KAPITTEL FEM
Neste morgen vekket Tom Harry med sitt vanlige tannløse glis, pluss en kopp te. Harry kledde på seg og holdt akkurat på å overtale en gretten Hedvig til å komme seg tilbake i buret, da Ronny smelte opp døra og kom inn med en genser halvveis over hodet og et irritabelt uttrykk i fjeset.
«Jo før vi kommer oss på toget, jo bedre,» sa han. «På Galtvort kan jeg hvertfall slippe å se Perry. Nå beskylder’n meg for å dryppe te på fotoet hans av Pernille Klarvang. Du vet,» sa Ronny med en grimase, «kjæresten hans. Hun har gjemt huet bakom ramma fordi hun har fått skjolder på nesa …»
«Jeg har noe å fortelle deg,» begynte Harry, men der ble de avbrutt av Fred og Frank, som stakk hodet inn for å gratulere Ronny med å ha gjort Perry rasende igjen.
De gikk ned til frokost. Herr Wiltersen satt og leste Aftenprofeten med rynket panne, og fru Wiltersen fortalte akkurat Gulla og Hermine om en kjærlighetsdrikk hun hadde lagd som ungpike. Alle tre var nokså fnisete.
«Hva var det du sku’ si?» spurte Ronny mens de satte seg.
«Etterpå,» mumlet Harry, da Perry kom stormende inn.
I kaoset før avreise fikk ikke Harry noen sjanse til å snakke med Ronny eller Hermine; alle hadde det for travelt med først å få slept koffertene ned den trange trappa i Den lekke heksekjel og deretter stable dem sammen ved inngangen, med burene til Hedvig og Hermes, Perrys tårnugle, balanserende på toppen. En liten flettekurv sto ved sida av koffertberget og freste høyt.
«Så, så, Skeivskank,» kurret Hermine gjennom flettingen. «Du skal få slippe ut på toget.»
«Ikke snakk om,» bjeffet Ronny. «Hva med stakkars Skorpus, kanskje?»
Han pekte på brystet sitt, hvor en stor kul røpet at Skorpus hadde krøllet seg sammen i lomma.
Herr Wiltersen hadde stått utenfor og ventet på departementsbilene, men nå stakk han hodet inn.
«De er her,» sa han. «Kom igjen, Harry.»
Herr Wiltersen marsjerte ved sida av Harry det lille stykket over fortauet til den nærmeste av to gammeldagse, mørkegrønne biler. Begge ble kjørt av trollmenn med fordektig mine og smaragdgrønn fløyelsdress.
«Inn med deg, Harry,» sa herr Wiltersen og skottet i begge retninger langs den myldrende gata.
Harry satte seg i baksetet og fikk snart selskap av Hermine, Ronny og, til Ronnys ergrelse, Perry.
Turen til King’s Cross stasjon var nokså uspennende, sammenliknet med Harrys tur med fnattbussen. Magidepartementets biler virket nærmest helt vanlige, selv om Harry la merke til at de kunne sno seg gjennom luker som onkel Wiktors nye firmabil så visst ikke hadde greid. De var framme på stasjonen med tjue minutters klaring; departementssjåførene fant trillevogner til dem, lesset av koffertene, tok seg til hattene for fru Wiltersen og kjørte sin vei. Uvisst hvordan, greide de å smette forrest i en stillestående bilkø foran trafikklyset.
Herr Wiltersen holdt seg tett ved Harry hele veien inn på stasjonen.
«Jaha,» sa han og tok et overblikk over dem. «Siden det er så mange av oss, gjør vi dette parvis. Jeg går først, sammen med Harry.»
Herr Wiltersen, med Harrys trillevogn foran seg, ruslet mot bommen mellom spor ni og spor ti, øyensynlig dypt interessert i InterCity-tog 125, som nettopp var ankommet på spor ni. Med et betydningsfullt blikk på Harry lente han seg skjødesløst mot bommen. Harry gjorde det samme.
I neste øyeblikk hadde de falt sidelengs gjennom det massive metallet og sto på plattform ni og tre kvart. Der så de opp på Galtvort-ekspressen, et skarlagensrødt damplokomotiv som spyttet røyk utover en perrong myldrende av hekser og trollmenn som fulgte barna sine på toget.
Perry og Gulla dukket plutselig opp bak Harry. De pustet tungt; det var tydelig at de hadde løpt gjennom bommen.
«Å, der er Pernille!» sa Perry. Han glattet over håret og ble lyserød igjen. Gulla møtte Harrys blikk, og begge snudde seg bort for å skjule latteren da Perry spankulerte bort til en pike med langt, krøllet hår, mens han skjøt brystet ut så hun ikke kunne unngå å se det blanke skiltet.
Så snart resten av Wiltersenene pluss Hermine var kommet igjennom, førte Harry og herr Wiltersen an forbi fullpakkede kupeer til enden av toget, hvor det var en hel vogn som virket tom. De lesset koffertene inn, stuet Hedvig og Skeivskank opp på hattehylla, og gikk ut igjen for å si adjø til herr og fru Wiltersen.
Fru Wiltersen kysset alle barna sine, deretter Hermine og helt til slutt Harry. Han ble litt brydd, men egentlig ganske fornøyd, da hun ga ham en ekstra klem.
«Pass ordentlig godt på deg sjøl, Harry, ikke sant?» sa hun da hun rettet seg opp igjen, og øynene var merkelig blanke. Så åpnet hun den kolossale håndveska og sa: «Jeg har lagd smørbrød til alle. Værsgod, Ronny … nei, det er ikke sprengt oksekjøtt … Fred? Hvor er Fred? Å, der er du, vennen min …»
«Harry,» sa herr Wiltersen lavt. «Bli med bort her et øyeblikk.»
