KAPITTEL TJUESJU
Da de endelig var ute under stjernehimmelen igjen, fikk Harry lempet Humlesnurr opp på nærmeste kampestein og deretter opp i stående. Gjennomvåt, ristende av kulde og fortsatt med det meste av rektors tyngde på skuldrene, konsentrerte han seg hardere enn han noensinne hadde gjort om destinasjonen: Galtvang. Han knep øynene igjen, grep Humlesnurr hardt i armen og tok et skritt fram, inn i den kjente, motbydelige følelsen av å bli klemt flat.
Allerede før han åpnet øynene, visste han at det hadde gått bra; saltlukta og havbrisen var borte. Han og Humlesnurr sto skjelvende og dryppende midt på den mørke Storgata i Galtvang. Et ekkelt øyeblikk syntes Harry han så flere inferier komme smygende ut langs butikkene, men så blunket han og så at alt var stille, ingenting beveget seg, og mørket var ubrutt av annet enn et par gatelykter og tente soveromsvinduer.
«Vi greide det, rektor!» hvisket han med vanskelighet; plutselig gikk det opp for ham at han hadde et sviende sting i brystet. «Vi greide det! Vi fikk tak i malacruxen!»
Humlesnurr sjanglet borti ham. Et øyeblikk trodde Harry det var hans egen amatørmessige immivering som hadde fått ham til å miste balansen, men så så han ansiktet hans – blekere og fuktigere enn noensinne i lyset fra en fjern gatelykt.
«Går det bra, rektor?»
«Det har gått bedre,» sa Humlesnurr svakt, men det rykket litt i munnvikene. «Det brygget … var ingen helsedrikk …»
Og til Harrys forferdelse sank rektor sammen på bakken.
«Rektor – vi greier det, rektor, det skal gå bra, ikke vær redd –»
Han så seg desperat om etter hjelp, men det var ingen å se, og det eneste han kunne komme på, var på en eller annen måte å få bragt Humlesnurr til sykestua på skolen i en fart.
«Vi må få Dem opp til skolen … vi har bruk for madam Pomfrit …»
«Nei,» sa Humlesnurr. «Den jeg har bruk for … er professor Slur … men jeg tror ikke … jeg kan gå så langt … riktig ennå …»
«OK – rektor, hør – jeg banker på et sted og finner et sted De kan være, og så løper jeg og henter madam –»
«Severus,» sa Humlesnurr tydelig. «Det er Severus jeg trenger …»
«Ja vel, så Slur, da – men jeg må la Dem ligge igjen litt, så jeg får –»
Men før han rakk å røre seg, hørte han løpende skritt. Hjertet gjorde et byks; noen hadde sett dem, noen skjønte at de trengte hjelp – han snudde seg og så madam Rosmerta komme settende bortover den mørke gata mot dem, i høyhælte pusetøfler og en silkeslåbrok med broderte drager.
«Jeg så dere immivere akkurat idet jeg skulle trekke for soveromsgardinene! Å gudskjelov, gudskjelov, jeg ante ikke hva jeg skulle – men hva er det som feiler Albus?»
Hun bråstoppet andpustent og stirret på Humlesnurr med store øyne.
«Han er skadd,» sa Harry. «Madam Rosmerta, kan han være inne på Tre sopelimer mens jeg løper opp til skolen og henter hjelp?»
«Du kan ikke gå dit opp alene! Begriper du ikke – har du ikke sett –?»
«Hvis du hjelper meg å støtte ham, så tror jeg vi greier å få ham inn,» sa Harry og hørte ikke etter.
«Hva har skjedd?» sa Humlesnurr. «Rosmerta, hva er på ferde?»
«Det – det er Mørkets merke, Albus.»
Og hun pekte opp på himmelen i retning Galtvort. Ved de ordene flommet skrekken gjennom Harry … og han snudde seg og så.
