KAPITTEL TJUETRE
Harry kunne kjenne at virkningen av felixiren begynte å forta seg da han smøg seg inn i borgen igjen. Ytterdøra sto fremdeles ulåst for ham, men oppe i fjerde så han Gnav og greide så vidt å unngå oppdagelse ved et sidelengs byks inn i en av snarveiene. Da han kom opp til portrettet av den trinne damen og trakk av seg usynlighetskappen, kom det ikke som noen overraskelse at hun var i et lite hjelpsomt humør.
«Hva er dette for slags tid å komme på?»
«Unnskyld – jeg måtte ut og ta meg av noe viktig.»
«Vel, passordet skiftet ved midnatt, så da får du vel bare sove i korridoren, da.»
«Tuller du, eller?» sa Harry. «Hvorfor skulle det absolutt skifte ved midnatt?»
«Sånn er det bare,» sa den trinne damen. «Hvis du blir sint for det, så ta det opp med rektor, det er han som har strammet inn sikkerhetstiltakene.»
«Fantastisk,» sa Harry bittert og så ned på det harde golvet. «Virkelig tipp topp. Jo, jeg skulle gjerne gått og tatt det opp med Humlesnurr hvis han hadde vært her, for det var nemlig han som ville at jeg skulle –»
«Han er her,» sa en stemme bak ham. «Rektor Humlesnurr vendte tilbake til skolen for en time siden.»
Det var Nesten hodeløse Nikk som kom svevende mot Harry, og som vanlig vippet hodet faretruende på pipekragen.
«Jeg har det fra Blodbaronen, som så at han kom,» sa Nikk. «Ifølge baronen virket det som han var i godt humør – men litt trett, naturligvis.»
«Hvor er han hen?» spurte Harry, og hjertet gjorde et hopp.
«Å, oppe i Astronomitårnet og stønner og skramler, det er jo slikt han liker best –»
«Nei, ikke Blodbaronen – Humlesnurr!»
«Å nå – på kontoret sitt,» sa Nikk. «Jeg forsto på Blodbaronen at han hadde ting å ta seg av før han gikk til sengs –»
«Det skal være visst,» sa Harry, og opphisselsen flammet i brystet ved tanken på å kunne fortelle Humlesnurr at han hadde sikret seg minnet. Han snurret rundt og spurtet av sted uten å høre på den trinne damen som ropte etter ham:
«Kom tilbake! Ja, så løy jeg, da! Jeg ble bare så irritert for at du vekket meg! Passordet er fremdeles ’bendelorm’!»
Men Harry var alt i fullt firsprang bortover gangen, og før det var gått mange minuttene, kunne han si karamellkaker til Humlesnurrs gurg, som spratt til side og slapp Harry inn i vindeltrappa.
«Kom inn,» sa Humlesnurr da han banket på. Han lød fullstendig utmattet.
Harry skjøv opp døra. Humlesnurrs kontor så ut som det alltid gjorde, bare at himmelen utenfor vinduet var mørk og stjernestrødd.
«Men du verden – Harry?» sa Humlesnurr overrasket. «Hva skylder jeg denne svært så sene fornøyelsen?»
«Jeg har det, rektor. Jeg fikk tak i minnet fra Snilehorn.»
Harry tok fram den lille glassflaska og viste den til Humlesnurr. Et øyeblikk så rektor helt perpleks ut, men så sprakk ansiktet i et bredt smil.
«Men Harry, dette var da fantastisk! Glimrende levert, det må jeg si! Jeg visste du kunne klare det!»
Dermed var alt om klokkeslettet øyensynlig glemt. Humlesnurr kom rundt skrivebordet, tok imot flaska med Snilehorns minne i den uskadde hånden og gikk bort til skapet hvor han hadde tanketanken.
«Og nå, omsider,» sa han mens han satte karet på bordet og tømte flaska oppi, «nå skal vi altså se. Fort, Harry …»
Harry bøyde seg lydig over tanketanken, kjente at føttene forlot kontorgolvet … og nok en gang falt han gjennom mørket og landet på Horatsion Snilehorns kontor mange år før.
Der satt på ny den langt yngre Snilehorn, med tykt, skinnende, strågult hår og rødblond bart, i sin komfortable ørelappstol med føttene på en fløyelspuff og et lite glass vin i den ene hånden, mens den andre lette i en eske med kandisert ananas. Og der satt de samme fem-seks tenåringsguttene rundt ham, og blant dem Tom Venster, med Dredolos ring glinsende i gull og svart på fingeren.
Humlesnurr landet ved sida av Harry akkurat idet Venster sa: «Professor, er det sant at professor Muntimunn skal pensjonere seg?»
«Tom, Tom, om jeg visste det, kunne jeg ikke sagt det,» sa Snilehorn og viftet irettesettende med fingeren mot Venster, men blunket samtidig. «Men jeg må si jeg gjerne skulle visst hvor du får dine opplysninger fra, gutt; du vet jo mer enn halve lærerstaben.»