Han nikket mot en søyle, og de gikk rundt på baksida av den, mens resten stimlet sammen rundt fru Wiltersen.
«Det er noe jeg må fortelle deg før du drar –» sa herr Wiltersen med anspent røst.
«Det er greit, herr Wiltersen,» sa Harry. «Jeg vet det alt.»
«Vet du det? Hvordan kan du vite det?»
«Jeg – æh – jeg hørte at du og fru Wiltersen snakket om det i går kveld. Jeg kunne ikke la være å høre det,» la han fort til. «Unnskyld –»
«Det var ikke akkurat slik jeg skulle ha ønska at du fikk høre det,» sa herr Wiltersen og så bekymret ut.
«Nei – men helt ærlig, det er greit. Nå har du ikke brutt løftet ditt til Bloeuf, samtidig som jeg vet hva som foregår.»
«Harry, du må jo være veldig redd –»
«Jeg er ikke det,» sa Harry oppriktig. «Det er sant,» la han til, for herr Wiltersen så nokså vantro ut. «Ikke at jeg prøver å spille helt eller noe, men helt ærlig, Sirius Svaart kan vel ikke være verre enn Voldemort, kan han vel?»
Herr Wiltersen krympet seg da han hørte navnet, men sa ingenting.
«Harry, jeg visste jo at du var gjort av sterkere stoff enn Bloeuf ser ut til å tro, og det er klart jeg er glad for at du ikke er redd, men –»
«Arthur!» ropte fru Wiltersen, som nå gjette resten om bord på toget. «Arthur, hva er det du driver med? Toget går snart!»
«Han kommer, Molly!» sa herr Wiltersen, men han snudde seg mot Harry igjen og sa, lavere og fortere: «Hør her, jeg vil at du skal love meg –»
«– å være snill gutt og holde meg inne på borgen?» sa Harry dystert.
«Nei, ikke helt det,» sa herr Wiltersen, og han så alvorligere ut enn Harry hadde sett ham før. «Harry, lov meg at du ikke prøver å finne Svaart.»
Harry stirret på ham. «Hva?»
En fløyte skingret. Vaktene begynte å gå langs togsettet og smelle igjen dørene.
«Lov meg det, Harry,» sa herr Wiltersen enda fortere, «at samme hva som skjer –»
«Hvorfor skulle jeg prøve å finne noen jeg vet vil drepe meg?» sa Harry uforstående.
«Lov meg at samme hva du måtte få høre –»
«Fort, Arthur!» ropte fru Wiltersen.
Dampen bølget opp fra lokomotivet, og toget hadde begynt å røre seg. Harry løp til kupédøra, og Ronny rev den opp og gikk et skritt tilbake for å slippe ham på. De lente seg ut av vinduet og vinket til herr og fru Wiltersen, til toget kjørte rundt en sving og de ikke kunne se dem mer.
«Jeg må snakke med dere alene,» mumlet Harry til Ronny og Hermine, mens toget satte opp farten.
«Gå vekk, Gulla,» sa Ronny.
«Nei, så hyggelig!» sa Gulla snurt og trampet sin vei.
Harry, Ronny og Hermine gikk bortover korridoren og lette etter en ledig kupé, men alle var fulle, unntatt den aller bakerst i toget.
Der var det bare én passasjer, en mann som satt og sov søtelig i vindushjørnet. Harry, Ronny og Hermine ble stående på terskelen. Galtvort-ekspressen var normalt reservert for elever, og de hadde aldri sett en voksen her før, unntatt heksa som gikk rundt med matvogna.
Den fremmede hadde på seg en usedvanlig lurvete trollmannskappe som var lappet på flere steder. Han så syk og utmattet ut. Enda han var nokså ung, var det mange gråstenk i det lysebrune håret.
«Hvem tror dere det er?» hveste Ronny, da de hadde satt seg på setene lengst fra vinduet og lukket døra.
«Professor R. J. Lupus,» hvisket Hermine straks.
«Åssen vet du det?»
«Det står på mappen hans,» svarte Hermine og pekte opp på hattehylla. Over hodet på mannen lå en liten, medtatt koffert, som var holdt sammen med store mengder pent knyttet hyssing. Navnet ’Professor R. J. Lupus’ var preget i det ene hjørnet med flassende bokstaver.
«Lurer på hva’n er lærer i?» sa Ronny med rynket panne og så på professor Lupus’ bleke profil.
«Det er vel opplagt,» hvisket Hermine. «Det er bare én ledig stilling, ikke sant? Forsvar mot svartekunster.»
Harry, Ronny og Hermine hadde allerede hatt to forskjellige lærere i Forsvar mot svartekunster. Ingen av dem hadde holdt ut lenger enn ett år. Det gikk rykter om at det lå en forbannelse over jobben.
«Vel, får håpe’n holder til det, da,» sa Ronny tvilende. «Han ser ut som én liten heksekunst kan ta knekken på’n, hva? Men –» han snudde seg mot Harry, «hva var det du ville fortelle oss?»
Harry fortalte hele historien om herr og fru Wiltersens krangel, og advarselen herr Wiltersen nettopp hadde gitt ham. Da han var ferdig, så Ronny ut som om han var falt ned fra månen, og Hermine holdt hendene for munnen. Omsider tok hun dem ned igjen og sa: «Sirius Svaart – har han rømt for å ta deg? Å, Harry … du må være veldig, veldig forsiktig. Ikke oppsøk bråk, Harry.»
«Jeg oppsøker vel ikke bråk,» sa Harry støtt. «Det er som regel bråk som oppsøker meg.»