Der, på himmelen over skolen, hang den: den flammende grønne dødningeskallen med slangetunge, merket dødseterne etterlot seg hver gang de kom inn i et hus … hver gang de hadde myrdet …
«Når viste det seg?» spurte Humlesnurr. Hånden hans strammet seg om skulderen til Harry så det gjorde vondt mens han kjempet for å komme seg opp.
«Det må ha vært bare noen minutter siden, det var ikke der da jeg slapp ut katta, men da jeg kom ovenpå –»
«Vi må tilbake til borgen straks,» sa Humlesnurr. «Rosmerta,» selv om han vaklet litt, var det han som hadde kontroll over situasjonen, «vi trenger transport – sopelimer –»
«Jeg har et par stykker bak disken,» sa hun livredd. «Skal jeg løpe og hente dem?»
«Nei, Harry kan ordne det.»
Harry løftet staven med det samme.
«Apporto Rosmertas sopelimer.»
Sekundet etter hørte de et høyt smell da ytterdøra til puben smalt opp. To limer skjøt ut, kappfløy bort til Harry og bråstanset dirrende i hoftehøyde.
«Rosmerta, send varsel til departementet, er du snill,» sa Humlesnurr, mens han klatret opp på den nærmeste. «Det er mulig at ingen på Galtvort ennå har skjønt at noe er galt … Harry, ta på deg usynlighetskappen.»
Harry trakk kappen opp av lomma og kastet den over seg før han besteg den andre limen. Madam Rosmerta var allerede på vaklende vei tilbake til puben da han og Humlesnurr sparket fra og steg til værs. Mens de suste mot borgen, kikket han bort på rektor for å være klar til å ta imot ham hvis han falt, men synet av Mørkets merke hadde visst virket som en oppkvikker på Humlesnurr: Nå satt han framoverbøyd på limen med blikket festet på Merket, og det lange sølvskjegget og håret flagrende bak seg i nattelufta. Også Harry så framover mot hodeskallen, og frykten svulmet inni ham som en boble av gift, klemte lungene sammen og fordrev alle andre plager …
Hvor lenge hadde de vært borte? Hadde flaksen løpt tørr for Ronny og Hermine og Gulla? Var det en av dem som var grunnen til at Merket nå hang over skolen, eller var det Nilus, eller Lulla eller et annet medlem av HL? Og hvis det var det … så var det han som hadde sagt de skulle patruljere i gangene, han som hadde bedt dem forlate sine egne trygge senger … Ville han nok en gang ha ansvaret for en venns død?
Mens de fløy over den mørke, buktende landeveien de hadde gått på før på kvelden, hørte Harry gjennom nattelufta som hvislet i ørene at Humlesnurr på ny satt og mumlet på et ukjent språk. Han trodde han skjønte hvorfor, da limen ristet et øyeblikk idet de fløy over grensemuren og inn over parken: Humlesnurr opphevet heksingene han selv hadde lagt over skolen, slik at de kunne komme inn i full fart. Mørkets merke glitret rett over Astronomitårnet, det høyeste i borgen. Betydde det at mordet hadde skjedd der?
Humlesnurr var allerede forbi det krenellerte brystvernet og i ferd med å stige av limen. Et par sekunder etter landet Harry ved sida av ham og så seg om.
Plattingen innenfor brystvernet lå øde. Døra til vindeltrappa som førte ned i borgen, var lukket. Det var ikke tegn til kamp, til kamp på liv og død, til død.
«Hva betyr det?» spurte Harry og så opp på det grønne dødningehodet med slangetunga som glimtet ondt over dem. «Er det det ekte Merket? Er det sikkert at noen har blitt – rektor?»
I det svake, grønne skjæret fra Merket så Harry at Humlesnurr tok seg til brystet med den svartbrente hånden.
«Gå og vekk Severus,» sa Humlesnurr, svakt, men tydelig. «Fortell ham hva som har skjedd og ta ham med hit. Ikke gjør noe som helst annet, ikke snakk med noen andre, og ikke ta av deg kappen. Jeg venter her.»