Venster smilte, og de andre guttene lo og sendte ham beundrende blikk.
«Med din forbløffende evne til å vite ting du ikke skulle, og din omhyggelige dyrking av de menneskene som betyr noe – og takk for ananaskandisen, forresten, du har helt rett, det er min favoritt –»
Flere av guttene fniste igjen.
«– tør jeg trygt spå at du ender som magiminister før tjue år er gått. Femten, hvis du fortsetter å sende meg ananas. Jeg har svært gode forbindelser i departementet.»
Tom Venster bare smilte, mens flere av de andre guttene lo igjen. Harry la merke til at han slett ikke var den eldste av dem, men likevel virket det som alle så på ham som en leder.
«Jeg er ikke sikker på om politikk er noe for meg, professor,» sa han da latteren hadde lagt seg. «For eksempel har jeg ikke den rette bakgrunnen.»
Et par av guttene smilte innfult til hverandre. Harry var sikker på at de moret seg over en hemmelig spøk, og at den dreide seg om det de visste, eller trodde, om gjenglederens berømte stamfar.
«Tøv,» sa Snilehorn bestemt, «at du har skikkelig trollmannsblod i årene, er jo tydelig, med slike evner som du har. Nei, du kommer til å nå langt, Tom, og jeg har til gode å ta feil av en elev.»
Det lille gulluret som sto på Snilehorns skrivebord, slo elleve, og han snudde seg.
«Men du godeste, er det alt blitt så sent?» sa han. «Best dere kommer dere i vei, gutter, ellers får vi alle problemer. deMons, jeg vil ha den stilen din i morgen, ellers vanker det arrest. Og det samme gjelder deg, Averson.»
Guttene forsvant ut på rad og rekke. Snilehorn akte seg opp av lenestolen og bar det tomme glasset bort til skrivebordet. Så merket han en bevegelse bak seg og snudde seg. Venster var blitt igjen.
«Av sted med deg, Tom,» sa Snilehorn, da han snudde seg og så at han fremdeles var der. «Du vil nok ikke bli tatt i å reke i gangene etter leggetid, du som er prefekt og alt …»
«Det var bare noe jeg ville spørre om, professor.»
«Så spør vekk, gutten min, spør vekk.»
«Jeg bare lurte på om De visste noe om … om malacruxer?»
Snilehorn stirret på ham, mens de tykke fingrene åndsfraværende kjælte med stetten på vinglasset.
«Er det til en oppgave i forsvar mot svartekunster, kanskje?»
Men Harry kunne se at Snilehorn meget godt visste at dette ikke dreide seg om hjemmelekser.
«Ikke akkurat det, professor,» sa Venster. «Jeg støtte på begrepet i noe jeg leste og forsto det ikke helt.»
«Nei … nei, du skulle nok lete lenge for å finne en bok her på Galtvort som gir noen detaljkunnskaper om malacruxer. Det er svarte saker, Tom, virkelig svarte saker.»
«Men det er jo tydelig at De vet alt om det, ikke sant, professor? Jeg mener, en trollmann som Dem – altså, hvis det er sånn at De ikke kan si noe, så unnskyld, altså – det var bare at jeg tenkte at hvis det var noen som visste noe, så måtte det være Dem – så jeg tenkte bare jeg skulle spørre …»
Det var veldig dyktig gjort, tenkte Harry: nølingen, den hverdagslige tonen, den omhyggelige smigeren – ikke noe av det var overdrevet. Harry hadde selv altfor lang erfaring med å prøve å lirke opplysninger ut av uvillige folk til ikke å dra kjensel på en mester når han så en. Han skjønte at Venster virkelig satte mye inn på å få vite dette, at han kanskje hadde arbeidet seg fram mot dette øyeblikket over flere uker.
«Vel,» sa Snilehorn uten å se på Venster, mens han fingret med båndet oppå esken med ananaskandis. «Vel, å gi deg et lite overblikk kan vel ikke skade. Bare så du forstår begrepet. Med ordet malacrux betegner vi en gjenstand hvori en person har skjult en del av sin sjel.»
«Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan fungere, professor,» sa Venster.
Stemmen hans var helt behersket, men Harry kunne merke spenningen i ham.
«Jo, man splitter altså opp sjelen,» sa Snilehorn, «og skjuler en del av den i en gjenstand utenfor sin egen kropp. Dermed kan man ikke helt dø, selv om kroppen skulle bli angrepet eller ødelagt, for en del av sjelen forblir jo uskadd på jorda. Men selvsagt, en slik form for eksistens …»
Ansiktet hans fortrakk seg, og Harry ble minnet om noen ord han hadde hørt nesten to år før:
«Jeg ble revet løs av min egen kropp, jeg var mindre enn en ånd, mindre enn det usleste spøkelse … men jeg levde.»
«… få ville ønske seg det, Tom, ytterst få. Døden ville være å foretrekke.»
