jeg … og så sa han at han tok med seg noen flasker, så vi kunne skåle for Argarapps minne …»
«Nei, gjorde’n det?» sa Gygrid og så like forbløffet som rørt ut. «Det – det var skikkelig sjangtilt ta’n – og så at’n ikke melder deg òg. Jeg har aldri rektig hatt stort med’n Horatsion Snilehorn å gjøra før, men … Så’n kommer for å ta farvel med gamle Argarapp, hæ? Nei å nei … nei, detta hadde Argarapp likt, ja …»
I sitt stille sinn tenkte Harry at det Argarapp virkelig ville likt ved Snilehorn, var nok kvantumet av spiselig kjøtt. Han gikk bort til bakvinduet i hytta, og der møtte det ham et ganske gruoppvekkende syn: Utenfor lå den digre, døde edderkoppen på ryggen, med hengende, sammenfiltrede bein.
«Er det her vi skal begrave ham, Gygrid? Her i hagen din?»
«Rett bortafor gresskaråkeren, tenkte jeg,» sa Gygrid med brutt stemme. «Jeg har alt gravd opp – altså – grahava! Jeg tenkte bare vi kunne si et par godord om’n – hyggelige minner og sånn –»
Stemmen skalv og brast. Det banket på døra, og han gikk for å åpne. På veien snøt han seg i et kolossalt, prikkete lommetørkle. Snilehorn fortet seg inn, med et dystert, svart skjerf knyttet i sløyfe om halsen og diverse flasker i armene.
«Gygrid,» sa han med dyp, alvorlig røst. «Jeg kondolerer så meget med ditt tap.»
«Veldig sjangtilt ta deg,» sa Gygrid. «Takk skal du ha. Og takk for at ikke Harry fikk arrest heller …»
«Det ville jeg da ikke drømme om,» sa Snilehorn. «En sørgelig natt, en sørgelig natt … Hvor er det arme vesenet?»
«Her ute,» sa Gygrid og knakk i stemmen. «Skal vi – skal vi setta i gang, da?»
Alle tre gikk ut i bakhagen. Månen glinset blekt ned mellom trærne, og strålene blandet seg med lyset som falt ut gjennom Gygrids vindu og opplyste Argarapps døde kropp, der den lå ved kanten av et kjempehull og en tre meter høy haug av nyoppgravd jord.
«Fantastisk,» sa Snilehorn og gikk nærmere edderkoppens hode, hvor åtte hvitnende øyne stirret tomt mot himmelen, og to svære, buede klosakser glimtet urørlig i måneskinnet. Snilehorn bøyde seg over klørne, tilsynelatende for å se nærmere på det enorme, hårete hodet, og Harry syntes han hørte flaskeklirr.
«Det er’ke alle som skjønner å vakre dem enklig er,» sa Gygrid til ryggen hans mens tårene trillet fra øyesprekkene. «Jeg visste ikke at du var ingtresert i sånne vesener som Argarapp, Horatsion.»
«Interessert? Men kjære Gygrid, jeg holder dem høyt i ære!» sa Snilehorn og tok et skritt bakover fra liket. Harry la merke til at det glitret i en flaske som forsvant under kappen hans, men Gygrid tørret akkurat øynene igjen og merket ingen ting. «Vel … skal vi begynne med begravelsen?»
Gygrid nikket og kom fram, fikk armene rundt den gigantiske edderkoppen og greide, med et kjempegrynt, å rulle den ned i den mørke graven. Kroppen traff bunnen med et nokså ufyselig, knasende klask, og Gygrid begynte å tute igjen.
«Det er klart, det er vanskelig for deg som kjente ham best,» sa Snilehorn, som i likhet med Harry ikke nådde Gygrid høyere enn til albuen, men iallfall klappet den. «Skulle jeg kanskje si et par ord?»
