KAPITTEL TJUESEKS
Harry kunne lukte salt og høre bruset av bølger, en lett, kjølig bris rusket ham i håret, og han så utover månelyst hav og en stjernestrødd himmel. Han sto oppe på en høy, svart knaus, med vann under seg som frådet og kokte. Han kikket bak seg; der var det bare loddrette bergveggen, tårnhøy, svart og tom. Et par store klippeblokker, omtrent som den han og Humlesnurr sto på, så ut som de en gang i tida hadde løsnet fra veggen og falt ned. Det var et barskt og ødslig syn – hav og stein, ubrutt av trær, gress eller sand.
«Hva syns du?» spurte Humlesnurr. Det lød nesten som om han utba seg Harrys mening om hvorvidt dette var et bra sted for en piknik.
«Tok de med ungene fra barnehjemmet hit?» sa Harry. Han kunne vanskelig tenke seg noe mindre innbydende sted til en utflukt.
«Ikke akkurat hit,» sa Humlesnurr. «Det ligger en slags landsby et stykke bortover klippekysten her, og jeg tror det var dit barna ble tatt med for å nyte litt sjøluft og synet av bølger. Nei, dette stedet var det nok bare Tom Venster og hans unge ofre som kom til. Ingen gomp kunne komme seg til denne knausen om han ikke var en uvanlig god fjellklatrer, og ingen båt tør nærme seg disse klippene; farvannet rundt er altfor farlig. Jeg skulle tro Venster klatret ned, og da har nok magi vært til større hjelp enn tau. Og han hadde med seg to små barn, formodentlig for å ha gleden av å skremme livet av dem. Bare turen var vel nok til det, tror ikke du?»
Harry kikket opp på bergveggen igjen og kjente at han fikk gåsehud.
«Men hans egentlige mål – og vårt – ligger litt videre. Kom.»
Han vinket Harry med seg helt ut til stupkanten. En serie takkete ujevnheter ga fotfeste nedover mot noen kampesteiner som lå halvt under vann innover mot klippeveggen. Det var en farlig nedstigning, og Humlesnurr, med sin forkrøplede hånd, tok den langsomt. De nederste steinene var sleipe av sjøvann. Harry kjente dråper av kaldt, salt skum som traff ham i ansiktet.
«Lumos!» sa Humlesnurr da han kom fram til steinen som lå nærmest fjellveggen. Tusen flekker av gyllent lys glitret på den mørke vannflaten litt nedenfor der han huket seg ned, og også den svarte steinveggen ble opplyst.
«Ser du?» sa Humlesnurr lavt og holdt tryllestaven litt høyere. Harry så en revne i veggen, hvor mørkt vann vasket ut og inn.
«Du har ikke noe imot å bli litt våt?»
«Nei,» sa Harry.
«Ta av deg usynlighetskappen, da – her trenger du den ikke mer – så får vi like godt hoppe i det.»
Og med plutselig smidighet som hos en langt yngre mann, lot Humlesnurr seg gli fra steinen ned i vannet og begynte å svømme mot den mørke spalten i fjellet med perfekte brystsvømmetak. Den tente tryllestaven holdt han mellom tennene. Harry trakk av seg kappen, stappet den i lomma og fulgte etter.
Vannet var iskaldt. De vasstrukne klærne bølget rundt ham og tynget ham ned. Han trakk pusten dypt og kjente angen av salt og tang i neseborene, og så satte han kursen for det skimrende, svinnende lyset som var på vei dypere inn i berget.
Spalten åpnet seg snart til en mørk tunnel, som Harry skjønte måtte bli fylt av vann ved flo sjø. De slimete veggene var knapt en meter fra hverandre og glinset som våt tjære i det duvende skjæret fra Humlesnurrs stav. Et lite stykke inne dreide gangen mot venstre, og Harry så at den fortsatte langt innover i fjellet. Han fortsatte å svømme i kjølvannet etter Humlesnurr, og rett som det var slo de nesten følelsesløse fingertuppene mot den grove, våte steinen.
Så så han Humlesnurr stige opp av vannet forut. Sølvhåret og den mørke kappen glitret. Da Harry kom fram til samme sted, oppdaget han trappetrinn som førte opp til en stor hule. Med vannet strømmende fra de gjennomvåte klærne kravlet han seg opp, ble stående i den stille, isnende lufta og skalv så han ristet.
Humlesnurr sto midt i hulen med tryllestaven høyt hevet og dreide sakte rundt mens han gransket vegger og tak.
«Ja, her er det,» sa han.
«Åssen kan De være sikker?» hvisket Harry.
«Her er spor av magi,» sa Humlesnurr enkelt.
Harry var ikke sikker på om skjelvingen kom av at han var frossen til margen, eller om han også var like vár for magi. Han så på mens Humlesnurr fortsatte å snu seg rundt på stedet og øyensynlig var dypt konsentrert om ting Harry ikke kunne se.
«Dette er bare forværelset, inngangshallen,» sa Humlesnurr litt etter. «Vi må trenge inn i det indre … Nå er det fyrst Voldemorts hindringer som står i veien for oss, ikke lenger naturens …»
Han gikk bort til huleveggen, kjærtegnet den med de svartbrente fingertuppene og mumlet ord Harry ikke forsto. To ganger gikk han rundt hele hulen og følte på så mye han nådde av de knudrete steinveggene. Det hendte han stanset og strøk med fingrene fram og tilbake over et bestemt punkt. Omsider stoppet han og presset hånden hardt mot steinen.
