KAPITTEL ÉN
De to mennene dukket fram av ingenting, noen meter fra hverandre på den smale, månelyse veien. Et sekund ble de stående urørlige, hver med tryllestaven mot brystet til den andre, men så dro de kjensel på hverandre, stakk stavene bort under kappen og begynte å gå. De gikk i samme retning, og fort.
«Noe nytt?» spurte den høyeste av dem.
«Glimrende nytt,» svarte Severus Slur.
Til venstre for veien var det bare lavt, viltvoksende klungerkjerr, til høyre en høy, veltrimmet hekk. De lange kappene flakset rundt anklene der de marsjerte.
«Trodde nesten jeg kom for sent,» sa Øxodd. De barske trekkene flimret ut og inn av måneskinnet gjennom flettverket av greiner over dem. «Det ble litt kinkigere enn jeg hadde tenkt. Men jeg håper han blir fornøyd. Og du, det låter som du er trygg på en god mottakelse?»
Slur nikket, men kom ikke med noen detaljer. De svingte til høyre, inn i en bred innkjørsel. Den høye hekken fortsatte forbi den imponerende smijernsporten og forsvant av syne innover. Porten var stengt, men de saktnet ikke engang farten. Uten å si et ord løftet begge samtidig venstre arm, som i en slags hilsen, og gikk rett igjennom, som om det mørke metallet var røyk.
Barlindhekkene dempet lyden av skrittene. Fra høyre kom brått en rasling, og Øxodd trakk tryllestaven fort og pekte over hodet på den andre, men så var det ikke annet enn en kritthvit påfugl som spankulerte majestetisk bortover toppen av hekken.
«Jo, Lucifus vet å sno seg. Påfugler …» Øxodd stakk staven tilbake under kappen med et snøft.
Fram av mørket for enden av den strake innkjørselen vokste et statelig herregårdshus. Det glimtet i lys gjennom sprossevinduene i første. Etsteds i den mørke hagen på den andre sida av hekken plasket et springvann. Grusen knaste under føttene da Slur og Øxodd skyndte seg mot hoveddøra, som svingte opp idet de nærmet seg, men det var ingen der som hadde åpnet den.
Hallen var stor, svakt opplyst og overdådig innredet. Det meste av det hellelagte golvet var dekket av et praktfullt teppe. Portrettene på veggene fulgte Slur og Øxodd med bleke øyne der de marsjerte forbi. De to mennene stanset foran en tung tredør, nølte et hjerteslag, og så trykket Slur ned bronseklinka.
Stua innenfor var full av folk – tause mennesker langs et rikt utskåret langbord. Det vanlige møblementet var skjøvet hulter til bulter inn mot veggene. Det eneste lyset kom fra et sprakende bål i den staselige marmorpeisen under et forgylt speil. Slur og Øxodd ble stående et øyeblikk på terskelen. Da øynene deres begynte å venne seg til det sparsomme lyset, ble blikket trukket oppover mot rommets mest påfallende trekk: en tilsynelatende bevisstløs menneskekropp som hang opp ned over bordet og snurret sakte rundt som om den dinglet i et usynlig tau. Kroppen speilte seg i speilet og i det blankpolerte treverket i bordplata under. Ingen av dem som satt under dette uvanlige skuet så på det, unntatt en blek ung mann som satt nesten rett under og tydeligvis ikke kunne la være å skotte dit opp annethvert minutt.
«Øxodd og Slur,» sa en høy, klar stemme fra bordenden. «Dere er like ved å være for sene.»
Den som snakket satt rett foran peisen, så med det samme var det vanskelig for de nyankomne å skjelne mer enn silhuetten av ham. Men da de kom nærmere, tonte ansiktet fram av tussmørket, hårløst, slangeaktig, med spalter til nesebor og glimtende, røde øyne med loddrette pupiller. Han var så blek at det var som om han skinte med et perlemorsskjær.
«Severus, her,» sa Voldemort og viste til plassen til høyre for seg. «Øxodd, ved sida av Dolohov.»
De to mennene satte seg på de anviste plassene. De fleste av øynene rundt bordet fulgte Slur, og det var ham Voldemort snakket til først.
«Nå?»