Han måtte ha fått en god del gift av beste kvalitet fra Argarapp, tenkte Harry, for det var nærmest med et tilfreds smil han gikk fram til gravkanten og sa, med langsom, fulltonende røst: «Farvel, Argarapp, du araknidenes konge, hvis lange, trofaste vennskap de som kjente deg, aldri vil glemme! Skjønt ditt legeme vil forgå, vil din ånd forbli på de stille, spinn-omspundne steder i ditt skoglige hjem! Måtte dine mangeøyde ætlinger evig trives, og dine menneskelige venner finne trøst for det tap de har lidd!»
«Det var – det var – nyhyhydelig!» ulte Gygrid. Så falt han om på komposthaugen og ble liggende der og tute verre enn noensinne.
«Så, så,» sa Snilehorn og viftet med tryllestaven. Den veldige jordmassen løftet seg og falt med et dumpt drønn ned på den døde edderkoppen, og tilbake ble bare en rund haug. «La oss komme oss inn og få oss noe å drikke. Støtt ham på den andre sida, du, Harry … slik, ja … Opp med seg, Gygrid … fint, fint …»
De satte fra seg Gygrid i en stol ved bordet. Hogg, som hadde krøpet sammen i kurven sin under begravelsen, kom nå tassende bløtt bort til dem og la som vanlig det tunge hodet i fanget på Harry. Snilehorn trakk opp en av vinflaskene han hadde hatt med.
«Jeg har giftsjekket samtlige,» forsikret han Harry. Det meste av flaska helte han opp i Gygrids bøttestore krus og rakte det til ham. «Etter det som hendte med din venn Rupert, fikk jeg en husnisse til å prøvesmake hver eneste flaske.»
Harry kunne se for seg Hermines uttrykk hvis hun noensinne fikk vite om et slikt overgrep mot husnisser og bestemte seg for ikke å nevne det for henne.
«En til Harry …» sa Snilehorn og delte flaske nummer to mellom to krus, «og en til meg. Vel,» sa han og løftet kruset sitt høyt, «skål for Argarapp.»
«Argarapp,» sa Harry og Gygrid i kor.
Snilehorn og Gygrid tok hver sin svære slurk. For Harry var veien framover opplyst av felixiren, og han visste at han ikke måtte drikke, så han bare lot som han tok en slurk og satte kruset fra seg på bordet igjen.
«Jeg har hatt’n fra’n var lite egg, skal jeg si deg,» sa Gygrid tungt. «Ørliten var’n da’n blei klekt. Ikke større enn en pekingeser.»
«Søtt,» sa Snilehorn.
«Hadde’n i et skap oppe på skolen helt til … vel …»
Ansiktet hans mørknet, og Harry visste hvorfor: Tom Venster hadde satt skylda på Gygrid for å ha åpnet Mysteriekammeret og fått ham utvist fra skolen. Men det virket ikke som Snilehorn hørte etter; han satt og så opp i taket, hvor det hang noen messingkjeler, samt en lang, silkemyk bunt av skinnende hvitt hår.
«Det er vel aldri enhjørninghår, Gygrid?»
«Jo’a,» sa Gygrid likegyldig. «Jeg peller dem i Skauen, dem setter jo støtt fast halen i greiner og kvas, så …»
«Men snille deg, vet du ikke hvor mye det er verdt?»
«Jeg bruker det tel å binde opp bandasjer og sånn hvis at et vesen blir skadd,» sa Gygrid. «Det er veldig nyttig, for det det er så sterkt …»
Snilehorn tok en ny, stor slurk av kruset. Nå hadde blikket begynt å kretse rundt i hytta, og Harry skjønte at han var på utkikk etter flere skatter som kunne forvandles til rikelige forsyninger av eikelagret mjød, kandisert ananas og røykejakker i fløyel. Han fylte opp Gygrids krus og sitt eget og spurte ham ut om hva slags vesener som holdt til i Skogen nå om stunder, og hvordan Gygrid stelte med dem. Dels var det vel drikken, og dels Snilehorns smigrende interesse, men Gygrid ble snart mer meddelsom, holdt opp å tørre øynene og begynte å legge langt og lykksalig ut om det rette stell av tretrytinger.