Men nå lyste hungeren tydelig i Venster; uttrykket var grådig, han kunne ikke lenger skjule sin lengsel.
«Hvordan splitter man sjelen?»
«Vel,» sa Snilehorn motvillig, «du forstår vel at det er i sjelens vesen å være hel og udelelig. Å splitte den er et overgrep, det strider mot naturen.»
«Men hvordan gjør man det?»
«Ved en ond handling – den ondeste av alle. Ved mord. Å drepe river sjelen i stykker. En trollmann som virkelig vil skape en malacrux, må da vende denne skaden til sin fordel; han må innkapsle den løsrevne delen –»
«Innkapsle? Men hvordan –?»
«Det fins en formel, men ikke spør meg, jeg vet da vel ikke!» sa Snilehorn og ristet på hodet som en gammel elefant som blir plaget av mygg. «Ser jeg ut som jeg har prøvd det – ser jeg ut som en morder?»
«Nei, nei, selvsagt ikke, professor,» sa Venster fort. «Om forlatelse … jeg mente ikke å fornærme Dem …»
«Nei da, nei da, jeg er ikke fornærmet,» sa Snilehorn kort. «Det er naturlig å være litt nysgjerrig på slike ting … trollmenn av et visst kaliber har alltid vært tiltrukket av det aspektet ved magien …»
«Ja, professor,» sa Venster. «Men det jeg ikke forstår, er – bare av nysgjerrighet, altså – ville det egentlig være noen større vits i å lage bare én malacrux? Kan man bare splitte sjelen én gang? Hadde det ikke vært bedre, gjort en sterkere, å ha sjelen i flere deler? For eksempel, er ikke sju det sterkeste magiske tallet, ville ikke sju –?»
«Ved Merlins skjegg, Tom!» brast det ut av Snilehorn. «Sju! Er det ikke ille nok å tenke på å drepe ett menneske? Og uansett … det er ille nok å dele sjelen, men å rive den i sju småbiter …»
Snilehorn virket dypt bekymret nå, og stirret på Venster som om han aldri hadde sett ham klart før. Harry kunne tydelig se at han angret at han i det hele tatt hadde begynt på denne samtalen.
«Men det er jo naturligvis helt hypotetisk,» mumlet han, «alt dette vi har snakket om? Helt akademisk …»
«Ja, selvsagt,» sa Venster fort.
«Men likevel, Tom … hold det for deg selv, det jeg har forta–det vi har snakket om. Folk ville ikke like å høre at vi hadde snakket om malacruxer. Det er et forbudt felt her på Galtvort, nemlig … spesielt Humlesnurr er meget streng der.»
«Jeg skal ikke si et ord, professor,» sa Venster. Og så gikk han, men ikke før Harry fikk et glimt av ansiktet hans: Det var fylt av den samme ville fryden som den gangen han for første gang hadde fått vite at han var trollmann, en slags fryd som ikke forsterket det vakre i trekkene hans, men tvert imot gjorde dem mindre menneskelige …
«Takk, Harry,» sa Humlesnurr stillferdig. «Kom, så går vi …»
Da Harry landet på kontorgolvet igjen, var Humlesnurr alt i ferd med å sette seg bak skrivebordet. Harry satte seg også og ventet på at Humlesnurr skulle si noe.
«Dette leddet i beviskjeden har jeg ventet lenge på,» sa han omsider. «Det bekrefter den teorien jeg har arbeidet ut fra, det forteller meg at jeg har rett, og dessuten hvor lang veien fram fremdeles er …»
Harry la plutselig merke til at hvert eneste av de tidligere rektorog rektorinneportrettene rundt veggene var våkne og fulgte med i samtalen. En tykkfallen, rødneset trollmann hadde faktisk funnet fram en øretrompet.
«Vel, Harry,» sa Humlesnurr, «jeg regner med du forsto betydningen av det vi nettopp har overvært. Da Tom Venster var på samme alder som du er nå, pluss eller minus noen måneder, gjorde han alt som sto i hans makt for å finne ut hvordan han kunne gjøre seg udødelig.»
«Tror De han greide det, altså?» spurte Harry. «At han lagde en malacrux? Og at det var derfor han ikke døde da han angrep meg? Han hadde gjemt en malacrux etsteds? Så en bit av sjelen hans var i sikkerhet?»
«En … eller flere,» sa Humlesnurr. «Du hørte Voldemort: Det han spesielt var ute etter fra Horatsion, var hans syn på hva som ville skje med en trollmann som skapte mer enn én malacrux, en trollmann så oppsatt på å unnslippe døden at han var villig til å drepe gjentatte ganger, rive sin egen sjel i stykker om og om igjen, for å kunne oppbevare den i mange ulike malacruxer og gjemme dem på hvert sitt sted. Så vidt jeg vet – og så vidt Voldemort vet, er jeg sikker på – har ingen trollmann noensinne revet sin sjel i mer enn to biter.»