«Hvor tjukk i huet tror du Harry er? Sku’n oppsøke en gærning som er ute etter å myrde’n?» sa Ronny skjelvent.
De tok det verre enn Harry hadde ventet. Det virket som både Ronny og Hermine var mye reddere for Svaart enn han selv.
«Ingen aner åssen’n kom seg ut av Azkaban,» sa Ronny nervøst. «Ingen har greid det før. Og han satt jo på toppsikra isolat også.»
«Men de får vel tak i ham?» sa Hermine alvorlig. «Jeg mener, nå har de jo fått alle gompene på utkikk etter ham òg …»
«Hva er det for en lyd?» sa Ronny plutselig.
Det kom en svak, hul slags plystring etsteds fra. De så seg om i kupeen.
«Det kommer fra kofferten din, Harry,» sa Ronny. Han reiste seg, strakte seg opp til hattehylla, og et øyeblikk etter hadde han funnet lomme-snikoskopet innimellom Harrys klær. Det snurret lynfort rundt i hånden hans og glødet intenst.
«Er det et snikoskop?» spurte Hermine interessert og reiste seg for å se bedre.
«Ja … men et skikkelig billig et, da,» sa Ronny. «Da jeg prøvde å binde det fast til beinet på Ulrik for å sende det til Harry, gikk det omtrent amok.»
«Gjorde du noe upålitelig da?» spurte Hermine snedig.
«Nehei! Æh … vel, jeg sku’ke egentlig brukt Ulrik. Han tåler jo ikke langturer så godt, ikke sant … men åssen sku’ jeg ellers fått sendt’n til Harry?»
«Putt det tilbake i kofferten,» sa Harry, mens snikoskopet plystret gjennomtrengende, «ellers vekker det ham.»
Han nikket mot professor Lupus. Ronny stappet snikoskopet inn i et spesielt avskyelig par av onkel Wiktors gamle sokker, og det dempet lyden. Så lukket han koffertlokket.
«Vi kan vel få sjekket det i Galtvang,» sa Ronny og satte seg igjen. «De selger sånt hos Dervisj & Bang, magiinstrumenter og greier; det sa Fred og Frank.»
«Vet du noe større om Galtvang?» spurte Hermine interessert. «Jeg har lest at det er det eneste totalt ikke-gompiske samfunnet i Storbritannia –»
«Ja, det stemmer visst, det,» sa Ronny likeglad, «men det er’ke derfor jeg vil dit. Jeg vil bare til Honningslurp, jeg.»
«Hva er det?» sa Hermine.
«Det er den godtebutikken,» sa Ronny og fikk et drømmende uttrykk; «de har alt … pepperpokkere – får det til å ryke av munnen på deg – og svære, digre sjokokuler, fulle av jordbærmousse og rømme; og noen femenale sukkerpenner, som du kan sutte på i timen og bare se ut som du tenker over hva du skal skrive –»
«Men Galtvang er et veldig interessant sted, er det ikke det?» fortsatte Hermine ivrig. «I Magiske historiske steder står det at vertshuset der var hovedkvarter for gnomopprøret i 1612, og Hylehuset skal være det huset i Storbritannia hvor det spøker verst –»
«– Og kjempesvære sorbétkuler som får deg til å levitere flere centimeter opp fra bakken mens du sutter på dem,» sa Ronny, som opplagt ikke hadde hørt et ord Hermine sa.
Hermine så på Harry.
«Hadde det ikke vært hyggelig å komme litt vekk fra skolen og utforske Galtvang?»
«Sikkert,» sa Harry tungt. «Dere får fortelle meg om det når dere vet det.»
«Hva mener du?» sa Ronny.
«Jeg får ikke bli med. Dumlingene underskrev ikke på skjemaet, og det ville ikke Bloeuf heller.»
Ronny så helt bestyrtet ut.
«Får du ikke lov? Men – nei, ikke snakk om – du får sikkert lov av McSnurp eller en eller annen –»
Harry lo hult. Professor McSnurp, husstyreren i Griffing, var meget streng.
«– eller vi kan spørre Fred og Frank, de kan alle hemmelige ganger ut fra skolen –»
«Ronny!» sa Hermine skarpt. «Jeg tror neppe Harry burde snike seg ut fra skolen så lenge Svaart er på frifot.»
«Ja, det blir vel det McSnurp sier når jeg spør om lov, tenker jeg,» sa Harry bittert.
«Men hvis vi er med’n,» sa Ronny ivrig til Hermine; «da ville jo ikke Svaart tørre –»
«Å, Ronny, ikke snakk sånt tull,» glefset Hermine. «Svaart har allerede myrdet en hel masse mennesker midt på en travel gate, så tror du virkelig han ville nøle med å angripe Harry bare fordi vi er der?»
Hun fomlet med stroppene rundt kurven til Skeivskank mens hun snakket.
«Ikke slipp ut det beistet!» sa Ronny, men for sent. Skeivskank hoppet lettbeint opp av kurven, strakte seg, gjespet og bykset opp på fanget til Ronny. Klumpen i lomma hans skalv, og han feide sint Skeivskank bort.
«Kom deg vekk!»
«Ronny, da; hold opp!» sa Hermine sint.
Ronny skulle til å svare da professor Lupus rørte på seg. De stirret engstelig på ham, men han snudde bare hodet den andre veien, med halvåpen munn, og sov videre.
Galtvort-ekspressen fortsatte stadig nordover, og landskapet utenfor vinduet ble stadig villere og mørkere, mens skyene tetnet over dem. Folk løp fram og tilbake i korridoren utenfor. Nå hadde Skeivskank slått seg til ro på et tomt sete, med det sammenklemte fjeset mot Ronny og det gule blikket stivt rettet mot lomma hans.