«Herre, Føniksordenen akter å flytte Harry Potter fra hans nåværende tilfluktssted neste lørdag etter mørkets frambrudd.»
Interessen rundt bordet våknet merkbart. Noen stivnet, andre rørte seg urolig, men alle så på Slur og Voldemort.
«Lørdag … i mørket,» gjentok Voldemort. De røde øynene møtte Slurs svarte med slik intensitet at noen av tilskuerne så bort, formodentlig av frykt for selv å bli svidd av det brennende blikket. Men Slur møtte det rolig, og etter et øyeblikk krummet Voldemorts leppeløse munn seg i noe som minnet om et smil.
«Godt. Utmerket. Og denne opplysningen har du fra …»
«Den kilden vi snakket om,» sa Slur.
«Herre.»
Øxodd bøyde seg fram for å se bortover langbordet på Voldemort og Slur. Alle ansiktene snudde seg mot ham.
«Herre, jeg har hørt noe annet.»
Øxodd ventet, men Voldemort sa ikke noe, så han fortsatte: «Dandel, svartspaneren, kom til å røpe at Potter ikke skal flyttes før den trettiende, natta før gutten fyller sytten.»
Slur smilte.
«Min kilde har fortalt meg at de har planlagt å legge ut et falskt spor. Det må være dette. De har ganske sikkert brukt en forflokningsformel på Dandel. Det ville ikke være første gang, han er kjent for å være påvirkelig.»
«Jeg kan forsikre at Dandel virket helt sikker, herre,» sa Øxodd.
«Naturligvis er han sikker, hvis han har blitt forfloket,» sa Slur. «Jeg kan forsikre deg, Øxodd, at Svartspanerkontoret ikke kommer til å bidra ytterligere til beskyttelsen av Harry Potter. Ordenen tror vi har infiltrert departementet.»
«Da er det i hvert fall én ting Ordenen har skjønt, da, ha?» sa en tettbygd mann et stykke bortenfor Øxodd, og den hese fnisingen hans ble gjentatt her og der langs bordet.
Voldemort lo ikke. Blikket hans hadde flyttet seg oppover, til kroppen som dreide sakte rundt over dem, og det så ut som han var fortapt i sine egne tanker.
«Herre,» fortsatte Øxodd, «Dandel tror det skal settes inn en hel avdeling svartspanere for å flytte gutten –»
Voldemort holdt en stor, hvit hånd i været, og Øxodd bråtidde, men glodde ergerlig mens Voldemort vendte seg til Slur.
«Hvor vil de gjemme gutten deretter?»
«Hjemme hos en i Ordenen,» sa Slur. «Ifølge min kilde er stedet rustet opp med all slags beskyttelse Ordenen og departementet til sammen kan prestere. Jeg tror det er dårlige sjanser til å få tatt ham når han først er der, herre, om da ikke departementet allerede er vårt før neste lørdag. Det gir oss i så fall en mulighet for å lokalisere og oppheve såpass mange av heksingene at vi kan slå oss igjennom resten.»
«Hva sier du, Øxodd?» sa Voldemort bortover bordet, og lyset fra bålet glitret nifst i de røde øynene. « Vil departementet være vårt før neste lørdag?»
På ny dreide alle hodene rundt. Øxodd akslet seg.
«På det punktet har jeg gode nyheter, herre. Jeg har – med store vansker, og etter adskillige anstrengelser – greid å legge en Befaliusforbannelse på Trivius Ffjoth-Ffjolne.»
Mange av dem som satt rundt, virket imponert. Mannen nærmest ham, Dolohov, med langt, forvridd ansikt, ga ham et klapp på ryggen.
«Det er en begynnelse,» sa Voldemort. «Men Ffjoth-Ffjolne er bare én enkelt mann. Grimst må være omgitt av våre folk før jeg slår til. Ett feilslått attentat mot statsråden vil sette meg langt tilbake.»
«Ja – ja, herre, det er sant – men som De vet, er Ffjoth-Ffjolne leder for Avdelingen for magisk justis og har dermed regelmessig kontakt, ikke bare med statsråden selv, men også med lederne for alle andre avdelinger i departementet. Jeg tror det blir lett å underlegge oss de andre, nå som vi først har en så overordnet figur under vår kontroll, og deretter kan samtlige samarbeide om å ta knekken på Grimst.»