«Men –»
«Du sverget på å lystre, Harry – så gå!»
Harry skyndte seg bort til døra til vindeltrappa, men han hadde bare lagt hånden på jernringen i midten da han hørte løpende skritt på den andre sida. Han så bort på Humlesnurr, som gjorde tegn til at han skulle rygge unna. Harry så gjorde, og trakk underveis tryllestaven.
Døra sprang opp, og noen kom brasende ut gjennom den og skrek: «Exitarmus!»
Straks ble hele Harrys kropp stiv og urørlig, og han kjente at han falt baklengs mot veggen i tårnet og ble stående der som en halvveltet statue, ute av stand til å bevege seg eller snakke. Han kunne ikke begripe hvordan det hadde skjedd – Exitarmus var vel ingen frysformel?
I det samme så han, i lyset fra Merket, Humlesnurrs stav fly i en bue over kanten av brystvernet, og det var da det gikk opp for ham … det var Humlesnurr som taust hadde stivnet ham, og det sekundet det hadde tatt å utføre heksingen, hadde kostet ham sjansen til å forsvare seg.
Humlesnurr sto med ryggen mot brystvernet, kritthvit i ansiktet, men uten et tegn til panikk eller frykt. Han bare så på den som hadde avvæpnet ham og sa: «God aften, Draco.»
Malfang kom et skritt fram og kastet et blikk rundt seg for å sjekke at han og Humlesnurr var alene. Blikket falt på den andre limen.
«Hvem flere er her?»
«Et spørsmål jeg kunne stilt deg. Eller handler du på egen hånd?»
I det grønne skjæret fra merket så Harry de lyse øynene til Malfang flytte seg tilbake til Humlesnurr.
«Nei,» sa han. «Jeg har hjelp. Det er dødsetere på skolen Deres i natt.»
«Nei å nei,» sa Humlesnurr, som om Malfang hadde vist ham et særlig ærgjerrig skolearbeidsprosjekt. «Det var imponerende. Så du fant en måte å slippe dem inn på, altså?»
«Ja,» sa Malfang og hev etter pusten. «Rett for nesa på Dem, og De merket ingen ting!»
«Kløktig,» sa Humlesnurr. «Men si meg … ja, unnskyld, men – hvor har du gjort av støttetroppene dine? Du virker jo nokså alene.»
«De traff på noen av vaktene Deres. De driver og slåss nedenunder. Det tar ikke lang tid … Jeg gikk i forveien. Jeg – jeg har en jobb å gjøre.»
«Jaså, ja. Da må du vel sette i gang og få den gjort, da, gutten min,» sa Humlesnurr stillferdig.
Det ble taust. Harry sto innesperret i sin egen usynlige, lammede kropp og stirret på dem, mens ørene anspente seg for å høre lydene av dødseternes kamp i det fjerne. Draco Malfang foran ham gjorde ikke annet enn å stirre på Albus Humlesnurr, som utrolig nok smilte.
«Draco, Draco, du er ingen morder.»
«Åssen vet De det?» sa Malfang straks.
Det virket som han selv hørte hvor barnslig det lød. I det grønne lyset fra Merket så Harry at han rødmet.
«De vet ikke hva jeg er i stand til,» sa Malfang med større kraft, «De vet ikke hva jeg har gjort!»
«Å jo, jeg gjør da det,» sa Humlesnurr mildt. «Du har nesten drept Katti Bull og Ronald Wiltersen. I hele år har du prøvd, med stigende desperasjon, å drepe meg. Unnskyld meg, Draco, men det har vært famlende forsøk … så famlende, for å være helt ærlig, at jeg spør meg selv om du virkelig har lagt hjertet ditt i det …»
«Joho, det har jeg!» sa Malfang heftig. «Jeg har jobbet med det i hele år, og i natt –»
Etsteds i dypet av borgen under dem hørte Harry et halvkvalt skrik. Malfang stivnet og kastet et blikk bakover.
