KAPITTEL TJUEÅTTE
For Harry føltes det som han òg styrtet ut i et tomrom – det hadde ikke skjedd – det kunne ikke ha skjedd …
«Fort, vi må komme oss vekk herfra,» sa Slur.
Han tok Malfang i nakken og skjøv ham gjennom døra foran de andre. Vargar og den tettbygde broren og søsteren fulgte etter; begge de to siste peste opphisset. Det var mens de forsvant gjennom døra at det gikk opp for Harry at han kunne røre seg igjen – det som nå holdt ham urørlig mot veggen, var ikke lenger magi, men sjokk og forferdelse. Han slo usynlighetskappen til side idet den siste dødseteren, han med det brutale fjeset, forsvant gjennom døra.
«Petrificus totalis!»
Dødseteren rykket til som om han var truffet i ryggen av noe hardt og falt overende, stiv som en stokk. Nesten før han traff golvet, hadde Harry skrevd over ham og bykset nedover den mørke trappa.
Skrekken rev ham i hjertet … han måtte ut til Humlesnurr, og han måtte ta igjen Slur … De to tingene hang på en måte sammen; hvis han bare greide begge deler, kunne han reversere det som hadde skjedd … Humlesnurr kunne ikke være død …
De siste ti trinnene av vindeltrappa hoppet han og bråstoppet der han landet med staven parat. I den halvmørke gangen sto støvet tett; det så ut som halve taket hadde falt ned, og foran ham raste et slag, men mens han prøvde å finne ut hvem som var hvem, hørte han den hatede stemmen rope: «Det er gjort, på tide å dra!» og så Slur forsvinne om hjørnet borterst i gangen. Så han og Malfang hadde greid å komme seg uskadd gjennom tumultene. Harry satte etter, men en av de kjempende rev seg løs fra kamptummelen og kastet seg over ham – det var varulven, Vargar. Før Harry rakk å løfte staven, falt han baklengs med fjeset fullt av skittent, sammenfiltret hår og stanken av svette og blod rivende i nesa, han kjente het, grådig pust mot strupen –
«Petrificus totalis!»
Vargar kollapset over ham. Med en kjempeanstrengelse greide han å velte varulven av seg og overende på golvet. I det samme kom en stråle av grønt lys flyende mot ham – han dukket og kastet seg inn i kampen med hodet først. Føttene tråkket på noe glatt og slapt på golvet, og han snublet; det lå to kropper der med ansiktet ned i i en blodpøl, men det var ikke tid til å undersøke – nå så han rødt hår som fløy som flammer foran seg: Det var Gulla, i tvekamp med den korte dødseteren Argelius, som sendte våde etter våde mot henne, som hun dukket unna; Argelius fniste og moret seg verre: «Martyrio – Martyrio – du kan ikke fortsette å danse sånn, skatt –»
«Hindrio!» hylte Harry.
Våden hans traff Argelius i brystet og feide ham med seg; han hvinte av smerte som en gris, smalt i veggen på den andre sida og datt og forsvant av syne bak Ronny, professor McSnurp og Lupus, som hver hadde en dødseter å kjempe mot. Bortenfor dem sloss Dult med en diger, blond trollmann som sendte forbannelser i øst og vest, og de rikosjetterte fra veggene, splintret stein, knuste det nærmeste vinduet –
«Harry, hvor kom du fra?» ropte Gulla, men det var ikke tid til å svare. Han skjøt hodet fram og satte i en spurt, unngikk så vidt en salve som eksploderte rett over ham og oversprøytet alle med steinsplinter fra veggen – Slur måtte ikke unnslippe, han måtte ta igjen Slur –
«Ta den!» ropte professor McSnurp, og Harry fikk et glimt av den kvinnelige dødseteren, Alekto, som sprintet bortover gangen med armene over hodet, tett fulgt av broren. Harry satte etter, men snublet i noe; i neste sekund lå han tvers over beina til en eller annen, og da han løftet hodet, var det første han så, det bleke, runde fjeset til Nilus som lå mot golvet.
