KAPITTEL TRETTI
Alle skoletimer var innstilt, alle heksamener utsatt. De neste dagene ble noen av elevene hentet hjem av foreldrene i hui og hast – Patil-tvillingene var vekk før frokost dagen etter Humlesnurrs død, og Sakarias Smutt ble eskortert ut av borgen av sin far, som så temmelig storsnutet ut. Jokum Finnimann, derimot, nektet blankt å bli med moren sin hjem, og de holdt en skrikekonkurranse i inngangshallen som endte med at hun gikk med på at han fikk bli til over begravelsen. Hun hadde hatt problemer med å finne en seng å sove i i Galtvang, fortalte Jokum Harry og Ronny, for nå strømmet det hekser og trollmenn i hopetall til landsbyen for å vise Humlesnurr den siste ære.
Det vakte en smule oppstyr blant de yngre elevene, som aldri hadde sett den før, da en kruttblå vogn så stor som et hus, trukket av tolv gigantiske, gulhvite vingehester, kom susende ned fra himmelen sent på ettermiddagen før begravelsen og landet like ved Skogen. Harry så på fra vinduet da en kjempestor, staselig kvinne med olivenhud og svart hår kom ut på stigtrinnet og kastet seg i armene på den ventende Gygrid. En delegasjon fra departementet, blant dem magiministeren selv, var innkvartert inne i borgen. Harry unngikk omhyggelig all kontakt med samtlige; han var sikker på at før eller siden ville han igjen bli bedt om å redegjøre for Humlesnurrs siste utflukt fra Galtvort.
Harry, Ronny, Hermine og Gulla tilbragte all sin tid sammen. Det var nesten som det deilige været spottet dem; Harry kunne forestille seg hvordan det ville vært om Humlesnurr ikke hadde dødd og de hadde fått en slik tid sammen helt på slutten av skoleåret, når Gulla var ferdig med heksamenene sine, og presset av skolearbeid hadde lettet … og timene gikk, og han utsatte og utsatte å si den tingen han visste at han måtte si, gjøre det han visste var det riktige, fordi det var for vanskelig å gi slipp på sin beste kilde til trøst.
De besøkte sykestua to ganger om dagen. Nilus var utskrevet, men Rulle lå fremdeles der under tilsyn av madam Pomfrit. Arrene var ikke blitt noe bedre – for å si det som det var, minnet han nå adskillig om Galøye Bister, selv om han heldigvis hadde begge øynene og beina i behold, og personligheten var den samme som alltid. Den eneste egentlige forandringen der var at han hadde fått en forkjærlighet for meget blodige biffer.
«… så det ere meget ’eldig at ’an gifte med meg,» sa Fleur fornøyd mens hun ristet ut putene hans, «for de britiske, de alltid steke sin kjott for mye. Dette ’ar jeg alltid sagt.»
«Jeg får vel bare begynne å innse at han virkelig kommer til å gifte seg med henne, da,» sukket Gulla senere den kvelden, da hun, Harry, Ronny og Hermine satt ved det åpne vinduet i Griffing-stua og så ut over den mørknende parken.
«Hun er da ikke så ille,» sa Harry. «Men stygg, da, så klart,» la han fort til da Gulla hevet et øyebryn. Motstrebende måtte hun fnise.
«Vel, hvis mamma kan tåle det, så kan vel jeg òg.»
«Er det noen flere vi kjenner som er død?» spurte Ronny Hermine, som satt og bladde i Aftenprofeten.
Hermine krympet seg over den liksom-kjekke tonen hans.
«Nei,» sa hun bebreidende og brettet sammen avisen. «De leter fremdeles etter Slur, men det er ingen spor …»
«Så klart ikke,» sa Harry, som ble sint så snart de kom inn på dette emnet. «De finner ikke Slur før de finner Voldemort, og siden de aldri har greid det på alle disse åra …»
«Jeg går og legger meg,» gjespet Gulla. «Jeg har ikke sovet noe særlig godt siden … vel, i hvert fall, jeg kan trenge litt søvn.»
Hun ga Harry et kyss – Ronny så demonstrativt bort – vinket til de to andre og forsvant mot jentesovesalene. Ikke før hadde døra gått igjen etter henne, før Hermine bøyde seg mot Harry med et utpreget Herminisk uttrykk i fjeset.
«Harry, jeg fant ut noe på biblioteket i dag …»
«R.A.S.?» sa Harry og rettet seg opp.