«Noen biter visst fra seg,» sa Humlesnurr jevnt. «Men du skulle si … ja visst, du hadde greid å få lurt dødsetere inn på skolen min, hvilket jeg må innrømme at jeg hadde holdt for umulig … Hvordan greide du det?»
Men Malfang svarte ikke; han sto fremdeles og lyttet etter hva som skjedde lenger nede i borgen og virket nesten like lammet som Harry.
«Kanskje du bare skulle unnagjøre jobben alene,» foreslo Humlesnurr. «Hva om mine vakter har stoppet dine støttetropper? Som du kanskje har skjønt, er det også medlemmer av Føniksordenen her i natt. Og egentlig behøver du jo ikke hjelp … Jeg har ingen stav for øyeblikket … Jeg kan ikke forsvare meg.»
Malfang bare stirret på ham.
«Jeg forstår,» sa Humlesnurr vennlig, da Malfang hverken rørte seg eller sa noe. «Du er redd for å gjøre det så lenge de ikke er her.»
«Jeg er ikke redd!» snerret Malfang, men han gjorde ikke tegn til å gå løs på Humlesnurr. «Det er De som burde være redd!»
«Men hvorfor det? Jeg tror ikke du vil drepe meg, Draco. Å drepe er langt fra så lett som de uskyldige tror … Så si meg, mens vi venter på vennene dine … hvordan fikk du smuglet dem inn her? Det tok deg visst nokså lang å finne ut hvordan det skulle gjøres.»
Malfang så ut som han kjempet mot en ubetvingelig trang til å skrike, eller kanskje til å spy. Han gulpet og trakk pusten dypt flere ganger, glodde olmt på Humlesnurr og fortsatte å peke rett på hjertet hans med staven. Så var det som han ikke kunne motstå presset lenger, og han sa: «Jeg måtte reparere det ødelagte forsvinningsskapet som ingen har brukt på årevis. Det som Røsli forsvant i i fjor.»
«Aaaahh.» Humlesnurrs sukk var halvveis et stønn, og han lukket øynene et øyeblikk. «Det var lurt … Det er det ene av et par, da, går jeg ut fra?»
«Det andre står hos Borgia & Brust,» sa Malfang, «og det er en slags passasje mellom dem. Røsli fortalte meg at da han forsvant i det på Galtvort, ble han fanget i et tomrom, men noen ganger kunne han høre hva som foregikk på skolen, og noen ganger det som foregikk i butikken, som om skapet flakket mellom dem, men han fikk ikke noen til å høre ham … Til slutt greide han å eksivere ut, enda han ikke hadde tatt prøven. Han holdt på å dø av det. Alle syntes det var en skikkelig god historie, men jeg var den eneste som skjønte hva den betydde – selv Borgia visste det ikke – Det var jeg som skjønte at skapene kunne være en vei inn på Galtvort, bare jeg fikk reparert det som var ødelagt.»
«Godt,» mumlet Humlesnurr. «Så dødseterne kunne komme seg til skolen via Borgia & Brust og gi deg hjelp … en snedig plan, en meget snedig plan … og som du sier, rett for nesa på meg …»
«Ja,» sa Malfang, som pussig nok så ut til å finne mot og trøst i Humlesnurrs ros. «Ja, det var det!»
«Men det var også stunder, ikke sant, da du ikke trodde du skulle klare å få reparert skapet?» fortsatte Humlesnurr. «Og da tok du til takke med primitive og uoverveide forsøk, som å sende meg et forbannet halsbånd som nesten nødvendigvis måtte havne i gale hender … forgifte mjød som det bare var en fjern mulighet for at jeg kom til å drikke …»
«Og så, da, De skjønte jo likevel ikke hvem det var som sto bak de greiene!» geipet Malfang. I det samme sank Humlesnurr litt sammen mot brystvernet; styrken i beina var åpenbart i ferd med å svikte, og Harry kjempet stumt og fåfengt mot heksingen som bandt ham.