«Nilus, er du –?»
«OK,» mumlet Nilus, men han holdt seg om magen. «Harry … Slur og Malfang … løp forbi her …»
«Vet det, jeg er etter dem!» sa Harry. Han sendte en våde nede fra golvet mot den digre, blonde dødseteren som sto for det meste av kaoset; våden traff mannen midt i fjeset, og han utstøtte et vræl av smerte, snurret rundt og forsvant sjanglende i kjølvannet på broren og søsteren.
Harry kom seg opp fra golvet, la på sprang bortover gangen og enset ikke smellene bak seg, ropene fra de andre om at han måtte komme tilbake, den tause bønnen fra dem som lå urørlig på golvet, og som han ikke visste hvordan det var gått med …
Han skled rundt hjørnet; joggeskoene var glatte av blod. Slur hadde fått et kjempeforsprang – var det mulig at han allerede hadde kommet seg inn i skapet i Nødvendeligrommet, eller hadde Ordenen sørget for å sikre det og forhindre at dødseterne kunne stikke av den veien? Han spurtet bortover den neste tomme gangen, og det var ikke annet å høre enn hans egne trommende føtter, hans eget hamrende hjerte – men der var det plutselig et blodig fotavtrykk, så minst én av de flyktende dødseterne hadde iallfall kurs for ytterdørene – kanskje Nødvendeligrommet virkelig var stengt for dem –
Han skjente rundt et nytt hjørne, og en forbannelse suste rett forbi; han slengte seg bakom en rustning, som eksploderte; litt forut så han bror og søster-dødseterne løpe nedover marmortrappa og sendte våder etter dem, men traff bare noen hekser i pudderparykker på et portrett på avsatsen, så de forsvant skrikende over til nabobildene. Idet han bykset over restene av rustningen, hørte han skrik og roping igjen; det virket som flere i borgen hadde våknet …
Han beinfløy mot en snarvei, i håp om å ta igjen broren og søsteren og korte inn på avstanden til Slur og Malfang, som sikkert måtte ha nådd ut i parken nå. I den hemmelige trappa husket han på å hoppe over forsvinningstrinnet halvveis nede, braste gjennom et veggteppe på bunnen og ut i en gang hvor det sto en bråte forvirrede håsblåsinger i pysjamas.
«Harry! Vi hørte bråk, og noen sa et eller annet om Mørkets merke –,» begynte Ernst Maltmann.
«Av veien!» hylte Harry og veltet to gutter overende da han løp mot marmortrappa og ned det siste stykket. Eikedørene var sprengt opp, det var blodstrimer på hellegolvet, og flere vettskremte elever sto og klemte seg mot veggene, et par stykker fortsatt med armene avvergende foran ansiktet. Det svære Griffing-timeglasset var blitt truffet av en forbannelse, og rubinene inni var ennå ikke ferdige med å trille klaprende ut på steinhellene …
Han fór gjennom inngangshallen, ut i den mørke parken; langt ute på plenen kunne han så vidt skjelne tre skikkelser i fullt firsprang mot porten, hvor de kunne eksivere så snart de kom utenfor – det så ut som den store, blonde dødseteren, og litt foran ham, Slur og Malfang.