Han følte seg ikke slik som så ofte før – oppspilt, nysgjerrig, brennende oppsatt på å komme til bunns i et mysterium – han visste bare at før han oppdaget hvordan det hang sammen med den ekte malacruxen, kunne han ikke komme videre på den mørke, slyngende veien som han og Humlesnurr hadde begynt på sammen, og som han visste at han nå måtte fortsette videre på alene. Fremdeles kunne det være opptil fire malacruxer igjen der ute, og hver enkelt av dem måtte finnes og elimineres om det i det hele tatt skulle være en mulighet for å kunne drepe Voldemort. Han gjentok og gjentok for seg selv hvilke det var, som om det å regne dem opp kunne bringe dem innen rekkevidde: «Medaljongen … kruset … slangen … noe etter Griffing eller Ravnklo … medaljongen … kruset … slangen … noe etter Griffing eller Ravnklo …»
Det var som et mantra som pulserte i hodet mens han sovnet om kvelden, og drømmene myldret av krus, medaljonger og hemmelighetsfulle gjenstander som han ikke helt kunne nå, enda Humlesnurr hjelpsomt rakte ham en taustige som forvandlet seg til slanger i det samme han begynte å klatre …
Morgenen etter Humlesnurrs død hadde han vist Hermine lappen inni medaljongen. Hun hadde ikke umiddelbart dratt kjensel på forbokstavene fra en eller annen obskur trollmann hun hadde lest om, men siden hadde hun forsvunnet til biblioteket litt oftere enn strengt tatt nødvendig for en som ikke hadde noen lekser lenger.
«Nei,» sa hun trist, «jeg har prøvd, men jeg har ikke funnet noe … Det fins et par noenlunde kjente trollmenn med de initialene – Rosalinde Antigone Snifs, Rupert Adelkamp Snoeffel – men de passer liksom ikke i det hele tatt. Ifølge det brevet kjente han eller hun som stjal malacruxen Voldemort, og jeg kan ikke finne så mye som en antydning om at hverken Snifs eller Snoeffel hadde noe som helst med ham å gjøre … Nei, faktisk, så dreier det seg om … Slur.»
Hun så helt nervøs ut bare for å nevne navnet.
«Hva med ham?» sa Harry tungt og sank tilbake i stolen.
«Vel, det er bare at jeg hadde på en måte rett om det med Halvblodsprinsen,» sa hun forsiktig.
«Er du nødt til å gni det helt inn, Hermine? Hvordan tror du det føles for meg nå?»
«Nei – nei, Harry, det var ikke sånn jeg mente!» sa hun fort. Hun skottet rundt seg for å være sikker på at ingen hørte dem. «Bare … at jeg hadde rett i at boka hadde tilhørt Ellinor Prinz. Du skjønner – hun var moren til Slur!»
«Det var det jeg syns, at hun så temmelig bedrøvelig ut,» sa Ronny. Hermine overhørte ham.
«Jeg bladde gjennom resten av de gamle Profetene, og der fant jeg en liten notis om at Ellinor Prinz giftet seg med en mann som het Tobias Slur, og etterpå, en kunngjøring om at hun hadde født en –»
«– morder,» hveste Harry.
«Ja … jo,» sa Hermine. «Så jeg hadde på en måte rett, da. Slur må ha vært stolt av å være ’halvt Prinz’, skjønner du? For ifølge det som sto i Profeten, var Tobias Slur en gomp.»
«Ja, det kan stemme,» sa Harry. «Han ville sikkert skrytt av fullblods-sida for å innsmigre seg hos Lucifus Malfang og den gjengen … Han er jo akkurat som Voldemort. Fullblods mor, gompefar … skamfull for avstamningen sin, bruker svartekunster for å få folk til å frykte dem, fant på en imponerende, ny tittel å smykke seg med – fyrst Voldemort, Halvblodsprinsen – åssen kunne Humlesnurr ha unngått å –?»
Så tidde han og stirret ut av vinduet. Han kunne ikke la være å komme tilbake til Humlesnurrs utilgivelige tillit til Slur … men som Hermine indirekte hadde minnet ham om, hadde han selv også latt seg lure på samme måten. Tross at formlene var blitt stadig mørkere, hadde han aldri villet tro noe vondt om gutten som hadde vært så flink, og som hadde hjulpet ham slik …
Hjulpet ham … tanken var nesten uutholdelig nå …
«Men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor han ikke meldte deg for å bruke den boka,» sa Ronny. «Han må jo ha visst hvor du fikk alt sammen fra.»
