KAPITTEL FEMTEN
«Han – han sendte meg dette,» sa Hermine og holdt fram brevet.
Harry tok imot det. Pergamentet var fuktig, og her og der hadde enorme tårer fått blekket til å flyte utover så det var svært vanskelig å lese.
KJERE HERMINE,
VI TAPTE. JEG FÅR TA HAN MED MEG JEM TIL GALTVORT. HENRETLSEDAGEN ER IKKE BESTEMT ENÅ. BUKKI LIKTE SEG I LONDON.
JEG SKAL IKKE GLØME AL JELPA DU GA OS.
GYGRID
«De kan ikke gjøre det,» sa Harry. «Det kan de bare ikke. Bukknebb er ikke farlig.»
«Faren til Malfang fikk skremt komiteen til det,» sa Hermine og tørret øynene. «Dere vet hvordan han er. De er en gjeng fomlete gamle fjols, og de var redde. Det er klart, det blir en anke … det blir det alltid. Men jeg kan bare ikke se noe håp … ingenting har jo forandret seg.»
«Men det skal det,» sa Ronny innbitt. «Denne gangen trenger du ikke gjøre alt sammen aleine, Hermine. Jeg skal hjelpe deg.»
«Å, Ronny!»
Hermine slo armene om halsen hans og brøt helt sammen. Ronny, som så helt vettskremt ut, klappet henne svært forlegent på hodet. Omsider rettet hun seg opp.
«Ronny, jeg er så veldig, veldig lei for det med Skorpus …» hikstet hun.
«Å … vel … han var jo gammal, da,» sa Ronny og så meget lettet ut over at hun hadde sluppet taket. «Og han dugde jo ikke til noe større. Hvem vet, kanskje muttern og fattern gir meg ei ugle nå.»
*
Sikkerhetstiltakene som var iverksatt siden Svaarts innbrudd nummer to, gjorde det umulig for Harry, Ronny og Hermine å gå og besøke Gygrid om kveldene. Den eneste muligheten de hadde til å få snakket med ham, var i timene i Stell av magiske vesener.
Det virket som sjokket over dommen hadde gjort ham helt nummen.
«Det er min feil, alt. Jeg blei bare helt stum. Der satt dem i dem svarte kuttene sine, og jeg fomla og mista notatene mine og glømte alle dem datoene du hadde slått opp for meg, Hermine. Og så reiste Lucifus Malfang seg og sa sitt, og kommitén gjorde akkurat det’n sa dem sku’ gjøra …»
«Vi har fremdeles anken!» sa Ronny innett. «Ikke gi opp ennå, vi jobber med saka!»
De var på vei opp mot borgen sammen med resten av klassen. Foran seg så de Malfang, som gikk sammen med Krabbe og Gurgel og stadig så seg tilbake med en hånlatter.
«Nøtter ikke, Ronny,» sa Gygrid sørgmodig da de var framme ved borgtrappa. «Lucifus Malfang har hele kommitén i lomma. Jeg får bare sørge for at den tida Bukki har igjen, blir den beste’n har hatt. Så pass skylder jeg’n …»
Gygrid snudde seg og skyndte seg ned mot hytta si med ansiktet begravd i lommetørkleet.
«Se som han bæljer!»
Malfang, Krabbe og Gurgel hadde stått rett innenfor borgdørene og hørt på.
«Har dere noen gang sett noe så patetisk?» sa Malfang. «Og en sånn en skal liksom være læreren vår!»
Både Harry og Ronny skulle til å gå løs på Malfang i raseri, men Hermine kom dem i forkjøpet – SMAKK!
Hun hadde fiket til Malfang i fjeset så hardt hun overhodet maktet. Malfang sjanglet. Harry, Ronny, Krabbe og Gurgel sto der med åpen munn mens Hermine løftet hånden på ny.
«Du våger ikke å kalle Gygrid patetisk, din ekle – din onde –»
«Hermine!» sa Ronny spedt og prøvde å gripe armen hennes idet den gikk bakover.
«Hold deg unna, Ronny!»
Hermine nappet fram tryllestaven. Malfang rygget baklengs. Krabbe og Gurgel så spørrende og forvirret på ham etter ordre.
«Kom,» mumlet Malfang, og i neste øyeblikk hadde alle tre forsvunnet ned trappa til fangekjelleren.
«Hermine!» sa Ronny igjen, og stemmen lød like fortumlet som imponert.
«Harry, det er best du slår ham i rumpeldunkfinalen!» sa Hermine skingrende. «Det er best du gjør det, for jeg holder det ikke ut hvis Smygard vinner!»
«Vi er seint ute til Trylleformler,» sa Ronny og klarte nesten ikke å rive blikket vekk fra Hermine. «Vi må visst gå.»
De skyndte seg opp marmortrappa til professor Pirrevimps klasserom.