Den kalde nattelufta rev i lungene mens han løp etter dem. Langt framme så han et lysblaff som et sekund satte byttet i relieff; han visste ikke hva det var, fortsatte bare å løpe, for ennå var avstanden for stor til å sikte inn en forbannelse –
Nok et blaff, rop, stråler av lys som gjengjeldte den første, og det gikk opp for Harry at det var Gygrid som hadde kommet ut fra hytta og prøvde å hindre dødseterne i å rømme. Og enda det kjentes som hver pust rispet opp lungene og stinget i sida brant som ild, satte Harry farten opp, mens en uvelkommen stemme inni ham sa: Ikke Gygrid … ikke Gygrid òg …
Noe traff ham i korsryggen, og han falt hodestups så ansiktet slo i bakken og blodet sprutet fra begge nesebor, og ennå mens han rullet rundt og fikk staven i stilling, visste han at det var broren og søsteren han hadde lagt bak seg ved å ta snarveien, som nå var rett bak ham …
«Hindrio!» brølte han, rullet rundt igjen og klemte seg mot den mørke bakken, og mirakuløst nok traff våden hans den ene, som snublet og falt og spente bein for den andre. Harry spratt opp igjen og løp videre etter Slur.
Og nå kunne han se det digre omrisset av Gygrid, i lyset fra månesigden som nettopp hadde tittet fram fra skyene. Den blonde dødseteren sendte forbannelse etter forbannelse mot skogvokteren, men det virket som Gygrid var beskyttet av sin kolossale styrke, pluss den seige huden han hadde arvet etter sin jøtulmor. Men Slur og Malfang hadde løpt videre; snart ville de være utenfor porten og kunne eksivere –
Harry skjøt forbi Gygrid og motstanderen hans, siktet seg inn på Slurs rygg og ropte: «Lamstivosløvus!»
Han bommet, og den røde lysstrålen suste forbi hodet til Slur. Slur ropte: «Løp, Draco!» og snudde seg, og på tjue meters avstand sto han og Harry og stirret på hverandre, før begge løftet staven samtidig.
«Marty–»
Men Slur parerte forbannelsen og slo Harry overende på ryggen før han rakk å si den ferdig. Harry rullet rundt og kom seg på beina igjen; i det samme skrek den svære dødseteren bak ham: «Tafyrio!» Harry hørte et eksplosjonsartet brak, og et dansende, oransje skjær spredde seg over alt og alle – Gygrids hus sto i brann.
«Hogg er inni der, din forpesta –!» brølte Gygrid.
«Marty –!» hylte Harry for andre gang og siktet etter skikkelsen han så i det dansende flammeskjæret, men på ny ble det blokkert av Slur. Harry kunne se den hånlige geipen.
«Ingen Utilgivelige forbannelser fra deg, Potter!» ropte han så det overdøvet knitringen fra ilden, Gygrids brøl og de ville bjeffene fra den innestengte Hogg. «Ikke har du motet, og ikke evn –»
«Bind–!» ropte Harry, men Slur parerte med en nesten doven armbevegelse.
«Ta igjen!» skrek Harry. «Ta igjen, din feige –»
«Feig, jeg, Potter?» ropte Slur. «Faren din angrep meg aldri om de ikke var fire mot én, så jeg undres hva du ville kalle ham?»
«Lamsti–»
«Blokkert igjen, og igjen og igjen, til du lærer å holde munnen lukket og tankene skjermet, Potter!» hånte Slur og avverget nok en gang våden. «Kom nå!» ropte han til den svære dødseteren bak Harry. «Det er på tide vi forsvinner, før departementet dukket opp –»
«Hindr–»
Men før Harry fikk sagt formelen ferdig, ble han truffet av en altfortærende smerte; han stupte overende i gresset, noen skrek, han kom helt sikkert til å dø av denne pinen, Slur ville torturere ham til døde, eller til galskap –
«Nei!» hørte han som et brøl fra Slur, og smerten var borte like brått som den hadde begynt. Harry lå som en bylt på det mørke gresset, peste og knuget om tryllestaven. Etsteds over ham ropte Slur: «Har du glemt ordren? Potter tilhører Mørkets herre – vi må ikke røre ham! Fort! Fort!»