«Å, han visste det, ja,» sa Harry bittert. «Han skjønte det da jeg brukte Sectumsemper. Han trengte ingen psykomantikk … Han kan ha skjønt det enda tidligere, faktisk, siden Snilehorn drev og snakket om hvor fantastisk god jeg var i eliksirer … Han skulle nok ikke lagt igjen den gamle boka si i skapet der, hva?»
«Men hvorfor meldte han deg ikke?»
«Jeg tror han nødig ville bli forbundet med den boka,» sa Hermine. «Jeg tror ikke Humlesnurr ville likt det noe særlig om han hadde visst det. Og selv om Slur lot som den ikke var hans, ville Snilehorn straks ha kjent igjen håndskriften. Og forresten var det Slurs gamle klasserom den lå igjen i, og jeg vedder på at Humlesnurr visste at moren hans het Prinz.»
«Jeg skulle vist boka til Humlesnurr,» sa Harry. «Han som drev og viste meg åssen Voldemort hadde vært ond helt fra skoledagene, og så satt jeg med beviset for at Slur også hadde vært det –»
«’Ond’ er et sterkt ord,» sa Hermine stillferdig.
«Det var du som alltid snakket om hvor farlig den boka var!»
«Harry, jeg prøver bare å si at du bebreider deg selv for mye. Jeg syntes prinsen hadde en ekkel sans for humor, men det ville aldri falt meg inn at han var en mulig morder …»
«Det er vel ingen av oss som kunne gjetta at Slur ville … vel, altså …» sa Ronny.
Det ble stille igjen. Alle tre satt fortapt i sine egne tanker, men Harry var sikker på at de, som han, tenkte på følgende morgen, da Humlesnurr skulle begraves. Harry hadde aldri vært i noen begravelse før; da Sirius døde, ble det ikke noe lik å begrave. Han visste ikke hva han skulle vente og var litt nervøs for hva han ville få se, hvordan han ville føle seg. Han lurte på om Humlesnurrs død kom til å føles virkeligere etter begravelsen. Det var øyeblikk innimellom da den fryktelige realiteten truet med å overmanne ham, men det var også store, numne tomrom da det var vanskelig å ta inn over seg at Humlesnurr virkelig var borte, enda ingen snakket om annet i hele borgen. Men det var likevel ikke slik som etter Sirius, denne gangen hadde han ikke lett desperat etter et smutthull, et tryllemiddel til å bringe Humlesnurr tilbake … Han famlet i lomma etter det kalde kjedet til den falske malacruxen, som han nå hadde med seg overalt, ikke som en talisman, men en påminnelse om hva den hadde kostet, og hva som gjensto å gjøre.
Neste dag sto Harry tidlig opp for å pakke; Galtvortekspressen skulle gå en time etter begravelsen. I Storsalen var stemningen laber da han kom ned. Alle var i gallakutte, og ingen virket særlig sulten. Professor McSnurp hadde latt den troneliknende stolen midt på lærerbordet stå tom. Gygrids stol var også tom – Harry lurte på om han kanskje ikke greide tanken på frokost – men Rufus Grimst hadde uten videre dikkedarer satt seg på Slurs plass. Harry unngikk det gule blikket da det sveipet over salen; han hadde en ubehagelig følelse av at det var ham Grimst så etter. I følget hans fikk Harry øye på det røde håret og hornbrillene til Perry Wiltersen. Ronny viste ikke tegn til at han hadde lagt merke til Perry, utover å spidde bøklingbitene sine med uvant heftighet.
Borte ved Smygard-bordet satt Krabbe og Gurgel og mumlet med hverandre. Enda så svære de var, virket de underlig ensomme uten den høye, bleke Malfang mellom seg til å herse med dem. Harry hadde ikke ofret mange tankene på Malfang – alt hans hat var rettet mot Slur – men han hadde ikke glemt redselen i Malfangs stemme der på toppen av tårnet, og heller ikke at han hadde senket staven før de andre dødseterne kom. Han trodde ikke at Malfang ville ha drept Humlesnurr. Fortsatt foraktet han ham for hans forgapelse i svartekunstene, men nå var det blandet en ørliten dråpe medfølelse i motviljen. Hvor var Malfang nå, funderte Harry, og hva tvang Voldemort ham til å gjøre med sine trusler om å drepe ham og familien hans?
Tankene hans ble avbrutt av et lite dult i sida fra Gulla. Professor McSnurp hadde reist seg, og det sørgmodige sorlet i salen døde bort med det samme.
