KAPITTEL TI
Madam Pomfrit insisterte på å beholde Harry i sykestua resten av helgen. Ikke diskuterte han, og ikke klagde han, men han nektet å la henne kaste de sørgelige restene av sin Nimbus 2000. Han visste han var barnslig, visste at Nimbusen aldri kunne repareres, men han kunne ikke for det; han følte seg som om han hadde mistet en av sine beste venner.
Han hadde en konstant strøm av besøkende, og samtlige ville muntre ham opp. Gygrid sendte en bukett blomster som var fulle av saksedyr og så ut som gule kålhoder. Gulla Wiltersen kom, blussende rød, med et God bedring-kort hun hadde lagd selv, som sang skjærende hvis ikke Harry holdt det lukket under fruktfatet. Griffinglaget kom på nytt besøk søndag morgen, denne gangen med Qvist også, som sa til Harry med hul, livløs røst at han ikke bebreidet ham overhodet. De eneste gangene Ronny og Hermine forlot ham, var om nettene. Men ingenting noen sa eller gjorde, fikk Harry til å føle seg bedre, for de visste bare halvparten av det som plagde ham.
Han hadde ikke fortalt noen om grimmen, ikke engang Ronny og Hermine, for han visste at Ronny ville få panikk, mens Hermine ville fnyse foraktelig. Ikke desto mindre hadde den nå vist seg to ganger, og begge gangene hadde nesten endt med en dødsulykke: Den første var han nesten blitt overkjørt av fnattbussen, den andre hadde han falt av sopelimen og femten meter ned. Skulle grimmen fortsette å hjemsøke ham til han virkelig døde? Måtte han se seg over skulderen etter beistet resten av sitt liv?
Og så var det desperantene. Harry ble helt kvalm og ydmyket hver gang han tenkte på dem. Alle sa at desperantene var fæle, men ingen andre datt sammen hver gang de kom i nærheten … Ingen andre hørte ekkoer i hodet av sine døende foreldre.
For Harry visste jo nå hvem det var som skrek. Han hadde hørt ordene hun skrek, hørt dem gang på gang i nattetimene i sykestua mens han lå våken og stirret på strimene av måneskinn i taket. Når desperantene kom i nærheten av ham, hørte han de siste sekundene av sin egen mors liv, hørte at hun prøvde å beskytte ham, Harry, fra Voldemort den store, hørte Voldemorts latter før han myrdet henne … Harry døste i rykk og napp, sank ned i drømmer som var fulle av klamme, råtnende hender og dødsredde bønner, våknet igjen med et sett, og hørte på ny lyden av sin mors stemme.
*
Det var en lettelse på mandag å komme tilbake til støyen og travelheten på skolen, hvor han fikk andre ting å tenke på, selv om det betydde at han måtte tåle hånsordene fra Draco Malfang. Malfang var nesten fra seg av begeistring over Griffings tap. Nå hadde han endelig fått av seg bandasjene og feiret sin nye fulle førlighet med å gjøre livaktige imitasjoner av Harry som falt av sopelimen. Malfang brukte også det meste av den neste eliksirtimen på å gjøre desperant-imitasjoner fra den andre enden av fangehullet. Til slutt sprakk Ronny og kylte et stort, sleipt krokodillehjerte på ham. Det traff ham midt i fjeset og fikk Slur til å ilegge Griffing femti poeng i bot.
«Hvis Slur skal ta flere timer i Forsvar mot svartekunster, legger jeg meg sjuk,» sa Ronny, da de gikk til Lupus’ klasserom etter lunsj. «Sjekk hvem av dem som er der inne, Hermine.»
Hermine tittet i dørsprekken.
«Det er i orden!»
Professor Lupus var på jobben igjen. Og han så virkelig ut til å ha vært syk. Den gamle kutten hang enda løsere om ham, og han hadde mørke skygger under øynene, men likevel smilte han til klassen mens de satte seg på plassene sine. Og straks kom en eksplosjon av klager om hvordan Slur hadde oppført seg mens Lupus var syk.
«Det er ikke rettferdig, han var bare vikar, hvorfor skulle han gi oss lekser?»
«Vi vet vel ingenting om varulver –»
«– To ruller pergament!»
«Sa dere til professor Slur at vi ikke hadde hatt om dem ennå?» spurte Lupus og rynket litt på pannen.
Ny runde med snadring.
«Ja, men han sa vi lå så langt etter –»
«– Ville ikke høre på oss –»
«To ruller pergament!»
Det indignerte uttrykket i alle fjes fikk professor Lupus til å smile.
«Ta det med ro, jeg skal snakke med professor Slur. Dere behøver ikke skrive den stilen.»
«Å nei!» sa Hermine og så dypt skuffet ut. «Jeg er jo ferdig med den alt!»
Det ble en riktig spennende time. Professor Lupus hadde med seg en glasstank som inneholdt en lyktemann, et lite enbeint vesen som så ut som om han besto av små røykdotter, og temmelig skrøpelig og harmløs dessuten.
«Den lokker reisende ut i hengemyrer,» sa professor Lupus, og de noterte. «Dere ser lykta som dingler fra den ene hånden? Den hopper foran – folk følger lyset, og så –»
Lyktemannen kom med en ekkel, slubrende lyd mot glasset.
Da det ringte ut, samlet alle sammen sakene sine og satte kursen for døra, Harry òg, men –
«Vent litt, Harry,» ropte Lupus etter ham. «Jeg vil gjerne ha et ord med deg.»
Harry kom tilbake og ventet mens professoren dekket over lyktemanntanken med et tøystykke.
«Jeg hørte om kampen,» sa Lupus, mens han kom tilbake til kateteret og begynte å legge bøkene i dokumentmappa, «og det var leit med den sopelimen din. Er det noen mulighet for at den kan repareres?»
«Nei,» sa Harry. «Treet knuste den i småbiter.»
Lupus sukket.
«De plantet Prylepilen samme år som jeg kom til Galtvort. Folk pleide å more seg med å prøve å komme nær nok til å ta på stammen. Til slutt var det en gutt som het David Dosmer som nesten mistet et øye, og da ble det forbud mot å komme i nærheten av den. En sopelime ville ikke hatt en sjanse.»