«Her,» sa han. «Her skal vi igjennom. Inngangen er skjult.»
Harry spurte ikke hvordan han kunne vite det. Han hadde aldri sett en trollmann arbeide seg fram til noe på denne måten, bare ved å se og røre, men det var lenge siden han hadde lært at brak og røyk oftere er tegn på udugelighet enn på kyndighet.
Humlesnurr tok et skritt bakover fra huleveggen og pekte med staven på steinen. Et sekund kom et buet omriss til syne, skinnende hvitt, som om det var et sterkt lys på den andre sida av sprekken.
«D-De gegegreide det!» sa Harry med klaprende tenner, men før ordene var helt ute av munnen på ham, var omrisset borte igjen, og steinveggen like naken og massiv som før. Humlesnurr kikket på ham.
«Å, om forlatelse, Harry, det hadde jeg helt glemt,» sa han og pekte på Harry med staven, og med det samme var klærne like varme og tørre som om de hadde vært hengt til tørk foran et sprakende peisbål.
«Tusen takk,» sa Harry takknemlig, men Humlesnurrs oppmerksomhet var på ny konsentrert om den ugjennomtrengelige bergveggen. Han prøvde ikke med mer magi, bare sto der og stirret intenst på den som om det sto skrevet noe spesielt interessant der. Harry sto musestille, for ikke å bryte konsentrasjonen hans.
Etter to hele minutter sa Humlesnurr lavt: «Å, nei, vel. Så primitivt.»
«Hva er det, rektor?»
«Vel,» sa Humlesnurr mens han stakk den uskadde hånden inn bak kutten og hentet fram en kort sølvkniv, av samme type som den Harry pleide å kutte opp eliksiringredienser med, «det er nok meningen at vi må betale for å passere.»
«Betale?» sa Harry. «Må vi gi noe til døra?»
«Ja,» sa Humlesnurr. «Blod, om jeg ikke tar feil.»
«Blod?»
«Jeg sa det var primitivt,» sa Humlesnurr; han lød kritisk, nesten skuffet, som om Voldemort ikke hadde levd opp til hans forventninger. «Du har sikkert fått med deg hensikten: at din fiende må finne seg i å bli svekket før han eller hun får komme inn. Nok en gang viser fyrst Voldemort sin manglende forståelse av at det fins verre ting enn fysisk skade.»
«Jo da, men hvis en kan unngå det, så …» sa Harry, som hadde opplevd smerte nok til ikke akkurat å ønske seg mer.
«Men det hender det er uunngåelig,» sa Humlesnurr. Han ristet tilbake kutteermet og blottet den skadde underarmen.
«Men rektor!» protesterte Harry og fortet seg fram idet Humlesnurr løftet kniven. «La meg gjøre det, jeg er –»
Han visste ikke hva han ville ha sagt – yngre? Friskere? Men Humlesnurr bare smilte. Det kom et glimt av sølv og en sprut av skarlagen, og bergveggen ble oversprøytet med mørke, glinsende dråper.
«Det er svært snilt av deg, Harry,» sa Humlesnurr. Han strøk med staven over det dype kuttet han hadde gjort i armen sin, og det ble øyeblikkelig helet, slik Slur hadde helet sårene til Malfang. «Men ditt blod er verdt mer enn mitt. Se så, ja, det var visst det som skulle til.»
På ny hadde det lysende omrisset av en hvelving vist seg i veggen, og denne gangen falmet det ikke bort igjen. Den blodstenkte steinen innenfor omrisset forsvant simpelthen, og i stedet ble det en åpning inn i tilsynelatende ugjennomtrengelig mørke.
«Jeg først, tror jeg,» sa Humlesnurr, og så gikk han inn i hvelvingen, tett fulgt av Harry, som fort tente sin egen stav på veien.
Det var et nifst syn som møtte dem. De sto ved bredden av en stor, svart sjø, så kolossal at Harry ikke kunne se bredden på den andre sida, i en hule så høy at taket også var ute av syne. Langt ute i sjøen – omtrent midt i, kunne det se ut som – skimtet de et disig, grønt lys som speilet seg i det stille vannet. Den grønne gløden og lyskretsene fra de to stavene var alt som brøt fløyelsmørket, og strålene trengte ikke så langt som Harry hadde ventet – dette mørket var på en måte tettere enn vanlig mørke.
«La oss gå,» sa Humlesnurr lavt. «Pass meget godt på ikke å trå i vannet. Hold deg like ved meg.»
Han begynte å gå bortover bredden, og Harry fulgte hakk i hæl. Skrittene deres langs den smale steinkanten rundt vannet ga gjenlyd – små, klaskende smell. Og de gikk og gikk, og utsikten endret seg ikke det minste: på den ene sida den grove huleveggen, på den andre, den endeløse flaten av glatt, glassaktig mørke, med det mysteriøse grønne skjæret midt på. Hele stedet og stillheten var trykkende, tenkte Harry, skremmende.
