KAPITTEL TRETTEN
Det virket som enden på vennskapet mellom Ronny og Hermine. Begge var så sinte at Harry ikke kunne skjønne hvordan de noensinne kunne bli venner igjen.
Ronny var rasende for at Hermine aldri hadde tatt Skeivskanks forsøk på å ta Skorpus på alvor, ikke hadde giddet å passe på ham og fremdeles prøvde å late som Skeivskank var uskyldig ved å si at Ronny burde lete etter Skorpus under alle sengene. Hermine på sin side tviholdt innbitt på at Ronny ikke hadde noe bevis for at Skeivskank hadde spist Skorpus, at kattehårene kunne ha ligget der siden jul, og at Ronny hadde vært forutinntatt mot katten hennes helt siden den hadde landet på hodet hans i Magimenasjeriet.
For sin del var Harry sikker på at Skeivskank hadde spist Skorpus, men da han prøvde å påpeke for Hermine at alle bevisene pekte den veien, ble hun like sinna på ham.
«Ja da, bare ta Ronnys parti, det visste jeg vel du skulle!» sa hun skingrende.» Først Lynkilen og nå Skorpus, allting er min feil, hva? Ikke plag meg, Harry, jeg har massevis å gjøre!»
Ronny tok tapet av sin kjælerotte meget tungt.
«Jøsses, Ronny, du som alltid har sagt at Skorpus var så kjedelig,» sa Fred oppmuntrende. «Og han har jo skranta aldri så lenge, han holdt på å bli tæra bort. Det var sikkert bedre for’n å pigge av fort. Én glefs – han merka det sikkert ikke engang.»
«Fred!» sa Gulla indignert.
»Det eneste’n gjorde, var jo å spise og sove; du sa det jo sjøl, Ronny,» sa Frank.
«Han beit Gurgel for oss en gang!» sa Ronny nedtrykt. «Husker du, Harry?»
«Ja visst,» sa Harry.
«Hans største stund,» sa Fred og greide ikke å holde seg alvorlig. «Måtte arret på Gurgels finger til evig tid stå som en bauta over Skorpus. Gi deg’a, Ronny, dra ned til Galtvang og kjøp deg ei ny rotte. Hva er vitsen med å bære seg sånn?»
I et siste forsøk på å muntre opp Ronny, fikk Harry overtalt ham til å bli med og se på Griffinglagets avsluttende trening før kampen mot Ravnklo og lovet at han skulle få prøve seg på Lynkilen etterpå. Det så faktisk ut til å få Ronnys tanker bort fra Skorpus et øyeblikk («Femenalt! Får jeg prøve å skyte et par mål også?»), så de gikk sammen ned til rumpeldunkbanen.
Madam Hopp, som fremdeles overvåket Griffing-treningen for å holde et øye med Harry, var like imponert av Lynkilen som alle andre. Hun snudde og vendte på den i hendene før de lettet og øste av sin profesjonelle erfaring for dem.
«Se på den balansen! Hvis det er en feil ved Nimbus-serien, er det en svak helling mot haleenden – etter noen år merker en ofte at de begynner å holde igjen litt. De har gjort skaftet mer moderne også, litt slankere enn Feifortene, minner meg om de gamle Sølvpilene – synd de sluttet å lage dem, det var en sånn jeg lærte å fly på, og jeg skal si det var en fin, gammel lime …»
Slik fortsatte hun nokså lenge, til Qvist til slutt kremtet og sa: «Madam Hopp? Er det greit om Harry får igjen Lynkilen nå? Vi må nesten trene litt …»
«Å – ja visst – værsgod, Potter,» sa madam Hopp. «Jeg setter meg her borte med Wiltersen …»
Hun og Ronny gikk av banen og satte seg på tribunen, og Griffinglaget flokket seg rundt Qvist for å få de siste instruksene før morgendagens kamp.