Han tidde litt for å samle tankene før han fortsatte. «For fire år siden fikk jeg noe jeg anså som sikre beviser for at Voldemort hadde splittet sjelen sin.»
«Hvor da?» spurte Harry. «Og hvordan?»
«Det var du som ga meg det, Harry,» sa Humlesnurr. «Dagboka, Vensters dagbok, med anvisningene for hvordan man kunne åpne Mysteriekammeret.»
«Nå forstår jeg visst ikke helt, rektor,» sa Harry.
«Vel, jeg så riktignok aldri selv den Venster som kom ut av dagboka, men det du beskrev for meg, var et fenomen jeg aldri hadde opplevd. Et rent minne, som begynte å handle og tenke på egen hånd? Bare et minne, men det kunne suge livet ut av ungpiken det hadde falt i hendene på? Nei, det som levde i den boka, måtte være noe langt nifsere enn som så … et sjelefragment, det var jeg nesten sikker på. Dagboka hadde vært en malacrux. Men dette skapte jo like mange spørsmål som det besvarte. Det som både fengslet og bekymret meg mest, var at dagboka var tenkt som et våpen, like mye som en sikkerhetsforanstaltning.»
«Jeg skjønner fremdeles ikke dette, jeg,» sa Harry.
«Vel, den fungerte jo slik en malacrux er ment å fungere – med andre ord, det sjelefragmentet som var skjult i den, var i sikkerhet, og hadde utvilsomt medvirket til å avverge eierens død. Men samtidig kunne det ikke være tvil om at Venster ville at dagboka skulle bli lest, ville at denne biten av sjelen hans skulle overta eller besette et annet menneske, for at Smygards monster skulle bli satt fri på ny.»
«Han ville vel ikke at alt det arbeidet skulle være bortkastet, da,» sa Harry. «Han ville at folk skulle få vite at han var Smygards arving, siden han ikke kunne påberope seg det den gangen.»
«Aldeles riktig,» sa Humlesnurr og nikket. «Men Harry, du forstår vel også at hvis det virkelig var hans hensikt at dagboka skulle havne hos, eller bli plantet hos, en framtidig Galtvort-elev, så var han i så fall merkverdig skjødesløs med det kostelige sjelefragmentet han hadde skjult i den. Poenget med en malacrux er jo, som professor Snilehorn forklarte, å holde en del av sitt jeg i sikkerhet ved å skjule det, og det gjør man ikke ved å legge den ut rett for nesa på andre og risikere at de ødelegger den – og det var jo også det som skjedde; akkurat det sjelefragmentet fins ikke mer, det sørget du for.
Slik skjødesløshet fra Voldemorts side med hensyn til denne malacruxen fant jeg meget illevarslende. Det kunne tyde på at han hadde lagd – eller planla å lage – flere malacruxer, så tapet av den første ikke var så skadelig for ham. Det var ikke en tanke jeg likte, men det var det eneste som forekom meg sannsynlig.
To år senere fortalte du meg om den natta Voldemort vendte tilbake til kroppen, da han kom med en meget opplysende og skremmende bemerkning til sine dødsetere: «Jeg, som har gått lenger enn noen på den veien som fører til evig liv.» Det var det du fortalte at han hadde sagt. «Lenger enn noen.» Og jeg trodde nok at jeg forsto hva han siktet til, selv om dødseterne ikke gjorde det. Han siktet til malacruxene sine, malacruxer i flertall, Harry, og det tror jeg ingen annen trollmann noen gang har hatt. Men det ga mening: Fyrst Voldemort hadde jo virket mindre menneskelig for hvert år som gikk, og den forvandlingen han hadde gjennomgått, forekom meg bare forklarlig dersom sjelen hans var kvestet hinsides alle grenser for det vi kan kalle vanlig ondskap …»
«Så han har gjort seg udrepelig ved å myrde andre?» sa Harry. «Hvorfor kunne han ikke lagd seg De vises stein, eller stjålet den, hvis han var så oppsatt på udødelighet?»
«Vel, vi vet jo han prøvde nettopp det for fem år siden,» sa Humlesnurr. «Men jeg tror malacruxer ville appellere mer til Voldemort enn De vises stein, av flere grunner.
Det er riktig at livseliksiren forlenger livet, men den som vil holde seg udødelig, må fortsette å ta den jevnlig i all evighet. Dermed ville Voldemort bli helt avhengig av eliksiren, og om den slapp opp, eller ble forurenset, eller Steinen ble stjålet, ville han dø, han som alle andre. Husk på at Voldemort liker best å operere alene. Jeg tror tanken på noen slags avhengighet, selv av en eliksir, ville være uutholdelig for ham. Men visst ville han drukket den, dersom det kunne hjelpe ham ut av det avskyelige del-livet han var henvist til etter angrepet på deg, men bare for å få tilbake en kropp. Jeg er overbevist om at han deretter ville fortsatt å stole på sine malacruxer. Noe mer ville han aldri trenge, så sant han bare kunne få menneskeskikkelse igjen. Udødelig var han jo alt … eller, så nær udødelig som noe menneske kan være.