Klokka ett sto den lubne heksa med matvogna utenfor kupédøra.
«Tror dere vi burde vekke’n?» spurte Ronny brydd og nikket mot professor Lupus. «Han ser ut som han kunne hatt godt av en matbit.»
Hermine nærmet seg professoren forsiktig.
«Æh – professor?» sa hun. «Unnskyld meg – professor?»
Han rørte seg ikke.
«Ikke tenk på det, vennen min,» sa heksa mens hun rakte Harry en stor stabel heksekjeks. «Hvis han er sulten når han våkner, så er jeg framme hos føreren.»
«For han sover vel?» sa Ronny lavt, idet heksa lukket kupédøra. «Jeg mener – han er’ke dau, vel?»
«Nei, nei, han puster,» hvisket Hermine og tok imot heksekjeksen Harry rakte henne.
Professor Lupus var kanskje ikke det festligste selskap, men det hadde sine gode sider at han var der i kupeen. Utpå ettermiddagen, akkurat da regnet begynte å utviske de duvende åsene utenfor vinduet, hørte de nye skritt i korridoren, og de tre absolutt siste de ønsket å se dukket opp i døra: Draco Malfang, Vincent Krabbe og Grylius Gurgel.
Draco Malfang og Harry hadde vært fiender siden den første togturen til Galtvort. Malfang var en gutt med blekt, spisst, hovmodig fjes. Han var i huset Smygard og var speider på rumpeldunklaget deres, samme oppgave som Harry hadde på Griffinglaget. Krabbe og Gurgel levde visst bare for å gjøre som Malfang sa. Begge var brede og struttet av muskler; Krabbe var den høyeste, med dessertbolleklipp og tykk hals, mens Gurgel hadde kort strittepigg og lange gorillaarmer.
«Nei, se hvem det er,» sa Malfang i sin vanlige, slepende tone idet han åpnet kupédøra. «Potta og villminken.»
Krabbe og Gurgel klukklo, omtrent som to troll.
«Jeg hørte faren din omsider fikk kloa i litt gull i sommer, Wiltersen,» sa Malfang. «Døde moren din av sjokket?»
Ronny reiste seg så fort at han veltet Skeivskanks kurv ned på golvet. Det kom et snork fra professor Lupus.
«Hvem er det?» sa Malfang og tok automatisk et skritt tilbake da han la merke til Lupus.
«Ny lærer,» sa Harry, som også hadde reist seg, i tilfelle han måtte holde igjen Ronny. «Hva var det du ville si, Malfang?»
Malfangs lyse øyne ble to smale sprekker. Så dum var han ikke at han yppet til slagsmål rett for nesa på en lærer.
«Kom igjen,» mumlet han surt til Krabbe og Gurgel, og de forsvant.
Harry og Ronny satte seg igjen. Ronny masserte knokene sine.
«Dette året har jeg’ke tenkt å ta imot noe dritt fra Malfang,» sa han sint. «Jeg mener det. Hvis han kommer med ett spitord til om familien min, skal jeg ta godt tak i huet på’n og –»
Ronny gjorde en voldsom gest i lufta.
«Ronny,» hveste Hermine og pekte på professor Lupus, «pass deg litt …»
Men professor Lupus sov like godt.
Regnet ble tettere jo lenger nord de kom; nå var vinduet blitt en grå, skimrende flate som mørknet gradvis. Omsider vokste et flakkende lysskjær rundt lampene langs korridoren og over hattehyllene. Toget klapret, regnet hamret, vinden brølte, men professor Lupus sov like godt.
«Vi må være der snart,» sa Ronny og lente seg fram for å se forbi professor Lupus ut av det beksvarte vinduet.
Ikke før hadde han sagt ordene, før toget begynte å saktne farten.
«Femenalt,» sa Ronny. Han reiste seg og gikk forsiktig forbi professor Lupus for å prøve å se ut. «Jeg sulter i hjel snart; jeg kan nesten ikke vente på festen og maten …»
«Vi kan ikke være framme ennå,» sa Hermine og så på klokka.
«Hvorfor stopper vi da?»
Toget gikk saktere og saktere. Mens stempelslagene døde bort, slo vinden og regnet sterkere enn noensinne mot vinduet.
Harry, som satt nærmest døra, reiste seg for å se ut i korridoren. Langs hele vogna stakk nysgjerrige hoder ut fra kupeene.
Toget stanset med et rykk, og fjerne smell og klask vitnet om bagasje som falt ned av hyllene. Og så, uten forvarsel, gikk alle lysene ut, og alt ble stummende mørke.
«Hva er det som foregår?» sa Ronnys stemme bak Harry.
«Auu!» gispet Hermine. «Ronny da, det var foten min!»
Harry følte seg tilbake til plassen sin.
«Tror dere det er noe gærnt med toget?»
«Vet ikke …»
De hørte en hvinende lyd, og Harry så det utydelige, svarte omrisset av Ronny, som tørket dugg av vinduet og myste ut.
«Det er noe som beveger seg der ute,» sa Ronny. «Jeg tror det er noen som kommer på …»
Kupédøra gikk plutselig opp, og noen falt over beina til Harry. Det gjorde skikkelig vondt.
«Omforladels! Aner dere hva som skjer? Au! Unnskyld –»
«Hei, Nilus,» sa Harry. Han famlet i mørke og fikk dratt Nilus opp etter kutta.
«Harry? Er det deg? Hva er det som foregår?»
«Aner ikke! Sett deg –»
De hørte en høy hvesing og et kvink av smerte. Nilus hadde prøvd å sette seg på Skeivskank.