«Harry, jeg har akkurat funnet ut hvem Ravnklo setter som speider i morgen. Det er Cho Chang. Hun går i fjerde, og er temmelig god … jeg håpet egentlig at hun ikke skulle være bra nok, hun har hatt noen problemer med skader …» Qvist skulte stygt over at Cho Chang hadde kommet seg så godt, før han fortsatte: «På den annen side flyr hun en Komet 260, som kommer til å virke som rene vitsen mot Lynkilen.» Han sendte Harrys lime et blikk som røpet glødende begeistring, og så sa han: «OK, folkens, da setter vi i gang –»
Og endelig kunne Harry bestige Lynkilen sin og sparke av fra bakken.
Den var til og med bedre enn han hadde drømt om. Lynkilen svingte ved den minste berøring; det var som om den adlød tankene hans, mer enn hendene. Den suste over banen i en slik fart at hele anlegget ble bare grågrønne skygger; Harry svingte rundt så brått at Alliken Spunt skrek, og så la han over og stupte ned i et dykk med full kontroll, sopte gresset med tærne og så rett opp igjen, ti meter, femten, tjue –
«Harry, nå slipper jeg ut snoppen!» ropte Qvist.
Harry dreide og kappfløy med en klabb mot målstengene, overhalte den uten problemer, så snoppen smette fram bakom Qvist, og ti sekunder etter hadde han fanget den i hånden.
Laget gikk berserk. Harry slapp snoppen løs igjen og ga den et minutts forsprang før han suste i vei etter den, tråklet seg ut og inn mellom de andre, fikk øye på den like ved kneet til Katti Bull, loopet lett rundt henne og fanget den på ny.
Det var den fineste treningen de noen gang hadde hatt. Laget ble så inspirert av å spille sammen med Lynkilen at de gjennomførte alle sine beste taktikker prikkfritt, og da de landet på bakken igjen, hadde ikke engang Qvist en eneste kritisk bemerkning. Og det, påpekte Frank Wiltersen, var første gang.
«Ikke skjønner jeg hva som skulle stoppe oss i morgen!» sa Qvist. «Om ikke – Harry, du har vel fått orden på det desperantproblemet ditt, hva?»
«Jo da,» sa Harry. Han tenkte på sin skrøpelige skytsverge og ønsket at den hadde vært sterkere.
«Desperantene kommer ikke igjen, Oliver; da hadde Humlesnurr fått hetta,» sa Fred trøstig.
«Vel, vi får håpe det,» sa Qvist. «Men i hvert fall – godt jobba, folkens. Nå får vi komme oss tilbake til tårnet – ta en tidlig kveld …»
«Jeg blir her litt til; Ronny vil prøve Lynkilen,» sa Harry til Qvist; og mens de andre gikk til garderoben, trasket Harry bortover mot Ronny, som hoppet over sperringen foran tribunene og kom mot ham. Madam Hopp hadde sovnet på plassen sin.
«Værsgod,» sa Harry og rakte Ronny Lynkilen.
Ronny fikk et salig uttrykk i fjeset. Han satte seg på limen og skjøt ut i det tetnende mørket, mens Harry gikk rundt banen og fulgte ham med øynene. Det var blitt helt mørkt før madam Hopp våknet med et sett, skjelte ut Harry og Ronny for at de ikke hadde vekket henne og kommanderte dem tilbake til borgen.
Harry la Lynkilen over skulderen, og han og Ronny gikk ut av den mørke idrettsbanen i ivrig samtale om limens utrolig jevne bevegelse, fenomenale akselerasjon og ørlille svingradius. De var omtrent halvveis til borgen da Harry kom til å kikke til venstre og fikk se noe som fikk hjertet til å gjøre et byks – et par øyne som glinset gjennom mørket.
Harry bråstoppet, mens hjertet hamret mot ribbeina.
«Hva er det?» spurte Ronny.
Harry pekte. Ronny trakk fram tryllestaven og sa: «Lumos!»
En lysstråle falt over gresset, traff foten av en trestamme og opplyste greinene. Der, sammenkrøkt mellom bladknoppene, lå Skeivskank.
«Kom deg vekk!» brølte Ronny, bøyde seg og snappet en stein som lå i gresset, men før han rakk å gjøre noe mer, var Skeivskank forsvunnet med et svisj av den lange, oransje halen.