«Hørte De om desperantene òg?» klarte Harry å få fram.
Lupus skottet fort på ham.
«Ja, jeg gjorde det. Jeg tror ingen av oss har sett rektor Humlesnurr så sint som da. De er blitt stadig mer rastløse i det siste … rasende fordi han har nektet dem å komme inn på skoleområdet ... jeg går ut fra det var derfor du falt?»
«Ja,» sa Harry. Han nølte litt, men spørsmålet han bare måtte stille, brast ut av ham før han rakk å stanse det. «Hvorfor? Hvorfor virker de sånn på meg? Er det rett og slett at jeg –»
«Det har ingenting med svakhet å gjøre,» sa professor Lupus skarpt, som om han hadde lest Harrys tanker. «Desperantene virker sterkere på deg enn de andre fordi du har skrekkopplevelser bak deg som de ikke har.»
En vinterlig solstråle falt inn i klasserommet og lyste på professor Lupus’ grå hår og rynkene i det unge ansiktet.
«Desperanter er blant de avskyeligste vesener som går omkring på denne jord. De flokker seg på de mørkeste, ekleste steder, de fryder seg over forråtnelse og fortvilelse, de suger all fred, håp og glede ut av lufta som omgir dem. Selv gomper føler dem når de er der, selv om de ikke kan se dem. Kommer du for nær en desperant, vil hver gode følelse du har, hvert gode minne, bli sugd ut av deg. Så sant den kan, vil den suge næring av deg helt til den har redusert deg til noe som likner den selv – noe sjelløst og ondt. Alt du har tilbake, er de verste minnene du har. Og det verste som har skjedd deg, Harry, kunne være nok til å få hvem som helst til å falle av sopelimen. Du har ingenting å skamme deg over.»
«Når de kommer nær meg, så –» Harry stirret på kateteret, og strupen snørte seg sammen, «så kan jeg høre Voldemort myrde moren min.»
Lupus gjorde en brå bevegelse med armen, som om han hadde tenkt å ta Harry i skulderen, men kom på bedre tanker. Det ble stille et øyeblikk. Så:
«Hvorfor måtte de absolutt komme til den kampen?» sa Harry bittert.
«De er i ferd med å bli sultne,» sa Lupus rolig og lukket mappa med et smell. «Humlesnurr vil ikke slippe dem inn på skolen, så tilgangen på menneskelige ofre har stoppet opp … Jeg tror rett og slett ikke de greide å motstå en så stor menneskemengde som der på rumpeldunkbanen. All opphisselsen … sterke følelser … det var det nærmeste de kommer et festmåltid.»
«Azkaban må være forferdelig,» mumlet Harry. Lupus nikket bistert.
«Festningen ligger på en ørliten øy, langt ute i havet, men de trenger ikke murer og vann for å holde på fangene sine. Ikke når de er fanget inni sitt eget hode og ikke kan tenke en eneste glad tanke. De fleste blir gale på bare noen uker.»
«Men Sirius Svaart rømte fra dem,» sa Harry langsomt. «Han kom seg unna …»
Dokumentmappa til Lupus gled ned fra kateteret, og han bøyde seg og tok den opp.
«Ja,» sa han og rettet seg opp igjen. «Svaart må ha funnet en måte å bekjempe dem på. Jeg trodde ikke det var mulig … Desperanter skal jo etter sigende suge en trollmann tom for alle hans evner, hvis han er omgitt av dem for lenge …»
«Men De fikk den desperanten på toget til å trekke seg unna,» sa Harry plutselig.
«Det finnes – visse forsvar mot dem,» sa Lupus. «Men på toget var det bare én desperant. Jo flere de er, jo vanskeligere blir de å stå imot.»
«Hva slags forsvar?» spurte Harry med det samme. «Kan De lære meg det?»
«Jeg skal ikke late som jeg er noen ekspert på å bekjempe desperanter, Harry – tvert imot …»
«Men hvis desperantene kommer til flere rumpeldunkkamper, er jeg nødt til å vite åssen jeg skal slåss mot dem –»
Lupus så ned i Harrys besluttsomme fjes. Han nølte; så sa han: «Vel … ja vel. Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men det må vente til neste termin, er jeg redd. Jeg har masse jeg skal ha gjort før skoleferien. Det var en usedvanlig lite velvalgt tid å bli syk på.»
*
Løftet om anti-desperanttimer fra Lupus, tanken på at han kanskje aldri skulle behøve å høre morens død igjen, pluss det at Ravnklo nærmest jevnet Håsblås med jorda i rumpeldunkkampen dem imellom i november, gjorde Harry absolutt lysere til sinns. Griffing var ikke definitivt slått ut likevel, selv om de ikke hadde råd til å tape flere kamper. Qvist fikk tilbake sin maniske energi og tvang laget til å slite hardere enn noensinne i det kalde regnværet som varte til uti desember. Harry så ikke antydning til noen desperant inne på skoleområdet. Det virket som Humlesnurrs sinne holdt dem på plass ved portene.
To uker før juleferien lysnet plutselig himmelen til skinnende perlemorshvitt, og den sølete bakken viste seg en morgen dekket av glitrende frost. Inne i borgen begynte det å summe av juleforventning. Professor Pirrevimp, formularlæreren, hadde allerede pyntet klasserommet sitt med skimrende lys, som viste seg å være ekte, flagrende alfer. Elevene pratet fornøyd i vei om om sine planer for ferien. Både Ronny og Hermine hadde bestemt seg for å bli på Galtvort, og selv om Ronny sa det var fordi han ikke orket tanken på to uker sammen med Perry, og Hermine insisterte på at hun hadde masser å gjøre på biblioteket, lurte de ikke Harry; de gjorde det for å holde ham med selskap, og det var han meget glad for.
Til stor glede for alle andre enn Harry, skulle det bli en ny tur til Galtvang den aller siste helgen i høstterminen.
«Vi kan ordne all julehandlingen der!» sa Hermine. «Mamma og pappa vil sikkert elske den tanntrådtyggisen fra Honningslurp.»