«Jeg gjorde nok det, jo,» sa Humlesnurr. «Jeg var sikker på at det var deg.»
«Hvorfor stoppet De meg ikke, da?» sa Malfang.
«Jeg prøvde, Draco. Jeg ga professor Slur ordre om å holde øye med deg –»
«Det er ikke Deres ordrer han har fulgt, han lovet moren min –»
«Det er selvsagt det han ville si til deg, Draco, men –»
«Han er jo dobbeltagent, gamle tulling, han jobber ikke for Dem, det er bare noe De tror!»
«Vi får enes om å være uenige om den saken, Draco. Jeg stoler nemlig på professor Slur –»
«Ja, da holder De iallfall på å miste grepet!» sa Malfang hånlig. «Han har tilbudt meg massevis av hjelp – vil så klart ha æren selv – være med på leken – ’Hva er det du driver med? Var det deg med det halsbåndet, det var dumt, det kunne ødelagt alt’ – Men jeg har ikke fortalt ham hva jeg har holdt på med i Nødvendeligrommet, når han våkner i morgen, er alt overstått, og han er ikke Mørkets herres yndling lenger, i forhold til meg blir han null og niks!»
«Meget tilfredsstillende, naturligvis,» sa Humlesnurr vennlig. «Vi liker jo alle litt ros for vårt arbeid … Men likevel, du må jo ha hatt en medsammensvoren … noen i Galtvang, noen som kunne få gitt Katti den – den – aaah …»
Han lukket øynene igjen og nikket, som om han var like ved å sovne.
«… Rosmerta, selvfølgelig … Hvor lenge har hun vært underlagt Befaliusforbannelsen?»
«Så endelig skjønte De det, De òg?» sa Malfang hånlig.
Det kom et nytt skrik nedenfra, høyere enn det forrige. Malfang kikket seg nervøst over skulderen igjen, og så tilbake på Humlesnurr, som fortsatte: «Så stakkars Rosmerta ble tvunget til å gjemme seg på toalettet sitt og gi halsbåndet til den første Galtvort-elev som kom alene inn? Og den forgiftede mjøden … Rosmerta kunne selvsagt forgifte den for deg før hun sendte flaska til Galtvort, i den tro at det var en julegave til meg … jo, meget fiffig, meget fiffig … Stakkars herr Nask ville selvsagt aldri falle på å undersøke en flaske fra Rosmerta … Men si meg, hvordan har du kommunisert med Rosmerta? Jeg trodde vi hadde kontroll med alle kommunikasjonsformer ut og inn av skolen?»
«Forheksede mynter,» sa Malfang, som om han ble tvunget til å fortsette å snakke. Stavhånden hans skalv stygt. «Jeg hadde én, og hun hadde en annen, og jeg kunne sende henne beskjeder –»
«Er ikke det den hemmelige kommunikasjonsformen som den gruppen som kalte seg Humlesnurr-legionen, brukte i fjor?» spurte Humlesnurr. Tonen var lett og hverdagslig, men Harry så ham gli enda litt nedover muren idet han sa det.
«Jo, det var der jeg fikk ideen fra,» sa Malfang med et skjevt smil. «Og ideen med forgiftet mjød fikk jeg fra den grumsen Grang, jeg hørte hun snakket på biblioteket en dag om at Nask ikke kunne noe om eliksirer …»
«Vennligst ikke bruk det fornærmende ordet så jeg hører det,» sa Humlesnurr.
Det kom en skjærende latter fra Malfang.
«Bryr det Dem at jeg sier ’grums’ når det er like før jeg dreper Dem?»