Men nå, Harry, nå som vi er væpnet med denne kunnskapen, dette livsviktige minnet du har greid å sikre oss, er vi kommet nærmere hemmeligheten om hvordan fyrst Voldemort kan knuses enn noen før oss har vært. Du hørte hva han sa: ’Hadde det ikke vært bedre, gjort en sterkere, å ha sjelen i flere deler? Er ikke sju det sterkeste magiske tallet …’ Er ikke sju det sterkeste magiske tallet. Jo, jeg tror tanken på en sjel i sju deler ville appellere sterkt til fyrst Voldemort.»
«Lagde han sju malacruxer?» sa Harry skrekkslagen. Fra flere av portrettene på veggen kom det tilsvarende utbrudd av sjokk og avsky. «Men de kan jo være hvor som helst i verden – gjemt – begravd, eller usynlig –»
«Jeg er glad du innser problemets størrelse,» sa Humlesnurr rolig. «Men for det første: ikke sju malacruxer, Harry, men seks. Den sjuende delen av sjelen hans lever, hvor kvestet den enn måtte være, i hans egen regenererte kropp. Det var den delen av ham som hadde sin spøkelsesaktige eksistens i så mange år under hans landflyktighet; uten den har han intet jeg overhodet. Denne sjuende sjeledelen vil være det siste enhver som vil drepe Voldemort, må gå til angrep på – den delen som lever i kroppen hans.»
«OK, så de seks malacruxene, da,» sa Harry litt desperat, «åssen kan vi finne dem?»
«Du glemmer at du selv allerede har ødelagt en av dem. Og jeg har ødelagt en annen.»
«Har De det?» sa Harry ivrig.
«Ja visst,» sa Humlesnurr og løftet den svartbrente hånden. «Ringen, Harry. Dredolos ring. Og en fryktelig forbannelse var det som hvilte på den. Hadde det ikke vært for – unnskyld min mangel på kledelig beskjedenhet – min egen umåtelige dyktighet, og professor Slurs raske inngripen da jeg vendte tilbake til Galtvort, livsfarlig såret, er det ikke sikkert jeg hadde overlevd og kunne fortelle om det. Men en forkrøplet hånd forekommer meg en lav pris å betale for en sjuendedel av Voldemorts sjel. Ringen er ikke lenger noen malacrux.»
«Men hvordan fant De den?»
«Vel, som du nå vet, har jeg i mange år beskjeftiget meg med å grave fram mest mulig om Voldemorts fortid. Jeg har reist vidt og bredt og besøkt steder han en gang har kjent. Ringen snublet jeg over, begravd i restene av Mørch-huset. Da Voldemort hadde klart å innkapsle en del av sin sjel i den, ønsket han nok ikke å gå med den på seg lenger. Han beskyttet den med mange sterke heksinger og gjemte den i den rønna hvor hans forfedre en gang hadde bodd – Morfus var jo for lengst satt inn i Azkaban – uten å ane at jeg en dag ville ta meg bryet med å besøke ruinen, eller at jeg kunne være på vakt for ethvert spor av magiske gjemmesteder.
Vel og bra, men vi bør nok ikke gratulere oss selv altfor hjertelig. Du ødela dagboka og jeg ringen, men hvis vi har rett i vår formodning om en sjudelt sjel, gjenstår det fremdeles fire malacruxer.»
«Og de kan være hva som helst?» sa Harry. «Gamle blikkbokser, kanskje, eller tomme eliksirflasker …?»
«Du tenker på flyttnøkler, Harry, som må være vanlige gjenstander det er lett å overse. Men skulle fyrst Voldemort velge seg gamle blikkbokser eller tomme eliksirflasker til å vokte sin egen kostelige sjel? Du glemmer hva jeg har vist deg. Voldemort likte å samle på trofeer, og han foretrakk gjenstander med en sterk magisk fortid. Hans stolthet, hans tro på sin egen overlegenhet, hans faste forsett om å hogge seg en imponerende nisje i magihistorien – alt dette sier meg at han ville velge sine malacruxer med omhu, og helst da gjenstander som var en slik ære verdig.»
«Dagboka var da ikke så veldig spesiell.»
«Dagboka var, som du selv har påpekt, beviset på at han var Smygards arving, og jeg er sikker på at Voldemort anså den som uhyre betydningsfull.»
«Men de andre malacruxene, da?» sa Harry. «Tror De at De vet hva de er?»
«Det må bli gjetninger,» sa Humlesnurr. «Av de grunnene jeg alt har nevnt, tror jeg at Voldemort ville foretrekke gjenstander med en viss storslagenhet i seg selv. Derfor har jeg gjennomtrålet hans fortid for å se om jeg finner tegn til at noen slike gjenstander har forsvunnet der han har vært.»
«Medaljongen!» sa Harry høyt. «Og kruset til Håsblås!»