«Jeg går og spør lokomotivføreren hva det er,» sa Hermines stemme. Harry merket at hun gikk forbi ham, hørte døra gli opp igjen, og så et klask, og to høye auu!
«Hvem er det?»
«Hvem er du?»
«Gulla?»
«Hermine?»
«Hva er det du driver med?»
«Jeg så etter Ronny –»
«Kom inn og sett deg –»
«Ikke her!» sa Harry fort. «Her sitter jeg!»
«Auff!» sa Nilus.
«Stille!» sa plutselig en hes røst.
Det virket som professor Lupus omsider hadde våknet. Harry kunne høre at det beveget seg i hjørnet hans. Ingen sa noe.
Det kom en lav, sprakende lyd, og et dirrende lysskjær fylte kupeen. Det så ut som professor Lupus holdt en håndfull levende flammer. De lyste over det trette, grå ansiktet, men øynene var våkne og vaktsomme.
«Bli der dere er,» sa han med den samme hese stemmen, mens han langsomt reiste seg og holdt hånden med flammene framfor seg.
Men før Lupus kom til døra, gled den langsomt opp.
I døråpningen, opplyst av de flakkende flammene i hånden til Lupus, sto en innhyllet skikkelse som raget til taket. Ansiktet var helt skjult under hetta. Harry skottet fort ned, og det han så, fikk magen til å krympe seg. Det stakk en hånd ut fra kappen, og den glinset, gråaktig og slimet og full av sår, som noe dødt som hadde ligget i vann og råtnet …
Han så den bare et sekund. Som om vesenet under kappen hadde merket Harrys blikk, forsvant hånden brått inn igjen blant foldene i det svarte stoffet.
Og så trakk vesenet under kappen, hva det enn var, en lang, sakte, rallende pust, som om det prøvde å trekke noe annet og mer enn luft fra omgivelsene.
Brått var de omgitt av en isnende kulde. Harry kjente at pusten satt fast i halsen. Kulden trengte dypere enn huden. Den var inni brystet hans, den var dypt inne i hjertet …
Øynene hans rullet med det hvite ut. Han kunne ikke se. Han druknet i kulde. Det var en susing i ørene, som av vann. Han ble trukket ned, ned; brølingen i hodet ble sterkere …
Og så, langt borte fra, hørte han skrik – fryktelige, livredde, bønnfallende skrik. Han ville hjelpe hvem det nå var, han prøvde å røre på armene, men greide det ikke … En tykk, hvit tåke svøpte seg rundt ham, inni ham –
«Harry! Harry! Er du i orden?»
Noen fikte til ham i ansiktet.
«Hv-hva?»
Harry åpnet øynene. Over ham lyste lyktene, og golvet ristet – Galtvort-ekspressen var underveis igjen, og lysene var kommet tilbake. Han hadde visst glidd ned av setet og ut på golvet. Ronny og Hermine knelte ved sida av ham, og bak dem så han Nilus og professor Lupus stirre på ham. Han følte seg svært kvalm. Da han tok seg til ansiktet for å skyve brillene på plass, kjente han kaldsvetten der.
Ronny og Hermine fikk løftet ham tilbake på plass.
«Er det bra med deg?» spurte Ronny nervøst.
«Ja,» sa Harry og skottet fort mot døra. Det innhyllede vesenet var borte. «Hva skjedde? Hvor er det – det vesenet? Hvem var det som skrek?»
«Det var ingen som skreik,» sa Ronny, enda mer nervøst.
Harry så seg om i den lyse kupeen. Gulla og Nilus så på ham. Begge var svært bleke.
«Men jeg hørte noen som skrek –»
Et plutselig smell fikk samtlige til å skvette. Professor Lupus holdt på brekke en diger sjokoladeplate i biter.
«Her,» sa han til Harry og rakte ham et ekstra stort stykke. «Spis dette. Det hjelper.»
Harry tok imot sjokoladen, men spiste den ikke.
«Hva var det vesenet?» spurte han professor Lupus.
«En desperant,» sa Lupus, mens han delte ut sjokolade til alle. «En desperant fra Azkaban.»
Alle stirret på ham. Professor Lupus krøllet sammen det tomme sjokoladepapiret og puttet det i lomma.
«Spis,» gjentok han. «Det hjelper. Jeg må snakke med lokomotivføreren; unnskyld meg …»
Han gikk forbi Harry og forsvant ut i korridoren.
«Er du sikker på at du er helt i orden, Harry?» sa Hermine og gransket ham bekymret.
«Jeg skjønner ikke … hva var det som skjedde?» sa Harry og tørret svetten av ansiktet igjen.
«Vel … det vesenet – desperanten – sto der og så seg om (tror jeg, da; jeg kunne ikke se ansiktet) – og du – du –»
«Jeg trodde du fikk et anfall eller noe,» sa Ronny, som fremdeles så redd ut. «Du ble lissom stiv, og datt ned fra plassen din, og så begynte du å få rykninger –»
«Og professor Lupus skrevde over deg og gikk fram mot desperanten og trakk fram tryllestaven,» sa Hermine. «Og så sa han: ’Ingen her skjuler Sirius Svaart under kappene sine. Gå.’ Men desperanten rørte seg ikke, og så mumlet Lupus et eller annet, og det skjøt noe sølvaktig ut fra tryllestaven hans mot den, og da snudde den seg og liksom gled sin vei …»
«Det var så fælt,» sa Nilus, med tynnere stemme enn han pleide. «Kjente dere hvor kaldt det ble da den kom inn?»