Harry avfant seg med at han nok en gang kom til å bli den eneste tredjeklassingen som satt igjen på skolen, så han lånte et nummer av Topp 10 sopelimer! av Qvist og bestemte seg for å bruke den dagen til å lese seg opp på de ulike merkene. På rumpeldunktreninga hadde han nå ridd på en av skolelimene, en eldgammel Stjerneskudd, som var fryktelig treg og ustø; det var ikke tvil om at han trengte en ny som var hans egen.
Om morgenen den lørdagen de andre skulle til Galtvang, sa Harry adjø til Ronny og Hermine, som hadde pakket seg inn i kapper og skjerf, og gikk alene opp marmortrappa igjen for å gå tilbake til Griffingtårnet. Utenfor vinduene hadde det begynt å snø, og borgen var uvant rolig og stille.
«Psst! Harry!»
Han snudde seg, halvveis i gangen i fjerde, og der myste Fred og Frank fram fra bakom en statue av en pukkelrygget, enøyd heks.
«Hva er det dere driver med?» spurte Harry nysgjerrig. «Hvorfor er dere ikke i Galtvang?»
«Vi kommer bare for å gi deg litt julestemning før vi går,» sa Fred med et hemmelighetsfullt blunk. «Bli med inn her …»
Han nikket mot et tomt klasserom til venstre for den enøyde statuen. Harry fulgte etter tvillingene inn. Frank lukket døra forsiktig, før han snudde seg mot Harry med et bredt smil.
«Vi har en forhånds-julegave til deg, Harry,» sa han.
Med en elegant gest trakk Fred fram noe under kappen og la det på en av pultene. Det var et stort, firkantet, svært slitt pergamentstykke, som det ikke sto noe som helst på. Harry stirret på det, med en sterk mistanke om at det var et av Fred og Franks vanlige morsomme påfunn.
«Hva skal det være, lissom?»
«Dette, Harry, er hemmeligheten bak vår suksess,» sa Frank og klappet kjærlig på pergamentet.
«Det gjør helt vondt å gi deg det,» sa Fred, «men vi bestemte oss i går kveld for at du trengte det mer enn oss.»
«Og forresten så kan vi det utenat,» sa Frank. «Nå kan du arve det. Vi trenger det ikke egentlig mer.»
«Og hva skal jeg med en bit gammelt pergament?» sa Harry.
«En bit gammalt pergament!» sa Fred og lukket øynene med en grimase som om Harry hadde fornærmet ham dødelig. «Forklar’n det, Frank.»
«Vel, Harry … da vi var førsteklassinger – unge, ubekymra, uskyldige –»
Harry snøftet. Han tvilte på om Fred og Frank noen gang hadde vært uskyldige.
«– OK da, mer uskyldige enn vi er nå – så havna vi i aldri så lite trøbbel med Nask.»
«Vi fyrte av en møkkbombe i gangen, og tenk, så ble’n litt ubeherska av en eller annen grunn –»
«Han dro oss med på kontoret og bynte å true med alt det vanlige –»
«– arrest –»
«– bukspretting –»
«– og så kunne vi ikke la være å legge merke til en skuff i et av arkivskapene hans hvor det sto Konfiskert og livsfarlig.»
«Ikke fortell meg at –» sa Harry og kunne ikke la være å flire.
«Vel, hva hadde du gjort?» sa Fred. «Frank ordna en avledningsmanøver med en ny møkkbombe, og jeg trakk opp skuffen og snappa – dette.»
«Det er’ke så fælt som det låter, skjønner du,» sa Frank. «Vi tror’ke at Nask hadde finni ut åssen det virka. Men han hadde nok mistanke om hva det var, ellers hadde’n vel ikke konfiskert det.»
«Men dere vet hvordan det virker, altså?»
«Å ja da,» sa Fred med et fett glis. «Denne lille skjønnheta her har lært oss mer enn alle lærera her på skolen til sammen.»
«Dere bare tuller med meg,» sa Harry og så på den lurvete, gamle pergamentbiten.
«Å, gjør vi det, nå?» sa Frank.
Han tok fram tryllestaven, slo lett på pergamentet og sa: «Jeg sverger på tro og ære at jeg er ute på revestreker.»
Og ikke før hadde han sagt det, før tynne blekklinjer begynte å spre seg som spindelvev utover fra det punktet tryllestaven hadde berørt. De møttes, de gikk på kryss og tvers, de nådde ut i alle hjørner av pergamentet; og så begynte det å springe ut ord langs overkanten, snirklete, grønne ord som kunngjorde følgende:
Luna, Ormsvans, Tasselabb & Horn
Leverandører av hjelpemidler for magiske ugagnskråker har den glede å presentere
UKRUTTKARTET
Det var et kart som viste hver detalj av Galtvort-borgen og nærmeste omgivelser. Men det virkelig fantastiske var de små blekkprikkene som beveget seg rundt på kartet, samtlige merket med et navn med ørsmå bokstaver. Harry bøyde seg forbløffet ned for å se. En liten prikk med tekst øverst i venstre hjørne viste ham at rektor Humlesnurr gikk fram og tilbake på golvet på kontoret sitt; en annen at vaktmesterens katt, Fru Hansen, lusket rundt i tredje etasje, mens poltergeisten Gnav for øyeblikket slo kollbøtter i troférommet. Og mens blikket hans fulgte de velkjente gangene fram og tilbake, la han merke til noe mer.
Kartet viste adskillige ganger han aldri hadde vært i. Og det så ut til at mange av dem førte –
«Strake veien til Galtvang,» sa Fred og fulgte en av dem med fingeren. «Det er sju i alt. Disse fire her –» han pekte dem ut, «vet Nask om; men vi er sikre på at vi er de eneste som vet om disse. Glem den bak speilet i femte. Vi brukte den til i fjor vinter, men så styrta’n sammen – helt blokkert. Og denne her tror vi ikke noen har brukt noen gang, for Prylepilen er planta rett over inngangen. Men denne, den fører rett til kjelleren i Honningslurp. Vi har brukt den massevis av ganger. Og som du kanskje har lagt merke til, er inngangen rett utenfor rommet her, gjennom pukkelen på den enøyde gamle kjerringa.»