«Rektor?» sa han omsider. «Tror De at malacruxen er her?»
«Å ja,» sa Humlesnurr. «Det er jeg sikker på den er. Spørsmålet er bare hvordan vi kommer oss dit?»
«Vi kunne ikke … vi kunne ikke bare prøve med en apportformel, da?» sa Harry. Han var sikker på at det var et dumt forslag, men så var han også ivrigere enn han var villig til å innrømme etter å komme seg ut herfra fortere enn svint.
«Visst kunne vi det,» sa Humlesnurr og stoppet så brått at Harry nesten gikk rett på ham. «Du kan jo gjøre det, du.»
«Jeg? Vel … OK …»
Det hadde Harry ikke ventet, men han kremtet, løftet staven og sa høyt: «Apporto malacrux!»
Med et drønn som av en eksplosjon brast et eller annet veldig stort og blekt opp av det mørke vannet fem-seks meter unna, men før Harry rakk å se hva det var, ble det borte igjen med et brakplask som sendte svære, dype ringer utover den svarte overflaten. Harry spratt baklengs av sjokket og traff fjellveggen, og hjertet hamret fremdeles da han snudde seg mot Humlesnurr.
«Hva var det?»
«Noe som er parat til å reagere, formodentlig, i fall vi skulle prøve å sikre oss malacruxen.»
Harry så utover vannet igjen. Overflaten var på ny det samme skinnende svarte glasset; ringene hadde lagt seg unaturlig fort, men Harrys hjerte dunket like hardt.
«Visste De at det kom til å skje?»
«Jeg tenkte nok noe kom til å skje hvis vi gjorde et åpenlyst forsøk på å ta malacruxen. Det var en glimrende idé, Harry, langt vårt enkleste middel til å finne ut hva vi står overfor.»
«Men vi vet jo ikke hva det var,» sa Harry og skottet ut på det nifst stille vannet.
«Hva de er, mener du,» sa Humlesnurr. «Jeg tror neppe det er bare en av dem. Skal vi gå videre?»
«Rektor?»
«Ja?»
«Tror De vi blir nødt til gå uti vannet?»
«Uti? Nei, da måtte vi være svært uheldige.»
«De tror ikke at malacruxen ligger på bunnen, da?»
«Nei … jeg tror malacruxen er der, på midten.»
Og Humlesnurr pekte mot det disige, grønne lyset midt på sjøen.
«Så vi må over sjøen for å få tak i den?»
«Ja, det tror jeg.»
Harry sa ikke noe, men alt han kunne tenke på var sjøuhyrer, sjøormer, demoner, nøkker og drauger …
«Aha!» sa Humlesnurr og stoppet igjen. Denne gangen gikk Harry faktisk rett på ham; et øyeblikk sto han på randen av det svarte vannet og vaklet, da Humlesnurrs uskadde hånd grep ham hardt om overarmen og trakk ham i sikkerhet. «Beklager, Harry, jeg burde sagt fra. Still deg inn mot veggen, er du snill; jeg tror jeg har funnet stedet.»
Harry ante ikke hva Humlesnurr siktet til; denne delen av den mørke bredden var akkurat lik alle de andre delene, så vidt Harry kunne se, men det virket som Humlesnurr hadde oppdaget noe spesielt ved den. Denne gangen var det ikke bergveggen han strøk over med hånden, men bare tomme lufta, som om han ventet å finne og gripe tak i noe usynlig.
«Se så, ja,» sa han fornøyd noen sekunder etter. Hånden hans hadde lukket seg om noe i lufta som Harry ikke kunne se. Han gikk nærmere vannet, og Harry fulgte nervøst med mens rektor stilte seg med spenneskotuppene aller ytterst på steinkanten. Der fortsatte han å holde knyttneven ut i lufta, og med den andre løftet han staven og slo lett på knyttneven med spissen.
Øyeblikkelig kom en tykk lenke til syne, grønn som irret kobber, fra neven hans til der den forsvant nede i det svarte vannet. Humlesnurr kakket på lenka, og straks begynte den å gli gjennom hånden hans som en slange, kveilet seg sammen på bakken med en skrangling som kastet kraftige ekkoer fra steinveggene og trakk til seg et eller annet fra dypet. Harry hev etter pusten da overflaten ble brutt av baugen av en liten båt, like lysende, spøkelsesaktig grønn som lenka, som med så vidt en krusning gled inn mot bredden hvor Harry og Humlesnurr sto.
«Åssen visste De at den var der?» spurte Harry forbløffet.
«Magi etterlater seg alltid spor,» sa Humlesnurr, og i det samme traff båten bredden med et nesten uhørlig dunk, «iblant meget karakteristiske spor. Jeg var Tom Vensters lærer. Jeg kjenner hans stil.»
«Er … er den båten helt trygg?»
«Å ja, det tror jeg nok. Voldemort måtte finne en måte å komme over på uten å tirre de vesenene han har satt ut i sjøen, om han skulle få behov for å besøke eller fjerne malacruxen sin.»
«Så de tingene i vannet, de gjør oss ikke noe hvis vi drar over i Voldemorts båt?»
«Jeg tror vi må avfinne oss med at det før eller siden vil gå opp for dem at vi ikke er fyrst Voldemort. Men hittil har vi greid oss bra. De har latt oss heve båten.»