«Jeg følte meg helt rar,» sa Ronny og trakk hjelpeløst på skuldrene. «Som om jeg aldri i mitt liv skulle bli glad igjen …»
Det kom et hikst fra Gulla, som krøp sammen i hjørnet og så nesten like sjaber ut som Harry følte seg. Hermine gikk bort og la armen trøstende om henne.
«Men var det ingen av dere som – som falt ned av setet?» sa Harry brydd.
«Nei,» sa Ronny og så bekymret på Harry igjen. «Men Gulla skalv som en gærning …»
Harry skjønte ingenting. Han følte seg svak og skjelven, som om han var på bedringens vei etter et hardt influensaangrep; og i tillegg begynte han å føle en slags skam. Hvorfor hadde han falt helt sammen, når ingen andre hadde det?
Professor Lupus var tilbake. Han ble stående litt da han kom inn, så seg om og sa med et lite smil: «Jeg har ikke forgiftet den sjokoladen, altså …»
Harry tok en bit, og til sin overraskelse merket han at varmen plutselig spredde seg helt ut til tærne og fingertuppene.
«Vi er framme ved Galtvort om ti minutter,» sa professor Lupus. «Går det bra med deg, Harry?»
Harry spurte ikke hvordan professor Lupus visste navnet hans.
«Helt fint,» mumlet han forlegent.
Det ble ikke snakket stort på resten av turen. Endelig stoppet toget på Galtvang stasjon, og det ble et lurveleven for å komme av; ugler tutet, katter mjauet og Nilus’ kjælepadde kvekket høyt under hatten hans. Det var iskaldt på den ørlille stasjonen; regnet sto ned som kaskader av is.
«Førsteklassinger denna vei!» ropte en kjent stemme. Harry, Ronny og Hermine snudde seg og så Gygrids kjempemessige silhuett i den andre enden av perrongen, der han vinket til seg en skokk tilsynelatende livredde nye elever til den tradisjonelle båtturen over sjøen.
«Hei, dere tre; alt væl?» brølte Gygrid over hodene på mengden. De vinket til ham, men det var umulig å snakke mens de ble dratt med mylderet av folk bortover perrongen. Harry, Ronny og Hermine fulgte resten av skolen ut til en humpete grusvei, hvor minst hundre diligencer ventet på resten av elevene. Så vidt Harry kunne skjønne, måtte det være usynlige hester som trakk dem, for ikke før var de kommet oppi og hadde lukket døra, før vogna satte i gang av seg selv og føyde seg skumpende og svaiende til vogntoget.
Vogna luktet svakt av mugg og strå. Harry følte seg bedre etter sjokoladen, men fortsatt skjelven. Ronny og Hermine skottet stadig på ham fra sida, som om de var engstelige for at han skulle falle sammen igjen.
Da vogna trillet mot en fantastisk smijernsport, flankert av to steinsøyler med vingede villsvin på, fikk Harry øye på to nye høye, innhyllede desperanter som sto vakt på hver sin side. En bølge av kald kvalme truet med å overvelde ham igjen, og han lente seg tilbake og lukket øynene til de hadde kjørt gjennom porten. Vogna satte farten opp i den siste, slakke skråningen opp til borgen. Hermine lente seg ut av det ørlille vinduet for å se på de mange spirene og tårnene som nærmet seg. Omsider stanset vogna, og Hermine og Ronny gikk ut.
Da Harry også kom ut, hørte han en slepende, fornøyd stemme rett i øret:
«Besvimte du, Potter? Snakker Langballe sant? Du besvimte virkelig?»
Malfang albuet seg foran Hermine og sperret veien for Harry opp steintrappa til borgen. Ansiktet var frydefullt, og de lyse øynene glitret av ondskap.
«Stikk, Malfang,» sa Ronny gjennom sammenbitte tenner.
«Besvimte du også, Wiltersen?» sa Malfang høyt. «Ble du også redd for den store, stygge desperanten, Wiltersen?»
«Er det noe i veien?» spurte en mild røst. Professor Lupus hadde akkurat kommet ut av vogna etter.
Malfang sendte professoren et uforskammet blikk, som dvelte ved lappene på kutta og den medtatte kofferten. Med aldri så lite sarkasme i stemmen, sa han: «Å nei da – æh – professor.» Han smilte fett til Krabbe og Gurgel og gikk foran dem opp trappa.
Hermine dyttet Ronny i ryggen for å få ham til å sette opp farten, og de tre blandet seg med skokken som svermet opp trappa, gjennom de svære eikedørene og inn i den gigantiske inngangshallen, som var opplyst med flammende fakler. Derfra førte en storslagen marmortrapp oppover i etasjene.
Døra til Storsalen sto åpen til høyre. Harry fulgte resten ditover, men hadde ikke mer enn så vidt fått et glimt av det forheksete taket, som i kveld var svart og stormende, da en stemme ropte: «Potter! Grang! Jeg vil snakke med dere begge!»
Harry og Hermine snudde seg overrasket. Det var professor McSnurp, lærer i transfigurasjon og husstyrer på Griffing, som ropte over hodene på mengden. Hun var en bistert utseende heks som alltid gikk med håret i en stram knute, og de skarpe øynene var innrammet av firkantete briller. Harry kjempet seg vei bort til henne med bange anelser. Professor McSnurp hadde en egen evne til å få ham til å føle at han hadde gjort noe galt.
«Dere trenger ikke se så bekymret ut – jeg vil bare ha et ord med dere på mitt kontor,» sa hun. «Wiltersen, du kan bare gå videre.»
Ronny glodde mens professor McSnurp førte Harry og Hermine bort fra den snadrende mengden. De fulgte henne gjennom inngangshallen, opp marmortrappa og bort en gang.