«Luna, Ormsvans, Tasselabb & Horn,» sukket Frank og klappet overskriften på kartet. «Tenk så mye vi skylder dem.»
«Disse edle menn, som uten rist eller ro har slitt for å hjelpe nye generasjoner av lovbrytere,» sa Fred høytidelig.
«Men husk,» sa Frank praktisk, «du må viske det ut når du har brukt det –»
«– for ellers kan hvem som helst lese det,» advarte Fred.
«Bare slå på det en gang til og si: ’Ugagn utført!’ og så blir kartet tomt igjen.»
«Ser deg i Honningslurp,» sa Frank og blunket.
Og så gikk de ut, mens de smilte meget fett og fornøyd.
Harry sto der og stirret på mirakelkartet. Han så den lille blekk-Fru Hansen ta til venstre og stanse og snuse på et eller annet på golvet. Hvis Nask virkelig ikke visste om dette … og han behøvde ikke passere desperantene i det hele tatt …
Men allerede mens han sto der og boblet av opphisselse, kom noe herr Wiltersen en gang hadde sagt flytende opp i hukommelsen:
«Aldri stol på noe som kan tenke sjøl, hvis ikke du kan se hvor det har gjort av hjernen sin.»
Dette kartet var en av disse farlige magiske gjenstandene som herr Wiltersen hadde advart mot … hjelpemidler for magiske ugagnskråker … men han skulle jo bare bruke det for å komme seg til Galtvang, tenkte Harry, han hadde jo ikke tenkt å stjele noe eller angripe noen … og Fred og Frank hadde brukt det i årevis, uten at noe skrekkelig hadde skjedd …
Harry fulgte den hemmelige gangen til Galtvang med fingeren.
Og plutselig, som om han adlød en ordre, rullet han sammen kartet, stakk det inn i kutten og skyndte seg mot klasseromsdøra. Han åpnet den på klem. Det var ingen utenfor. Meget forsiktig listet han seg ut av rommet og smatt bakom statuen av den enøyde heksa.
Hva skulle til? Han trakk fram kartet igjen og så til sin forbløffelse at det var kommet en ny blekkfigur på det, merket ’Harry Potter’. Denne figuren sto presis der den virkelige Harry sto, omtrent halvveis bortover gangen i fjerde. Harry gransket den omhyggelig. Det så ut som hans lille blekk-jeg slo på heksa med sin ørlille tryllestav. Harry fant fort fram sin og slo på statuen. Ingenting skjedde. Han kikket på kartet igjen. Verdens minste taleboble sto nå ut fra blekkfiguren. Det sto et ord i den: ’Fordektium’.
«Fordektium!» hvisket Harry og slo lett på steinheksa igjen.
Øyeblikkelig åpnet pukkelen seg, så pass at en relativt tynn person kunne smyge seg inn. Harry skottet fort til begge sider av gangen. Så stakk han kartet inn på brystet igjen, heiste seg opp og inn i hullet med hodet først og skjøv fra.
Han skled et ganske godt stykke nedover noe som kjentes som en steinsklie, før han landet på kald, fuktig jord. Han kom seg på beina og så seg om. Det var bekmørkt. Han løftet tryllestaven og mumlet «Lumos!» og så at han sto i en svært trang, lav jordgang. Han tok opp kartet igjen, slo på det med stavtippen og mumlet: «Ugagn utført!» Kartet ble tomt med det samme. Han brettet det forsiktig sammen, stakk det inn i kutten, og så, med et hjerte som banket fort av like deler opphisselse og engstelse, begynte han å gå.
Det var en svingende og buktende gang, som minnet mest om hiet til en kjempekanin. Harry skyndte seg bortover med tryllestaven foran seg og snublet nå og da over ujevnheter i golvet.
Det tok evigheter, men tanken på Honningslurp holdt motet oppe. Etter noe som føltes som en time, begynte gangen å gå oppover. Harry peste og gikk fortere; ansiktet glødet og føttene var frosne.
Ti minutter etter nådde han foten av en slitt steintrapp som forsvant ut av syne lenger oppover. Harry begynte oppstigningen og prøvde å unngå å lage en lyd. Hundre trinn, to hundre – han kom ut av tellingen, så bare sine egne føtter … og så, uten forvarsel, støtte hodet mot noe hardt.
Det virket som en luke. Harry sto der og masserte hodet og lyttet. Det var ikke en lyd å høre ovenfra. Uhyre langsomt løftet han luka og kikket over kanten.
Han var i en kjeller som var full av trekasser og esker. Han klatret opp av hullet og lukket luka – den gikk så fullstendig i ett med det støvete golvet at det var umulig å vite at den var der. Han listet seg nærmere tretrappa opp fra kjelleren. Nå kunne han tydelig høre stemmer, for ikke å snakke om klingringen av en bjelle og en dør som ble åpnet og lukket.
Harry sto og lurte på hva han nå skulle gjøre, da han plutselig hørte en dør bli åpnet mye nærmere; noen skulle ned kjellertrappa.
«Og hent en boks gelésnegler til, skatt; vi har nesten gått tom –» sa en kvinnestemme.
Et par føtter kom nedover trappa. Harry skvatt bakom en diger kasse og ventet på at føttene skulle passere. Han hørte mannen flytte på noen kasser ved veggen på den andre sida. Det var ikke sikkert han fikk flere sjanser –
Fort og stille smatt Harry fram fra gjemmestedet og løp opp trappa. Da han så seg tilbake, så han en diger rompe og en skinnende blank skalle som var halvt begravd i en eske. Harry nådde opp til døra øverst i trappa, gled ut gjennom den og sto plutselig bak disken i Honningslurp – han dukket, smøg seg sidelengs, og så kunne han rette seg opp.
Inne i Honningslurp var det så fullt av Galtvort-elever at ingen så to ganger på Harry. Han lirket seg gjennom trengselen og så seg om, og måtte kvele en latter da han plutselig så for seg uttrykket i Dudleifs grisefjes om han kunne ha sett hvor Harry var nå.