«Tida er nesten inne,» sa hun. «Vær snill å følge etter husstyrerne ut i parken. Griffingene følger meg.»
I nesten total stillhet toget de ut mellom benkene. Harry fikk et glimt av Snilehorn foran Smygard-kolonnen, iført en praktfull, lang, smaragdgrønn kutte med sølvbroderier. Han hadde aldri sett professor Stikling, husstyrer i Håsblås, så ren; det var ikke engang en lapp på hatten, og da de kom ut i inngangshallen, sto madam Knipe der ved sida av Nask, hun med et tykt, svart slør som rakk henne til knærne, og han i eldgammel svart dress og slips som stinket av møllkuler.
De skulle ned mot innsjøen, skjønte Harry da han kom ut på steintrappa utenfor ytterdørene. Varmen fra sola kjærtegnet ansiktet mens de fulgte taust etter professor McSnurp. Der de stanset, var det satt ut hundrevis av stoler på rekke og rad på begge sider av en midtgang, og vendt mot et marmorbord forrest. Det var virkelig en nydelig sommerdag.
Halvparten av stolene var allerede opptatt av en forunderlig blanding av mennesker: loslitte og elegante, gamle og unge. De fleste var folk Harry ikke kjente, men det var noen kjente òg, blant dem noen medlemmer av Føniksordenen: Nestor Bindebolt, Galøye Bister, Dult – med et hår som mirakuløst var blitt lysende rosa igjen – Remus Lupus, som det så ut som hun holdt i hånden, herr og fru Wiltersen, Rulle støttet av Fleur og med Fred og Frank like bak, iført svarte drageskinnjakker. Og så var det madame Maxime, som fylte to og en halv stol helt alene, Tom, pubverten på Den lekke heksekjel, Arabella Figg, Harrys futt-nabo i Hekkveien, den hårete bassisten fra trollmannsgruppa Skumle søstre, Pistill Prang, sjåføren på Fnattbussen, madam Malkin fra kuttebutikken i Diagonallmenningen, pluss noen som Harry bare kjente av utseende, som barmannen på Galthodet og heksa som gikk rundt med trillevogna på Galtvortekspressen. Borgspøkelsene var der òg, så vidt synlige i det skarpe solskinnet, og mest når de beveget seg og skimret utydelig i den lyse lufta.
Harry, Ronny, Hermine og Gulla satte seg på de ytterste plassene på en av rekkene ved sjøen. Folk snakket hviskende med hverandre; det lød som en bris gjennom gress, men mye svakere enn fuglesangen. Mengden ble stadig større. Harry så Lulla hjelpe Nilus ned på en stol og kjente et stikk av kjærlighet til dem begge; de to var de eneste av hele HL som hadde stilt opp på Hermines innkalling den kvelden Humlesnurr døde, og Harry visste hvorfor: Det var de to som hadde savnet HL mest … de to som sikkert hadde sjekket myntene sine jevnlig i håp om at det kunne bli et møte til …
Kornelius Bloeuf kom gående forbi dem mot de forreste radene; fjeset var mismodig, og som vanlig snurret han den grønne bowlerhatten. Den neste Harry dro kjensel på, var Rita Slita; han så sint at hun gikk med notisboka klar mellom de røde klørne – men så gikk han fra sinne til raseri ved synet av Dolorosa Uffert, med en svart fløyelssløyfe øverst på de jerngrå krøllene og paddefjeset lagt i lite overbevisende sørgefolder. Da hun fikk øye på kentauren Florens, som sto som en vaktpost nede ved vannkanten, skvatt hun til og fant seg fort en plass et godt stykke unna.
Til sist satte lærerne seg. Grimst satt med alvorlig og verdig mine på første rad sammen med professor McSnurp, så Harry. Han lurte på om Grimst eller noen av disse viktige personene virkelig var lei for at Humlesnurr var død. Men i det samme hørte han musikk, underlig, over- eller underjordisk musikk, og glemte sin motvilje mot departementet mens han prøvde å finne ut hvor den kom fra. Han var ikke den eneste; mange rundt ham strakte hals og speidet, med en viss engstelse.
«Der nede,» hvisket Gulla i øret hans.
Og da så han dem i det klare, grønne, sollyse vannet, noen centimeter under overflaten, og det minnet ham så avskyelig om inferiene – et kor av havfolk, med bleke, bølgende ansikter og flommende, fiolett hår, som sang på et underlig språk han ikke forsto. Musikken fikk håret til å reise seg i nakken på ham, men likevel var den ikke ubehagelig. Den talte tydelig om tap og fortvilelse. Han så ned i sangernes ville ansikter og fikk følelsen av at iallfall de sørget over Humlesnurrs bortgang. Så dultet Gulla borti ham igjen, og han så opp.