«Forutsatt at vår venn Ffjoth-Ffjolne ikke blir oppdaget før han har omvendt resten,» sa Voldemort. «Nå vel, det virker altså usannsynlig at departementet blir mitt før neste lørdag. Hvis vi ikke kan røre gutten på bestemmelsesstedet, må det dermed gjøres underveis.»
«Der har vi en fordel, herre,» sa Øxodd; det virket som han var ute etter anerkjennelse for nær sagt enhver pris. «Vi har greid å plante, ikke én, men flere folk i Avdelingen for magisk transport. Dersom Potter eksiverer eller bruker flumnettet, får vi vite om det straks.»
«Han kommer ikke til å gjøre noen av delene,» sa Slur. «Ordenen unngår alle former for transport som departementet kontrollerer eller regulerer. De har mistillit til alt departementet har hatt fingrene i.»
«Desto bedre,» sa Voldemort. «Da må han ut i åpent lende, og blir langt lettere å ta.»
Igjen kikket han opp på den sakte snurrende kroppen før han fortsatte. «Jeg skal selv ta meg av gutten. Det har vært gjort for mange feil når det gjelder Harry Potter. Noen av dem er mine egne. At Potter fortsatt lever, skyldes mer mine feiltrinn enn hans triumfer. »
Forsamlingen rundt bordet holdt engstelig øye med ham – etter ansiktene å dømme var samtlige redde for å få skylden for Harry Potters fortsatte eksistens. Men det var som om Voldemort snakket mer til seg selv enn til noen av dem, selv om han rettet ordene til den bevisstløse kroppen over dem.
«Jeg har vært uforsiktig, og dermed stilt meg åpen for uhell og slump, disse to tingene som kan velte alle andre planer enn de beste. Men nå vet jeg bedre. Jeg forstår de tingene jeg ikke forsto før. Det må være meg som dreper Harry Potter. Og det skal jeg.»
Ved de ordene, og tilsynelatende som reaksjon på dem, lød plutselig et skrik, et grufullt, langtrukkent ul av smerte og elendighet. Mange av dem rundt bordet kikket overrasket ned, for det lød som om lyden kom nedenfra.
«Ormsvans,» sa Voldemort, uten at den tankefulle, stillferdige tonen endret seg, og uten å ta blikket fra den snurrende kroppen over seg, «har jeg ikke nevnt noe om å holde fangen vår stille?»
«Jo, h-herre,» gispet en liten mann midtveis bortover bordet. Han hadde sittet så lavt i stolen sin at den ved første øyekast virket tom. Nå karret han seg ned fra den og pilte ut av rommet; det siste de så av ham var et eiendommelig glimt av sølv.
«Som sagt, jeg forstår allting bedre nå,» fortsatte Voldemort og så på ny rundt på de anspente ansiktene til sine tilhengere. «For eksempel trenger jeg å låne en tryllestav av en av dere for å drepe Harry Potter.»
Ansiktene rundt ham speilte bare sjokk – han kunne like godt sagt han ville låne en arm av en av dem.
«Ingen melder seg frivillig?» sa Voldemort. «La oss nå se … Lucifus, jeg ser ingen grunn til at du behøver noen stav lenger.»
Lucifus Malfang så opp. Huden hans virket gul og voksaktig i peisskjæret, og øynene var innsunkne og lå halvt i skygge. Stemmen var hes da han svarte:
«Herre?»
«Staven din, Lucifus. Jeg har bruk for den.»
«Jeg …»
Malfang skottet fort bort på sin kone, med det lange, blonde håret som hang nedover ryggen. Hun stirret rett framfor seg, minst like blek som han, men under bordet fant de slanke fingrene hennes håndleddet hans og klemte fort til. Da Malfang kjente berøringen, stakk han hånden i kutten, trakk fram en tryllestav og sendte den bortover bordet til Voldemort, som holdt den opp foran de røde øynene og gransket den grundig.
«Hva er den av?»
«Alm, herre,» hvisket Malfang.
«Og kjernen?»
«Drage – hjerterøtter av drage.»
«Bra,» sa Voldemort. Han trakk fram sin egen stav og sammenliknet lengden.