«Ser du?» sa Ronny illsint og slapp steinen igjen. «Hun lar’n fremdeles gå rundt akkurat som’n vil – nå driver’n vel og skyller ned Skorpus med et par fugler …»
Harry sa ikke noe. Han trakk pusten dypt mens lettelsen strømmet igjennom ham; et øyeblikk hadde han vært sikker på at de øynene tilhørte grimmen. Så gikk de videre mot borgen. Harry skammet seg litt over dette glimtet av panikk og nevnte det ikke for Ronny – men han så seg hverken til høyre eller venstre før de var inne i den godt opplyste inngangshallen.
*
Neste morgen gikk Harry ned til frokost sammen med resten av guttene fra sovesalen; det virket som det var alles mening at Lynkilen fortjente en slags æresvakt. Idet Harry kom inn i Storsalen, begynte hodene å snu seg og følge Lynkilen, og det ble en god del oppspilt mumling. Harry så med stor glede at hele Smygardlaget så himmelfalne ut.
«Så du fjeset hans?» sa Ronny frydefullt og så seg tilbake på Malfang. «Han kan’ke tro det! Dette er helt femenalt.»
Også Qvist solte seg i glansen av Lynkilen.
«Vi legger den her, Harry,» sa han og la limen midt på bordet, etter først omhyggelig å ha snudd på den så navnet vendte opp. Folk fra Ravnklo- og Håsblås-bordene kom snart over for å kikke. Fredrik Djervell kom bort og gratulerte Harry med å ha fått en så strålende erstatning for Nimbusen, og Perrys kjæreste fra Ravnklo, Pernille Klarvang, spurte om hun fikk lov å holde Lynkilen.
«Så, så, Pernille, ingen sabotasje nå!» sa Perry overstrømmende, mens hun gransket Lynkilen grundig. «Pernille og jeg har et veddemål om kampen,» sa han til laget. «På ti galleoner!»
Pernille la fra seg Lynkilen, takket Harry og gikk tilbake til bordet sitt.
«Harry – du er nødt til å vinne,» sa Perry med en inntrengende hvisking. «Jeg har ikke ti galleoner. Ja, Pernille, nå kommer jeg!» Og så pilte han av gårde til et stykke ristet brød og kjæresten.
«Sikker på at du kan takle den limen, da, Potter?» sa en kald, slepende stemme.
Draco Malfang hadde kommet for å få en titt, han òg, med Krabbe og Gurgel i hælene.
«Jo, jeg skulle tro det,» sa Harry jevnt.
«Masser av spesialeffekter, hva?» sa Malfang, og øynene glitret av ondskap. «Synd det ikke følger med fallskjerm – i tilfelle du kommer for nær en desperant.»
Krabbe og Gurgel fniste.
«Synd du ikke kan montere en ekstra arm på din, Malfang,» sa Harry. «Så kunne den fanget snoppen for deg.»
Griffinglaget lo høyt. Malfangs lyse øyne smalnet, og han marsjerte vekk. De så etter ham mens han satte seg hos resten av Smygardlaget, som stakk hodene sammen, sikkert for å spørre Malfang om det virkelig var sant at Harry hadde fått en Lynkile.
Kvart på elleve satte Griffinglaget kursen mot garderoben. Været kunne ikke vært mer annerledes enn under kampen mot Håsblås. Denne gangen ble det ingen problemer med sikten, og selv om Harry var nervøs, begynte han å merke den opphisselsen som ingenting annet enn en rumpeldunkkamp førte med seg. De kunne høre resten av skolen toge inn på tribunene utenfor. Harry tok av seg den svarte skolekutten, trakk tryllestaven opp av lomma og stakk den innenfor T-skjorta han skulle ha på seg under rumpeldunkkutten. Han håpet bare at han ikke kom til å trenge den. Plutselig lurte han på om professor Lupus også var der ute for å se på.
«Dere vet hva vi har å gjøre,» sa Qvist, før de gikk ut fra garderoben. «Hvis vi taper denne kampen, er vi ute av dansen. Bare – bare fly slik dere gjorde på treninga i går, så greier vi det!»
De kom ut på banen til øredøvende applaus. Ravnklolaget, i blå kapper, sto allerede ute på midten. Speideren deres, Cho Chang, var den eneste jenta på laget. Hun var omtrent et hode kortere enn Harry, og enda så nervøs han var, kunne han ikke unngå å legge merke til at hun var veldig pen. Hun smilte til ham da lagene stilte opp mot hverandre bak kapteinene, og han kjente et lite slag i mageregionen som han ikke trodde hadde noe med nerver å gjøre.