Gygrid kom sakte gående opp midtgangen mellom stolene. Han gråt helt lydløst, ansiktet glinset av tårer, og i armene bar han noe som var innhyllet i fiolett fløyel overstrødd med gullstjerner, og Harry visste at det var Humlesnurrs døde kropp. En skarp smerte fylte strupen hans ved synet. Et øyeblikk var det som den underlige musikken, og opplevelsen av å være så nær Humlesnurrs lik, sugde dagen tom for all varme. Ronny var blek og knust. Tårene falt tett i fanget på både Gulla og Hermine.
De kunne ikke se tydelig hva som skjedde der forut. Det så ut som Gygrid hadde lagt liket varsomt fra seg på bordet. Nå kom han tilbake langs midtgangen og snøt seg med svære trompetstøt som tiltrakk seg forargede blikk fra flere, deriblant Dolorosa Uffert, så Harry … men han visste at det ville Humlesnurr gitt blaffen i. Han prøvde å sende Gygrid et hyggelig vink idet han passerte, men Gygrids øyne var så hovne at han knapt kunne se hvor han gikk. Harry kikket mot bakerste rad, dit Gygrid var på vei, og skjønte straks hva han siktet mot, for der satt jøtulen Gnurrg, kledd i jakke og bukser som hver var på størrelse med et lite selskapstelt, med det store, stygge kampesteinhodet bøyd og så aldeles fredelig ut, nesten menneskelig. Gygrid satte seg ved sida av halvbroren sin, og Gnurrg klappet ham på hodet med slik kraft at stolbeina sank ned i bakken. Harry merket et vidunderlig øyeblikk at han holdt på å sprute ut i latter. Men så tidde musikken, og han snudde seg forover igjen.
En liten mann med tjafsete hår og enkel, svart kutte hadde reist seg og sto foran Humlesnurrs lik. Harry kunne ikke høre hva han sa. Her og der kom et løsrevet ord svevende over hundrevis av hoder. «Åndens adelskap» … «intellektuelle bidrag» … «et stort hjerte» … det sa ikke stort. Det hadde lite å gjøre med den Humlesnurr Harry hadde kjent. Han kom plutselig på Humlesnurrs versjon av «å si et par ord»: «Dåsemikkel! Bælje! Snurrepiperi! Klyp!» og enda en gang måtte han tvinge tilbake et glis … hva var det i veien med ham?
Han hørte en svak, plaskende lyd fra venstre, og så at havfolkene hadde kommet opp til overflaten for å følge med, de òg. Han husket da Humlesnurr hadde huket seg ned i vannkanten to år før, like ved der Harry satt nå, for å prate med havhøvdinnen på havsk. Han lurte på hvor Humlesnurr hadde lært å snakke havsk. Det var så mye han aldri hadde fått spurt ham om, så mye han ville ha sagt …
Og i det samme slo den inn over ham, den forferdelige sannheten, mer fullstendig og mer ufrakommelig enn til nå. Humlesnurr var død og borte … Han knuget den kalde medaljongen i hånden så hardt at det gjorde vondt, men kunne ikke hindre at de varme tårene sildret. Han så bort fra Gulla og de andre og stirret ut over sjøen, mot Skogen, mens den lille mannen i svart messet videre … Det var noe som beveget seg mellom trærne. Kentaurene var også kommet for å ære ham. De kom ikke ut fra skogbrynet, men Harry så dem der de sto, urørlig og halvskjult i skyggene, med buene ved sida, og stirret mot trollmennene. Og han husket sin første, marerittaktige tur inn i Skogen, den første gangen han hadde sett det vesenet som den gang var Voldemort, og hvordan han hadde møtt ham ansikt til ansikt, og at han og Humlesnurr ikke lenge etter hadde snakket om å kjempe en håpløs kamp. Det var viktig å kjempe, hadde Humlesnurr sagt, og kjempe igjen, og fortsette å kjempe, for bare da var det mulig å holde ondskapen stangen, selv om det aldri var mulig å utslette den helt …
Og der Harry satt i det hete solskinnet, så han klart hvordan folk som brydde seg om ham, hadde stilt seg foran ham, den ene etter den andre, fast besluttet på å beskytte ham – moren, faren, gudfaren og til slutt Humlesnurr – men at den tid var over. Han kunne ikke la flere stille seg mellom ham og Voldemort; han måtte for alltid gi avkall på den illusjonen han burde ha mistet da han var ett år: at en forelders arm var beskyttelse god nok mot alt som var farlig. Her var et mareritt han ikke kunne våkne av, her hjalp ingen trøstende hvisking i mørket om at han var trygg, at allting var bare innbilning. Den siste og sterkeste av hans beskyttere var død, og han var mer alene enn noen gang før.