Og Harry kjente bakken riste mot ansiktet da broren og søsteren og den enorme dødseteren adlød og løp mot porten. Han utstøtte et uartikulert vræl av raseri; i det øyeblikket enset han ikke om han levde eller døde. Han karret seg opp igjen og sjanglet i halvblinde mot Slur, mannen han nå hatet like intenst som han hatet Voldemort selv –
«Sectum–»
Slur vippet med staven og parerte også denne forbannelsen, men nå var Harry bare noen meter unna, og endelig så han ansiktet til Slur klart. Det var slutt på den hånlige geipen; det han så, var et ansikt fullt av raseri. Harry konsentrerte seg av all sin kraft og tenkte: Levi–
«Nei, Potter!» skrek Slur. Det kom et høyt smell, og Harry svevde baklengs og smalt enda en gang i bakken, og denne gangen skvatt staven ut av hånden på ham. Han kunne høre Gygrid brøle og Hogg hyle mens Slur kom nærmere og så ned på ham der han lå, like stavløs og forsvarsløs som Humlesnurr hadde vært. I skjæret fra den brennende hytta var det bleke ansiktet til Slur fortrukket av hat, akkurat som det var da han forbannet Humlesnurr.
«Våger du å bruke mine egne formler mot meg, Potter? Det var jeg som oppfant dem – jeg, Halvblodsprinsen! Og du ville prøve å vende mine egne oppfinnelser mot meg, hva, du som den svinske faren din? Men tenk, jeg tror ikke det …hå nei!»
Harry hadde kastet seg etter staven sin, men Slur skjøt en våde mot den, og den skvatt flere meter bort i mørket og ut av syne.
«Så drep meg, da,» peste Harry, og det fantes ikke frykt i ham, bare hat og forakt. «Drep meg òg sånn som du drepte ham, din feiging –»
Brått ble Slurs ansikt vanvittig, umenneskelig, som om han led like grufulle smerter som den kvinkende, hylende hunden som var innestengt i det brennende huset bak dem. «IKKE KALL MEG FEIG!» skrek han.
Og han hogg til i lufta. Noe traff Harry som en hvitglødende piskesnert over ansiktet og slamret ham baklengs i bakken. Det flimret lysflekker for øynene på ham, og et øyeblikk mistet han all pusten i kroppen. I det samme hørte han vingesus over seg, og noe kolossalt skygget for stjernene: Det var Bukknebb. Bukknebb fløy løs på Slur, som vaklet baklengs for å unngå de knivskarpe klørne som fektet etter ham. Harry greide å komme seg opp i sittende stilling, fremdeles svimmel etter det siste møtet med bakken, og så Slur løpe det forteste han kunne mens kjempedyret flakset rett bak ham og skrek som Harry aldri hadde hørt det skrike –
Han kom seg møysommelig på beina og så seg fortumlet om etter staven i håp om å gjenoppta jakten, men alt mens han famlet gjennom gresset og kjente prøvende på alle kvister, visste han jo at det var for sent. Og ganske riktig, da han hadde funnet staven og snudde seg, var det bare hippogriffen han så, kretsende over porten. Slur hadde nådd ut av skoleområdet og eksivert.
«Gygrid,» mumlet han omtåket og snudde seg, «GYGRID?»
Han sjanglet mot det brennende huset, i det samme som en diger skikkelse kom brasende ut fra flammene med Hogg på ryggen. Med et takknemlig utbrudd sank Harry ned på kne. Han skalv over hele kroppen, alt gjorde vondt, det var vondt bare å trekke pusten.
«Er’e liv i deg, Harry? Er’e liv? Snakk te meg, Harry …»
Gygrids digre, hårete fjes hang svømmende over ham og skygget for stjernene. Han kunne lukte brent treverk og hundehår; han strakte ut hånden og kjente Hoggs beroligende varme og levende kropp skjelve inntil seg.
«Det er OK med meg,» peste han. «Med deg’a?»
«Klart det er … Skal mer tel enn noe sånt for å så ta knekken på meg.»
Han stakk hendene under armene på Harry og løftet ham med slik kraft at føttene et øyeblikk dinglet over jorda, før han ble satt ned igjen. Det sildret blod nedover Gygrids kinn fra et dypt kutt under øyet, som var på god vei til å hovne opp.