«Dere er sent ute, gutter!» sa professor Pirrevimp bebreidende da Harry åpnet døra til klasserommet. «Så, kom på plass, litt fort, fram med tryllestavene. I dag eksperimenterer vi med frydeformler. Vi har allerede delt oss opp parvis –»
Harry og Ronny skyndte seg til en pult bakerst og åpnet veskene. Ronny kikket bak seg.
«Hvor ble det av Hermine?»
Harry så seg også om. Hermine var ikke i klasserommet, enda Harry var helt sikker på at hun hadde stått rett ved sida av ham da han åpnet døra.
«Jøss, det var da merkelig,» sa Harry og stirret på Ronny. «Kanskje – kanskje hun gikk på do eller noe?»
Men Hermine viste seg ikke på hele den timen.
«Hun kunne visst trengt en frydeformel, hun òg,» sa Ronny da klassen gikk til lunsj, alle med brede smil – etter frydeformlene var samtlige i strålende humør.
Hermine kom ikke til lunsj heller. Da de var ferdige med eplepaien, hadde ettervirkningene av frydeformlene begynt å gi seg, og Harry og Ronny var blitt aldri så lite bekymret.
«Du tror’ke Malfang har finni på noe med henne?» sa Ronny engstelig, mens de skyndte seg opp trappene til Griffingtårnet.
De gikk forbi sikkerhetstrollene, ga den trinne damen passordet («Faddersladder») og klatret fort inn gjennom portretthullet til oppholdsrommet.
Der satt Hermine ved et bord, i dyp søvn, med hodet i en åpen aritmantikkbok. De satte seg på hver sin side av henne, og Harry rusket henne våken.
«Hv-hva?» sa Hermine, våknet med et rykk og så seg forvillet om. «Må vi gå? Hva har vi i neste time?»
«Clairvoyanse, men det er ikke på tjue minutter ennå,» sa Harry. «Hermine, hvorfor var du ikke med i formeltimen?»
«Hva? Å, nei!» pep Hermine. «Jeg glemte å gå dit!»
«Men åssen kunne du glemme det?» spurte Harry. «Du var jo med oss helt til klasseromsdøra.»
«Det er ikke sant!» jamret Hermine. «Var professor Pirrevimp sint? Å, det var Malfang, jeg tenkte på ham, og så kom jeg ut av det.»
«Vet du hva, Hermine?» sa Ronny og så ned på den digre aritmantikkboka Hermine hadde brukt som hodepute. «Jeg tror du holder på å tørne, jeg. Du prøver å gjøre altfor mye.»
«Nehei, det gjør jeg aldeles ikke!» sa Hermine og strøk håret bort fra øynene, mens hun lette forgjeves etter sekken. «Jeg gjorde bare en feil, det var det hele! Det er vel best jeg går til professor Pirrevimp og beklager … ser dere i Clairvoyansen!»
Tjue minutter senere traff de Hermine ved foten av stigen til professor Rummelfiolds klasserom. Hun så nokså forstyrret ut.
«Det er ikke til å tro at jeg gikk glipp av frydeformlene! Og jeg vedder på at vi får dem til eksamen. Professor Pirrevimp antydet noe sånt.»
De klatret opp stigen til det halvmørke, kvelende tårnkammeret. På hvert bord glødet en krystallkule fylt av hvit, perlemorskimrende tåke. Harry, Ronny og Hermine satte seg ved et vaklevorent bord.
«Jeg trodde ikke vi sku’ byne med krystallkuler før i neste termin,» mumlet Ronny, mens han skottet vaktsomt rundt seg i tilfelle professor Rummelfiold lurte i nærheten.
«Ikke klag, det betyr at vi er ferdig med kiromantikken,» mumlet Harry tilbake. «Du kan tro jeg var lei av at hun skvatt og ble blek hver gang hun så på hendene mine.»
«God dag, alle sammen!» sa den velkjente, slørete stemmen, og professor Rummelfiold gjorde sin vanlige dramatiske entré fra skyggene. Parvati og Lavendel var så oppspilte at de skalv; ansiktene deres var opplyst av det melkehvite skjæret fra krystallkula.
«Jeg har bestemt meg for å begynne med krystallkula litt tidligere enn egentlig tenkt,» sa professor Rummelfiold, satte seg med ryggen til peisen og så rundt på klassen. «Skjebnegudinnene har meddelt meg at eksamen i juni vil dreie seg om kula, så det er om å gjøre for meg å gi dere tilstrekkelig øvelse.»
Det kom et snøft fra Hermine.
«Nei, alvorlig talt … ’skjebnegudinnene har meddelt henne!’ … hvem er det som velger eksamensprøven, kanskje? Hun! Litt av en spådom!» sa hun og brydde seg ikke med å holde stemmen lav.