«Ja, det gjør det,» sa Humlesnurr. Harry så føttene hans skli litt utover golvet mens han sloss for å holde seg oppreist. «Men hva det å drepe meg angår, Draco, har du alt hatt mange minutter på deg. Vi er helt alene. Jeg er mer forsvarsløs enn du kan ha drømt om å finne meg, og likevel har du ikke gjort det …»
Munnen til Malfang ble plutselig forvridd, som om han hadde smakt noe bittert.
«Men så var det i kveld,» fortsatte Humlesnurr. «Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hvordan det foregikk … Du visste at jeg hadde forlatt skolen? Å ja, selvfølgelig,» svarte han på sitt eget spørsmål, «Rosmerta så jo at jeg gikk, og tipset deg, ved hjelp av de lure myntene dine, sikkert …»
«Stemmer,» sa Malfang. «Men hun sa De bare skulle ut og få litt å drikke, og så tilbake …»
«Vel, litt å drikke fikk jeg, sikkert nok … og tilbake er jeg … på sett og vis,» mumlet Humlesnurr. «Så du bestemte deg altså for å sette en felle for meg?»
«Vi fant ut at vi skulle sette Mørkets merke over tårnet, så De skulle skynde Dem tilbake for å se hvem som var blitt drept,» sa Malfang. «Og det virket!»
«Nå ja … jo og nei,» sa Humlesnurr. «Men er det å forstå slik at ingen er blitt myrdet?»
«Det er noen som er død,» sa Malfang, og det lød som om stemmen gikk opp en oktav. «En av Deres … Jeg vet ikke hvem, det var mørkt … Jeg måtte skreve over liket … Meningen var at jeg skulle vente her oppe når De kom tilbake, det var bare at de derre føniksene Deres kom i veien …»
«Ja, de har det med det,» sa Humlesnurr.
Det kom et brak og roping nedenfra, høyere enn før, det lød som om folk sloss i selve vindeltrappa opp til plattingen hvor Humlesnurr, Malfang og Harry sto, og Harrys hjerte tordnet i det usynlige brystet … Noen var død … Malfang hadde skrevd over liket … men hvem?
«Vi har liten tid, enten det blir slik eller sånn,» sa Humlesnurr. «Så la oss snakke om hvilke valg du har, Draco.»
«Valg!» sa Malfang. «Jeg står her med en tryllestav – det er like før jeg dreper Dem –»
«Akkurat den påstanden kan vi vel legge bak oss, gutten min. Hvis du aktet å drepe meg, ville du gjort det da du avvæpnet meg, og ikke gitt deg tid til denne hyggelige praten om hvordan og hvorfor.»
«Jeg har ingen valg!» sa Malfang, og plutselig var han like hvit som Humlesnurr. «Jeg er nødt til å gjøre det! Han dreper meg! Han dreper hele familien min!»
«Jeg forstår at du er i en vanskelig stilling,» sa Humlesnurr. «Hvorfor tror du ellers jeg ikke har tatt deg for meg før nå? Fordi jeg vet at du ville blitt myrdet hvis fyrst Voldemort forsto at jeg hadde mistanke til deg.»
Malfang krympet seg da han hørte det navnet.
«Jeg våget ikke snakke med deg om oppdraget jeg visste du var blitt betrodd, i tilfelle han brukte psykomantikk mot deg,» fortsatte Humlesnurr. «Men omsider kan vi snakke rett ut med hverandre … Ingen skade er skjedd, du har ikke gjort noen vondt, selv om det riktignok bare er rent hell at dine tilfeldige ofre overlevde … Jeg kan hjelpe deg, Draco.»
«Nehei,» sa Malfang, og nå ristet staven hans veldig. «Ingen kan hjelpe meg. Han sa at jeg måtte gjøre det, ellers skulle han drepe meg. Jeg har ikke noe valg.»