«Ja,» sa Humlesnurr og smilte. «Jeg ville være villig til å vedde – ikke min gjenværende hånd, kanskje, men iallfall et par fingre, på at de ble malacrux nummer tre og fire. De siste to, alltid gitt at han virkelig lagde seks, er et større problem, men jeg vil våge å gjette på at når han først hadde sikret seg gjenstander etter Håsblås og Smygard, gikk han inn for å etterspore ting som hadde tilhørt Griffing og Ravnklo. Fire gjenstander etter de fire grunnleggerne ville garantert øve en sterk tiltrekningskraft på Voldemort. Jeg kan ikke svare på om han noensinne greide å finne noe etter Ravnklo, men jeg er sikker på at det eneste kjente relikviet etter Griffing fortsatt er trygt forvart.»
Han pekte med en svart finger på veggen bak seg, hvor et rubinbesatt sverd hvilte i en glasskasse.
«Tror De det var derfor han egentlig ville tilbake til Galtvort?» sa Harry. «For å prøve å finne noe som hadde tilhørt de andre grunnleggerne?»
«Det er akkurat det jeg tror,» sa Humlesnurr. «Men dessverre bringer ikke det oss stort videre, for han måtte jo dra herfra uten å ha fått sjanse til å gjennomsøke skolen – tror jeg, da. Jeg kan vanskelig unngå den konklusjon at han aldri fikk tilfredsstilt sin ambisjon om å samle seg fire grunnlegger-gjenstander. To hadde han definitivt, tre, kanskje – og nærmere kommer vi ikke nå.»
«Men selv om han hadde noe etter Ravnklo eller Griffing, mangler det en sjette malacrux,» sa Harry og regnet på fingrene, «Hvis han ikke fikk tak i begge, da?»
«Det tviler jeg på,» sa Humlesnurr. «Jeg tror jeg vet hva den sjette malacruxen er. Mon tro hva du sier når jeg vedgår at jeg nå en stund har sett med nysgjerrighet på adferden til slangen Nagini?»
«Slangen?» sa Harry forbauset. «Kan dyr brukes som malacruxer?»
«Det er jo utilrådelig, naturligvis,» sa Humlesnurr, «siden det opplagt er ytterst risikabelt å betro en del av sin sjel til noe som kan tenke og bevege seg ved egen drift. Men hvis mine beregninger stemmer, manglet Voldemort fremdeles minst én for å nå sitt mål på seks da han kom hjem til dine foreldre i den hensikt å drepe deg.
Det virker som han har reservert sin malacrux-skaping for spesielt betydningsfulle mord. Det ville utvilsomt gjelde et mord på deg. Han trodde at ved å drepe deg, ville han tilintetgjøre den faren som spådommen refererte til. Han trodde han gjorde seg usårlig. Jeg er overbevist om at han ville skape sin sjette malacrux med din død.
Men som vi vet, slo det feil. Noen år etter brukte han imidlertid Nagini til å drepe en gammel gomp, og da kan muligheten ha slått ham til å gjøre henne til sin siste malacrux. Hun understreker forbindelsen til Smygard og forsterker dermed fyrst Voldemorts nimbus. Jeg tror han er så pass glad i henne som han kan være i noe; iallfall liker han å ha henne hos seg, og det virker som han har uvanlig god kontroll over henne, selv til ormmunn å være.»
«Da er vi altså kvitt dagboka, og kvitt ringen,» sa Harry. «Kruset, medaljongen og slangen fins fremdeles, og De tror at det kan være en malacrux som har tilhørt Griffing eller Ravnklo?»
«En beundringsverdig konsis og korrekt oppsummering, ja,» sa Humlesnurr og nikket.
«Men … De leter vel etter dem fremdeles, rektor? Er det det De holder på med når De er borte fra skolen?»
«Det stemmer,» sa Humlesnurr. «Og jeg har lett lenge. Jeg tror … kanskje … at det er like før jeg finner én til. Visse tegn gir grunn til håp.»
«Hvis De finner den,» sa Harry fort, «kan jeg få bli med og hjelpe til å bli kvitt den?»
Humlesnurr stirret granskende på ham et øyeblikk. Så sa han: «Ja, jeg tror det.»
«Kan jeg virkelig?» sa Harry, som dette kom helt bardus på.
«Å jo,» sa Humlesnurr og smilte litt. «Jeg syns du har fortjent din rett til det.»
Harry kjente at hjertet løftet seg. Det var utrolig godt for en gangs skyld å slippe å høre advarende og formanende ord. Det virket som rektorene rundt på veggene ikke var like positive til Humlesnurrs beslutning; Harry så at noen av dem ristet på hodet, og fra Finius Persilius kom det faktisk et snøft.
«Vet Voldemort når en av malacruxene hans blir ødelagt? Kan han føle det?» spurte Harry og lot portretter være portretter.