«Qvist og Davidsen, ta hverandre i hånden,» sa madam Hopp energisk, og Qvist og Ravnklo-kapteinen tok hverandre pent i hånden.
«Bestig limene … når dere hører fløyta … tre – to – én –»
Harry sparket fra, og Lynkilen skjøt til værs, høyere og fortere enn noen annen lime. Han suste en runde rundt banen og begynte å myse etter snoppen. Hele tida hadde han kommenta-torstemmen i ørene; det var Laffen Styx, kameraten til Wiltersentvillingene:
«Så var de i gang, og det aller mest spennende denne gangen er Lynkilen som Harry Potter flyr for Griffing. Ifølge Topp 10 sopelimer, blir Lynkilen favorittlime for samtlige landslag under årets verdensmesterskap –»
«Styx, har du noe imot å fortelle oss hva som foregår i denne kampen?» avbrøt professor McSnurps stemme.
«Nei da, professor – bare litt bakgrunnsinformasjon. Forresten har Lynkilen innebygd autobrems og –»
«Styx!»
«OK, OK, griffingene har sluffen, Katti Bull fra Griffing flyr mot mål …»
Harry skjøt forbi Katti i motsatt retning, speidet rundt seg etter et glimt av gull og merket at Cho Chang hang like i halen på ham. Det var ikke tvil om at hun var god til å fly – hun skar stadig forbi rett foran ham og tvang ham til å skifte retning.
«Vis henne akselerasjonen din, Harry!» skrek Fred, idet han suste forbi på jakt etter en klabb med kurs for Alliken.
Mens de rundet Ravnklo-målet, satte Harry farten opp på Lynkilen, og Cho ble hengende etter. Akkurat da Katti klarte å skåre kampens første mål, og Griffing-enden av tribunene gikk amok, så han det – snoppen svevde like over bakken, rett ved en av sperringene.
Harry dykket. Cho så hva han gjorde og skjøt etter ham. Harry satte farten opp, opphisselsen kokte i ham – stup var spesialiteten hans; han var to meter unna –
En klabb, slått ditover av en Ravnklo-knakker, kom flyende ingensteds fra; Harry tok en bråsving og unngikk den med noen centimeters klaring – og på de par vitale sekundene var snoppen forsvunnet.
Det kom et kjempe-«Åååååhh!» fra Griffing-tilhengerne, og masse applaus for knakkeren deres fra ravnkloingene. Frank Wiltersen ga følelsene sine luft ved å denge den neste klabben rett mot den skyldige knakkeren, som måtte rulle rundt i lufta for å unngå den.
«Griffing leder med åtti poeng mot null, og se åssen den Lynkilen flyr! Skal si Potter får vist hva den duger til. Se som den bråsnur – Changs Komet har ingenting å stille opp. Det er lett å se Lynkilens presise balanse på disse lange –»
«STYX! FÅR DU BETALT FOR Å REKLAMERE FOR LYNKILEN? DET ER KOMMENTATOR DU ER!»
Ravnklo begynte å få opp dampen; nå hadde de skåret tre mål, og Griffing lå ikke mer enn femti poeng foran – hvis Cho fikk snoppen før ham, ville Ravnklo vinne. Harry stupte nedover og unngikk så vidt en Ravnklo-jager på veien, mens han vred hodet frenetisk til alle kanter. Et glimt av gull, en flaksing av ørsmå vinger – snoppen sirklet rundt Griffing-målet …
Harry akselererte, med blikket festet på prikken av gull der foran – men i neste sekund dukket Cho fram av tomme lufta og blokkerte ham –
«HARRY, DETTE ER IKKE TIDSPUNKTET TIL Å VÆRE HØFLIG!» bæljet Qvist idet Harry la hardt over for å unngå kollisjon. «SLÅ HENNE AV LIMEN HVIS DU MÅ!»