«Men hvorfor lot de oss gjøre det?» sa Harry, som ikke kunne riste av seg tanken på tentakler som løftet seg viftende av det svarte vannet så snart de var langt nok fra land.
«Voldemort må ha vært rimelig sikker på at bare en stor trollmann kunne finne båten,» sa Humlesnurr. «Jeg tror han ville vært villig til å våge den, etter hans syn, ytterst usannsynlige mulighet at en annen skulle finne den, gitt at han har utplassert andre hindringer forut som bare han selv ville kunne forsere. Vi får se om han har rett.»
Harry kikket ned på båten. Den var virkelig utrolig liten.
«Den ser ikke ut som den er bygd for to stykker. Kan den bære oss begge? Blir vi ikke for tunge til sammen?»
Humlesnurr klukklo.
«Voldemort har nok ikke brydd seg om vekta, men om mengden av magisk kraft som krysser sjøen hans. Jeg er nokså sikker på at han har lagt en heksing på båten som hindrer at mer enn én trollmann om gangen kan bruke den.»
«Men da –?»
«Jeg tror ikke du teller, Harry, som mindreårig og ukvalifisert. Voldemort ville aldri ha ventet at noen sekstenåring skulle finne fram hit. Jeg tror det er usannsynlig at dine krefter vil gi utslag ved sida av mine.»
Dette gjorde ikke stort for å lysne Harrys humør. Kanskje Humlesnurr merket det, for han la til: «Det er Voldemorts feil, Harry, Voldemorts feil … det er dumt og glemsomt av alderen å undervurdere ungdommen … Vel, denne gangen kan du gå først, og pass på at du ikke kommer i berøring med vannet.»
Han gikk til side, og Harry skrevde forsiktig om bord i båten. Så kom Humlesnurr også oppi og kveilet lenka i bunnen av båten. De satt så trangt at Harry ikke kunne finne noen behagelig stilling, men huket seg ned med begge knærne ut over ripa. Båten satte seg straks i bevegelse, uten deres medvirkning, som om den ble trukket av et usynlig tau mot lyset på midten. Det var ikke en lyd å høre, annet enn den silkemyke rislingen fra baugen som skar gjennom vannet. Snart kunne de ikke lenger se huleveggene; de kunne vært langt til havs, om det ikke hadde vært så blikk stille.
Harry så ned og så de gylne refleksene av stavlyset glitre og funkle i det svarte vannet. Båten skar dype ringer i glassoverflaten, furer i det mørke speilet …
Og plutselig så han det – marmorhvitt var det, og fløt bare noen centimeter under overflaten.
«Rektor!» sa han, og den forskrekkede stemmen kastet ekkoer over det stille vannet.
«Ja?»
«Jeg tror jeg så en hånd i vannet – en menneskehånd!»
«Ja, det tror jeg nok,» sa Humlesnurr rolig.
Harry stirret ned i vannet etter hånden, men den var borte. Han fikk en kvalmende følelse i halsen.
«Så det som hoppet opp av vannet –?»
Men svaret kom før Humlesnurr rakk å svare. Stavlyset gled over et nytt stykke vann, og det han så denne gangen, var en død mann som fløt med ansiktet opp noen centimeter under overflaten. De åpne øynene var tåkete, som av spindelvev, og kutten buktet seg rundt ham som røyk.
«Det er lik der nede!» sa Harry. Stemmen hans lød mye lysere enn ellers, helt ulik hans vanlige.
«Ja,» sa Humlesnurr rolig, «men for øyeblikket behøver vi ikke bry oss om dem.»
«For øyeblikket?» gjentok Harry og rev blikket løs fra vannet for å se på Humlesnurr.
«Ikke så lenge de bare driver fredelig rundt under oss,» sa Humlesnurr. «Fra et lik er det ingenting å frykte, Harry, mer enn vi behøver å frykte mørket. Det mener jo ikke fyrst Voldemort, som innerst inne frykter begge deler. Men igjen er det sin egen mangel på visdom han avslører. Det er det ukjente vi frykter når vi ser døden og mørket, ingenting annet.»
Harry sa ikke noe. Han hadde ikke lyst til å ta opp noen diskusjon, men det var en frastøtende tanke at det fløt lik rundt dem og under dem – og hva verre var, han trodde ikke noe på at de ikke var farlige.
«Men et av dem hoppet jo,» sa han og prøvde å gjøre stemmen like jevn og rolig som Humlesnurrs. «Da jeg prøvde å kalle på malacruxen, var det et lik som hoppet opp av vannet.»
«Ja,» sa Humlesnurr, «og jeg er sikker på at når vi har sikret oss malacruxen, vil de nok vise seg mindre fredsommelige. Men i likhet med mange vesener som lever i kulda og mørket, frykter de lyset og varmen, som vi derfor vil kalle til vårt forsvar dersom behovet skulle oppstå. Ild, Harry,» la han smilende til, da han så Harrys uforstående uttrykk.