«Et meget interessant spørsmål, Harry. Personlig tror jeg ikke det. Jeg tror at Voldemort nå er så gjennomsyret av ondskap, og har vært avskåret fra disse livsviktige delene av seg så lenge, at han ikke lenger føler som vi. Kanskje han vil bli oppmerksom på tapet i dødens time … men han var for eksempel ikke klar over at dagboka var ødelagt før han tvang det ut av Lucifus Malfang. Jeg har fått vite at da han oppdaget at dagboka var skamfert og ribbet for all sin kraft, var hans raseri fryktelig å skue.»
«Men jeg trodde det var han som ville at Lucifus Malfang skulle smugle den inn på Galtvort?»
«Det var det, mange år før, da han var sikker på at han kunne skape flere malacruxer, men Lucifus skulle likevel vente på klarsignal fra ham, og det fikk han aldri, for Voldemort forsvant jo kort tid etter å ha gitt ham dagboka. Han regnet sikkert med at Lucifus ikke ville våge å gjøre annet med malacruxen enn å passe godt på den, men da forregnet han seg med hensyn til Lucifus’ frykt for en herre som hadde vært borte i årevis, og som han trodde var død. Forøvrig visste jo ikke Lucifus hva dagboka virkelig var. Så vidt jeg forstår, hadde Voldemort fortalt ham at den var sinnrikt forhekset for å få gjenåpnet Mysteriekammeret. Hadde Lucifus visst at det var en del av sin herres sjel han holdt i sin hånd, ville han utvilsomt ha behandlet den med større ærefrykt – men i stedet iverksatte han den gamle planen, bare nå av sine egne grunner: Ved å plante dagboka på datteren til Arthur Wiltersen håpet han med ett slag å kunne svekke Arthurs innflytelse, få meg kastet ut fra Galtvort og kvitte seg med en ytterst kompromitterende gjenstand. Akk ja, stakkars Lucifus … med tanke på Voldemorts raseri over at han kastet bort malacruxen for egen vinnings skyld, og deretter fiaskoen i departementet i fjor, skulle det ikke forundre meg om han i sitt stille sinn er glad til for å sitte trygt i Azkaban.»
Harry satt og tenkte litt. Så spurte han: «Så hvis alle malacruxene hans ble ødelagt, så ville det være mulig å drepe Voldemort?»
«Ja, jeg tror det,» sa Humlesnurr. «Uten malacruxene sine vil Voldemort være en dødelig mann med en kvestet og minsket sjel. Men glem aldri at mens sjelen nok kan være skadd hinsides all redning, er hjernen og hans magiske kraft i behold. Det vil kreve uvanlig dyktighet og kraft å drepe en trollmann som Voldemort, selv uten malacruxer.»
«Men jeg har vel ikke uvanlig dyktighet og kraft!» brast det ut av Harry før han rakk å bite det i seg.
«Jo, det har du,» sa Humlesnurr bestemt. «Du har en kraft som Voldemort aldri har hatt. Du har –»
«Jeg vet det,» sa Harry utålmodig. «Kjærlighet!» Det var så vidt han ikke fortsatte med: «Og så, da?»
«Ja, Harry, kjærlighet,» sa Humlesnurr og så ut som han utmerket godt visste hva Harry nesten hadde sagt. «Og det er noe meget stort og bemerkelsesverdig, når man tenker på alt som har skjedd med deg. Du er fremdeles for ung til å vite hvor uvanlig du er, Harry.»
«Så når spådommen sier at jeg skal ’skal eie krefter som er Mørkets herre ukjente’, så betyr det bare – kjærlighet?» spurte Harry, med en antydning til skuffelse.
«Ja – bare kjærlighet,» sa Humlesnurr. «Men Harry, glem ikke at det spådommen sier, bare er av betydning fordi Voldemort har gjort det slik. Jeg fortalte deg dette på slutten av skoleåret i fjor. Voldemort så seg ut deg som den som ville bli farligst for ham – og dermed gjorde han deg til den som ble farligst for ham!»
«Men det kommer vel ut på ett –»
«Nei, det gjør det ikke!» sa Humlesnurr, og nå lød han utålmodig. Han pekte på Harry med den svarte, forkrøplede hånden og sa: «Du tillegger spådommen for stor betydning!»
«Men,» stammet Harry, «De sa jo selv at spådommen betyr –»
«Hvis Voldemort aldri hadde hørt om spådommen, ville den da blitt oppfylt? Ville den betydd noe? Selvsagt ikke! Tror du at alle spådommer i Spådomssalen er blitt oppfylt?»