Harry vendte igjen og fikk et glimt av Cho; hun smilte bredt. Snoppen var vekk igjen. Harry satte nesa på Lynkilen oppover og lå straks etter seks-sju meter over resten av spillet. Ut av øyekroken så han Cho følge etter … så hun ville henge seg på ham, heller enn å prøve å finne snoppen selv. Ja vel … hvis hun absolutt ville skygge ham, fikk hun ta følgene selv …
Han dykket igjen, og Cho, som trodde han hadde fått øye på snoppen, prøvde å følge etter. Harry rettet brått opp, mens hun skjøt forbi nedover; han steg som en kule igjen, og fikk øye på den for tredje gang: Snoppen glitret høyt over banen i Ravnkloenden.
Han akselererte; det samme gjorde Cho, mange meter under. Han kom til å vinne, han var nærmere snoppen for hvert sekund – og så –
«Å!» skrek Cho og pekte.
Harry ble distrahert og så ned.
Tre desperanter – tre høye, svarte, innhyllede desperanter – stirret opp på ham.
Han tenkte overhodet ikke. Han bare stakk hånden inn på brystet, trev tryllestaven og brølte: «Forvento vergum!»
Noe sølvhvitt, noe kolossalt, skjøt ut fra tippen av staven. Han visste at det hadde kurs rett for desperantene, men ventet ikke for å se; hodet var utrolig klart fremdeles, og han så rett framfor seg – han var der nesten. Hånden skjøt ut, fortsatt med tryllestaven i, og han greide så vidt å stramme fingrene over den lille, rykkende snoppen.
Han hørte madam Hopps fløyte. Harry snudde i lufta og så seks skarlagensrøde skygger komme farende mot seg. I neste øyeblikk klemte laget ham så hardt at han nesten datt av limen. Nedenfra hørte han brølene fra Griffing-flokken.
«Det er gutten sin!» hylte Qvist om og om igjen. Både Alliken, Angelika og Katti hadde kysset Harry, og Fred klemte så hardt om ham at han trodde hodet skulle falle av. I fullt kaos greide laget å komme seg ned på bakken. Harry kom seg av limen og så en skokk Griffing-tilhengere storme ut på banen med Ronny i teten. Før han visste ordet av det, var han oppslukt av en huiende masse.
«Jess!» hylte Ronny og halte Harrys arm i været. «Jess! Jess!»
«Godt levert, Harry,» sa Perry og så meget fornøyd ut. «Det blir ti galleoner på meg! Må finne Pernille; unnskyld meg …»
«Dæven så flott, Harry!» brølte Jokum Finniman.
«Utrulig bra!» drønnet Gygrid over hodene på Griffing-mylderet.
«Det var litt av en skytsverge, Harry,» sa en stemme i øret på ham.
Harry snudde seg og så professor Lupus, som så både rystet og fornøyd ut samtidig.
«Desperantene gjorde meg ikke det minste!» sa Harry opphisset. «Jeg merket ingen ting!»
«Det var nok fordi de – æh – ikke var desperanter,» sa professor Lupus. «Kom og se –»
Han førte Harry med seg gjennom mengden til de kunne se utkanten av banen.
«Du ga unge Malfang en skikkelig skrekk i livet,» sa Lupus.
Harry glodde. Der, i en buktende haug på bakken, lå Malfang, Krabbe, Gurgel og Flint, kapteinen på Smygardlaget, og sloss for å vikle seg ut av lange, svarte hettekutter. Det så ut som Malfang hadde stått på skuldrene til Gurgel. Og den som sto over dem med et uttrykk som røpet hvitglødende raseri, var professor McSnurp.
«Et uverdig knep!» ropte hun. «Et feigt, nederdrektig forsøk på å sabotere Griffingspeideren! Arrest for samtlige, og femti poeng i bot til Smygard! Dette skal rektor Humlesnurr få vite om, det kan dere stole på! Å, her har vi ham.»
Hvis noe kunne satt kronen på Griffingseieren, var det dette. Ronny, som hadde kjempet seg fram til Harry, sto tvikrøket av latter mens de så på at Malfang prøvde å komme seg løs av kutten, som Gurgels hode fremdeles satt fast i.
«Kom igjen, Harry!» sa Frank, som også hadde klart å bane seg fram. «Fest! I Griffingstua – nå!»