Det var ikke lett å si om professor Rummelfiold hadde hørt det, siden ansiktet var skjult i skyggen. Hun fortsatte iallfall som om hun ikke hadde gjort det.
«Krystallspåing er en spesielt raffinert kunst,» sa hun drømmende. «Jeg venter ikke at noen av dere skal kunne Se den første gangen dere skuer inn i kulas uendelige dybder. Vi skal begynne med noen avslapningsøvelser for bevisstheten og de ytre øynene –» Ronny begynte å fnise ubehersket og måtte stoppe neven i munnen for å dempe lyden – «for å klarne vårt Indre øye og overbevisstheten. Hvis vi er heldige, vil kanskje en eller to av dere Se noe før timen er ferdig.»
Og så begynte de. Iallfall Harry følte seg fullstendig idiotisk, der han satt og skulle stirre inn i krystallkula og prøve å holde sinnet helt tomt, mens tanker som «dette er høl i huet» fløt forbi. Det hjalp ikke noe større at Ronny til stadighet knegget lavt, mens Hermine smekket med tunga.
«Sett noe ennå?» spurte Harry de to andre etter et kvarters taus krystallgloing.
«Ja, det er en brannmerke på bordet,» sa Ronny og pekte. «Noen har velta lyset sitt.»
«Dette er så bortkastet tid!» hveste Hermine. «Jeg kunne brukt den til noe nyttig. Jeg kunne lest på frydeformlene –»
Professor Rummelfiold raslet forbi.
«Vil noen ha hjelp til å tolke de uklare varsler i kula?» mumlet hun, høyt nok til overdøve klirringen av armbåndene.
«Jeg trenger ikke hjelp,» hvisket Ronny. «Det er opplagt hva dette betyr. Det blir tett tåke i kveld.»
Både Harry og Hermine lo høyt.
«Nei, oppriktig talt!» sa professor Rummelfiold, mens alles hoder snudde seg mot dem. Parvati og Lavendel så helt sjokkert ut. «Dere forstyrrer de clairvoyante vibrasjonene!» Hun nærmet seg bordet og kikket i krystallkula deres. Harry kjent en synkende følelse i mellomgolvet. Han visste nok hva som kom …
«Det er noe her!» hvisket professor Rummelfiold og senket ansiktet helt ned til kula, så den speilte seg i begge de svære brilleglassene. «Noe som beveger seg … men hva er det?»
Harry var villig til å vedde alt han eide, inklusive Lynkilen, på at godt nytt var det ikke, hva det enn var. Og ganske riktig …
«Kjære deg …» åndet professor Rummelfiold og stirret opp på Harry. «Her er det, tydeligere enn noensinne … ja, kjære deg, det følger deg, det kommer stadig nærmere … det er gr–»
«Å herregud!» sa Hermine høyt. «Ikke den latterlige grimmen nå igjen!»
Professor Rummelfiold satte de enorme øynene i henne. Parvati hvisket noe til Lavendel, og begge de to glante også på Hermine. Så rettet professoren seg opp og betraktet Hermine med et sinne som ikke var til å ta feil av.
«Jeg beklager å måtte si, søte deg, at fra det øyeblikket du viste deg i denne klassen, har det vært åpenbart at du ikke har de egenskaper som kreves for den edle spådomskunst. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hatt en elev med et så håpløst jordbundet sinn.»
Det ble stille et øyeblikk. Så –
«Greit!» sa Hermine plutselig. Hun reiste seg og stappet Lys gjennom framtidas tåker ned i sekken. «Greit!» gjentok hun og svingte sekken over skulderen så hun nesten slo Ronny ned av stolen. «Jeg gir opp! Jeg går!»
Og til klassens totale forbløffelse marsjerte Hermine bort til luka, sparket den opp og forsvant ned av stigen.
Det tok noen minutter før klassen roet seg igjen. Det virket som professor Rummelfiold helt hadde glemt grimmen. Hun pustet nokså tungt da hun brått snudde seg bort fra Harrys og Ronnys bord og trakk det gjennomsiktige sjalet tettere om seg.
«Ååååå!» sa Lavendel plutselig, så alle skvatt. «Ååååå, professor Rummelfiold, jeg kom akkurat på noe! De Så jo at hun gikk! Ikke sant, professor? ’Ved påsketider vil én av oss forlate oss for alltid!’ Det sa De for lenge siden, professor!»
Professor Rummelfiold sendte henne et søtt smil.
«Ja, vennen min, det er riktig at jeg visste at frøken Grang ville forlate oss. Men man håper jo alltid at man kan ha tatt feil av Tegnene … Det indre øye kan være en tung byrde, skal jeg si dere …»
Dette gjorde åpenbart dypt inntrykk på Lavendel og Parvati. De flyttet litt på seg så professor Rummelfiold kunne sette seg ved deres bord i stedet.