Der var hyller på hyller med de lekreste godterier du kunne sikle etter – krembløte nougatklumper, skimrende rosa kuber av kokos-is, tykke honningfargede toffeer, hundrevis av forskjellige slags sjokolader i prydelige rader. Der var en svær tønne med allsmakbønner og en annen med vrimleveps, de leviterende sorbetkulene Ronny hadde snakket om. Langs en annen vegg var det ’spesialeffekt’-godis: Sutles beste ballongtyggummi (som kunne fylle et rom med blåklokkefargede bobler som ikke sprakk på dagevis), de merkelige, flisete tanntrådtyggisene, ørsmå, svarte pepperpokkere («sprut ild for dine venner»), ismysser («hør tennene klapre og plapre»), myntekremer i paddeform («hopper naturtro i magen»), skjøre sukkerspinnpenner og eksploderende drops.
Harry trengte seg gjennom en skokk sjetteklassinger og fikk øye på et skilt i det borterste hjørnet av butikken («Uvanlige smaker»). Under det sto Ronny og Hermine og kikket på et brett med slikkepinner med blodsmak. Harry snek seg innpå dem bakfra.
«Uæhh, nei, klart ikke Harry vil ha disse – de er sikkert for vampyrer,» sa akkurat Hermine.
«Hva med disse, da?» sa Ronny og holdt en krukke med kakerlakris under nesa på henne.
«Ikke snakk om,» sa Harry.
Ronny mistet nesten krukka.
«Harry!» hvinte Hermine. «Hva gjør du her? Hvordan – hvordan har du –?»
«Jøsses!» sa Ronny og så dypt imponert ut. «Du har lært å immivere!»
«Klart jeg ikke har,» sa Harry. Han senket stemmen så ingen av sjetteklassingene skulle høre og fortalte dem om Ukruttkartet.
«Hvorfor ga’ke Fred og Frank det til meg?» sa Ronny krenket. «Jeg er jo broren deres!»
«Men Harry skal jo ikke beholde det!» sa Hermine, som om bare tanken var latterlig. «Han skal levere det til professor McSnurp, ikke sant, Harry?»
«Det skal jeg aldeles ikke!» sa Harry.
«Er du helt klin kokos?» sa Ronny og satte store øyne mot Hermine. «Levere inn noe så femenalt?»
«Hvis jeg leverte det, måtte jeg jo si hvor jeg hadde fått det! Og da får Nask vite at Fred og Frank rappa det!»
«Men hva med Sirius Svaart?» hvislet Hermine. «Tenk om han bruker en av gangene på det kartet til å komme seg inn i borgen! Lærerne er nødt til å få vite det!»
«Han kan ikke bruke noen av gangene,» sa Harry fort. «Det er sju hemmelige ganger på kartet, hva? Fred og Frank regner med at Nask vet om fire av dem alt. Og de andre tre – én har styrtet sammen, så der kommer ingen inn. Prylepilen er plantet over inngangen til den andre, så der kommer ingen ut. Og den jeg akkurat brukte – vel, det er veldig vanskelig å se inngangen til den nede i kjelleren, så hvis han ikke vet at den er der –»
Harry nølte. Hva om Svaart faktisk visste at gangen var der? Men Ronny kremtet plutselig betydningsfullt og pekte på et oppslag på innsida av inngangsdøra til butikken.
MELDING FRA MAGIDEPARTEMENTET
Vi gjør våre kunder oppmerksom på at gatene i Galtvang blir patruljert av desperanter hver kveld etter solnedgang. Dette tiltaket, som er iverksatt av hensyn til Galtvang-inn-byggernes egen sikkerhet, gjelder inntil videre og vil bli innstilt straks Sirius Svaart blir tatt i forvaring. Det er derfor tilrådelig at De gjør Dem ferdig med handlingen i god tid før solnedgang.
God jul!
«Ser dere?» sa Ronny lavt. «Jeg sku’ likt å se Svaart prøve å bryte seg inn i Honningslurp mens hele landsbyen kryr av desperanter. Og forresten, Hermine, så hadde vel de som eier butikken hørt at det var innbrudd, ikke sant? De bor jo i andre etasje her!»
«Jo, men – men –» Det virket som Hermine anstrengte seg for å finne flere problemer. «Men uansett, så skulle ikke Harry vært her i Galtvang, han har jo ikke skjema med underskrift! Gjett om han får bråk hvis noen oppdager det! Og det er ikke solnedgang ennå heller – hva om Sirius Svaart dukker opp i dag? Nå?»
«Da sku’n fått problemer med å finne Harry i det der,» sa Ronny og nikket ut gjennom de smårutete vinduene på snøen som hvirvlet utenfor. «Gi deg nå, Hermine, det er jo jul, og Harry har vel fortjent å ha det litt hyggelig.»
Hermine bet seg i leppa og så ytterst bekymret ut.
«Har du tenkt å melde meg?» sa Harry og flirte.
«Å – så klart ikke – men alvorlig talt, Harry –»
«Har du sett vrimlevepsene, Harry?» sa Ronny, grep tak i ham og trakk ham med seg bort til tønna. «Og gelésneglene? Og syreskuddene? Fred ga meg en sånn da jeg var sju – den svei høl rett igjennom hele tunga. Jeg husker at muttern ga’n en omgang med sopelimen etterpå.» Ronny stirret dystert ned i syreskuddesken. «Tror du Fred tar en bit kakerlakris hvis jeg sier at det er peanøtter?»
Da Ronny og Hermine hadde betalt for alle godteriene sine, gikk alle tre ut av Honningslurp og ut i snøstormen.
Galtvang så ut som et julekort. Alle de små stråtekte husene og butikkene var dekket av et tykt lag nysnø, det hang kristtornkranser på dørene og rader med hekselys i trærne.
Harry skalv. I motsetning til de andre to hadde han ikke kappe. De gikk bortover gata og bøyde hodet mot vinden, mens Ronny og Hermine ropte gjennom skjerfet:
«Der er postkontoret –»
«Zonko ligger der borte –»
«Vi kunne gå bort til Hylehuset –»
«Hei, dere,» sa Ronny med klaprende tenner, «skal vi ikke gå og ta en smørterøl på Tre sopelimer?»