«Men i fjor,» sa Harry fortumlet, «i fjor sa De at den ene av oss måtte drepe den andre –»
«Harry, Harry, bare fordi Voldemort gjorde en grov feil og handlet i tråd med professor Rummelfiolds ord! Hvis han aldri hadde myrdet din far, ville han da ha skapt en innbitt trang til hevn i deg? Selvfølgelig ikke! Hvis han ikke hadde tvunget din mor til å dø for deg, ville han gitt deg en magisk beskyttelse han selv ikke kan gjennomtrenge? Selvfølgelig ikke, Harry! Forstår du ikke? Det var Voldemort selv som skapte sin verste fiende, slik tyranner gjør overalt! Har du noen anelse om hvordan tyranner frykter folket de undertrykker? De forstår jo alle at blant deres mange ofre er det bestandig én som vil reise seg mot dem og slå tilbake! Det er ikke annerledes med Voldemort. Han var alltid på utkikk etter den ene som ville utfordre ham. Han hørte spådommen og skyndte seg å handle i samsvar med den, med det resultat at han ikke bare håndplukket den mannen som mest sannsynlig vil knuse ham, han ga ham i tillegg unike og dødelige våpen!»
«Men –»
«Det er livsviktig at du forstår dette!» sa Humlesnurr. Han reiste seg og skrittet rundt i rommet så den glitrende kappen bruste; Harry hadde aldri sett ham så opphisset. «Det var nettopp ved å prøve å drepe deg at Voldemort valgte ut det bemerkelsesverdige mennesket som nå sitter her foran meg og ga ham redskapene han trenger til oppgaven! Det er Voldemorts egen feil at du kunne se inn i tankene og ambisjonene hans, at du til og med forstår det slangeaktige språket han gir sine ordrer på, og allikevel, Harry, tross din unike innsikt i Voldemorts verden – en gave, for øvrig, som hvilken som helst dødseter ville myrdet for å få – tross dette har du aldri latt deg forføre av svartekunstene, aldri, ikke et sekund, vist den ringeste trang til å bli en av Voldemorts lakeier!»
«Så klart jeg ikke har!» sa Harry indignert. «Han drepte jo faren og moren min!»
«Kort og godt, det som beskytter deg, er din evne til kjærlighet!» sa Humlesnurr høyt. «Den eneste beskyttelsen som overhodet er mulig mot lokketonene fra en makt som Voldemorts! Tross alle de fristelser du har blitt utsatt for, all lidelsen, er du fremdeles ren av hjertet, like ren som du var som elleveåring, da du så inn i et speil som viste deg ditt dypeste ønske, og det bare viste deg en måte å trosse Voldemort på, ikke udødelighet, ikke rikdom. Harry, har du noen anelse om hvor få trollmenn som kunne sett det du så i det speilet? Voldemort burde forstått da hva han hadde å gjøre med, men det gjorde han ikke!
Men nå vet han det. Du har vært innom fyrst Voldemorts tanker uten skade på deg selv, mens han ikke kan besette deg uten å lide de frykteligste smerter, som han oppdaget i departementet. Jeg tror ikke han forstår hvorfor, Harry, men han hadde det så travelt med å kveste sin egen sjel at han aldri tok seg tid til å forstå den uforliknelige kraft i en sjel som er uplettet og hel.»
«Men, rektor,» sa Harry med et heroisk forsøk på å unngå å lyde kranglete, «det blir vel det samme, blir det ikke det? Jeg blir nødt til å prøve å drepe ham, ellers –»
«Nødt?» sa Humlesnurr. «Selvfølgelig er du nødt! Men ikke på grunn av spådommen! Fordi du, du selv, aldri vil finne hvile før du har forsøkt! Det vet vi jo begge. Tenk deg nå, bare for et øyeblikk, at du aldri hadde hørt om den spådommen. Hva ville dine følelser om Voldemort ha vært da? Tenk!»
Harry så på Humlesnurr, som vandret fram og tilbake foran ham, og tenkte. Han tenkte på moren sin, faren sin og Sirius. Han tenkte på Fredrik Djervell. Han tenkte på alle de grufulle gjerningene han visste at Voldemort hadde begått. Og det var som om en flamme slo opp i brystet på ham og svidde ham i strupen.
«Jeg ville at noen skulle gjort ende på ham,» sa han lavt. «Og jeg ville gjort det selv.»
«Selvfølgelig ville du det!» utbrøt Humlesnurr. «Der kan du se, spådommen betyr ikke at du er nødt til noe som helst! Men spådommen fikk Voldemort til å se deg som sin like … med andre ord, du står fritt til å velge din egen vei, helt fritt til å vende ryggen til hele spådommen! Men Voldemort fortsetter å legge betydning i spådommen. Han vil fortsette å jage deg … og det gjør det faktisk sikkert at –»
«At det må ende med at den ene av oss dreper den andre,» sa Harry. «Ja.»
Men endelig forsto han hva Humlesnurr hadde prøvd å si til ham. Nå sto det for ham som forskjellen mellom å bli dratt inn i arenaen til en kamp på liv og død, og å gå inn frivillig med løftet hode. Noen ville kanskje si at det ikke var stort til valg, men Humlesnurr visste – og det gjør jeg òg, tenkte Harry med et støt av vill stolthet, og det gjorde foreldrene mine også – at det gjorde all verden til forskjell.