Den lille mannen i svart hadde omsider holdt opp å snakke og satte seg igjen. Harry ventet at noen andre skulle reise seg, at det skulle bli flere taler, og sikkert en fra statsråden, men ingen rørte seg.
Så var det plutselig noen som skrek. Lysende hvite flammer slo opp fra Humlesnurrs lik og bordet det lå på, og de steg høyere og høyere og skjulte det. Hvit røyk slynget seg opp i lufta og antok underlige former – et svimlende øyeblikk syntes Harry at han så en føniks fly frydefullt opp mot det blå – men i neste sekund var ilden borte. Der den hadde vært, sto en hvit marmorhvelving som omsluttet Humlesnurrs kropp og bordet den hadde hvilt på.
Og så ropte flere i sjokk idet en sverm av piler kom susende gjennom lufta, men de landet på trygg avstand fra mengden. Det var kentaurenes hyllest, forsto Harry, og han så dem snu og forsvinne inn blant de kjølige stammene. Også havfolkene sank sakte ned i det grønne vannet og forsvant av syne.
Harry så bort på Gulla, Ronny og Hermine. Ronnys ansikt var fortrukket, som om han ble blendet av solskinnet. Hermines var blankt av tårer, men Gulla gråt ikke lenger. Hun møtte Harrys blikk med det samme harde, flammende blikket han hadde sett da hun klemte ham etter å ha vunnet rumpeldunkpokalen uten ham, og han skjønte at i det øyeblikket forsto de hverandre til bunns, og at når han fortalte henne hva han nå hadde å gjøre, ville hun ikke si: «Vær forsiktig» eller «Ikke gjør det», men godta beslutningen hans, fordi hun aldri ville ventet noe mindre av ham. Og derfor stålsatte han seg til å si det han hadde visst han måtte si, helt siden Humlesnurr døde.
«Gulla, hør på meg …» sa han lavt mens sorlet av stemmer rundt dem ble høyere, og folk begynte å reise seg. «Jeg kan ikke være sammen med deg mer. Vi må holde opp. Vi kan ikke være kjærester.»
Med et rart, lite, skjevt smil sa hun: «Det har en eller annen dum, edel grunn, ikke sant?»
«Det har vært som … disse siste ukene med deg har vært som å være en helt annen,» sa Harry. «Men jeg kan ikke … vi kan ikke … jeg har noen ting jeg må gjøre.»
Hun gråt ikke, bare så på ham.
«Voldemort bruker folk som fiendene hans er glad i. Han har brukt deg som agn én gang alt, og da var det bare fordi du var søsteren til bestevennen min. Tenk hvor farlig det ville bli for deg hvis vi fortsetter sånn. Han får vite det. Han finner det ut. Han vil prøve å komme til meg gjennom deg.»
«Tenk om det ikke bryr meg, da?» sa Gulla hett.
«Det bryr meg,» sa Harry. «Åssen tror du jeg ville følt meg hvis dette var din begravelse … og det var min skyld …»
Hun så bort fra ham, ut over sjøen.
«Jeg ga deg aldri helt opp,» sa hun. «Ikke ordentlig. Jeg fortsatte å håpe … Hermine sa jeg måtte få meg et liv. Være sammen med noen andre, kanskje, slappe av litt når du var der – jeg greide jo aldri å si et ord hvis du var der, husker du? Og hun trodde kanskje du kom til å legge litt mer merke til meg hvis jeg var litt mer – meg selv.»
«Gløgg jente, hun Hermine,» sa Harry og prøvde å smile. «Jeg skulle bare ønske jeg hadde spurt deg før. Vi kunne hatt evigheter … månedsvis – ja, kanskje årevis …»
«Men du har vært for travelt opptatt med å redde trollmannsverdenen,» sa Gulla og lo halvveis. «Vel … jeg kan ikke si jeg er overrasket. Jeg visste at det måtte gå sånn til slutt. Jeg visste at du aldri kom til å bli fornøyd hvis du ikke fikk jage Voldemort. Kanskje det er derfor jeg liker deg så godt.»