«Å ja … akkurat,» sa Harry fort. Han snudde på hodet og så mot den grønne gløden som båten uavvendelig fortsatte mot. Den store, svarte innsjøen som myldret av lik … det virket som det var timevis siden han hadde møtt professor Rummelfiold og gitt felixiren til Ronny og Hermine … plutselig ønsket han at han hadde tatt en bedre avskjed med dem … og Gulla hadde han ikke sett i det hele tatt …
«Nå er vi der snart,» sa Humlesnurr muntert.
Og sant nok, omsider virket det som det grønne lysskjæret begynte å nærme seg. Det gikk bare noen minutter, og så dunket båten mykt og stoppet mot noe Harry ikke kunne se med det samme, men da han løftet stavlyset, så han at de var kommet til en liten holme av blankskurt stein midt i sjøen.
«Pass på så du ikke kommer borti vannet!» sa Humlesnurr på ny da Harry gikk ut av båten.
Holmen var ikke større enn kontoret til Humlesnurr: en flat, mørk stein, og alt som befant seg på den, var kilden til det grønnaktige lyset, som var mye sterkere nå som de så det på nært hold. Harry myste. Først trodde han det var en slags lampe, men det var en pidestall, med et steinkar oppå som minnet ikke så lite om tanketanken.
Humlesnurr gikk mot karet, og Harry fulgte etter. Side om side så de ned i det. Karet var fylt med en smaragdgrønn væske, og det var fra den den fosforiserende gløden kom.
«Hva er det for noe?» spurte Harry lavt.
«Jeg er ikke sikker,» sa Humlesnurr. «Noe mer bekymringsfullt enn blod og lik er det iallfall.»
Han trakk opp kutteermet på den svarte hånden og strakte de brente fingertuppene ned mot overflaten av væsken.
«Å nei, rektor, ikke rør –»
«Jeg kan ikke røre den,» sa Humlesnurr med et ørlite smil. «Ser du? Jeg kommer ikke nærmere enn dette. Prøv du.»
Harry stirret og stakk hånden ned i karet og prøvde å kjenne på væsken. Fingrene traff en usynlig barriere som hindret all berøring. Samme hvor hardt han dyttet, møtte de ikke annet enn noe som føltes som kompakt, stivnet luft.
«Flytt deg, er du snill, Harry,» sa Humlesnurr.
Han løftet staven og gjorde noen innfløkte bevegelser over væskeoverflaten mens han mumlet noe uhørlig. Ingenting skjedde – eller muligens glødet væsken litt sterkere. Harry tidde bom stille mens Humlesnurr konsentrerte seg, men etter en stund tok han staven til seg igjen, og da mente Harry det måtte være trygt å si noe.
«Tror De at malacruxen er oppi der?»
«Ja visst.» Humlesnurr kikket grundigere oppi karet. Harry så speilbildet hans, opp-ned, i den glatte, grønne overflaten. «Men hvordan når vi ned til den? Denne væsken kan ikke gjennomtrenges av hender, ikke forsvinnes, ikke deles, ikke øses opp eller suges ut, og heller ikke lar den seg transfigurere, forhekse eller endre sin natur på annet vis.»
Nesten åndsfraværende løftet han tryllestaven igjen, snurret den en gang i lufta og snappet begeret han hadde tryllet fram.
«Jeg ser ingen annen mulighet enn at væsken er ment å skulle drikkes.»
«Hva?» sa Harry. «Nei!»
«Jo, jeg tror det. Det er bare ved å drikke den at jeg kan tømme karet og se hva som skjuler seg på bunnen.»
«Men hva hvis – hva hvis den dreper Dem?»
«Å, jeg tror ikke det er slik det er tenkt,» sa Humlesnurr ubesværet. «Fyrst Voldemort ville vel neppe ønske å drepe den som har kommet seg fram til øya her.»
Harry kunne ikke tro sine egne ører. Var dette enda et eksempel på Humlesnurrs sinnssyke tilbøyelighet til å se det beste i alle?
«Rektor,» sa han og prøvde å lyde behersket, «rektor, det er Voldemort vi sn–»
«Unnskyld, Harry, jeg skulle nok sagt: Han ville neppe ønske å drepe den som kommer fram til øya umiddelbart,» korrigerte Humlesnurr. «Han ville holde dem i live lenge nok til å finne ut hvordan de greide å trenge gjennom forsvarsverkene hans, og aller viktigst, hvorfor de var så oppsatt på å tømme karet. Ikke glem at Voldemort tror han er den eneste som vet om malacruxene hans.»
Harry skulle til å si noe igjen, men denne gangen løftet Humlesnurr hånden som tegn på at han skulle være stille. Humlesnurr ble stående og se ned i den grønne væsken, og det var tydelig at han tenkte så det knakte.
Omsider sa han: «Drikken er uten tvil ment å virke slik at jeg blir forhindret fra å ta malacruxen. Det er mulig den kan paralysere meg, få meg til å glemme hva jeg er her for, gi så store smerter at det distraherer meg, eller på andre måter sette meg ut av spill. Når det altså har seg slik, blir det opp til deg, Harry, å sørge for at jeg fortsetter å drikke, om du så må helle drikken ned i strupen på meg mens jeg protesterer. Forstår du dette?»
Øynene deres møttes over karet, i to bleke ansikter som var opplyst av dette underlige, grønne skjæret. Harry svarte ikke. Var det derfor han var blitt bedt om å være med – for at han skulle tvangsmate Humlesnurr med en drikk som ga ham ulidelige smerter?