«Kom over på den rette sida, Draco; vi kan skjule deg bedre enn du kan forestille deg. Hva mer er, jeg kan sende medlemmer av Ordenen til din mor i kveld og skjule henne også. Din far er for tida trygg i Azkaban, men når den tid kommer, kan vi beskytte ham òg … Kom over til den rette sida, Draco – du er ingen morder …»
Malfang stirret på ham.
«Men jeg greide å komme så langt, ikke sant?» sa han langsomt. «Alle trodde jeg skulle dø i forsøket, men her er jeg … Og De er i min makt … Det er jeg som har tryllestaven … De må be meg om nåde …»
«Nei, Draco,» sa Humlesnurr lavt. «Det er min nåde, og ikke din, som betyr noe nå.»
Malfang svarte ikke. Munnen hans hang åpen, og hånden med staven fortsatte å skjelve. Harry syntes han så den synke en anelse –
Men i det samme dundret det av skritt i trappa, og et sekund etter ble Malfang skompet av veien idet fire mennesker i svarte kutter kom settende ut av døra til plattingen. Harry, som var like lammet som før, stirret skrekkslagent på de fire fremmede med øyne som ikke kunne blunke. Så dødseterne hadde altså vunnet bataljen nedenunder.
Fra den ene, en klumpete kar med et rart, skjevt flir, kom det et pesende fnis.
«Humlesnurr i klemma!» sa han og snudde seg mot en tykkfallen, liten kvinne, som gliste ivrig og så ut som hun kunne være søsteren hans. «Humlesnurr uten stav, Humlesnurr alene! Godt gjort, Draco, godt gjort!»
«God aften, Argelius,» sa Humlesnurr rolig, som om han ønsket mannen velkommen til teselskap. «Og du har tatt med Alekto også … Hyggelig …»
Fra damen kom det en sint liten latter.
«Tror du de små vitsene dine hjelper deg på dødsleiet, kanskje?» sa hun hånlig.
«Vitser? Nei, dette er alminnelig høflighet,» sa Humlesnurr.
«Gjør det,» sa den fremmede som sto nærmest Harry, en stor, langbeint kar med sammenfiltret grått hår og kinnskjegg; den svarte dødseter-kutten så ut som den satt ubehagelig stramt. En stemme som hans hadde Harry aldri hørt, det var mer en raspende bjeffing enn en stemme. Det sto en eim fra ham, en blanding av skitt, svette og – umiskjennelig – blod. Neglene på de skitne hendene var lange og gule.
«Er det deg, Fenris?» sa Humlesnurr.
«Stemmer,» knurret mannen. «Glad for å se meg, Humlesnurr?»
«Nei, det kan jeg ikke si …»
Fenris Vargar gliste og blottet de spisse tennene. Det sildret blod nedover haken, og han slikket seg sakte og motbydelig om leppene.
«Men du vet da hvor godt jeg liker barn, Humlesnurr …»
«Er det slik å forstå at du nå angriper selv uten at det er fullmåne? Det er svært usedvanlig … Du har altså fått en smak for menneskekjøtt hvor det ikke er nok med én gang i måneden?»
«Stemmer,» sa Vargar. «Ble du sjokkert nå, Humlesnurr? Redd, kanskje?»
«Vel, jeg kan ikke påstå at jeg ikke finner det litt kvalmende,» sa Humlesnurr. «Og jo, jeg er litt sjokkert over at Draco her inviterte deg, av alle, inn på skolen hvor vennene hans bor …»
«Jeg gjorde ikke det,» hvisket Malfang. Han så ikke på Vargar, det virket som han ikke engang ville berøre ham med blikket. «Jeg visste ikke at han skulle komme –»
«Jeg vil da ikke gå glipp av en tur til Galtvort, Humlesnurr,» knurret Vargar. «Ikke når det er struper å rive over … herlig, herlig …»
Og han hevet en gul negl, pirket seg i fortennene og flirte til Humlesnurr.