Harry holdt ikke ut å høre alt dette. Ikke trodde han at han greide å holde på besluttsomheten hvis han ble sittende ved sida av henne heller. Han så at Ronny hadde lagt armene om Hermine og strøk henne over håret mens hun hulket inn mot skulderen hans. Tårene dryppet fra den lange nesa hans også. Med en motløs gest reiste Harry seg, snudde ryggen til Gulla og Humlesnurrs gravmæle og gikk sin vei bortover langs sjøen. Å bevege seg kjentes mye mer utholdelig enn å sitte stille, akkurat som så snart som mulig å gå løs på å finne malacruxene og drepe Voldemort ville føles bedre enn å vente på å komme i gang …
«Harry!»
Han snudde seg. Rufus Grimst kom fort haltende etter ham langs bredden, støttet til stokken sin.
«Jeg hadde håpet å få et ord med deg … Har du noe imot om jeg slår følge et stykke?»
«Nei,» sa Harry likegyldig og begynte å gå igjen.
«Dette har vært en skrekkelig tragedie, Harry,» sa Grimst lavmælt. «Jeg kan ikke få sagt hvor forferdet jeg ble da jeg hørte det. Humlesnurr var en trollmann av de største. Vi har hatt våre uoverensstemmelser, men ingen vet bedre enn jeg –»
«Hva er det De vil?» spurte Harry rett ut.
Grimst ble tydelig irritert, men greide som sist å legge uttrykket fort om til sorgfull forståelse.
«Du er selvfølgelig helt knust,» sa han. «Jeg vet jo hvor nær du sto Humlesnurr. Du har kanskje vært den eleven som sto ham nærmest, noensinne. Båndet som bandt dere to sammen –»
«Hva er det De vil?» gjentok Harry og stanset.
Grimst stanset også og støttet seg til stokken. Nå var uttrykket forskende da han stirret på Harry.
«Det sies at du var sammen med ham da han var borte fra skolen den natta han døde.»
«Hvem sier det?» sa Harry.
«Noen lamsløvet en dødseter øverst i tårnet etter at Humlesnurr døde. Dessuten var det to sopelimer der oppe. Departementet kan legge sammen to og to, Harry.»
«Hyggelig å høre,» sa Harry. «Vel, hvor jeg dro sammen med Humlesnurr, og hva vi gjorde der, er min sak. Han ville ikke at folk skulle få vite det.»
«Slik lojalitet er naturligvis beundringsverdig,» sa Grimst, og det var tydelig at det kostet ham mye å beherske irritasjonen. «Men Humlesnurr er borte, Harry. Borte.»
«Han er ikke helt borte fra skolen før ingen her lenger har lojalitet til ham,» sa Harry og kunne ikke la være å smile.
«Men snille deg, gutt … Selv ikke Humlesnurr kan vende tilbake fra –»
«Det er ikke det jeg mener. Det er ikke noe De ville forstå. Men jeg har ingenting å fortelle Dem.»
Grimst nølte litt. Så sa han, i en tone som åpenbart skulle virke taktfull: «Departementet kan tilby deg all mulig slags beskyttelse, vet du, Harry. Det ville være meg en fornøyelse å la deg disponere et par av mine svartspanere –»
Harry lo.
«Voldemort vil drepe meg selv, og noen svartspanere kommer ikke til å hindre ham. Så takk for tilbudet, men nei takk.»
«Så forslaget jeg ga deg til jul –,» sa Grimst, og nå var stemmen blitt kald.
«Hvilket forslag? Å ja … det om at jeg forteller all verden hvilken strålende jobb dere gjør, i bytte for – »
«– for å styrke vår felles moral!» bjeffet Grimst.
Harry betraktet ham et øyeblikk.
«Har dere latt Svinton Slipprush gå ennå?»
Grimst fikk en stygg, fiolett farge som minnet sterkt om onkel Wiktor.
«Jeg ser du er – »
«Humlesnurrs mann tvers igjennom,» sa Harry. «Stemmer.»
Grimst glante sint på ham et øyeblikk, så snudde han og haltet vekk uten å si et ord til. Harry så at Perry og resten av departementsdelegasjonen sto og ventet på ham mens de kastet nervøse blikk mot den hulkende Gygrid og Gnurrg, som ikke hadde rørt seg fra plassene sine. Ronny og Hermine kom fort bortover mot Harry og passerte Grimst, på vei i motsatt retning. Harry snudde og begynte å gå langsomt bortover til de tok ham igjen, og det gjorde de i skyggen av et bøketre hvor de ofte hadde sittet i lysere tider.