Lucifus Malfang rakte uvilkårlig hånden fram – et halvt sekund så det ut som han ventet å motta Voldemorts tryllestav i bytte for sin egen. Bevegelsen unngikk ikke Voldemort, som sperret øynene ondskapsfullt opp.
«Staven min, Lucifus? Gi deg min stav?»
Noen i forsamlingen knegget hånlig.
«Jeg har gitt deg friheten, Lucifus, var det ikke nok for deg? Men jeg har lagt merke til at du og familien din ikke virker særlig glade for tida … Hva er det ved min tilstedeværelse i ditt hjem som ikke passer deg, Lucifus?»
«Ingenting – ingenting, herre!»
«Tenk, slike løgner, Lucifus …»
Det var som om den lave stemmen fortsatte å hvisle selv etter at den grusomme munnen holdt opp å bevege seg. Noen av trollmennene kunne knapt holde tilbake en skjelving da hvislingen ble høyere, og de kunne høre noe tungt bukte seg over golvet under bordet.
Den svære slangen kom til syne og klatret sakte opp langs stolen til Voldemort. Tilsynelatende endeløst fortsatte den å strømme oppover og kveile seg over skuldrene hans. Halsen var på tykkelse med et mannslår, øynene med de loddrette pupillene blunket ikke. Voldemort klappet vesenet åndsfraværende med de lange, tynne fingrene, men den han så på var fremdeles Lucifus Malfang.
«Hvorfor virker Malfangene så misnøyde med sin skjebne? Er ikke min gjenkomst, min stigning mot makten, nettopp det de i årevis har påstått at de har ønsket?»
«Jo visst, herre,» sa Lucifus Malfang. Hånden skalv da han tørret litt svette av overleppa. «Visst ønsket vi det – ønsker vi det.»
Til venstre for Malfang kom det et pussig, stivt nikk fra hans kone, som unngikk å se på Voldemort og slangen. Til høyre satt sønnen Draco. Han hadde stirret opp på den slappe kroppen over dem, men nå skottet han fort på Voldemort og bort igjen med det samme, livredd for å møte blikket hans.
«Herre,» sa en mørk kvinne omtrent ved midten av bordet. Stemmen var halvkvalt av sterk følelse, «det er en ære å ha Dem her, i vår families hus. Ingen større glede kan tenkes.»
Hun satt ved sida av søsteren, like ulik henne i holdning og mine som av utseende, med sitt mørke hår og tunge øyelokk. Narsissa satt stiv og ubevegelig, mens Bellatrix bøyde seg fram mot Voldemort, for ord var ikke nok til å uttrykke hennes lengsel etter å være ham nær.
«Ingen større glede,» gjentok Voldemort. Han la hodet litt på skakke og stirret på henne. «Å høre det fra deg betyr meget, Bellatrix.»
Ansiktet hennes ble fylt av farge, og øynene av gledestårer.
«De vet at jeg ikke sier annet enn sannheten, herre!»
«Ingen større glede … selv målt mot den lykkelige begivenhet jeg hører fant sted i din familie i siste uke?»
Hun stirret på ham med halvåpen munn, tydelig forvirret.
«Jeg vet ikke hva De mener, herre.»
«Jeg snakker om din niese, Bellatrix. Og deres, Lucifus og Narsissa. Hun har nettopp giftet seg med varulven Remus Lupus. Så stolte dere må være.»
En eksplosjon av hånlig latter brøt ut rundt bordet. Mange bøyde seg fram og vekslet lystige blikk, og noen hamret med neven i bordet. Den store slangen uttrykte sin misnøye med spetakkelet ved å åpne gapet og hvese høyt, men dødseterne enset det ikke, så stor var begeistringen over å se Bellatrix og Malfangene ydmyket. Bellatrix’ ansikt, som nettopp hadde rødmet av glede, ble nå bare rødflekket og stygt.
«Hun er ingen niese av oss, herre,» ropte hun gjennom munterheten. «Vi – Narsissa og jeg – har ikke vekslet et ord med søsteren vår siden hun giftet seg med den grumsen. Krapylet hennes har ingenting med oss å gjøre, og ikke noe beist hun måtte gifte seg med heller.»