Det var Harry mer enn villig til; for vinden skar og hendene var stivfrosne, så de gikk over veien, og noen minutter etter kom de inn på det lille vertshuset.
Der inne var det utrolig fullt, støyende, varmt og røykfylt. En kvinne med pent fjes og påfallende kurver serverte en gjeng bråkete heksemestere borte ved bardisken.
«Det er madam Rosmerta,» sa Ronny. «Skal jeg gå og hente noe å drikke?» sa han og ble litt rød.
Harry og Hermine banet seg vei til et lite, ledig bord bakerst i baren, mellom vinduet og et staselig juletre ved peisen. Fem minutter etter kom Ronny bærende på tre skummende krus med varmt smørterøl.
«God jul!» sa han fornøyd og løftet begeret.
Harry tømte en god del av sitt. Det var det deiligste han noen gang hadde smakt; det var som om det varmet opp hver tøddel innenfra.
Et plutselig vindpust rusket ham i håret. Noen hadde åpnet døra til Tre sopelimer igjen. Harry kikket over kanten av kruset og satte drikken i halsen.
Professor McSnurp og professor Pirrevimp hadde akkurat kommet inn i baren i en hvirvel av snøfnugg. Rett bak dem kom Gygrid, i ivrig samtale med en lubben mann i limegrønn bowlerhatt og nålestripet kappe: Kornelius Bloeuf, statsråd i Magidepartementet.
I neste sekund hadde både Ronny og Hermine slått hendene på hodet til Harry og dyttet ham ned av krakken og under bordet. Der satt Harry med sitt tomme krus, ute av syne, men dryppende av smørterøl, og så føttene til lærerne og Bloeuf gå mot bardisken, stanse, snu og komme rett mot ham.
Etsteds over ham hvisket Hermine: «Mobiliflorabus!»
Juletreet bortenfor bordet deres løftet seg noen centimeter fra golvet, drev sidelengs og landet med et mykt dunk rett foran bordet, så de ble skjult. Harry myste ut gjennom de nederste greinene og så fire stoler bli trukket ut fra bordet ved sida av dem, og så hørte han grynt og sukk idet lærerne og ministeren satte seg.
Det neste han så, var et nytt par føtter, disse iført høyhælte sko i glitrende turkis, og han hørte en kvinnestemme:
«En liten fiolvann –»
«Til meg,» sa professor McSnurps stemme.
«Fire halvlitere mjødgløgg –»
«Takk, Rosmerta,» sa Gygrid.
«En kirsebærsaft og soda med is og parasoll –»
«Mmmm!» sa professor Pirrevimp og smattet.
«Så da er det De som skal ha ripsrommen, da, minister?»
«Mange takk, kjære Rosmerta,» sa Bloeufs stemme. «Virkelig hyggelig å se deg igjen, må jeg si. Har du lyst på en selv? Du er velkommen til å sitte hos oss …»
«Vel, takk som byr, minister.»
Harry så de glitrende hælene marsjere bort og komme tilbake igjen. Hjertet hamret ubehagelig helt oppe i halsen. Hvorfor hadde det ikke falt ham inn at dette var terminens siste helg for lærerne også? Og hvor lenge hadde de tenkt å sitte her? Han måtte ha tid til å snike seg inn gjennom Honningslurp hvis han skulle tilbake til skolen igjen … Det rykket nervøst i beinet til Hermine foran nesa på ham.
«Så hva bringer den karen hit ut på landsbygda, minister?» sa madam Rosmertas stemme.
Harry så at nederdelen av Bloeufs tykke kropp vred seg på stolen, som om han så etter mulige tyvlyttere. Så sa han med lav stemme: «Hva annet enn Sirius Svaart, kjære deg? Du har vel sikkert hørt hva som hendte oppe på skolen allehelgensaften?»
«Jo, jeg hørte noen rykter, ja,» innrømmet madam Rosmerta.
«Har du fortalt det til hele puben, Gygrid?» sa professor McSnurp oppgitt.
«Tror De Svaart er her i traktene fremdeles, minister?» hvisket madam Rosmerta.
«Jeg er sikker på at han er det,» sa Bloeuf kort.
«De vet at desperantene har ransaket vertshuset her to ganger?» sa madam Rosmerta en anelse spisst. «Skremt vekk alle gjestene … ikke særlig bra for forretningen, minister.»
«Kjære Rosmerta, jeg liker dem ikke noe bedre enn deg,» sa Bloeuf brydd. «En nødvendig forholdsregel … beklagelig, men slik er det … Jeg har akkurat møtt noen av dem. De er rasende på Humlesnurr – han vil ikke slippe dem inn på skoleområdet.»
«Det skulle bare mangle,» sa professor McSnurp skarpt. «Hvordan skulle vi klare å undervise med de vederstyggelighetene flaksende rundt?»
«Hør, hør!» pep ørlille professor Pirrevimp; føttene hans dinglet nesten en halvmeter over golvet.
«Men de er altså her for å beskytte dere mot noe langt verre, da,» innvendte Bloeuf. «Vi vet alle hva Svaart er i stand til.»
«Vet De hva, jeg har fremdeles vanskelig for å tro det,» sa madam Rosmerta tankefullt. «Det er mange som kunne gått over til svartsida, men Sirius Svaart var den siste jeg ville trodd det om … jeg mener, jeg husker ham fra da han var guttunge på Galtvort. Hvis noen hadde sagt til meg da hva det skulle bli av ham, hadde jeg sagt at de hadde fått for mye mjød.»
«Du vet ikke halvparten engang, Rosmerta,» sa Bloeuf bryskt. «Det verste han gjorde er det ikke mange som vet.»
«Det verste?» sa madam Rosmerta, med nysgjerrighet i hvert ord. «De mener, verre enn å myrde alle de menneskene?»
«Det skal være visst,» sa Bloeuf.
«Det kan ikke være sant. Hva skulle være verre enn det?»
«Du sier du husker ham fra Galtvort, Rosmerta,» mumlet professor McSnurp. «Husker du hvem hans beste venn var?»