«Hva var det Grimst ville?» hvisket Hermine.
«Det samme han ville til jul,» sa Harry med et skuldertrekk. «At jeg skulle gi ham fortrolige opplysninger om Humlesnurr og bli departementets nye reklamegutt.»
Det så ut som Ronny var i indre opprør. Et øyeblikk etter sa han til Hermine: «Du, værsåsnill å få lov å gå tilbake og gi Perry en på tygga!»
«Nei,» sa hun bestemt og grep ham i armen.
«Jeg kommer til å føle meg så mye bedre!»
Harry lo. Selv Hermine smilte litt, men smilet falmet da hun så opp på borgen.
«Jeg orker ikke tanken på at vi kanskje aldri kommer tilbake,» sa hun stille. «Hvordan kan Galtvort bli stengt?»
«Kanskje den ikke blir det,» sa Ronny. «Vi er da vel ikke i større fare her enn hjemme, vel? Det er likedan alle steder nå. Jeg ville nesten sagt at det var tryggere her, jeg; det er flere trollmenn her som kan forsvare stedet. Hva mener du, Harry?»
«Jeg kommer ikke tilbake selv om skolen åpner igjen,» sa Harry.
Ronny måpte, men Hermine sa sørgmodig: «Det visste jeg du skulle si. Men hva vil du gjøre, da?»
«Jeg drar tilbake til Dumlingene en gang til, for det ville Humlesnurr at jeg skulle,» sa Harry. «Men det blir et kort besøk, og etter det er jeg kvitt dem for godt.»
«Men hvor skal du gjøre av deg hvis du ikke skal tilbake til skolen?»
«Jeg tenkte jeg kunne dra tilbake til Gudriksdal,» mumlet Harry. Den tanken hadde kretset rundt i hodet hans siden den natta Humlesnurr døde. «For meg var det der det begynte, alt sammen. Jeg har bare på følelsen at jeg burde dra tilbake dit. Og så kan jeg besøke gravene til foreldrene mine. Det vil jeg gjerne.»
«Og så da?» sa Ronny.
«Så må jeg jo oppspore resten av malacruxene, da, ikke sant?» sa Harry. Han så på Humlesnurrs hvite grav, som speilte seg i vannet på den andre sida av sjøen. «Det var det han ville jeg skulle gjøre, det var derfor han fortalte meg så mye om dem. Hvis han hadde rett – og det er jeg sikker på han hadde – er det fremdeles fire igjen av dem etsteds. Jeg må finne dem og ødelegge dem, og etterpå må jeg gå løs på den sjuende delen av Voldemorts sjel, den han fremdeles går rundt med i kroppen, og det er meg som må drepe ham. Og hvis jeg møter Severus Slur underveis,» la han til, «så desto bedre for meg, og desto verre for ham.»
Det ble stille lenge. Mengden hadde nesten løst seg helt opp nå. De siste etternølerne tok en lang omvei rundt den monumentale Gnurrg, som holdt trøstende om broren sin. Gygrids ul av sorg gjallet fremdeles over vannet.
«Vi kommer dit, Harry,» sa Ronny.
«Hva?»
«Hjem til tanta og onkelen din. Og derfra blir vi med deg, samme hvor du skal.»
«Nei –,» sa Harry fort. Dette hadde han ikke tatt med i beregningen, han ville jo nettopp de skulle skjønne at denne farligste ferden måtte han legge ut på alene.
«Du sa til oss en gang at det var tid nok til å snu hvis vi ville,» sa Hermine stille. «Og tid nok har vi hatt, ikke sant?»
«Vi er med deg, samme hva som skjer,» sa Ronny. «Men du, kompis, du blir nødt til å komme hjemom oss før vi gjør noe annet, før Gudriksdal til og med.»
«Hvorfor det?»
«Bryllupet til Fleur og Rulle, ikke sant?»
Harry kikket forbløffet på ham. Den tanken at noe så normalt som et bryllup fremdeles fantes, forekom ham utrolig – og deilig.
«Ja, det må vi jo ikke gå glipp av,» sa han omsider.
Neven lukket seg automatisk om den falske malacruxen. Men tross alt, tross den mørke og slyngende veien han skimtet forut, tross det avgjørende møtet med Voldemort han visste måtte komme, om det gikk en måned, ett år eller ti, så kjente han at hjertet ble lettere ved tanken på at det fremdeles var igjen én siste, gyllen fredens dag å nyte sammen med Ronny og Hermine.