Da de var kommet inn på kontoret hennes, et lite rom med et stort, hyggelig bål på peisen, gjorde professor McSnurp tegn til at Harry og Hermine skulle sette seg. Selv satte hun seg bak skrivebordet og sa brått: «Professor Lupus sendte en ugle i forveien for å fortelle at du ble dårlig på togturen, Potter.»
Før Harry rakk å svare, lød en lav banking på døra, og skolens oldfrue, madam Pomfrit, kom travende inn.
Harry merket at han ble rød i fjeset. Det var ille nok at han hadde svimt av, eller hva det nå var han hadde gjort, om ikke alle skulle lage så mye oppstyr om det.
«Det er bra med meg,» sa han. «Jeg trenger ikke –»
«Å jaså, er det deg?» sa madam Pomfrit, som overhørte dette helt og bøyde seg ned og gransket ham inngående. «Du har vel gjort et eller annet farlig igjen, nå da?»
«Det var en desperant, Pussi,» sa professor McSnurp.
De vekslet et mørkt blikk, og madam Pomfrit smekket misbilligende med tunga.
«Sette ut desperanter rundt skolen, hørt slikt,» mumlet hun, mens hun skjøv luggen til Harry tilbake og kjente på pannen hans. «Han er ikke den første som kollapser. Jo, han er helt våt. Det er noen avskyelige skapninger; og den virkningen de har på folk som allerede er litt ømtålige –»
«Jeg er aldeles ikke ømtålig!» sa Harry ergerlig.
«Selvsagt er du ikke det,» sa madam Pomfrit åndsfraværende mens hun tok pulsen hans.
«Hva er best for ham?» spurte professor McSnurp kontant. «Søvn og hvile? Burde han tilbringe natta på sykestua?»
«Det er ikke noe i veien med meg!» sa Harry og spratt opp. Tanken på hva Draco Malfang ville si hvis han måtte på sykestua, var ren tortur.
«Vel, han burde iallfall få litt sjokolade,» sa madam Pomfrit, som nå prøvde å se inn i øynene hans.
«Jeg har fått alt,» sa Harry. «Professor Lupus ga meg litt. Han ga til alle.»
«Gjorde han det, nå?» sa madam Pomfrit anerkjennende. «Så endelig har vi fått en lærer i Forsvar mot svartekunster som vet hva som skal til.»
«Er det sikkert at du føler deg helt bra, Potter?» sa professor McSnurp skarpt.
«Ja!» sa Harry.
«Vel, vel. Vent utenfor mens jeg får et ord med frøken Grang om timeplanen hennes, så kan vi gå ned til festen sammen.»
Harry gikk ut på gangen igjen sammen med madam Pomfrit, som straks forsvant mumlende i retning sykestua. Han behøvde bare å vente et par minutter før Hermine kom ut – hun så svært så fornøyd ut over et eller annet – sammen med professor McSnurp, og alle tre gikk ned marmortrappa og inn i Storsalen.
Den var et hav av spisse, svarte hatter. Hver side av de lange husbordene var fullsatt av elever, med ansikter som skimret i lysene fra tusener av talglys som svevde i lufta over bordene. Professor Pirrevimp, en ørliten trollmann med en såte av hvitt hår, gikk akkurat ut i hallen med en eldgammel hatt og en trebeint krakk.
«Å,» sa Hermine lavt, «vi gikk glipp av valget!»
Nye elever på Galtvort ble utvalgt til de forskjellige husene ved å ta på seg Valghatten, som ropte ut hvilket hus de passet best i – Griffing, Ravnklo, Håsblås eller Smygard. Professor McSnurp marsjerte opp til sin tomme plass ved lærerbordet, mens Harry og Hermine gikk i motsatt retning mot Griffingbordet, så stille som mulig. Folk snudde seg og kikket på dem der de gikk bakerst i salen, og enkelte pekte på Harry. Hadde historien om besvimelsen hans og desperanten virkelig spredd seg så fort?
Han og Hermine satte seg på hver sin side av Ronny, som hadde holdt av plasser.
«Hva var det hun ville?» mumlet han til Harry.
Harry begynte hviskende å forklare, men akkurat da reiste rektor seg for å tale, og han tidde.
Professor Humlesnurr var svært gammel, men ga alltid inntrykk av enorm energi. Han hadde en halvmeter langt sølvhår og skjegg, halvmånebriller og en helt usedvanlig skjev nese. Han ble ofte omtalt som samtidas største trollmann, men det var ikke derfor Harry hadde respekt for ham. Det var umulig å la være å stole på Albus Humlesnurr, og der Harry satt og så på at han strålte mot elevene sine, følte han seg helt rolig for første gang siden desperanten kom inn i kupeen.
«Velkommen!» sa Humlesnurr, og skjæret fra vokslysene glitret i skjegget. «Velkommen til et nytt år på Galtvort! Jeg har et par ting å si til dere alle, og siden en av dem er svært alvorlig, tror jeg det er best å få den unnagjort før dere blir omtåket av vårt herlige måltid …»
Humlesnurr kremtet grundig før han fortsatte. «Som dere alle vil vite, etter ransakningen av Galtvort-ekspressen, er skolen vår for øyeblikket vertskap for en del desperanter fra Azkaban, som er her på vegne av Magidepartementet.»
Han gjorde en pause, og Harry husket hva herr Wiltersen hadde sagt om at Humlesnurr ikke var særlig glad for å ha desperantene på vakt rundt skolen.