«Skal si Hermine har litt av en dag, hæ?» mumlet Ronny til Harry med et uttrykk som minnet om ærefrykt.
«Ja …»
Harry kikket inn i krystallkula igjen, men så ikke annet enn drivende, hvit tåke. Hadde virkelig professor Rummelfiold sett grimmen igjen? Kom han selv til å se den? Det han trengte minst av alt, var en ny nesten-dødsulykke, nå som rumpeldunkfinalen nærmet seg sterkt.
*
Påskeferien var ikke avslappende, akkurat. Tredjeklassingene hadde aldri hatt så mye hjemmearbeid. Nilus Langballe så nærmest ut til å være på randen av nervesammenbrudd, og han var ikke den eneste.
«Skal detti lissom være ferie?» brølte Jokum Finnimann en ettermiddag på oppholdsrommet. «Det er evigheter tel eksamen; å er det enklig dom driver med?»
Men ingen hadde så mye å gjøre som Hermine. Selv uten clairvoyansen, tok hun flere fag enn noen andre. Hun var som regel den siste som gikk fra Griffingstua om kvelden og den første som kom på bilioteket neste morgen; hun hadde mørke ringer under øynene som minnet om dem Lupus hadde og virket konstant på gråten.
Ronny hadde overtatt ansvaret for Bukknebbs anke. Når han ikke gjorde lekser, begravde han seg i svære, tykke bind med titler som Håndbok i hippogriff-psykologi og Fugl eller ful? En studie i hippogriffisk brutalitet. Så oppslukt var han at han til og med glemte å være ekkel mot Skeivskank.
Harry for sin del måtte lirke inn skolearbeidet mellom daglige rumpeldunktreninger, for ikke å snakke om endeløse taktikkdiskusjoner med Qvist. Griffing-Smygard-kampen skulle spilles den første lørdagen etter påskeferien. Smygard ledet med nøyaktig to hundre poeng i turneringen. Det betydde (som Qvist ustanselig påpekte for laget sitt) at de måtte vinne kampen med mer enn det for å vinne pokalen. Det betydde dessuten at ansvaret for å vinne hovedsakelig falt på Harry, ettersom det telte hundre og femti poeng å fange snoppen.
«Så det gjelder at du bare fanger den hvis vi leder med mer enn femti poeng,» gjentok og gjentok Qvist. «Bare hvis vi leder med mer enn femti poeng, Harry, ellers vinner vi kampen, men taper pokalen. Du har fått med deg det, ikke sant? Du må bare fange snoppen hvis –»
«JEG HAR SKJØNT DET, OLIVER!» hylte Harry.
Hele huset Griffing tenkte ikke på annet enn den tilstundende kampen. Griffing hadde ikke vunnet rumpeldunkpokalen siden den legendariske Kalle Wiltersen (Ronnys nest eldste bror) var speider. Men Harry tvilte på om noen av dem, Qvist inkludert, var så oppsatt på å vinne som han selv. Fiendskapet mellom Harry og Malfang var på sitt verste noensinne. Malfang ruget fremdeles over den søleklumpen i Galtvang, og var enda sintere for at Harry på en eller annen måte hadde klart å vri seg unna straff. Harry hadde ikke glemt Malfangs forsøk på sabotasje under kampen mot Ravnklo, men det var det med Bukknebb som gjorde ham aller mest besluttet på å slå Malfang for øynene på hele skolen.
Aldri, så langt tilbake noen kunne huske, hadde atmosfæren foran en kamp vært så anspent. Da påskeferien var over, var spenningen mellom de to lagene og husene deres på bristepunktet. Det brøt ut ikke så få små skjærmysler i gangene, og det toppet seg i en nokså ubehagelig episode hvor en fjerdeklassing fra Griffing og en sjetteklassing fra Smygard endte på sykestua med purreløk ut av begge ørene.
Harry hadde det spesielt slitsomt. Han kunne ikke gå til en time uten at smygardinger prøvde å spenne bein for ham, og Krabbe og Gurgel dukket opp hvor han enn var og subbet skuffet bort igjen når de så at han var omgitt av folk. Qvist hadde gitt instruks om at Harry måtte følges hvor han gikk, i tilfelle smygardingene prøvde å sette ham ut av spillet. Hele Griffing grep utfordringen begeistret, og etter det kom Harry alltid for sent til timene, fordi han var omgitt av en svær, skvatrende skokk. Men Harry var mer bekymret for Lynkilens sikkerhet enn for sin egen. Når han ikke var ute og fløy med den, låste han den trygt ned i kofferten, og det var ikke få ganger han løp opp i Griffingtårnet i friminuttene for å sjekke at den var der ennå.
*
Kvelden før kampen var alle vanlige gjøremål i Griffingstua lagt til side. Selv Hermine hadde lagt fra seg bøkene.