«Husker du betingelsen jeg satte for at du skulle få bli med meg?» sa Humlesnurr.
Harry nølte. Han så inn i de blå øynene, som gjenskinnet fra karet hadde gjort grønne.
«Men hva om –?»
«Du sverget, ikke sant, på å følge enhver ordre jeg ga deg?»
«Ja, men –»
«Jeg advarte deg, ikke sant, om at det kunne være farlig?»
«Jo,» sa Harry, «men –»
«Nå vel,» sa Humlesnurr, og han ristet ermene tilbake på ny og løftet begeret, «jeg har gitt deg min ordre.»
«Hvorfor kan ikke jeg drikke det i stedet?» spurte Harry desperat.
«Fordi jeg er mye eldre, mye flinkere og mye mindre verdifull,» sa Humlesnurr. «En gang for alle, Harry, har jeg ditt ord på at du vil gjøre alt som står i din makt for å få meg til å fortsette å drikke?»
«Kunne ikke –?»
«Har jeg ditt ord?»
«Men –»
«Ditt ord, Harry!»
«Jeg – ja vel, men –»
Før Harry rakk å protestere mer, senket Humlesnurr krystallbegeret ned i væsken. Et fort øyeblikk håpet Harry at han ikke skulle klare å røre den med begeret heller, men krystallet sank ned under overflaten som ingenting annet hadde gjort. Da det var breddfullt, løftet Humlesnurr det til munnen.
«Din skål, Harry.»
Og så tømte han begeret. Harry holdt livredd øye med ham. Hendene hans knuget så hardt om kanten av karet at fingertuppene ble numne.
«Rektor?» sa han engstelig da Humlesnurr senket det tomme begeret. «Åssen føles det?»
Humlesnurr ristet på hodet med lukkede øyne. Harry lurte på om han hadde vondt. I blinde stakk Humlesnurr begeret i karet igjen, fylte det, og tømte det.
I total taushet drakk han tre fulle begere. Men halvveis igjennom det fjerde vaklet han plutselig og falt framover mot karet. Fremdeles var øynene lukket. Pusten hans gikk tungt.
«Rektor Humlesnurr?» sa Harry anspent. «Kan De høre meg?»
Humlesnurr svarte ikke. Det gikk rykninger over ansiktet, som om han sov tungt, men drømte noe avskyelig. Grepet hans om begeret var blitt slappere; det var like før væsken ble sølt ut. Harry rakte ut hånden, grep om krystallet og holdt det fast.
«Rektor, hører De meg?» gjentok han så høyt at stemmen ga gjenlyd i hulen.
Humlesnurr hev etter pusten, og så sa han noe med en stemme Harry ikke kjente igjen, for han hadde aldri hørt Humlesnurr så redd.
«Jeg vil ikke … Ikke tving meg …»
Harry stirret inn i det hvite ansiktet han kjente så godt, kroknesa og halvmånebrillene, og visste ikke hva han skulle gjøre.
«… liker ikke … vil ikke mer …» stønnet Humlesnurr.
«De … De kan ikke stoppe nå,» sa Harry. «De er nødt til å fortsette å drikke, husker De ikke det? De sa De måtte fortsette å drikke. Her …»
Han avskydde seg selv, han ble kvalm av det han gjorde, men han tvang begeret bakover mot munnen til Humlesnurr og vippet det opp, så Humlesnurr fikk i seg resten av det som var oppi.
«Nei …» stønnet han, da Harry stakk begeret ned i karet og fylte det igjen for ham. «Jeg vil ikke … vil ikke … la meg slippe …»
«Det er i orden, rektor,» sa Harry, men han skalv på hendene. «Alt i orden, jeg er her …»
«Få slippe, få slippe,» jamret Humlesnurr.
«Ja … ja da, bare denne, så skal De få slippe,» løy Harry og helte innholdet av begeret i den åpne munnen hans.
Humlesnurr skrek. Lyden gjallet over det døde, svarte vannet, rundt hele den veldige hulen.
«Nei, nei, nei … jeg kan ikke … jeg kan ikke, ikke tving meg, jeg vil ikke …»
«Det går så bra, rektor, dette går bra!» sa Harry høyt, men han skalv slik på hendene at det var så vidt han fikk fylt det sjette begeret; karet var nå halvtomt. «Det skjer ingenting galt, De er helt trygg, dette er ikke virkelig, jeg lover at det ikke er virkelig – drikk det nå, bare drikk dette …»
Og Humlesnurr drakk lydig, som om det var en motgift Harry ga ham, men i det samme begeret var tømt, falt han på kne og ristet over hele kroppen.
«Alt er min feil, min feil,» hulket han, «få det til å holde opp, vær så snill, jeg vet det er min skyld, å, vær så snill å få det til å holde opp, så skal jeg aldri, aldri mer …»
«Etter dette holder det opp, rektor,» sa Harry, men stemmen sprakk idet han helte det sjuende glasset i munnen hans.