«Ja visst,» sa madam Rosmerta med en liten latter. «Du kunne jo knapt se den ene uten den andre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde dem her inne – å, jeg skal si de kunne få meg til å le. Jo, de var litt av et dobbeltnummer, Sirius Svaart og Jakob Potter!»
Harry mistet kruset sitt med et solid klank. Ronny sparket til ham.
«Nettopp,» sa professor McSnurp. «Svaart og Potter. Anførere for sin egen lille gjeng. Begge to meget gløgge, naturligvis – usedvanlig gløgge, faktisk – men jeg tror neppe vi noen gang har hatt et verre par bråkmakere –»
«Jeg veit ikke, jeg,» klukklo Gygrid. «Fred og Frank Wiltersen kunne nok ha gitt dem skarp konkransje.»
«En skulle trodd at Svaart og Potter også var tvillinger!» innskjøt professor Pirrevimp. «Uadskillelige!»
«Visst var de det,» sa Bloeuf. «Potter stolte mer på Svaart enn på noen andre av vennene sine. Og det endret seg ikke da de sluttet på skolen. Svaart var forlover da Jakob giftet seg med Lilly. Og siden ble han gudfar for Harry. Harry aner jo ingenting om dette, selvsagt. Dere kan tenke dere hvor vondt det ville gjøre ham.»
«Fordi Svaart viste seg å stå i ledtog med Han-du-vet?» hvisket madam Rosmerta.
«Enda verre enn som så …» Bloeuf senket stemmen og fortsatte med en slags lav romling. «Ikke mange vet at Potterne var klar over at Han-du-vet var ute etter dem. Humlesnurr motarbeidet jo utrettelig Han-du-vet og hadde mange nyttige spioner. En av dem tipset ham, og han varslet Jakob og Lilly med det samme og rådde dem til å gå i dekning. Men det var selvsagt ikke så enkelt å gjemme seg for Han-du-vet. Humlesnurr sa at Fidelius-formelen var den beste sjansen de hadde.»
«Hvordan virker den?» spurte madam Rosmerta med åndeløs interesse. Professor Pirrevimp kremtet.
«Det er en forferdelig intrikat heksekunst,» sa han hviskende, «som innebærer at en hemmelighet på magisk vis blir gjemt inni en bestemt, levende sjel. Opplysningen blir altså bevart inni den betrodde personen, den såkalte lønndomsholderen, og er deretter umulig å avsløre – om da ikke lønndomsholderen selv røper den, selvsagt. Så lenge lønndomsholderen ikke sa noe, kunne Han-du-vet ransake hele landsbyen hvor Lilly og Jakob bodde i årevis uten å finne dem, ikke engang om han presset nesa mot stuevinduet deres!»
«Så Svaart var Potternes lønndomsholder, altså?» hvisket madam Rosmerta.
«Ja, selvfølgelig,» sa professor McSnurp. «Jakob Potter fortalte Humlesnurr at Svaart heller ville dø enn å røpe hvor de var, at Svaart planla å gå i dekning selv … Men Humlesnurr var likevel bekymret. Jeg husker han tilbød seg å være lønndomsholder for Potterne selv.»
«Han hadde mistanke til Svaart!» gispet madam Rosmerta.
«Han var sikker på at noen som sto Potterne nær, hadde røpet mye om dem til Han-du-vet,» sa professor McSnurp mørkt. «Han hadde faktisk lenge hatt mistanke om at noen på vår side var en forræder, som regelmessig fôret Han-du-vet med opplysninger.»
«Men likevel ville Jakob Potter bruke Svaart?»
«Ja, dessverre,» sa Bloeuf tungt. «Og så, knapt en uke etter at de brukte Fidelius-formelen –»
«Så svek Svaart dem?» sa madam Rosmerta nesten uhørlig.
«Det skal være visst. Svaart var lei av dobbeltagent-rollen, han var klar til å gå åpent ut med støtte til Han-du-vet, og det ser ut til at tidspunktet han hadde valgt seg til det, var Potternes død. Men som vi alle vet, møtte Han-du-vet sin undergang i lille Harry Potter. Ribbet for kraft, fryktelig svekket, måtte han bare rømme. Og da havnet jo Svaart i en vanskelig klemme. Han hadde avslørt seg som forræder i samme øyeblikk som hans herre hadde lidd nederlag. Dermed hadde han ikke annet valg enn å rømme –»
«Skitne, stinkende judas!» sa Gygrid, så høyt at halve baren holdt munn.
«Ssjjj!» sa professor McSnurp.
«Jeg møtte’n!» knurret Gygrid. «Jeg må ha vært sistemann som så’n før’n drefte alle dem folka! Det var meg som redda Harry fra huset til Lilly og Jakob etter at dem blei myrda! Fikk dratt’n fram fra ruinene, stakkars liten, med et digert sår i panna, og foreldra hanses daue og alt … og det var da Sirius Svaart dukka opp, på den flygendes motorsykkeln han støtt kjørte rundt på. Det ramla meg’ke inn å’n hadde der å gjøra. Jeg ante vel ikke at’n hadde vært lønndomsholderen til Lilly og Jakob. Jeg trudde bare’n hadde fått høra om overfallet til Han-du-veit og kom for å se om det var noe’n kunne gjøra. Helt kvit og skjælven var’n. Og veit dere å jeg gjorde? JEG TRØSTA DEN MORDER-JUDASEN!» brølte Gygrid.
«Vær så vennlig, Gygrid!» sa professor McSnurp. «Senk stemmen!»
«Åssen sku’ jeg visst at det ikke var det med Lilly og Jakob han var oppskaka for? Det var Han-du-veit’n tenkte på! Og så sa’n: ’Gi Harry til meg, Gygrid, jeg er gudfaren hanses, jeg skal passe på’n –’ Ha! Men jeg hadde fått min ingstruks av Humlesnurr, så jeg sa nei, Humlesnurr hadde sagt at Harry sku’ til onkeln og tanta si. Svaart krangla på det, men til slutt så ga’n seg da. Sa jeg kunne ta motorsykkeln hanses og kjøre Harry dit’n skulle. ’Jeg kommer ikke til å trenge’n mer,’ sa’n.