«De er utplassert ved alle portene til skoleparken,» fortsatte Humlesnurr, «og så lenge de er her, må jeg gjøre det uttrykkelig klart at ingen får forlate skolen uten tillatelse. Desperanter lar seg ikke lure av knep og forkledninger – ikke engang av usynlighetskapper,» la han lett til, og Harry og Ronny skottet på hverandre. «Det ligger ikke i en desperants natur å forstå bønner eller unnskyldninger. Jeg advarer derfor hver og én av dere: Ikke gi dem noen som helst grunn til å gjøre dere noe vondt. Jeg oppfordrer våre prefekter, og vår nye topptillitsmann og -kvinne, til å sørge for at ingen elev råker ut for desperantene.»
Perry, som satt noen plasser bortenfor Harry, skjøt brystet fram igjen og så seg betydningsfullt om. Humlesnurr tok en ny pause og lot blikket gli meget alvorlig over hele salen. Det kom ikke en lyd; ingen rørte seg.
«For å fortsette med noe hyggeligere,» sa han, «gleder det meg å kunne ønske to nye lærere velkommen blant oss i år.
Den første er professor Lupus, som har vært så vennlig å påta seg å overta stillingen som lærer i Forsvar mot svartekunster.»
Det kom litt spredt, ikke særlig begeistret, applaus. Det var bare dem som hadde delt kupé med professoren på toget som klappet energisk, og Harry blant dem. Professor Lupus så sørgelig loslitt ut ved sida av de andre lærerne i sine beste kutter.
«Se på Slur!» hveste Ronny i øret på Harry.
Professor Slur, læreren i Eliksirer, stirret på professor Lupus over bordet. Det var allment kjent at Slur var ute etter svartekunstjobben, men selv Harry, som ikke kunne fordra Slur, ble forbløffet over uttrykket som forvred det smale, gustne fjeset. Det var langt hinsides sinne; det var avsky. Det var et uttrykk Harry kjente bare så altfor godt; det var det uttrykket Slur fikk hver gang han fikk øye på Harry.
«Hva vår andre nyutnevnelse angår,» fortsatte Humlesnurr, da den sparsomme applausen for professor Lupus døde bort, «vel, så beklager jeg å måtte meddele at professor Kedelbrenn, vår lærer i Stell av magiske vesener, gikk av med pensjon etter avslutningen av siste skoleår, for å få litt bedre tid i samvær med sine resterende kroppsdeler. Imidlertid gleder det meg å kunne opplyse at hans plass vil bli fylt av ingen annen enn Rubeus Gygrid, som har påtatt seg oppgaven som lærer i tillegg til sine skogvokterplikter.»
Harry, Ronny og Hermine stirret målløse på hverandre. Så falt de inn i klappsalvene, som var øredøvende, særlig fra Griffingbordet. Harry bøyde seg fram for å se Gygrid, som var rubinrød i fjeset og satt og glodde ned på de svære nevene sine med et bredt smil, som riktignok ble borte i det flokete, svarte skjegget.
«Klart vi sku’ visst det!» brølte Ronny og hamret i bordet. «Hvem andre ville sendt ei bok som beit?»
Harry, Ronny og Hermine var de siste som holdt opp å klappe. Da Humlesnurr begynte å snakke igjen, så de at Gygrid tørret øynene med bordduken.
«Vel, jeg tror det var alt av betydning,» sa Humlesnurr. «La festen begynne!»
Gulltallerknene og begrene foran dem ble plutselig fylt av mat og drikke. Harry, som like plutselig var skrubbsulten, tok for seg av alt innen rekkevidde og begynte å spise.
Det var en fabelaktig fest. Salen gjenlød av prat, latter og klapringen av kniver og gafler. Men Harry, Ronny og Hermine kunne nesten ikke vente til den var over, så de fikk prate med Gygrid. De visste hvor mye det måtte bety for ham å få bli lærer. Gygrid var var nemlig ingen fullkvalifisert trollmann; han var blitt utvist fra Galtvort i tredje klasse for en forbrytelse han ikke hadde begått. Det var Harry, Ronny og Hermine som endelig hadde fått bevist hans uskyld så sent som i fjor.
Omsider hadde de siste restene av gresskarterten smeltet bort fra gulltallerknene. Humlesnurr ga beskjed om at det var sengetid, og så fikk de endelig sin sjanse.
«Gratulerer, Gygrid!» hvinte Hermine da de kom fram til lærerbordet.
«Det kan jeg takke dere tre for,» sa Gygrid og tørret det skinnende ansiktet med servietten mens han så opp på dem. «Kan’ke tru det … en stor mann, Humlesnurr … kom rett ner til meg i hytta når professor Kedelbrenn sa at’n hadde fått nok … det er detta jeg alltid har ønska meg …»
Så ble han overveldet av følelser og begravde ansiktet i servietten, og professor McSnurp føyset dem i vei.
Harry, Ronny og Hermine følte seg plutselig helt utslitte da de fulgte resten av griffingene som strømmet opp marmortrappa, bortover flere ganger og opp stadig nye trapper, til de kom til den hemmelige inngangen til Griffingtårnet. Et digert portrett av en trinn dame i rosa kjole spurte: «Passord?»
«Slipp meg fram, slipp meg fram!» ropte Perry fra bakerst i flokken. «Det nye passordet er Fortuna Major!»
«Å nei,» sa Nilus Langballe trist. Han greide aldri å huske passordene.
Inn gjennom portretthullet og tvers gjennom oppholdsrommet bar det, og der skiltes jentene og guttene og forsvant opp hver sin trapp. Harry klatret opp vindeltrappa uten en tanke i hodet, bortsett fra den ene at det var deilig å være tilbake. De kom til den velkjente, runde sovesalen med de fem himmelsengene, og Harry så seg om og følte at han endelig var hjemme.