«Vi burde slukke huset ditt,» sa Harry. «Formelen er Aquamenti …»
«Jeg visste det var noe sånt,» mumlet Gygrid. Han løftet en ulmende, rosa-blomstret paraply og sa: «Aquamenti!»
En vannstråle sprutet ut fra paraplytippen. Harry løftet stavarmen, som føltes som bly, og mumlet «Aquamenti!», han òg, og han og Gygrid sprutet vann på huset til den siste flammen var slukket.
«Det var jo’kke så gruelig ille,» sa Gygrid forhåpningsfullt noen minutter senere og så på de rykende ruinene. «Detta fikser Humlesnurr så lett som atte.»
Straks Harry hørte det navnet, skar det til i magen. Alt var stille, ingenting rørte seg, og inni ham vokste det en forferdelse.
«Gygrid …»
«Jeg dreiv og bandt opp noen tretryting-bein når jeg hørte at dem kom,» sa Gygrid sørgmodig og stirret på ruinene av huset sitt. «Nå er dem brent te pinneved, stakkars små …»
«Gygrid …»
«Men å var det som gikk for seg da, Harry? Jeg så bare dem dødsetera komma løpendes nerifra borgen, men å i hule hampen hadde Slur med dem å gjøra? Å er det blitt ta’n – følgte’n etter dem, eller?»
«Han …» Harry måtte kremte; strupen var tørr, dels av røyken, dels av panikk. «Gygrid, han drepte …»
«Drepte?» sa Gygrid høyt og stirret ned på ham. «Atte Slur, altså? Å er’e du tuller med nå, Harry?»
«Humlesnurr,» sa Harry. «Slur drepte … Humlesnurr.»
Gygrid bare så på ham. Det lille av ansiktet som var synlig, var helt tomt og uforstående.
«Å da med Humlesnurr, Harry?»
«Han er død. Slur drepte ham.»
«Ikke si sånt,» sa Gygrid bøst. «Sku’ Slur drepe Humlesnurr – hørt sånt vrøvl. Åssen kan du si noe sånt, Harry?»
«Jeg så det selv.»
«Ikke snakk om.»
«Jeg så det, Gygrid.»
Gygrid ristet på hodet. Uttrykket var vantro, men medfølende, og Harry visste at Gygrid tenkte at han hadde fått et slag i hodet, at han var forvirret, kanskje sleit med ettervirkningene av en våde …
«Jeg trur jeg veit å som må ha skjedd. Humlesnurr må ha sagt te Slur at’n sku’ bli med dem der dødsetera,» sa Gygrid tillitsfullt. «’N må vel det for at dem ikke skal avsløre’n. Men nå gjelds det å få deg tebars att te skolen. Kom igjen, Harry …»
Harry prøvde ikke å forklare eller diskutere. Fremdeles ristet han over hele kroppen. Gygrid kom jo til å få vite det snart nok … altfor snart. Mens de gikk oppover mot borgen, så Harry at det var lys i mange av vinduene nå. Han kunne tydelig forestille seg scenene der inne når folk gikk fra rom til rom og fortalte at dødseterne hadde kommet seg inn, at Merket skinte over Galtvort, at noen måtte ha blitt drept …
Eikedørene sto åpne foran dem, og lyset flommet ut på oppkjørselen og plenen. Sakte og usikkert kom folk i slåbroker nedover trinnene og speidet nervøst omkring etter tegn til dødseterne som hadde forsvunnet i natta. Men Harrys blikk ble dratt til bakken under det høyeste tårnet, hvor han innbilte seg å kunne se en svart, slapp masse ligge i gresset, enda han var altfor langt borte til å se noe slikt. Men mens han stirret stumt på stedet hvor han trodde Humlesnurrs kropp måtte ligge, så han at det begynte å sige folk ditover.