«Jeg kan ikke jobbe, jeg greier ikke å konsentrere meg,» sa hun nervøst.
Støyen var ikke til å tro. Fred og Frank Wiltersen taklet presset ved å være enda mer høyrøstet og utagerende enn ellers. Oliver Qvist satt bøyd over en modell av en rumpeldunkbane i et hjørne, skjøv små figurer rundt på den med tryllestaven og mumlet for seg selv. Angelika, Alliken og Katti lo av vitsene til Fred og Frank. Harry satt sammen med Ronny og Hermine, litt utenfor stormsentret, og prøvde å la være å tenke på neste dag; for hver gang han gjorde det, fikk han en motbydelig følelse av at noe digert sloss for å komme opp av magen hans.
«Du greier det fint,» trøstet Hermine, enda hun så vettskremt ut selv.
«Du har jo en Lynkile!» sa Ronny.
«Jo …» sa Harry, mens magen vred seg.
Det var en lettelse da Qvist plutselig reiste seg og brølte: «Alle på laget! Sengetid!»
*
Harry sov dårlig. Først drømte han at han hadde forsovet seg, og at Qvist hylte: «Hvor ble det av deg? Vi måtte bruke Nilus isteden! » Så drømte han at Malfang og resten av Smygardlaget kom til kampen ridende på drager. Han fløy livsfarlig fort og prøvde å unngå ildspruten fra kjeften til Malfangs drage, da det plutselig gikk opp for ham at han hadde glemt Lynkilen. Han falt som en stein gjennom lufta og våknet med et hopp.
Det tok et par sekunder før det gikk opp for Harry at kampen ikke hadde vært ennå, at han lå trygt i sin egen seng, og at Smygardlaget helt sikkert ikke fikk lov å spille på drager. Han var veldig tørst. Så stille han kunne, sto han opp av himmelsenga og gikk for å hente et glass vann fra sølvmugga ved vinduet.
Skoleparken utenfor var helt stille. Ikke et vindpust rørte tretoppene i Den forbudte skogen; Prylepilen sto urørlig og så helt uskyldig ut. Det så ut til at spilleforholdene skulle bli helt perfekte.
Harry satte fra seg begeret og skulle til å gå tilbake til senga, da noe fanget blikket hans. Et dyr lusket over den sølvskimrende plenen.
Harry løp bort til nattbordet, grep brillene og satte dem på seg og skyndte seg tilbake til vinduet. Det kunne ikke være grimmen – ikke nå – ikke rett før kampen –
Han myste ut på plenen igjen, og etter et øyeblikks desperat leting fikk han øye på det. Det smøg seg i utkanten av skogen nå … det var slett ikke grimmen … det var en katt … Harry klemte hardt om vinduskarmen av lettelse da han dro kjensel på flaskebørstehalen. Det var bare Skeivskank …
Eller … var det bare Skeivskank? Harry myste og presset nesa mot vindusglasset. Det virket som Skeivskank hadde stoppet. Harry var sikker på at han kunne se noe annet som beveget seg inne mellom treskyggene.
Og i neste øyeblikk kom det fram: en gigantisk, rufsete, svart hund listet seg fordektig over plenen. Skeivskank travet ved sida av den. Harry stirret. Hva kunne dette bety? Hvis Skeivskank også kunne se hunden, hvordan kunne den være et varsel om at Harry skulle dø?
«Ronny!» hveste Harry. «Ronny! Du må våkne!»
«Hæh?»
«Du må komme hit og si meg om du kan se noe!»
«D’er jo helt mørkt, jo, Harry,» mumlet Ronny utydelig. «Er’e du maser om?»
«Der nede –»
Harry kikket fort ut av vinduet igjen.
Skeivskank og hunden var borte. Harry klatret opp i vinduskarmen for å kunne se rett ned i skyggene under borgen, men de var ikke der. Hvor var det blitt av dem?
En høy snorking røpet at Ronny hadde sovnet igjen.
*
Neste morgen, da Harry og resten av Griffinglaget kom inn i Storsalen, ble de møtt av en kjempeapplaus. Harry kunne ikke la være å smile bredt da han så at både Ravnklo- og Håsblåsbordene også klappet for dem. Bare Smygardbordet hvislet høyt da de gikk forbi. Harry la merke til at Malfang så blekere ut enn han pleide.
Qvist brukte hele frokosten på å oppfordre laget til å spise og rørte ingenting selv. Så jagde han dem av gårde til banen før noen andre var ferdige med maten, for at de skulle få et inntrykk av forholdene. Idet de gikk ut av Storsalen, klappet alle igjen.
«Tvi tvi, Harry!» ropte Cho Chang. Harry merket at han rødmet.