«Hva sier du, Draco?» spurte Voldemort, og skjønt stemmen var lav, skar den lett gjennom hånlatter og spydigheter. «Vil du sitte barnevakt for hvalpene?»
Munterheten nådde nye høyder. Draco Malfang skottet livredd på faren sin, som bare stirret ned i fanget. Så fanget han blikket til moren. Hun ristet nesten umerkelig på hodet, før hun på ny festet blikket uttrykksløst på motsatt vegg.
«Det er nok,» sa Voldemort og strøk den sinte slangen. «Nok!»
Latteren døde umiddelbart.
«Mange av våre eldste slektstrær blir utsatt for smitte i årenes løp,» sa han. Bellatrix stirret på ham, åndeløst og bedende. «Da må dere beskjære deres, ikke sant, om det skal holde seg sunt? Skjære bort de greinene som truer stammens sunnhet.»
«Ja, herre,» hvisket Bellatrix, og nå svømte på ny øynene av takknemlige tårer. «Så snart vi får sjansen!»
«Den skal dere få,» sa Voldemort. «Og som i deres familie, så også i verden … Vi skal skjære bort all kreft som forpester oss, til bare de av rent blod er tilbake …»
Voldemort hevet Lucifus Malfangs tryllestav, pekte rett på den snurrende kroppen som hang over bordet og ga staven et ørlite vipp. Skikkelsen våknet til live med et stønn og prøvde å kjempe seg fri fra usynlige bånd.
«Kjenner du igjen gjesten vår, Severus?» spurte Voldemort.
Slur løftet blikket til ansiktet som hang der opp ned. Nå så alle dødseterne på fangen, som om de hadde fått tillatelse til å vise nysgjerrighet. Kvinnen fortsatte å dreie rundt, og idet ansiktet vendte mot peisilden, sa hun med sprukken, vettskremt stemme: «Severus! Hjelp meg!»
«Ja visst, ja,» sa Slur, mens fangen sakte dreide videre.
«Og du da, Draco?» spurte Voldemort og strøk slangen over snuten med den hånden som var uten stav. Draco ristet, eller snarere rykket på hodet. Nå som kvinnen hadde våknet, maktet han visst ikke å se på henne mer.
«Men du ville neppe tatt faget hennes,» sa Voldemort. «For de av dere som ikke vet det, har vi fått selskap her i kveld av Carita Borre, som inntil nylig underviste på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.»
Her og der ved bordet kom det små, forstående utbrudd. En kraftig, krumrygget kvinne med spisse tenner kaklet.
«Ja … professor Borre lærte barn av hekser og trollmenn alt om gomper … at de er omtrent som oss …»
En av dødseterne spyttet på gulvet. Carita Borre hadde dreid rundt mot Slur igjen.
«Severus … vær så snill … å, vær så snill …»
«Stille!» sa Voldemort og vippet nok en gang med Malfangs tryllestav. Kvinnen ble taus som om hun hadde fått knebel. «Men for professor Borre var det ikke nok å forderve og forurense unge trollmannsbarnesinn. I forrige uke skrev hun et lidenskapelig forsvar for grumser i Aftenprofeten, hvor hun sier at vi trollmenn må akseptere disse som stjeler våre kunnskaper, vår magi. At antallet renblodige synker, er en meget ønskverdig situasjon, mener professor Borre … hun vil ha oss alle til å parre oss med gomper … eller varulver, må vi tro …»
Denne gangen var det ingen som lo; raseriet og forakten i Voldemorts stemme var ikke til å ta feil av. For tredje gang hadde Carita Borre snurret rundt til hun hang ansikt til ansikt med Slur. Tårene sprutet fra øynene hennes og rant ned i håret. Slur stirret uttrykksløst tilbake mens hun sakte dreide videre.
«Avada kadavra.»
Glimtet av grønt lys opplyste hver krok av rommet. Med et øredøvende brak falt Carita ned på bordet, som skaket og knirket. Flere av dødseterne rykket baklengs i stolene. Draco falt ned fra sin.
«Middag, Nagini,» sa Voldemort lavt. Og den store slangen svaiet og buktet seg fra skuldrene hans og ned på det blankpolerte bordet.