«Å er’e dem glor på?» sa Gygrid, da han og Harry nærmet seg inngangspartiet, med Hogg så tett inntil anklene på dem som han greide. «Å er’e som ligger i gresset der?» la han skarpt til og dreide av mot Astronomitårnet, hvor en liten flokk hadde samlet seg. «Ser du, Harry? Rett under tårnet der? Under der som at Merket – å jøsses – du trur vel ikke det er noen som har blitt kasta ut –?»
Gygrid ble taus. Tanken var åpenbart for grufull til å sies høyt. Harry gikk ved sida av ham og kjente alle vonde og verkende steder på kroppen, der den ene og den andre våden hadde truffet ham den siste halvtimen, men underlig fjernt, som om det var en annen i nærheten som kjente det. Det virkelige og ufrakommelige, det var det forferdelige trykket for brystet …
Han og Gygrid beveget seg som i drømme gjennom den mumlende mengden og helt inn, hvor lamslåtte lærere og elever hadde latt det bli igjen et tomrom.
Harry hørte stønnet av sjokk og smerte fra Gygrid, men han stoppet ikke, han fortsatte å gå sakte framover til han kom dit hvor Humlesnurr lå. Der knelte han ned.
Fra det øyeblikket kroppslåsvåden hadde løsnet, hadde han visst at det ikke var håp – Humlesnurrs våde, som ble hevet fordi den som kastet den, var død – men det var likevel ikke forberedelse nok til å se ham ligge der, leddeløs og smadret … den største trollmann Harry noensinne hadde møtt eller ville møte.
Humlesnurrs øyne var lukket, og hadde det ikke vært for de underlige vinklene på armer og bein, kunne han ha sovet. Harry rakte ut hånden, rettet på halvmånebrillene på den skjeve nesa og tørket bort en liten blodstrime fra munnen med sitt eget erme. Så så han ned på det kloke, gamle ansiktet og prøvde å fordøye den veldige, ubegripelige sannheten: at Humlesnurr aldri mer ville snakke til ham, aldri mer kunne hjelpe ham …
Det mumlet i flokken bak ryggen hans. Det virket som det gikk lang tid før det demret for ham at han knelte på noe hardt, og så ned.
Medaljongen de hadde greid å stjele for så mange timer siden, hadde falt ut av lomma til Humlesnurr. Den hadde åpnet seg, kanskje av smellet da den traff bakken. Og vel kunne han ikke føle mer sjokk eller skrekk eller sorg enn han allerede følte, men i samme sekund han tok opp medaljongen, visste han at noe var galt …
Han snudde på den i hånden. Denne var ikke så stor som den medaljongen han husket han hadde sett i tanketanken, og heller ikke var det noe merke på den, ikke tegn til den kunstferdige S-en som visstnok skulle være Smygards merke. Og hva mer var, inni var det ikke annet enn en liten, sammenbrettet pergamentbit, klemt hardt inn på det stedet hvor det skulle vært et portrett.
Automatisk, uten egentlig å tenke over hva han gjorde, fisket han pergamentbiten fram, brettet den ut og leste i skjæret fra de mange vokslysene som nå var blitt tent bak ham:
Til Mørkets herre
Jeg vet at lenge før De leser dette, er jeg død,
men jeg vil De skal vite at det var jeg som oppdagethemme ligheten Deres.
Jeg har stjålet den ekte malacruxen og vil ødelegge den så snart jeg kan.
Jeg møter døden i det håp at den dag De møter Deres likemann, vil De på ny være dødelig.
R.A.S.
Harry hverken visste eller brydde seg om hva dette budskapet betydde. Én eneste ting betydde noe: Dette var ingen malacrux. Humlesnurr hadde svekket seg ved å drikke den avskyelige eliksiren – for ingenting. Harry krøllet pergamentet i neven, og øynene sved av tårer. Bak ham satte Hogg i å ule.