« OK … ikke noe vind å snakke om … sola er litt skarp, det kan kanskje hindre synet litt, pass opp for det … bakken er ganske hard, fint, da får vi godt fraspark …»
Qvist travet fram og tilbake på banen og så på alt, med laget i hælene. Omsider så de borgdørene åpne seg oppe i bakken, og resten av skolen kom myldrende ut på plenene.
«Garderoben,» sa Qvist kort.
Ingen sa noe mens de skiftet til de røde kuttene. Harry funderte på om de følte det som ham: som om de hadde spist noe til frokost som sprellet i magen. Og nesten ingen tid hadde gått da Qvist sa: «OK, tida er inne; kom, så går vi …»
De kom ut på banen og møtte en tidevannsbølge av støy. Tre fjerdedeler av mengden hadde røde rosetter, viftet med røde flagg med Griffing-løven på eller holdt opp bannere med slagord som «FRAM, GRIFFING!» og «POKALEN TIL LØVENE!» Men bak Smygard-målet var det to hundre mennesker i grønt; Smygards sølvslange glitret på flaggene, og professor Slur satt på første benk, iført grønt som alle andre pluss et meget biskt smil.
«Og her kommer griffingene!» skrek Laffen Styx, som hadde kommentatorjobben som vanlig. «Potter, Bull, Johnson, Spunt, Wiltersen, Wiltersen og Qvist. Alminnelig kjent som det beste laget Galtvort har hatt på mange år –»
Laffens kommentar druknet i en bølge av «BUUU» fra Smygardsida.
«Og nå kommer smygardingene også ut, anført av kaptein Flint. Han har gjort noen endringer på laget og satser visst på størrelse framfor dyktighet –»
Mer buing fra Smygard-flokken. Men Harry syntes nok at Laffen hadde et poeng. Malfang var langt den minste på Smygardlaget; resten var enorme.
«Kapteiner, ta hverandre i hånden!» sa madam Hopp.
Flint og Qvist gikk mot hverandre og tok hverandre hardt i hånden. Det så ut som begge prøvde å brekke fingrene på den andre.
«Bestig limene!» sa madam Hopp. «Tre … to … én …»
Lyden av fløyta druknet i brølet fra mengden idet fjorten limer skjøt til værs. Harry merket at håret ble blåst tilbake fra pannen. Nervøsiteten forsvant i fryden over å fly. Han så seg om, så Malfang henge i halen på ham og satte farten opp for å se etter snoppen.
«Og det er Griffing som har’n, Griffings Alliken Spunt har sluffen og flyr mot Smygards mål, ser bra ut, Alliken! Aaa, nei – Wold har tatt sluffen, Smygards Wold lyner bortover banen – KLANG! – pent klabbarbeid der av Frank Wiltersen, Wold mister sluffen, den går over til – til Johnson, ja, Griffing har sluffen igjen, kom igjen, Angelika – pen pasning rundt Røsli – dukk, Angelika, det kommer en klabb! – HUN SKÅRER! TI-NULL TIL GRIFFING!»
Angelika slo ut med neven mens hun suste rundt enden av banen; det røde havet under hylte av begeistring –
«AUFF!»
Angelika ble nesten kastet av limen da Markus Flint braste inn i henne.
«Beklager!» sa Flint, mens mengden buet. «Så henne ikke!»
I neste øyeblikk hadde Fred Wiltersen slengt knakkerkølla si mot bakhodet hans. Flint slo nesa mot limeskaftet sitt og begynte å blø.
«Det klarer seg!» skrek madam Hopp og lynte inn mellom dem. «Straffe til Griffing for uprovosert angrep på jageren deres! Straffe til Smygard for overlagt skade på deres jager!»
«Gi Dem’a, frøken!» hylte Fred, men madam Hopp blåste i fløyta, og Alliken fløy fram for å ta Griffings straffe.
«Kom igjen, Alliken!» skrek Laffen ut i stillheten som hadde lagt seg over mengden. «JESS! HUN LURTE MÅLVAKTA! TJUENULL TIL GRIFFING!»
Harry dreide Lynkilen brått rundt for å se på da Flint, fortsatt med fossende neseblod, fløy fram for å ta Smygard-straffen. Qvist svevde foran Griffings målstenger med sammenbitte tenner.
«Qvist er jo en glimrende målmann!» kommenterte Laffen Styx, mens Flint ventet på fløyta. «Aldeles glimrende! Vanskelig å komme forbi – veldig vanskelig – JESS! DET ER’KE TIL Å TRO! HAN REDDA!»
Harry suste lettet bort, på ny på jakt etter snoppen, samtidig som han fulgte med i Laffens kommentarer. Det var livsviktig at han greide å holde Malfang unna snoppen helt til Griffing ledet med mer enn femti poeng –
«Griffing har’n, nei, Smygard har’n – nei! – Griffing har sluffen igjen, og det er Katti Bull, Griffings Katti Bull har sluffen, hun farer over banen – DET VAR MED VILJE!»