«Jess,» sa Harry. Og med en fryd han ikke hadde kjent maken til på evigheter, gikk han og resten av laget, fortsatt i de røde kuttene, foran alle de andre ut av banen og oppover mot borgen.
*
Det føltes som om de alt hadde vunnet rumpeldunkpokalen; festen fortsatte resten av dagen og til langt på natt. Fred og Frank Wiltersen forsvant et par timer og kom tilbake med armene fulle av flasker med smørterøl, gresskarbrus og adskillige poser med godterier fra Honningslurp.
«Hvordan greide dere det?» hvinte Angelika Johnson, da Frank begynte å kaste peppermyntepadder utover mengden.
«Med litt hjelp fra Luna, Ormsvans, Tasselabb & Horn,» mumlet Frank i øret på Harry.
Det var bare én som ikke deltok i festlighetene. Hermine satt utrolig nok i en krok og prøvde å lese en gigantisk bok med tittelen Samfunnsskikk og privatliv blant britiske gomper. Harry rev seg løs fra bordet, hvor Fred og Frank hadde begynt å sjonglere med smørterølflasker, og gikk bort til henne.
«Så du ikke engang kampen?» spurte han.
«Så klart jeg gjorde,» sa Hermine. Stemmen var rar og tynn, og hun så ikke opp. «Og jeg er veldig glad for at vi vant, og jeg synes du var kjempeflink, men jeg er nødt til å få lest dette før mandag.»
«Gi deg’a, Hermine, bli med bort og få litt å spise,» sa Harry. Han skottet bort på Ronny og lurte på om han var i godt nok humør til å begrave stridsøksa.
«Jeg kan ikke, Harry, jeg har fremdeles fire hundre og tjueto sider igjen å lese!» sa Hermine og begynte å lyde nesten hysterisk. «Og uansett …» hun kikket også bort på Ronny, «vil ikke han ha meg med.»
Dette var det vanskelig å argumentere mot, spesielt fordi Ronny valgte akkurat det øyeblikket til å si med høy røst: «Hvis ikke Skorpus nettopp hadde blitt spist opp, kunne han fått noen av disse konfektfluene; dem var’n alltid så glad i –»
Hermine brast i gråt. Før Harry rakk å si eller gjøre noe, hadde hun tatt den digre boka under armen, løpt hulkende mot trappa til jentenes sovesaler og forsvunnet opp.
«Kan du ikke være litt grei mot henne?» sa Harry lavt til Ronny.
«Nei,» sa Ronny blankt. «Om hun hadde oppført seg som hun var lei for det, så … men hun vil jo aldri innrømme at hun har gjort noe gærnt, ikke Hermine. Hun oppfører seg fremdeles som om Skorpus hadde dratt på ferie eller noe.»
Griffing-festen sluttet ikke før professor McSnurp dukket opp i skotskrutet morgenkåpe og hårnett klokka ett om natta og forlangte rask avmarsj i seng. Harry og Ronny diskuterte fortsatt kampen mens de gikk opp trappa til sovesalen. Endelig kunne Harry krabbe utslitt i seng. Han nappet litt i sengeforhenget for å stenge ute en månestråle, la seg ned og merket at han nesten øyeblikkelig gled inn i søvnen …
Han hadde en underlig drøm. Han gikk gjennom en skog med Lynkilen over skulderen og fulgte etter noe sølvaktig hvitt. Det buktet seg mellom trestammene foran ham, og det var bare innimellom at han fikk et glimt av det gjennom løvverket. Han prøvde å ta det igjen og gikk fortere, men når han satte farten opp, gjorde byttet det samme. Harry begynte å løpe, og foran seg hørte han hover som slo i raskere takt. Nå løp han så fort han kunne, og forfra kom lyden av galopp. Han kom rundt en sving, ut i en lysning og –
«AAAAAAARRRR-GGRRRRARRR! NEEEEEEIIIIII!»
Harry bråvåknet, som om noen hadde slått ham i ansiktet. Han famlet forvirret med sengeforhenget i det stummende mørket – rundt seg kunne han høre bevegelser, og Jokum Finnimans stemme fra den andre enden av rommet.