Humlesnurr krøp sammen som om han var omgitt av usynlige torturister; de fektende armene holdt på å slå det fylte begeret ut av hånden på Harry, og han stønnet: «Ikke pin dem, ikke gjør dem noe vondt, vær så snill, vær så snill, det er min feil, pin meg i stedet …»
«Her, drikk dette, drikk dette, så går det over,» sa Harry desperat, og nok en gang gjorde Humlesnurr som han sa og åpnet munnen, men lukket øynene, og skaket fra topp til tå.
Og så falt han forover, begynte å skrike igjen og hamre med nevene mot bakken mens Harry fylte det niende begeret.
«Vær så snill, vær så snill, ikke mer … ikke det, ikke det, jeg gjør hva du vil …»
«Bare drikk, rektor, bare drikk …»
Humlesnurr drakk som et barn som er ved å dø av tørst, men da han hadde drukket opp, hylte han igjen som om innvollene sto i brann.
«Ikke mer, nei, nei, ikke mer nå …»
Harry fylte det tiende begeret og merket at krystallet skrapte mot bunnen av karet.
«Vi er nesten ferdige, rektor, bare drikk opp dette …»
Han støttet opp skuldrene hans, og igjen tømte Humlesnurr glasset, og så var Harry på beina igjen og fylte opp begeret, men da hadde Humlesnurr begynt å hyle i større pine enn noen gang: «Jeg vil dø! Jeg vil dø! Det må holde opp, holde opp, jeg vil dø!»
«Drikk dette, rektor, bare drikk …»
Humlesnurr drakk, og ikke før hadde han drukket opp, før han vrælte: «DREP MEG!»
«Dette – dette dreper Dem!» hikstet Harry. «Bare drikk det, så er alt sammen over … alt er over!»
Humlesnurr gulpet i seg drikken, hver minste dråpe – og så, med et stort, rallende gisp, falt han sammen med ansiktet ned.
«Nei!» skrek Harry. Han hadde reist seg for å fylle begeret igjen, men nå slapp han det fra seg i karet, kastet seg på kne ved sida av Humlesnurr og rullet ham over på ryggen. Brillene hang på halv tolv, munnen gapte, øynene var lukket. «Nei,» sa Harry og ristet i ham, «nei, De er ikke død, De sa det ikke var gift, våkn opp, våkn opp – Stimulischoccus!» ropte han og pekte med staven på brystet hans; det kom et glimt av rødt lys, men ellers skjedde ingenting. «Stimulischoccus! – å, vær så snill –»
Det rykket i øyelokkene til Humlesnurr, og Harrys hjerte gjorde et hopp.
«Rektor –?»
«Vann,» knirket Humlesnurr.
«Vann,» peste Harry, «skal bli –»
Han spratt opp, grep begeret han hadde sluppet i karet, og det var så vidt han enset gullmedaljongen som lå under det.
«Aquamenti!» ropte han og stakk borti begeret med staven.
Det ble fylt med klart vann; Harry falt ned på kne ved sida av Humlesnurr, løftet hodet hans og holdt begeret for munnen hans – men det var tomt. Humlesnurr stønnet og begynte å pese.
«Men jeg hadde jo – vent – Aquamenti!» sa Harry igjen og pekte på begeret. På ny glitret det i klart vann i det – i et sekund, men med det samme han nærmet seg Humlesnurrs lepper med begeret, forsvant vannet som før.
«Jeg prøver, jeg prøver, rektor!» sa Harry desperat, men han trodde ikke Humlesnurr hørte det, for han hadde rullet rundt på sida og trakk pusten dypt og rallende; det lød som det gjorde forferdelig vondt. «Aquamenti! – Aquamenti! – AQUAMENTI!»
Og begeret ble fylt, og begeret ble tomt, og nå lød pusten til Humlesnurr svakere. Harrys tanker hvirvlet i panikk. Instinktivt forsto han den eneste måten som var igjen å skaffe Humlesnurr vann på – fordi Voldemort hadde planlagt det slik …
Han fór fram til kanten av holmen og stakk kruset ned i sjøen, og da det kom opp igjen, var det fullt av iskaldt vann som ikke forsvant.
«Her – drikk!» skrek han, og så kastet han seg fram og sprutet vannet klossete utover ansiktet på Humlesnurr.
Det var det beste han fikk til, for den isnende følelsen i den armen som ikke holdt begeret, var ikke den forbigående frysningen av vannet. En slimete, hvit hånd hadde grepet ham om håndleddet, og vesenet den tilhørte, trakk ham langsomt, langsomt baklengs over holmen. Vannflaten var ikke lenger speilblank, den kokte, og overalt Harry så, kom hvite hoder og hender stikkende opp fra det mørke vannet, menn og kvinner og barn med innsunkne, blinde øyne beveget seg nærmere og nærmere holmen. De var en hær av døde som steg opp av det svarte vannet.
«Petrificus totalis!» hylte Harry. Han prøvde å klore seg fast i den glatte, våte steinen og pekte med staven på inferien som hadde grepet ham; den slapp taket og falt baklengs i vannet med et plask. Han kom seg på beina, men nå kom allerede mange flere inferier kravlende opp på holmen, med knoklete hender som krafset mot det sleipe underlaget, med vasstrukne laser, med innsunkne, glisende fjes og de melkehvite øynene festet på ham.