Røsli, en av Smygard-jagerne, hadde flydd ut rett foran Katti, og i stedet for å ta sluffen, hadde han tatt hodet hennes. Katti gjorde kollbøtte i lufta, greide å holde seg på limen, men mistet sluffen.
Madam Hopps fløyte skingret igjen, mens hun fløy bort til Røsli og begynte å skrike til ham. Et øyeblikk etter hadde Katti satt inn nok en skåring i Smygard-målet på straffe.
«TRETTI-NULL! TA DEN, DU, DIN FORDØMTE JUKSEPAVE AV EN –»
«Styx, hvis du ikke kan kommentere upartisk –»
«Jeg sier det bare som det er, professor!»
Det gikk et kraftig støt av opphisselse gjennom Harry. Han hadde fått øye på snoppen – den glitret ved foten av en av Griffingmålstengene – men han måtte ikke ta den ennå. Og hvis Malfang så den …
Harry satte på seg et totalkonsentrert uttrykk, rykket Lynkilen rundt og suste mot Smygard-enden. Det virket. Malfang kom etter; det var tydelig han trodde at Harry hadde sett snoppen der …
VUSJ!
En av klabbene kvinte forbi Harrys høyre øre, sendt dit av den kolossale Smygard-knakkeren Drønne. Og i neste øyeblikk –
VUSJ!
Den andre klabben sneide albuen hans. Den andre knakkeren, Bang, nærmet seg.
Harry fikk et fort glimt av Drønne og Bang som suste mot ham med køllene løftet –
I siste sekund vrengte han Lynkilen oppover, og Bang og Drønne kolliderte med et kvalmende krasj.
«Ha haaa!» hylte Laffen Styx mens Smygard-knakkerne skrenset fra hverandre; begge holdt seg om hodet. «Synd, det der, gutter! Dere må nok være litt kvikkere hvis dere skal slå en Lynkile! Og det er Griffing som har sluffen igjen, Johnson har tatt den –Flint kommer opp på langs – gi’n én i øyet, Angelika! – det var en spøk, professor, bare en spøk – å nei – Flint har fått sluffen, Flint flyr mot Griffing-målet, kom an nå, Qvist, redd –!»
Men Flint hadde skåret; det kom en eksplosjon av hurrarop fra Smygard-sida, og Laffen bannet så innett at professor McSnurp prøvde å nappe fra ham den magiske megafonen.
«Unnskyld, professor, beklager! Skal’ke skje igjen! Se så, Griffing leder altså, tretti mot ti poeng, og Griffing har sluffen –»
Det så ut til å bli den styggeste kampen Harry hadde vært med på. Smygardingene var så rasende for at Griffing så fort hadde tatt ledelsen at de nå tydde til alle slags knep for å få tak i sluffen. Bang dro til Angelika med kølla og prøvde å unnskylde seg med at han trodde hun var en klabb. Til gjengjeld satte Frank Wiltersen albuen i nesa på ham. Madam Hopp ila begge lagene straffer, og Qvist prestere nok en utrolig redning. Stillingen var førti-ti til Griffing.
Snoppen hadde forsvunnet igjen. Malfang hang fremdeles som en igle etter Harry der han svevde over kampen og speidet etter den – så snart Griffing lå femti poeng foran …
Katti skåret. Femti-ti. Fred og Frank Wiltersen kretset rundt henne med løftede køller, i tilfelle noen smygarding tenkte på hevn. Bang og Drønne benyttet anledningen mens Fred og Frank var opptatt og slo begge klabbene mot Qvist; de traff ham i magen, den ene etter den andre, så han mistet pusten totalt, rullet rundt i lufta og måtte holde seg fast i limen.
Madam Hopp var fra seg.
«Ingen angriper målvakta så lenge sluffen ikke er innenfor målfeltet!» skrek hun til Bang og Drønne. «Straffe til Griffing!»
Og Angelika skåret. Seksti-ti. Øyeblikket etter dengte Fred Wiltersen en klabb mot Wold og slo sluffen ut av hendene på ham; Alliken snappet den og sendte den gjennom Smygard-målet–sytti-ti.
Griffing-flokken nedenunder skrek seg hese – Griffing ledet med seksti poeng, og så sant bare Harry fanget snoppen nå, var pokalen deres. Harry kunne nesten føle hundrevis av øyne følge ham der han suste rundt banen, høyt over resten av spillet, med Malfang hakk i hæl.
Det var da han så den. Snoppen glitret seks meter over ham.
Harry presset limen til det ytterste. Vinden brølte i ørene; han strakte ut hånden – men brått saktnet Lynkilen farten –
Forskrekket kikket han bakom seg. Malfang hadde kastet seg fram, grepet tak i halen på Lynkilen og holdt den igjen.