«Å e det som foregår?»
Harry syntes han hørte sovesaldøra slå igjen. Endelig fant han åpningen i forhengene og rev dem til side, og i samme øyeblikk tente Tommy Ding lampa borte hos seg.
Ronny satt oppreist i senga med redsel over hele ansiktet. Forhenget på den ene sida var flenget opp.
«Svaart! Sirius Svaart! Med en kniv!»
«Hva?»
«Her! Akkurat nå! Spjæra forhenget! Vekka meg!»
«Er du sikker på at du ikke drømte, Ronny?» sa Tommy.
«Se på forhenget, da! Jeg sier jo at’n var her!»
Alle hoppet ut av senga. Harry var den første som nådde bort til døra, og de sprintet nedover trappa. Dører gikk opp der de løp, og søvnige stemmer ropte etter dem.
«Hvem var det som ropte?»
«Hva er det dere driver med?»
Oppholdsrommet var opplyst av skjæret fra den døende peisilden, fremdeles med restene etter festen strødd rundt. Det var tomt.
«Er du sikker på at du ikke drømte, Ronny?»
»Jeg har jo sagt at jeg så’n!»
«Hva er det dere bråker sånn for?»
«Professor McSnurp sa vi skulle legge oss!»
Et par av jentene hadde kommet ned sin egen trapp, mens de slo morgenkåpa om seg og gjespet. Flere gutter kom også ut.
«Flott, skal vi fortsette festen?» sa Fred Wiltersen fornøyd.
«Alle opp i seng igjen!» sa Perry, som kom marsjerende inn i oppholdsrommet og festet topptillitsmannsskiltet til pysjamasen mens han snakket.
«Perry – Sirius Svaart!» sa Ronny med tynn stemme. «På sovesalen vår! Med kniv! Han vekka meg!»
Oppholdsrommet ble helt stille.
«Tull!» sa Perry forskrekket. «Du har spist for mye, Ronny – hatt mareritt –»
«Men jeg har jo sagt –»
«Nei, oppriktig talt, nok er nok!»
Professor McSnurp var tilbake. Hun slamret portrettet igjen bak seg idet hun kom inn i oppholdsrommet og så seg rasende om.
«Det gleder meg at Griffing vant kampen, men dette er i ferd med å bli latterlig! Perry, jeg hadde ventet bedre av deg!»
«Jeg har så visst ikke gitt dem lov til det, professor!» sa Perry og ranket seg indignert. «Jeg sto akkurat og sa at alle skulle komme seg i seng igjen! Min bror Ronny her hadde mareritt –»
«DET VAR’KE NOE MARERITT!» hylte Ronny. «PROFESSOR, JEG VÅKNA, OG SIRIUS SVAART STO OVER MEG MED EN KNIV I HANDA!»
Professor McSnurp stirret på ham.
«Ikke vær latterlig, Wiltersen. Hvordan i all verden skulle han ha kommet seg gjennom portretthullet?»
«Spør han!» sa Ronny og pekte med en dirrende finger mot baksida av bildet av ridder Callagal. «Spør han om’n har sett –»
Professor McSnurp sendte Ronny et meget mistenksomt blikk, men skjøv opp portrettet igjen og gikk ut. Hele oppholdsrommet lyttet åndeløst.
«Ridder Callagal, har De nettopp sluppet en mann inn i Griffingstua?»
«Certes, fagre Frue!» sa ridder Callagal.
Det ble en lamslått stillhet, både inne i oppholdsrommet og utenfor.
«Har – har De?» sa professor McSnurp. «Men – passordet?»
«Han havde dem!» sa ridder Callagal stolt. «Havde den heele Uges Pas-Ord, Frue! Læste dem op fra en lille Biid Papiir!»
Professor McSnurp klatret tilbake gjennom portretthullet og møtte blikkene fra mengden. Hun var kritthvit i ansiktet.
«Hvem,» sa hun med dirrende røst, «hvilken komplett, total idiot har skrevet ned hele ukas passord og latt dem ligge og flyte?»
Det ble aldeles taust, med unntak av ett lite, livredd pip. Skjelvende fra isse til pusetøffeltær rakte Nilus Langballe langsomt hånden i været.