Så langt var de kommet da felixiren ga Harry et lite puff, og han la merke til at det nærmet seg stygt slutten på drikkevarene Snilehorn hadde hatt med seg. Hittil hadde Harry aldri greid å få til en refillformel uten å si den høyt, men bare tanken på at han ikke skulle få det til nå, var så latterlig at han flirte for seg selv. Gygrid og Snilehorn var ivrig opptatt med å utveksle historier om den illegale handelen med drageegg og merket ikke at han pekte med staven under bordet på de snart tømte flaskene, som øyeblikkelig begynte å fylles opp igjen.
Etter en times tid begynte Gygrid og Snilehorn å utbringe all verdens skåler – for Galtvort, for Humlesnurr, for nissevin og for –
«Harry Potter!» bæljet Gygrid og sølte litt av den fjortende bøtta med vin over haka da han tømte den.
«Javissjt!» ropte Snilehorn, litt tykk i mælet. «Skål for Parry Otter, Den utvalgte gutten som … som … det derre derre der,» mumlet han og tømte sitt krus også.
Ikke lenge etter ble Gygrid gråtkvalt igjen og insisterte på å gi hele enhjørninghalen til Snilehorn, som puttet den i lomma mens han skålte: «For vennskapet! For gavmildheten! For ti galleoner per hår!»
Og en stund etter det satt Gygrid og Snilehorn side om side med armene om hverandre og sang en lang, sørgelig sang om en døende trollmann som het Odo.
«Æææhh, dem beste dør unge,» mumlet Gygrid litt skjeløyd og sank enda litt mer sammen over bordet, mens Snilehorn fortsatte å gnåle på refrenget. «Far min var altfor ung tel å dø … og det var far din og mor di òg, Harry …»
Han presset øynene sammen igjen, og store, runde tårer trillet ut av øyekrokene mens han grep Harry i armen og ristet den.
«… besjte hekk og sjollmann på sjin alder har jeg aldri skjent … fæle greier … fæle greier …»
Snilehorn sang klagende:
«Og Odo den tapre, til slutt var han sprengt.
Og de la ham til hvile til sist.
Og hans hatt på hans hode var vitterlig vrengt,
og hans stav brakk i to, akk så trist.»
«… fælt,» mumlet Gygrid. Det svære, buskete hodet rullet over på sida, og han begynte å snorke så det dundret.
«’Klager,» sa Snilehorn og hikket. «Har ikke sangstemme for fem fjong.»
«Det var ikke sangen Deres Gygrid mente,» sa Harry stillferdig. «Han snakket om da moren og faren min døde.»
«Å,» sa Snilehorn og tvang tilbake en kjemperap. «Uff ja. Ja visst, det var virkelig … fælt, ja. Fælt … fælt …»
Han visste tydeligvis ikke hva han skulle si, og grep til å fylle opp krusene.
«Du … nei, du husker vel ikke noe av det, du?» spurte han brydd.
«Nei – jeg var jo bare ett da de døde,» sa Harry og stirret inn i flammen på vokslyset, som blafret for hvert snork fra Gygrid. «Men siden har jeg funnet ut omtrent hva som skjedde. Det var faren min som døde først. Visste De det?»
«Nei – det visste jeg ikke,» sa Snilehorn dempet.
«Jo … Voldemort myrdet ham, og etterpå skrevde han over liket hans og kom mot moren min,» sa Harry.
Snilehorn rykket til, men kunne ikke rive det forferdede blikket bort fra ansiktet til Harry.
«Han sa hun skulle komme seg av veien,» fortsatte Harry nådeløst. «Til meg har han sagt at hun ikke hadde behøvd å dø. Det var bare meg han var ute etter. Hun kunne løpt sin vei.»