«Din –»
Harry var så sint at han kunne dratt til Malfang, men nådde ikke fram. Malfang peste av anstrengelsen ved å holde Lynkilen igjen, men øynene glitret ondskapsfullt. Han hadde oppnådd det han ville – snoppen var forsvunnet igjen.
«Straffe! Straffe til Griffing! Jeg har aldri sett slik taktikk!» vrælte madam Hopp idet hun kom hvinende fram, i samme øyeblikk som Malfang gled tilbake på sin Nimbus 2001.
«FORDØMMADE JUKSEMAKER!» bæljet Laffen Styx inn i megafonen og hoppet utenfor rekkevidde av professor McSnurp. «SNIKETE, JUKSETE JÆV–»
Men professor McSnurp prøvde ikke engang å skjelle ham ut. Hun var opptatt med å hytte med neven mot Malfang; hatten hadde falt av, og hun òg skrek av raseri.
Alliken tok Griffings straffe, men hun var så sint at hun bommet med en meter. Griffinglaget holdt på miste konsentrasjonen, mens smygardingene frydet seg over Malfangs fusk og ble drevet til stadig nye høyder.
«Smygard har sluffen, Smygard flyr mot mål – Røsli skårer –» stønnet Laffen. «Sytti-tjue til Griffing …»
Harry skygget nå Malfang så tett at knærne deres stadig skumpet borti hverandre. Ikke snakk om at han skulle slippe Malfang i nærheten av snoppen …
«Kom deg vekk, Potter!» skrek Malfang i frustrasjon, da han prøvde å snu, og Harry blokkerte ham.
«Angelika Johnson og Griffing får sluffen, kom an, Angelika, KOM AN!»
Harry kikket ditover. Hver eneste Smygard-spiller unntatt Malfang fór bortover banen mot Angelika – de skulle blokkere henne –
Harry bråvendte Lynkilen, bøyde seg langflat framover skaftet og sparket fra. Som en geværkule skjøt han mot smygardingene –
«UUÆÆÆÆHH!»
De skvatt i alle retninger da Lynkilen kom mot dem, og Angelika hadde klar bane.
«HUN SKÅRER! HUN SKÅRER! Griffing leder med åtti poeng mot tjue!»
Harry hadde nesten skutt rett inn i tribunen; nå bråbremset han i lufta, snudde og suste ut på midten av banen igjen.
Og da så han noe som fikk hjertet til å stivne. Malfang dykket; ansiktet var triumferende – og der, kanskje en meter over gresset, svevde et ørlite, gyllent glimt.
Harry vrengte Lynkilen nedover, men Malfang var milevis foran.
«Fly! Fly! Fly!» bønnfalt Harry limen sin. Han halte innpå Malfang – Harry kastet seg flat på limeskaftet idet Bang slo en klabb mot ham … han var på høyde med Malfangs ankler … han lå side om side –
Harry kastet seg fram og slapp grepet om limen med begge hender. Han slo Malfangs arm til side og –
«JESS!»
Han rettet opp etter stupet, skjøt hånden i været, og hele banen eksploderte. Harry svevde over mengden med en merkelig kiming i ørene. Den lille gullkula lå trygt klemt i knyttneven og slo fåfengt med vingene mot fingrene hans.
Så kom Qvist farende mot ham, halvblind av tårer; han slo armene om halsen på Harry og hikstet ubehersket mot skulderen hans. Samtidig kjente Harry to kraftige skump; det var Fred og Frank som traff dem; og så var det stemmene til Angelika, Alliken og Katti: «Vi har vunnet pokalen! Vi har vunnet pokalen!» I et eneste virvar av mangearmede klemmer og hese brøl sank Griffinglaget ned på jorda.
Bølge etter bølge av skarlagensrøde tilhengere flommet over sperringene og ut på banen. Hender slo som regndråper mot ryggene på dem. Harry hadde bare et fortumlet inntrykk av larm og kropper som presset rundt ham. Så ble han og resten av laget heist på gullstol av mengden. I lyset der ovenfra så han Gygrid, overstrødd med røde rosetter – «Du tok dem, Harry, du tok dem! Vent til Bukknebb får høre det!» Og der var Perry; han hoppet opp og ned som en gærning og hadde totalt glemt alt som het verdighet. Professor McSnurp hikstet til og med verre enn Qvist, mens hun tørret øynene med et gigantisk Griffing-flagg; og der kjempet Ronny og Hermine seg vei gjennom mengden mot Harry. De fikk ikke fram et ord. De bare strålte mens Harry ble båret mot tribunene, hvor Humlesnurr sto og ventet med den kolossale rumpeldunkpokalen.
Om det bare hadde vært en desperant der … Mens en hulkende Qvist rakte Harry pokalen, mens Harry holdt den i været, var han fullkomment sikker på at han kunne ha prestert verdens aller beste skytsverge.