«Jeg kan jo ta deg til dessert, Humlesnurr …»
«Nei,» sa den fjerde dødseteren skarpt, en mann med et tungt, brutalt ansikt. «Vi har våre ordrer. Det er Draco som skal gjøre det. Fort nå, Draco.»
Malfang viste mindre besluttsomhet enn noensinne. Han så faktisk vettskremt ut der han sto og så Humlesnurr inn i ansiktet, som var enda blekere og nå også litt lavere enn før, fordi han hadde glidd så langt ned langs muren.
«Han varer ikke uansett, han der, tror nå jeg!» sa den skjeve mannen, og søsteren fniste hest. «Bare se på’n – hva er det som har skjedd meg deg, da, Humla?»
«Tja, Argelius, mindre motstandskraft, vel, langsommere reflekser,» sa Humlesnurr. «Alderdom, for å si det kort … Du skal se det samme skjer med deg en gang … hvis du er heldig …»
«Hva skal det bety, hæ, hva skal det bety?» hylte dødseteren og ble plutselig brutal. «Samme som alltid, hæ, Humla, prat og prat og aldri gjøre en dritt – ikke vet jeg hvorfor Mørkets herre gidder å kverke deg engang! Kom an nå, Draco, få det unnagjort!»
Men i det øyeblikket hørte de nye kamplyder nedenfra, og en stemme som ropte: «De har blokkert trappa – Eksplosio! EKSPLOSIO!»
Hjertet gjorde et hopp i Harry … så disse fire hadde ikke knust all motstand, de hadde bare brutt gjennom kamptummelen for å komme til toppen av tårnet, og så vidt han kunne skjønne, lagt igjen en sperring etter seg –
«Nå, Draco – litt kvikt!» sa mannen med det brutale fjeset sint.
Men Malfang skalv slik på hånden at det var så vidt han kunne sikte.
«Jeg skal ordne det,» snerret Vargar, og han blottet tennene, rakte ut armene og gikk mot Humlesnurr.
«Jeg sa nei!» ropte den brutale; det kom et lysblaff, og varulven ble slått av veien og blåst mot muren, hvor han reiste seg sjanglende og rasende. Harrys hjerte hamret slik at det virket umulig at ingen hørte at han sto der, fanget av Humlesnurrs heksing – hadde han bare kunnet røre seg, kunne han sendt av gårde en forbannelse inne fra kappen –
«Draco, nå gjør du det, eller gå til side, så en av oss –,» vrælte kvinnen, men i det øyeblikket brakte døra til trappa opp på ny. Der sto Slur, med tryllestaven i hånden. Det svarte blikket feide over tablået utenfor, fra Humlesnurr sammensunket mot muren til de fire dødseterne, blant dem den rasende varulven, og Malfang.
«Vi har et problem, Slur,» sa den klumpete Argelius, med både blikket og staven vendt mot Humlesnurr. «Det ser ikke ut til at gutten greier –»
Men en annen hadde også sagt Slurs navn, svært, svært lavt.
«Severus …»
Den lyden skremte Harry verre enn noe annet han hadde opplevd den natta. For første gang lød Humlesnurr bedende.
Slur svarte ikke, gikk bare fram og skubbet Malfang hardhendt unna. De tre dødseterne trakk seg noen skritt tilbake, uten et ord. Selv varulven virket kuet.
Slur stirret et øyeblikk på Humlesnurr, og det biske ansiktet uttrykte ikke annet enn avsky og hat.
«Severus … vær så snill …»
Slur hevet tryllestaven og pekte rett på Humlesnurr.
«Avada kadavra!»
En stråle av grønt lys skjøt ut fra tippen av staven og traff Humlesnurr midt i brystet. Harrys redselsskrik nådde aldri ut; stum og ubevegelig måtte han bare se på at Humlesnurr ble slengt til værs. I brøkdelen av et sekund var det som om han svevde under den skinnende dødningeskallen, og så falt han sakte, som en stor filledokke, baklengs over brystvernet og ut av syne.