«Å nei,» sa Snilehorn nesten uhørlig. «Kunne hun … hadde hun ikke behøvd … så forferdelig …»
«Ja, ikke sant?» sa Harry, og nå hvisket han nesten. «Men hun rørte seg ikke. Far var død alt, men hun ville ikke at jeg òg skulle dø. Hun prøvde å bønnfalle Voldemort … men han bare lo …»
«Det klarer seg!» sa Snilehorn plutselig og løftet en skjelvende hånd. «Alvorlig talt, gutten min, ikke mer nå … Jeg er en gammel mann … Jeg trenger ikke høre … Jeg vil ikke høre …»
«Å ja, det hadde jeg glemt,» sa Harry og fulgte dit felixiren ledet, «De likte henne jo, ikke sant?»
«Likte henne?» sa Snilehorn, og øynene hans ble fulle av tårer. «Jeg kan ikke forestille meg at noen som traff henne, ikke ville likt henne … så modig … så morsom … noe så fryktelig …»
«Men sønnen hennes vil De ikke hjelpe,» sa Harry. «Hun ga sitt liv, men De vil ikke gi meg et minne.»
Gygrids dundrende snorking fylte hytta. Harry møtte fast Snilehorns tårevåte blikk, og eliksirlæreren greide visst ikke å se bort.
«Ikke si det,» hvisket han. «Det er ikke et spørsmål om … Hvis det hadde vært for å hjelpe deg, så selvfølgelig … Men det kan ikke tjene noen hensikt …»
«Å jo, det kan det,» sa Harry høyt og tydelig. «Humlesnurr trenger opplysninger. Jeg trenger opplysninger.»
Han visste han var på trygg grunn; felixiren fortalte ham at Snilehorn ikke ville huske noe av dette i morgen tidlig. Han lente seg litt fram og så ham rett i øynene.
«Jeg er Den utvalgte. Jeg må drepe ham. Jeg trenger det minnet.»
Snilehorn ble blekere enn noensinne, og den blanke pannen glinset av svette.
«Er du Den utvalgte?»
«Selvsagt er jeg det,» sa Harry rolig.
«Men da … men gutten min … Men du ber meg om svært mye … Faktisk ber du meg hjelpe deg å prøve å knuse –»
«Vil ikke De bli kvitt den trollmannen som drepte Lilly Eving?»
«Harry, Harry, selvfølgelig vil jeg det, men –»
«Er De redd for at han skal finne ut at De har hjulpet meg?»
Snilehorn sa ikke noe, men så bare vettskremt ut.
«Vær modig, De òg, professor, sånn som moren min …»
Snilehorn løftet en fyldig hånd og presset de dirrende fingrene mot munnen; et øyeblikk minnet han om et kolossalt, forvokst spedbarn.
«Jeg er ikke stolt …» hvisket han mellom fingrene. «Jeg skammer meg over – over hva det minnet røper … Jeg tror at den dagen kan jeg ha gjort stor skade …»
«De oppveier alt De gjorde da om De gir meg det minnet nå,» sa Harry. «Det ville være en modig og edel handling.»
Gygrid rykket litt til i søvne og snorket videre. Snilehorn og Harry stirret på hverandre over den flakkende flammen. Det ble stille lenge, lenge, men felixiren sa at Harry ikke måtte bryte stillheten, bare vente.
Og så stakk Snilehorn hånden i lommen. Sakte, sakte trakk han fram tryllestaven. Han stakk den andre hånden innenfor kappen og fant en liten, tom flaske. Han fortsatte å se Harry rett inn i øynene mens han satte stavtippen mot tinningen. Så trakk han den bort igjen, og en lang, sølvskimrende minnetråd klebet seg til tippen og fulgte med. Lenger og lenger strakte minnet seg, før det brast og ble hengende sølvblankt fra staven. Snilehorn senket det ned i flaska, hvor det først kveilet seg og siden fløt sammen som gass. Han satte i proppen med en skjelvende hånd og rakte flaska over bordet til Harry.
«Takk skal De ha, professor.»
«Du er en god gutt,» sa professor Snilehorn, mens tårene rant nedover de tykke kinnene og ned i hvalrossbartene. «Og du har hennes øyne … Bare ikke tenk for stygt om meg når du har sett det …»
Og så la han også hodet på armene, trakk et dypt sukk og sovnet.