«Petrificus totalis!» skrek han igjen og gikk baklengs mens han sveipet med staven gjennom lufta; seks-sju av dem datt sammen, men enda flere kom mot ham. «Hindrio! Bindio!»
Noen stykker snublet, enkelte fordi de ble bundet fast, men de som kom klatrende opp bakfra bare skrevde over de falne. Harry fortsatte å fekte med staven, og nå skrek han: «Sectumsemper! SECTUMSEMPER!»
Men riktignok kom det kutt i de dryppvåte fillene og den iskalde huden, men de hadde jo ikke noe blod å spille; de følte ingenting, kom bare gående med de innskrumpne hendene utstrakt mot ham; han rygget unna, og i det samme kjente han armer som grep om ham bakfra, knoklete armer så kalde som døden selv, og føttene mistet taket i bakken da de løftet ham og begynte å bære ham sakte og ubønnhørlig tilbake til vannet, og han visste at de ikke kom til å slippe, at han kom til å drukne og selv bli enda en død vokter av et bruddstykke av Voldemorts istykkerslåtte sjel …
Men i mørket brøt det ut ild, en ring av ild, blodrød og gyllen, som omsluttet holmen helt. Inferiene som holdt Harry, snublet og nølte; de våget ikke gå gjennom flammene for å nå ned til vannet. De slapp Harry; han traff bakken, gled på steinen og falt, skrubbet opp armene, men spratt opp igjen, løftet staven og så seg om.
Humlesnurr var på beina igjen, like blek som noen av inferiene rundt seg, men også høyere enn noen av dem, og ilden danset i øynene hans; staven hans sto som en fakkel, fra tippen sprutet flammene fram som en veldig lasso, som omga dem alle med varme.
Inferiene skompet borti hverandre i sine blinde forsøk på å unnslippe ilden de var fanget i …
Humlesnurr snappet til seg medaljongen fra bunnen av steinkaret og stakk den bort i kutten. Stumt gjorde han tegn til at Harry skulle komme til ham. Inferiene var så opptatt av flammene at det virket som de ikke merket at byttet deres unnslapp. Humlesnurr førte an tilbake til båten, med Harry etter, og ildringen flyttet seg med dem og rundt dem, og de forvirrede inferiene fulgte etter til vannkanten, og der gled de takknemlig ned i sitt mørke vann og ble borte.
Harry skalv så han ristet. Et øyeblikk trodde han ikke Humlesnurr maktet å komme seg oppi båten, for han vaklet da han prøvde; det så ut som han brukte alle sine krefter på å opprettholde den beskyttende ildringen rundt dem. Harry trev tak i ham og fikk hjulpet ham på plass. Så snart begge satt trygt oppi båten, begynte den å bevege seg tilbake over det svarte vannet, bort fra holmen, fremdeles beskyttet av ildringen, og det så ut som inferiene som myldret under dem, ikke våget å komme til overflaten.
«Jeg glemte,» peste Harry, «jeg glemte – det med ild – de kom mot meg og jeg fikk panikk –»
«Meget forståelig,» mumlet Humlesnurr. Harry ble forskrekket over hvor svak stemmen lød.
De traff land med et nytt lite dunk, og Harry hoppet ut først, snudde seg fort og hjalp Humlesnurr. I samme øyeblikk som Humlesnurr satte foten på land, lot han stav-armen falle. Ildringen forsvant, men ingen inferier dukket opp fra vannet. Den lille båten sank i vannet på ny, og også lenka kveilet raslende og klirrende ned i sjøen igjen. Humlesnurr trakk et dypt sukk og støttet seg til huleveggen.
«Jeg er … svak,» sa han.
«Ikke tenk på det, rektor,» sa Harry straks; Humlesnurrs blekhet og tydelige utmattelse bekymret ham dypt. «Ikke vær redd, jeg skal få oss hjem … støtt Dem til meg …»
Han trakk Humlesnurrs friske arm over skuldrene så han selv bar det meste av vekten, og støttet rektor tilbake rundt sjøen.
«Beskyttelsen var … nok likevel … god nok,» sa Humlesnurr svakt. «En av oss alene … kunne ikke klart det … du gjorde en god … jobb, Harry …»
«Ikke snakk nå,» sa Harry. Det var nifst hvor svak rektors stemme var blitt, hvordan føttene hans slepte. «Spar på kreftene … Snart er vi ute herfra …»
«Hvelvingen har nok … lukket seg igjen … kniven …»
«Trengs ikke, rektor, jeg skrapte meg opp på holmen der,» sa Harry bestemt. «Bare si hvor …»
«Her …»
Harry gned den oppskrapte underarmen mot steinen, og da hvelvingen hadde fått sin avgift i blod, åpnet den seg igjen straks. De gikk gjennom den ytre hulen, og Harry hjalp Humlesnurr ned i det iskalde sjøvannet som fylte spalten i fjellet.
«Nå greier vi oss, rektor,» sa Harry om og om igjen: Humlesnurrs taushet gjorde ham reddere enn den svake stemmen hadde gjort. «Vi er nesten framme … Jeg kan immivere oss begge hjem igjen … Ikke vær redd …»
«Jeg er ikke redd, Harry,» sa Humlesnurr, og tross det isnende vannet var stemmen hans litt sterkere. «Jeg er jo sammen med deg.»