Jeg burte jo skjønt at det var noe lureri på gang da. Han elska jo den motorsykkeln, så åfor sku’n lissom gi’n til meg? Men poenget var så klart at’n var for lett å spore opp. Humlesnurr visste at’n hadde vært lønndomsholder for Potterne. Svaart visste at’n var nødt til å rømme den natta, visste at det bare var spørsmål om tid før Departementet kom etter’n.
Men å om jeg hadde gitt Harry til’n, å da? Jeg vedder på at’n hadde slengt’n ta sykkeln langt til havs. Sønnen til hanses egen bestevenn! Men når en trollmann først går over til svartsida, bryr’n seg’ke mer om noen eller noe …»
Det ble lenge stille da Gygrid var ferdig med historien sin. Så sa madam Rosmerta med en viss tilfredshet: «Men han greide jo ikke å rømme, da, heldigvis. Magidepartementet fakket ham dagen etter!»
«Akk, om vi bare hadde det,» sa Bloeuf bittert. «Men det var ikke vi som fant ham. Det var lille Petter Pittelpytt – en annen av Potternes venner. Han var vel fra seg av av sorg, sikkert, og siden han visste at Svaart hadde vært Potternes lønndomsholder, tok han opp jakten selv.»
«Pittelpytt … den tykke lille gutten som alltid hang etter dem på Galtvort?» spurte madam Rosmerta.
«Svaart og Potter var hans helter,» sa professor McSnurp. «Han dyrket dem. Talentmessig var han aldri i nærheten av deres klasse. Jeg var ofte nokså skarp mot ham. Dere kan jo tenke dere hvordan jeg – hvordan jeg angrer på det nå …» Hun lød som om hun var blitt bråforkjølet.
«Så, så, Minerva,» sa Bloeuf vennlig, «Pittelpytt døde en heltedød. Øyenvitner – gomper, da selvsagt; vi slettet minnene deres etterpå – fortalte hvordan Pittelpytt endelig fanget Svaart. De sier han hikstet: ’Lilly og Jakob, Sirius! Hvordan kunne du!’ idet han trakk tryllestaven. Men Svaart var jo raskere, naturligvis. Blåste Pittelpytt i fillebiter …»
Professor McSnurp pusset nesa og sa med tykk stemme: «Dumme gutt … idiotiske gutt … alltid håpløs i dueller … burde overlatt det til Departementet …»
«Jeg skal bare si dere at hvis at jeg hadde fått kloa i Svaart førenn lille Pittelpytt, så hadde jeg’ke tutla rundt med noen tryllestav, nei – jeg hadde rivi’n – i – fille – biter!» knurret Gygrid.
«Du vet ikke hva du snakker om, Gygrid!» sa Bloeuf skarpt. «De eneste som hadde hatt en sjanse mot Svaart når han ble trengt opp i et hjørne, var rutinerte stavskyttere fra Magipolitiets terrorpatrulje. Jeg var statssekretær med ansvar for Avdelingen for magiske katastrofer på den tida, og jeg var en av de første som kom til åstedet etter at Svaart hadde myrdet alle de menneskene. Jeg – jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg drømmer om det iblant fremdeles. Det var et krater midt i gata, så dypt at det hadde sprengt til og med kloakkrørene. Lik overalt. Gomper som skrek. Og der sto Svaart og lo, med restene av Pittelpytt foran seg … en bylt blodflekkete klær og noen – noen biter –»
Bloeufs stemme tidde brått. Det neste de hørte, var lyden av fem neser som ble pusset.
«Vel, Rosmerta, der har du det hele,» sa Bloeuf med tykk stemme. «Svaart ble tatt hånd om av tjue mann fra terrorpatruljen, og Pittelpytt ble tildelt Merlinordenen av 1. klasse, som forhåpentlig var en liten trøst for hans stakkars mor. Og Svaart har vært i Azkaban siden.»
Madam Rosmerta trakk pusten dypt.
«Er det sant at han er gal, minister?»
«Jeg skulle ønske jeg kunne si at han var det,» sa Bloeuf langsomt. «Jeg tror nok sikkert at hans herres nederlag gjorde ham sinnsforvirret en tid. Mordet på Pittelpytt og alle de gompene – bare en desperat mann kunne ha gjort noe så grusomt … meningsløst. Men jeg møtte Svaart sist jeg var i Azkaban. De fleste av fangene der sitter jo og mumler for seg selv i mørket, de har ikke forstand igjen … så det sjokkerte meg hvor normal Svaart virket. Han snakket helt fornuftig med meg. Det var nifst, faktisk. En skulle trodd at han bare satt der og kjedet seg – spurte om jeg var ferdig med avisen, så kald som bare det, sa han savnet kryssordet. Ja, jeg ble overrasket over hvor liten virkning desperantene øyensynlig hadde hatt på ham – og han var en av de best bevoktede der, skal jeg si dere, med desperanter utenfor døra dag og natt.»
«Men hvorfor tror De han rømte? Hva vil han?» spurte madam Rosmerta. «Herregud, minister, han er vel ikke ute etter å slutte seg til Han-du-vet igjen?»
«Jeg skulle vel tro at det er hans – æh – endelige mål,» sa Bloeuf unnvikende. «Men vi håper jo å fange ham lenge før den tid. Jeg må virkelig si at Han-du-vet, alene og venneløs, er én ting … men om han fikk tilbake sin mest betrodde tjener … da grøsser det i meg ved tanken på hvor fort han kunne vinne makt igjen …»
Det kom et lite klink av glass mot tre. Noen hadde satt fra seg glasset sitt.
«Kornelius, hvis du skal spise middag med rektor, er det best vi kommer oss tilbake til borgen,» sa professor McSnurp.
Snart bar føttene foran Harry sine eieres vekt igjen, kappefliker svingte for øynene på ham, og madam Rosmertas glitrende hæler forsvant bakom bardisken. Døra til Tre sopelimer gikk opp, det kom en ny snøhvirvel, og lærerne var borte.
«Harry?»
Hodene til Ronny og Hermine kom til syne under bordet. Begge stirret på ham. Ingen av dem sa et ord.